Hvordan vet du at alle får sympati for han? Jeg gjorde ikke det. Særlig i den fjerde boken hadde jeg ingen andre følelser enn en sterk antipati for mannen, og ikke var det synd på han heller. Han oppførte seg som en tulling. Han var akkurat så idiotisk selvopptatt og lite konsekvenstenkende som tenåringer ofte er, og jeg har aldri opplevd å være en sånn tenåring. Dermed forsto jeg ikke hvorfor han ikke bare skjerpet seg.
Godt å høre. Det inntrykket jeg har fått ellers av de som leser ham er at de sympatiserer overdrevent med ham. Han tilgis glatt at han er en dust om og om igjen. Slik jeg synes denne debatten også bærer preg av - det gjør ikke noe at andre syns det gjør vondt det han har utsatt dem for. Man har sin empati med Knausgårds behov for å skrive fremfor andres behov for privatliv og eierskap til egne minner.
Jeg har ikke spesielt sympati for ham, som en misforstått badguy, nei. Jeg ser ham som en nokså vanlig fyr, temmelig kjip fyr, med litt mer enn vanlige hang-ups og bagasje. Jeg beundrer den absurde ærligheten og selvutleveringen, det gjør jeg, men jeg ser selvsagt også at den er problematisk for omgivelsene.
Også skulle jeg ønske jeg kunne skrive som ham. Helt klart. Kompromissløst og tidvis genialt.
Det er bare å begynne, Scarlett. Se på tallerkenen i dag når du skal spise middag, skriv ned alle fargene, temperaturen på alt sammen og fasongen på glassene så er du godt i gang. :knegg:
Bare pass deg, kanskje jeg begynner. Og snakker om Livet På Nettet. :moahaha:
Jeg kunne aldri utlevert andres hemmeligheter, da. Jeg hadde aldri klart det. Det er nesten ingen som klarer det. Det gjør ham i hvert fall annerledes.
Nja, det forekommer meg at det hadde blitt mindre gnål om sårede følelser og mer fokus på hva som er budskapet i teksten. En modig kvinne som tør å utlevere sine innerste rom i opptil flere bind.
Hvis det er slik du har lest denne debatten så føler iallefall jeg meg veldig misforstått. Selv om jeg mener at Knausgårds prosjekt er spennende og at litteratur/kunst som bryter ned tabuer er viktig, så er jeg overhodet ikke blind for det etiske dilemmaet med bøkene til Knausgård. Det syns jeg ingen andre har vært heller. Det må være større rom for nyanser i denne diskusjonen enn at enten elsker man Knausgård og er et uetisk møkkamenneske eller så hater man han og er rettskaffen og god.
Jeg har ikke lest og uttaler meg derfor forsiktig om innholdet, (at Knausgård ikke virker som et menneske jeg hadde blitt sjarmert av har vel strengt tatt ingenting å si), men det er flere som sier at man føler på en kikkermentalitet, og det forundrer meg at man da leser videre? Det er jo forferdelig ubehagelig!
Å karakterisere de som liker Knausgård slik vil jeg ikke gjøre. Knausgård selv har jeg vel ikke noen store betenkeligheter med å karakterisere negativt. Men at et menneske leser en bok endrer gjerne ikke status på hele mennesket for meg.
Jepp, det er forferdelig ubehagelig. Jeg er ikke redd for ubehagelige opplevelser, grunnen til at jeg fremdeles leser er at jeg setter pris på bøker/filmer/musikk som får meg til å tenke og føle noe.
Noe annet enn den grusomme plagen når reality-TV tilfeldigvis står på, altså. :my eyes!:
Fordi det samtidig er slik at det ikke er tvil om at dette er en roman. Fiksjon. Og etter min mening er det en god roman som jeg ikke ville vært foruten å ha lest. Leserrollen vinner over kikkerrollen siden jeg ikke har noe forhold til disse menneskene. Det er jo dessuten ikke noe nytt i at forfattere krenker sine nærmeste ved å ha dem med i bøkene sine, det nye er at Knausgård er åpen om det fremfor å skjule seg bak fiksjonen.
For de som har fått sine faktiske liv fulle av faktiske hendelser presentert her så er dette ikke mye fiksjon. Kok selv sier også at dette er ekte - slik han husker det. Hvorfor sier du at dette er en fiksjon?
I see. :knegg: Men jeg har ikke noe ønske om å føle meg som en kikker. Det bør være ganske mye sterkere/bedre opplevelser bøkene tilbyr før det er interessant å lese.
Jeg sier at det er begge deler. Og det gjør Knausgård også. Eksen hans også er klar på det i intervjuet. Kona hans og svigermoren også. Alle sier det. :knegg:
Jo, han er åpen om det, men det fører jo til at man får et forhold til menneskene han illustrerer, og for meg blir da kikkerdelen for stor, det blir ikke så lett å tenke "fiksjon" når karakterene står frem i media og føler seg misbrukt.
Jeg er veldig enig med Kasia i denne diskusjonen. Og kjenner at det jeg ser som et av de største problemene med å diskutere Knausgård og bøkene hans, er alle de som mener så mye om dem uten å ha lest dem. Da blir det veldig uinteressant og meningsløst å diskutere, rett og slett.
En ting som er litt skjevt fremstilt syns jeg er dette med at han beskriver hver brokkolikvast og hver eneste hverdagslige detalj. Dette er en ytterst liten del av bøkene, og det samme grepet har vært gjort av flere kvinnelige forfattere for å beskrive det monotone og gjentagende ved hverdagslivet, blant annet feministforfatteren Marilyn French som skrev side opp og side ned om klesvask i "Sin mors datter" på 70-tallet.
Jeg syns måten han beskriver det dagligdagse på virker som gitaronani fremfor å beskrive monotonien altså.
Når han beskriver grønnsakene de skal ha til middag etter at han har vasket i fyllegriseriet til bestemora og faren så virker det omtrent som om det er en nyreligiøs opplevelse å se fargen på grønnsaker igjen etter å ha tilbrakt minutter, om enn ikke timer i det helvetet de fleste hjelpepleiere ser i ett kjør.
Hehe, nå var jeg egentlig mest nysgjerrig på hvordan det påvirket leseropplevelsen. :knegg: At det er et etisk dilemma er det vel ingen som er uenig i.
Det er faktisk veldig annerledes å rydde og vaske i sin egen familes alkis-griseri enn hos en tilfeldig fremmed. Det siste er bare ekkelt, det første inneholder utrolig mye mer følelser. Dette har jeg faktisk personlig erfaring med, og den delen av boka der de ser forfallet og vasker i bestemorens hus syns jeg er veldig gripende og lett å kjenne seg igjen i. I tillegg er faren hans nettopp død under veldig uverdige forhold, for de fleste er vel det en opplevelse som gjør at en er i en litt annen stemning enn en hjelpepleier på jobb hos ukjente. Jeg tror forresten det er sjelden at hjelpepleiere blir sendt ut på oppdrag ned å vaske ned og tømme sånne hus.
Det er noe helt annet. Og som datter av en alkoholiker så skjønner jeg såpass jeg og. Men man blir ikke religiøs ved synet av en brokkoli etterpå lell da.
I bok tre bekrives det detaljerte hendelser fra han var veldig liten. Selvfølgelig er det fiksjon. Han har bilder og minner han bygger det på, men ingen husker så mye fra egen barndom. Det samme gjelder lange dialoger som er beskrevet i detalj. Ergo synes jeg det kommer veldig tydelig fram at dette er fiksjon bygget på reelle hendelser. Han trenger ikke si det for å fremheve det. Det står for seg selv.
Jeg fascineres av ærligheten og hvor mye av seg selv og sine tanker han tør å utlevere. Som Scarlett sier fører det til at jeg kjenner meg igjen. Det er både ubehagelig, men også tankevekkende. Bøkene får meg i stor grad til å reflektere over både eget og andres liv.
Og hvordan forsvarer dette at han utleverer sin ekskone rått og brutalt og overlater ansvaret til henne fordi hun ikke setter seg kraftig til motverge?
Hvorfor skal den som leser boka forsvare dette? Det finnes ikke noe godt forsvar på det. Hun vil jo uansett være utlevert i egne øyne selv om jeg sier at jeg ikke opplevde passasjene om henne som rå og brutal utlevering da jeg leste boka. Jeg som leser kan ikke bestemme at det var greit at hun ble utlevert. For meg ville bøkene stått like godt selv om kapitlene om henne hadde vært utelatt, for Knausgård ville antakelig prosjektet vært meningsløst om han ikke skulle skrevet om dette. Man kan jo godt være enig i at det var uforsvarlig av han.
Jeg klarer ikke helt å se hvorfor det han gjør med ekskonen skal trekkes frem hele tiden? Er det et eksempel? I tilfelle er det ikke vanskelig å finne atskillig verre eksempler.
Og ja, de rundt har fått valget om å være anonyme men hvor anonymt er det egentlig å være "ekskona til Knausgård" da, i noe som framstilles som (for det meste) Sannhet :snill:
Og ref diskusjonen om ikke Wassmo m.fl har gjort det samme - som min far pleier å si - "det hjelper ikke å være i samme båt når båten er lekk". Å utlevere andre, fortelle personlige detaljer om andres liv, det er ikke greit. Det er sladder på høyt nivå. Hadde dette skjedd IRL over lunsjbordet hadde det vært fullstendig uakseptabelt, og skriftlig er det jo enda verre.
Det jeg synes er vanskelig med Knausgård, er at det omtales som ekte og fiksjon på en gang. Så man vet aldri hva som er smådramatisering fra hans side og hva som virkelig skjedde. Det gjør det nesten enda verre enn en "ekte" dokumentar synes jeg, fordi man leser jo bøkene og tenker at dette er ekte, reelle, eksisterende mennesker.
Sånn sett liker jeg også Christoffer-boken dårlig.
Og "kjør meg til Slottsparken" også, selv om den er av eldre dato. Jenta/dama det skrives om i den boken har jo i ettertid satt seg kraftig til motmæle rundt beskrivelsen av henne i den boken.
Jeg forsvarer ikke KOK og utleveringen av andre personer.
Jeg synes imidlertid mye av det som sies i tråden her blir veldig feil i forhold til det som er skrevet i bøkene og det som de han har skrevet om selv sier.
Her er et sitat fra ekskona:
– Klokka er tre og jeg har ligget våken i hele natt og lest manus. Jeg synes det var like vakkert som jeg husker det. Jeg leste boka og skrattlo for meg selv, og husket tilbake på den gangen det var fint…, akkurat nå klarer jeg ikke å reflektere over at dette skal ut i verden og hva slags konsekvenser det vil få, forteller hun.
Slik jeg leser det føler ikke hun seg rått og brutalt utlevert. Hun sier videre at
– Uavhengig av om det er en forferdelig eller flott historie, for det er begge deler, slik jeg ser det, så er det ditt blikk, sier hun til ham i dokumentaren.
Det er det siste hun reagerer på. Ikke hvordan hun blir fremstilt i boken. Derfor reagerer jeg på ordbruken i denne tråden og fremstilling av ekskona som et offer. Det er nettopp det hun ønsker å IKKE være. Hun tar et modig oppgjør og gjør det på den optimale måten. Gi henne heller kred for det. Ikke stakkarsliggjør henne.
Det er vel akkurat det folk er uenige om. De som berømmer Knausgårds serie mener at den (litterært sett) står på egne ben.
Nei, men hallo! :sjokk: Jeg kan love deg at jeg ikke gjør det i alle fall.
Jeg synes ikke nødvendigvis det er rart at folk oppsøker kunst som de opplever som ubehagelig. En bok som har påvirket meg sterkt ("Mørke midt på dagen" - som faktisk også har et selvbigrafisk tilsnitt, selv om den rommer flere sjangre), var faktisk så ille at jeg brukte 14 dager på ett kapittel. Det var beskrevet tortur, og jeg ble regelrett fysisk dårlig av å lese den.
Men jeg ønsket å lese den, fordi jeg hadde et ønske om å lese en bok som viste verden gjennom en deprimert person sine øyne. Fordi jeg ønsket å "se" den verdenen.
Jeg er enig i at dette er en fortellerteknisk del av boken, tilsiktet. Jeg synes det gir boken et veldig "TV-preg". Man er i rommet mens det skjer og får en sterk tilstedeværelse. Og i tillegg blir det sjokkerende i boken sterkere (men jeg personlig synes det blir for langdrygt).
Nei, men man bør jo vite hva man diskuterer. Hvis man mener at denne type litteratur ikke er grei, så er det jo spennende å diskutere hvor grensene går. Hvor mye "realisme" kan hentes inn i litteraturen og samtidig være akseptabelt?
Hvis det er slik at man misliker alle spor av realisme i litteraturen er det selvfølgelig OK, men da må man jo si akkurat det. Og hvis man godtar noe realisme og ikke en annen type realisme, så bør man jo kunne si hva det er som er forskjellen.
:nemlig:
(og hvis du med "man" her mente meg, så eksemplifiserte jeg svaret mitt. Det er også grunnen til at jeg leser forsvinnende lite av den typen litteratur.)
Det er jo det som er essensen i den radiodokumentaren som hun selv, i kraft av å være oppgående journalist i NRK, legger frem. Er vel kjipere for andre, som ikke klarer å møte ham på en så bra og reflektert måte, f.eks faren som endog har gått i grava.
Nei, men "man" så mente jeg "man". Det var et generelt utsagn. Jeg synes generelt sett det er mer interessant å vite hvorfor folk mener det de gjør heller enn hva de mener. :)
Og da er det jo veldig interessant å diskutere grensene for hva man tåler/tolererer/liker/mener er akseptabelt. For noen vil det være OK, med feks selvbiografier som er veldig innadrettet. Jeg leste feks en selvbiografi fra en kvinne som var kronisk syk (MS) og den handlet mye om hennes indre verden for å si det slik. Mye beskrivelse av smerter, fysiske utfordringer, reaksjoner på medisiner etc (Men noen leger, slektinger og samboer ble nevnt da)
Akkurat dette tror jeg er en av grunnene til at bøkene har fått så mange lesere og har blitt den store snakkisen både i media og rundt kafébord og over ettermiddagskaffen. KOK skriver om å være menneske. Og han serverer det uten filter. Rått. Og vi speiles i all vår nakenhet med alle våre feil. Faktisk til trøst.
Så kan man legge til de reint skjønnlitterære grepene som imponerer, blant annet. Og når man leser mange av hans svimlende dialogpassasjer over flere sider er det greit å minne seg selv på at dette er også fiksjon.
Jeg skjønner godt at det reagerers på at han utleverer andre. Men han fremstiller seg jo ikke selv som noen superduper heltefyr heller? :niks: Og det er kanskje det jeg liker. :vetikke: For jeg liker virkelig bøkene. Men han virker ærlig, også om seg selv. At han er en dust og drittsekk innimellom. At han ofte gjør feil, velger feil og dummer seg ut. Han framstår ikke som noen fin fyr™ akkurat. :hehehe:
Om noen skriver en bok hvor mitt privatliv inngående beskrives så er det ikke av interesse for meg hvorvidt de beskriver meg som fin eller teit egentlig. Ei heller om de fremstiller seg selv som teit.
Poenget er og må faktisk være at ingen kan ha rett til å beskrive meg og mitt privatliv inngående og dele det med hele verden sånn uten videre. Jeg syns ikke det er greit.
Forfattere har jo alltid brukt sitt virkelige liv, selv om de bytter om på navn og det ikke er like opplagt. Erlend Loe og den Tatt av kvinnen, gir eksempel ... Det er jo en virkelig person.
Nei, jeg skjønner det, sf, og jeg synes også det er problematisk. Men jeg ser ikke helt hvor du vil? At vi alle skal se lyset og brenne bøkene hans? At han skal stevnes for retten? At det skal bli forbudt å skrive sånne bøker?
Jeg syns vi skal stille oss i ring rundt ham og peke og le, jeg. Og fnise av dårlige egenskaper han har sånn at han får med seg at vi syns han er rar.
:knegg:
Nei, jeg spøker. Men ikke heeeelt spøk heller. Jeg kunne godt tenke meg at han fikk kjenne selv hvordan det er å ikke få velge å være avslørt og kledd naken uten at han selv får ha kontrollen.
Men sånn konkret så har jeg igrunnen ikke noen særlig annen misjon når det gjelder akkurat Knausgård enn å si at jeg syns ikke han er noe ålreit menneske og at jeg ikke syns det han gjør er det aller minste i orden. Sånn på et overordnet plan vil jeg gjerne finne ut hvor grensen går for hva som er greit å si og å ikke si om andre som ikke selv har søkt noe rampelys.
Det er du i din fulle rett til å mene, og til å diskutere ut fra. Det jeg har reagert på i denne tråden er din karkateristikk av bøkene, tolking av innhold og tillegging av mening du ikke kan vite noe om. Med det som utgangspunkt er det veldig vanskelig å diskutere det prinsipielle med deg.
Jeg synes det problematiske med bøkene er at han med dem på en måte eier den offentlige "sannheten" om deler av også andres liv. Det som er en spennende diskusjon er hvorvidt dette også gjelder andre forfattere som anonymiserer mer (men ikke nok). Det er nevnt mange eksempler på dette i løpet av tråden.
På en måte synes jeg slett ikke det er irrelevant hvordan personen som er navngitt blir beskrevet. For min egen del ville det vært en veldig stor forskjell om jeg ble beskrevet fordelaktig eller ikke. Men debatten om det er greit å utlevere andre er uavhengig av hvordan personen blir beskrevet.
Litteraturen er jo full av sånne eksempler. Isabel Allende, for eksempel, har skrevet to selvbiografier der hun utleverer flere navngitte personer i familien. Tore Renberg sies å skrive tett opp mot sin egen oppvekst. Henrik Langeland og Helene Uri skriver fra miljøet de er en aktiv del av. Knausgård har bare gått et lite skritt lenger når man ser på essensen i det.
Min mening om disse bøkenes kvalitet er som sagt basert på at jeg faktisk kan vite noe om det jeg mener - all den tid jeg faktisk har lest halvannen bok. Dette berettiger meg å mene noe om det jeg faktisk har lest. At mange ikke er enige er helt greit - men jeg kan faktisk uttale meg all den tid jeg faktisk har lest det jeg uttaler meg om.
Det er klart at hvis noen viet et bokverk til å fremstille meg som en drittsekk så ville det vært verre enn om jeg bare ble kledd helt naken. Jeg er med på den. Men det betyr ikke at det ville være greit å kle meg naken likevel. Det er eksakt dette med at han tar førsteretten på sannheten og kontrollen på hva andre mennesker skal avkles av fasade i deres separate liv som er det problematiske for meg, og som jeg i utgangspunktet ønsket å diskutere.
Det at jeg ikke synes bøkene er gode og at hans selvransakelse virker løgnaktig er en digresjon.
Ved å ta det lille skrittet lenger oppnår Knausgård at det han skriver om også får et press fra media. Det er noe av det ekskona trekker frem som tøffest å takle. Romanfiguerene som er mer anonymisert får ikke det. Følelsen av å bli blottlagt for omverdnen tror jeg allikevel er stor. Alle som kjente Tore Renberg i barneårene kjenner nok igjen historier de også, og vet hvem som gjorde hva. Hemmeligheter blir avslørt.
Det er klart du kan uttale deg om hva du synes om selve 1,5 bok, sf, men som nevnt synes jeg man på et tidspunkt kan reflektere over at man opplever ting veldig annerledes enn alle andre og ikke bare mene at når JEG opplever det sånn, ER det sånn for meg.
Jepp. Medienes vinkling er alfa omega her altså. Isabel Allende utleverer eksmann og nåværende mann minst like mye i Summen av dagene. Jeg har tilgode å se at noen kaller henne en møkkadame som appelerer til kikkermentaliteten i leserne.
Jeg reflekterer over det. Det er en grunn til at jeg deltar i å diskutere det for eksempel. Foreløpig har diskusjonen så langt brakt meg at min oppfatning av hva andre mente ser ut til å være feil og at de fleste deler størsteparten av min mening. At fyren er en kjiping.
Ah - godt. Jeg lurte på om det ville være ufint å spørre. :sparke:
Så fint at du sa det, Kasia. Nå har jeg lest hele diskusjonen og undret om du hadde blitt En Sånn, og grublet på hvordan jeg skulle få sagt til deg at det var en skikkelig dårlig idé. :knegg:
Jepp, jeg tror du har rett i at de fleste synes han er kjip, og at det er ganske etisk kontroversielt å utlevere andre slik han gjør.
Det du imidlertid finner liten enighet om, og som du innimellom fremdeles gjentar som om det var Sannheten, er:
at han fremstiller seg selv som Kul&Kjekk (de fleste andre finner tvert i mot at han dømmer seg selv hardt)
at ekskonen er et offer for hans totale hensynsløhet (de fleste andre mener hun har vært røft behandlet, men fremstår sterk og reflektert) og
at det er noe litterært møl (de fleste andre mener at det er en svært sterk prestasjon litteraturmessig).
Nå er det ikke noe galt å fremlegge Ting Man Mener som Sannheten (spør meg, jeg har det som levebrød :knegg: ), men som sagt er det nyttig å ta et perspektivglimt på det innimellom.
Jeg mener ikke han har fremstilt sin ekskone spesielt negativt. Jeg mener derimot at han har fratatt henne hennes privatsfære på en meget lite empatisk måte. Dette gjelder også flere. Jeg mener altså at det gale han gjør er å tvinge henne til å ikke ha hemmelig det hun måtte ønske fra sitt private liv. Og at man ikke bare kan gjøre dette.
Jeg mener personlig bøkene så langt jeg orket å lese dem var ubegripelig kjedelige og forstår ikke magien i det hele tatt. Jeg aksepterer fullt ut at andre ser noe der - jeg greier ikke se hva de ser.
At han fremstiller seg selv som kul og at hans selvransakelse bare er pirking i overflaten og alt annet enn ekte står jeg inne for og mener jeg fremdeles. Om han hadde jobbet genuint med seg selv så burde han ha oppnådd resultater snart nå utover det man uten tvil ser i det han skriver på.
Jeg mener da for ordens skyld ikke dette er den universelle sannheten - dette er min oppfatning. (Ok, den burde sammenfalle bra med DUS, men ok - vi kan si det sånn. :glis:)
Her føler jeg behov for å ta en Teofelia: Vissvass!
Jeg er veldig sensibel på det med kikking, og skyr de fleste realityserier som pesten av den grun. Jeg får faktisk ikke en ubehagelig følelse av å lese Knausgårds bøker, kanskje med unntak av scenene der faren hans nettopp er død og bestemora sliter på en del områder.
Jeg synes på en måte det blir litt feil å holde det mot Knausgård at han ikke har erfaring som hjelpepleier og at han derfor føler for noen gode matopplevelser/pauser oppi alt gørret etter farens død. Knausgård har faktisk erfaring fra diverse institusjoner for psykisk syke, hvis det hjelper på troverdigheten hans. Det ville du visst hvis du hadde lest litt lenger enn bok 1,5. :nemlig:
Jeg tror det trekkes fram fordi folk nettopp har lest om henne i avisene, og ikke har så mye annet å fare med, siden mange faktisk ikke aner "ka det går i." :nemlig:
Hva er da Knausgårds svakheter? Hva er han redd for? Hva er han glad for? Hva gjør ham usikker? Hvordan skal man gå frem om man skal såre ham dypt? Hva er han villig til å nekte seg fordi han respekterer andre?
Jeg vet igrunnen litt om hans ekskone i disse spørsmålene. Men om Knausgård vet jeg ikke?
Jeg har ikke lest den, men om du har rett så er Isabel Allende en møkkadame som appellerer til kikkermentaliteten i leserne. Og noen av bøkene hennes er jo, helt udiskutabelt, møl.
Jeg er for ordens skyld ikke overdrevent interessert i selve svarene, men langt mer interessert i om svarene er gitt. Jeg synes ikke Knausgård blottstiller annet ved seg selv enn det han er komfortabel med på egne vegne, mens han ikke er like hensynsfull på andres. Det er en åpenbar mulighet at dette har utviklet seg i de senere bøkene, men jeg har altså ikke fått dette inntrykket.
Igjen, dette gikk på det litterære. Det Knauserne her inne ser ut til å gjenta til stadighet, er
1) Det at han skriver kjipere om seg selv rettferdiggjør at han skriver private ting om andre
2) Det at det er litterært forsvarer at han utleverer andre
3) Det at andre også utleverer privatpersoner i andre sammenhenger rettferdiggjør at han utleverer andre.
4) Det at man anerkjenner at dette er kontroversielt og at man har tenkt over det, forsvarer at man leser det og bejubler det som kunst.
Men så blir argumentasjonen veldig sammenblandet med den litterære analysen her. Ikke at jeg ikke setter pris på SFs velskrevne sleivspark (som jeg dog ikke kan uttale meg om, siden jeg ikke har lest boka), men nå ser det ut til at folk er litt forvirret her.
Jepp. Kvaliteten på bøkene er en digresjon. Det jeg egentlig var ute etter er det at han nekter andre et privatliv slik han faktisk gjør. Takk, Kanina.
Det var ikke de punktene jeg var interessert i å diskutere. Jeg var ikke interessert i å diskutere verken Knausgårds motiver, eller kvaliteten på bøkene.
Jeg må visst svare Kanina litt mer inngående likevel. :)
Det Knauserne her inne ser ut til å gjenta til stadighet, er
Det at han skriver kjipere om seg selv rettferdiggjør at han skriver private ting om andre Nei, det er det ingen som hevder, så vidt jeg kan se. Imidlertid tilbakeviser vi SFs påstand om at han ikke skriver kjipt om seg selv. Og så etterpå sier dere "Men blir det noe bedre av det?" Mens vi svarer "Nei, det er fremdeles problematisk". Og SF gjentar at han fremstiller seg selv som Kul&Kjekk. Da Capo al coda
Det at det er litterært forsvarer at han utleverer andre Jeg tror alle er enige om at det er problematisk. Det er likevel god kunst. Det er vel ingen andre enn ham selv som kan forsvare handlingen.
Det at andre også utleverer privatpersoner i andre sammenhenger rettferdiggjør at han utleverer andre. Poenget er at dette ikke på noen måte er nytt innen kunsten. Igjen er det bare kunsteren som kan forsvare det. Vi er vel alle enige om at det ikke kan forbys, og igjen kan det fremdeles være god kunst.
Det at man anerkjenner at dette er kontroversielt og at man har tenkt over det, forsvarer at man leser det og bejubler det som kunst. Ja, det har du rett i. Jeg har ingen problemer med å forsvare at jeg leser det, jeg finner ikke det det minste etisk uforsvarlig. Jeg hadde ikke selv kunnet skrive det og utlevere andre, men dette handler om kunsterens etiske kompass, om du vil være svulstig. Den dagen vi går bort fra å diskutere det til å sensurere det, er vi ille ute.
Vel du sa jo at du aldri hadde sett at noen har kalt Isabel Allende en møkkadame, så jeg tenkte jo at jeg ikke skulle hindre deg i den opplevelsen.
For å være mer alvorlig da, jeg synes ikke at det at andre forfattere utleverer andre mennesker gjør det greit å utlevere andre. For den personen som blir utlevert så er det irrelevant at eksen til Allende har blitt utlevert også. Jeg aner ikke noe om hvordan andre forfattere griper an dette med å skrive om venner og familie, og jeg antar at de mer ålreite gjør det med respekt og i åpenhet, de ikke-ålreite (som det finnes en drøss av blant kunstnere som andre mennesker) gjør det uten respekt for andre.
Knausgård har ikke selv sagt noe som tyder på at han har hatt respekt for andres integritet, tvert i mot. Så hvorfor andre gidder å prøve å forsvare ham på det synes jeg er veldig merkelig. Og jeg synes absolutt ikke som utenforstående så kan man si at "det er verdt" utleveringene. Det er det bare de som blir utlevert som kan si noe om.
Jeg synes ikke det er noe mer ålreit gjort enn hva Eli Hagen gjorde i surmuggeboka si, og jeg tror Knausgård er omtrent like kul og grei som henne.
I dette tilfellet, helt klart. Nå kan du ikke dra en analogi på tvers av alle lover og grenser, altså, det er klart at en som leser barnepornografi er skyldig i mer enn å lese.
Men å lese en bok som utfordrer de etiske grensene synes jeg ikke på noen måte er problematisk for meg som leser. Og langt mindre enn de som ser folk drite seg ut for livet og ødelegge seg for penger og fifteen minutes of fame på reality-TV.
Det er heller ikke min mening å rettferdiggjøre utlevering av virkelige personer. Jeg syns ikke jeg trenger å verken rettferdiggjøre det eller forsvare det for å kunne lese og like Knausgård. Grunnen til at jeg skrev det er at om man tar totalt avstand fra forfattere som utleverer personer fra sin private sfære, så blir det ganske mange bøker og forfattere å ta avstand fra. Mange møkkamennesker rett og slett.
Ja altså, jeg mener heller ikke å dra det så langt som å sammenligne med barneporno. Jeg fordømmer deg i alle fall ikke for å lese bøkene. Men jeg synes det er litt underlig å fraskrive seg det moralske ansvaret. Og det er ikke helt det samme som å se på folk som driter seg ut på TV, som stort sett har deltatt frivillig, eller i alle fall samtykket til at det blir vist, eller hvor innholdet ikke er av intim eller veldig privat karakter. Det er litt som å se på nakenbildene av en viss skuespiller, som sirkulerte på nett for en stund siden, som vedkommende ikke ville ha publisert, men som mange så på likevel, for skaden var jo allerede skjedd.
Nei, nettopp. Jeg føler litt den samme motstanden mot å lese bøkene* til Knausgård som jeg følte mot å åpne vedlegg som en eller annen sendte meg på mail den gangen.
*altså de med det utrolig smakløse navnet, som jeg sånn rent litterært undrer meg over at han har valgt? Har man diskutert det ferdig, kanksje? Men det er i høyeste grad en digresjon.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.