At hva er greit? Jeg synes utsagt som "Reima-unger" er litt malplassert i diskusjonen, f.eks. Reima-dressene holder jo en god kvalitet har jeg skjønt og da blir det rart å framstille foreldre som kjøper disse som om de er med på å skape et motepress. Jeg kunne sikkert kjøpt Reima selv, men mine barn er store og vi hadde såpass dårlig råd da de gikk i barnehagen (iallfall den eldste) at det dessverre var uaktuelt.
Jeg er også uenig med deg i at det er like ille om det oppstår merkepress på blinkesko fra Skoringen blant sjuåringen som om det er Hunter-støvler som gjelder. Sjansen for å bli ekskludert er iallfall langt mindre hvis varen koster mindre.
Og poenget mitt er at folk som synes det er greit å gi 17-åringen 11000 å kjøpe skoleveske for, burde de fiskedaskes herfra til evigheten.
Sorry, men ikke alt kan puttes i "noen gjør sånn og noen velger sånn"-boksen. Noe er rett og slett latterlig/uhørt/toskete. Stryk det som ikke passer.
Jeg er også tilbøyelig til å kalle det uhensiktsmessig. :knegg: Men hvis 17-åringen min tjente penger selv, skal det mye til å legge seg opp i hva de bruker dem på. Så sant jeg ikke sponser dem med mer enn mat og husly, liksom.
Jeg er til en viss grad enig med deg, men hvem definerer hva som er et ordentlig problem, og for hvem?
Mitt ene barn har hatt problemer som i andres øyne har kunnet virke som tøysete, og jeg har ikke orket å gå inn i forklaringer med utlevering av personlig info av hensyn til barnet.
Jeg velger som sagt ut fra våre behov og muligheter, så får andre synes hva de vil om det, det bryr meg faktsk ikke et eneste fnugg.
Mja...Jeg vil ikke si at det er så enkelt. Mitt inntrykk er at mange tenåringsforeldre betaler kost, losji og litt klær, mens ungdommen jobber ræven av seg (pardon my french) for å finansiere luksusting som f.eks dyre merkeklær. Som lærer til elever som ikke kan fatte hvorfor det ikke er greit at de går kl. 14.30 hver mandag når timen slutter 15.15 (jeg kan ikke holde dem igjen, men de får fravær) fordi "de skal jo på jobb!" synes jeg det er problematisk. Det er også fryktelig mange elever som gjentatte ganger oppgir jobb som grunn til forseintkomming, manglende prøveforberedelse og trøtthet. Mitt inntrykk er at foreldre synes det er greit at de jobber- så lenge det ikke går ut over skolen. Men det går ut over skolen, veldig ofte. Det er ganske mange enere som blir satt pga. at jobben prioriteres før fransktimen, og ganske mange flinke elever som går ut med fire i snitt når de med litt mer skoleinnsats kunne hatt fem. Når grunnen er at de ikke må jobbe til livets opphold, men til Iphoner og dyre støvler, synes jeg det er unødvendig og en trist utvikling.
Har man utbetalt 112 000 kr per mnd kan man fint kjøpe en veske til 11 tusenlapper uten at det er et problem overhode. (Ja, mange mennesker i Norge tjener godt over en mill i året, slettes ikke uvanlig lenger).
Helt ærlig steiler jeg mer av folk som bruker 40 000 kr på all-inclusive ferieturer som er forkastlige på alle mulige måter i forhold til miljø. Ei Mulberry veske har du i alle fall i 15 år og den er forsvarlig produsert i England.
Jeg har ikke vært på all-inclusive-ferie, hvorfor er de mer forkastelige enn vanlig charter? Fordi man ikke benytter seg av lokale tilbud og fordi det oppfordrer til fråtsing? :vetikke:
Yep, derfor ekstra uansvarlig. Men poenget mitt er mer at noen, meg selv inkludert, heller ville ha foretrukket en dyr veske en f.eks en sydentur. Det blir så himla ovenfra og ned i mange påstander her om hva som er ok eller ikke å bruke penger på.
Hvis greia er at "dette er veska over alle vesker og jeg kommer til å ha glede av den hele livet" er jeg med på tankegangen, og ser at det er mye bedre enn 50 HM vesker. Jeg tror dessverre ikke at det er det det handler om for disse ungdommene.
Jeg vet at du ikke sa det, men mitt inntrykk er at økt forbruk og et ønske om å henge med på kjøpekarusellen gjør at nettopp det blir konsekvensen for mange ungdommer.
Jeg er helt enig i at det er et problem der det er tilfelle, og hadde satt pris på at det ble gjort oppmerksom på - men det kan man vel ikke for enkeltpersoner over 18 år, i hvert fall?
Snuppa på 7,5 har ikke helt begreper om penger enda. Hun har sagt at hun vil ha Iphone, men jeg har svart at det er helt uaktuelt når hun kun går i 2.klassing, og at tlf er for dyr. Jeg har prøvd å forklare hva jeg ser på som dyrt, men det er ikke så lett å forstå har jeg inntrykk av.
Men vi har alltid prata litt om det. Hvorfor vi ikke har reist på sydenturer de siste åra feks, eller andre store/dyre turer. Nettopp fordi vi har bygd hytte, hus og nå - flyttet og pusset opp. At vi har prioritert det, og da ikke hatt råd til dyre ferieturer.
Til jul kjøpte vi Ipad til barna på deling, og det var en dyr gave til oss å være. Men det er en ting hele familien bruker da. Men likevel så synes jeg det er dyrt som gave.
Å kjøpe en jakke til prisen vi bruker på mat og sånn på en mnd er helt uaktuelt for min del iallefall. Jeg ser jo at de allerede i 2.klasse er ganske mye mindre ute enn de var i barnehagen, så jeg har prioritert mer kvalitetsytterklær i barnehage kanskje, enn jeg har gjort på skolen. Prøver meg litt frem enda. Dessuten vokser de jo så mye enda, og skifter ut klærne hvert år.
Jeg prøver å være litt bevisst gode sko, særlig til snuppa som sliter litt med knærne. Så det koster som regel litt. Jeg synes også det er helt greit at evt merkepress kan være tema på foreldremøte, sånn at man kan prate litt om det iallefall. Om det oppleves som et problem i gruppa. Men her har jeg ikke noe inntrykk av at det er det enda.
Vi har relativt god råd, men vi prøver å begrense forbruk for å være litt mindre miljøfiendtlige. Nei, vi flyr nesten aldri på ferie fordi det forurenser. Nei, vi skifter ikke ut TVen før den går i stykker, og vi lapper på klær for de kan fortsatt brukes. Nei, vi kjøper ikke sånn og sånn, for vi trenger det faktisk ikke.
Jeg synes det er veldig lurt å lære barna at prioriterer man én ting, må man kanskje velge bort en annen, men jeg vet ikke om jeg alltid ville brukt økonomi som forklaring. Noen ganger kan det være relevant, men like ofte kan man si at vi trenger ikke flere leker eller vi kjøper ikke den for den er ikke bra for miljøet.
Jeg prøver også¨å ikke bruke "det har vi ikke penger til"-argumentet og heller si at "vi velger å ikke gjøre det, fordi ..." Det er jo slett ikke alltid sant at vi ikke har råd. Det er veldig ofte helt andre grunner, som noen sier.
Vi gjør det også. Blant annet hvorfor vi ikke bruker bilen så mye lenger (vi gjorde jo det hver dag før), når vi bor her vi bor nå. Og heller går eller tar buss. Det har vi prata en del om, og da dro vi frem miljøperspektivet.
Og det samme med alt de ønsker seg av ting (som de ser på reklame :mumle:). Da tar vi innimellom en tur opp på soverommet, og ser på alt de har, som de ikke bruker.
Men jeg prøver å lære de litt om pengebruk også, eller, ikke 5 åringen da, men hun velsevoksne på snart 8 år. At det ikke er sånn at vi bare «har» penger, men hvor de kommer fra og hvordan vi får dem. Og hva vi trenger bruke de på som første prioritet.
Vekkeren har jeg fått for en god stund siden, takket være FP :knegg:, men jeg synes uansett at det er ganske uhørt.
Jeg lurer egentlig på når denne kulturen oppsto, altså det at (noen) foreldre føler behov for at ting som egentlig kun er av privat anliggende, skal være tema på foreldremøtet og mat for FAU. Det må jo være en rimelig ny problemstilling? Og hvorfor har dette oppstått?
Jeg liker derimot Kattas tilnærming om at man snakker med foreldrene til de barna barnet ditt omgås og sjekker terrenget for felles standpunkt sånn på privaten. Men at det enkelte steder er kultur og både diskutere og vedta regler for slikt på foreldremøtet, og at enkeltes synspunkter og ståsted skal bli gjeldende for en hel foreldregruppe, det stryker iallefall meg veldig mothårs.
Så tilbake til dagens tema: Jeg skrev jo noe om det lengre bak, at de færreste har råd til alt. Jeg nyanserer ofte slik for min sønn. At man må prioritere og at om man bruker pengene på dette, er det ikke sikkert det er igjen så mye til noe annet osv. Eller at "det bruker vi ikke penger på fordi...". Jeg tenker i grunn at de fleste foreldre gjør dette til sine barn på ulike områder som er viktig for dem.
Jeg har et barn som har mye materielt, sikkert ikke veldig mye mer enn mange, men uansett mye. Men han er også veldig fornøyd med det han har, han er veldig glad i lekene sine og veldig opptatt av å ivareta dem og det mases så også aldri om nytt. Han setter opp ønskeliste til bursdag og jul ja, men det skulle bare mangle at en gutt på (straks) fem har noe han ønsker seg. Vi har fokusert en del på at man skal være fornøyd med det man har og ta vare på det, men akkurat i min sønns tilfelle tror jeg det er nærmest overflødig. Han er mer født sånn:knegg:.
