Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Det må jo være slik at de ønsker å få en diagnose fordi det gir en bekreftelse på at det faktisk er en alvorlig grunn for problemene man sliter med i hverdagen. Det er godt å få en diagnose, da får man en forklaring på hvorfor man sliter.
Noe jeg har stusset på er at folk på forum som regel er utrolig støttende overfor andre som ønsker seg en sykemelding, selv om grunnen kan være nokså shady. Det blir rystasmileyer og hylekor om den teite legen bare skriver sykemelding i en uke, eller stiller kritiske spørsmål vedrørende årsak og symptomer.
På forum for kronisk syke har jeg lest mange ganger at forumistene anbefaler hverandre å bli 100% sykemeldt så tidlig som mulig (ellers må man bytte lege) fordi man ellers garantert ender med uføretrygd når man ikke tar symptomene på alvor. Det spås og anbefales i øst og vest om folk man ikke engang kjenner.
Den slags negativ oppmuntring, både på nett og i RL tror jeg er veldig usunt.
Olympia: Jeg oppmuntere aldri til sykmelding på forum, her bare ignorerer jeg "skal jeg sykmelde meg?"-tråder, egentlig. På samme måte er jeg den som sier "ja, ja, heldigvis er det ikke lenge til vinterferien" når kolleger sier "nå må du tenke på helsa di, altså, jeg ble syk sist det skjedde meg" til den nyutdannede som nettopp fikk en klasse i norsk og to i engelsk.
Hm, egentlig er det rart at jeg blir invitert på julebordet. :gruble:
Ja, du har sannsynligvis rett kanskje. Men hvorfor de vil ha den diagnosen og ikke en av diagnosene i f-kapitlet skjønner jeg ikke.
Når vi utreder tretthetssyndromproblemstillinger og smerteproblematikk gjør vi det slik at vi først tar inn barn og foreldre til en kartleggingssamtale. Da får de 1-1,5 t med pediater og barnepsykiater sammen. Så avgjør man hva som er relevant videre utredning. De mer komplekse og sykere legger vi inn i 3-4 dager. Vi tar et standardisert sett blodprøver, ultralyd av magen, MR av hodet, rtg av lungene, spirometri, hjerteundersøkelse og evt flere undersøkelser alt ettersom hva de er redd for at dette kan være. Vi overutreder, men det er helt nødvendig for å komme i posisjon til å jobbe fremover. Under innleggelsen kartlegges de av bup og pedagog, ergoterapeut og fysioterapeut. Man tar kontakt med skolen hjemme, helsesøster, fastlege og andre som evt har vært inne i bildet. De skal gå på skolen mens de er hos oss og vi snakker mye med barn og familie. Legerollener skremmende lite viktig i dette opplegget her. :knegg: Jeg oppsummerer og er møteleder. Siste dagen er det møte med barn og foreldre og evt representanter fra skole og primærhelsetjeneste alt ettersom hva som er relevant. Og man lager et opplegg for hvordan man skal komme seg på beina igjen. Ofte er skolen svært sentral, for det er noe med at når man har kommet bakpå og det allerede er i tøffeste laget skal det litt til å komme på rett spor igjen. Vi jobber med aktivitetsopptrapping og med søvn, og vi snakker mye om realistiske og kortsiktige mål. Prognosen er generelt svært god hvis man kommer til i tide.
Der rakk du quote meg før eg sletta. Eg såg at eg var flåsete og angra i det eg posta kommentaren. :sorry:
Eg ville seie noko om alle desse som er sjukemelde som bare sitt på kafé heile dagen og alt ein som utanforståande ikkje ser. Men eg sa det på ein så feil måte at eg sletta det igjen.
Eg opplever at det snarare er omvendt, at ein blir oppmuntra til å vere 100% sjukemeldt framføre å drive med noko samfunnsnyttig som ein er i stand til med dei begrensningane ein har.
Det høres jo ut som grundige utredninger, og det skremmer meg at vi bruker så mye penger og ressurser på denne type "verdens rikeste land"- helseproblematikk, kjenner jeg. Grunnen til at man gjerne vil ha ME-diagnosen, er vel kanskje kanskje at det er en diagnose som fordrer at man tar det med ro og at man ikke kan stilles så mye krav til. Hva er f-kapitlet? :undrer:
Flåsete og flåsete. All den tid ingen i tråden har sagt noe om sykmeldte på kafé, var vel kommentaren litt malplassert? :skeptisk:
Etter 11 år med disse utfordringene, har jeg aldri opplevd at det er mer lønnsom eller bedre for driften at noen er borte fra jobb. Tvert i mot, det er en belastning for alle når kollegaer ikke kan bidra. Det er jo ikke sånn at det står kompetente vikarer klar til å steppe inn heller, og mange ganger klarer jeg ikke fylle tomrommet så raskt som jeg skulle ønske. Utfordringen er også ofte å få forståelse for at vi kan tilrettelegge ganske mye, men ikke endre stillingens oppgaver fullstendig.
Endringer og tilrettelegging innebærer gjerne at andre må si fra seg oppgaver som de har hatt, og det er fort gjort at enkeltansatte med lavt sykefravær og lite (tilsynelatende) tilretteleggingsbehov blir sittende igjen med de oppgavene som oppfattes som psykisk og fysisk mest belastende. Jeg som leder skal prøve å både forebygge og tilrettelegge på en gang... Ikke alle jobber i det offentlige eller i store bedrifter med mulighet for avdelingsbytte o.l.
Hva med alle de som er arbeidssøkende, og nekter å søke på jobber som er utenfor deres ønsker eller krav, og heller mottar dagpenger over lang tid?
Det har jeg sett flere tilfeller av.
Jeg syns man kan forvente at folk tar den jobben de kan få, mens de venter på drømmejobben fremfor å motta dagpenger. Eller rydde parker og slike ting som foreslås her for de som man mener bør kunne brukes andre steder enn i sin egentlige jobb når de ikke makter den.
Det er ikke så enkelt for overkvalifiserte heller å få jobb. Det er ikke så mange arbeidsgivere som er villig til å ansette folk som egentlig ikke vil være der. Lov til å nekte har man vel ikke mer enn et visst antall ganger, har man?
Tja, jeg kjenner en som gjorde det ved overtallighet, ble plassert på ny skole etter to (tre?) nektinger, og ble sporenstreks sykmeldt fordi skifte av arbeidsplass var en så stor belastning. Nok et eksempel på "sykdommer" jeg ikke synes skattepengene bør gå til.
Nei, det skjønner jeg, men man må jo kunne bruke dem til noe samfunnsnyttig? Slik at de ikke kun blir en utgift. Om det er slik at folk mener det er mulig å gjennomføre med de som egentlig ville blitt sykemeldt, så er det sikkert mulig å få til dette for de som søker arbeid også tenker jeg.
Så fint! Det var takket være en lærer som deg at jeg besto GK på VGS mens jeg hadde en kreftsyk (døende) mamma jeg bodde alene sammen med og hadde hatt en temmelig tøff livssituasjon i mange år. Året etter fikk jeg en lærer som sa at om jeg ikke klarte å gå på skolen, måtte jeg jo bare slutte.
Sporenstreks og sporenstreks. Men vedkommende var ikke i jobben mer en en uke eller to, altså og kom ikke i jobb igjen før neste skoleår da h*n fikk tilbake jobben på sin gamle skole. Det var utelukkende jobb i en annen bydel og miljøskifte som var grunnen til sykmeldingen, det er jeg rimelig sikker på. (Fordi vedkommende langt på vei har sagt det selv.)
Hm, ja, men så er det jo også en evigvarende diskusjon på alle skoler hvor langt man bør/skal strekke seg i forhold til elever og mange vil nok mene at det jeg driver med i slike tilfeller er putesying av verste sort. Jeg tenker at hvis det å få en prøve onsdag ettermiddag i stedet for tirsdag morgen kan hjelpe en elev som sliter, så skal det ikke stå på meg. Jeg er litt mindre velvillig i forhold til de som krever ekstra prøve etter sydenturen, da- som i ikke hjelpsom i det hele tatt. :knegg:
Hørte på radioen at det var oppe til vurdering en sorgdiagnose og det vil vel kunne brukes i forhold til dødsfall, eventuelt skillsmisse. Men at 1 av tre var langtidssykemeldt pga skillsmisse det synest jeg var høyt. Men ved dødsfall av barn, så kan jeg se for meg at foreldre trenger lang tid for å klare å fungere for jobb igjen. Jada, en kan jo stille spørsmål om det er samfunnet som skal dekke det. Men ja, det synest jeg.
I Norge får en 100% det første året som sykemeldt, men med å redusere den til 80% fra første stund, så kan det jo hindre noen som har mest vondt i viljen fra å være borte. Men jeg tror ikke det vil bli noe rimeligere for staten om en ved noen sykdommer skal gi regningen til folk selv. "Ja, nå kan du se så dum du var som har røykt på deg kolls, da får du ta størstedelen av regningen for dette selv". Det hjelper ikke om familien og gjerne med barn involvert skal gå til grunne heller.
Men at det kan stilles mer krav til folks om mottar trygd det synest jeg. Samboere min mottar APP og det er vel igrunn fint lite krav han møter foruten å sende meldekort.
Skilsmisser finnes jo i alle typer. Det er nok noen som knekker helt sammen av sorg og andre som jubler. Jeg vil dog tro at grunnen til at folk er så mye sykemeldte ved skilsmisser er at det er mye ekstraarbeid involvert (nytt sted å bo, flytting, økonomi, transport, ny bil etc) og slik sett støtter jo dette under rine sin påstand (slik jeg har oppfattet den): Nordmenn sykemelder seg ikke bare når de er syke, men også når arbeidsbelastningen blir for høy. Når man kommer i en situasjon hvor det rett og slett er for mye arbeid, er det det profesjonelle arbeidslivet som må vike.
Jeg vet ikke helt om jeg synes det er så ille eller rart heller? Jeg tror Bai er inne på noe med at dette kanskje ikke er så vanlig i land hvor man ikke har like stor deltagelse i arbeidslivet for alle. Hvis jeg hadde hatt en hjemmeværende partner, så kunne jo nesten hva som helst ha skjedd på hjemmebane (unntak for skilsmisse, da :humre: ), uten at det hadde påvirket min jobb. Slik det nå er det slik at veldig mye av det som skjer på hjemmebane, enten det er oppussing, noe med ungene sine fritidsaktiviteter etc påvirker min jobb.
Samfunnsmessig tror jeg det hadde vært mer lønnsomt at man brukte ferien sin på å pusse opp, i stedet for at man reiste bort i ferien og pusset opp på ettermiddagene i hverdagene.
Det er da folk som flytter uten at de blir skilt også, eller som har ødelagt bil og må bruke 1,5 hver vei på å komme seg på jobb (undertegnede f.eks) pga. plutselig komplisert logistikk. Det er i det hele tatt fryktelig mye som kan skje i livet som gjør det fryktelig tungt og der jobben er det siste man har overskudd eller lyst til. Jeg er enig med deg i at det ikke er så rart at man ikke føler for å jobbe, men veldig uenig i at det er samfunnet som skal betale for pustepausen.
Har jeg sagt det? Men når du tar det opp: Samfunnet får jo mye igjen også for at folk er i jobb, også. Jeg sier ikke at sykemelding er det riktige, men jeg tror nok sykemelding brukes en del slik du hevder tidlig i tråden - når totalbelastningen blir for stor.
Kan bruke meg selv som eksempel. Vi hadde vår yngste i en familiebarnehage som måtte stenge 1 mnd (pga dødsfall), og da sto jeg og mannen uten noen som kunne passe barnet vårt. Nå fikk jeg velferdspermisjon fra arbeidsgiver (med lønn!) så jeg slik sett slapp jo jeg å gjøre noe fiksfakserier, men jeg kan ikke se for meg at det hadde vært mulig for meg og/eller mannen å jobbe fullt samtidig? Og slike situasjoner tror jeg ikke oppstår så lett i andre samfunn hvor det er flere hjemmeværende.
Jeg synest heller ikke at samfunnet skal betale dersom en trenger litt ekstra fri i forbindelse med en skilsmisse for å ordne praktiske ting. Jeg tenker jo at en må ha en diagnose, for at det skal kunne bli dekket.
Men man kan jo få en diagnose av å "brenne sitt lys i begge ender". Tenker du at det er greiere at man ikke får ekstra fri, står på til man blir sykemeldt og så får betaling fordi man er sykemeldt?
Som samfunn så er det ikke noe i veien for å bestemme at man kan få fri med lønn i ekstra belastende perioder i livet. Man kan godt jobbe for at vi skal flytte penger vekk fra noe annet til dette formålet.
Men sånn som det er nå så har vi det ikke sånn, vi har tatt oss råd til å dekke sykdom, ikke skilsmisser og slike ting. Derfor er det urettmessig støtte man sniker seg til om man sykemelder seg for sånt.
Og det at en lege har skrevet under en sykemelding er ikke noe som helst bevis for at en sykemelding er nødvendig, legen er helt prisgitt hva pasienten sier.
"Problemet" er lettpsykiatridiagnosene. En depressiv reaksjon etter en skilsmisse er vel ikke noe mindre verdt enn en depressiv reaksjon av andre årsaker. Men det er skremmende at 1 av 3 blir langtidssykmeldt i forbindelse med skilsmisser hva er det for noe?
Ups, nei... Jeg foruttsetter jo at en får fri. Naiv. Det er klart får en ikke fri, så er jo sykemelding eneste virkemidlet.
Men om en "brenner sit lys i begge ender", vil en vel kunne få en diagnose som deprimert da? :confused:
Jeg *tror* (men dette er ikke noe jeg har skjekket ut i noen som helst form) at mye av det urettsmessige fraværet som eksisterer i dag er basert på at når man får for mye i livet sitt så kutter man jobben. Noe av grunnen til at det blir slik er personlige prioriteringer (man legger dobbelt belastning i hverdagene fremfor at man legger ting til ferier) og noe er samfunnsmessige grunner (feks omsorg til eldre og barn, det er ingen som er hjemme som dekker opp for dette - slik det var tidligere)
Jeg sier ikke at dette er riktig eller slik det bør/må være. Jeg sier at dette er slik jeg oppfatter her-og-nå-situasjonen. I alle slike diskusjoner er det noe med å ha felles ståsted på hva er egentlig problemet. (Jeg oppfatter at en del her faktisk mener at det ikke eksisterer et slikt problem, men der er jeg uenig. Norge har mye fravær meg bekjent).
Men så er det jo årsakene til problemet. Jeg er ikke uenig i at det er noen skulkere og snyltere (det vil alltid være det), men jeg håper og tror, ikke at det er det som er hele forklaringsmodellen.
Nei, jeg mener ikke å si at det er et 1-1 forhold heller.
OlleVia: Jeg jobber i en bransje hvor arbeidsgivere "tradisjonelt" har tatt på seg mye av denne type fravær. Så jeg personlig har ingenting å klage over. Jeg ser at jeg som arbeidstaker har blitt vel ivaretatt. Men jeg tror ikke det er slik overalt.
Eg trur du rine er inne på noko med tanke på at diffuse smertediagnoser sitt veldig laust, når folk i ein vanskeleg livssituasjon går til fastlegen. Det burde vore ei innstramming her. Men det er eit langt stykke frå det og til å differensiere mellom kva diagnoser som har rett på kor stor utbetaling. Personleg trur eg at ein reduksjon i sjukelønna frå første dag (for eksempel til 80%) ville vore eit incentiv for å prioritere jobb.
Men hvis de er blitt syke av det, da? Jeg vil jo tro at folk venter med å gå til legen til de rett og slett ikke greier mere? Er de da ikke per definisjon for syke til å jobbe? (Jeg bare spør, fordi jeg blir veldig usikre på hva du mener er alternativene)
Er du rusk! :what: I ferien skal man jo Lade batteriene, sikre Opplevelser for Livet for barna, sørge for at man ikke har en rådligere ferie enn naboen, og hva har du. Pusse opp, du. :hehehe:
Men er det riktig at folk som har tre små barn skal jobbe 100%, ta seg av alt husarbeidet sjølv og dermed bli sjuke av totalbelastninga? Ville det ikkje vore "riktigare" om ein sjølv tok ansvar for å unngå å bli utbrent, ved å a) jobbe redusert i denne livsperioden eller b) betale folk for å hjelpe til på heimebane? Då ville ein unngått at denne gruppa "brente lyset i begge endar" og samtidig flytta ansvaret over på privatpersonen. Det kan hende ein må prioritere bort feriereisar fordi ein ikkje har råd til alt. Men viss totaltbelastninga er så stor at ein ikkje klarer både jobb og alt på heimebane er det - i mine auge - viktigare å skaffe avlastning slik at kvardagen går opp, enn å stå på til ein blir sjuk av totalbelastninga.
Litt usikker på hvilke goder jeg har på min arbeidsplass også i forhold til "fri" ved skillsmisse og andre "ikke sykdom eller ferie" relatert fravær. Er mulig vi har noen avtaler på det. Men ellers kan leder selv bruke skjønn og gi lov til fravær med lønn. Dette KAN jo bli urettferdig om det ikke ligger inne i avtaler da, men som sagt det er jeg usikker på.
SÅnn helt generelt, dersom jeg hadde vært arbeidsgiver, så kunne jeg nok innvilget noe fri med lønn dersom jeg såg det var nødvendig, litt sånn "gi og ta mentalitet". Men dette er jo som sagt generelt, det hadde jo vært en del faktorer som hadde spilt inn for å kunne gjøre det også.
Jeg er selvfølgelig ikke uenig med det i at det du skisserer er den optimale løsningen, men jeg tror jo også den er helt urealistisk. Det er jo som å si at vi kan utrydde KOLS hvis alle tok ansvar og sluttet å røyke. Jeg foretrekker jo mer pragmatiske løsnger som: Doble prisen på alle tobakksvarer, kun gi ut tobakk på resept, kriminalisere røyking (ja, nå tar jeg hardt i, dette er mer for å eksemplifisere hva jeg mener er forskjellen mellom en optimal og en pragmatisk løsning.)
Jeg tror alltid du vil ha folk som er syke på grunn av ting de (i alle fall teoretisk) kunne ha hindret. Og da er det jo som Katta sier: Hvorfor skal det da være forskjell på hjerteinfarkt og ME?
En skikkelig uheldig trend er at politikere eller andre med høy synlighet bruker sykemeldinger som velferdspermisjoner ved høy belastning, som når de opplever stort mediepress i en sak. Gerd Liv Valla, Øyvind Halleråker, andre. At NOEN av disse blir syke av belastningen tviler jeg ikke på, men nå er det jo fast takst: Så massivt mediepress at det er vanskelig å gå på jobb (og man i tillegg må bruke masse tid med pr-rådgivere for å drive brannslokking) = sykemelding. Jeg syns det sender ekstremt uheldige signaler.
Som flere andre her sier: Det er nesten umulig for en lege å nekte noen å få sykemelding hvis de virkelig VIL ha det. Det er jo heller ikke uvanlig at folk i en konflikt med jobben truer med sykemelding hvis de ikke får viljen sin ("jeg vil ikke bli omplassert, selv om jeg ikke får til den jobben jeg har. Gjør dere det så sykemelder jeg meg!", for så å gjøre akkurat det. True story.). Det undergraver jo også systemet.
Og jeg føler for å presisere at dette gjelder normalt ressurssterke mennesker. I tillegg så er det ofte også litt glemt at i et liv er enkelte perioder tunge og da må man kutte ned alt. Jeg har en beintøff jobb, små barn, stort hus og hage.
For å få det til å gå rundt sånn passelig så har jeg skåret alt av andre forpliktelser ned til benet. Jeg tar ikke en gang på meg julekalenderluker i FP sin julekalender. Sånn må det være noen år til det løsner.
Om jeg skulle komme til å merke at jeg blir mer sliten for hver uke, så må jeg kutte ned eller ordne med avlastning på noe vis, vaskehjelp f.eks.
Poenget er at vi må bli mer bevisst på å administere kreftene våre, akkurat som økonomien.
Med det presset som er her inne på kvinner, i forhold til det å tape pensjonspoeng om man jobber redusert feks, og at kvinner bør klare å stå i 100% jobb i tillegg til å takle hus, hjem, familielogistikk med syke foreldre osv, osv, så tenker jeg at det nok ikke er annerledes i den virkelige verden. Og det igjen tror jeg gjør det utrolig vanskelig å innrømme for seg selv at man faktisk ikke klarer alt dette, men man fortsetter jo gjerne til det sier pang. For dette klarer jo alle, og tenk for en dårlig kvinne man er om man ikke klarer det.
Jeg tror man har en lang vei å gå på det punktet også jeg. Å innse at en småbarnsperiode er ekstrem tøff om alt ikke går på skinner hjemme og på jobb, og at kvinner faktisk fortsatt står med det største ansvaret hjemme, for slik er det, bare les litt rundt her inne. Eller les forskning på området for de som trenger enda mer overbevisning.
Det er jammen ikke rart enkelte går seg på vegger av ulik størrelse altså. Om NAV skal dekke tapet for alle disse må gjerne diskuteres i det vide og brede, men jeg tror en stor del av problemet ligger hos oss selv. Våre holdninger til andre kvinner i småbarnsfasen feks. Hva vi bør klare og orke osv.
Grunnen til at jeg trekker frem kvinner er at det er størsteparten kvinner som blir sykemeldt av slike årsaker, og vi er flest kvinner her inne også. Og jeg syns vi er alt for harde mot hverandre.
Mjau: Det er derfor eg skreiv over at dette handler om haldningar og krav til kva einskildpersonar skal klare, på samfunnsnivå og ikkje individnivå. Eg les, som eg skreiv over, Kjøkenbenkrealisme av Olaug Nilssen. Og dette med pensjonspoeng er noko alle intervjuobjekta som har vald å jobbe frivillig deltid trekk fram. Dette er folk som faktisk tar ansvar for at dei ikkje klarer å balansere alt og gjer eit anna val enn det samfunnet fordrer, for å få kvardagen til å gå opp. Det mest interessante intervjuet i så måte er med Ingebjørg Eitrheim Norndal på 28 som etter å ha gått på ein smell har vald å jobbe 50% for å få meir tid til å ta seg av dei tre barna sine:
Normen er at begge foreldra skal jobbe 100% og ta seg av alt på heimebane sjølv. Det er ikkje stor aksept for å velje å gjere ting annleis. Vel ein å jobbe redusert, må ein forsvare at ein taper pensjonspoeng og arbeidserfaring. Vel ein å ha au pair, er ein ein kynisk jævel som utnytter fattige asiatiske jenter. Det kan hende at litt meir aksept for frivillig deltid eller (riktig!) betalt hjelp i heimen, ville gjort noko med sjukefråveret blant småbarnsforeldre. Eg veit ikkje, men eg trur det.
Vi har vald å ha betalt hjelp i huset nå ein periode. Vi bruker opp feriebudsjettet på det, men det er verdt det, fordi vi får kvardagen til å gå opp (situasjonen vår er litt annleis, for eg er i permisjon, men eg er for sjuk til å ta meg av ungen min). Og det er viktigare enn ferie akkurat nå. Når eg snakker med folk som er sååå slitne at det er så vidt dei klarer å jobbe men som ikkje har råd til å jobbe redusert, som likevel har råd til å reise på sydenferie tre gonger i året, kjenner eg at eg stiller spørsmål ved om dei kunne prioritert annleis for å få kvardagen til å gå opp.
Då mor mi veks opp, jobba mormor 75%. Det var ganske sjeldan at ei kvinne jobba så mykje i småbarnsperioden. Dei hadde praktikant og vaskehjelp, som avlasta heime.
Viss vi ser på det reint historisk, er det ganske spesielt at begge foreldra skal jobbe fullt i småbarnsperioden. Det er ikkje sikkert dette bare handler om kjønnsroller og likestilling. Det kan hende at det at ein er heime, er det som skal til for at kvardagen skal gå opp. Og det kan hende at det at samfunnet insisterer på at begge foreldre skal jobbe, er eit gode vi må betale for med høgare sjukefråver.
Jeg er veldig enig med deg, Nokon.
Jeg tror også at større aksept ville gjort det lettere å ta det valget.
Det at flere hadde valgt å jobbe redusert, og det gjelder både menn og kvinner, ville spart familiens voksne medlemmer fra å bli sykemeldt pga for stor totalbelastning.
Men løsningen er jo ikke at alle kvinner skal jobbe redusert for å klare å opprettholde de kunstig høye kravene som folk føler seg truffet av.
Jeg mener at man må heller lære seg å drite litt i hva andre mener (og innse at det er ikke de andre som mener det, men sin egen dårlige selvtillit) og kutte ned på servicenivået hjemme.
For å sette ting helt karikert på spissen, til de av dere som er på grensen til å bli utbrent, men som tross alt bare jobber 40 timer i uka (som jeg synes er kjempelite).
Ikke bruk mer enn en time i døgnet på husarbeid, begrens til det. Det som ikke blir gjort, får være.
Ikke bruk tid på dilldall som å bytte gardiner flere ganger i året.
Ikke la barna dra på fritidsaktiviteter som krever mye fra foreldre
Handle en gang i uken
La vær å pusse opp mens barna er små
Man kan faktisk la vær å havne i tidsklemme, det handler i de aller fleste tilfelle (dvs jeg snakker ikke om syke, de som har ekstrabelastninger av annet slag, men oss helt vanlige folk, med friske barn og grei partner) om prioritering.
Ja, eg forsøker å vere kjønnsnøytral når eg bruker uttrykk som "ein av foreldra" ol. Historisk sett er krava og forventningane til kva einskildpersonar skal gjere veldig høge i dagens samfunn. Eg trur det er ein samanheng mellom dette og diffuse sjukemeldingsårsaker.
Jeg tror "la være å pusse opp" er det beste livrådet jeg noen gang har hørt. Hørte det i et program enellerannen nrk-dame hadde der hun besøkte ulike familier og mennesker som levde lykkelige liv, og jeg husker den glade kaosfamilien med et kjøkken der skapdørene bare nesten hang oppe, men for dem var det et livsvalg.
Jeg er IKKE helt der, men dette var i en periode der det pikerden var oppussingsprogrammer hvor man enn snudde seg, og bare TANKEN på at man jo bare kan droppe det - det er helt ok om det ser ikke-perfekt ut - var utrolig befriende.
Sa hun før hun stakk til Jernia for å kjøpe maling..
Men i praksis så er det som skjer at kvinnen jobber redusert, mannen jobber enda litt mer, kvinnen får 100% av belastningen hjemme (i stedet for 60-80% før), og ender enda mer stresset og sliten.
Det er mulig det ikke kommer fra de samme røstene, men i diskusjoner her inne er det sterke røster for at alle kvinner må jobbe 100% (ellers tar man ikke et samfunnsansvar, ellers bidrar man ikke til likestilling, man er sikkert en sånn cupcake-blogger etc) - samtidig som det er sterke røster for å ta ansvar for balanse i eget liv ved å kutte ned på noe, som f.eks å jobbe redusert for å unngå å bli syk (ellers kan man skylde seg selv når man får en kvinnesykdom som ikek blir tatt på alvor, ellers påfører man samfunnet kostnader ved å kreve sykepenger).
Kankskje skal man være lit greiere med hverndre, og tone ned kritikk av kvinner som jobber redusert i en periode - anerkjenne at de tar ansvar for balanse i familien istedet for å beskylde dem for å ikke være samfunnsnyttige og likestilte, og kanskje skal man ikke være så strenge med kvinner som blir syke, fordi de ønsket å leve opp til idealet om å være både samfunnsnyttige og likestilte og i iverene etter dette lukket både øyne og ører for kroppens signaler og gikk på til det smalt (og de plutselig befant seg i en situasjon der de ikke bare var samfunnsnyttige lenger, men også en økonomisk belastning for samfunnet og bare kunne håpe at ikke så altfor mange skulte på dem og tenkte at de både A)kunne skylde seg selv og B) egentlig hadde en tøysesykdom de kunen skjerpe seg fra.)
Vi skal fortsette å debattere dette både her og ellers i samfunnet. Men jeg etterlyser mer raushet og varme i møte med oss alle, egentlig, som står i en hverdag som er mer innholdsrik og sammensatt enn for bare noen tiår siden.
Dette er veldig vårt valg. Mannen jobber 100 %, og jeg jobber vel nærmere 150 % i praksis, og sånn har det vært siden barna var 3 og 5. Vi har ikke noe hjelp hjemme, men vi pusser aldri opp, har et svært pragmatisk forhold til rengjøring og rydding, bor i en lettstelt leilighet uten hage og ville aldri vurdert noe som ga oss større vedlikeholdstrykk (enebolig og hytte er utelukket, vi har også kvittet oss med bilen). Vi begrenser i tillegg hva slags fritidsaktiviteter ungene får drive med.
Jeg synes dette er ganske interessant. For dette "presset mot kvinner" (som jeg synes er nok en generalisering jeg ikke kjenner meg igjen i) finnes vel egentlig bare i hodene til en del kvinner.
Jeg kan ikke se det på annet vis at det er individene som må velge bort ting når det blir for mye (med all verdens disclaimer for at det finnes problemstillinger som ikke kan velges bort), ikke samfunnet som skal gjøre det norske arbeidslivet enda snillere* og velferdsordningene enda rausere.
Og man kan ikke forvente at det er staten, tante, nabodama i 8c, FAU eller avdelingslederen som anbefaler, applauderer og støtter at man kutter ut muffinsbakinga, de nyvaskede vinduene, den velstelte hagen, medlemssskapet i Elixia og tre av månedens åtte kaffetreff med venninnne om det blir for tøft og travelt. Man må tørre velge det selv.
*Ja, enda snillere. Norge er et fantastisk land når det kommer til å ha reelle muligheter til å kombinere yrkesdeltakelse og barn for kvinner.
Om man har et ok energinivå, så klarer man fint det man må klare i en vanlig hverdag. Alle kan gi blaffen i baking og støvtørking og venninnelunsjer. Om man har et så lavt energinivå at man ikke klarer ting man må klare for at alle skal ha det bra og bli fulgt opp, da er det krise. Jeg tror man blir nødt til å ta høyde for at det ikke kun handler om å velge bort å bake artige cupcakes til venninnebesøk eller trene til halvmaraton.
Mja, akkurat som man ikke kan si at alle som får penger på NAV er en gjeng med slabbedasker og snyltere, så går det ikke an å si det stikk motsatte heller. At aller er greie og snille og man bør være vennlig og forståelsesfull og raus og grei.
Av og til skal man være raus og grei, og av og til skal man tuppe folk i ræva. Kunsten er å skjønne når man skal gjøre hva.
Selvfølgelig var det presset mot kvinner som jeg nevnte en generalisering. Det gjelder mye som er nevnt i tråden det, men det er vanskelig å få frem alle nyanser når man diskuterer her inne.
Og vi er fantastisk heldigstilte her i landet og har mange valg vi relativt enkelt kan ta i forhold til andre steder.
Men leser man litt rundt på forumet her er det lett å se at vi har forventninger til hverandre og hva vi burde makte og klare. Jeg tror ikke det kun kommer fra eget hode altså. Til det er det for mange folk som uttaler seg om hva andre bør greie. Gjerne fra de som tilsynelatende har utømmelige batterier.
Dette er kanskje egentlig en helt annen diskusjon.
Jeg tror forresten ikke det bare handler om presset på kvinner - jeg synes det handler om presset på mannesker. Våre barn har ingen fritidsaktiviteter akkurat nå - det synes alle er skikkelig rart og det er nesten så de forlanger en forklaring. Vi er komfortable med at det er sånn, så vi bare smiler og sier at sånn er det nå. Men at det er press i samfunnet, ja? Selvfølgelig.
Ikke nok med jobb - den skal være utfordrende og meningsfyllt. Ikke nok med mat - den skal være sunn og hjemmelagt. Ikke nok med ferie - den skal være fyllt med noe utviklende og originalt. Ikke nok med barn - de skal fungere flott faglig og sosialt og ha sunne fritidsaktiviteter (som de er flinke i). Etc.
Kan man drite i disse tingene? Selvfølgelig. Men det er jo bare tøysete å si at presset ikke er der.
Jeg tror at veien til god helse går gjennom å stå så trygt i seg selv at det samfunnet og andre mener om deg er likegyldig. Jeg kan tenke meg mange veier dit. (Ikke skam og skyld og frykt gjennom at kun verdige syke får sykepenger). Og jeg tror at når stordelen av samfunnet består av slike mennesker, så er folk friske.
Jeg stiller meg tvilende til at verken du eller jeg eller andre her inne vet nok om så mange andres liv til å vite når de skal tuppes i rævva. Jeg føler sjelden for å sette meg til doms over andre. At vi har systemer som ivaretar at folk ikke lurer og juger og tar midler andre skulle hatt, er noe annet - og ønskelig.
Selv dumme, slemme, kriminelle, late folk er folk - som har verdi helt på linje med enhver annen. Å være raus betyr ikke å finne seg i tull. Å være raus betyr å sette grenser uten å samtidig nedvurdere og krenke andre.
Jeg klarer heller ikke å se at dette presset mot kvinnene kommer fra andre enn den enkelte kvinnen selv. Både mannen og jeg er sjusker. Vi prioriterer alltid familietid og hyggelige kvelder foran rydding og lever godt med at vi har venner som sier at "dere tør vi invitere, for vi vet hvordan dere har det hjemme". :D
Og enig med Polyanna når det gjelder oppussing. Vi tok et verdivalg for mange år siden på at ekteskapet vårt og barnenes barndom var mye viktigere enn huset vårt. Huset vårt er gammelt og vi lever med en del ting som mange rundt oss ville ment at måtte pusses opp før det i det hele tatt kunne leves i. Og det går helt fint. Akkurat nå har vi faktisk et litt større oppussingsprosjekt. Og jeg holder på å gå på veggene av at mannen skal bruke minst en dag hver helg på den oppussingen. Jeg ser at jeg er veldig glad for at vi ikke har basert livet vårt på at vi skal ha sånne prosjekter hvert år.
Vi har kombinert to fulltidsjobber, to barn, som får oppfølging på opptil flere fritidsaktiviteter og minimalt med avlastning. Og det har gått blant annet fordi vi har veldig lavt nivå på fasaden.
Men så da? Om noen mener at jeg bør greie å springe maraton? Og så?
Hvorfor i alle verdens land og riker lar man sånt påvirke livet sitt?
[Brannfakkel] Og så må jeg si at jeg synes jeg ser en trend til at de som forsvarer kjønnsrollene mest er de som åpenbart er mest plaget av dem sånn egentlig. Det er i hvert fall sånn her på forumet at de som er mest for likestilling er de som greier å gi nok blaffen til at de ikke blir så stresset av disse "forventningene"
Kanskje det er sunt å gå litt ut av kjønnnsrollemønsteret? Jeg blir ikke stressa når svigermor kommenterer støv i krokene, selv om hun mener det er min jobb.
Når jeg leser det du skriver over her så tenker jeg at det å nekte å være kritisk til andre, overlate alt til den enkelte ("Dette må de som føler det på kroppen bestemme") er en form for ansvarsfraskrivelse, som gjør at du slipper å være "slem og kritisk". Kritikk er jo som så mange andre ting farlig i for små og for store doser, i for store doser knuser den mennesker. I for små doser nekter man å tilby det man vet til andre.
Jeg tror nok vi snakker forbi hverandre - for som jeg skrev, så mener jeg ikke at man skal godta alt og la alt fare.
En raus grunnholdning til mennesker generelt er fullt kombinerbart med å sette grenser og rimelige krav. Hele jobbverdagen min består i å kreve akkurat nok av unge mennesker samtidig som jeg viser respekt og er vennlig innstilt. Å være tydelig og å sette grenser uten å i samme slengen nedvurdere er nøkkelen til gode menneskelige relasjoner. Man kan godt få andre til å skjønne at de må skjerpe seg, ha høyere krav til seg selv, behandle andre bedre, gjøre jobben mer ordentlig, være mer ansvarlige mennesker samtidig som man viser med ord, tone og holdning at man respekterer vedkommende.
Det er dette jeg mener. Ikke at alle skal få oppføre seg akkurat som de vil. Og jeg tenker (uten at jeg verken har bestemte mennesker eller bestemte ord/uttrykk i tankene i akkurat denne tråden) at de fleste av oss kan gå et par runder med oss selv når det gjelder å gi eget budskap en mer raus form. Akkurat som når vi gir råd til en god venn. Om vi synes at vennens valg er helt på trynet, så klarer vi å formidle det samtidig som holdningen vår utstråler vennlighet.
Jeg har ikke noe til overs for en unødvendig skarp tone (igjen, generelt) - både fordi jeg synes det er kjipt, men også fordi jeg ikke tror det funker. Mottakeren går i forsvar og føler seg nedvurdert og skammer seg. Slikt fører aldri til en sunn menneskelig utvikling. Og vi trenger at folk er psykisk og emosjonelt sunne om vi vil at de skal være fysisk sunne. Og det kan vi alle bidra til, både i det små og i det store.
Vi har en utrolig høy andel folk i yrkeslivet her i landet i forhold til de fleste andre land i verden. Og det er jeg villig til å være med å betale konsekvensene av. For høy yrkesandel gjør at vi også finner de halvsyke i arbeidslivet; kvinnene som i andre land ville vært husmødre, som før i tiden ville blitt klassifisert som hysteriske, eller med "nerver". Og for all del; tilsvarende mannfolk. Økonomisk sett er det svært positivt, fordi det gir høyere skatteinntekter og høyere produksjon. Men når mennesker er i arbeidslivet får de også rettigheter: til sykepenger, fødselspermisjon og uføretrygd.
Jeg syns NAV burde fått mye bredere rom, og flere virkemidler til å få folket i arbeid. Og at du skulle vært totalt arbeidsufør (type koma eller cellegiftkur) før det var greit å gå hjemme. Til gjengjeld skulle det vært pålagt alle arbeidsgivere (med medfølgende støtteordninger) å tilrettelegge for alle sine arbeidstakere. Det offentlige måtte tatt en større del av regninga ved å sysselsette de som egentlig ikke er arbeidføre.
Samfunnsøkonomisk kan jeg ikke forstå at det skal lønne seg å få flere hjemmeværende husmødre (eller husfedre). Nei, de tar ikke ressurser fra NAV-budsjettet, men til gjengjeld tilfører de heller ikke så mye (regner ikke med de som har så store omsorgsoppgaver at de burde hatt rett på skikkelig omsorgslønn her).
Og en diagnose får man. Den heter lettere psykisk lidelse eller utbrenthet. I praksis blir det det samme, det er jo ingen som går til legen og sier at de trenger fri for å flytte? Og deppa og lei seg er man jo som regel så det holder i forbindelse med et samlivsbrudd, (jeg har bare opplevd det uten barn og det var ille nok) så at man psykisk ikke er helt på topp i en periode, er jo ikke vanskelig å skjønne. Likevel, jeg tenker at man må ta noen feriedager hvis det blir for ille, evt. bare suck it up. Generelt bør nordmenn bli langt flinkere til å gjøre nettopp det, suck it up. :nemlig:
Nettopp- altså svindel, bare at man ikke vet at man svinlder fordi det er så allment akseptert at man løser kjipe ting på den måten. Det er disse tingene jeg tror vi må til livs, ikke bare snekkere som jobber svart.
:snill: Nettopp, sykemelding er et "virkemiddel" når man ikke får det som man vil. Her illusterer du vel veldig godt hvordan folk flest tenker.
Helt enig. "Høyrepolitiker tatt med hasj, er nå sykmeldt." Charming. Spesielt fra en Høyrepolitiker.
Jeg kunne egentlig bare signert hele dette innlegget, men dette var så smart sagt at det rett og slett fortjente å bli quotet.
Jeg føler virkelig ikke mye sympati med nabodamen som har tre unger som alle går på tre ulike fritidsaktiviteter og minst halvparten av disse har stort krav om foreldredeltakelse når hun smeller i veggen og er sykmeldt i et halvt års tid. (True story, bare at det ikke er nabodamen...)
Mine barn får selvsagt ikke ha tre fritidaaktivieter hvis det betyr at jeg ikke har et eneste ledig sekund på ettermiddagstid og bare har fri en helg i mnd. Egentlig er det såpass enkel matematikk at de fleste burde skjønne det.
Man skulle tro det. Men hva hvis du snakker om noen som faktisk hadde kreft i ryggen, og ikke egentlig var utbrent. :gruble:
Opprinnelig lagt inn av OlleVia, her.
"Ups, nei... Jeg foruttsetter jo at en får fri. Naiv. Det er klart får en ikke fri, så er jo sykemelding eneste virkemidlet.
Men om en "brenner sit lys i begge ender", vil en vel kunne få en diagnose som deprimert da? :confused:"
Men det er jo ikke alltid så lett heller. Selv om en kanskje ikke er syk pr, definisjon, så kan jo livet bli så tøft at en rett og slett ikke klarer å jobbe på noen dager. F.eks samlivsbrudd og en trenger noen dager for å komme seg ned på landjorden igjen så er det jo veldig vanskelig om lederen ikke har forståelse for at en trenger litt fri. ALtså, jeg skjønner jo det at det kan være svært vanskelig, en må plutselig hente inn ekstra ressurser osv....ser for meg en person i kundemøter som ikke klarer å "ta seg sammen", gråter og gråter... Dersom jeg visste jeg IKKE ville fått fri fra jobben, så hadde jeg brukt egendel og hadde det utgått så hadde jeg fått meg en sykemelding.
Forresten, hadde jeg vært i den tilstanden, så hadde jeg nok brukt egenmelding og ikke bedt om fri. Det blir gjerne som å banne i kirken å si det, men det får så være. ;)
Men som det var skrevet lenger oppe her, så blir jo også politikere som har vært i vinden over en periode som regel sykemeldt. Så da er det jo greitt da kanskje. Å bli sykemeldt etter en tøff periode. :p ;)
Til dei som meiner at "presset" kvinner opplever både på heimebane og jobb er sjølvpåført. Dersom ein ser på diskusjonar om barnehagedekning, kontantstøtte, fordeling av foreldrepermisjon og andre beslekta tema, ser ein at det er ei ganske massiv politisk og samfunnsmessig einigheit om at begge foreldre skal vere i full jobb.
Olaug Nilssen si bok fortel om ulike måter å løyse "tidsklemma" på. Og dei som har vald å jobbe redusert fortel om korleis dei heile tida må forsvare dette. Samtidig er jo dette folk som har tatt ansvar og som tar den økonomiske belastninga sjølv, ved å jobbe 50%, framføre å jobbe 100% og bli sjukemelde.
Eg synest det blir lettvint og flåsete å avfeie heile diskusjonen med at dette dreier seg om fasadebygging og plettfrie heimar. Grunnen til at folk blir utbrent er at dei ikkje disponerer kreftene sine riktig. Det er då greit å prioritere ned husarbeid og aktivitetar men ikkje jobb? Det bør jo vere det same kor folk vel å kutte, så lenge dei tar utgiftene med å kutte ned sjølv, meiner eg.
Det er ikkje sikkert det er fasadebygging som er hovudprioriteten til dei familiane kor ein vel å jobbe redusert. Det kan hende det er eit ønske om meir tid saman med ungane, gjennom heile året. Det kan hende det er ein tanke om at det er godt å komme heim frå skulen klokka 13 og ikkje måtte vere på SFO til klokka 17. Det kan hende det er familiar som er belasta med mykje sjukdom og våkenetter, som derfor treng å prioritere annleis.
Det er jo veldig tydeleg i denne diskusjonen, at det ikkje skal vere opp til den einskilde å velje kva ein skal kutte ut.
Eg veit at eg for min eigen del heller vil bruke pengar på vaskehjelp enn å vere heimeverande. Så dette er ikkje personleg for meg. Men i dagens samfunn er det lite sosialt akseptert å prioritere familie over jobb. Og sjølv om eg som kvinne er veldig glad for at likestillinga har komme så langt som ho har gjort, tenker eg at det må vere akseptabelt for den einskilde familie å velje korleis dei skal få kvardagen til å gå opp. Og dersom ei kvinne eller ein mann har valet mellom å jobbe 50% eller å jobbe 100% og bli sjukemeldt etter eit år, synest eg det står respekt av at vedkommande vel å jobbe deltid.
Eg ser absolutt den sida av saken sjølv. Og som eg nemnde over, er dette meir høgttenking i diskusjon enn sterke meininger. Men eg trur høgare arbeidslivsdeltaking fører til høgare sjukemeldingstal og at dette perspektivet bør vere ein del av biletet i diskusjonen.
Men så er det noe med at det som er totalen for to funksjonsfriske foreldre, i full jobb - er ganske annerledes enn om en har en form for sykdom. Alle blir slitne en gang i blant, og evner å løse dette ved å kutte ned på andre aktiviteter, la hver enkelt få sove mye ei helg osv. Da henter man seg som regel litt inn igjen. :nikker: Får energi og påfyll.
De som har en sykdom sliter ofte med denne biten. Og derfor er det ikke så enkelt å bare justere. Det handler jo som oftes ikke om at folk ikke vil jobbe, men at det er en ting man kan justere ned i % - mens barn og familieliv er vanskeligere å justere.
Men det handler uansett om valg. Og hos oss går det feks på fritidsaktiviter til barna, og omfang av det, sosiale ting og hus/hagearbeid. Det tapper. Mens feks oppussing og slike prosjekter gir. Men dette er jo veldig ulikt fra person til person. Så det er jo ikke sånn at de som velger hagearbeid foran oppussing nødvendigvis får mer overskudd og energi. Det er individuelt.
Men nå ser du helt bort fra den kostnaden det har for alle kvinner om det blir større aksept for deltidsarbeid for å få familie-/jobbkabalen til å gå opp. Sånn som det er nå, er det av strukturelle grunner nesten bare kvinner som går ned i stillingsprosent av familieårsaker. To helt opplagte problemer med dette er at det blir vanskelig å få fulle stillinger i typiske kvinneyrker (helsevesenet), og at det blir vanskeligere for unge kvinner å få jobb rent generelt (for de blir jo bare gravide og forsvinner ut i deltid i årevis).
Ser du ikke hvor problematisk dette er for likestillingen? Så nei, før det er en realitet at det tilnærmet like hyppig er menn som går ned i stilling, så får du meg aldri i livet til å ønske større aksept for deltidsarbeid. No man is an island.
Også enig med Toffskij, tror jeg. Dvs: Jeg har større respekt for en person, dame eller mann, som innser sin begrensing og reduserer stillingen sin når trykket blir for massivt enn en som alltid skal jobbe fullt, men som alltid ender ut i sykmelding. Heller ta regningen selv enn å la samfunnet ta den. Ja til flere menn i deltidsstilling i de årene trykket er størst, så lenge det nesten bare er kvinner som velger det, er det problematisk, jeg ser det.
Jeg ser jo også det Esme sier i "brannfakkelen" sin,det er damer som er mest tilhenger av de tradisjonelle kjønnsrollene som sliter mest med å få hverdagen til å gå rundt, det ser jeg både på FP (både på og mellom linjene) og RL. Jeg skifter ikke dekk og hater å snekre, men bortsett fra det er vi veldig likestilte og deler på både sykt barn dager, husvask, henting/bringing av barn og matlaging.
Jeg synes mange fortjene respekt for å prøve jeg. Å stå i full jobb. Og om de er for syke til å klare det, så er det ikke bare "å ta regninga" selv heller. At folk velger å jobbe redusert i perioder, og prioriterer det er jo ok. Men ofte har de mulighet til å øke på igjen. Når hverdagen er annerledes. Det er i utgangspunktet syke folk det er snakk om her. Så er det jo så klart diskutabelt hvordan man skal definere dette med sykdom.
De siste innleggene her illusterer veldig godt det jeg skrev noen innlegg tidligere her - om man står på til man blir syk, så er det ikke greit(da har man ikke tatt ansvar for seg selv), om man velger å jobbe redusert for å ta vare på egen helse, så er det heller ikke greit(for da tar man ikke hensyn til samfunn og kvinnekamp).
Det som er greit, er å jobbe 100 % og ha nok kapasitet til å klare det.
Om man ikke har det, i kortere eller lengre perioder, hva da?
Det nevnes i mange innlegg her i tråden at kvinner slett ikke er utsatt for press, men hva er dette, om ikke nettopp et press? Og hvordan anbefaler dere at man løser dette på en god måte som fungerer både for individ og samfunn?
Jeg vil tro at de som er arvelig belastet/spesielt utsatt for muskel-skjelettplager/sykdom kanskje kan holde dette i sjakk ved å ikke presse seg maksimalt, dvs at det er samfunnsnyttig at de kan jobbe deltid/få hjelp til omskolering etc istedenfor å bli varlig uføre etter lengre tids overbelastning.
Debatten har vel - som den i grunn bruker hver gang temaet er oppe - sklidd litt over i at de som ikke har kapasitet til dette i hovedsak ikke har det fordi de baker for mange cupcakes, er for opptatt av oppussing og har for mange fritidsaktiviteter til barna.
Jeg synes ikke det er spesielt kontroversielt å hevde at dersom man er normalt frisk, har mindre enn 4 barn og har normalt grei partner at man bør kunne jobbe helt greit i en 100% stilling.
Det må gå an å diskutere den gemene hop uten at man tar inn unntakstilfeller.
Porblemet er at mange stabler livene sine som Dagobertsmørbrød. De har full jobb, venner, reising, fritidsaktiviteter, videreutdanning og oppå der stabler de partner, barn, barns fritidsaktiviteter, svigermors krav/egne krav til plettfrihet, flytting, stor hage, trening, førtiårskrise, samlivsbrudd, elsker, verv og søvnbehov, uten å ta vekk noe.
Man må velge. Døgnet har tjuefire timer, et hvert menneske har en viss porsjon krefter. Man kan ha en dugandes mann eller en dustete mann, man kan ha friske barn eller syke barn, det gir pluss eller minus i ligningen. Man kan ha stort hus under oppsussing eller lettstelt leilighet, osv. Man kan ikke ha alt, men folk later til å tro det, I VERDEMS RIKESTE LAND, og så blir de sykemeldt fordi de ble så slitne av å skulle arrangere bursdagsselskap, blogge, scrappe tre hundre julekort og male aboslutt hele huset hvitt og blogge om det, mens de fulgte ungene på 5 fritidsaktiviteter pr. barn.
Å prioritere er vanskelig. Livet er kort. Man har lyst til alt. Det er urettferdig!
Dette gjentas jo nesten til kjedsommelighet når temaet diskuteres her. Finnes det forskningsmessig belegg for å hevde det?
Jeg møter kanskje helt andre mennesker enn mange her, siden jeg ikke kjenner en eneste cupcakeblogger verken profesjonelt eller privat - men min helt klare opplevelse er at jobben for veldig, veldig mange er noe av det som prioriteres sist bort. Kanskje hakket før man bortprioriterer barna fullstendig, men virkelig ikke nødvendigvis.
Er det slik at plettfrie, veltrente, pedikyrerte mennesker med fire barn på fritidsaktiviteter og nabolagets peneste hage er de som drar opp statistikkene for langstidssykmeldinger? For AAP? Uførhet? Er dette noe vi vet?
Vi startet med det. Men så sitter jeg med følelsen av at de som er sånn udefinerbart syke, som feks ME og lignende, er det fordi de ikke prioriterer rett.
Og da blir hele greia litt håpløst. For det kan liksom ikke sammenlignes.
Eg er prinsippielt einig. Men eg har alltid meint prinsippielt at eg ikkje skal ha betalt arbeidskraft i min eigen heim. Men så skjer det ting, Livet™ og sånn. Og den praktiske og faktiske realiteten passer ikkje lenger inn i det ein prinsippielt tenker. Og det er her eg tenker at folk bør få gjere sine eigne livsval og eigne prioriteringar, utan å måtte svare for tap av pensjonspoeng og hinder for likestilling. Og sjølv om det er viktig å vere solidarisk og tenke på alle andre, må ein ta hensyn til seg sjølv og.
Viss ein blir sjuk av å balansere familieliv og jobb, synest eg ein bør bli møtt med respekt for at ein vel å ta konsekvensene av dette og heller prioriterer andre ting enn jobb, karriere og likestilling. Også etter at ein har blitt frisk.
Det man vet har endel å si for muskel/skjelettlidelser og sykefravær er typen jobb, og da typiske "kvinneyrker" som har en kombinasjon av ubekvem arbeidstid, tunge løft, men først og fremst lite styring over egen yrkeshverdag. Det siste er vel vist å bety en hel del for fraværsstatistikken. Det er kanskje ikke så vanskelig å forestille seg heller, at hvis man oppfatter seg selv som en brikke som kan erstattes av en hvilken som helst annen brikke er det lettere å være borte fra jobben enn hvis man oppfatter seg selv som viktig og med ansvar for eget prosjekt? Og jo mer styring man har jo mer kan man lempe det til slik at man får så mye fleksibilitet man trenger når formen ikke er helt på topp. Jeg har aldri sett noe statistikk som viser at cupcakes og fritidsaktiviteter har noe å si i så måte, men det kan jo finnes likevel.
Jeg er ikke nødvendigvis enig i at vi diskuterer de som ikke har helse til å jobbe fullt. Vi diskuterer de som ikke orker å jobbe fullt. Hvorvidt det er helse som er greia er vel folk her litt uenige om.
Det er sant. Men det er jo dei som ikkje orker å jobbe fullt som er "skulda" i at folk med relle fibromuskeldepresjonencefalomyelitt-diagnoser blir sett på som ikkje reelt sjuke unnasluntrarar. Og denne gruppa meiner eg det ville vore betre å flytte over i frivillig deltid, ikkje sjukemelding. Det verkar riktigare for meg.
Det er nok flere parallelldiskusjoner her. Jeg mener at man må først og fremst ta tak i det unødvendige fraværet hos det normale, friske, flertallet. Det er vel sannsynligvis der det er mest å hente. Og i den sammenheng blir enkle prioriteringer viktig for å unngå at man blir utbrent.
Det hadde vært veldig fint dersom det gikk an å trekke den grensen klart og tydelig, men det tror jeg er veldig vanskelig. Vi har hele spekteret fra de som er litt slitne etter jobb og har litt stiv nakke og mener det ikke skal være sånn, man skal da sprudle når man kommer hjem. Og så har du de som ligger i mørkt rom og ikke greier å ta til seg næring fordi alt verker. Og alt imellom der.
Jeg synes dette er veldig vanskelig. På den ene siden synes jeg det er grovt urettferdig at slitasjeskader ikke regnes som yrkesskader. Kvinnesykdommer og kvinnejobber (tradisjonelt sett) er nedprioritert ikke bare lønnsmessig, men også i trygdelovverket. På den andre siden er det åpenbart at vi ikke har råd til dette og at det er veldig vanskelig å trekke en grenseoppgang mellom "for syk" og "orker ikke". Uansett tilstand.
Jeg syns forslagene om å forby alkohol og tobakk nesten har vært de mest konstruktive her. Det, sammen med tvungen felles morgengymnastikk, ville vi spart myyye velferdsmidler på. :nemlig:
Jeg er i grunnen enig. Det som er den største utfordringen der er at hvis man reduserer lønn ved fravær tror jeg man kan glemme at folk skal holde seg hjemme i smittekarantene. Det er vanskelig nok allerede for vår yrkesgruppe, viljen til å ikke utløse vakansvakt er svært stor.
Men er det naivt å tenke meg om dei som går til legen fordi dei ikkje sprudler etter jobb er med på å øydeleggje slik at dei som ligg i eit mørkt rom og ikkje tar til seg næring ikkje blir tatt på alvor? Eg innbiller meg at litt stiv nakke og trøtt i beina etter å ha stått ein heil dag-gruppa er mykje av problemet når vi snakker om sjukefråverstatistikkane. Er det heilt feil å tenke det?
Eg trur ikkje det er enkelt å trekke opp ei slik grense altså. Og dette er som sagt bare høgttenking frå mi side.
Det man virkelig burde forby var martyriet. Mange av disse diffuse lidelsene ville vært unngått ved at folk trente bittelitt forebyggende, sluttet å gå med stressklump i magen og heller fniste mer, ga blanke i husarbeid innimellom, drakk seg tøysete en sjelden gang, brydde seg mindre om hva andre mente og klinte litt mer med mannen sin/andre menn/andre damer/whatever tickles you fancy.
Jeg skal ikke skjære de lidende over en kam, men jeg kan bruke et par kjente og kjære eksempler av godt voksne kvinner i min nærmeste familie som har ofret seg syke. De er i elendig form, de har vondt overalt, de er såpass overvektige at de er kommet inn i den grusomme sikrelen av vondt overalt ville blitt bedre om man trente men det er for slitsomt å begynne når man har så mye å dra på og det er ingen vits allikevel og det er vel min skjebne men jeg ga nå alt for mann og barn og hus og hjem og basaren og koprset og vellaget og dette er takka!
Tenk om disse damene hadde gitt beng i å ofre seg, og heller brukt en halvtime på å ta vare på seg selv hver dag? De har brukt et helt liv på å bite tennene sammen og mumle at utakk er verdens lønn og aldri tatt seg så mye som fem minutter til å tøye mens de sydde bunad, strikket det syttende strømpeparet som de mente alle ville og måtte ha til jul eller ha det plettfritt?
De har alle brukt sviktende helse som en legitim måte å streike på. "Jeg skulle så gjerne, men kroppen vil ikke". Hun skulle nok helst ha lært seg å si nei, men det er for sent. Og da blir det kroppen som brukes som skjold.
Utenom det kjenner jeg til mange som prioriterer å ha en meningsfylt fritid (=pent hjem) og å ha krefter til å prioritere familien når de går gjennom prioriteringsregnskapet sitt, og dropper jobb, ja.
Jeg aner ikke om det er en sammenheng, men om jeg tenker på småbarnsforeldre som jobber mye kjenner jeg faktisk bare fedre som gjør det. (Da tenker jeg over full stilling.) Kanskje er det ikke relevant i det hele tatt. Men jeg vet jo om mange kvinner som snakker varmt om tid med barna og samtidig mener at pappaperm ikke egentlig er så viktig, ei heller er ukependling eller nordsjøarbeid ødeleggende for hverken barnas framtidige mentale helse eller far-barn-forholdet. Og jeg vet at mange småbarnsmødre blir veldig slitne av å sitte med 80% av ansvaret hjemme. Hvorfor blir det slik for så mange? For jeg har egentlig ikke inntrykk av at det bare er egotripp for de mennene som jobber mye heller, jeg har inntrykk av at mange damer synes det er ok en stund for så å bli møkk lei. :gruble:
Gjenkjenbart hos kvinner i generasjonen over meg i min nærhet også dette. Og det er helt sikkert ikke borte i vår generasjon, heller, selv om mange av oss er veldig bevisste på å ikke falle i martyrfella og opptatt av å eie eget liv.
Det du skisserer over her er det aller viktigste man kan lære seg for å ha et liv med god helse og god livskvalitet. Det jeg samtidig er opptatt av, er å ha forståelse for at det kunne utvikle seg sånn hos den forrige generasjonen og forståelse for at det ikke er barebare for endel kvinner vår generasjon heller å stå så trygt i eget selvverd som dette fordrer. Og det er her jeg tenker vi kan stable den før nevnte rausheten på beina og ikke fordømme kvinner som ikke evner/klarer/orker å ta eierskap i egne liv (og for ordens skyld, det mener jeg ikke du gjør i innlegget ditt over, men jeg leger merke til at mange gjør det rent generelt.). Jeg tror at vi hjelper oss selv og andre mot dette målet ved å unngå krassheten og utålmodigheten (selv om jeg av egen erfaring vet at det holder hardt, og at jeg ikke alltid er så flink til dette som jeg øsnker). Min erfaring er at budskapet ikke når fram om mottaker føler seg nedvurdert. Og jeg mener at dette er et altfor viktig budskap til å bli borte på veien. Dette er i grunnen materiale til en helt ny, og potensielt veldig konstruktiv tråd.
Så fremt man er klar over at man har full fart inn i utbrentheten. Det har de aller, aller færreste før de plutselig ligger strak ut og ikke skjønner hva som skjedde. For om de skjønte at de var på tur til å bli syke så hadde nok de fleste gjort noen grep i livene sine før de ble en del av statistikken. Jeg vet at jeg hadde gjort det om jeg hadde visst det. Men det gjorde jeg ikke og det betaler jeg for ennå, både økonomisk, med helsa mi og med det mentale. Jeg er tilbake i full jobb nå og det er nok ganske sikkert for tidlig. Jeg prioriterer beinhardt på hva jeg gjør etter jobb og ikke, så nå er det egentlig ikke særs lurt å invitere folk på besøk slik det ser ut hos meg.
Men sånn er det - jeg må prioritere hva jeg har energi til etter jobb. Og mange av de jeg har blitt kjent med via rehab har det akkurat likt som meg; de prioriterer jobb og lar fritiden være fokusert på å hente seg inn igjen.
Akkurat dette har jeg sittet og følt på gjennom hele diskusjonen (som jeg nå har lest til punkt og prikke). Man smeller vel ikke i veggen dersom man er klar over at det holder på å skje? Dersom man skjønner hva som er i ferd med å skje, kan man jo gjøre noe grep - men når man ikke aner hva som skjer med kroppen, egentlig er såre fornøyd med livet sitt og tror at alle vondtene kommer av at man egentlig burde trent mer - og starter med nettopp det - og det bare blir stadig flere problemer og legen nevner kreft, hjernesvulst, leddgikt og magesår - så skjønner man ikke hva som skjer altså. Btdt.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
