Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Mange har vel fått med seg denne kronikken. Nå skal sant sies at jeg ikke har mye erfaring med NAV, jeg kjenner kun et par stk som mottar uføretrygd og jobber svart i tillegg. (Dette er de åpne på). Har selv aldri vært under NAV-systemet, og det heller ingen i nær familie med meg. Jeg er derfor ydmyk for at enkelte sikkert sliter for å få aksept for sine reelle lidelser, og å greie og holde hodet over vannet økonomisk sett ifbm sykdom.
Men, hva er alternativet her (bortsett fra at saksbehandlere såklart skal vise folkeskikk og respekt for sine brukere.)? Er meninga at pengekrana skal åpnes for fullt og at alle og enhver skal få det de har krav på uten å prøve andre løsninger først? Jeg har lest de aller fleste kommentarene under denne kronikken, og det er lite forslag til HVA som skal gjøres annerledes. Hva er det egentlig som feiler alle disse unge menneskene som behøver støtte fra NAV, egentlig? Hvor kan man begynne å jobbe forebyggende for å unngå dette...?
Jeg har vært midlertidig ufør siden 2009, så jeg har litt erfaring med det lokale NAV-kontoret. Det verste jeg vet er oppleste og vedtatte sannheter om hvor forferdelig 'systemet' er, men jeg må innrømme at jeg etterhvert har fått en viss forståelse for hvorfor slike ytringer blir fremsatt.
Man er ofte i en nedbrutt eller vanskelig livssituasjon når man forholdet seg til NAV, det kan jo selvsagt være en årsak til at mange reagerer sterkt, men jeg har selv følt i møte med saksbehandler at jeg er en ubetydelig flekk på papiret.
Jeg har ganske mye erfaring med NAV. Joda, alt papirsystemet deres er en spesiell mølle å komme igjennom, men der(på NAV), som alle andre steder, er det alle typer mennesker.
Selv har jeg opplevd å bli møtt med både respekt, forståelse og ønske om å hjelpe meg mest mulig.
Har det muligens litt med hvordan jeg selv har vært i møte med dem? Ja, det tror jeg. Jeg har kommet dit og vist til egeninnsats, vist hvor målrettet jeg er og jeg har kommunisert på en voksen og skikkelig måte.
Jeg vet om flere som ikke har blitt behandlet like bra som meg, men omtrent alle av dem har kommet dit med null egeninnsats, ingen ønsker om å gjøre noe på eget initiativ og har ikke satt seg inn i hva det egentlig er de trenger hjelp til, hva de kan gjøre selv og har egentlig ikke annet mål enn å få hjelp.
Nå håper jeg ikke dere tror at jeg mener alle som blir behandlet dårlig på NAV er tullinger, men det er klart at det er et stort antall av dem.
Samtidig vet jeg om flotte, herlige, og supersmarte mennesker som dessverre har opplevd å få en fullstendig ubrukelig saksbehandler. Det er fryktelig synd, og man bør da prøve å få en ny, og mye bedre, saksbehandler.
Jeg har en del kontakt med NAV som arbeidsgiver. Noen ganger slenger jeg på røret i raseri, (eller trykker hardt på knappen, da...), andre ganger er det dyktige saksbehandlere som gjør sitt beste for å få løst opp i problematikken. Mye som i resten av samfunnet, altså.
Skjemaveldet er dog til tider omfattende og komplisert å komme seg gjennom.
Jeg har møtt på en saksbehandler i Nav som ikke engang gadd å ta meg i hånda eller presentere seg da jeg kom på kontoret. Jeg har sittet og hørt damen som tok telefonen sitte og slafse tyggis mens jeg ventet på at hun skulle få satt meg over til riktig person. Og jeg har møtt saksbehandlere som har gjort jobben sin på en hyggelig og god måte, og som har gjort meg i godt humør tross alt.
Det er bare så synd at man blir avhengig av å møte rette person for å føle at man blir tatt alvorlig.
Jeg blir rimelig provosert over holdninger som at NAV-brukerne generelt er latsabber som ikke gidder annet enn å karre til seg penger. I lokalavisa her har det vært en stor debatt rundt duster som ikke engang evner å sende meldekort.
Det finnes alle typer mennesker som trenger støtte der også og hvordan du møtes har selvsagt ofte sammenheng med hvordan du selv opptrer. Jeg har dog erfaring med at selv om man er innstilt på å være i aktivitet selv så kan systemet motarbeide det også. Jeg fikk f.eks beskjed om at jeg burde nyte tre år på sofaen når jeg hadde fått innvilget AAP. Det visste jeg dog ville tatt livet av meg, så jeg jobbet for å få en aktivitet tilpasset min arbeidsevne. Ikke alle makter å ta den kampen.
Når det er sagt, jeg er utrolig takknemlig og ydmyk over å få muligheter via dette systemet som jeg aldri hadde hatt en sjanse til å få hvis jeg hadde tapt i fødselslotteriet og kommet til verden et annet sted i verden.
Det er min erfaring også, både som arbeidsgiver (tidligere) og som «Nav-bruker». Det er stor variasjon fra hvem du møter, og hvordan du blir tatt i mot. Jeg har møtt det meste. Men jeg når jeg først var «inne», så synes jeg både kommunikasjon og det praktiske har gått veldig bra. Og jeg har ikke hatt noen problemer med å få tak i de eller å få svar på spm mine.
Så alt i alt har jeg god erfaring med NAV, sånn totalt sett.
Jeg har også totalt sett vært fornøyd med NAV som stønadsmottaker. Og har en saksbehandler som gjør jobben sin, men som helt klart ikke er noe venninnemateriale for å si det slik. Jeg har fått noen kommentarer i fleisen fra henne, men har heldigvis en helt super sjef og fastlege som har satt henne litt på plass siden de tross alt kjenner meg bedre enn hun som sitter med skjemaene sine.
Snakket med dem på tlf i dag faktisk, og de beklaget sen behandling av sak og beklaget at jeg måtte ta to ekstra telefoner. Og mitt inntrykk er vel at det meste går fint om man er hyggelig og grei. :jupp:
Syns også det er rolig mye NAV-sutring for ingenting. Og syns det er provoserende siden vi faktisk har et ganske fantastisk opplegg her i forhold til i andre land. Jg er sykt glad for å bo her når jeg først har behov for litt hjelp. :nemlig: Og jeg syns folk burde være litt mer takknemlig selv om jeg forstår at det er mye pes også.
Gjennom min arbeidsgiver ser jeg at systemet er ganske tungrodd og tidkrevende, og det kreves veldig mye, men de kan ikke kreve tilbake i form av effektivitet og fleksibilitet. Det skjønner jeg godt at er frustrerende, siden tiden i seg selv faktisk er en ekstrakostnad for firmaet. :nemlig:
Denne ytringen er skrevet av en dame som utgir seg for å være ansatt i NAV, mens hun i virkeligheten er ansatt i en av NAVs leverandørbedrifter. For meg skjærer det seg litt allerede der, og selv om slike ytringer skal skrives slik at de treffer og er satt på spissen, blir det feil når hun ikke er ærlig om hvilken posisjon hun skyter fra.
Problemet med et system (og ikke nødvendigvis bare NAV) er jo at det er ganske firkantet. At det er litt lite rom for skjønn og individuelle tilpasninger, synes jeg. :nikker:
Da pappa var alvorlig kreftsyk, så måtte han likevel levere inn meldekort hver 14.dag, noe som ikke alltid var like enkelt å huske på midt oppi alt som skjedde. Og i slike tilfeller skulle man tro at det gikk an å få en ordning på at man slapp å levere over en lengre periode. Det er jo ikke sånn at man plutselig er på jobb uka etter, når man ligger klar for beinmargstransplantasjon, og ikke vet om man vil overleve liksom.
Så jeg skjønner at det kan oppleves vanskelig og vrient av noen. For ulempen er jo at om man feks ikke har en god sjef oppi alt, som faktisk hjelper og støtter, kan det være fryktelig tungt å ta denne «kampen» alene.
Ja, det som har med fleksibilitet å gjøre kan nok ganske ofte være et problem.
Da kan man skjønne at det fort kan oppstå veldig vanskelige situasjoner om man feks ikke har familie rundt seg som kan hjelpe til og passe på så man ikke faller utenfor systemet.
Jeg har NAV, både sosial og trygd, som en nødvendig samarbeidspartner i jobbsammenheng, og opplever vel at ja, det er ganske mye som ikke virker. For eksempel fremstår hele NAV-reformen som en forhastet greie som mange steder slett ikke fungerer. Sosial vet ingenting om trygd, trygd vet ingenting om sosial, de kommuniserer ikke seg i mellom til tross for at de sitter i samme hus og det hele går ut over klienter. Som gjerne er i situasjoner hvor man ikke har all verdens ressurser til å ta ørtogførti telefoner, fylle ut fjorten søknader, levere bortrotede kopier for åttende gang og forklare saksbehandleren lovverket.
...og så har jeg litt inntrykk av at førstelinjen på sosialbiten lider av samme syka som barneverntjenester ofte gjør: Jobben er superhektisk til luselønn, med klassisk kommunal mangel på fleksibilitet og fint lite takknemlighet å spore. Dermed flytter folk videre straks de er erfarne nok til å gjøre et solid stykke arbeid, og alt for mange av de ansatte er bortimot nyutdanna, uerfarne og usikre. Det hjelper ikke på verken servicenivå eller effektivitet. Gud vite hvor mange ganger jeg har måttet forklare sosialtjenesteloven til saksbehandlere som skal ha den som grunnlag for jobben sin. For ikke å snakke om "og så står det jo noe om skjønnsbruk her, da..."
Og NAV Forvaltning er jo en slags Festung NAV hvor det er bortimot umulig å få snakke med rette vedkommende om noe som helst. Som privatperson har jeg opplevd det fullstendig umulig - hvilket minner meg på at jeg skal purre for tredje gang på en henvendelse fra november i fjor som fremdeles ikke er besvart - og som samarbeidspartner setter jeg glatt av en hel arbeidsdag på å få tak i noen som kanskje kan besvare ganske simple spørsmål.
Jeg heller mot å droppe reformen og gå tilbake til sosialkontor og arbeidskontor/trygdebit. De henger ikke sammen, det blir bare massivt og byråkratisk. (Skjønt, jeg vet at dette fungerer mye bedre mange andre steder enn der jeg har min erfaring fra - men det er jo et par år siden de ble slått sammen nå...) Og jeg tror det er et strukturelt og ledelsesmessig problem i langt større grad enn det handler om enkeltpersoner. Selv om man selvsagt merker mer til rigide nek i saksbehandlerposisjoner når disse ikke befinner seg innenfor en halvetisk anlagt bedriftskultur. Jeg tror også det går an å få det til å fungere noenlunde i dagens system, med god ledelse. Det er veldig merkbar forskjell fra bydel til bydel i hvert fall.
...og selvfølgelig møter man mye rare folk som NAV-ansatt. Folk som både har manglende selvinnsikt og absurde forestillinger om samfunnets ansvar vs. eget ansvar. Men det er nå liksom en del av jobben, det da. Det handler ikke om at folk skal få og få, men at de skal oppleve å bli møtt på en ålreit måte.
Det kan være lett å tenke det om man aldri har vært der at man trenger dem, Rine. Frem til det evt skjer bør det bare være en tanke, og ikke noe man sier høyt, for det vitner om veldig lite kunnskap og innsikt, og er ganske usjarmerende i grunnen.
Jeg forstår det slik at du antakelig takket nei til permisjonspenger om du har barn også? Og kommer selvfølgelig aldri til å bli sykemeldt over tid?
Har bare en erfaring med NAV selv.
Da datteren vår ble født ble det noe kludd med papirene til sykehuest, å jeg ble aldri oppført som far.
Vi tok da turen til NAV, skrev under en bunke med papirer, leverte de og gikk.
6 mnd etterpå reiste vi til den lokale politistasjonen for å skaffe pass til datteren vår. De ber da om bare underskriften til samboeren min. Jeg var ennå ikke oppført som far! Ifølge registeret var samboeren min alenemor til henne.
Ringte da til NAV, forklarte saken ''Nei vi har ikke fått noen papirer?''. Er det mulig? Jeg hadde da stått i skrangen å fyllt ut papirene, med hjelp fra saksbehandleren, levert de til samme personen. Så nekter de for å ha fått papirene?
Vet om flere som er på NAV, samtlige gruer seg like mye til å gå dit hver gang. Alle er nok ikke slik, men er ikke uten grunn NAV har et så dårlig rykte.
Jeg jobber innimellom tett opp mot Nav og dette er også min erfaring.
I tillegg må jeg tilføye at jeg noen ganger blir sjokkert over hvordan enkelte mennesker kan behandle andre, spesielt når man har en jobb der det betyr mye hvordan man møter menneskene. Når dette er sagt har jeg møtt noen fantastisk mennesker på Nav også.
Nav er ille på samme måten som alt som er personfokusert. Lege, skole, hjelpepleiere etc. Mennesker er forskjellig, de fleste er hyggelig, men noen er sprø
Nav er ille på den måten at den "spiser personal", jobben er belastende, ikke spesielt godt lønnet og stressende (for de som jobber der)
De som bruker NAV er som regel i en presset situasjon, noe som gjør det vanskelig for dem å være overbærende. Dette er krevende kunder/brukere å håndtere
Reformen gjorde at kompetansekravet økte. Mye. Veldig mye. Jeg mener dette slo uheldig ut.
Tildels må Nav samarbeide arbeidsplassen som tredjepart. Veldig mye varierende der. Også en utfordring.
Summen av alt dette gjør at jeg tror det er temmelig utfordrende - for alle - både brukere og ansatte.
Mener du dette så hånlig som jeg opplever det eller?
Jeg tenkte også at det meste av "sutringen" over NAV var mest overdrevet og at de som sutret ikke kunne ha noe særlig egeninnsats. Fordi jeg opplevede at NAV-kontoret der jeg bodde fungerte. Så flyttet jeg, og da ble erfaringen en ganske annen, for å si det med forsiktige ord.
Jeg har i ekstremt liten grad hatt problemet med NAV.
Hadde en liten klinsj med de her for noen uker siden, fordi jeg ble litt satt ut av at de skulle ha en grundig forklaring fra lege om hvorfor jeg var sykemeldt i en del mnd ifjor høst. Og jeg ble vel kanskje litt paff over at arbeidsgiver ikke har krav på den infoen, men at NAV kan komme å kreve det.
Som legen min sa "Jaha, skal DE da bestemme om sykdommen din var god nok for sykemelding i forhold til utbetaling av penger? Det er ikke godt nok at jeg sier at det er den"
Så han ble nå litt oppgitt selv å.
Men ellers har jeg egentlig bare god erfaring med NAV stort sett.
Jeg omgås flere NAV-ansatte som reagerer på det samme. I tillegg tenker de "snakk for deg sjæl" og synes det er leit at hun gjør alle fordommer til skamme, mens de selv virkelig gjør hva de kan for å hjelpe folk på rett kjøl. Lestei dag at hun har sagt opp jobben, og det var kanskje på tide med den slappe arbeidsmoralen jeg synes hun fremviste i kronikken sin.
De har sikkert "Småbarnsmamma-ME" og er hjemme på dagtid så de skal ha overskudd til å shoppe, trene og dekorere. :snill:
Jeg har vært borti de utroligste historier når det gjelder NAV, akkurat nå har jeg en kamerat som nektes videre AAP fordi han ikke er frisk nok til å ta en hvilkensomhelst jobb, samtidig mener NAV han ikke er syk nok til stønad. Til tross for at fastlegen hans har dokumentert det og til og med møtt opp personlig på møte med NAV og kompisen min. Systemet kan være utrolig rigid og stivbent, og det Shute sier om Festnung NAV var ganske treffende. Jeg for min del syntes jeg kjente igjen NAV Forvaltning i Embetsmennene på Slottet i Kafkas "Slottet". :knegg:
Jeg tror vel egentlig at det skar seg da alle etatene (Trygdekontor, sosialkontor, arbeidskontor) ble slått sammen til en, og i stedet for at man hadde forskjellige kontorer der det satt personer med spisskompetanse fikk man nå ett kontor der alle skulle kunne litt om alt.
Og selvfølgelig har det mye å si hvordan du møter saksbehandlerne. Men det spiller minst like stor rolle hvordan de møter deg. Jeg har brukt mange år på å komme meg såpass ovenpå at jeg går inn på NAV med hevet hode, for veldig lenge fikk jeg en svært nedlatende holdning i retur ved enhver kontakt med dem, og det gjorde noe med meg på sikt altså.
Jeg har svært varierende erfaringer med nav.
Det som er mest kjedelig, synes jeg, pr odag at de ikke holder avtaler. Saksbehandleren min skulle ringe meg straks tilbake, vel, det er en uke siden. Så går man å venter da, og venter, og venter. Å få tak i de på telefon er tilnærmet umulig.
Men når jeg først er der så synes jeg saksbehandleren min er ok, men man møter mange forskjellige mennesker.
Og jeg har full forståelse for at mange sliter i møte med nav.
Jeg velger å debattere på et seriøst nivå: Jeg mener at enkelte trenger hjelp til å forstå at de kanskje ikke er så syke som de selv tror at de er. Det handler ikke om at noen er slemme/dumme/går inn for å utnytte systemet, men at de, gjerne med god hjelp av helsevesenet, sykeliggjøres mer enn det som er nødvendig. La meg ta et eksempel; en bekjent har vært sykemeldt lenge pga ryggvondt. Er i utgangspunktet innadvendt og har problemer med å ta kontakt med folk. Blir som sagt sykemeldt, isolerer seg, kjenner på mer og mer vondt, får tatt en MR som viser et prolaps og slitasje i ryggsøyla. Blir ikke fortalt godt nok hva dette egentlig er og hva det dreier seg om. Ser seg ikke råd for å komme tilbake i jobben sin, sykemeldingene forlenges. Havner "i klørne på NAV". Forteller alle rundt seg hvor håpløst alt er. Går hjem i sinne fra et NAV-møte. Sendes etterhvert på et opptreningsopphold. Får der informasjon og undervisning om ryggsmerter, om hvor vanlig det er med ryggvondter og prolapser, at det ikke er farlig. Ryggen er ikke utslitt selv om man ser slitasje på en MR. Ser andre i samme situasjon med et positivt sinn og ditto innstilling som er på jobb selv om rygg/nakke ikke er bra. Får et mentalt spark i ræva, begynner å trene, og finner en jobb. Hadde han forblitt i NAV-systemet hadde han trolig blitt både utslitt/utmattet/deprimert av å "krangle med systemet", og hadde trolig havna permanent utenfor arbeidslivet. Fordi det hengende håret tippa andre veien, har han i dag et helt annet liv og har fokuset på en helt annen plass enn det han hadde før. Altså for å oppsummere; han har fått hjelp til å forstå at han ikke er så syk som det han i utgangspunket trodde. Vinn-vinn for både han selv og NAV.
Jeg synes det er helt forjævlig at folk med alvorlige sykdommer som f.eks kreft, andre kroniske sykdommer o.l, skal måtte levere meldekort. Det må gå an å gi folk fred til å kjempe for livet. Litt skjønn hadde nok gjort seg, jeg tror ingen hadde følt seg forbigått hvis en alvorlig syk person kan slippe papirmølla i dette systemet. Poenget med HI var et spørsmål om hva slags konkrete tiltak må til for å få dette systemet til å bli bedre? Jeg aner virkelig ikke fordi jeg er lite kjent med NAV.
Okay, så når man har 17000 innlegg og lever livet sitt på forum, DA får man lov til å kaste alt av hemninger og folkeskikk over bord og oppføre seg som en dritt. Kjekt å vite. Er heldigvis mange her med ditto mange innlegg som deg som makter å diskutere på et saklig og respektfullt nivå, så da får du bare være Den Kleine.
Kronikken var litt sådær, men det er fint den skaper debatt. Debatt er bra, så lenge man klarer å holde den saklig. Å si at folk bare må få høre at de ikke er syk, men faktisk ganske frisk; ut å jobb, er ikke særlig saklig. Beklager, men du mistet meg der.
Ble du mobba på skolen og har behov for å ta igjen eller? Noe galt må det jo være. Må være knakende kjekt å få ut all dritten sin på et forum hvor man kan gjemme seg bak et nick. Du hadde nok aldri i verden våget å ta dette på et diskusjonsforum hvor man må logge inn med navn.
Det er greit, og jeg tar den. Om du ser deg råd for det, må du gjerne komme med innspill på hvordan jeg skulle debattert saklig. Dette er en interessant debatt, men dersom det ikke er mulig å ta den her, får det bare så være.
Nei, jeg synes hun skal lære av erfarne FP-ere, som f.eks Hyacinth. Nek er mye mer gangbart enn å spørre om noen er fire år. :snill:
Krinoline: Det er en ting det ikke er lov til å synse om på FP og det er hvorfor det er så mange, tilsynelatende unge, friske mennsker som er avhengig av støtte fra NAV. Dette er bare en sak mellom dem og legen deres, skjønner du. :nemlig:
Jeg klarer å ha to tanker i hodet på en han og se at enkelte sykeliggjøres mer enn godt er både av lege og NAV. Jeg har sett det må meget nært hold.
Jeg skriver enkelte, fordi jeg tror nok helst det oftest er slik at mange opplever å kjempe for å bli trodd på hvor syke de er. Og det er innmari synd, og veldig feil.
Man finner alle typer mennesker som er innenfor NAV-systemet på et eller annet vis. Jeg er det selv. Jeg klarer å se at man har mennesker som burde fått være innenfor men som faller utenfor, og at man har mennesker som er innenfor systemet men som kanskje misbruker det, og kanskje burde finne andre løsninger.
Det er jo bare realiteten, og ingenting å ta seg nær av.
Så lenge man selv har alt på sitt tørre syns jeg man skal gå inn på NAV med hevet hode og få det man har rett på. Og faen ta de saksbehandlerne og servicefolkene som behandler sine klienter som møkk. De burde finne seg en annen jobb.
Det gjør da jeg også, det. Jeg svarte jo skikkelig på det andre du spurte om - om NAV virkelig var så ille. Jeg tok frem reelle eksempler og forklarte hva jeg trodde var årsaken til at mennesker har problemer med NAV.
Hva det er med så mange unge mennesker som trenger støtte fra NAV har jeg ingen forutsetning for å uttale meg om, så derfor svarte jeg med et av dine forslag fra en tidligere diskusjon.
Miley; Det er helt greit altså. Trodde faktisk det gikk an å få til en debatt her, men så greier faktisk et menneske å kalle meg for et nek. Ikke snau, den personen. Fyrte litt da, innrømmer det. Rart det ikke går an å være uenige, ha andre vinklinger, uten å måtte kalle hverandre sånt. Og du input, jeg leser ikke 5000 innlegg for å få et hint om hvem du er. Det interesserer meg heller ikke. Poenget er at det høyst sannsynlig ville vært et litt annet "klima" på ei nettside hvor vi diskuterer med navn, kontra hvor vi bruker nick. Føler man for å strø om seg med nedsettende og støgge betraktninger, er det vel faktisk mest synd på den som faktisk gjør dette. Kennethen: Du skal få være i fred for meg ja, mange takk!
Det jeg ser i min jobb er at det "lille" mennesket, den som kanskje trenger det mest, forsvinner helt i byråkrati og papirmølle. En kan snakke så mye man vil om snyltere og navere, and you name it, men man kommer ikke utenom at noen på ingen måte har forutsetninger for å takle det "moderne" navsystemet. Mitt inntrykk er at man skal være ganske ressurssterk for å klare navigere. Jeg ser dessverre mange som ikke har forutsetningene som skal til. For eksempel finnes det mange som er analfabeter i forhold til å bruke en PC.
Vet du hva, jeg huska faktisk ikke på den debatten jeg, med en gang. Du tok et flåsete satt-på-spissenargument fra meg med, og det var selvfølgelig ikke et forslag om noenting i den aktuelle diskusjonen. Bare jeg som var ny på forum og ikke skjønte at sånt kan man for all del ikke skrive. Mitt opprinnelige poeng er at det er oppriktig synd å se hvor mange unge mennesker som faller utenfor arbeidslivet. Hvorfor så høye tall? Hva kan gjøres? Vil gjerne diskutere med deg, og beklager hvis jeg var krass.
Jeg er på et forum der man bruker fullt navn, og det er, for å si det forsiktig, veldig kjedelig sammenliknet med FP. Det er ikke personangrepene som gjør FP bra, men at mange deler personlige erfaringer. Det er mye, mye mindre av det på et forum der man er åpen om hva man heter.
Jeg er helt enig med deg. Det er bare å ta en titt på NAV.no, den nettsida der er ikke lett å navigere i, selv med en utdannelse som gir meg de beste forutsetninger for søk og navigering i nettsider. For mennesker med sykdommer som gir kognitive problemer, må det være helt umulig å finne ut noe som helst der inne.
Og selvfølgelig er jeg enig i at man skal finne ut av restarbeidsevner og prøve selv å se hva man kan gjøre for å forbedre sin situasjon. Jeg gjorde det, ved hjelp av en god psykiater, gode venner og min mann. Men det tok tre år å komme så langt. I mellomtiden hadde jeg nok med å prøve å få NAV til å skjønne at jeg ble fullstendig tappet for energi bare av å reise fylket rundt i håp om at noen skulle finne ut hva som egentlig feilte meg, om jeg ikke skulle slite med dårlig økonomi og stå til rette for min egen, uforskyldte situasjon hele tiden i tillegg.
Og jeg tror for ordens skyld at diskusjonen kunne vært langt mer fruktbar om ikke HI hadde formulert seg så klønete i første innlegg at hun tråkket på tærne til endel av oss som har vært langtidssykemeldte.
Jeg har samarbeidet med NAV i kraft av å være arbeidsgiver. Stort sett har jeg fått god hjelp, men i noen tilfeller har også jeg revet meg i håret og lurt på hva som i all verden er meningen med å være så lite på tilbudssiden. Særlig i forhold til ansatte selvsagt, som JEG jo ser trenger hjelp og støtte og verktøy for å komme seg ut av en vond sykdomsspiral. Jeg har mange ganger tilbudt meg å ta telefoner til NAV for sykmeldte, rett og slett fordi jeg VET at det kan være en tøff opplevelse når man ikke har mye å gå på og er nedkjørt og utenfor. Nylig var jeg på et dialog 2 møte, hvor jeg endte med å forsvare den ansattes rett til å selv være den som best visste hvor smertene satt og i hvilken grad de hemmet. Det var litt pussig, for jeg er jo av den oppfatning at de aller, aller fleste kan bidra med noe og ikke behøver å være hjemme 100 %. Den NAV-konsulenten provoserte meg imidlertid bare noe så innmari med sine manglende "people-skills".
NAV-møtet preges av personene som deltar, og sånn er det jo på alle områder i livet. Dårlig kjemi, manglende kunnskap, manglende ønske om å bidra selv, manglende ønske om å tenke utenfor boksen, manglende evne til å SE den det dreier seg om.
At manges restarbeidsevne ikke blir fokusert på og at det er et problem at alt for mange unge faller utenfor arbeidslivet er jo reelle ting, forskning viser dette. Nylig visste for eksempel en studie at trening når man har ryggproblemer, gir like gode resultater som operasjon (som mange står i kø for å få). Hvor vellykket treningen er hang direkte sammen med den enkeltes TRO på at egentrening hjelper.
Det burde være mulig å kunne diskutere temaet uten at det rødprikkes og skrives skjellsord.
Hvorfor kjemper du da sånn for å rødprikke meg fordi jeg her deler mine personlige erfaringer? Det er mulig jeg er grønn og teit på dette med forum (sjekk antall innlegg), men jeg synes det er noe nedlatende og stygt å skulle rødprikke. Sånn a la Hyacints uttalelse om meg som et nek. Hvilken tilfredsstillelse får man av å skrive sånt? Er det vanlig her? Diskuterer gjerne med deg ja, hvis jeg har gjort noe feil må du gjerne si ifra. Men foretrekker at man kan ha forskjellige meninger uten å måtte ty til personangrep:)
Det kan være sårt for mange som har slitt mot systemet Nav i mange år, så kommer du inn her og forteller at det handler å bli klar over at en ikke er så syk som en kanskje tror en er. Ehh.... det vil jo kunne provosere en gråstein. Jeg fikk inntrykk av at du hadde lite empati, men at Nav mottakere stort sett var snyltere.
Min samboer har motatt AAP i litt over ett år og har jo sett litt av det rare fra Nav, har vært mye rar informasjon, noe sier det, noen sier det sånn.
Nå er han heldigivs ikke blandt de mest uheldige, men min erfaring er at en selv må være "våken" og forsøke å finne ut av ting. Men sånn jeg tenker så er det jo der Nav burde kunne inn, å veilede folk på hvilke muligheter som er, hjelpe de som trenger det osv.
Jeg opplever at systemet er for byråkratisk, i utgangspunktet tror jeg at de som som jobber i Nav ønsker å hjelpe, men at systemet setter en stopper for det.
Jeg er enig med deg i at det er synd at så mange unge mennesker faller utenfor arbeidslivet. Det er en kompleks situasjon, og jeg vil tro det ikke finnes noe fasitsvar heller. Som jeg sa litt over her, så trenger man å finne ut av restarbeidsevne og slike ting, men det er ikke alle som har ressurser til det om de først har blitt syke. Derfor er det også så frustrerende for meg å se på eksempler som kompisen min, som så veldig gjerne vil finne ut av hva han kan brukes til, mens NAV foreslår at han skal søke på hva som helst av jobber selv om fastlegen hans har dokumentert grundig hvorfor han ikke kan ta hva som helst. Hva slags hjelp man får av NAV i prosessen er dessverre veldig avhengig av hva slags mennesker som sitter som saksbehandlere på de forskjellige kontorene, og jeg tror det er dette i kombinasjon med et firkantet regelverk som gjør at det uttrykkes så mye misnøye mot NAV.
Jeg beklager hvis jeg tråkka deg på tærne. Jeg trodde jeg greide formulere meg generelt, men tydeligvis gikk det dårlig. My bad. Det er synd at man skal ta generelle betraktninger personlig, men jeg skjønner at det sikkert er fort gjort. Den historien om min bekjente er jo egentlig ment som en solskinnshistorie, personen selv har det jo så mye bedre etter å ha fått fokuset et annet sted enn smerter og angst. Det fungerer ikke på alle såklart, men på noen.
Jeg må si at jeg har vært heldig med min saksbehandler, han er vanskelig å få tak i men når jeg er på møter så ordner og styrer han. Nåhar jeg fått ny saksbehandler, hun skulle ringe meg rett etter påske, jeg jar fortsatt ikke hørt en dritt. Spent på hvordan hun er i grunn.
Javel, noen er kanskje ikke så syke som de tror, og noen utnytter helt sikkert systemet, men for å uttale seg bastant om at den og den gjør det, så må man kjenne historien 100%. Noe vel de færreste utenforstående gjør.
Min mor fikk relativt tidlig en alvorlig diagnose. Hun fortsatte da i jobben sin 100% en stund, helt til legen begynte å overtale henne til å trappe ned. Etter en tid med å bearbeide den tanken, så gikk hun med på å gå ned til 50% jobb og 50% ufør.
Senere, når sykdommen begynte å merkes litt mer, så ble hun 100% ufør.
På den tiden så var det ikke mange som så at hun var syk, og for all del...hun kunne sikkert jobbet litt lengre, men som legen prøvde å overbevise henne om, så hadde hun en sykdom som er uhelbredelig, og en sykdom som sakte men sikkert blir verre. Sykdommen kommer ikke til å ta livet av henne, og derfor var det viktig at hun tidlig roet ned, for hun skal faktisk leve lenge, med en sykdom som med tiden mest trolig vil få henne i en rullestol. Den stolen kan komme senere ved at hun trappet ned.
Jeg synes det er trist at folk som deg Krinoline dømmer mennesker som min mor, uten å ha peiling. Virkelig.
Hva NAV angår så her jeg delte erfaringer med dem. Jeg har selv vært i systemet om arbeidsledig, og er der nå også. Har fått den hjelpa og støtta jeg har trengt, selv om jeg har møtt på saksbehandlere som jeg godt kunne filleristet litt.
Min mor har utelukkende hatt gode opplevelser med dem i den prosessen hun var gjennom. Treg saksbehandling og et tungrodd papirsystem, men det er nå bare slik det er.
Huff, så ille. Det som er ment som en solskinnshistorie, hvor vedkommende bekjente av meg selv setter ord på hvordan det ER og HAR VÆRT for han, blir faktisk til at jeg dømmer mora di. Jeg må være ekstremt dårlig til å skrive, jeg ser den, for her legges det meninger i min munn som jeg ikke er i nærheten av å ha. At en formulering a la; "Kan det være slik at enkelte kanskje kan dra nytte av............." blir til "Du dømmer mora mi/samboeren min/fyll inn det som passer", skjønner jeg fint lite av. Jeg har ikke forutsetninger for å sette meg inn i hvert enkelt tilfelle her, og kan bare snakke ut ifra min bekjentes opplevelser. Det går sikkert ikke an å diskutere denne saken her, det er visst for betent, og for min del legger jeg ballen død. Beklager enhjørning for at du fikk en rødprikk i kampens hete, den fortjente du ikke. Jeg kan ikke for mitt bare liv skjønne hvordan man kan diskutere noe sånt uten at noen blir fornærmet på vegne av seg selv eller noen av sine kjære, og det hører ingen steder hjemme å peise på med nedsettende ord om andre. Jeg er tydeligvis klønete til å skjønne de kodene som gjelder her inne, hvem som har lov til å si hva, osv, helt klart den nye jenta i klassen for å si det sånn. Så; ferdig nå for mitt vedkommede. God kveld!:)
Takk for beklagelse, men jeg fortjente den rødprikken. :knegg: Jeg var i dårlig humør fra før, tok med meg det dårlige humøret da jeg leste den setningen i hovedinnlegget ditt, og falt for fristelsen til å være usaklig og trekke inn uttalelser fra tidligere diskusjoner. Det burde jeg holdt meg for god til.
For å svare på spørsmålet ditt, nei, NAV er ikke så ille.
Det du forteller her er en skjebne, en persons historie. Det finnes tusenvis av forskjellige historier og de fleste er unike. Måten du skriver på virker som du tror NAV er ute etter å få flest mulig over på trygd. Slik jeg leser det er det jo legen som ikke har gjort jobben sin godt nok med å forklare hva diagnosen går ut på og hva som kan hjelpe. Jeg greier ikke helt å se hva NAV har gjort feil i den situasjonen du beskriver over her, mulig det er mer her som ikke kommer frem men det kan ikke jeg forholde meg til.
Jeg har vært i NAV-systemet i mange år nå, men absolutt ikke i noens "klør". Det er ingen som har sykeliggjort meg, noe heller ikke NAV kan gjøre. De baserer seg på legens rapporter, diagnoser og vurderinger. Jeg har fått tilbud om behandlinger, kurs, utprøving av restarbeidsevne osv. Jeg har fått velge selv hva jeg vil prøve med saksbehandlers veiledning på hva som er lurt og hva som er mindre lurt.
Tror jeg hadde blitt ganske satt ut og provosert om saksbehandler hadde gått inn for å vise meg at jeg ikke er så syk som jeg tror jeg er.
Jeg er ikke her for å rosemale NAV altså, det er masse jeg ikke er fornøyd med. Jeg oppfatter det heller som vanskelig å havne i NAVs "klør". De vil jo helst ikke ha folk inn på ufør og gjør mest mulig for å prøve å unngå det både på godt og vondt. En annen ting jeg ikke er fornøyd med er saksbehandlers tilgjengelighet og behandlingstid. Jeg var inne på 12-ukers arbeidsavklaring nettopp og kontaktpersonen min der greide ikke i løpet av de 12-ukene å få tak i saksbehandleren min en gang. Det er ikke holdbart. Det er nå over to mnd. siden jeg avsluttet kurset og skulle bli innkalt til møte i etterkant noe jeg ennå ikke har blitt. Så det er absolutt stort forbedringspotensiale.
Sånn eg har forstått det, så er ei sjukemelding å rekne som eit råd frå legen, medan det er NAV som godkjenner den. Då ved å betale ut sjukepengar. NAV kan altså underkjenne sjukemelding frå lege, dersom det ikkje "heng på greip".
Nei sykemelding var ikke godt nok her.
Det gjaldt ikke sykepenger men enslig forsørger penger.
Og det var ikke sykemelding de ville ha, men en uttalelse fra legen om nøyaktig hva det var som feilte meg.
Dersom ein feiler eitkvart som gjer at arbeid er umulig, er det vel logisk at ein må dokumentere det til den instansen som skal godkjenne ei eventuell utbetaling, enten det er sjukepengar eller overgangsstønad (enslig forsørger)? Mulig eg ikkje heilt forstod kva du meinte. Beklagar i tilfelle det! :)
Men det er vel egentlig opp og vedtatt at det er mange penger som utbetales hvert eneste år i urettmessige trygdeutbetalinger. Det er det ingen tvil om. I tillegg har vi dette at folk havner i feil bås fordi det ikke finnes en riktig plass til dem i systemet. Unge uføre, som burde hatt en annen oppfølging feks. Vi har fått inn endel av dem på min arbeidsplass, og som regel har det etter en tid resultert i full jobb. Ofte etter mange års midlertidig uførhet og venting, som igjen fører til at man blir apatisk og gir opp.
Men nok om det, jeg er kjemperedd for å bli avhengi av NAV. Jeg har på nært hold sett hvor vanskelig det kan være å forholde seg til NAV-systemet, selv da personen var inne i siste fase av livet, som ung med små barn. Selvsagt oppleves nok alt ganske sterkt når man i utgangspunktet føler seg helt hudløs, men jeg tror rett og slett ikke dette alltid har med egen hodning og hvor mye man forbreder seg å gjøre. Desto tøffere man har det, desto mindre klarer man å få forbredt/gjort også, så om det skulle være avgjørende på kvaliteten av hjelpen vil det bli helt hårreisende om man feks var dødssyk.
Mitt inntrykk er at mye har med hvem man møter i systemet å gjøre, og sikkert også holdninger/ miljø på gitte NAV-kontor. Arbeidsmengde kan jeg også se må være en utfordring, rigide systemer og kanskje maktesløshet?
I tillegg til det som nevnes om førstelinja osv. Stor turnover feks. Som sagt, NAV er virkelig ikke et sted jeg ønsker å måtte forholde meg til, men jag har respekt for de som orker å gjøre en forskjell og jobber der, og respekt for de som faktisk må forholde seg til NAV grunnet diverse livssituasjoner. Det er nok ikke lett noen av delene.
Det er ikke dine personlige erfaringer som er problemet for meg, det er mer måten du sier det på. Selv om din kompis ble frisk av at noen fortalte ham at han ikke var så syk som han trodde (?), så er det ikke slik for de fleste. Min personlige erfaring er at de aller fleste syke NAV-klienter legger ned massiv innsats for å fremstå som friskere enn de er.
Uff. Enda et eksempel på hvordan FP tar i mot nye. For det det er verdt, så synes jeg ikke man skal bruke ordet nek. Selv om personen er spiss eller har meninger som er på tvers av egne. Så lenge man ikke er slem så er det iallefall ingen grunn til å være slem tilbake. Og om personer er slemme på forumet, skal man da ikke holde seg for god til å være ondskapsfull tilbake?
Utallige diskusjoner om dette. Men blir forundret hver gang når jeg ser det som skal være voksne oppegående mennesker te seg slik.
Prikk meg gjerne med fora som ikke dette er greit.
OK. Jeg bryter sammen og tilstår: Jeg har mottatt fødselspenger for begge ungene mine. Skjønner at det diskvalifiserer meg fra å mene noe som helst skyhøye uføre-og sykdomstall blant-tilsynelatende-unge og friske mennesker i verdens rikeste land.
:gal: Jeg synes virkelig ikke det er Krinoline som framstår som det største neket i denne tråden.
Vel, dette er et diskusjonsforum og ikke la-alle-føle-seg-fabulous-forum dette. Om argumentene holder så er det ikke grunn til å bli usaklig fordi om det som ble sagt ikke var i en tone som mottaker likte.
Og så kan folk slutte med personlige historier i slike diskusjoner, for de er faktisk som oftest ikke relevante for diskusjonen og som oftest bare øker konfliktgraden.
Problemene er : hvordan skal man kunne gi hjelp til de som trenger det, samtidig som at de som egentlig ikke trenger økonomisk hjelp, men mer hjelp til å komme ut av passiviten sin får slik hjelp.
Samtidig så vet vi at vi har ikke råd til det velferdsnivået som vi har nå i fremtiden. Man kan godt bli sint over at det kommer til å bli prioriteringer fremover, men det er jo klart at støtten til mer uklare muskel og skjelettplager kommer til å forsvinne, fordi det faktisk ikke er nok penger.
Jeg jubler den dagen støtten til uklare muskel-og skjellettplager forsvinner. Det er akkurat det jeg ønsker. Ta gjerne med "småbarnsmamma-ME-en" og "spiller WOW hele natten slik at jeg ikke kommmer meg på skolen- ME-en" i samme slengen. :nemlig:
Hva ER småbarnsmamma-ME, rine? Ser du stadig nevner det, som om det skulle vær en vanlig tilstand. Jeg kjenner ingen med denne sykdommen og jeg har et ganske stort nettverk. :gruble:
Jeg har aldri nevnt begprepet småbarnsmamma-ME før nå, jeg, så det kan jeg egentlig ikke svare på. Jeg er mer kjent med den andre ME-typen jeg viste til.
Tja, hva skal man si. Det er utrolig vanskelig å si noe i sånne diskusjoner pga at dette er et sårt tema for mange. Jeg jobber for tiden som saksbehandler i NAV og har både med folk på AAP som har vært lenge utenfor arbeidsmarkedet og i det siste mye med ungdommer som stort sett har falt ut av videregående skole.
For det første så skjønner jeg veldig godt at det er frustrerende å havne i "klørne" på NAV som noen kaller det. Det er stort, byråkratisk og kaotisk. Det er en million regler, skjemaer og rutiner som det er vanskelig å henge med på. Og det er sånn at det er du som privatperson og syk som må følge opp din egen sak for den kan så fort forsvinne i den store mengden. Jeg er litt uenig med Shute angående oppdelingen. Den fungerer nok bedre i Trondheim enn i Oslo, men jeg synes at det er bra at det er mer samlet. De som jobbet der tidligere sa at de før bare skrev bestillinger til hverandre og dermed bare skjøv arbeidsmengden rundt. Dette gjelder spesielt mellom trygd og arbeid. Jeg har også på følelsen at det er mest på sosialsiden at det er størst turnover og det er dessuten der det er mest bruk av skjønn så da blir ofte frustrasjonen størst. Det har vært utrolig spennende å bli kjent med systemet fra innsiden og ikke minst så har jeg møtt vannvittig mange forskjellige folk og skjebner. Samtidig så merker jeg også på håpløsheten i mangelen på ressurser og ikke minst tungroddheten i systemet og er forsåvidt på utkikk etter noe annet å gjøre. Problemet er at jeg ser ikke så mange supergode løsninger på problemene. Det er ikke realistisk at man kan bruke enda mer penger i systemet enn det som allerede er. Velferdsordningene våre koster en formue og det kommer bare til å bli enda mer innstramminger. Uunngåelig. Så er spørsmålet hva som bør prioriteres. Er det mange nok ansatte til tettere oppfølging? Er det penger til tiltaksplasser? For eksempel så strammes det mer og mer inn på dette. Både praksisplasser og ikke minst utdanning som jeg tror nesten snart det kommer til å være utrolig vanskelig å få. Det er også det tiltaket som det diksuteres mest rundt på jobb. Veldig veldig mange ønsker seg utdanning og/eller sertifikat. Det er dyre tiltak og man vet ikke helt hvor godt det egentlig virker. Det er også utrolig utrolig vanskelig å avgjøre om noen skal få det innvilget eller ikke. Kravet er at man ikke kan jobbe med noe som helst annet i markedet med den kompetansen man har pga helse. Problemet oppstår spesielt fordi ingen vil gå "ned" i jobbmarkedet og mener at dette er noe staten skal kompensere for. Er du for eksempel lege og ikke takler jobben din pga stress så er reglene sånn at du må ta jobb på bensinstasjon om helsen din tilsier det. Selv om du går ned i lønn og i "rang". Dette er de aller vanskeligste diskusjonene vi har og jeg klarer ikke helt å bli klok på hva jeg selv mener heller. Veldig mange sliter med lettere psykiske plager i i tillegg til ledd/ryggvondt og kanskje er det det som skal til. Om ikke annet så hjelper det på selvfølelsen og motivasjonen. På andre siden så skjønner jeg kritikken om at folk må betale sin utdanning selv og at det er resultatet av valg som er gjort. Det er en grensegang som er utrolig vanskelig. Diskusjonen rundt dette med "å ha noe å gå til" er viktig. Og i disse innstrammingstider så gir det egentlig ikke rom for sånne tiltak. Korteste vei ut i jobb og hjelp raskest til de som er nærmest arbeidslivet er mer og mer gjeldende. Det gjør at mange med psykiske lidelser for eksempel ikke har noe å gå til. Så er spørsmålet om det er rett bruk av penger eller om man burde skjerpe inn og bli strengere til de "friskeste" og heller bruke mer penger på de som sliter mest selv om det kanskje ikke fører til ordinær jobb? Hvem skal betale for økt livskvalitet og den statistiske lille sjansen for at det kan gå bra? Statistikken viser jo at jo lengre folk er vekke jo vanskeligere er det å komme tilbake.
Kravet til fleksibilitet og bruk av skjønn mot kravet om likebehandling er også veldig veldig vanskelig. Ved bruk av skjønn så blir forskjellene større på hva man "får". Sånn er det bare. Det kommer an på budsjettår, saksbehandler, lege, tiltaksplasser på tidspunktet, lokasjon osv. Et firkantet system er mer likt, men føles også veldig frustrerende for de som er på kanten. For eksempel så er de fleste enige om at ikke alle som vil kan få utdanningen sin dekt, men de fleste mener at i noen tilfeller er det lurt. Ja, da blir det noen vanskelige vurderinger. Det samme er reglene for AAP. Det er lagt opp til at noe nedsatt arbeidskapasitet må du så og si dekke selv, men det gjør at brukere gjør seg dårligere enn de kanskje er hos NAV fordi de er redd for å ikke være syk nok. Det gjør det vanskelig å fokusere på ressursene. Legene er ofte i skvis og jeg møter mange leger som synes dette er vanskelig.
Jeg synes det er en selvfølge å bli møtt med respekt. Jeg krever å bli behandlet med respekt også som ansatt. Det har hendt seg jeg har avsluttet møter med at jeg ikke finner meg i å bli snakket sånn til. Det er dog veldig veldig sjelden. Mest av alt har jeg fine møter. I NAV finnes det idioter som overalt ellers og som ikke burde jobbet med mennesker. I tillegg så tror jeg at saksbehandlere av og til glemmer hvor forferdelig vanskelig det er for mange å være på møte med oss. Det skal så utrolig lite til før man tråkker noen på tærne. Alle piggene er i utgangspunket ute og man ser på alle spørsmål med en viss skepsis. Jeg har møtt folk som har grått av lettelse fordi de har grudd seg sånn, men fått en positiv opplevelse på møte. Jeg har også opplevd å fått klage pga spørsmål jeg har stilt som jeg virkelig har stilt i beste mening og som er en del av jobben.
Jeg synes ikke Krinoline stiller så ufine spørsmål jeg. Jeg lurer ofte på det samme selv. Hva ER det nå som gjør at såpass mange havner utenfor. Spesielt med ungdommene. Det de har til felles er iallefall stort sett mislykket skolegang og lite følelse av mestring. Det er mye ADHD, angst, depresjon, søvnproblemer (ofte pga spilling på natten) og en del diagnoser innenfor autismespekteret. Det er heller ikke til å stikke under en stol at for en del så er ordningene såpass lukrative tross alt at de har ingen motivasjon til å komme seg videre.
Min erfaring er at velferdsordningene våre er superviktige å hegne om, men også at det er for mange som misbruker dem. Sønn til en venninne som jobber der dro akkurat på langtidsferie til Spania med en gjeng kompiser. Han var den eneste som ikke fikk dagpenger mens de var der. Jeg møter mennesker på sykepenger som jeg nesten kan garantere jobber svart. Jeg møter mennesker som bruker alle pengene sine på tull og tøys og vet at de får penger hos NAV siden de har omsorg for barn og det dumt de havner på gaten. Jeg møter de som plutselig blir friske nok til å stå i full jobb dagen da sykepengene går ut. Jeg møter folk som aldri møter på tiltak og blir kjempesinna når pengene stanser. Vet ikke hvor mange ganger jeg har fått spørsmålet om hvor mye de kan jobbe på uførepensjon når det først har fått den etter å ha vært så syk at de ikke kan møte på noe som helst de siste ti årene. Møter mange som rett og slett ikke forstår at man ikke får reise på ferie med sykepenger.
Jeg møter også mange fortvilte syke mennesker som så gjerne skulle vært i jobb. Som strekker seg lengre enn det som godt er. Jeg har argumentert for uførepensjon til folk som nekter å gi seg, men der vi ser sammen med legen at nå må du fokusere på deg selv, familien og egen helse. Jeg møter mange stolte mennesker som synes det er et kjempestort nederlag. Jeg møter mange som tar kontakt selv og som står på sitt og krever progresjon. Jeg møter veldig mange som er gitt veldige dårlige kort i utgangspunktet og pga sosial arv om man kan kalle det det sliter veldig med å se noe alternativ. Det er mange skjebner som har gjort uutslettelig inntrykk og som jeg kommer til å bære med meg resten av livet.
Regelverket skal altså da passe alle disse forskjellige menneskene og det er vanskelig. Man skal ikke måtte føle seg annenrangs og med lua i hånda om man trenger hjelp. Alle kan komme dithen at man mister jobben eller blir syk. Desto viktigere er det at man klarer å hjelpe folk der de trenger det mest til rett tid. Og forhindrer misbruk og unødvendige langvarige ytelser. Dette er seriøst vanskelig.
Uansett hvordan det utvikler seg så tror jeg at man kan bli mye flinkere til å avklare forventninger til hverandre. Dette er ditt ansvar og dette er mitt. Mye sinne og skuffelse ville nok vært unngått der. Dette kan vi bidra med,men dette og dette må du ta ansvar for selv.
Jeg tror også at gruppen med ungdom som havner utenfor samfunnet bør man konsentrere seg på, og for meg sånn synsefølete så virker det mer fornuftig at de får tilrettelagt opplegg som kan virke som trening på jobb mer enn at de får en sjekk i måneden og så blir overlatt til seg selv. Vi har ikke som samfunn råd til at ungdom starter voksenlivet sitt på den måten.
Samfunnstjeneste for alle, hadde det vært en løsning?
Jeg tror også at vi har mye å gå på innen ungdomsmedisin og ungdomsoppfølging og at det er der det er verdt å sette inn mye ressurser. Voksne må i større grad finne seg i å bytte beite uten å få betalt utdanning tror jeg. Bra innlegg, vixen!
Jeg tror at vi har lagt opp et utdanningsløp her i landet som gjør at altfor mange ungdommer faller av lasset. De praktiske fagene har blitt for teoretiske. Jeg tror mange trenger å føle at de mestrer, og får til, og at de er viktig, at de kan bidra.
Vixen sitt innlegg var kjempeflott, ja! Og som lærer til ungdom i et land med et så godt utbygd velferdssystem, føles det av og til som å pisse i motvind når man prøver redusere frafall og antall stryk med mer IKT, mindre teori, lesegrupper, leksehjelp, tettere kontakt med hjemmet, spill i undervisningen, mer helsesøster og hva_har_du. Disse tiltakene er vel og bra de, men hovedgrunnen til frafallet er jo at ungdommen ikke er "sultne" nok lenger. De mangler motivasjon til å komme seg gjennom skolen, rett og slett, og det tror jeg dessverre velferdssystemet vår har en stor del av skylden for. (Det gjelder selvsagt ikke alle, men altfor, altfor mange.)
Var det noen som så Kongsvik vg. skole på søndag, der Kine følte på bittebittelitt depresjon og spiseforstyrrelse for å få sykmelding og dermed slippe tentamen? Lene K.J tar den norske skolehverdagen så på kornet at jeg nesten satte latteren i halsen der jeg satt. Og er det egentlig så rart at ungdommen har bittelitt depresjon og litt vondt i ryggen når de våkner, når vi voksne holder på på samme måten? De er godt opplærerte, tenker jeg. Nå høres det selvsagt ut som om jeg ikke tror at ungdom kan være syke og ha det vanskelig på samme måte som voksne, og det er vel ikke helt det jeg mener, men mitt inntrykk er holder på å slippe en generasjon med svært lite motstandsdyktige voksne ut i arbeidslivet, de av dem som i det hele tatt er interessert i eller kvalifisert for å få en jobb.
Jeg tror absolutt noen er sånn. Men det går heller ikke an å si at alle er sånn. For det er definitivt hardtarbeidende ungdom der ute, som gjør en strålende jobb. :nikker:
Men at vi får en generasjon(er) som er veldig klar på rettighetene sine, og hva de kan kreve, istedet for plikter og ansvar - det tror jeg nok vi kan se. Som føler at de rettighetene er noe som bare er der, uten at de helt vet hva som ligger bak alle ordningene, og at pengene faktisk må komme fra et sted. Og ikke minst, hvor bra vi faktisk har det med alle våre ordninger.
Jeg husker den imidlertid ikke, og skulle ønske at folk kunne lese det som faktisk står skrevet, fremfor å tillegge andre en hel rekke tenkte motiver fordi de skrev noe i en diskusjon for lenge siden.
Jeg synes ikke hun var særlig krass heller, og det er jo ingen tvil om at hun er inne på noe når vi ser på tallene. Klart det kan føles litt sårt, og jeg har kjent på det mange ganger gjennom mine AAP-år. Men sånn er det med mye. :vetikke:
Problemet med solskinnshistorier ala prolapsen tidligere her er jo at det trykker på noen knapper hos mange som lever i en slitsom situasjon. Er man ikke synlig syk er det utrolig hvor mye sladring og synsing man blir utsatt for, å få det insinuert at mange sykeliggjør seg selv hjelper ikke på selvfølelsen.
Definitivt. Og jeg kjenner stikket jeg og, men har på en måte hatt så mange år med usynlig diagnose/smerter, at jeg har lært meg å koble det litt ut. Jeg, de rundt meg og fagfolk rundt meg kjenner ståa. Det får holde.
Nå gjør NAV andre ting enn å forholde seg til kompliserte lidelser, da.
Jeg er hovedsakelig i kontakt med de for helt, fullstendig normale ting. Avvikling av pappaperm, hvordan søke utsettelse, hvordan gjør man det egentlig når man jobber freelance og så videre. Det kan være opplagt for oss, men har man bodd i Norge i to år er det ikke nødvendigvis like opplagt, og da er skjemaveldet virkelig helt vanvittig å forholde seg til. Spesielt hvis man ikke snakker norsk.
Ja, eller så får man feil info fra nav forvaltning, eller saksbehandler eller kundesenteret.
Jeg er dog veldig fornøyd med mitt kontor idag, hun ringte og nå håper jeg at det blir riktig sånn som vi avtalte.
Jeg opplever en saksbehandler som er grei, det er bare det at veien for å komme gjennom til henne er fryktelig lang.
Jeg skjønner godt hva rine mener, og jeg tenderer til å være enig i at omfanget av fysisk sykdom og psykisk sykdom blant både ungdom og voksne i dag er veldig stort og antakeligvis henger sammen med både manglende motivasjon hos en del og gode velferdsordninger. Samtidig svir det skikkelig for en person som jeg som alltid har både vært ressurssterk, gjennomført utdanning til punkt og prikke, omtrent ikke vært borte fra skole eller jobb en dag i mitt liv og tatt ansvar for syke foreldre og egne barn å høre at diagnosen / tilstanden man har kjempet seg gjennom de siste årene ikke skal generere sykepenger - med tanke på at jeg hadde langt dårligere allmenntilstand enn de fleste personer med langtkommen kreft (sitat lege). Jeg var virkelig ikke i stand til noe som helst, og er man i en slik tilstand mener jeg at et velferdssystem som vårt bør dekke i hvert fall noe av kostnadene. Ikke bare fordi "jeg fortjener det", men også fordi det å slippe å flytte pga katastrofe i økonomien var en var vesentlig grunn til at jeg nå er nesten tilbake i full jobb og at familien vår fremdeles er velfungerende og samlet. Å sette folk på bar bakke økonomisk i en situasjon som fra før er særdeles vanskelig og hvor man rett og slett ikke fungerer fysisk, kan virkelig tippe lasset og sørge for at man aldri kommer seg på beina igjen og igjen kan bidra til fellesskapet.
For øvrig deler jeg oppfatningen om at vi nå har teoretisert så mange yrker at det nesten ikke finnes yrker igjen til dem som er teorisvake - og at skolegangen følgelig også er altfor teoretisert. Jeg tenker med skrekk og gru på hva jeg selv skulle drevet med hvis tegning (som jeg virkelig, virkelig ikke mestrer) skulle vært så avgjørende for livet mitt som lesing er for dem som har dysleksi.
Når det gjelder NAV har jeg gode erfaringer - bortsett fra at de er umulige å få tak i og at jeg hadde fem saksbehandlere på to måneder. Alle jeg har møtt har vært hyggelige og konstruktive, og de har ikke vært vanskelige på noe vis (bortsett fra da pappaen måtte ta over permisjonen fordi jeg ikke kunne løfte sønnen vår, det var vanskelige greier - men vi fikk orden på det også til slutt).
Oslo78:Jeg er med på at velferdsstaten bør dekke noe av kostnaden jeg også, men jeg er ikke for 100 % sykepenger til mer diffuse diagnoser og subjektive plager. (Og det var en generell uttalelse, ikke ment som kritikk/spark/stikk til deg eller andre i tråden.)
Hva er diffuse og subjektive plager, egentlig? Må man ha et amputert bein for å være syk? Hvem definerer hva som er sykt nok hvis ikke det er legen? Jeg har inntrykk av at flere tror at det bare er å si at en er syk så får man stønad. Sånn er det heldigvis og selvsagt ikke. En behandlende lege er jo inne i hele prosessen og avgjør om behovet for en mer tilrettelagt hverdag er tilstede. Hvorfor denne holdningen om at alle forsøker å svindle til seg stønad? Er det virkelig så attraktivt å havne utenfor arbeidslivet?
Jeg vet at det var en generell uttalelse, men jeg er bare ikke med på at det er subjektive plager når man faktisk svimer av fordi man gjør noe så syndig som å prøve å gå i dusjen. Det er grader av alt, og selv om det ikke er kreft eller influensa som gjør at man er fryktelig syk, føler jeg det vondt å få det kalt "subjektive plager". Kanskje fordi jeg hele tiden har følt dårlig samvittighet for at jeg ble syk, at det burde kunne gå an å ta seg sammen...
Jeg tror det vil tvinge seg fram et kostnadskutt i forhold til sykdom og uførhet generelt, men jeg håper ikke det vil kuttes slik at noen diagnoser ikke får noenting. Spesielt de som har "gått på en smell" og som kun i en (nokså kort) periode er ute av arbeidslivet av den grunn, har samfunnet all grunn til å hjelpe over kneika for å få dem på banen igjen både i forhold til jobb, familie og den frivillige innsatsen samfunnet vårt er avhengig av.
Litt på siden kanskje, men relevant til debatten allikevel:
I går var jeg på kurs med Nav i forhold til oppfølging av sykemeldte. Og måten de tenker at vi skal håndtere ansatte som kommer med sykmelding er interessant syns jeg:
For det første så anbefaler de å snakke med alle ansatte i "fredstid", altså før det er sykmeldinger, og oppfordre ansatte til å konktakte lederen sin FØR de går til legen. Kanskje det kan gjøres tilrettelegginger som gjør at man ikke trenger sykmelding?
Når den ansatte kommer med en sykmelding så regnes legens sykmelding i dag som en anbefaling, og det er opp til ansatt og leder og finne ut hvor mye den sykmeldte evt kan jobbe. Det skal gjøres en funksjonsvurdering av den ansatte, se på oppgavene som ligger i jobben eller eventuelt andre aktuelle oppgaver, og om det er mulig med noe aktivitet. Dette skal dermed sendes til legen og NAV i en oppfølgingsplan. Det å være sykmeldt betyr ikke nødvendigvis at man skal være hjemme, men at man er sykmeldt fra oppgavene. Derfor kan man godt komme litt på jobb selv om man er sykmeldt.
Noen ganger er det så alvorlige medisinske tilstander som gjør at arbeid virkelig ikke er aktuelt, men ganske ofte er det jo mulig å være litt på jobb. Om man har vondt i ryggen feks kan man kanskje være noen få timer på jobb, ha mulighet til å ta ting i litt sakte tempo, gjøre litt andre oppgaver, og dermed slippe full sykmelding.
De viste frem statistikker som sier at arbeidsevnen vår synker drastisk under sykmelding, og dess lenger vi er borte fra jobb dess verre blir det. Det er derfor en stor positiv innvirkning på hvor lenge man forblir syk at man er innom jobb og selv om man kanskje ikke er veldig effektiv så er man i kontakt med jobben, som beviselig er viktig.
Det krever mye av arbeidsgiver dette, for man skal finne tilrettelagte oppgaver og det vil kanskje økonomisk være like greit å sette inn en vikar, ihvertfall i enkelte yrker. Samtidig så vil jo de fleste arbeidsgivere ha den ansatte tilbake i jobb så raskt som mulig, og sånn sett er det fint at det legges litt press på denne oppfølgingen.
Jeg tenker at dette er et godt tiltak for å få ned sykefraværet fordi det at ansatte holder kontakt med arbeidsstedet er forebyggende for lange sykmeldinger, og det legger samtidig press på arbeidsgiver til å tilrettelegge.
Akkurat dette vil nok alltid være slik. Det er noe med at medisin er et fag som også hele tiden er i utvikling. Da jeg vokste opp, var det ingen som hadde diagnosen adhd (jeg vokste opp i ei bygd), nå vet de fleste hva adhd er, og diagnosen er vel også blitt mer differensiert med i alle fall add (og en til tror jeg? Men husker ikke nå hva?). Samme med dysleksi, som også er blitt utvidet til dyskalkuleksi.
Jeg har i tidligere diskusjoner om ME hevdet at det neppe er en - 1 - sykdom. Det er en såpass ny diagnose at jeg vil tro at det "vil skje noe" med diagnosen (enten vil den bli delt i flere diagnoser, eller den vil fremkomme som en "gammel sykdom i ny drakt", eller så vil det komme mer objektive diagnosekrav, eller den vil "forsvinne" eller, eller, eller) Poenget mitt med denne tiraden er at det vil alltid eksistere diagnoser som er uklare, nye eller av andre grunner ikke "helt håndfaste".
I min syv måneder lange sykdomsperiode jeg hadde for en stund tilbake så opplevde jeg NAV som omtrent fraværende. Alt ansvar for å "fikse" meg lå på meg og legen min og oppfølgingen lå på arbeidsgiver. For meg som ikke var 100 % syk og i tillegg er rimelig ressurssterk så fungerte dette helt greit. Med hjelp av de rundt meg klarte jeg å skaffe meg psykolog (privat, betalte selv), begynte å trene (betalte selv, både medlemskap og PT), fikk tilrettelagt arbeidstid som det passet meg best fordi jeg er heldig og har en flott arbeidsgiver og en fleksibel jobb. Det eneste vi merket til NAV var purring på manglende dokumentasjon på dialogmøter og oppfølgingsplan (som vi ironisk nok hadde sendt inn elektronisk via altinn, vi hadde gjort vårt) og innkalling til dialogmøte etter seks måneder.
Jeg mener det at NAV må på banen mye tidligere enn etter et halvt år og de bør komme på banen med hjelpemidler bedre tilpasset situasjonen den enkelte står i. Det er ikke alle forunt å ha råd til privat psykolog, ei heller ha venner som kan formidle kontakt, det er heller ikke alle forunt å ha råd til Satsmedlemsskap og ukentlige treninger med personlig trener. Jeg mener at om NAV hadde kommet på banen da diagnosen utbrenthet var et faktum og sa at vi vet at sånn og sånn kan hjelpe, vi kan hjelpe deg med dette og dette og faktisk vært motoren i hjelpeapparatet så ville flere kommet seg på bena mye før. For en del handler om det Krinoline påpeker, at man ikke alltid selv klarer å se hvor stor restarbeidsevne man har (om man har) eller hva som skal til for at man skal bli frisk. For man blir ikke automagisk frisk av en prolaps selv om man blir sykemeldt for den, ei heller er sykemelding og hvile alltid det som skal til for en som er utbrent.
Sånn som det er nå så drukner verktøykassen til NAV i rutiner, skjemaer, firkanthet og byråkrati.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
