Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
I går såg eg filmen "De urørlige" (veldig god film, som er tilgjengeleg i filmutleigen til altiboks). Filmen starter med at hovudpersonen, som akkurat har komme ut frå fengsel etter eit ran, møter opp til eit jobbintervju og ber om underskrift på at han har fått avslag. Reglane i Frankrike er tydelegvis at ein må dokumentere tre avslag på jobbsøknadar før ein får trygd. Dette gjeld jo ein annan del av NAV-systemet enn sjukelønnsordninga, men det er jo til ettertanke. Det blir stild veldig lite krav til støttemottakarar generelt i Norge, viss vi samaliknar med andre land.
Jeg er redd for at det bare er ett tidsspørsmål før vi er tvungne til innstramminger i velferdsordningene.
Hvor, hva og hvem som dessverre blir rammet kan vær interessant å diskutere, ikke minst for å ha lagt seg opp en buffer som gjør at en blir minst mulig skadelidende.
Som regel har man fått en del varselsignaler før man er utbrent. Det at man velger å ignorere disse er jo både et samfunnsproblem og ikke minst ett problem på det personlige planet.
Hva skal en da gjøre om man får varselsignaler på at en er i ferd med å bli utbrent? Jeg ser så mange slite seg omtrent ihjel med store omsorgsbyrder, feks i form av barn med ulike former for psykiske eller fysiske handikap. De har ikke så store muligheter til å slappe av, de må bare henge med som best de kan til "strikken ryker. Ofte uten hjelp fra Nav, fordi de faller utenfor rett til hjelp. Pga av et firkantet system.
I forbindelse med avlastning er det vel ikke alltid at det er NAV som er rette adressat, men heller kommunen den enkelte bor i. Så å skyte NAV for noe som er ett kommunalt ansvar vil jo ikke hjelpe noen.
Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke. Men jeg tenker vel egentlig at av og til er fet kampen som gjør at man står på beina. Jeg kan kun snakke for meg selv. Men skilsmisse er ikke en sykdom, selv ikke med verdens verste eks. Jeg tror man kommer langt med en hjelpsom og forståelsesfulle sjef. Jeg hadd ene kollega som var sykemeldt seks mnd etter et brudd. Jeg forstod det ikke da. Jeg forstår det fremdeles ikke i dag mens jeg står midt oppe i Bruddet fra helvete selv (nei, jeg sover ikke mye for tiden. Ja, jeg er helt utslitt). Noen trenger det nok. Helt klart. Men det bør være unntaket, ikke regelen.
Jeg har ei venninne som foreslo for ei annen venninne at om
Hun bare jobber deltid (alenemor) ville hun være kvalifisert til sosialbolig. For det kjente hun ei som gjorde og hadde (og ja, denne skrøt av det geniale i det). Vår felles venninne syntes det var et horribelt forslag - hun var stolt av å forsørge seg selv. All ære til henne. Uten å ta æren fra de som faktisk trenger hjelp. Det er ingen skam å trenge hjelp.
Men jeg er for hjelp til selvhjelp. Jeg er, som Rine, ikke helt sikker på at alle har de rette holdningene. Jeg har en kjæreste som er selvstendig næringsdrivende. Han er ikke syk for han kan ikke være det. Jeg har kjørt ham på legevakten med så sterke smerter at han fikk morfin for det. Han var ikke vekke EN dag. Jeg tror nok terskelen er lavere når det ikke koster noe å være borte fra jobb. Uten at jeg sier at man skal gå på jobb når man drøvtygger morfinpreparater. Virkelig ikke.
Men det bekymrer meg at stadig flere er syke og utenfor arbeidslivet. Det bekymrer meg at dagens lærere forteller om elever som ikke orker og ikke kan og ikke yter (og nei, jeg tenker ikke bare på Rine).
Og så har jeg bare lest fram til innlegget jeg siterer. Og aner ikke hvordan tråden utvikler seg.
Jeg er bare en stakkars som ikke får sove. :sukk:
Og NAV? Jeg forstår behovet for kontroll og dokumentsasjon og skjema men det jeg ikke forstår er evnen til å rote bort nevnte skjema og dokumentasjon. :gaah: Når man sender inn et skjema i tre eksemplarer, til tre søknader, da er det jammen godt gjort å rote bort alle tre. :sukk: Og når det skjer er det lett å snakke dritt om NAV etterpå. :erfart:
Det det tenkte jeg litt på da vi var hos BUP for å få medisin til eldstemann som har ADHD (add-delen). Vi hadde ikke fått alle papirene fra USA enda, men psykologen gikk med på å snakke med oss likevel. Han spurte meg først, og jeg beskrev prosessen i USA. Det at hun hadde brukt focalin som virket 8 time, altså i skoletiden. At hun ikke fikk det i helger eller ferier. Men at det hendte at hun tok en selv i helgen, om hun hadde lekser
Så spurte han eldstemann, som da hun likte medisin fordi det ga henne ro i hodet. Gikk henne til å følge med og få fokus. Etterpå sa psykologen at han uke trengte papirene fra USA. At det var nok å høre på der vi fortalte. Og at det var velsg sjelden å snakke med en unge som selv forstod hvorfor hun trengte medisinen "vanligvis et det foreldrene som sier at ungene trenger medisin, mens ungene ikke forstår hvorfor". Og jeg husker jeg tenkte at det må være noe seriøst galt et sted om det et situasjonen?!
Er vi så opptatt av det uniforme at vi må ha en diagnose på stø som ikke er A4?
Når kommunen ikke vil innvilge avlastning, og foreldrene jobber til de stuper så ender det opp hos nav, og med firkantet system, så mener jeg systemet ( kommunen og nav) som helhet. De burde hatt et samordnet system, hvor man ser mennesket som helhet og ikke som en brikke her og der. "For det må du snakke med den etaten om, og det må du snakke med den om, og det må du snakke med nav om, og det må du snakke med noen andre om for den tjenesten har vi overlatt til en ekstern bedrift. Osv. Nå snakker jeg litt av egen erfaring som pårørende til en hjelpetrengende ungdom, og hvor nær jeg er ved å gi opp enkelte ganger. Men det er jo mitt problem.
Utfordringen er vel at det er slitsomt å bli syk, eller ha ansvar for syke mennesker, og da skyter man i blinde.
For min egen del har jeg hatt bare gode erfaringer med nav. Men jeg har vært heldig og kun hatt veldig påviselige skader. Røntgen bilder er entydige. Gips også.
Og det er nettopp derfor jeg prøver å unngå å himle åpenlyst når kolleger kommer og sier at "legen sa at jeg ikke fikk lov å jobbe igjen enda". Når man er høyrehendt, har brukket venstre hånd og jobben består i å snakke med folk, og notere ned småting på data (det klarer man ganske bra med den riktige hånden), da skjønner jeg at det snakkes om unødvendige sykemeldinger. Samtidig så er det i akkurat slike situasjoner jeg har lyst til å himle litt at jeg tar meg selv i nakken og tenker at jeg vet ingenting om hvorfor denne personen ikke kan gå på jobb med et brukket håndledd. Selv om hun selv sier at hun har lite vondt og godt kan jobbe, men at "legen har sagt at...", så tenker jeg at det kan være andre ting som ligger bak og at hun faktisk trenger enda mer omsorg og har enda større behov for sykemelding enn en som har store smerter. Alltid vanskelig å se hva som feiler noen, og det er ikke alltid det som blir sagt er det som stemmer med virkeligheten.
Dette har jeg også tenkt på. Og jeg har også i en tidligere jobb opplevd kolleger som ble sykemeldt rett etter et "oppvaskmøte". Man
tenker sitt, men at noen får reelle psykiske plager av det er vel ganske sannsynlig og hvordan skal man skille ut de som "trasser" og de som blir syke? Men at det stadig vekk skjer med politikere (det er flere eksempler enn de som er nevnt her), det er et elendig signal altså.
Jeg tror dette er en stor del av årsaken til at sykefraværet har økt de siste årene. Vi har fått de som tidligere bare var hjemmeværende ut i arbeidslivet og de har kanskje av ulike årsaker ikke kapasitet til å jobbe 100% selv om det forventes.
Eg kjenner ei som var sjukemeldt med "forstua fot" då ho hadde større komplikasjoner under IVF-behandling. I ein del tilfelle er det nok greit å ha noko å seie til nysgjerrige kollegaer, når ein ikkje har lyst å prate om årsaken til at ein ikkje klarer å jobbe og.
Det jeg har forstått ut fra de opplysningene jeg har fått er at hjelpebehovet til den familien jeg tenker på ikke kommer inn under rammene for tilbud om hjelp/avlastning. Forhåpentligvis anker de til fylkesmannen. En ting er jo å ivareta seg selv når man får et handikappet barn, men man skal jo ivareta de andre barna også. Og ikke minst forebygge for tiden fremover.
For min del har jeg nok ikke vært tydelig nok på at nå går det på ræva. Men jeg er god på å trekke pusten og gå på igjen. Men kjenner på det at når noe går skeis hos nav, enten det være seg ulike stønader til mellomste, manglende utbetaling av bidrag, problemer i forhold til oppfølging i forhold til arbeidtrening, tilbud som blir lagt ned over natta, manglende tverrfaglig samarbeid mellom nav og fastlege osv osv så blir jeg nærmest deprimert og tenker at nei, ikke nå igjen.
Nav har fantastisk mange flotte ansatte, som gjør en flott jobb, og som vi ikke klarer oss uten. At folk trenger å få ut frustrasjon, som her, er forståelig. Men jeg trenger hjelpen jeg får hos nav, jeg trenger hjelpen kommunen kan gi. Jeg kan bare håpe at det fortsatt satses både menneskelig og økonomisk i disse to etatene. Og at ansatte kan gå hjem fra jobb og tenke at ja jeg gjør en god jobb.
Cupcake baking....det står ikke på min prioriteringsliste nei. Hvis jeg skulle ønske meg hjelp til noe måtte det være å få noen til å skrive søknader, klager, møtereferater, kalle inn til møter, møte på møter, få sønnen min til å møte på møter, følge ham på alle avtaler, gjelpe ham med alle ting som skal gjøres hjemme hos ham fra matlaging til klesvask, støvsuging, gulvask, alle ting som jeg gjør i mitt hjem, og i hans hjem. Jeg stortrives på jobb, og er svært nødig borte fra jobben annet enn når jeg må.
Og et ønske til, at faren hans hadde ringt og sagt at nå tar jeg over, en stund!
Har dere sett på BPA (brukerstyrt personlig assistent), Perhonen? Har han slike behov at det kan være et alternativ?
Her jeg bor putter de "alt vi ellers kunne tenkes å søkt på" inn i en "BPA-pott" også får vi et timeantall å bruke. Mao har vi ikke avlastning, støttekontakt, hjemmetjenester, ferieavlastning, boliggreier, men et månedlig vedtak i timer på BPA til fritt bruk istedet.
En representant for assistentene er også med på ansvarsgruppemøter så vi får høre deres oppfatning og så de vet hva som rører seg. De følger han også på fritidsaktiviteter, og av og til på ting som logoped og tannlege der det har falt seg naturlig.
Men aller mest: de hjelper han med de tingene han i utgangspunktet - gitt sin kronologiske alder - skulle klart selv.
Skal på et møte til uken for å se på ting i den gata der. At han skal få hjelp til mye av det andre på hans alder gjør selv, som han ikke får gjort. Som tilbud om psykiatrisk sykepleier i hjemmet, i stedet for at han skal gå til samtaler andre steder. Ferieavlastning er noe jeg aldri har tenkt på, enda det virkelig har vært en utfordring med et barn som er så plaget av sosial angst at han knapt går ut døra. Nå er han jo voksen, og det er tre år siden sist jeg hadde ferie. Tenkte ikke på det :) Livet er jo sånn, jeg bare syns det er så vanskelig for alle andre.
Debattinnlegg fra Dagbladet, skrevet av Kjetil Dybvik som svar på Sandra Borch sine uttalelser om hordene av slappe ungdommene som "naver".
Utdrag:
For hvor stort er egentlig problemet med «naving»? Først når vi vet det, kan vi snakke meningsfylt om det virkelig er sant at ungdommen er blitt for kravstore. Naving er et verdiladet ord som vekker bilder av en hær av fløteskummende slappfisker, som sitter med bena på bordet, har Thorgeir Kolshus skrevet i en kronikk. Borch vet godt at naving er et verdiladet uttrykk. Men hva hvis naving er en myte? Hva har hun gjort seg skyldig i da?
Ifølge Anniken Beckstrøm, fylkesleder i Fellesorganisasjonen i Vestfold, er det akkurat slik det forholder seg. Hun mener begrepet har oppstått fordi ungdom velger å fortelle vennene sine at de utnytter systemet heller enn å si sannheten - at de sliter, ikke takler skolen, ruser seg og ikke klarer å være i en jobb. Oppfølgingen av ungdom som faller utenfor, er svært tett. Så tett at det å jukse seg til stønad er bortimot umulig, ifølge Beckstrøm.
Forskning fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) tyder på at vi aldri har hatt så bra ungdom som i dag. Det er mindre problemer med dem enn noen gang før. Hvis Borch har andre tall eller annen forskning å vise til, vil jeg gjerne se dette.
Min erfaring som lærer i den videregående skolen er at norsk ungdom kjennetegnes av innsatsvilje, høflighet og pågangsmot. Når Borch etterlyser et samfunn som stiller større forventninger til ungdommen, slår hun inn vidåpne dører. Presset på norsk ungdom av i dag er knallhardt. Vårt samfunn har gjort effektivitet, produktivitet og prestasjon til halvguder.
Det er sannelig ikke rart om noen faller utenfor. I motsetning til Borch er jeg mest opptatt av at flertallet av dem som mottar sosialhjelp og annen stønad fra NAV er syke mennesker, utslåtte mennesker, mennesker som livet har gitt en eller annen slagside.
Jeg er enig i at presset på ungdom er hardt, men jeg mener at (for) mange løser det ved å "melde seg ut" og ty til naving. Som selvsagt er et verdiladet ord.
Det er en rekke evalueringer som er gjort av Nav. Jeg husker ikke i farten, men tipper det er arbeidsdepartementet som står for det meste. Jeg husker ihvertfall at Nav hver eneste gang får kritikk og påpakk om å rette opp en rekke punkter. Blant annet holder de ikke mål når det gjelder veiledningsplikt overfor brukerne sine, og saksbehandlingstiden er langt over det som settes som standard i forvaltningsloven, folketrygdloven, sosialtjenesteloven og helse- og omsorgsbaserte lover. Personlig må jeg si at det mest prekære kanskje vil være å få på plass et uavhengig klageorgang for trygdedelen i Nav, ikke som nå at det er Trygderetten som er klageorgan. Dette er ikke uavhengig nok. Jeg mener det bør være fylkesmannen som er klageorgan, slik som i sosiale saker.
Jeg var på møte i nærværsarbeid med NAV i går, og det var veldig nyttig. Både med tanke på tallene NAV sitter på med fordeling av type fravær (noe sånt som 60 % utgjøres av muskel/skjelett-plager og lettere psykiske lidelser - til dels udefinerbare) og også hvordan NAV jobber. De har dessuten et veldig fokus på at regnestykket ikke er bærekraftig i lengden, og at noe må gjøres.
Her i mitt distrikt er det nå veldig fokus på aktivitetsplikten for den som er sykmeldt, og av den grunn full gjennomgang i NAV av alle sykmeldinger etter 8 uker (interne leger, NAVs konsulenter osv). Det skal svært spesielle grunner til for at NAV godkjenner full sykmelding etter denne perioden.
Jeg er kjempepositiv til at NAV selv nå retter seg strengt etter føringene som allerede ligger der fra myndighetene. I tillegg må jeg som arbeidsgiver også være "på" i forhold til å legge til rette for at ansatte kan komme tilbake. Hvis en sykmeldt ikke kan vise til at man har prøvd ut en hel del ting på arbeidsplassen i sykmeldingsperioden, kan f.eks NAV la være å innvilge AAP. Tanken er at perioden man er sykmeldt skal brukes til å avklare hva man kan og hva man ikke kan gjøre. Mitt inntrykk er at en del tenker at de bruker dette første året som et "hvile"år, for så å avklare en del ting mens man er på AAP. Det funker heldigvis ikke sånn.
Jeg tror problemet er flersidig.
Ikke alle unge uføre er latsabber som "naver" av bekvemmelighetshensyn. En del unge uføre er så syke at de aldri vil kunne være i jobb og det er utrolig viktig å ikke putte alle i en bås av late "navere". For en god del unge uføre så er det å bli ufør et nederlag som det tar år å bearbeide og hvor sorgen over det å ikke kunne delta på linje med andre er veldig stor.
Så er det de ungdommene som ikke "evner". I mange land i verden og bare for få tiår tilbake i Norge så var arbeidsmarkedet annerledes. Det var mindre spesialisert og det var reelle muligheter til en dugelig jobb til de fleste uansett mental kapasitet.
En del av mine foreldres jevnaldrende som har jobbet fram til pensjonsalder i "enkle" yrker og i yrker som ikke den gang krevde spesialisering ville aldri fått jobb i dag. Vi har et spesialisert samfunn hvor idealet er at så mange som mulig skal ta så mye utdanning som mulig og hvor yrker som tidligere ble utført av ufaglærte krever utdanning og sertifisering. Det er også mange yrker som er borte og det gjelder gjerne de yrkene som man har automatisert seg bort fra eller som vi ikke tar oss råd til å ha.
Jeg tror ikke det finnes en lettvint måte å fikse jobb på til den gruppen mennesker som ikke har det som skal til for å gjennomføre utdanning. Det er ikke "bare" å få seg en jobb på Rema eler å få seg en vaskejobb eller hva som ofte blir slengt fram som alternativer. Nei Rema ønsker dyktige folk med sosial kompetanse, sterk fysikk og som kan takle ulike utfordringer. I renholdsbransjen vil man enten ha fagbrev eller man vil betale så lite lønn at det ikke fremstår som noe reellt alternativ.
En del av de unge menneskene som i dag er på "tiltak" via det offentlige eller jobber på vernede bedrifter hadde det vært muligheter for i tidligere tider.
Så er det de reellt velfødde, giddalause, kjipe og tafatte. Hva gjør man med dem og hva gjør man med foreldregenerasjonen? Det kan godt være gjenstand for diskusjon.
Jeg tror foreldregenerasjonen kan gjøre ganske mye. Har man en ungdom i huset som vil "nave" så tilbyr man ikke gratis kost og losji og lommepenger far mamma og pappa i tillegg. Det samme gjelder for øvrig ungdommer som tjener like mye som voksne og som bor hjemme. Økonomiske krav tror jeg det blir stilt for lite av veldig mange steder nettopp fordi mange slipper å tenke så hardt på prioritering i heimen. Dette blir barn og ungdommer påvirket av.
Ungdommer har ikke vondt av å møte noen av livets harde realiteter, snarere tvert i mot.
Å be en 20 årig skolelei og spilleglad jente om å "skjerpe seg" tror jeg ikke har allverdens effekt. Hva skal man gjøre i slike tilfeller?
Jeg tror ikke det er snakk om veldig mange ungdommer som ønsker å nave og som ser på det som sin gullbillett i livet. Jeg tror det er sammensatt og at samfunnets forventninger om "alle ut i jobb" og "høy utdanning og spesialisering på alle plan" er utfordrende.
Sikkert helt utenfor debatten og alt, men jeg bare måtte kommentere dette.
Jeg husker heller ikke hvilket program eller hva temaet egentlig var, men det var et grønt kjøkken og en familie med mange barn, var det ikke?
Helt enig med deg- det er ett av de aller beste rådene jeg har plukket opp.
Jeg er av dem som synes lønnsnivået er latterlig høyt i Norge, og at en del mennesker har urealistisk høye forventninger til lønn.
Om man tror, og det har jeg inntrykk av en del unge har, at man skal tjene 500.000 , og ikke har utdannelse, og man får en jobb i en butikk, med lønn som er lavere enn det urealistisk høye tallet, så er det alltid noen som synes at det ikke er verdt det, og at man heller kan gå arbeidsledig, eller NAVe, som det også kalles.
Guava: deilig å lese et nyansert innlegg om dette! Jeg tror du har helt rett. Jeg tror myten om den glade og ubekymrede naver er blåst opp i latterlige dimensjoner.
Jeg vil også berømme Guavas innlegg. Jeg tror at de aller fleste unge uføretrygdede faller i en helt annen kategori enn de giddalause og velfødde ungdommene. Jeg tror heller ikke det er mange ungdommer som synes det høres kult ut å nave.
Men hvis en ungdom uten arbeidserfaring møter opp på NAV så vil vel den illusjonen raskt ble fratatt dem? Det er jo ikke sånn at det mer lukrativt å gå arbeidsledig enn å jobbe i et lavtlønnsyrke, med mindre man har tjent veldig godt fra før.
Men om valget er, jobbe ræva av deg i et ikke-vel-ansett yrke, og få lusebetaling, eller å sitte hjemme og spille data for lusebetaling ...
Jeg er så kynisk at jeg tror at en del ikke tenker lenger enn nesa rekker, og tenker at det er fint å få penger for å gjøre "ingenting".
For dem under 25 år som bor hos foreldre er satsen 2645 kr mnd i en kommune her i distriktet. Det er ganske mye mer lønnsomt å ta en jobb i tilsvarende situasjon.
Ansatte i salgs- og serviceyrker i varehandel har en gjennomsnittslønn på 340 800 kroner (Kilde: SSB 2012).
Hva kan man få fra NAV? Enten dagpenger:
Dagpengene utgjør per dag 2,4 promille av dagpengegrunnlaget. Dette blir i gjennomsnitt 62,4 prosent av tidligere inntekt før skatt. (Kilde NAV)
Dette forutsetter at du har fått redusert arbeidstiden din med minst 50 prosent,
har fått utbetalt arbeidsinntekt på minst 1,5 G (folketrygdens grunnbeløp) i siste avsluttede kalenderår (i fjor), eller minst 3 G (folketrygdens grunnbeløp) i løpet av de siste tre avsluttede kalenderårene. I tillegg må du være registrert som arbeidssøker, sende meldekort hver 14. dag og være reell arbeidssøker (herunder at du aktivt søker arbeid, og holder din CV oppdatert på nav.no).
Gitt at man har jobbet heltid ett helt år først kan man altså regne med en årslønn på godt under 200.000 kroner. Dette skal man skatte av, og man skal som sagt være reell arbeidstaker, noe som krever litt arbeidsinnsats innimellom dataspillinga. Har man ikke jobbet 100% tidligere vil man få desto mindre fra NAV.
Jeg tror at det vil være de færreste ungdommer som faktisk velger denne løsninga, med mindre de bor hjemme hos foreldrene og får alle utgifter dekket. I den grad det faktisk er tilfelle vil jeg si at det er et tilfelle av grov omsorgsvikt fra foreldrene å gjøre det.
Med fare for å bli anekdotisk og lite generell, synest eg, med min bakgrunn frå humanistiske fag at eg kjenner relativt mange med ein eller annan kunstnar- og eller bohemdraum som kan finne på å svare "Nei, eg har ikkje pengar akkurat nå, for eg sa opp jobben min for å skrive/male/musisere/bli profesjonell bohem på heiltid, og eg får ikkje arbeidsledigheitspengar før om to månadar". Dette er gjerne single folk mellom 25-30 år, som har høg utdanning innan litteratur-, kunst- eller musikkfag.
Eg veit ikkje kor stor gruppe desse utgjer på statistikken, men eg veit at det er relativt sosialt akseptert blant folk født på 80-talet å motta dagpengar medan ein forsøker å realisere ein forfattardraum. Eg meiner det er noko gale, når vi har eit system som gjer dette mogleg.
Men det er jo ingen som bare får luksusbetaling. De som får uten å ha jobbet en døyt før er de som har en diagnose. De som ikke har jobbet før, får jo ingenting.
Systemets måte å motvirke det som nokon beskriver er jo å ha to måneders karantene (eller er det mer? Finner ikke relevant informasjon på NAVs sider om dette) mellom oppsagt jobb og mulighet for å få dagpenger. For de fleste ville bortfallet av inntekten være såpass stort at det ville vanskeliggjøre det å la seg forsørge av staten. Men dersom man i tillegg blir forsørget av foreldre eller ektefelle og/eller har svært lave krav til inntekt (kunstnermyten tilsier jo at enkelte har det) går det kanskje. Men skal vi la være å ha et godt sikkerhetsnett for "vanlige folk" fordi enkelte har for rike foreldre eller for høye forfatterambisjoner? Jeg tenker nei.
Fordi man er syk eller fordi man er lat? Jeg tenker at det er mange som ikke tør/kan sykemelde seg selv om de kunne hatt medisinsk årsak til det fordi arbeidssituasjonen deres ikke tillater det.
Altså, jeg er kjempeambivalent.(Er det sånn det skrives?)
Jeg har min svigermor i ene enden, som sa opp jobben sin, da hun ble for syk av sin kroniske sykdom, og ikke hever trygdepenger, for mannen tjener jo penger, som jeg så gjerne skulle ønske hadde sin egen inntekt, bare fordi atte. Hun har jobbet i alle år, og venter nå på at hun skal bli så gammel at hun skal få alderspensjon.
Så er det min mor som er sykemeldt mer eller mindre hele tiden, for å få utvidet pengestøtten til doktorgradsarbeidet. Gudene skal vite at hun har jobbet sin andel uten støtte eller inntekt før, men jeg synes det er over kanten på hva som er greit.
Så er det familien med to kronisk syke barn som ikke får avlastning, ei heller barna på samme skole, eller skoleskyss. :sukk:
Og så er det de jeg har møtt gjennom gamlejobben min som skalhaskalhaskalha uten å ha bidratt med en eneste skattekrone. Ikke kan de ta buss, de må ha taxi, alene, for de kan ikke kjøre sammen med andre.
Jeg tror at det alltid vil føles urettferdig. Og for noen er det mer urettferdig enn andre.
Det som jeg synes er ekstra urettferdig er at noen blir fortalt hvordan de skal få det de har krav på, og mere til, mens andre må slåss, og får ikke det de har krav på en gang.
Da vil man kvalifisere for sykepenger. Man må på dialogmøter og oppfølging. Er man sykmeldt ett år er det snakk om AAP og evt. søke uføretrygd (som ikke er særlig lukrativt for en ungdom uten noe opparbeidet inntektsgrunnlag). Evt. må man i jobb etter langtidssykmelding og opparbeidet seg rett til ny sykmelding.
Er det snakk om mistanke om spekulasjon ved sykelønnsordningen kan NAV bestride sykmelding og lage sak.
I utgangspunktet finnes det gode systemer, men det er nok ikke alltid at ting blir fulgt opp så godt som de bør.
Jeg tror kanskje også (uten at jeg vet) at det er en sammenheng mellom de arbeidsplassene som funker og som beholder folk i jobb og som er dyktige på oppfølging, forebyggende helsearbeid og tilrettelegging for sykmeldte.
Men igjen. Jeg tror man har et stykke å gå i forhold til krav til ungdommer generelt også de som klarer seg bra. Ungdommer trenger slitestyrke, også de som egentlig er født med sølvskje i munnen. Har såkalt ressurssterke mennesker gode holdninger til lavtlønnet arbeid og til det å evne å klare seg selv tror jeg holdningene vil smitte også til dem som fristes til å gi blaffen.
Det er alt for mange ovenfra og ned-holdninger blant velfødde nordmenn. Når ungdommers økonomiske utfordringer går på om de skal kjøpe seg parajumper vs. canada goose og snakker om at foreldre er kjipe om de ikke sponser russebuss og sydenturer så er det ikke rart at enkelte holdninger kan spres.
Men en del av systemet er jo litt demotiverende også. Jeg har ei venninne som tjente akkurat for lite til å få dagpenger, så hun fikk sosialstønad. Hun fikk seg deltidsjobb, tilkalling, og jobbet det hun klarte/fikk. Men det hun tjente ble sånn "krone mot krone". Så om hun jobbet fikk hun ikke noe ekstra, det ble trukket fra (den allerede lave) sosialstønaden. Og jeg kan skjønne at det da blir litt demotiverende å jobbe for noen. Nå har hun kommet seg inn i et system, og fått mer jobb. Men det var litt tungt da det pågikk. Og jeg tror det da avhenger veldig av motivasjon og hvor villig man er til å faktisk gå ut å få seg enn jobb, når man ikke "tjener" på det.
Jeg skjønner delvis hva du mener Nessie. Nå synes jo jeg at det å forsørge seg selv og IKKE leve på Staten bør være motivasjon nok i seg selv til å jobbe, men jeg er jo klar over at det for mange ikke funker sånn i praksis. Systemet bør ikke være lagt opp slik at det ikke motiveres til å jobbe. Mange av de det er snakk om har jo havnet utenfor arbeidslivet og da skjønner jeg at man mister motivasjonen.
Ja. Det stoppet ikke min venninne. Men hun er en "pådriver" da. Men noen vil nok slite i større grad, og samtidig bruke det som en "unnskyldning" for ikek å gå ut i jobb også.
Det å forsørge seg selv er et ideal som er bra, men jeg skjønner at dem som i utgangspunktet har lite velger det som gir mest inntekt.
Det må lønne seg å jobbe og det må systemet legge opp til. Så bør heller ikke de som ikke kan jobbe på permanent basis betale regningen for at det skal være ulønnsomt å jobbe, men det er vanskelig å trekke grenser her.
Noe av det som blir så skjevt er også det at de av oss som er velfødde kan betale oss til forsikringer som sikrer oss mye bedre utgangspunkt om vi blir uføre. Denne muligheten har ikke en lavtlønnet i samme grad.
Disse finnes fortsatt, eller gjorde det i alle fall da jeg jobbet i mottak i sosialtjenesten i Oslo. Kanskje den mest provoserende klientgruppen jeg har vært borti, de som skal leve av kunsten, men ikke helt får det til.
Men de kommer i ulike utgaver de også, og jeg mener jo at man skal ha like mye rett på livsoppholdet sitt om prosjektet man driver med tryner, og man har utnyttet alle muligheter for å få annet å drive med osv.
De provoserende var jo de som aldri tok en strøjobb, og som kom igjen til faste tider hvert år.
Jeg synes Guava har mye fornuftig å si i denne debatten. Det er relativt få av de brukerne jeg har møtt (unge, middelaldrende eller gamle) som virkelig er helt uten problemer på et område.
Stort sett er det rus, psykiske problemer, dårlig helse eller annet som setter (ganske effektive) stopper for yrkesaktiviteten. Det er ikke akkurat sånn at arbeidslivet står med åpne armer om man ikke er helt A4!
Ang artikkelen som det linkes til i første innlegg, så synes jeg det er et poeng å få frem at den er skrevet for å bli med i en skrivekonkurranse. At den er spisset i forhold til det, synes jeg det er veldig lett å se.
Som sosionom som har jobbet i sosialtjenesten (og dermed NAV etterhvert) i mange år, så har hun noen poeng i forhold til hva som går galt når byråkratiet tar helt overhånd.
At man bruker mye tid og ressurser på å telle telefonsamtaler, tiltaksplaner, antall vedtak osv enn å faktisk snakke med brukerne er ikke helt tatt ut av lufta.
Og det derre New Management-crappet kan du få billig av meg altså!
Jeg er inngiftet i en rar familie. Da jeg nettopp hadde sluttet på skolen var jeg innom Aetat, som man jo måtte for å søke sosialstønad. (Jeg ville søkt jobber aktivt uansett, altså. Men regelen er et poeng for å forklare historien her.)
Anyway: Jeg var ung og uerfaren og denne svogeren min skulle vise meg hvordan man gjorde det. På spørsmål om "jobbønsker" ble han helt forferdet over at jeg hadde skrevet opp ting jeg tenkte det var størst mulighet å få jobb fortest mulig. Han kunne fortelle meg at det var helt feil. Mye lurere å skrive "kunstner", for da "finner de ikke noe til deg". :hehe:
Jaja. Jeg gjorde det på min måte, jeg da. Og tror jeg fikk støtte i ca. de to ukene det tok til jeg fikk min første lønning i jobben jeg hadde fått ganske kjapt. Det jeg merket meg som "god saksbehandler"-atferd var saksbehandleren på sosialkontoret. For det første hadde hun visst samtale med alle ved første søknad. Og så sa hun til meg noe som at "Du kommer til å være ute av systemene våre raskt. Det ser jeg på deg."
Jeg vet ikke om jeg nødvendigvis utstrålte høy arbeidsmoral (noe jeg hadde med hjemmefra), men den 19 år gamle meg ble superglad og gikk jo dermed også inn på jobbintervjuer med en overbevisning om at jeg var så ansettbar at det formelig lyste av meg. Jeg intervjuet med andre ord himla godt, hadde en veldig positiv innstilling til jobbsøkingen og identifiserte meg som alt annet enn en sosialklient, selv om jeg i praksis var det i 14 dager.
Det samme opplevde jeg mange år senere. Ok, så trengte jeg ikke så mye peptalk for å jobbe, da. Jeg var sykmeldt som nyutdannet osv. Trygdekontordamen tok seg tid til en telefonsamtale, fortalte meg at hun definitivt skjønte at jeg ikke hadde stått på så til de grader for å ta en utdanning som småbarnsmor for å bli sosialklient (supplerende stønad, minimalt med sykepengerettigheter) og var virkelig på tilbudssiden med tilrettelegging slik at jeg kunne f.eks. ta ekstravakter på sparket om jeg hadde en god dag og ville prøve litt.
Jeg kan selvsagt også fortelle om ting som har gått galt. Som Trygdekontordamen som prøvde å nekte meg fødselspenger fordi jeg ikke hadde vært gravid i alle 10 månedene man regner arbeidsinntekt i minst 6 av 10 måneder før fødsel osv. Men jeg tror det er viktig å snakke om det når NAV funker også. Om ikke annet så for å se hva man trenger mer av.
I mine øyne er det da de som tok seg tid (eller hadde mer tid før alle de nye rutinene kom?) til en skikkelig samtale helt i startgropa. Å bli sett og anerkjent som en som vil jobbe var bra. Jeg tror mye krefter brukes opp på å motarbeide mistillit, enten reell eller innbilt. En saksbehandler som tydelig signaliserer at "jeg er på ditt lag" fremfor "jeg er din kontrollør, din snik" er gull. Og det kan, som tidligere nevnt, handle om noe så greit som hjelp til å finne ut hvordan man kan jobbe hvis man en dag i sykmeldingsperioden er bra nok til det uten at det blir krøll med egenerklæringen og slikt. For meg var det supre nyheter. Jeg var jo allerede motivert.
Jeg har også fått høre det, av NAV, at det virker jo som jeg faktisk vil ut i jobb. At det ikke var så ofte de møtte en i systemet som hadde så klare planer og ønsker om jobbfremtiden. For meg er det et stort stort ønske å jobbe, og det har vært tungt å ikke gjøre det noen år. Rett og slett. Så jeg håper jobblivet vil funke.
Slik var det for meg, der jeg bodde først. Jeg fikk innvilget AAP, hadde en klar plan for friskemelding og laget en handlingsplan på første møte med saksbehandler. Så var jeg så idiot at jeg flyttet. Her jeg flyttet til, kunne de ikke bare holde på den gamle planen, til tross for at jeg ble lovet det før jeg flyttet, og vips; så er TRE år gått uten noe som helst fremdrift. :snill:
Eg blei sittande og bla i Aftenposten i dag på eit venterom med ein baby på fanget, så eg fekk aldri sjekka om det var dagens utgåve. Eg finn ikkje oppslaget igjen på nett. Men akkurat dette var i alle fall tema der. Det stod særleg om unge uføre og om angst og depresjon som overrepresenterte diagnoser for folk under 35. Ein av dei intervjua sa noko om at modellen er basert på at folk vil jobbe men slik er det ikkje lenger. Og dermed er ikkje folk verdig tilliten dei får og systemet går i stå. (Meir fekk eg ikkje lese før babyen forsøkte å turne ned av fanget og det blei min tur til å komme inn). Men det var interessant, og eg håper eg klarer å finne tilbake til avisoppslaget.
Det overrasker meg slik at det å ha ein jobb ikkje er ein verdi i seg sjølv. At det er demotiverande å jobbe fordi ein mister sosialstøtte? Det skulle bare mangle, tenker eg og ser ikkje heilt problemet.
Det er mange typer arbeid og jeg kan forstå at enkelte typer av arbeid som man får om alternativet er sosialstøtte kan være av typen som ikke er så veldig motiverende.
Det å ha jobb i seg selv er en verdi i mitt hode, men jeg hadde slitt veldig med å finne det motiverende i å for eksempel skulle selge skrapelodd over telefon hele dagen og ikke få mer betalt enn det jeg ville fått om jeg var hjemme. I slike yrker må nesten lønna oppveie den belastningen jobben gir.
Jeg tror jeg hadde opplevd det meste av jobb som mer motiverende enn å passivt motta sosialstøtte, men skal jeg være ærlig så finnes det enkelte jobber jeg hadde slitt med.
Dette er et problem med gruppen mennesker jeg jobber med. De har aldri jobbet, hatt egen leilighet, egen økonomi eller en "normal" mening med livet, og derfor synes de det er svært vanskelig å forstå at de må jobbe så masse for å få mindre penger. For enkelte grupper mennesker kan det lønne seg å friste med mer penger for jobb, rett og slett fordi de ikke ser/skjønner verdien av å faktisk tjene sine egne penger enda. Det er da mye lettere å bare få.
For meg har arbeidsformidlingen fungert fordi jeg har hva man vil kalle en høy arbeidsmoral og jeg har tatt allverdens drittjobber bare for å ha en jobb. Alt fra måking og kosting av grus, rundtvask av hus, diverse andre vaskejobber, kassajobber, kontorjobber, som praktikant i barnehage, med lavere lønn en jeg fikk i dagpenger, i blomsterbutikk, uten lønn i en møbelbutikk for å få praksis nok til å ta fagbrev i butikkfag, uten overtid osv. Jeg har nok vært potet...brukanes til alt. Og takknemelig for all hjelp.
I dag er nav så mye mer enn arbeidsformidling, og jeg opplever at for de som trenger mye oppfølging fins det rett og slett ikke nok menneskelige, eller økonomiske ressurser til å følge opp de som trenger hjelp.
Og jeg tror de fleste ungdommer gjør en utmerket og flott jobb bare de får litt støtte og hjelp til å komme igang. Ros og konstruktiv kritikk er viktig. Har selv en sønn som nå har vært ute i arbeidspraksis i flere måneder for litt over tohundre kroner dagen i lønn. 8 timers dag, 2 timers reisevei med buss, og han gjør en kjempejobb. Kjempeflott oppfølging fra bedriftseier. Ingen oppfølging fra nav. Men han står på, og tenker seg på skole til høsten. Han får det til.
Og dette synes jeg oppsummerer kjekt og greit en av de største utfordringen for Norge fremover. Vi har ordninger som faktisk innebærer at vi nærmest kan velge vekk å jobbe for å overleve. Å drifte eget liv er faktisk ikke alltid motivasjon nok. Hjelp.
Ja, og det er et problem. For vi har et system som er laget med den forutsetningen at folk jobber om de kan. Når man begynner å snakke om at man må motivere folk til å jobbe fremfor å motta trygd har man egentlig tapt tenker jeg.
Veldig enig. Og det poengterte jeg også på et møte jeg nylig var på, på NAV-arbeid. Litt fortørnet svarte de NAV-ansatte at det at alle faktisk ønsker å jobbe så mye de kan, var DEN ENESTE forutsetningen de KUNNE gå ut i fra.
Vel, hvis så var tilfelle hadde vi arbeidsgivere kanskje ikke behøvd å bruke 2 timer på møte om NÆRVÆRSArbeid i utgangspunktet...
Jeg skjønner ikke helt hvilke forutsetning de skulle gått ut fra for å få til noe godt samarbeid jeg?
Helt oppriktig spørsmål.
Det som jeg synes kompliserer alle diskusjoner om NAV er det faktum at det er tre tidligere etater som er slått sammen. Noen diskuterer sosialklienter, noen diskuterer arbeidsledige, og noen diskuterer sykemeldte.
Alle mottar velferdsgoder, så sånn sett er jo det greit. Og alle gruppene bør bli mindre. Men som gruppe er de forholdsvis forskjellige, og de trenger helt ulike tiltak.
Å jobbe målrettet for å få sykemeldte tilbake i jobb er i mine øyne det mest lønnsomme man kan gjøre, både fordi hver sykemeldt er svært kostbar (fordi de har 100 % av arbeidsinntekt), og fordi de står så mye tettere opptil arbeidslivet.
Jeg tror det har vært en tenkning rundt det å gå arbeidsledig/være sykemeldt som har vært lite heldig. At man jo tross alt har vært i jobb, og "tjent seg opp" rettigheter. I stor grad har man fått gå i fred (nå snakker jeg om før NAV-reformen).
Så at det måtte komme flere kontrolltiltak, og at det nok kommer innstramninger i forhold til sykemeldinger, det tror jeg absolutt.
At min NAV-saksbehandler oppfører seg som Aetat når jeg trenger rehabilitering, og hun gjør det på en slik måte at rehabiliteringen går i stå i lengre tid av gangen flere ganger i året, er hovedårsaken til at fagfolkene rundt meg anbefaler uføre. Jeg må rett og slett bli erklært varig ufør for å kunne fokusere på å bli frisk. Det er helt latterlig at det skal være raskeste vei tilbake.
Å slå i bordet med forskrift 11-10 om når man skal gi ro for rehabilitering og at det er ønskelig at man forlenger AAP fremfor å velge uføre hvis det er det minste håp om bedring, hjelper ikke. Jeg har prøvd. Rast, grått og tryglet. Enten er jeg frisk om noen måneder eller så er jeg ufør. Og jeg rekker ikke å bli frisk. :sukk:
Det er jo helt håpløst, kie. :klem:Og lite formålstjenelig i henhold til den nye loven.
Men det viser jo kompleksiteten i dette på en prikk. Noen klager over at de aldri får den uføretrygden (og det kan jo være rettmessig klaging også altså), mens andre blir kjempefortvilet fordi de ikke føler at de er helt der enda.
Jeg har ikke hatt noen problemer med NAV i forhold til å få ro til å bli frisk. De har stolt på meg og legen som sier at her er det en dame som vil jobbe mer enn noe annet, men at det må gå i riktig tempo siden første gangen med for høyt tempo førte til totalkollaps nummer to. De har lest brevet fra legen, ønsket meg lykke til og kalt meg inn til nytt møte om et halvt år. Det har faktisk vært helt avgjørende for meg å få den roen, og jeg er uendelig takknemlig for at de har sett det.
Nå jobber jeg 75%, går opp til 80 snart og skal etter avtale med legen jobbe det ganske lenge før jeg går opp til 100%. AAP går snart ut, men antakeligvis får jeg 20% midlertidig ufør fra Statens Pensjonskasse et år. Da tror jeg at jeg er tilbake helt for fullt.
Det er ganske bra når jeg får noen få år siden ikke klarte noenverdens ting. Jeg er veldig fornøyd med både lege og NAV - bortsett fra den byråkratiske greia med at man må bruke en uke på å få tak i saksbehandler og sånn.
18-åringen min med spesielle behov som går bygg og anlegg nå kom forresten hjem her om dagen og utbrøt indignert at han "ihvertfall IKKE skal bli en sånn derre naver". :knegg:
Selv om jeg i fora kanskje blir mer opptatt av å forsvare de som ikke har noe valg osv. så er jeg i RL ganske opptatt av å gi etter evne og få etter behov. Og sønnen har en lærer som er på linje med meg der, tydeligvis. Tidligere har vi bl.a. avbestilt skyssordning og jeg har hatt noen samtaler med sønnen om dette med behov og ønsker osv. Man må ikke ta imot alt man kan få. Han syntes selvsagt det var kjekt å bli kjørt fra dør til dør av en varm og god drosje om vinteren, men med litt trening kunne han jo komme seg til og fra skolen selv. Her var det faktisk læreren som var pådriver og det ble også brukt en halv skoledag på denne type læring (i tillegg til det vi har gjort). Jeg tror det var en god investering.
Siden han jo har en diagnose og papirer som gjør at han teoretisk sett kan få ganske mye har det vært viktig for meg å innprente en viss moral rundt dette i ham. Så får det heller være at vi ikke har avbestilt hjelpestønaden hans. Han har ekstra utgifter, spesielt mtp jobbklær og vi bruker nå den til å trene på dette med å disponere økonomien selv. (Han får den jo inn på sin konto nå som han er myndig.)
Altså: Det er ikke bare sånn at ungdom blir slappere osv. Det finnes også ungdom går motsatt vei også, til tross for større utfordringer enn andre.
Skumleste artikkelen fra Dagbladet litt. Og merket meg ordene fordommer og skam. Og tenkte at det er jo meg, det er oss, det er alle vi som ikke jobber i NAV. Vi som skjemmes over egen sviktende helse, vi som har fordommer over "late" ungdommer og unnasluntrende langtidssyke kollegaer og venner. Jeg som føler skam, og sorg over at mitt barn er en "naver". Er det slik det skal være da? Skal man ikke uansett være stolt over hvem man er.
Å BLI SAGT OPP fra jobb fordi jeg hadde vært så lenge sykemeldt, var et kraftig slag for selvfølelsen. Hvem er jeg nå? Hvem mener andre at jeg er? Og da saksbehandleren på Nav sa at det var på tide å begynne å utrede uføretrygd, fikk selvfølelsen nok en knekk. For jeg er jo ikke en av dem! En av disse som blir så dårlig framstilt i media. En unnasluntrer som hever trygd. En som ikke gidder å jobbe fordi det er så lett å bli ufør. Jeg har jo en god høyskoleutdannelse, hadde en lederstilling og var stolt av jobben min! Jeg møtte egne, andres og samfunnets fordommer i døra. Dette medieskapte bildet av hvordan en arbeidsufør person er. Jeg kjenner meg ikke igjen i dette bildet. Det er vondt å lese hvordan journalister framstiller - og folk oppfatter - brukerne av Nav. Man føler man må motbevise disse forutinntatte meningene og bidra til å gi et bedre bilde av hvem de arbeidsufør er. For sykdom og skade kan ramme hvem helst, i alle samfunnslag, alle yrkesgrupper, alle aldrer. Det finnes ikke noe sånt som «en typisk arbeidsufør person». Ikke alle sykdommer og skader er livsstilssykdommer eller selvforskyldte. Mange sykdommer og skader skyldes uflaks. Og uflaks kan ramme alle.
Grunnen til at mange er modige og henter fram egne erfaringer i debatter her inne, er den samme som hun som har skrevet dette debattinnlegget - man vil nyansere bildet. Man vil bidra til å opplyse alle som har en tabloid forståelse av et komplisert og nyansert tema.
Å føle skam på toppen av sorgen av å ikke fungere optimalt i et samfunn hvor produktivitet er adelsmerket, bidrar til en ytterligere forringelse av livskvaliteten. Man kan gjemme seg bak "jeg er ikke ansvarlig for mottakers lange, såre tær"-argumentet så mye man vil - det er slett ikke sant. Vi er alle ansvarlige for det vi sender ut i verden, og om vi bidrar til å forsterke negative stereotypier eller fordommer, så bidrar vi til andres smerte. Det kan vi alle tenke over både en og to og ti ganger - det vi sender iu i verden kan gjerne kvalitetssikres på daglig basis.
Vi er jo kjempeuenige når det gjelder dette generelt - men hva er det av det jeg skrev over du er uenig i akkurat nå? At innlegget ikke er nyttig lesning? At dette temaet er mer nyansert enn mange tror/skjønner? At man er ansvarlig for å bidra til andres smerte ved å forsterke negative fordommer? Alt/annet?
Eg tenker at rine og Zoë peiker på to ulike sider av saken og snakker forbi kvarandre.
Rine har heilt rett i at det er eit problem på samfunnsnivå at vi har så mange unge uføre. Og det er påfallande mange av desse unge uføre som har såkalla subjektive lidelsar, med angst, depresjon og muskel- og skjelettplager på topp-tre. Dette er eit samfunnsproblem. Samtidig er det mange enkeltindivid som reelt er for sjuke til å fungere i den jobben dei har, som er sjukemelde, uføretrygda eller på anna vis ein del av denne statistikken. Og alle desse einskilde individa har kvar si historie.
Zoë har heilt rett i at det er mange som er i ein vanskeleg helsemessig situasjon som blir endå vanskelegare av stigmaene knytta til "å nave". Fordi at det er eit samfunnsproblem med så mange unge uføre, må vi som samfunn diskutere dette, sjølv om det er belastande for dei einskilde individa som faktisk er sjuke.
Jeg er uenig i:
At arbeid er adelsmerket i samfunnet
At det er mye skam forbundet med å være NAV-bruker
Jeg kan derimot være enig i at det sikkert er trist å lese om andres fordommer når man virkelig er for syk til å jobbe. Dessverre tror jeg de aller fleste mener at akkurat de har en virkelig god grunn til å ikke delta i arbeidslivet og at de snyltende NAVerne er noen andre.
Jeg er en av verdens mange plageånder. Når ingenting skjer ringer jeg eøler sender mail og etterspør. Hvor ble det av tilbudet om arbeidspraksis? Hva skjedde med forslaget om oppfølging, om fritidstilbud, aktivisering, møte andre ungdommer i samme situasjon, finne meningen med livet. Jeg er en mamma, til en sønn med sammensatte utfordringer, og som trenger hjelp. Han klarer ikke, kan ikke ta seg sammen. Mest sannsynlig pga en fødselsskade. Min feil? Hans feil? Hva gjør vi? Det er Nav som skal være hans/vår hjelp og støtte i dagliglivet. Men vi er også avhengig av å ha et samfunn rundt oss som aksepterer at ikke alle er like, at ikke alle er like arbeidsføre. At verdien av et liv ikke kan måles i kroner og øre.
Noen av oss takler ulykker og sykdommer bedre enn andre. Noen av oss takler det på bekostning av familie og barn som får foreldre som bruker opp all energi på jobben, og som har lite igjen til seg selv og familien. Det kan være overgangssituasjoner, det kan være varig. Pga ulykker, eller sykdom. Og noen har medfødte skader. Noen har slitasjeskader. Og jeg tror de generelle holdningene i samfunnet også gjenspeiles også hos nav, og hos de som bevilger penger, og setter rammene for hva slags stønad man skal få.
Kanskje sliter vi en smule med missunnelse også. Her må jeg jobbe og slite mens naboen kan sitte hele dagen på kafe! Urettferdig?
Hvor urettferdig er det vel ikke å ikke være i stand til å jobbe, mens "alle" andre kan! Det er urettferdig det.
Alle fortjener økonomisk trygghet og livskvalitet. Og verdighet og kunne være stolt av seg selv, fordi man gjør så godt man kan.
Er du uenig i at det er skam forbundet med å være i NAV-systemet? Hva er det som gjør at du er uenig?
Har du opplevd det på kroppen hvordan det er å være det? Slik at du har kjent på reaksjonene og blikkene når du så stolt forteller at du mottar stønader fra NAV fordi du ikke klarer jobben din?
Spørsmålene som kommer om hvorfor, når du skal begynne å jobbe igjen, og andre veldig private spørsmål?
Tja.
Alle "Nav har ødelagt livet mitt"-innleggene i avisen. Om det nå dreiser seg om tante Olga som ikke får drosje hjem fra sykehuset eller allergiske Ole som bare får dekket halvparten av spesialkosten han trenger.
Innlegg på nettet (FP og FB-feks) der ulike NAV-stønader og "hva lønner seg" blir diskutert opp og ned og i mente.
Folk jeg kjenner RL som åpent forteller at de ble sykmeldte pga.mistrivsel på arbeisplassen eller omorganiseringer.
For å nevne noe.
Her må jeg svare nei. Men jeg håper at det ikke diskvalifiserer meg fra å ha en mening om temaet.
Det fratar deg ikke retten til å mene noe om temaet, men jeg syns det gjør at du ikke bør uttale deg så bastant om det er skam involvert. For det kan du ikke vite.
Du kan heller ikke vite om den som mistrives gjør det pga mobbing feks. Jeg syns du er ganske dømmende. Det å møte så dømmende mennesker når man er sårbar og svak er veldig vanskelig. Det skal du vite, og ta med deg og tenke på når noen nær deg eller du selv en dag blir avhengige av NAV. Sjansen for det er ganske stor statistisk sett.
De aller fleste NAV-brukere stiller ikkeopp i avisen når de ikke får den hjelpen de sårt trenger.
Når alt dette er sagt, så skal man heller ikke være naiv og tro at alle i systemet bør og trenger å være der.
Det er i denne saken som i alle andre saker, mange sider. Og alle tilfellene er forskjellig.
Det gjør det ikke. Men dine tanker, som du skisserer i denne tråden, synliggjør jo en del av det mange tenker. At folk ikke gidder. At de er late. At de ikke orker å gjøre noe for å få jobb. At de lyver. Velger enkleste utvei. Osv.
Da er det ikke så rart at mange føle skam ved å si at de mottar ytelser for NAV. Det å føle at man ikke bidrar til fellesskapet. Det å ikke ha en identitet som jobbtaker, jeg tror ikke man skjønner hvor vanskelig og vondt det faktisk er, før man er oppi det. :niks: Og ikke minst. Hvis man faktisk har en lidelse som ikke er særlig synlig, iallefall ikke for «alle og enhver».
Det å bli møtt med «hva jobber du med da?» og ikke kunne gi et svar, det er vondt. For meg var det enkelt. Jeg sa jeg tok en master. Til de som ikke kjenner meg så sa jeg kun det, ikke at det var «omskolering» heller. Og at jeg gikk på AAP.
Jeg tror jobb definerer man som person i mye større grad enn man tror. Det å ha en tilhørighet. Være «noen». Vite at man bidrar. Det gjør mye for selvfølelsen. Og da er det kanskje ikke så rart at det blir tungt for mange å miste den, enten i form av sykmelding, delvis ufør eller helt ufør. Man mister ofte mye av seg selv da, iallefall i en overgangsperiode.
Vi snakker ikke forbi hverandre. Vi er uenige om hvor stor andel av trygdemottakere som er slabbedasker og vi er uenige i hva som sorterer under ordentlige sykdommer og hva som er sykdommer man kan skjerpe seg frisk fra.
Denne uttalelsen følger du opp med at bakgrunnen for at du mener dette, er at du har lest/overhørt folk som åpenbart ikke skammer seg. Så fordi du vet om noen som ikke skammer seg, så finnes det ingen som gjør det?
Men du Zoë snakker om individnivå og rine snakker om samfunnsnivå. På samfunnsnivå er det eit problem med for mange som hever trygd av ulike slag. På individnivå er det mange einskildskjebnar.
Eg kan skrive under på at det er ei rekke stigma knytta til å vere langtidssjukemeldt. Det er ikkje noko du kan synse deg bort frå, rine. Samtidig har du og heilt rett i at det i mange tilfelle er for lett å få sjukemelding for folk som har andre problem enn sjukdom. (...). Og sjølv om sjuke folk ikkje kan skjerpe seg friske, trur eg rine har heilt rett i at det er mykje som sorterer inn under sjukemeldingar som ikkje høyrer til der, fordi vi nordmenn har ei forventning om at staten skal forsørge oss når vi ikkje har tid/overskot/ork/kapasitet til å ta ansvar sjølv. Og dette er eit problem, på samfunnsnivå.
Likevel blir det heilt feil å gå einskildpersonar i saumane med Kva er di haldning til di sjukemelding og din sjukdom-retorikk. Det skaper bare skam. Eg er sjølv i ein prosess kor eg håper eg skal finne ein plass eg kan ha i arbeidslivet, til tross for store fysiske begrensningar. Eg har rett på AAP, men eg ser på det som absolutt siste utveg. Om eg skulle velje det, blir det eit tungt val for meg, og då ser eg føre meg at det vil bli ein tilleggsbelastning å måtte "stå for" det valet i sosiale samanhengar, overfor framande og ukjende.
Eg trur at det at det er så lett å få sjukemelding, er eit samfunnproblem som gir seg utslag i ein ekstrabelastning for individ som faktisk er sjuke. Det er nok dei som kan skjerpe seg ut av trygdemottakarrolla, det er dei som ikkje høyrer heime der og det er dei som ikkje får brukt restarbeidsevna si, fordi det ikkje er attraktivt nok å arbeide når ein får betalt for å gjere ingenting. Og det er dei rine snakker om. Men det er og dei som faktisk er sjuke og som treng dei velferdsgodene for å klare seg. Og for dei er det stigmatiserande å alltid bli plassert saman med dei som bare kan skjerpe seg utav problema.
Denne kan også snus på hodet. Fordi du vet om noen som skammer seg, så gjør ALLE det? Neppe.
Uansett, som arbeidsgiver så er det en stor utfordring å skulle balansere alle hensyn som skal tas når det gjelder sykmeldte ansatte. Kanskje er jeg farget av å ha 5 stykker på samme tid som skal følges opp? Mer eller mindre motiverte for å gjennomføre grep som både jeg og NAV mener de må gjøre.
Jeg prøver etter beste evne å møte folk de de er, og mens jeg sammen med en ansatt kjemper med nebb og klør for å få alt til å fungere best mulig i en noe redusert stilling kombinert med trening og fysioterapi, dytter jeg på en annen for å få vedkommende til å se lyset og maksdatoen som blinker i det fjerne. En tredje har jeg fått inn på forebyggende arbeidsrettet rehabilitering. Jeg sender inn oppfølgingsplaner, stiller på dialogmøte, ringet NAV, kontakter arbeidslivssenter, kurser meg i nærværsarbeid, tar meg tid tid til å prate og å følge opp mens jeg til enhver tid prøver å SE alle sammen. I tillegg til at jeg må SE alle de andre på jobb også, som ikke er sykmeldte og som drar (det litt tyngre) lasset mens kollegaene er helt eller delvis er borte av ulike årsaker. Det at oppsigelsesvernet oppheves etter ett år på sykepenger, kan faktisk også være avklarende og med på å gi en realitetssjekk, både for sykmeldt og arbeidsgiver. Det å ha folk gående "på papiret" gir usikkerhet for resten av personalet og ikke minst for eventuelle vikarer. Det er mange å ta hensyn til.
Jeg opplever rett og slett STOR variasjon i vilje og ønske om å ta tak i egen situasjon. Mitt inntrykk av NAV avhenger dessuten helt av hvem jeg snakker med. Jeg har for eksempel en super kontakt på det lokale Arbeidslivsenteret, mens jeg som regel blir sprø når jeg snakker med konsulentene på 55553333. Senest i dag, når jeg prøver å legge til rette for at en ansatt med alvorlig sykdom kan få jobbe det hun klarer, selvom det er mindre enn de 10 % som NAV har satt som minimumsgrense.
Det med skam er et viktig element.
Målet er å få flere ut i arbeid og å få bukt med usunne holdninger der det finnes. Det oppnås sjeldent ved å gi næring til skamfølelsen til de involverte.
Om en ungdom er så sløv og desillusjonert at han seriøst mener at å nave er en bra plan for framtida kommer man ikke langt ved å påpeke hvor lat og udugelig og moralsk forkastelig han er. Sannsynligheten er stor for at han ikke har evnen til å kjenne noen skamfølelse i forhold til dette.
De som opplever skamfølelsen i møte med NAV og i møte med samfunnet blir sannsynligvis heller ikke hjulpet veldig videre ut i arbeidslivet ved å få denne følelsen bekreftet og fóret med næring.
Jeg er med på at skamfølelse sjelden er spesielt konstruktivt, men jeg synes virkelig ikke at risikoen for slike følelser er noe argument for å at det ikke skal stilles kritiske spørsmål eller være noe motstand i systemet når man skal få trygdeytelser. Derimot finnes det alltid ulike måter å si ting på, og det gjelder på alle områder hvor man mønter mennesker og ikke bare i NAV-sammenheng.
Utfordringen blir at terskelen bør være høy for å motta hjelp, men at det likevel skal kunne gjøres med hevet hode.
Ingen mener det. Det er en selvfølge at når man har et så godt velferdssystem som vi har, så vil det være en viss prosent som misbruker systemet. Et visst misbruk er baksiden av den skinnende medaljen (som et velferdssamfunn sannelig er) - når det brer om seg og blir mer enn vi kan tåle, må vi se på hva som skal gjøres med det.
Hvem mener noe annet? Ingen vil jeg tro.
Dette er da ikke på noen måte noen enten-eller diskusjon.
Ingen strutser på at misbruk skjer - det er bare uenighet om hvem, hva i hvor stort omfang - og ikke minst, hva som skal gjøres.
Jeg blir sint når man mistenker en stor gruppe syke som er så uheldige å ha diagnoser det kan såes tvil om. Jeg synes det er lettvint og veldig urettferdig å mene at løsningen ligger i å gi disse menneskene dårligere kår enn magesår-gjengen.
For min del, er det her stridens kjerne står. Og jeg synes det er LANGT mellom å påstå at enkelte med ullen diagnose ikke er syke, bare late/ kunne hatt kapasitet til å jobbe mer /ville blitt friskere om de jobbet mer (jeg mener alt dette selv) - til å mene at alle i denne gruppen er mindre verdige syke enn folk med ordentlige sykdommer.
Jeg synes det er diskriminerende og fordummende og et blikk på sykmeldingsproblematikken/statistikken som ikke er en nyansert virkelighet verdig.
Jeg snakker slett ikke om temaet på individnivå - hvorfor hevder flere det? Jeg snakker om dette på et generelt nivå, og synes det er bare fint om det kan illustreres av individuelle røster. Det synes jeg om alle saker i hele verden. Nå om dagen er det awareness month for homfile, lesbiske, bisfile og transpersoner. Det er kampanjer rundt omkring for å bekjempe negative fordommer - og overalt illustreres denne prinsippsaken med folks individuelle og personlige historier. Det er en nødvendlig (om enn også ubehagelig - og det er gjerne meningen) måte å riste i folk med et lønnlig håp om at ihvertfall noen revurderer egne fordommer.
Nei motstand i systemet må det være, men motstanden bør være ryddig og konstruktiv. Ryddig motstand tror jeg ikke fórer skamfølelsen slik synsemotstand og karakteristikker gjør.
Målet må være empowerment (finnes det norsk ord for det nå?) og det er veldig vanskelig å jobbe med hos mennesker som strever med skam som stadig blir gitt næring.
Selvpåført skam er det mye av, men sleivete beskyldninger og karakteristikker på toppen kan gjøre vondt så veldig mye verre.
Individnivå er alltid viktig. Men poenget mitt er at det stemmer ikke at jeg snakker på individnivå mens rine snakker på samfunnsnivå. Vi snakket begge på samfunnsnivå. Og vi ilustrerer begge poengene våre med enkelthistorier (rine har overhørt noen som..., jeg har lest en artikkel om noen som...etc.
Jeg fortaper meg ikke i føleri og historier fra virkeligheten. Jeg har sterke meninger om dette på et prinsippielt og samfunnsmessig nivå.
Rine snakker jo individnivå når hun mener grupper med diffuse sykdommer skal ha dårligere rettigheter og muligheter enn de med mer synlig/påvist sykdom. Hva skjer med den diffuse gruppen da? Kanskje får man luket bort noen snylter, men VIL se snylter tror jeg de finner den muligheten uansett. Men de som er reelt syke? Jeg tror ikke det er samfunnsmessig positivt å ikke gi de hjelp. De forsvinner jo ikke. Selv om de mister en type stønad.
Det betyr ikke at jeg mener vi har et optimalt system idag.
Det er selvsagt en grunn til at Nav og myndighetene har et så enormt fokus på spesielle brukergrupper. Det er jo fordi det er å anse at disse HAR en betydelig restarbeidsevne som IKKE brukes. Det er et for stort fokus hos mange av oss på hva vi ikke kan gjøre, fremfor å lete etter det man faktisk klarer. Målet er å snu fokus, rett og slett. Alt for mange er helt borte fra jobb, alt for lenge.
Det er jo ikke sånn, at NAV ringer til meg for eksempel, og spør om jeg ikke kan tilrettelegge for Lise som er midt i en cellegiftbehandling. Arne, derimot, med nerven i klem øverst i nakken, HAN vil de vite hva jeg kan bidra med for å få tilbake i aktivitet. Logisk nok.
Det med å holde stort fokus på restarbeidsevne er en utfordring og der tenker jeg at det også er mye å gå på hos arbeidsgivere i forhold til tilrettelegging. Å tilrettelegge for arbeidstaker med forutsigbar restarbeidsevne er i mange tilfeller enklere enn å tilrettelegge når helsetilstanden er uforutsigbar. Hensynet til kolleger er også en kritisk faktor.
Når det er sagt synes jeg fokuset på diagnoser og hva en diagnose er har for stort fokus.
Ingen ER en diagnose og en diagnose sier egentlig lite om arbeidsevnen til en person med mindre det er snakk om helt åpenbare ting (alpinist med beinbrudd).
Jeg tror også at det er en vei å gå når det gjelder synet på helse og ansvar for egen helse.
Å skyve fokuset over på helsevesenet kan gjøre at man kan gjemme seg bak en diagnose. "Legen sier at jeg er for syk til å jobbe."
"Legen sier at jeg trenger hvile nå."
I noen tilfeller er det riktig at helsevesen griper inn og bremser folk, men jeg tror det er generelt bedre at behandlere o veiledere (og det gjelder også utenom helsevesenet) har sterkest fokus på å hjelpe den enkelte til å se hvordan en selv kan utnytte sitt potensial, se mulighetene og se at man har ansvar for egen helse.
Det å bedrive empowement er også noe jeg tror foreldre kan bli mye mer obs på framfor å dullelulle med ungene sine.
Noen gjemmer seg bak legens utsagn om at de er for syke til å jobbe. Etter jeg har lest en del inne på diverse fora for kronisk syke (ulike diagnoser) virker det likevel som at det er mindretallet. De fleste ser ut til å ikke ønske å kartlegge restarbeidsevne i frykt for å bli enda sykere av å jobbe. De kjenner kroppen sin best, de ser hva de orker/ikke orker på hjemmebane og han derre dustelegen som foreslår at jeg skal prøve meg i 20% stilling!!
Det er godt mulig at alle egentlig ønsker å være frisk nok til å jobbe, men det er jaggu mange som ikke godtar at det andre enn dem selv som skal sette diagnoser og stille krav.
Jeg tror mange har et enormt potensiale for å bli langt friskere ved å ta fullt ansvar for eget liv og egen helse. Av og til er mer arbeid som vil være helsbringende, av og til er det mindre. Jeg har kolleger som ikke ser annet enn begrensninger i eget liv og hverdag inntil det karikerte og jeg har kolleger som nekter å ta en timeout og som har blitt alvorlig syke. Balanse, balense. Det går begge veier. Det finnes mange med altfor høy arbeidsmoral i den store sekken med sykmeldte også. Det irriterer meg at det oversees og mange velger å kun ha fokus på den sløve og unnasluntrende andelen (og for ikke å snakke om at blant de såkalt sløve unnasluntrerne, så finnes det reell, alvorlig problematikk også, ikke bare ren latskap.)
Denne debatten er et godt eksempel på at når krybben er tom, bites hestene. Det blir stygt når det tilspisser seg. Det er fristende å se etter kjappe, såkalt ryddige løsninger. Men de kjappe løsningene har gjerne en stygg bakside. Og en av dem, er at når nyansene forsvinner, så forsvinner gjerne det menneskelige aspektet.
Jeg kan tenke meg en lang rekke løsninger på problemet med for mange sykmeldinger. Så og si alle handler om forebyggende tiltak, både på samfunns- og individnivå. Folk blir syke om de lever i ubalanse og ikke opplever gode relasjoner og en trygg, meningsfull hverdag. Et bedre barnevern, voksne som tar ansvar for at barn generelt ivaretas, gode lærere, en mer relasjonsbasert tilnærming til helse i helsevesenet (folk som føler seg respektert og ivaretatt av legen sin er friskere ann andre, finner link på oppfordring), endringer i vg opplæring så flere unge kan bruke sitt ikke-akademiske potensiale og føle mestring + få en jobb i den andre enden - alt dette, og tusen andre ting vil være helsebringende.
Tiltak som å gi syke dårligere kår, er ikke på lista mi.
Jeg mener ikke at alle som får lønna si fra NAV er slabbedasker, jeg mener at de aller aller fleste ikke er det. Der tror jeg at jeg er på linje med Zoe og hennes meningsfeller. Jeg mener derimot at vi
a) har for mange diagnoser det kan stilles spørsmålstegn ved, fibromyalgi og ME rager høyt på denne lista og at vi
b) må slutte å sykeliggjøre folk som ikke trives på arbeidsplassen eller er utslitt av sure svigermødre, husbygging og tre barn på tre år. De må gjerne ta en pause fra arbeidslivet, men ikke på min og andre skattebetaleres regning- ikke lenger.
Det er samfunnet/systemet det er noe galt med, ikke enkeltmenneskene. ME, fibromyalgi og utbrenthet er jo godkjente diagonser i Norge, flere og flere får dem, og selv om man kan stille spørsmålstegn ved dette, blir det feil å bare holde enkeltmenneskene ansvarlige for at de ikke deltar i arbeidslivet. Som Zoe sier, krybba er snart tom, og jeg tror dessverre at vi må hente noe høy hos grupper med "reelt" syke også. Jeg ønsker heller ikke dårligere kår for folk som har sykdommer man også kan få utenom Norge.
Jeg lurer på noe, rine. Mener du at smertene som fibromyalgi-pasienter opplever ikke er reelle? Eller mener du at de er reelle, men likevel ikke sykemeldingsgrunn?
Nei, jeg mener at man må snevre hardt inn på "lettere psykiske lidelser- sekken" også. Dette har jeg allerede sagt en god del om i tråden, så vi får vel bare være enige om å være uenige. Jeg tror det er mange som har vanskelige liv i denne gruppa, men livet er vondter, tungt og trist og kjipt i perioder og blir det for tungt og trist og kjipt, må man betale for pausen sin selv. Rett og slett.
Herlighet. At jeg ikke tenkte på det før?!! :snill:
Jeg skal love deg at det å få en FM diagnose er ikke bare å dra til legen, si man er silten og lei av livet = fibromyalgi. Det er omfattende undersøkelser, ofte både hos revmatolog, fysioterapeut og fastlege.
Det er heller ingen diagnose det er :hyper: å ha. Særlig ikke når man ser på hvilke tanker og holdninger mange (du) har om denne diagnosen.
Mange sykdommer påvirkes av psyken. Det skal godt gjøres å ha smerter i årevis, uansett årsak, uten å bli påvirket av det psykisk. Det betyr ikke at man blir frisk av å bare gå hos psykolog.
Noen ganger er det sånn at jeg innimellom skulle ønske at disse "noen" kunne havne der selv. For fy søren så greit og enkelt det må være å sitte der og himle med øynene over de som får en kronisk smertediagnose fordi de ikke gidder betale for "pausen" sin selv. :snill:
Hva med de som sliter psykisk etter kreft da feks? Når de i utgangspunktet er friskmeldt fra kreften, men er såpass sliten og sliter psykisk, og ikke klarer jobbe av den grunn? Skal de betale for pausen sin selv?
Kvalitative intervjuer av 5 stk er ganske smal forskning da. :vetikke:
Ellers sies det dette om FM; siden vi er inne på temaet.
Verdens Helseorganisasjon (WHO) kategoriserer Fibromyalgi inn under muskel-, skjelett- og bindevevs- sykdommer med diagnosenr. ICD-10 og sykdomsnr. M79,7 (brukt ved sykehus). Allmennleger bruker ICPC der fibromyalgi inngår i en sekkediagnose: L18, utbredte muskelsmerter/fibromyalgi. Fagmiljøer diskuterer om Fibromyalgi i stedet for revmatologisk er en nevrologisk eller autoimmun sykdom.
Fibromyalgi er kronisk med hovedsymptomer som smerter i muskulatur og ledd, i såkalte "tenderpoints" (ømme punkter). I tillegg opptrer ofte symptomer som muskelstivhet, utpreget tretthet, søvnforstyrrelser, kraftløshet, hovenfornemmelse, svimmelhet, hodepine og magebesvær. Man vet i dag lite om årsaksammenhengen ved fibromyalgi.
Følgende vet vi om Fibromyalgi:
at Fibromyalgi kan best forståes som en biosykososial lidelse der både biologiske, psykologiske og sosiale forhold kan bidra til å utløse og opprettholde den.
at Fibromyalgi kan være genetisk.
at Fibromyalgi ikke vises på røntgen eller blodprøver, men hjerne-scanning (SPECT)kan vise aktivitetsmønster forenlig med forandringer ved påvist Fibromyalgi.
at Smerten er reell og at den har både perifere og sentrale komponenter.
at Fibromyalgi-pasienter har 2-3 ganger høyere Substans P i ryggmargsvæsken enn normalt. Dette medfører en generell forsterkning av smerteimpulser.
at Fibromyalgi-pasienter har lavere Serotonin-konsentrasjon i ryggmargsvæsken enn normalt, og også lavere døgnutskilling i urinen. Serotonin bidrar til å regulere stemningsleiet.
at Fibromyalgi-pasienter frarøves den dypeste søvnfasen der kroppens anabole kapasitet er høyest, som sikrer kroppen restaureringsevne og følelsen av å være uthvilt.
at Fibromyalgi-pasienter har avvikende stresshormonproduksjon samt for lavt veksthormonkonsentrasjon. Veksthormon er viktig for kroppens reparasjonsevne.
at Fibromyalgi-pasienter skårer høyere på kronisk stress og belastning enn andre smertepasienter, og stress regnes som en av de utløsende faktorer.
Jeg kan være enig i at vi har havnet i et "diagnosesamfunn", som kan være neagtivt.
Når det er sagt så hadde en diagsnoe mye å si for min del (så får dere som hater individnivå her droppe å lese), fordi jeg da fikk kunnskap om HVA som faktisk kan funke og ikke. :nikker:
For meg var det helt avgjørende. For alle råd og tips før jeg fikk diagnosen forverret sykdomsbildet mitt, og det skaper en vanvittig frustrasjon og fortvilelse.
Nå har jeg kunnskap. Jeg har lært. Jeg lærer. Jeg forstår, og da - da kan jeg faktisk plutselig fungere i arbeidslivet igjen. Og dette er så viktig. Å tilegne seg kunnskap. Og om man da bare får høre at man må gå til psykolog, og fikse seg der, så er det ikke sikkert det funker, selv om det psykiske kan være med på å påvirke sykdomsbildet.
Derfor kan diagnoser være avgjørende og viktige. Ikke minst fordi man selv slipper å tro at man ER gal i hodet. Men at man har en sykdom det faktisk går an å leve med, om man vet hva det er, og hva som kan funke.
Det er jo ikke sånn at en FM-diagnose = ufør. Mange jobber med denne diagnosen. Nettopp fordi de får hjelp til å forstå.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
