Input sa for 11år siden:

Dersom det er slik at FM kommer av noe psykiatrisk, ser jeg ikke helt for meg at det er en "lettere psykisk lidelse" når det fører til arbeidsuførhet.

Zulu sa for 11år siden:

Rine, jeg leser det du skriver, men jeg strever med å finne logikken i argumentasjonen, samt hva du tenker er konsekvensen av den i praksis.

Jeg oppfatter at du snakker om en eller annen form for innskrenkning i trygdeytelser til personer med enkelte diagnoser, f.eks. fibromyalgi og ME. Du nevner sykdom som utløses av vondt og vanskelig liv, tenker du da også på livsstils- og stressrelaterte sykdommer som diabetes 2 og enkelte hjerte-kar-sykdommer? Eller tenker du bare på de av sykdommene som ikke har objektivt påvisbare funn? Og er bakgrunnen for innskrenkningen at "i denne gruppa er det mange som skryter på seg sykdom" eller "tåler man ikke å hanskes med livet, så får man ta en time-out for egen regning"?

Det andre jeg lurer på er hvordan du ser for deg en slik innskrenkning i praksis. Nå forventer jeg ikke at du har utredet et helt nytt trygdesystem, altså. :knegg: Men du har sikkert gjort deg noen tanker om hvordan man skal praktisere en slik innskrenkning. Skal visse diagnoser bare gi rett til begrenset (evt. ingen) sykeutbetaling, f.eks.?

oslo78 sa for 11år siden:

Alle diagnoser som kommer av livsstil og dumme valg tidligere (jobbe for mye, alle ulykker som skyldes uaktsomhet, få for mange barn, alt som handler om fødsler (selvvalgt), alt som skyldes røyking, for lite trening og feil mat, alt som er stressrelatert) gir ingen utbetaling. Det behandles heller ikke på sykehus eller hos leger på statens regning - man må ha sykeforsikringer for alle slike sykdommer.

Da er vi i praksis nede på noen få sykdomstilfeller i året - og over på USAsk helsepolitikk.

Innskrenkninger - ja takk. Innskrenkninger som innbefatter at alle diagnoser gir mindre utbetalt (at alle får 90% istedenfor 100% av lønna når man får sykepenger f.eks) er fullt mulig å gjennomføre - men å si at selvpåførte dignoser eller dignoser som kan skyldes dumme valg gjort i fjor, for 10 år siden eller for 50 år siden ikke skal dekkes - det blir for meg fullstendig meningsløst. Da har vi ikke lenger noe velferdssamfunn.

Nessie sa for 11år siden:

For meg blir det litt som feks FrP sin logikk ift fattigdom. Hvis man stenger grenser, forbyr tigging og fjerner bistand - så slipper vi se/tenke på de fattige = fattigdommen forsvinner.

:himle:

Input sa for 11år siden:

Det er jo også vanskelig å avgjøre hva som er selvforskylt. Mennesker er ikke roboter.

Maverick sa for 11år siden:

Men hvordan er det nå, tilgi min uvitenhet, stemmer det at det ble slutt på aktiv sykmelding og prosentvis sykmelding?

Jeg synes legene jeg har vært borti har vært veldig triggerhappy på å sykmelde meg, og når jeg sier nei til det, så er det lissom det eneste de kan bidra med. Jeg vil jo ikke det, jeg vil ha hjelp til å virke sånn som tilstandene er. Det har virket som at eneste alternativet er 100 % sykmelding, og så etter en stund eventuell tilrettelegging.

shute sa for 11år siden:

Slutt på aktiv sykmelding, ikke på prosentvis.

nokon sa for 11år siden:

Zoë, eg er nok uklar når eg seler individnivå, for eg meiner ikkje at du ikkje hever blikket frå enkeltsaker, det gjer du absolutt! Men du (m. fl.) snakker om konsekvenser for individ, kor empati er ein viktig faktor. Rine sin argumentasjon er meir samfunnsøkonomisk. Og eg tenker at de dermed har to veldig ulike innfallsvinkler. Men eg er einig i mykje av det du seier.

Eg opplever det same. Og eg synest det er veldig uheldig at det skal vere alt eller ingenting i så stor grad. Eg trur tala hadde sett annleis ut, om fleire grupper hadde fått sjans til å bidra etter evne, og i arbeidslivet.

Aktiv sjukemelding blei avvikla før eit par år sidan.

kie sa for 11år siden:

Jeg savner aktiv sykmelding. har mann med ødelagt kne + hoven ryggvirvel(?) som går på veggen pga. jobbsavn Nå har mannen maset seg til 30% friskmelding og jeg er egentlig litt bekymret. Legen var VELDIG i tvil, men vurderte det slik at det i tillegg til å etterkomme mannens ønsker også ville gi et positivt signal til NAV. Og så var det vel den tredje oppfølgingstimen mannen har uttrykt ønske om å jobbe litt igjen, så det er mulig det ble gjort for å stoppe kjeften på pasienten også. :knegg: Rent fysisk for kne og rygg, derimot, er det ikke akkurat heldig eller risikofritt og legen regner vel egentlig med å sykmelde 100% ganske kjapt igjen. Noe jeg synes blir et kjipt nederlag for mannen som har vært kjemeglad for å komme tilbake, om så i liten grad.

Aktiv sykmelding ville ha gjort det mulig for ham å være på jobb og ta lettere arbeidsoppgaver og samtidig unngå de tyngste løftene med risikoen det innebærer. Og så ville jeg ha fått en triveligere mann i hus også. :sparke:

Og, for å løfte dette opp til den generelle debatten: Jeg savner fleksibilitet. Jeg synes sånne universale løsninger der f.eks. sykdom x gir sykmelding i y uker osv. er et skritt i feil retning. Fordi helse slett ikke er universalt og fordi fysisk og psykisk helse henger sammen, og det derfor er viktig å se helheten. I noen tilfeller kan det til tross for at det rent fysisk ikke er tilrådelig med jobbaktivitet, være bra å få dra på jobben allikevel. Samtidig skjønner jeg jo at en arbeidsplass ikke kan drive og være "barnehage for voksne" som ikke kan yte noe særlig der og samtidig ta kostnadene. Og der synes jeg vi som samfunn bør gå inn og muliggjøre sånt, fordi det er sånn vi ønsker å ta vare på "våre" når de blir syke.

Jeg har inntrykk av at jo mer vi samorganiserer, prøver å skape generelle retningslinjer og bygger på systemet, jo mer blir verktøykassen vi har å bruke overfor den enkelte amputert. Aktiv sykmelding er et eksempel på dette.

oslo78 sa for 11år siden:

Også er det jo ikke sånn at fordi om pasient, NAV og lege finner ut at man har restarbeidsevne på 20% så er det plenty av arbeidsplasser som har den stillingsstørrelsen klar. Spesielt ikke dersom det i tillegg er litt periodeavhengig når man er der. På jobben min f.eks. er man egentlig ganske ubrukelig om man ikke er stabilt til stede i prosenten sin.

P.K. sa for 11år siden:

Det er jo problemet med det hele at det er lite rom for de som ikke kan yte maks hele tiden. Finnes det ikke nok arbeidsplasser, eller støtteordninger som kan legge til rette for at man i en periode, eller kanskje for alltid ikke vil kunne yte 100%, eller 100% i de prosentene man jobber, så får man heller ikke flere uføre ut i arbeidslivet.

Jeg tror langt flere kunne jobbet med mer tilrettelegging, men så er det det igjen at man skal kunne ganske mye om systemet, kunne stå på for seg selv, være heldig med arbeidsgiver, og være heldig med saksbehandler/lokalt navkontor for å klare dette. Jeg tror altfor mange faller utenfor her.

Så kan man spørre seg om hva som gjør at det blir slik? Hvorfor får man så mange uføre? Hvorfor så mange med psykisk sykdom? Stiller man for store krav, eller stiller man ikke de rette kravene? Jeg vet ikke, men for meg virker det som om noe har gått veldig galt på veien et sted.

Nessie sa for 11år siden:

Ja. Det er jo sånn. Særlig om man kanskje er 70 - 80 % arbeidsfør, men "må" uførrtrygdes i minimum 50 %. Man mister en del jobbmuligheter da.

Zulu sa for 11år siden:

Et innlegg på NRK om beslektet tema: www.nrk.no/ytring/dagen-derpa-samfunnet-1.11030668

nokon sa for 11år siden:

"Trøtt og slapp gir sykemelding".

gajamor sa for 11år siden:

På jobben din, slik den er nå, må man være stabil. Men hvis det hadde vært litt flere folk, litt mer overskudd, og man ikke alltid skulle klare seg akkurat med ressurser, har jeg stor tro på at det ville være mulig og positivt for alle parter å sysselsette flere i skolen. Tenk deg å hatt noen som var slik at hvis de var friske så kom de på skolen og bidro der de kunne. Noen fikset det tekniske utstyret, noen tok med de flinkeste elevene ut og jobbet med avansert matematikk, noen løp en tur med adhd-barnet, og noen rettet gloseprøver (alt etter evner og muligheter). Jeg tror samfunnet hadde tjent på denne typen sysselsetting.

rine sa for 11år siden:

Jeg føler at dette minner mer om en goddagmann-økseskaft-samtale. Ja, det fører til uførhet og sykdom. I verdens rikeste land. :gal:
Sykdommen finnes knapt i andre land.
Hvorfor er dette så vanskelig å forstå? :undrer:

nokon sa for 11år siden:

Har du tal som dokumenterer at sjukdommen "finnes knapt" i andre land? Og er det slik at sjukdommen ikkje finst, eller er det slik at dei som er sjuke ikkje har eit velferdssystem og helseforsikringar og dermed ender opp som uregistrerte fattige, som ikkje er i stand til å halde på jobbane sine på grunn av helseplager? Det er ganske mange av dei i land som ikkje har dei same velferdsordningane.

rine sa for 11år siden:

Nei, nokon. :lei:

nokon sa for 11år siden:

Innskild at eg spurde.... Eg er heilt einig med deg i at det er eit problem at så mange er utføre arbeidslivet, altså. Eg er bare ikkje sikker på at eg følgjer deg i angrepa på einskilde diagnoser.

rine sa for 11år siden:

Du trenger ikke unnskylde. Og du har rett i at jeg "angriper" enkelte diagnoser. Jeg har også forsåvidt vært åpen om at jeg ikke synes alle diagnoser skal gi rett til uføretrygd og at ikke alle lidelser (f.eks "trøtt og slapp" som du refererte til i artikkelen) bør gi rett til sykmelding med lønn. Men, det er meg. Jeg ser jo her inne at bare tanken på at noen man kan mene at man faktisk er i stand til å jobbe ganske mye mer enn ingenting, selv om man "har en diagnose" og selv om legen har skrevet under på sykmeldingen får folk til å steile, så det er vel ingenting som tyder på at det norske folk er modent for endringer i velferdssystemet på lenge enda. Og da er det vel bare å kjøre på noen år til, tenker jeg. :gal:

Nessie sa for 11år siden:

I USA er det 2 % av befolkningen som har FM. Altså ca 5 mill.

Den er heller ikke ny:

Fibromyalgi er på ingen måte noen ny sykdom, sier overlege dr. med. Karin Øien Forseth. Hun tok doktorgraden på fibromyalgi og er en av de legene her i landet som vet mest om denne sykdommen. - Fibromyalgi ble allerede beskrevet på Romerrikets tid. I 1843 påviste en tysk lege ved navn Froriep sammenhengen mellom generelle smerter og tilstedeværelsen av ømme punkter, ”tenderpunkter” som i dag inngår i diagnosen. Men så gikk denne lærdommen i glemmeboken. I 1966 ble fibromyalgi gjenoppdaget av to kanadiske leger. De utviklet den første utgaven av diagnostiske kriterier, basert på nettopp forekomsten av ømme punkter ved trykk. Utarbeidelsen av kriteriene satte fart på forskningen. Betegnelsen fibrositt ble brukt av disse, og først i 1976 fikk sykdommen navnet ”fibromyalgi”.

Det står også en del her, om både England, og blant annet Israel.

Du kan gjerne være lei. Men det er du som kommer med ganske bastante meninger/sannheter om en spesiell diagnose. Og da må det jo være lov å reagere når det faktisk ikke stemmer.

Nessie sa for 11år siden:

Men det er jo ikke det samme som at du slenger ut at de med FM bare får gå til psykologen, at det er nesten bare i Norge den finnes osv? Er det så fryktelig rart noen av oss reagerer da? Det å nekte de med disse diagnosene all støtte er jo ikke løsningen. Løsningen er å finne gode måter og metoder å få disse ut i jobb på. Og med kunnskap så går det. Men det krever en del, både fra leger og fra NAV. Jeg tror å kutte ut enkelte grupper blir helt feil vei å gå, for hvor skal grensa gå da? Hvem skal bestemme?

Jeg blir provosert over at du setter folk i en bås, og gir de et stempel.

rine sa for 11år siden:

Hvor mange har den i Romania? :undrer:

At fem millioner har sykdommen i USA forandrer dessverre ikke mitt syn på at dette er en omdiskutert lidelse (også blant leger, der har jeg dokumentert her tidligere) som-etter min mening- ikke burde gitt full uttelling i trygdeytelser.

Zulu sa for 11år siden:

Come on. Det finnes noe mellom "kutt trygdeytelser til alle med tullediagnoser" og "del ut skattepengene våre til alle som vil ha", altså. Det at jeg argumenterer mot forslaget ditt om at personer diagnostisert med Fibromyalgi eller ME ikke skal ha rett til uføretrygd (for det er det du sier, ikke sant?) betyr ikke at jeg ikke er moden for endring i velferdssystemet. Det betyr at jeg synes forslaget ditt til endring er et dårlig et.

Che sa for 11år siden:

Dog er det en mulighet å "gå rundt systemet" er å være sykemeldt i typ 90 % og bruke de resterende 10 % som aktiv sykemelding.

nokon sa for 11år siden:

Eg er einig i mykje av det du skriv, altså. Eg synest bare du blir litt for kategorisk på einskilde områder, særleg når det gjeld måten du omtaler ein del diagnoser på.

Og eg blei litt overraska over NRK-saken, om at "trøtthet og slapphet" er sjukemeldingsgrunn.

Eg trur og at ein i svært mange tilfeller har ei god restarbeidsevne, sjølv om ein har ein del sjukdommar. Men i mange tilfelle kan ein ikkje gjennomføre det yrket ein i utgangspunktet har etter at ein har blitt sjuk. Det å då skifte bransje og få ein jobb ein faktisk kan ha, er lettare sagt enn gjort, når ein først er sjuk. Sjølv er eg overraska over at når eg tar kontakt med NAV og seier "Eg har desse fysiske begrensningane, og må skifte yrke, men hovudet mitt verkar heilt fint og eg kan fungere opp mot 100% i ein jobb med desse føresetnadane. Då med forbehald om fleksibel arbeidstid slik at eg framleis får gå til behandling", blir saksbehandlaren usikker og spør om eg er sikker på at eg ikkje bare vil sjukemeldast istadenfor, "for du veit du kan sjukemeldast, viss du ikkje fungerer i jobben din". Eg trur ikkje problemet bare ligg hos individa som er sjukdemelde. Eg trur mykje av problema ligg på systemnivå. Eg er i alle fall veldig frustrert over at det er så vanskeleg å få rettleiing til å finne eit alternativ til å søke om AAP/sjukemelding. Det verkar ikkje som om dei har kapasitet til å sjå på arbeidsevna til einskildpersonar. Og det skremmer meg!

Nessie sa for 11år siden:

Selv om diagnosen kansjke ikke er «offisiell» i Romania (jeg aner ikke) - så betyr jo ikke det at den ikke finnes. Og jeg har liksom ikke satt meg inn i FM i hvert eneste land i hele verden. Poenget er at det blir for dumt at du skriver at den nesten kun finnes i Norge, når det ikke er sånn. Den finnes i mange land. Og ja. Jeg vet den er omdiskutert, det betyr ikke at den ikke finnes. Og jeg vet at flere menn ber om å få en annen diagnose enn FM når de i utgangspunktet får den av sin lege. Fordi de ikke ønsker den merkelappen. Dessuten kalles den ulike ting. Den har ulik betegnelse, også her i landet.

Det finnes iallefall info om FM i Europa her.

gajamor sa for 11år siden:

Bekkenløsning er en annen lidelse som mange påstår er et norsk påfunn. Mye av det som sies i denne artikkelen kan overføres til FM og andre "kvinnesykdommer": www.forskning.no/artikler/2010/januar/240393

rine: jeg fatter ikke hva du henviser til i innlegg #420. Jeg har ikke sett noen i denne diskusjonen her argumentere for at man skal sitte på ræva når man er sykmeldt. Tror kanskje du har noen stråmenn du argumenterer mot.

nokon sa for 11år siden:

Kva veit du om bakgrunnen til dei rumenarane som har falle utføre arbeidslivet? Og er det ikkje godt at sjuke har ein annan utveg enn å reise til eit rikare land og slå seg ned i ein park? (Det er tross at ikkje så lett å finne eit rikare land å reise til, for nordmenn. :snill: )

:nemlig:
Eg har meir trua på å gjere det mindre lukrativt å vere sjukemeldt over heile linja, enn å begynne å sortere på diagnoser.

Nessie sa for 11år siden:

Jeg er iallefall glad NAV ga meg en sjanse. Som gjorde at jeg fikk hjelp til å finne min vei - sånn at jeg nå, etter noen år på AAP, er ute i full jobb igjen. Hadde jeg ikke fått den, eller blitt foralt hva som kan være bra for min helse, så ville jeg mest sannsynlig ikke vært der jeg er i dag. Selv om man er innom NAV - og systemet - så betyr det ikke at alle blir der. Jeg synes iallefall ikke det var særlig sats.

Jeg er ikke motstander av å se på systemet, og hva som kan gjøres annerledes. Både ift sykmeldinger og NAV. Men å bare slette en gruppe - eller flere, fra rettigheter, det blir bare for dumt. De som «faker» diagnoser, finner seg da sikkert uansett en annen diagnose. :vetikke:

rine sa for 11år siden:

Fair enough, men jeg er interessert i å vite hva mellomtingen er? "Fokus på nærvær, ikke på fravær" "trim på arbeidsplassen" "dialogmøter med NAV" "få folk til å være stolte, ikke ha fokus på skam" -alt er vel og bra, men jeg har null tro på at det utgjør særlig mer enn et drypp i havet når "regningen" kommer.
Og jeg har lyst til å ta et aldri så lite "come on" i retur. Fibromyalgi er vår tids whiplash. Det er akkurat de samme menneskene som har fibromyalgi i dag som ville hatt whiplash på åttitallet, banna bein. Har de vondter og vanskelig for å stå i full jobb? Helt sikkert, jeg tviler ikke på det. Mener jeg at det er akkurat like "verdig" å ha fibromyalgi og whiplash som kreft i bukspyttkjertelen? Nei-mener jeg.

Nessie sa for 11år siden:

Det er slike uttalelser jeg synes er helt på jordet. Kroniske smerter er fortsatt ikke noe NYTT. Det er bare forsket mer på, det er er mer kunnskap på området. Det er utvikling. Og det gjelder alt. Det er jo ikke akkurat sånn at det er kun disse diagnosene som har økt. Med ny teknologi, nye medisiner osv - så får vi flere tilfeller av syke/diagnoser.

Er ikke verdig for kreftpasienten å bli deprimert heller da, etter han er friskmeldt? Da får de klare seg selv?

Nessie sa for 11år siden:

Og jeg har fortsatt tro på at de aller fleste ønsker stå i arbeid. Litt av problemet er også at vi har et effektiviseringssamfunn, som ikke gir særlig rom for å jobbe ut i fra evne - om man kanskje ikke makter å jobbe opp mot fullt. Og for mange arbeidsgivere ER det jo mer lønnsomt å ha arbeidstakere i (langtids)sykmelding, enn delvis sykmeldt med tiltak (og vikar).

nokon sa for 11år siden:

Eg har klikka litt på lenka om bekkenløsning og lese litt vidare i ulike saker relatert til det, og ein setning som går igjen i artikler om bekkenløsning (som er ein anna subjektiv smertelidelse) er denne:

Eg synest vi skal vere litt varsomme med å uttale oss for bastant om kva som er høne og kva som er egg, når vi snakker om desse tinga.

Mjau sa for 11år siden:

Hva med å droppe å bytte hofter, knær og andre slitte ledd og bare la folk få gå og ha vondt? Det er jo tross alt de selv som har slitt ut leddene sine, så noe form for stønader utgår jo glatt? Der er det mye penger å hente!
Eller alle de som får dekket gastric bypass? Det er jo også selvpåført på et vis?

Ærlig talt. Skal man begynne å tenke slik er vi ikke lenger det samfunnet vi ønsker å være altså.
Mange krefttyper har også stor sammenheng med livsstilsproblematikk. Så hvordan det er mer verdig med feks tarmkreft som så vidt jeg har skjønt veldig ofte kommer av dårlig kosthold over tid, enn andre sykdommer knyttet til livsstil?

Hva med diabetes? Høyt kolesterol, blodpropp og hjerteinfarkt?
Hyperemsis gravidarum? Også et vestlig fenomen visstnok.

Sikkert mange, mange flere sykdommer som kan være resultat av livsstil.
Skjønner ikke hvorfor ME og Fibromyalgi alltid skal være den stygge ulven?

rine sa for 11år siden:

Jepp, det er godt mulig. Summa summarum er det lukrativt (som at man ikke taper noe som helt) å være utenfor arbeidslivet i Norge i dag. Jada, man har tap av pensjonspoeng langt fram i tid, redusert inntekt på AAP (eller har man det) men for mange er det et lite "tap" når man ikke helt finner sin rolle i arbeidslivet.

Vel, tro det eller ei, Nessie, det går an å være glad for at livet til en man "kjenner" har ordnet seg til det bedre, selv om man har en iboende skepsis til enkelte diagnoser.

Kanskje det. Samtidig er det frykten for å ikke tråkken noen på tærne (som i å miste velgere) frykten for å støte, frykten for å synse og mene noe når man tross alt ikke kan vite noe om "hva som ligger bak," for å være "frisk og på sin høye hest og sparke nedover" som gjør diskusjonen rundt hva velferdskronene skal gå til såpass betent som den faktisk er.

nokon sa for 11år siden:

På AAP får ein 66,66% av det ein hadde i opptening året før, så det merker ein nok. Men ein får full lønn ved normal sjukemelding (52 veker). Ved å redusere dette til for eksempel 80% frå dag ein, ville det kosta litt å vere sjukemeldt, men ikkje så mykje at dei aller fleste ikkje ville klart seg likevel. Då ville det kanskje vore lettare å kutte ned på andre ting, når ein er "trøtt og sliten" og dei som bare har "litt vondt her og der" ville kanskje tenkt seg om to gonger før dei ikkje orka gå på jobben. Det same ville kanskje gjelde dei som bare er litt lei seg, men ikkje slått ut av depresjon. Eg veit ikkje, men eg trur at det at ein ikkje taper noko, er med på å halde dei høge sjukemeldingstala oppe. Så langt er eg einig med deg. Men eg synest den diagnosediskrimineringa du foreslår er hårreisande og eit stort tilbakesteg i aksepta for for eksempel psykisk sjukdom.

Med fare for å bruke ufin retorikk her, eg var veldig einig i veldig mykje av det du seier, rine, før eg opplevde å bli langtidssjukemeldt sjølv. Eg følgjer tankegangen din. Men eg trur ikkje at fleirtalet av dei som har det min svigerfar kaller "hypokonderdiagnoser" (altså ME, fibromyalgi etc.) har ikkje-reelle smerter. Men subjektiv smerteoppleving er ikkje "bare", sjølv om det kanskje er diffust, subjektivt og ikkje kan påvisast. Det kan ha ulike konsekvenser for ulike folk, men behov for smertestillande fører gjerne til at ein ikkje kan køyre bil. Smerter fører gjerne til søvnmangel. Det å komme seg til og frå jobb og det å sove godt natta før ein skal på jobb er faktorar som er med på å påverke totalsituasjonen. Eg ser framleis problemet på samfunnsnivå og eg synest diskusjonen er viktig. Eg synest det er eit stort problem at så mange er utføre arbeidslivet. Men eg synest ikkje heile biletet er like svart-kvitt som før eg sjølv opplevde å bli langvarig sjukemeldt.

Billa sa for 11år siden:

Jeg synes hvertfall det er betenkelig at det på de siste 12 årene er over 50 % økning i såkalt trøtt og slapp-diagnoser enkelte steder i landet, mens det andre steder ikke er økning overhode. Det MÅ jo ligge noe mer enn bare fysiske komponenter bak?

Som en digresjon hadde forresten det siste TARA (kvinnebladet for "oss" over 40) "Stor smerteguide" som hovedsak på forsiden. Sier jo litt om både målgruppen og hva man tenker seg at vi "koser" oss med å lese om...

Katta sa for 11år siden:

Fordi mange arbeidsgivere ble litt for glad i å sikre seg gratis arbeidskraft på den måten. Blant annet. Synd, men sant. Man kan vel få det til i spesielle tilfeller fortsatt, ellers skal man bruke gradert.

Hvis det hadde vært så polarisert at man enten misbruker eller er verdig trengende så hadde det vært ganske enkelt, da hadde oppdraget vært "finn og fang misbrukerne". Men det er også et litt mer diffust problem som delvis består av at det er vanskelig å jobbe når man ikke kan yte 110%, delvis at langvarig sykmelding er selvforsterkende, delvis at det forventes å være en ordning for alt som rammer en i livet, delvis at terskelen for egenmeldt kortidsfravær kan være i laveste laget. Og sykepengeordningen har jo på sett og vis blitt utvidet fra å være en streng ordning som hovedsaklig slo gunstig ut for de som var skadet på jobb til å være en ordning som dekker alle forhold som kan slå negativt inn på arbeidsevnen.

Jeg mener definitivt at det er arbeidsevne og ikke diagnose som burde være fokus. Jeg mener også at det for enkelte tilstander kan være fornuftig å utvide sykelønnsordningen, det bør være slik at man er godt dekket så lenge man er inne i et behandlingsopplegg hvor målet er å få en helt frisk. Selv om jeg ser mens jeg skriver akkurat det at dette i løpet av kort tid vil bli en kamp mot definisjoner igjen, hvilke behandlingsopplegg skal godkjennes i et sånt system? Det må nok være enkelte definerte unntak. Men man må kunne diskutere grenseoppgangen mellom diffuse diagnoser og vondt i viljen uten å bli kritisert for å mistro alle i samme diagnosegruppe synes jeg. For det finnes mennesker med større eller mindre innslag av vondt-i-viljen, og hvor jobben i seg selv ikke er noe man innerst inne ønsker. Å tenke at man skal lage systemer som bidrar til å motivere disse til å stå i jobb må være fornuftig. Uten at de samme systemene rammer resten alt for hardt.

Veldig enig her. Men dessverre er det langt fra alltid at arbeidslivet er positive til tilrettelegging, og det kan man også forstå, det er mange arbeidsplasser som er såpass presset at det å ha en som går for halv maskin eller ikke kan gjøre enkelte oppgaver kan være det som velter lasset. Og ikke alle arbeidstakere er viktige på den måten at de savnes om de er borte, dessverre. Hvis man har en jobb der de kan bytte ut en brikke med feil på med en annen som virker ser man litt for ofte at det foretrekkes.

oslo78 sa for 11år siden:

Hvis vi hadde vært nok folk til å dekke slike behov, tror jeg mange færre hadde blitt utbrent i det hele tatt - så ja, jeg tror vi sparer oss til fant ved å stadig øke kravene og senke bemanningen, f.eks. i skoler, barnehager og på sykehjem. Bedre grunnbemanning tror JEG hadde vært lønnsomt på sikt, i tillegg til at det ville ført til bedre tjenester for brukerne. Dessuten kunne man da (som du sier) hatt folk som kom innom når formen tillot det.

rine sa for 11år siden:

oslo78: Skolen må jo være et glimrende sted for folk med redusert arbeidsevne. Det er jo utrolig mange sykmeldte lærere til enhver tid (og veldig mange av dem pga. av at de er slitne, så vidt jeg har skjønt.) Tenk å være tolærer når formen tillot det? Fire timer dagen, f.eks? Tenk å være med på leksehjelpen noen timer hver ettermiddag? Jeg mener at det burde vært stilt større krav til sykmeldte lærere om at de går inn på "toppen" av den bemanningen som allerede er der, det ville jo hjulpet utrolig mye. Det samme burde jo være mulig på f.eks sykehjem og i barnehager- ja alle steder der det trengs "ekstra hender."

Katta sa for 11år siden:

Jeg synes det er en litt spennende tanke akkurat det, Rine, hva om man kunne bruke noe av den restarbeidsevnen som er ubrukelig ute i det store arbeidslivet til å dekke behov det offentlige har? Man må jo i praksis uansett betale 100% trygdeytelser, så hvorfor ikke da gi tilbud om for eksempel 60% trygd, mulighet for å jobbe de siste 40% i en skjermet stilling?

oslo78 sa for 11år siden:

Ja, det hadde vært en glimrende ide. Ikke med de budsjettene vi har nå, men med tilskudd til dette ville dette vært ypperlig! Når man er to voksne på 56 barn hele dagen, passer det dårlig om den ene kommer og går etter formen - er man fire går det derimot greit.

Veldig godt tiltak hvis politikerne kan se dette! Det har jo noe med kommunale og statlige budsjetter å gjøre - kanskje en del av NAV-budsjettet burde øremerkes slike institusjoner slik at skoler, barnehager, sykehjem, osv kunne ansatt mennesker i slike "variable" stillinger.

Igjen så blir jeg litt matt av dine "synes det burde være et krav til sykemeldte lærere at de går inn på toppen av de som allerede er der"-greier. Joda, mange ganger går det sikkert bra. Og noen ganger går det ikke bra i det hele tatt - som i mitt tilfelle. Jeg kunne slett ikke være på jobb uansett hvor mange lærere vi hadde vært på jobben. Når man ikke kan stå på beina, klarer man ikke å være lærer. Ikke i en time en gang.

Standardiserte krav og rettigheter utfra diagnose eller yrke fungerer generelt dårlig. Det bør og må være arbeidsevne som er avgjørende. Jeg tror at en (liten) reduksjon i sykepengene generelt derimot, vil sjalte ut de aller fleste som egentlig klarer å jobbe og få dem til å gå på jobben.

Olympia sa for 11år siden:

Utrolig bra ide rine.

Ring VG, Aftenposten og Jens! :highfive:

oslo78 sa for 11år siden:

Kjempegod ide. Eller 70-30. Eller 50-50. Alt etter som arbeidsevnen er.

Katta sa for 11år siden:

Oslo78: Av og til er det sånn at man må kommanderes til å holde senga. Jeg har også sittet hos fastlegen på svangerskapskontroll en gang og fikk beskjed om at "dette kommer du aldri til å bestemme selv, nå bestemmer jeg for deg. Du skal ut av vakt". Og av og til er det riktig og nødvendig. Men i langt flere tilfeller er kontakt med arbeidsplassen viktig for prognosen for å komme tilbake etter endt sykmelding. Det jobbes jo mye med det også, at man må bort fra at sykmelding betyr fri med lønn. Sykmelding skal være fritak fra de arbeidsoppgavene man ikke kan utføre og mulighet til behandling.

nokon sa for 11år siden:

Ja! Der sa du det!

oslo78 sa for 11år siden:

[quote=Katta;3708438]Oslo78: Av og til er det sånn at man må kommanderes til å holde senga. Jeg har også sittet hos fastlegen på svangerskapskontroll en gang og fikk beskjed om at "dette kommer du aldri til å bestemme selv, nå bestemmer jeg for deg. Du skal ut av vakt". Og av og til er det riktig og nødvendig. Men i langt flere tilfeller er kontakt med arbeidsplassen viktig for prognosen for å komme tilbake etter endt sykmelding. Det jobbes jo mye med det også, at man må bort fra at sykmelding betyr fri med lønn. Sykmelding skal være fritak fra de arbeidsoppgavene man ikke kan utføre og mulighet til behandling.[/quote]

Ja, jeg er helt med på alt du sier her. Kontakt med arbeidsplass hadde jeg jo flere ganger i uka - på telefon. Jeg klarte på ingen måte å komme meg dit de første månedene. Jeg hadde ingen problemer med å tenke jobb og snakke om jobb - men jeg kunne ikke gå, kjøre bil, stå oppreist i noen særlig grad, osv. Jeg klarte ikke å spise, sove eller gå på do. Det var ikke så aktuelt å være på jobb - og jeg er veldig, veldig glad for at både lege og NAV så det. Jeg mener det fortsatt bør være mulig å være helt sykemeldt en periode når man er totalt arbeidsudyktig - og at man bør ha fokus på kostnader gjennom et helt liv. For meg som hadde 35 år igjen å jobbe og utsikter til å bli helt arbeidsfør igjen, mente NAV at det var vel verdt pengene å la kroppen min få tid til å bli skikkelig frisk slik at jeg ikke ble gående som jojo-arbeidskraft inn og ut av jobb resten av livet.

Å komme tilbake til jobben er et av de største høydepunktene i mitt liv - men ikke før kroppen begynte noenlunde å fungere igjen. Jeg gledet meg tussete til å begynne igjen. :D

Veldig enig i det siste du skriver. Bare det er aksept for at i noen (få?) tilfeller er det faktisk ingen oppgaver overhodet man kan gjøre.

nokon sa for 11år siden:

Har fastlegeordninga noko med saken å gjere? Stykkprisfinansiering av pasientar og "frykt" for å miste pasientar viss ein ikkje skriv sjukemelding? Er ikkje oppblomstring av "trøtthet og slitenhet" som sjukemeldingsårsak over dei siste 12 åra samanfallande med fastlegeordninga? Det var bare ein tanke som slo meg.

For det bør jo - i bunn og grunn - vere legen som har avskar for å filtrere vondt-i-viljen og reell sjukdom.

Katta sa for 11år siden:

Før hadde de samme pasientene vondt i ryggen. For å si det litt tabloid. Det er ikke alt som lar seg kvantifisere og måle, og det pasientene sier er en stor del av vurderingsgrunnlaget. Før var det verre å komme gjennom med slitenhet som hovedsymptom, da var det oftere vondter. Det er jo ofte en kombinasjon av vondter og slitenhet som er greia. Jeg tror egentlig ikke de fleste leger frykter å miste pasienter. Men de ønsker jo en god behandlingsrelasjon, og det får man ikke så lett hvis man åpner med et steilt nei til det pasienten føler mest behov for.

Nessie sa for 11år siden:

Men da kreves det en del organisering og oppfølging fra arbeidsgiver og. Veiledning også. Og min erfaring er at det ikke er spes enkelt å få dette til. Fordi det må organiseres. Og da er det ikke opp til bare NAV og "pasient" lenger.

I mange Bhg budsjetteres det jo med sykemelding.

Najade sa for 11år siden:

Ikke bare i barnehager, tror det er ganske gjengs, f.eks i (ironisk nok) NAV.
Tror kanskje ikke de gjør det i den statlige delen, men på den kommunale siden er det sånn.

Jeg har selv opplevd at det nærmeste ble sett på som et problem at jeg skulle tilbake på jobb for tilrettelegging, fordi de hadde ansatt en vikar for blant annet "mine" sykepenger. Vedkommende var plassert et helt annet sted, så det ble ingen hjelp til mine oppgaver. Så det ble den klassiske; prøve å jobbe 100% på 50 % tid/ressurs.

nokon sa for 11år siden:

Apropos det ein eller annan sa om at folk ikkje lenger ber om å få etter behov, men krev sin rett: mobil.aftenposten.no/nyheter/iriks/Fikk-sluttpakke-pa-1_5-mill---krevde-Nav-for-dagpenger-7213819.html#.UabALtoayc0

Blånn sa for 11år siden:

Det var jo der aktiv sykemelding var fint. Slik det er i dag er det relativt dyrt om en i gradvis sykemelding skal jobbe samtidig med vikaren. Redusert arbeidsevne er fint så lenge man er stabil i sin prosent.

Nextlife sa for 11år siden:

To fastleger hadde denne artikkelen i Aftenposten i desember.
Jeg synes egentlig det er en fin artikkel som peker på hva som gjør problemene til brukerne enda større enn de i utgangspunktet er:
www.aftenposten.no/meninger/NAV-Et-mangehodet-monster--7072165.html?fb_action_ids=433697116697815&fb_action_types=og.recommends&fb_ref=.UM-WldtUNk4.like&fb_source=aggregation&fb_aggregation_id=288381481237582#.UbLlSCk4XVJ

Billa sa for 11år siden:

I dag ropte jeg av frustrasjon til IA-rådgiveren min.

Jeg bruker ENORMT på ressurser på dette, og når IA-rådgiveren min fortalte at etatene i NAV ikke snakket sammen, kunne påvirke hverandre eller hadde felles database for informasjon. Så ropte jeg inn i telefonen. Skal litt til for å vippe meg av pinnen altså, men i dag var virkelig NAV SÅ ille :nemlig: