Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
I Granvin kommune måtte fire deltidsansatte helsevesener gå rettens vei for å få en fast og høyere stilling etter å etter 10-20 år fortsatt ha måttet basere seg på ekstrajobbing som ringevikarer og vikariater for å fylle stillingen sin.
Jeg lurer forresten på om kartlegging av folk som jobber deltid tar høyde for alle de i f.eks. helsevesenet som fyller på med ekstravakter slik at de ender opp med 100% eller mer. Da jeg hadde en 50% nattevaktstilling (vikariat, selvsagt) var jeg også tilknyttet to andre avdelinger som jeg tok ekstravakter på. Så selv om jeg rent formelt var deltidsansatt, så jobbet jeg jo mer enn 100%.
Jeg tror hun har en del poenger, helsevesenet, og sykepleiere, som er den gruppen jeg kjenner best til, så er det lang ventetid, så og si, på å få 100 % stillinger. Når den 100 % stillingen så er fått, så søker man permisjon i fra den, og man har rett til å beholde denne 100 % stillingen, men jobb redusert frem til minstebarnet er 10 eller 12 år, det husker jeg ikke akkurat nå.
Dersom det er slik at man ønsker flere som skal jobbe fullt i denne sektoren, må man kanskje gå tilbake litt på denne rettigheten om hvor lenge man kan jobbe deltid, og fremdeles "eie" en 100 % stilling.
Jeg fatter det heller ikke. Men så har jeg visst alltid vært sær mtp økonomi, sikkert lest for mange dårlige ukebladhistorier i ungdommen. :humre:
Om jeg skulle vært hjemme pga mann som tjener for godt/jobber for mye/flytter oss til et sted jeg ikke kan jobbe pga hans jobb, så ville jeg vært uromantisk nok til å forlange økonomisk kompensasjon for det. Ikke at jeg tror det noensinne kommer til å skje.... men greit å ha prinsippene klare. :p
En av dere skrev om damer med ugunstig arbeidstid, f.eks. sykepleier som starter kl 7. Mange menn har yrker (fabrikkarbeid og anleggsarbeid f.eks.) der de må starte kl 7. Er det de eller kona som går ned i stilling da?
Vi bor på et sted med mye industri og skiftarbeid. Toskift (6-14 den ene uka, 14-22 den andre) eller treskift med dag, kveld og natt. Jeg vet ikke om en eneste mann som jobbet deltid der. I praksis vil det si at mange ikke ser ungene den ene uka, da en begynner på jobb omtrent da skoledagen er slutt, og kommer hjem etter leggetid.
Jeg mener ikke at det finnes en fasit som vil passe for alle. Jeg mener heller ikke at alle kvinner skal tilbake i full jobb da babyen er 6 mnd. Men jeg synes det er vanskelig å forstå mekanismene bak at det er så voldsom overvekt av kvinner som jobber deltid. (Jeg kommer heller aldri til å forstå kvinner som fronter :hjerter: tid :hjerter: som det beste man kan gi barna sine, så lenge de har en mann som er bortreist i uker og måneder hvert år. Men jeg er jo av dem som ikke synes mye mammatid oppveier for lite pappatid. Og omvendt.)
Det er typisk kona fordi det finnes systemer for å håndtere det på typiske kvinnearbeidsplasser, men ikke i industrien. Og man blir ikke uglesett av å ønske deltid som sykepleier, tvert imot, det er heller normalen. Mens å ønske seg deltidsjobb i konkurranseutsatt industri kan medføre at man er mindre attraktiv arbeidskraft.
Jeg forstår det slik at BNP brukes som mål på verdiskapning, rett og slett fordi man ikke har noe bedre mål. Jeg syns det er et mål som har noen svært dårlige sider. For eksempel:
Hvis jeg dytter min gamle mor inn på gamlehjem heller enn å ha henne hjemme hos meg, så øker BNP.
Hvis jeg øker forbruket, så øker BNP.
Hvis jeg kjøper grønnsaker heller enn å dyrke dem i min egen hage, så øker BNP.
Hvis jeg har en syk unge jeg dytter inn i institusjon heller enn å gå ned i stillingsprosent for å ta meg av, så øker BNP.
Eller for å ta et idiotisk eksempel:
Hvis to stykker driver og selger to borettslagsleiligheter (ikke dokumentavgift) seg imellom for økende pris, så øker BNP.
BNP sier heller ikke noe direkte om skatteinngang. Og det er tross alt skatteinngang (i tillegg til andre avgifter) som i stor grad gir oss muligheter for å ha velferdsgoder. Følgelig kan man påstå at noen som tjener mye også bidrar med mer (skatt) enn noen som tjener lite. Noen som har høy formue (og dermed betaler formueskatt) bidrar mer enn de som ikke har formue. Etc.
Poenget mitt: Å påstå at noen er egoistiske fordi de jobber deltid er i beste fall en svært enkel framstilling.
Altså, har jo knapt kontroll på innholdet i egen lommebok eller lønnskonto, men hvor skummelt er det egentlig å tape noen pensjonspoeng? :blånn: Si at jeg har jobbet deltid i to av mine yrkesaktive år, hvor mange tusenlapper vil det utgjøre i måneden hvis jeg går av med pensjon som 65-åring? Jeg vet at det er mye som spiller inn, men ta en helt vanlig lærerlønn og ingen spesielle andre forhold som spiller inn.
For meg er det av betydning av mannen tildels forventer at jeg drar inn min del i vår økonomi. Tror ikke alle har det slik, ut fra det jeg hører hos andre. Han bidrar også mye, om ikke mer enn meg i husarbeidet. Der må gjerne jeg dras i gang. Uansett er det greiere når man er to om ting, og vi har jevnbyrdige forventninger til hverandre. Han kunne ha sagt at det var ok at jeg jobbet 60%, og dermed sluppet unna en del husarbeid jeg hadde tatt. Men det er uaktuelt, og da må vi dele på resten også.
Jeg regner med at ganske mange likestilte menn tenker på samme måte. Vi har utgifter som tilsier at vi bør ha to inntekter, og det hadde ikke vært aktuelt på en flekk å jobbe 150 % for at jeg skulle kunne jobbe 50.
Jeg er en av dem som tenker samfunnsansvar når jeg vurderer stillingsbrøk. Jeg tenker at jeg er rollemodell for mine egne barn, og for folk jeg omgås forøvrig. Og jeg tenker at hvis ikke jeg skulle jobbe 100 %, som har høy utdannelse, morsom og fleksibel jobb og som bryr meg om likestilling, hvem skulle da gjøre det? En viktig grunn til at jeg ikke vurderer å gå ned i stilling er at jeg ikke vil være en del av statistikken som sier at (bare) kvinner jobber deltid. Jeg vil vise med meg selv som eksempel at det er fullt mulig å være en god kone og god mor og samtidig jobbe full stilling.
(Og nei, jeg sier ikke at det er enkelt for alle å kombinere disse. Jeg sier at det er fullt mulig for mange.)
Er det mer aksptabelt at jeg har jobbet redusert i året etter barnefødsel to ganger, siden min mann også gjorde det? Første gang delte vi uka mellom oss, slik at ingen av oss var helt ute av arbeidslivet, andre gangen tok vi noe mnd hver, av praktiske årsaker (jeg skulle begynne i ny jobb, da var det greit at han overtok barnepasset i et par mnd til de fikk begynne i bhg)
Forøvrig sparte vi ikke ekstra til pensjonen, vi var statsansatt og fikk i statens pensjonskasse opptjening for full stilling selv om vi jobbet redusert, det kan man få i tre år eller noe sånn der.
I hovedsak jobber jeg nå uansett 100%, økonomien vår er lagt opp etter to inntekter, og ingen av oss er villige til å jobbe dobbelt så den andre slipper. Men, den dagen den superlottogevinsten på 50 millioner tikker inn, da fortsetter ingen av oss i full jobb nei.
Det ER egoistisk å jobbe deltid. Hvertfall hvis vi går utifra at definisjonen på egoisme et det motsatte av altruisme, som betyr å gjøre noe for samfunnet, i stedet for seg selv.
Billa, det har du rett i, men jeg er nok i bunn og grunn egoistisk jeg.
Jeg jobber for å tjene penger, for det trenger jeg til å betale for de goder jeg ønsker i livet mitt, ikke fordi jeg ønsker å bidra med skatteinntekter til staten. Men, siden jeg altså både jobber, og derved får lønn, og bruker denne, derved putter penger inn i annen verdiskapning, så bridrar jo min egoistiske tanke om å tjene penger til det jeg vil ha, til et gode for staten likevel.
Men jeg er altså så egoistisk at om det ikke var nødvendig for mitt livsopphold, så hadde jeg funnet andre ting å fylle dagene med enn å føre regnskap 8 timer for dagene i 5 dager i uka. Ikke det, jeg trives med jobben min, varierte oppgaver, kjekke folk å jobbe sammen med, jeg har det fint jeg, og gode muligheter for flexitid og hjemmekontor, noe som gjør at vi får hverdagen til å gå opp med to unger og to i jobb. (det at vi har vært hjemme noen mnd, et år med eldste, etter permisjonen handler om "frem til de fikk barnehageplass". Jeg er ikke villig til å gå ned i stilling, selv om jeg kjenner på hvor fristende det høres ut, en kollega som har fri hver torsdag. Jeg tenker, en dag annenhver uke, eller en dag i mnd om så, en dag jeg kunne handlet inn ting som vi ellers må ta på lørdager (og derved frigitt lørdager til familietid) en dag som kunne brukes til å følge ungene til legen, klippe håret mitt, få unna litt av etterslepet på klesvasken, ryddet soverommet, eller sånn, det hadde vært deilig det altså.
Men jeg jobber 100%. Grunnet fleksitid får jeg nå likevel ordnet det så jeg får fulgt ungene til legen, tannlegen og helsstasjonen (men sender helst mannen, han har ordning så han får fri med lønn for slikt) og klarer stikke tidlig en fredag for å kjøpe trampoline til ungene, så får det heller være at vi alltid har en familiehandletur på lørdager og at klesvasken konstant er på etterskudd.
Men ja, jeg egoistisk som bare det, jeg jobber slett ikke av alturistiske årsaker.
De fleste jobber vel deltid av mer eller mindre egoistiske årsaker. Det betyr ikke at det nødvendigvis er galt av den grunn. Det er normalt å være litt navlebeskuende i det daglige, man kan ikke forvente at alle greier å løfte blikket og tenke på seg selv som en del av storfamilien Norge hele tiden. Derfor må man legge opp et system som gjør at det lønner seg å velge fornuftig sett fra storsamfunnets perspektiv.
Men det er en ting jeg reagerer på i mange debatter her til lands. Det er deg, meg, naboen og Staten. Akkurat som om Staten er en egen entitet som har en egen økonomi som er fullstendig løsrevet fra menneskene som bor i den. "Det bør Staten dekke". Jeg savner litt at man ser på staten som et spleiselag. Man betaler inn etter evne og får etter behov. Det kommer til å gå veldig galt med staten dersom mange forventer at tredjepersonen Staten holder hjulene igang likevel og man slutter å bidra etter evne. For ingen er vel villig til å si fra seg gratis helsehjelp, økonomisk sikkerhetsnett og gratis skolegang for ungene. Tvert imot er vi så vant til dette at vi tar det for gitt og tenker ikke på at også dette er en del av det vi spleiser på gjennom å betale skatt.
Jeg tror ikke man kan forvente av folk at de prioriterer å betale skatt fremfor tid med ungene sine. Men jeg forventer av folk at de skal greie å løfte blikket når man diskuterer prinsipielt slik at man ser at det ikke går an å bare kreve, og at vi derfor må ha ordninger som stimulerer til yrkesdeltagelse. Både fordi vi trenger skatteinntekter og arbeidskraft for å fylle viktige oppgaver i samfunnet. Som samfunn kan vi godt bestemme oss for at det kan være fornuftig med litt luft i den verste tidsklemmeperioden med unger under 3 år, men at vi ønsker å stimulere til at det så er slutt på dette. Eller vi kan bestemme oss for at det egentlig er greiest om flest mulig jobber 50% og dermed skattlegge inntekt over en typisk halv lønn hardt. (Det siste er ikke fornuftig synes jeg altså :knegg:).
Jeg er absolutt med på at vi prinsippielt må løfte blikket altså, og ser jo helt klart sammenhengen mellom min (og alle andre) sin skatt og den gratis skolen, den rimlige barnehagen, helsevesenet vi nyter godt av.
Staten, det er meg og deg. I min tid som statsansatt nevnte jeg fra til til annen at jeg jo faktisk var med og betalte for min egen lønn. Nå er jeg ansatt i det private næringsliv, og da blir det litt annerledes, men jeg bidrar til å betale lønnen til min mann da. Og ja, alt det andre vi nyter godt av.
Men med samme nivå av "flåsete" som det at jeg sier jeg slutter å jobbe den dagen det ramler inn 50 lottomillionærer, så tror jeg jo faktisk at i den situasjonen ville jeg betalt mer til staten i skatter og avgifter enn jeg i dag gjør uansett, gjennom formueskatt, økt forbruk etc.
Greit det, har ikke sagt at det er feil heller. Jeg bare kommenterte et innlegg som antydet at deltidsarbeid ikke primært var et egoistisk valg. Jeg er kjempeegoistisk på egne eller familiens vegne i de aller, aller fleste valgene jeg tar, det ville også et valg om redusert arbeidstid på grunn av barna være.
Dette er jo litt av en materie, og mye som avhenger av, eller påvirker hverandre.
For meg blir det likevel så enkelt at det handler om at om vi skal opprettholde de godene og det velferdssamfunnet vi har, så må alle arbeidsføre mennesker bidra i den prosenten de er arbeidsføre i.
Man kan ikke bare spise av lasset om man ikke vil dra det.
En diskusjon innenfor det igjen blir hvor mye velferdsordningene skal omfatte, og når man må si stopp, og en del av det bildet blir de som bare tar og ikke yter, for å sette det på spissen. Bildet er selvsagt mer nyansert.
I forhold til likestilling, lønnsutvikling og pensjon finner jeg det bekymringsfullt at såpass mange unge kvinner velger deltid over mange år.
Riktig nok er en del deltid uønsket, men det er mye ønsket også, og mange som sitter og blokkerer hele stillinger for de som faktisk ønsker hel stilling.
ekstra skatt for deltidsarbeidende?
-pålagt fulltidsjobb?
-dør-til-dør-aksjon?
-informasjonskampanje
-inndragelse av velferdsgoder hvis man ikke jobber fullt?
For jeg er jo ikke uenig i at det er best at folk jobber fullt, men tross alt synes jeg at folk må få bestemme dette selv innenfor rimelighetens grenser. Selvsagt er det litt moralsk på kanten hvis man 'snylter på andre', men de fleste i slike familier, betaler nok sikkert bra med skatt i sum. Gitt at de har en Rik Mann. Men det er ikke forbudt å være umoralsk, eller å sette egne behov foran de makroøkonomiske.
Jeg synes det er litt lite konstruktivt å si at folk burde jobbe heltid, man må jo helst ha en litt bedre plan enn det?
Jeg skulle i alle fall ønske at noen ryddet opp i helsevesenet, slik at normen der ble fulltidsstillinger. Det er jo helt vilt hvis man ikke kan tilby stillinger til nyutdannede sykepleiere, fordi noen eldre sykepleiere blokkerer stillinger i årevis. Eller fordi det rett og slett har blitt sånn. Og jeg tror det fører til nedgang i rekruttering til dette viktige yrket også, hvem vil utdanne seg til noe som gir en så usikker framtid?
Jeg har nok ingen gode svar, det hele er for komplekst til det, men skal vi opprettholde de gode ordningene våre kommer man ikke unna at flere må bidra. Både hele denne debatten her og debatten rundt nav, både her inne og ellers gir meg mange spørsmål og mange tanker, uten at jeg nødvendigvis har svar på dem, men grubler på løsningene gjør jeg.
Det finnes vel heller ingen opplest og vedtatt sannhet, verken om det ene, eller andre temaet, og heller ingen lettvinte løsninger.
For meg har vi rotet oss inn i en karusell vi ikke lett kan hoppe av, og det at så mange velger deltid er en del av det.
Kommunismen har vel bevist en gang for alle at om felles beste er eneste motivasjon, så blir ikke arbeidernes innsats spesielt høy. Visst har LO-lederen et poeng i at samfunnet har bruk for arbeidkraft, men hun spiller feil kort når hun prøver å gi småbarnsmødre dårlig samvittighet for å "svikte samfunnet". En sånn kommentar gir mye støy og lite endring. Om hun ville hatt flere småbarnsmødre i full stilling må hun nok komme med gulerøtter i stedet for pisk (mer fleksibel arbeidstid? oppmuntring til hjemmekontor? ett eller annet i den dur).
Både mannen og jeg jobber 90-og-noe%. Det gir én time mindre i barnehagen hver dag på ungene / roligere hverdag for alle. Det er imidlertid langt mindre forståelse på mannens jobb for ikke å jobbe 100% enn på min. Tror LO kunne fått flere damer i fulltid om de kunne fått flere menn til å innse at de kanskje ikke er totalt uunnværlige på jobben - og at det ikke er "umandig" å jobbe deltid/prioritere familie. ...men det hadde ført til mer deltid hos menn og dermed mindre skatteinntekter - så den politikken dukker neppe opp.
Jeg skulle gjerne ha prikket det siste innlegget til Katta, men får ikke lov. :skuffet:
Det som forunderer meg litt, er at folk ikke er i stand til å se litt lenger fram i tid. Måten vi grafser til oss av velferdsgodene på (sykemeldinger for et godt ord, foreldre som jukser seg til ekstra trygd ved å late som om de ikke bor sammen, bruk av svart arbeid og hva_har_du) kommer nettopp til å få konsekvenser for barna våre, og iallfall for barnebarna. Er det ikke kjipt når barnebarnet ikke får dekket legeutgiftene eller sykepenger (iallfall i mye mindre grad enn i dag) når han brekker foten fordi mormor var sykmeldt i et år fordi hun ikke trivdes på arbeidsplassen. F.eks: Litt søkt, det vet jeg, men satt på spissen er det akkurat det som blir konsekvensen.
Kjempefint innlegg!
Jeg tror vi må jobbe for økonomiske incentiver til å jobbe mer for lavtlønte, og strengere krav til arbeidsgivere om at stillinger fortrinnsvis skal være heltid, at deltid skal være unntaket. Det tror jeg hjelper mye mer enn å mase på kvinner om sosial samvittighet.
(Hos oss er det for øvrig mannen som jobber deltid, og hans mannearbeidsplass har greid å få rom for både det og lange permisjoner. Det går an.)
Men poenget til LO-lederen var da at kvinner burde jobbe fulltid fordi det er lagt opp til at det skal gå an og fordi Norge behøver det, da hjelper det jo ikke om mennene skal begynne å jobbe deltid i stedet. (jeg er for at man skal dele på ting altså, men bare påpeker at problemet er det sam)me uansett hvem det er som jobber deltid.
Det er en tredje vei. Siden mye av deltidsarbeidet er i helse- og omsorgssektoren i offentlig sektor kan vi rett og slett gjøre det sånn at vi organiserer jobbene i heltidsstillinger. Så kan folk velge om de vil ha jobben eller ikke.
At en arbeidstaker selv skal kunne velge hvor mye man har lyst til å jobbe er jo ganske pussig - og helt hårreisende i de fleste bransjer. Jeg er overbevist om at fra arbeidsgivers side - og for helse- og sosial - fra brukernes side - kan man få bedre tjenester av å ha folk på heltid, bedre fagmiljøer, bedre arbeidsmiljø, bedre kvalitet. Og det er vel det det handler om. Ikke hvor mye folk har lyst til å ha fri.
Jeg er ikke enig i at det automatisk er egoistisk å jobbe deltid. Det er ikke automatisk slik at det å jobbe 100% er mer økonomisk samfunnsmessig enn at man for eksempel tar seg av sitt eget syke barn. I alle fall om alternativet er at ungen er i en institusjon.
Jeg ser at jeg både blir "snillet" og får rødprikk for å ha skrevet "dytte inn i institusjon" når det gjelder barn. Det var fra min side en "satt på spissen"-uttalelse som var i kontekst av at svært mange bastant påstår at det er egoistisk å jobbe deltid - PUNKTUM! Jeg syns det er idiotisk å snakke om egoisme eller ei i denne saken, men OM man skal snakke om egoisme, så syns jeg det er feil å si at de som er hjemme med syke unger eller gamle foreldre er mer egoistiske enn de som lar samfunnet ta seg av disse.
Hvorfor i alle dager er det egoisme som er poenget her? Jeg ser ingen grunn til å skulle få folk til å jobbe full tid ved å guilt-trippe dem. Hvorfor kan man ikke se på hva som faktisk gavner samfunnet, heller enn å snakke om egoisme på individnivå?
For meg er kjønnsperspektivet mye viktigere enn alle-i-fullt-arbeid, jeg synes det nåværende mønsteret er noe vi bør jobbe hardt for å bli kvitt. Menn som forsørgere med Viktig Jobb, kvinner som omsorgspersoner med Mindre Viktig Jobb som selvsagt kan settes på sidelinja? Pføy! Uansett vil jeg tro at en økt tendens til at foreldrene deler på evt. deltidsarbeid vil føre til mindre deltid i det store bildet. Det blir mindre reduksjoner pr. ansatt, og da blir det antagelig også flere som vender tilbake til full stilling når barna blir større.
Veldig enig, og dette er kanskje det aller viktigste politiske tiltaket man kan gjøre.
:nemlig: Jeg ser at flere av mine nærmeste mannlige medarbeidere (jeg jobber i et mannsdominert miljø) både jobber deltid og tar ut "sykt barn"-dag. Selv om de tildels er særs viktige for bedriften og utfører arbeid som ikke blir gjort om de ikke er på jobb. Det er mulig! (Alle som jobber deltid gjør det fordi de har små unger. Jeg vil tro det endrer seg når ungene blir større.)
Absolutt, og da vil igen skjevfordeles med tanke på pensjon senere, og ingen vil falle såpass mye bakpå i jobben sin at det er vanskelig å komme tilbake. Og sannsynligheten for at Den Viktige Sjefen, som synes det var så fint at kona ble hjemme og passet på barna så han fikk jobbe, senere kipper ut kona fordi hun har falt av lasset og bare tenker på barn og interiør, og bytter henne ut med den smarte, sassy sekretæren - blir mindre.
(Neida, jeg sier ikke at alle deltidsarbeidere blir hæppimøffins over natten, men dette er en true story repetert mange ganger av de som er bare litt eldre enn oss.)
Nå svarer jeg uten å ha lest diskusjonen så langt men det som slår meg igjen og igjen er at det er småbarnsmødre pekefingeren rettes mot. Er det ikke slik at kvinner velger deltid også når de ikke har små barn? Nå husker jeg ikke det eksakte tallet men det er et forbausende høyt tall på kvinner som velger deltid også når de har større, store og uflyttet barn. Og dette må da i et fugleperspektiv være et mye større samfunnsproblem?
Jeg snakker nå ikke om ufrivillig deltid men valgt deltidsstilliner blandt kvinner som ikke ønsker full jobb. De foretrekker deltid av eget ønske og de klarer seg helt fint på halv stilling og på mannens inntekt.
Dette gjelder vel mange av dagens 50+ åringer og er kanskje et fenomen som vil forsvinne med denne generasjonen? Jeg var på et frokostmøte på Fafo om dette og jeg ble helt satt ut av tallene som ble presentert. Vi snakker så mye om høy arbeidsdeltakelse her i Norge men kvinner og deltid er jo veldig vanlig, også for de uten barn.
Ellers vil jeg si at jeg synes det LO-lederen sa vel stemmer med de tilfeller jeg kjenner der kvinner velger redusert stilling med små barn. Det er jo nettopp for å få mer tid med barna, ergo skjønner jeg ikke helt at det er så problematisk at hun kaller en spade en spade? Skyve barna foran seg - eller bruke barna som argument?
Det jeg synes er problematisk er at det ofte er disse kvinnene som spør: "hva har jeg krav på"? når det blir brudd i forhold. Og det synes jeg er både problematisk og svært provoserende. Helt grunnleggende mener jeg at hvis man tillater seg å ta valg i livet uten inntekt, og gjør seg avhengi av et annen menneske så må en ha en løsning som gjør at ikke velferdsstaten Norge AS holdes økonomisk ansvarlig den dagen man eventuelt ikke har den inntektskilden man har gjort seg så avhengi av.
I et fremtidsperspektiv tror jeg det er her den største trusselen ligger. Folks vilje og tillitt til å betale inn i et system som blir så skjevt fordelt på ulike grupper som mener de har "rett" på ytelser selv om de ikke har "bidratt" på linje som andre vil etterhvert bare svekkes yttligere.
Kvinner og fattigdom er også høyst relevant i Norge i den grad vi kan diskutere fattigdom. Det er bare å gå inn på SSB og lese statistikken. Dette er strukturelle problemer og kjernen i problemet ligger i deltakelse i arbeidslivet og økonomisk frihet til å kunne forsørge selv selv og sine barn med inntektsgivende arbeids. Like it or not, arbeid i hjemmet kan være både viktig og det man ønsker å prioritere i livet men da må man ta konsekvensen av at man bidrar til at familien AS får et bedre liv muligens men at samfunnet ikke skal plukke om kostnadene om man rett og slett da ender opp så fattig at man ikke klarer å forsørge seg selv eller barna sine.
Jeg jobber 80%, med en mann som er bortevekk halve året ble jeg trippelarbeidende når han var borte, jeg skulle være sjef på jobb, mamma og pappa hjemme i tillegg til kokk og vaskedame.. Så da sa det bare stopp, og vi fant ut at jeg måtte gå ned i stilling. Mannen min kan ikke jobbe annet enn fire uker på og fire uker av, det er helt umulig for ham å jobbe redusert. Penger er ikke alt her i livet, og med en samlet inntekt på bortimot 1,2 mill i året, så tror jeg vi betaler skatt så det holder.. Spesielt toppskatten er jo noe man betaler med glede.. ;)
Det er jo ikke hva "vi" betaler i skatt som teller. Med 80% stilling er du sikkert økonomisk selvstendig men det nytter jo ikke å si "penger er ikke alt her i livet" for de som evt ikke ville ha klart å forsørge selg selv om de plutselig skulle ha blitt alene.
Det er hva "jeg" bidrar med og dermed også vil få tilbake som bør være like gitt for kvinner som for menn.
Jeg tenker at de individuelle historiene egentlig er litt uinteressante - det er det samfunnsproblematiske i at det 1) er stort sett kvinner som reduserer jobb og 2) at en haug arbeidsføre mennesker velger å jobbe mindre som er problematisk. Personlig synes jeg også at det er merkelig at de jeg kjenner til som snakker om tid og mammahjertet som brister av å være så mye borte fra barna, ofte har menn som jobber veldig mye.
Lisa: Jeg skulle akkurat til å skrive noe lignende ang. eldre kvinner. På min arbeidsplass er det ikke mange av 50+ kvinnene som jobber fullt, altså. Det er hus og heim som må stelles (åpenbart også mellom 8.00 og 16.00), gamle foreldre som må kjøres og hunder som må luftes. Når det er sagt, for en del av disse ville vel alternativet vært 50 % sykmelding hvis de skulle prøvd å jobbe fullt, så det er ikke lett å si hva som er minst lønnsomt for samfunnet.
Min mann jobber deltid og fungerer virkelig dårlig her i hus. Vi merker at samfunnet nærmest krever at en har to fulle inntekter, så det kniper hardt når han bare jobber 44%.
Fordi de sier at hverdagen er så travel og at de ville blitt stresset av å jobbe fullt. Det lukter- på sikt- sykmelding. Selvsagt ikke permanent, men sånn av og på, noe som er utrolig slitsomt for både elever og kolleger.
Nå har ikke jeg lest hele tråden.
Men en tanke som slår meg er jo at om alle disse som jobber deltid skulle jobbet full tid, ville ikke det bety at flere ville blitt stående utenfor arbeidslivet? Som i at det ville blitt færre stillinger totalt sett?
Jeg mener absolutt at det er dumt med alle deltidsstillingene feks i helsesektoren. Og at det er dumt at det derfor ofte kan være vanskelig å få seg en 100% stilling som sykepleier feks.
Men om alle de som frivillig jobber deltid begynner å jobbe fullt så sier min logiske tenkning meg at det ville blitt færre jobber å ta av, totalt sett.
Jeg så på en partidebatt her forleden at det er over 600 000 som står utenfor arbeidslivet i dag. Det er nok både uføre og arbeidsledige det. Men det er utrolig mange da? Er det ikke da bedre at de som kan jobber deltid, enn at de står helt utenfor? Hva er mest lønnsomt?
Og så hørte jeg tall på radio over arbeidsledige i Trondheim. Husker ikke tallet, men de fleste arbeidssøkende var menn. Og da tenker jeg også at det kanskje er bra at så mange kvinner i alle fall er i arbeid da. Så får det heller være at en del velger seg å jobbe deltid?
Jeg klarer liksom ikke helt å se det store problemet med at noen velger det. Det må da være opp til hver enkelt? Og det må da være bedre å jobbe deltid frivillig, enn å skulle være sykemeldt av og på i store deler av arbeidskarrieren fordi det er den mengden de jobber de faktisk greier?
Det enest eproblematiske må vel være at det som regel er kvinnen som velger å jobbe deltid? Det tror jeg henger sammen med at vi faktisk fortsatt er litt stuck i gammeldagse kjønnsrollemønster på hjemmebane. Man kan la være å like det, men jeg tror det er slik. Jeg tror uansett det er litt feil innfallsvinkel å trøkke til med massiv kritikk mot kvinnene fordi de ikke klarer eller vil jobbe mer enn de gjør.
Jeg er i alle fall ikke noen superwoman som klarer å skulle gjøre absolutt alt som samfunnet tydeligvis forventer av meg.
Jeg tror ikke det er fullt så enkelt. Selv om det er mange som er arbeidsledige, så er det likevel ganske mange ledige stilinger. I noen tilfeller må man hente arbeidstakere fra utlandet for å få besatt stillingene. I andre tilfeller får man ikke tak i ansatte i det hele tatt, og stillingen står ubesatt. Noe som igjen kan føre til lavere produktivitet.
Hos oss er det også mannen som jobber deltid. Sannsynligvis vil han slutte med det når yngste slutter på SFO og kan være alene hjemme en stund før vi kommer hjem.
Noe jeg har merket meg er at han får mye mer anerkjennelse for sitt valg å jobbe deltid enn det jeg innbiller meg at jeg som kvinne hadde fått. Sikkert fordi det er et sjeldent syn at det er far som jobber deltid, men det irriterer meg likevel.
Jeg merker at samfunnet krever to inntekter pga levekostnader ja. Jeg har nok konkrete eksempler på dette men det blir for personlig for å skrive om det her i det åpne. Velger heller å nevne enslige som knapt får endene til å møtes og som "lever seg ihjel" fordi alt av inntekt ender opp med å gå til levekostnader (mat, husly, forsikringer ol.). Det er lettere når en har to inntekter, regningsbunken blir ikke nødvendigvis mindre selv om en er alene.
Enig, unntaksretorikk er fristende, såklart, men det er jo problemet i forhold til samfunnet vi alle er en del av, som LO-lederen snakker om. At alt for mange kvinner bruker barna som grunn til ikke yte det de ellers hadde kapasitet til.
Jeg tror kanskje mange av dem egentlig hadde jobbet redusert uansett, jeg da, men med andre årsaker som grunn.
Jeg mener at Norge er i underskudd av arbeidstakere (det er jo derfor vi importerer svensker, polakker og filipinere an mass)
Jeg har egentlig ikke noen formening om hva som bør gjøres i forhold til penger inn/penger ut problematikken for den norske stat, men at noe blir å skje er jeg overbevist om. Mulig at deltidsarbeidende ikke får fulle rettigheter i forhold til velferdsgoder? :vetikke:
For min del er det uaktuelt å jobbe deltid av diverse grunner. Jeg ønsker å jobbe 100% (det vil si: Hadde jeg fått kloa i masse gryn skulle jeg gått ned i stilling og satset på "prosjektet mitt" - som jeg kanskje i denne diskusjonen bør nevne ikke er barna mine, men det regner jeg som rimelig utopisk. :p )
Vel, man bidrar faktisk mer til likestilling om mannen jobber deltid og kona ikke gjør det, og om mannen gjør mer husarbeid enn kona. Fordi det bidrar til å gi et større spekter av rollemodeller.
Jeg synes ikke det er så rart om folk gir positiv respons til folk som gjør noe annerledes og litt "utenfor boksen". Dels er det morsomt å se at folk gjør noe annet enn det man forventer, og dels er det godt å bli utfordret på fordommene sine av og til.
Det er selvsagt idiotisk å berømme en kvinne for å fylle bensin selv (true story), men at en mann som syr klær eller at en kvinne som snekrer terrasse får litt ekstra oppmerksomhet og kredit, er jo ikke så veldig merkelig egentlig. (Det kan være irriterende for vedkommende selv da, hvis man ikke føler seg "utenfor boksen", men opplever at alle andre reagerer, om de reagerer aldri så positivt.)
Det er vel samme mekanisme som gjør at man blir imponert over andre som velger litt mot strømmen? Jeg blir imponert over de få gutta som tør å delta alene på råsaballerinadanseskolen vi har her, f.eks.
Ja, jeg er selvsagt enig i det. Men det er noe med måten folk kommenterer det på. Det er få som berømmer han/oss for at vi er tøffe som tør å gå mot strømmen eller bidrar til økt likestilling eller noe i den duren. Kommentarene går på hvor flink han er som henter barn på skolen og tar mer av husarbeidet.
Men det viser vel bare hvor langt unna et likestillingssamfunn vi er, antar jeg.
Jeg synes det er interessant å se hvordan ting har forandret seg de siste 30-40 årene, og også hvordan mange har kjempet imot forandringene. Jeg tror (her synser jeg altså) at selv de mest ihuga tilhengerne av tradisjonell fordeling av barn og oppgaver har et annet syn på det enn hva som var vanlig før.
Dette har jeg opplevd litt for ofte i skolen, en av grunnene til at jeg har skiftet beite.
Hvis alternativet til å jobbe redusert er å jobbe fullt med hyppige sykemeldinger, så må vel det være bedre å velge redusert selv. Det blir vel minst belastende på samfunnet at man selv ser egne begrensninger og velger redusert stilling (med alt det innebærer av lønnskutt, lavere pensjon etc.) i stedet for å jobbe fullt, men være sykemeldt ofte.
Nå er det slik at den problemstillingen (jobbe redusert og holde seg i jobb kontra jobbe fullt og være ofte sykemeldt) ikke er i tråd med realitetene - da deltidsarbeidende er overrepresentert i sykemeldingsstatistikkene.
Slik vil det uheldigvis være til den dagen man faktisk har reell likestilling og det er like mange menn som kvinner som jobber redusert på grunn av små barn.
Det er vel litt for lettvint å konkludere med det, all den tid de deltidsarbeidende kunne vært enda mer sykemeldt om de sto i 100 % jobb. Det kan jo indikere at deltidsarbeidende oftere har kroniske helseproblemer. Et eksempel bare, jeg kjenner ikke til detaljene bak disse tallene.
Hei, jeg heter Xian, og jeg jobber deltid. Alle som synes det er påtrengende med personlige erfaringer og historier i slike tråder, kan hoppe direkte til de to siste avsnittene for å se hva jeg mener om saken. De som vil lese vår families begrunnelse for å likevel ha valgt klisjéaktig tradisjonelt kan lese videre herfra.
Jeg reduserte til 70 prosent stilling etter noen måneder med fulltidsjobb etter at permisjonen (+ et halvt år ulønnet permisjon) var ferdig. Ikke fordi vi ble tynt av noen tidsklemme, men fordi jeg hadde lyst til å være mer sammen med Ullungen. Mye mer. Xian-mannen jobber fullt, men har en fleksibel jobb, og er hjemme klokken 16. I perioder krever jobben hans mer, men han kan ordne ting fra sofakroken om kvelden. I min jobb - som jeg er veldig glad i, men som ikke er fleksibel, og krever fysisk tilstedeværelse - er jeg tidligst hjemme klokken 17:30. En time senere et par dager i uken, når jeg har senvakt.
Med 70 prosent jobb, jobber jeg en time mindre hver dag, samt at jeg har fri på fredager. Tiden dette frigjør, bruker jeg til husarbeide (som jeg ikke synes er drepende kjedelig, men en helt grei jobb), og til å være sammen med Ullungen. Da hun gikk i bhg, ville hun stort sett alltid ha fri når jeg var hjemme, og enten jeg vasket huset (assistert av henne), vi var på tur i skogen, på kafé, eller bare hang hjemme, så fikk vi mye tid sammen. Nå går hun på skolen, men fortsatt tilbringer vi mye tid sammen alle tre, siden Xian-mannen er tidlig hjemme fra jobb, og mesteparten av husarbeidet da er gjort.
Som følge av dette, er familiens samlede inntekt lavere enn den kunne ha vært. Men vi klarer oss fint. (Fordelen med å være lavtlønnet, er at 30 prosent lønnsreduksjon ikke utgjør store summer. :knegg: ) Jeg vet at vi er priviligerte som kan velge å leve slik - samtidig så er det jo et bevisst valg. Vi kommer aldri til å kunne kjøpe oss en hytte, f eks. Men i likhet med de aller fleste i dette landet, lider vi på ingen måte noen nød, tvertimot har mer enn vi trenger. Jeg er fullstendig klar over at det er en risiko her. Dersom vi går fra hverandre, og jeg blir alene i pensjonisttilværelsen, vil jeg få dårlig råd. Jeg kan likevel ikke se for meg at jeg vil angre på disse årene da Ullungen var liten, og vi hadde masse tid sammen. Vi ventet på Ullungen i så mange år. Etter at vi fikk henne går tiden mye raskere, og vi ønsker å ha mest mulig av den sammen.
Jeg føler ikke at jeg ligger samfunnet til byrde - og tanken på at jeg ikke skal ha rett til å ta del i velferdsgodene er meg fjern. Jeg har jobbet (fullt) siden jeg var 19 år gammel. Jeg er en ressurs for nabolaget, får stort sett nabounger inn her før skolen, fordi jeg har god tid om morgenen. Det siste skal nok ikke gi meg mange cruiseferier eller overvintringer i Spania når jeg blir pensjonist. Men det er like fullt et valg jeg står for.
Blant våre venner jobber stort sett alle fullt. Antakelig fordi de har fleksible jobber. De fleste av mine venninner har gått jublende tilbake i jobb etter endt permisjon. Bestilt vaskehjelp, og stortrivdes med å bryne seg på andre ting enn småbarnslivet, som de ærlig innrømmer har kjedet dem. Jeg har aldri dømt dem for dette. Hvorfor skulle jeg? De har heller aldri fordømt meg og vårt valg.
Jeg er enig i mye av det LO-Gerd skriver. Og også i Inga Marte Thorkildsens 8. mars-utspill (selv om jeg, hvis jeg var henne, hadde rykket ut og understreket at jeg mente økonomisk mindre verdifullt, for slik det ble fremstilt var det en gyllen mulighet for opposisjonspartiene til å hoppe frem og påstå at regjeringen og SV ikke bryr seg om familien). Det er kjempeviktig å bevisstgjøre kvinner på at valget om deltid, kan komme til å svi enda hardere økonomisk når man blir pensjonist. Spesielt hvis man blir alene. Det er også viktig og riktig å ta opp det negative og urettferdige i at far må jobbe mer enn 100 prosent for å dekke inn mors deltid. (Skjønt det er altså ikke bestandig at det er slik.)
Men jeg synes det er beklagelig og forunderlig at det blir så steile fronter i diskusjonen, og ja, jeg opplever en ganske massiv fordømmelse av kvinner som jobber deltid. For det er lett å si at alle bør jobbe 100 prosent når man selv har en fleksibel jobb. En jobb der man bestemmer arbeidstiden selv, har mulighet til å jobbe hjemme, til å gå tidlig en dag og heller ta det igjen dagen etter, stikke ut en tur og ordne ting (f eks pass), ta en telefon som medfører å vente i kø, følge et barn til tannlegen osv... Eller, for å ta et nærliggende eksempel, kunne ta en pust i bakken i løpet av arbeidsdagen, og debattere kvinner og deltid på FP. Det postes mange innlegg her i løpet av en arbeidsdag. Jeg sier på ingen måte at de som gjør dette, ikke passer jobben sin. Men de har en langt friere jobb enn mange andre, og dette kan være greit å ta innover seg.
Jeg er så enig.
Mannen her jobber fullt, men har fleks, han har kjernetid fra 9-15 tror jeg det er. Han kan ta igjen hjemme på kveldstid, ha hjemmekontor når det passer seg sånn. Men han jobber 100% og vel så det.
Min jobb, som jeg forhåpentligvis begynner i neste år er ikke slik. Som førskolelærer så er man tilstede, og det å gå fra, for en legetime, eller hva har du er ikke lett. Ei heller er det tid til en pust i bakken med fp eller fb. Men jeg gleder meg, det er en fantastisk jobb.
Men jeg vet sannelig ikke om jeg kommer til å jobbe 100%. Det kommer jo ann på mye. Men økonomi og pensjon er en ting jeg må begynne å tenke på. Samtidig så er familien tjent med å ha en mamma som ikke er helt skureklut når hun kommer hjem.
Men sånn skal ikke arbeidslivet være. Ja det er stress og prestasjoner, men ikke slik at folk blir syke. Jeg ser for meg en ond sirkel med typiske kvinneyrker, lav lønn og normalen er redusert stilling. Og som andre nevner, 30% mindre lønn utgjør ingen skremmende inntektsreduksjon.
Jeg jobber ikke 100% fordi jeg er så samfunnsansvarlig. Men fordi jeg jobber i mannsdominert yrke, har fleksitid og hvor redusert stilling er ikke tema eller praksis. Og 20 til 30% mindre brutto betyr noe. Barna våre har rett under åtte timers dager og reiseveien er kort.
Er det virkelig mange som dømmer kvinner som jobber deltid, eller er mange av de som jobber deltid veldig vare på dette? Jeg har jobbet (riktignok ufrivillig) deltid i perioder, men har aldri opplevd negative kommentarer på dette. At vi sendte barna i barnehagen da de var ett, derimot, har vi fått direkte negative innspill på.
Jeg synes det er stor forskjell på å
a) kritisere Kari som jobber deltid
og å
b) presisere at dagens velferdsgoder avhenger av at alle arbeidsføre jobber det de kan i framtiden.
Jeg opplever at slike debatter her inne oppleves som krtitikk av de som har valgt å jobbe deltid.
Som jeg sa tidligere i denne tråden, så synes jeg virkelig ikke at det er så veldig interessant med alle de personlige historiene - nettopp fordi denne debatten handler om b, ikke a.
Men alle de som velger å jobbe deltid har jo sine personlige årsaker til det. Hvem snakker dere om, om dere ikke snakker om nettopp alle de enkeltskjebner som har valgt sin løsning på livet. Det blir litt sånn :gruble: når man påpeker at man snakker ikke om dere, men vi snakker om 'alle de andre'. Det er jo ingen forskjell sånn sett. Livet er personlig for alle, og de personlige historiene viser jo nettopp at man ikke bare generelt kan slenge ut at 'det er et problem, dere burde gjøre sånn og sånn' og forvente en endring.
Om b), med kjønnsperspektivet i tillegg. :jupp: Egentlig er poenget mitt akkurat det samme her som i all-inclusive-tråden: Man bør ha lov til å velge hva som helst innen rimelighetens grenser – og deltidsarbeid er selvsagt milevis innenfor rimelighetens grenser. Men det at man har valgt noe, betyr ikke automatisk at det valgte bare har positive sider, og det må være mulig å peke på de negative – spesielt når det er veldig mange positive effekter på individnivå, men veldig mange negative effekter på samfunnsnivå.
Hvor mener du endring kommer fra da? Om ikke nettopp fra folk som har påpekt noe som er et problem og som bør endres? Verden stopper opp om vi ikke de som ser skjevheter og problemer gjør noe for å endre gjeldende mønstre. Det vil alltid være noen som føler seg truet og truffet når en samfunnsnorm er moden for endring.
Både jeg og mannen har i perioder jobbet under 100% stilling, vi kjører fly flere ganger i året, vi gjør mange ting som kanskje ikke er så lurt, og som vi nok i framtiden kanskje må revurdere. Nå er det ikke meningen å bli helt mememe her, men det må gå an å ha en samfunnsdebatt der man diskuterer de reelle fakta uten at folk tar det så personlig. Jeg skulle også ønske at barna mine kunne tilbys et enda bedre og tryggere samfunn, der alle kunne leve en harmonisk hverdag og alle som trengte det fikk nok. Men realistisk sett er det ikke dit vi beveger oss.
Ironien i denne tematikken er ofte at de som snakker mest og høyest om myke verdier ikke vil se at "kalde fakta og tall" er grunnlaget nettopp for at man i dag kan velge å leve i nuet og prioritere seg og sine i så stor grad som vi kan her til lands.
Fra SSB, som forklarer deltid med tradisjonelle yrkesvalg. Men de sier ikke noe om en økning i antall deltidsarbeidende.
"Tradisjonelle forskjeller i arbeidstid og yrker mellom kvinner og menn synes dermed å være tungt fundert i produksjonssystemer og arbeidstidsordninger i ulike næringer og yrker. Registerbasert sysselsettingsstatistikk for 2011 viste at det er store forskjeller mellom kvinner og menn etter hvilke næringer de jobber i. I pleie- og omsorgsnæringen var over 86 prosent av de sysselsatte kvinner. I industribedrifter var mindre enn en fjerdedel kvinner. I bygge- og anleggsvirksomhet var kun 8 prosent av de sysselsatte kvinner (registerbasert sysselsettingsstatistikk).
Dette er med på å bidra til at i 2001 svarte rundt 115 000 i arbeidskraftsundersøkelsene at de ønsket en lengre arbeidstid enn den de har. Av disse var det 70 000 som også aktivt hadde forsøkt få slikt arbeid uten at de hadde lyktes. Tilnærming på sikt?
Kvinner har gjennom mange år nærmet seg menn når det gjelder det å delta i arbeidslivet. Men fortsatt er det slik at kvinner i mye større grad enn menn arbeider deltid. Blant kvinner synes også deltidsarbeid å være en vanlig tilpasning til arbeidsmarkedet over tid. Blant menn pågår deltidsarbeid for de fleste over en kortere periode.
Det at stadig flere kvinner i dag velger høyere utdanning, og at høyere utdannet arbeidskraft i større grad arbeider mer heltid, tilsier at man på sikt vil få en tilnærming mellom kvinner og menn. Men om kvinnene fortsatt velger typisk kvinnedominerte utdanninger og senere yrker, vil utjevningen mellom kvinner og menn gå tregere."
...jeg tror at det er veldig, veldig kjipt å ha passert 60 og finne ut at mannen din vil skilles. Jeg tror det er veldig, veldig kjipt å finne ut at han vil sørge for sitt nye liv med ny familie (kanskje et nytt "kull unger") og ikke er opptatt av å gi deg det du har fortjent etter å ha oppdratt deres voksne barn, at det er utrolig trist å måtte strikke sokker i julegaver fordi du ikke har penger å kjøpe for, at du ikke har råd til å gå av med pensjon når du er 67. Det er i grunnen bare en ting som er tristere. Det er å i tillegg ha jobbet rompa av deg hele livet i din manns firma. Uten å ha hatt et ansettelsesforhold som gir deg pensjonsrettigheter. Dette er ikke en dame jeg har møtt. Det er mange. Dessverre. Det er de personlige historiene. Men det er deres valg. Minstepensjon får de uansett. I motsetning til mange steder i verden.
Jeg er mer opptatt av at vi trenger at folk jobber, og at det blir bedre fagmiljøer av at arbeidsgiver organiserer jobben i heltidstillinger. Folk som jobber i turnusordninger jobber dessuten kortere arbeidsuker enn folk på kontor. Sånn sett har de mer "fritid" enn oss andre i utgangspunktet. Det er i grunnen et artig sammentreff at damene med de korteste arbeidsukene og som kan føre opp overtid bare klokka er "16 minutter over" også jobber mest deltid. Mens vi med fleksitid må sitte til kvelden uten overtidsbetalt - vi har jo ... "fleksitid"..... :glis:
Dette er viktig å tenke på, men for de fleste av oss som deltar i denne tråden vil jeg anta at det dreier seg om bare et par år med deltid mens barna er små, og at det ikke har så mye å si i det lange løpet.
Jeg har jobbet deltid siden 2007, så litt mer enn et par år, men jeg er tilbake i 100 % i juli.
Hvis man bare jobber deltid en kort periode, spiller det ike noen rolle for pensjonen. Jobber man for eksempel 50 - 60% i hele yrkesløpet (slik faktisk mange gjør - det er jo mange av de deltidsarbeidende kvinnene som ikke har småbran) så vil det straffe seg. Og særlig hvis man blir alene mot slutten av yrkeslivet, slik at man ikke har noen mulighet til å "ta igjen" pensjonsopptjeningen.
Rent personlig - det eneste stedet hvor jeg har følt meg dømt og kristisert som kvinne, fordi jeg jobber deltid, er her inne på FP. :knegg:
Det er sårt å føle man må forsvare sine valg om igjen og om igjen, så jeg er nok også blitt veldig var på dette.
Debatter som dette, glemmer dessverre ofte, at det finnes noen kvinner som rett og slett ikke har mulighet til annet enn å jobbe deltid, med mindre de ønsker ta noen valg som sitter langt inne, og er vonde, å gjøre. Disse kvinnene, som meg, er også fullstendig klar over hva dette innebærer, både økonomisk på kort sikt, økonomisk på lang sikt/pensjonsmessig, og hva dette innebærer dersom vi skulle ende opp som enslige. Vi har likevel valgt det, med åpne øyne, graden av frivillighet kan diskuteres.
Det å kjenne på at man ikke jobber deltid helt frivillig, samtidig som det kjennes som man, av samfunnet rundt, på en måte blir stemplet som ganske korttenkt og en sviker av kvinnekampen, er ikke alltid like gøy, en blir ganske sliten av det til tider.
Inagh, jeg er umåtelig imponert over at du i det hele tatt har vært i jobb jeg. Du er en dame som imponerer på så mange områder, og jeg får helt vondt i magen over at du føler deg kritisert i denne og lignende diskusjoner.
A4 familien, som det ikke finnes så mange av, er jo gjerne den som må/bør/skal være utgangspunktet for prinsippdiskusjoner.
Jeg har hatt min andel ulønnet permisjon, men jeg tror og mener at de som får A4 barn har mulighet for å kunne jobbe fullt.
Der er vi helt enige, altså, og tro meg, jeg hadde også jobbet 100 % hadde livet vært skrudd sammen på en annerledes måte.
Som jeg alltid sier, jeg har full forståelse for debatten, på mange plan, det handler om verdier, om likestilling, økonomisk tryggehet og det å faktisk bidra til at velferdssamfunnet går rundt. Det optimale er, selvsagt, flest mulig kvinner ut i størst mulig stilling, og med full barnehagedekning og et godt utbygd sfo, bør forholdene ligge til rette for de aller fleste av oss.
Det er bare så synd at slike debatter gjerne ender opp med å dømme de som velger å jobbe deltid bare fordi de har lyst og fordi de har mulighet til det. Det er ikke mye romslighet for andres verdivalg ute å går når debatten blir så polarisert som den ofte blir.
Jeg tror virkelig ingen mener noe annet enn at dette gjelder de som har helt normalt belastende jobber, har grei partner og ikke så alt for mange barn som i tillegg er helt friske altså. De fleste tenker jo heller ikke på enkeltindivider, det som er helt greit at noen gjør, blir et problem om alle gjør det.
For om alle arbeidsføre i Norge hadde jobbet deltid, så hadde velferdsstaten vært i alvorlig fare.
Det blir litt som vaksinedebatten det, det er null problem at de som blir syke av vaksine lar være å vaksinere så lenge de som kan gjør det.
Og det er faktisk for å skjerme de arbeidstakerne som har ekstra belastning, i form av svært mange barn, barn som krever mer oppfølging eller andre belastninger at de som kan, de bør jobbe fulltid. Alle som ikke har ekstrabelastninger må ikke, men det er et problem om alle hadde jobbet deltid. Og det er jo ikke til å komme vekk fra.
(Og så synes jeg at det burde være nok hjelp til at de med barn med ekstrabelastning kunne valgt selv ut fra hva de ønsker å bruke tiden sin på, hvor mye de ville ha jobbet, i stedet så går det ofte ikke i hop og foreldrene egentlig ikke har noe reelt valg i forhold til det og må jobbe redusert fordi det er nødvendig)
Syns du det er rart, sånn egentlig? Når de som jobber deltid får høre at de er egoistiske og at de muligens ikke burde få ta del i samfunnsgodene på lik linje med fulltidsarbeidende?
Hvorfor, og er dette virkelig korrekt? Er det penger inn i statskassen du mener vi trenger, eller er det noe annet?
Vi har da klart å redusere arbeidstiden ganske så dramatisk de siste hundre årene. Er 7,5 timer hver dag et slags magisk tall som gjør at velferdssamfunnet overlever? Eller kunne et annet timeantall også fungert?
Jeg syns dessuten ikke at all type jobb er så fordømt høyverdig at det gjør noe. Hvis vi hadde blitt kvitt alle aksjemeglere, for eksempel, så tror jeg ikke at velferdssamfunnet ville gått i stå av den grunn. For ikke å snakke om å bli kvitt alle ansatte i kredittkortselskap som i alt for stor grad pusher kreditt på mennesker som rett og slett ikke burde fått kreditt. Det tror jeg kunne bidratt til et bedre samfunn.
Jeg jobber ikke 100 % fordi jeg vil tjene samfunnet. Jeg jobber fullt fordi jeg vil det, og så er jeg kjip på pensjonspoengene mine. Og så liker jeg å få penger i kassa sånn at vi kan gjøre ting vi har lyst til.
Oljen. Norge går ikke rundt på grunnlag av verdiene arbeidsstokken her i landet produserer selv. DET er jo noe av bakgrunnen for at man planlegger å se på velferdsordningene og oppfordrer norske kvinner til å jobbe mer. Oljen har gjort at verdiskapning ellers ikke er noe vi er avhengige av, vi har blitt late og stappmette.
Jepp, helt enig, Billa. Det går lukt åt helvete på første klasse.
@Inagh, prøv å se på dette som en prinsippdebatt. Som Esme sier, det er jo nettopp for å kunne holde familier som din gående at vi er avhengig av å ha flest mulig i jobb. Du gjør en fantastisk innsats for gutten din og samfunnet.
Jeg tror at noe av utfordringen med deltidsdebatter er at de alltid vil bli polariserte, fordi de aller fleste mener at de har gode grunner til å ta de valgene de har tatt. Jeg mener, helt oppriktig, at mange av de familiene som har en som jobber deltid hadde hatt godt av å ha begge to i tvungen fulltidsstilling en periode, om ikke annet for å få jobbet litt med prioriteringene internt i familien og også bidrar til å få begge foreldrene skikkelig på banen. For det jeg i mange tilfeller ser er at det er deltidsforeldren som driver Familien AS, uten å bli kompensert for dette, mens den andre blir en bidragsyter på hjemmebane, i steden for en likeverdig partner.
Jeg har full forståelse for at en del kan mene at det er en forutsetning for å få samlivet til å fungere. Jeg tror man gjennom å legge opp til den typen skjevfordeling også skaper rollemønstre som videreføres til neste generasjon. Jeg, personlige ønsker å oppdra barn som ser det som helt naturlig at mamma og pappa bidrar like mye på hjemmefronten, og hvor den enes jobb ikke er "viktigere" enn den andres. Hvor far i huset faktisk må ta sin del av støyten fordi mor jobber overtid/kveldsvakt/nattevakt/ er på forretningsreise i to uker, på en like naturlig måte som mor tar den støyten.
Men er det oljen som har gjort at vi har 7,5 timers arbeidsdag (som var det Pelle siterte fra mitt innlegg)? Jeg har i alle fall ikke inntrykk av det, ikke minst siden mange land vi liker å sammenligne oss med har hatt en ganske lik utvikling i arbeidstid.
Selvsagt er det et problem at velferdssamfunnet ikke hadde gått rundt om vi ikke hadde hatt oljen. Men jeg syns det er rart å dra fram deltid som det som gjør at vi er "late og stappmette". Jeg ser ikke den sammenhengen, altså.
Men altså, det er alt for lite verdiskapning i Norge. Vi kunne sammenlignet oss med Sverige, men igjen, de har kuttet i velferdsgoder, og har en lang tradisjon for verdiskapning og industri, de har måtte bygge etter de midlene de har hatt tilgjengelig og ikke en lottogevinst.
I Norge har vi oljen, en arbeidsstokk i det offentlige som en enorm arbeidsplass, og i sammenligning med andre land, svært mange mennesker på forskjellige trygdeytelser. Om man ser på det privat så tenker man at der skjer det jo ting, der er det verdiskapning! Men bildet er dessverre ikke så rosenrødt. Svært mange private bedrifter har den største delen av inntjeningen sin ved å selge varer og tjenester til det offentlige. De sitter som snyltedyr på ryggen til det offentlige, og oljen. Så vi har en sirkel her som ikke er bærekraftig for fem flate øre! Og det er fakta. Så derfor må Norge satse oljepengene på forskning og utdanning, og kutte i ytelser. Vi som kan bidra må bidra, de som trenger å få, må få. Men ingen flere.
Så friske mennesker kan ikke med viten og vilje sette seg i en situasjon der de blir avhengi av offentlige ytelser i fremtiden, de må gjerne være hjemme, men da må de sikre seg så de også kan leve av egne penger om de blir alene, eller andre ting skjer. Til og med vi som jobber bør sikre oss for perioder mellom jobber osv. Vi må alle tenke nytt i forhold til ansvar for eget liv. Det er jeg overbevist om, og det sikkerhetsnettet vi nyter godt av her nå tror jeg dessverre vil være helt annerledes når våre barn entrer arbeidsmarkedet.
Hvordan sikrer en hjelpepleier i full stilling seg for perioder mellom jobb, etc? Det er jeg oppriktig nysgjerrig på - for lønna er rimelig lav. Jeg syns en del av argumentasjonen som blir brukt i tråden her passer dårlig på lavtlønnsyrker - og det jobber faktisk ganske mange i dem.
Jeg sier ikke at man kan gjøre dette nå, men prisnivået og måten vi har strukturert oss på ikke er bærekraftig og trenger oss opp i et hjørne. Det jeg mener er at det nok vil komme en tid, som det alt er i andre land, der man får en minimal støtte mellom jobber eller uten jobb. Dette vil selvsagt igjen påvirke alt annet i landet, priser, boligverdi osv. Om oljen svikter, så vil vi måtte falle, det er derfor disse debattene, som ikke kan tas på individnivå, er så viktige. Vi må sikre oss der vi kan, vi må endre det vi kan. Vi må i det hele tatt gjøre fallet så mykt som mulig, og evne å ta vare på de som har det vanskligst og har minst i samfunnet. Jeg kjenner mange i høyt lønnede yrker, det er ikke slik at de sikrer seg i noe særlig grad heller. Så derfor er det viktig å snakke om disse tingene, ikke minst lære barna våre å kanskje måtte leve i en noe annen virkelighet enn den vi opplever i dag. Og er man frisk må man bidra og ta vare på seg selv.
Apropos, min far sa jeg burde spare annenhver lønn første året jeg jobbet, det var bufferen min i mange år. Og det gikk an dengang da. Boligmarkedet og samfunnet vi lever i nå er så bolet på olje, at de unge ikke har mulighet til slikt lenger.
Dette er et utrolig bra innlegg og hovedårsaken til at jeg synes det er urtrist at kvinner (og menn!) som er en halv eller hel generasjon yngre enn meg fortsetter å velge tradisjonelt. I det utvalget jeg har personlig kjennskap til , er det ikke noe ønske blant mennene at kona jobber redusert, selv om det er aksept for det. Det er nok dessuten kanskje sånn at noen av disse mennene forventer at kona tar ansvaret for å administrere Familien AS, så jeg forstår tl en viss grad at det blir slik. Men det er kvinnene som taper på det. Jeg synes det er utrolig trist at kvinner fortsatt setter seg/settes i en situasjon av de livsvalgene de gjør, slik at de faktisk ikke klarer forsørge seg selv fordi de har valgt å ha en så løs tilknytning til arbeidslivet.
Og alt jeg sier i denne debatten handler om friske oppgående voksne mennesker med barn som IKKE har spesielle behov. For familier som har barn med spesielle behov trenger vi et velferdssamfunn som bidrar så mye at disse familiene ikke knekker ryggen og/eller blir tapere. og for å få til det, trenger vi at velferdssamfunnet vårt er bærekraftig. Og det får vi til hvis alle GIR etter evne - og får etter behov.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
