Pøblis sa for 11år siden:

Akkurat hjelpepleiere er jo i den heldige situasjonen at de er veldig etterspurt da - selv om de ikke akkurat er lønnsadel.

Men det er klart at for lavtlønte er det vanskeligere å bygge seg opp buffere.

Floksa sa for 11år siden:

Jeg innser at jeg er idealkvinnen.
Jeg jobber 150% selv om jeg har dårlig helse, jeg jobber i et svært lavtlønnsyrke=lavt forbruk. Jeg jobber i et mannsdominert yrke. Jeg har aldri hatt barselpermisjon.
Jeg kommer til å bli minstepensjonist=lavt forbruk.
Barna mine følges opp knallhard og oppfordres til å ta høyere utdanning=jeg kan komme til å ha produsert fire fulltidsarbeidere med utdanning.

Jeg tror jeg må skrive en bok :stolt:

Pøblis sa for 11år siden:

Du kan bli Et Forbilde for Oss Alle. :tilber:

Lavender sa for 11år siden:

Hjelpes, du gir kanskje mer enn hva du koster. Ikke får du sykemeldt deg heller?

Floksa sa for 11år siden:

Ikke sant. Også omsetter jeg jo for veldig mye penger, så mitt BNP avtrykk er alikevell ganske stort!

På papiret får jeg jo det.
Men jeg koster nok mer enn jeg yter, for jeg betaler svært lite skatt. Det er jo fordelen med å ha lav inntekt. Mindre å betale i skatt :lykkelig:

Candy Darling sa for 11år siden:

LilleMeg, vi er allerede en kjempe på leirføtter. På 50-tallet var det 7 arbeidstakere pr. pensjonist. I dag er det 2. Levealderen øker med 12 min pr. time; en 18-åring i dag må forvente å bli minst 100 år.

Vi trenger hver eneste arbeidsføre mann og kvinne til å dra lasset hvis du og jeg skal få en krone fra statskassen når vi blir pensjonister.

Teofelia sa for 11år siden:

Vi trenger definitivt hele folket i arbeid om vi skal kunne forsørge oss selv i tiden som kommer. (Og vi må heve pensjonsalderen også, formodentlig.)

Pelle sa for 11år siden:

Egentlig må vel de som startet med Norges flotte velferdsgoder ha vært litt slumsete med beregning av levealder, enorme barnekull etter krigen som en dag blir gamle osv.

Candy Darling sa for 11år siden:

Jepp. Mine friske, fine, arbeidsføre foreldre har akkurat sluttet i arbeidslivet. De er 62. Pappa har til alt overmål fått AFP. :stuart:

oslo78 sa for 11år siden:

Pensjonsalderen går garantert opp - men det er jo greit så lenge folk har helse til å jobbe. Det skumle er jo om det blir 40 år med dårlig helse på slutten av livet som blir greia, da har vi et problem.

emm sa for 11år siden:

Samme her, min spreke og oppegående pappa ble presset ut i AFP av arbeidsgiver. Sammen med et knippe andre 62-åringer, (nedbemanning). :nemlig: Det er egentlig for dumt, han ville jo absolutt ikke!

Candy Darling sa for 11år siden:

Min far er sjeleglad. Han får både oppsigelsespakke, pga. nedlegging av hans avdeling, og AFP. Det er godt han sparer til arven. :what:

Det er jo et typisk eksempel der jeg selvsagt er glad på hans vegne, men gremmer meg over at samfunnet legger til rette for den slags galskap. Jeg blamer ikke ham for å ta i mot - jobben hans er tross alt borte, men det er jo vanvidd!

emm sa for 11år siden:

CD: Da går det jo enda an. Faren min fikk også en pakke jeg ville løpt ut med, men som sagt, han er så utrolig glad i jobben, så dette ønsket han altså ikke. Men han har fått mye tid til barnebarna da, så for oss er det supert. :jupp:

Pøblis sa for 11år siden:

Jeg jobber sammen med folk som forsker på slikt - det er heldigvis ikke sånn. :lykkelig:
Folk er friskere lenger også - de lever ikke lenger med dårlig helse - de levre lenger FØR de får dårlig helse. :ja:

Nessie sa for 11år siden:

Det er en smårar greie å bli oppsøkt på kontoret av ansatte som skal "gå av med pensjon", og er så spreke og unge at jeg nesten må le. Men det har med utrykning å gjøre da. Men de kan jo få seg ny jobb og jobbe i 10 år til + full pensjon ;)

oslo78 sa for 11år siden:

Da jobber jeg gjerne til jeg blir 80 :-) (Er i "forelska i jobben"-modus for tiden).

Gaia sa for 11år siden:

Er du glad på hans vegne, altså? Jeg oppfordrer mine foredre på det sterkeste til å stå i jobb så lenge de har mulighet. Både fordi de har helse til det og fordi jeg mener det bidrar til å øke deres livskvalitet at de faktisk bruker hodene sine til noe annet enn å være pensjonister.

Candy Darling sa for 11år siden:

Jeg er glad fordi han gleder seg så veldig. Han spiller allerede bridge 2-3 ganger i uken, så hodet hans er jeg ikke redd for. De har et busy sosialt liv. Kan ikke skjønne hvor det eplet falt fra stammen.

Pelle sa for 11år siden:

I det private, vel og merke (med mindre jeg har mistofrstått dette, at det nettopp ikke er slik for de offentlig ansatte).

Pelle sa for 11år siden:

Min far har hatt en fysisk slitsom jobb med en arbeidsgiver som ikke har vært så mye å samle på, selv om han har likt jobben sin. Han var den eneste på sin jobb uten kroppslige belastningsskader. Så da han ble selvvalgt pensjonist støttet jeg ham helhjertet. Samme da moren min trappet ned. Hun kunne vært ufør for mange år siden, har en lavtlønnsjobb og også en arbeidsgiver som ikke er så ansvarlig bestandig.

Begge to er veldig sosialt aktive, med prosjekter og venner og familie, og jeg elsker at de nå får gode år med ting de er glade i, som barnebarn og skitur i sol på en onsdag. De har jobbet så hardt, for så lav lønn. Jobber er så mangt.

him sa for 11år siden:

Dronningen sa for 11år siden:

Litt morsomt å lese, for det sier noe om ulike foreldretyper. At jeg skulle oppfordret mine foreldre i forhold til et slikt valg er veldig fjernt. De har satt seg særdeles grundig inn i dette på egenhånd, og har planene klare for når og hvordan. Min mor jobber vel 120% så er det noe jeg ikke legger meg borti, så er det hennes jobb. En mormor som stikker innom på gjennomreise. At hun etter hvert vil få litt mer tid, ja det ser jeg faktisk fram til. Jeg klandrer henne ikke for noe. Hun er utrolig dyktig i det hun gjør. Men i forhold til barnebarna og relasjonen, så tror jeg det litt mer tid vil være godt.

kie sa for 11år siden:

Inagh: Ikke vær redd. Vi kan bare bytte. Du kommer hit og passer på mine med autisme og jeg passer på hos deg. Da blir nemlig arbeidet verdifullt. :nemlig:

(Selv om jeg mistenker at jeg, til tross for sykepleierutdanning, vil komme veldig mye til kort i din jobb. For nærmere ekspertnivå på dine barn enn du har tror jeg det blir vanskelig å komme.)

For ordens skyld; Jeg har fått med meg det som skrives om unntak osv. Og jeg er for egen del glad for å lese det. Jeg er bare litt frustrert over hvordan man definerer verdier noen ganger. Jeg skulle ønske at Inaghs og andres innsats, som samfunnet sparer store summer på at man gjør, ble anerkjent som det det er. I noen tilfeller kan det være slik at samfunnet sparer 3-5 millioner årlig på institusjonsplass fordi foreldre velger bort noen hundre tusen i inntekt selv for å ta seg av barnet. Da er det provoserende om de i tillegg skal omtales som et samfunnsproblem. Altså; provoserende i den offentlige debatten generelt. Her på FP kommer som regel noen med forbeholdet etterhvert og det er bra. Samtidig var det i alle fall sånn for oss at det først var flere år uten diagnoser og "gyldig grunn" og det var i de årene vi reduserte arbeidsmengden mest (vi hadde jo heller ikke avlastning mm enda uten diagnose). Det var nok også de årene vi trengte moralsk støtte mest. Og de som er "der" nå står jo utenfor forbeholdet og vil kanskje gjøre det i noen år.

Jeg har ikke noen løsning på det, men det er altså litt av grunnen til at det krymper seg litt i meg når jeg ser sånne debatter. Selv med forbehold.

him sa for 11år siden:

Pøblis sa for 11år siden:

Men Kie, vi har jo ikke sagt det? Vi bruker jo nettopp familier som ikke kan delta som årsak til at de som kan MÅ bidra - for å kunne beholde velferdsstaten.
Nå har du lest med vrangbrillene på.

emm sa for 11år siden:

Nettopp, og det kan sågar hende disse familiene kunne fått mer om man begynte å se på velferdssystemet vårt på nytt. De som trenger det skal få, noe annet leser i alle fall ikke jeg ut av denne diskusjonen.

Pøblis sa for 11år siden:

Det er i hvertfall mitt poeng. Jeg synes at den som trenger skal få og den som kan, skal bidra.
Jeg er derfor helt fullstendig i mot kontantstøtte. Og helt for at foreldre med barn som har spesielle behov, skal slippe og slåss og trygle og be for å få et tilbud til barna som er bra for barna og gjør det mulig for familien å yte omsorg uten å slite seg helt ut.

Teofelia sa for 11år siden:

Amen, Pøblis!

kie sa for 11år siden:

Jeg ser jeg formulerte meg klønete. Utgangspunktet for diskusjonen er jo en samfunnsdebatt som foregår utenfor FP. I den anledning er jeg litt frustrert på egne og andres vegne i forhold til arbeid som ikke blir anerkjent som arbeid. På FP opplever jeg at forbeholdene kommer mer med i debatten, noe jeg er glad for. Samtidig tenker jeg jo at i de årene hvor jeg hadde trengt "forbeholdene" mest jo nettopp var årene før det var tydelig hvilken gruppe vi befant oss i. Både fordi vi da ikke hadde noe annet hjelpeapparat å lene oss på, men også fordi vi ikke hadde kommet så langt mtp utredning osv. til at vi hadde en "gyldig grunn" utad. Livet ble jo ikke vanskeligere da diagnosen kom på plass, men omvendt. Så i de årene jeg hadde trengt forståelse mest så ville jeg altså ikke hørt hjemme under den gruppen som man "freder" i slike debatter. Og det kan være greit å huske på i forhold til den store gruppen som tilsynelatende ikke har noen spesielle utfordringer men der noen allikevel føler seg overveldet av ståa slik den er.

I tillegg skulle jeg ønske at man snakket mer om å "lønne" enn at noen skal "få mer". Jeg ser at det er flisespikking, men jeg kjenner jo litt på (i forhold til omsorgslønn, hjelpestønad m.m.) denne forventningen om takknemlighet og at man utsettes for veldedighet. Jeg blir så innmari glad når noen, som den tidligere saksbehandleren ved avdeling for funksjonshemmede her, sier ting som "Dere sparer samfunnet for enorme summer årlig, klart vi i det minste skal prøve å se om vi ikke har rom for litt omsorgslønn for jobben". Hun sa muligens slike ting fordi jeg i utgangspunktet var veldig "lua i hånda" og "unnskyld at jeg spør", etter å ha blitt sendt til henne av kommunens økonomiske rådgiver da økonomien kræsjet og rådgiveren så at vi jo prøvde å bære kostnaden helt alene og etterhvert begynte å sjonglere forbrukslån etc. for hver gang det oppsto krise. (Jeg var ikke bare tilbakeholden med å be om hjelp, altså. Jeg hadde heller ikke oversikt over hva som fantes av hjelpemuligheter.)

Men altså; I rapporten om omsorgslønn er det jo en del intervjuer med mottakere av dette og de peker også på det samme. Denne følelsen av å skulle være så fordømt ydmyk og takknemlig hele tiden, og gjerne midt i en kjempesorg over situasjonen stadig blir påminnet om hvor heldig man bør føle seg fordi man bor i Norge. Og hvor utakknemlig man eventuelt er når man ikke synes dette er toppen av lykke, men lengter etter A4-tilværelsen man trodde man skulle få.

Samfunnet har jo bestemt at vi nå i mye mindre grad plasserer funksjonshemmede i institusjon for at foreldrene skal få jobbet/leve livet videre som før, men fordelingen av kostnader for dette er fortsatt skjev. Og omsorgslønn m.m. gir heller ikke pensjonsopptjening, rettigheter og slike ting.

Så min ønskedrøm er at vi, før vi angriper de som "ikke jobber", ser litt på hva vi definerer som jobb. Hadde Inagh dratt hjem til meg og passet mine barn og jeg dratt hjem til henne, ville vårt arbeid blitt anerkjent som det. Kanskje er ikke gruppen som jobber deltid for å sitte på café m.m. så stor som man tror? :vetikke:

Bokormen sa for 11år siden:

(Denne) debatten dreier seg vel i liten grad om hvem som er berettiget til å jobbe mindre eller ei, men om at vi beveger oss mot en annen virkelighet. :gruble: Og at det tross alt er bedre at hvermansen får litt mindre fritid enn at det blir enda større skiller mellom folk. At ulykker, sykdom og andre faktorer man ikke kan styre vil få enda større konsekvenser enn i dag.

En kan lure litt på hvordan ungene våre vil takle endringer. Går de på en smell nesten hele gjengen, eller vokser de på det?

Anuk sa for 11år siden:

Jeg tenker at det egentlig er et større problem at vi pensjoner friske, oppegående folk på 62 enn at mødre med små barn jobber deltid. Skulle gjerne sett at LO lederen så noe om den problemstillinger også.

gajamor sa for 11år siden:

Slik jeg ser det burde omsorgslønnen vært reell; f.eks. hvis foreldrene til funksjonshemmede barn fyllte en 70 % stilling, så burde de vært lønnet deretter. Med pensjonspoeng, sykepenger, og alle andre rettigheter. Omsorgslønnen, hjelpestønaden og grunnstønaden man får i dag er en vits, og koster mer i byråkrati enn det som deles ut til mottakerne (tar forbehold om at jeg ikke har sett utregninger på det)
Da kunne man enkelt plukket ut de som ikke er reelle deltidsarbeidere fra statistikken.

Et reelt poeng i denne debatten er at mange folk i dag opplever å tjene såpass godt at de ikke trenger å jobbe mer enn 80% for å opprettholde levestandarden. Er det da et mål at de skal tjene enda mer, for å få et enda høyere forbruk, som igjen er belastende på miljøet? Ja, vi må ha inn nok til å holde velferdshjulene igang, men er det nødvendigvis galt at folk tar ut velstand i fritid framfor forbruk? Mange av de eldre damene (og herrene) som har gått ned i stilling eller er førtidspensjonister gjør også en fantastisk innsats i frivillig sektor (og genererer velferd der).

Den enkleste måten å få fart på sakene er å innføre verneplikt for alle 18-åringer, legge ned forsvaret, og gjøre vernepliktåret om til et tvangsarbeidsår kjemisk fritt for dataspill og rusmidler. :nemlig: :knirk:

kie sa for 11år siden:

Der er vi ved kjernen, synes jeg. Hvem er reelle deltidsarbeidende og hvem har en deltidsstilling og fyller opp ved å bidra på andre måter utover det? Hva med hun jeg lenket til, som i tillegg til deltidsarbeid skriver fantasy på nynorsk, er samfunnsengasjert og for mange har gjort både nynorsk og norrøn mytologi spennende? Eller hva med den deltidsarbeidende 50-åringen som i tillegg til å jobbe turnus på sykehjemmet sørger for at sine delvis pleietrengende foreldre ikke må på sykehjem riktig ennå? Osv

De gangene vi har jobbet redusert og det ikke, som nå, har vært egne helsegreier som årsak, har jeg hatt en opplevelse av at vi også har bidratt til at andres maskinerier har gått mer knirkefritt. Enten det er halvsykt barn som trenger pjusking men foreldre må på jobb, bølling på skoleveien når unger går forbi, måking utenfor hos den eldre naboen eller bare det å ta med noe fra butikken for nabodamen som bor hjemme den siste vinteren før hun flytter på sykehjem og som er redd for å falle på glatta. Altså; Det er småting, men det er noe med alle de småflokene og usynlige problemløsningene man også fort kan bidra med som kanskje ikke synes i egen lommebok men som absolutt også er bidrag til fellesskapet.

Cuyahoga sa for 11år siden:

Kie, det er vel ingen i tråden som sier at de ikke er en verdi for fellesskapet at noen måker og går på butikken for naboen. Poenget er at for å finansiere fellesskapet må flest mulig av oss være i verdiskapende arbeid. Verdiskapende i den forstand at det genererer penger.

Najade sa for 11år siden:

Jeg er veldig, veldig enig i dette.

Jeg er helt enig i at alle bør bidra mest mulig, også småbarnsforeldre. Men her tenker jeg at barnas beste også må inn, og det å jobbe redusert en periode kan være en god løsning for familien som helhet. Det tenker jeg også er samfunnstjenelig.
At det er kvinner først og fremst som jobber deltid er et problem, og jeg tror det er et langt lerret å bleke.

Jeg synes det er unyansert av LO-lederen å gå så hardt ut mot småbarnsmødrene som hun gjør. De som har barn over skolealder, og de som har barn over 16 år bør heller få søkelyset på seg!
I tillegg burde man forlengst tatt et oppgjør med den vanvittige pensjonsløsningen som våre foreldre sikrer seg nå. At fullt arbeidsføre folk tar ut pensjon mens de jobber får jeg ikke til å rime på en plass altså!?

kie sa for 11år siden:

Det er vel der flåsingen min om at Inagh og jeg kan bytte på kommer inn.

Ellers er det jo noe med hvordan man beregner verdier når det å sitte og ringe hjem til folk i middagstider for å selge skrapelodd og abonnementer ( :btdt: ) gis høyere verdi på skalaen enn å f.eks. trene opp eget barn med autisme til sosiale ferdigheter, kjøre en eldre nabo til lege osv. Jeg vil påstå at målestokken vi bruker trenger en oppgradering. Og at en del oppgaver ikke genererer penger fordi man slipper "regningen" man ellers ville ha hatt. Når ellers kan man slippe unna med å betale knapper og glansbilder for en omsorgstjeneste, skattlegge lønnen og samtidig nekte mottaker rettigheter som pensjonspoeng osv enn når tilbyderen også er en forelder som er veldig glad i barnet sitt? Hvorfor kan Inaghs hjemkommune kanskje ansette meg for en anstendig lønn (og kalle det verdiskapning) og min kommune ansette Inagh om vi begge kaster inn håndkledet, men så lenge vi begge blir der vi er så er det ikke verdiskapende arbeid? Det må jo være fordi noen har definert det bort og fordi det ikke er vilje til å f.eks. ansette Inagh til jobben hun uansett gjør.

Jeg tenker at man i samfunnet ellers bør gjøre mer av det man bl.a. gjør her på FP og i det minste filtrere litt før man går til frontalangrep mot deltidsarbeidende. Men det ville sannsynligvis ikke gitt særlig blest, da. Men ja. Det er litt av grunnen til at LO-lederen provoserer meg litt. Fordi at selv om jeg ser at hun peker på noe som bør diskuteres, så gjør hun det på en måte som for meg personlig føles blodig urettferdig og lite innsiktsfullt. Kommentarene om jobb annenhver helg og turnus etc gjør at jeg ville hatt liten tillit til henne som min representant i arbeidslivet.

oslo78 sa for 11år siden:

[quote=Cuyahoga;3721333]Kie, det er vel ingen i tråden som sier at de ikke er en verdi for fellesskapet at noen måker og går på butikken for naboen. Poenget er at for å finansiere fellesskapet må flest mulig av oss være i verdiskapende arbeid. Verdiskapende i den forstand at det genererer penger.[/quote]

Spørsmålet er vel om en forelder som tar seg av barnet sitt "gratis" og hvor barnet således ikke opptar en institusjonsplass til flere millioner kroner i året kan sies å bidra økonomisk? Jeg mener at det kan det absolutt. Det samme må gjelde syke og gamle foreldre - selvsagt bidrar man økonomisk til velferdssamfunnet dersom man sørger for at foreldrene sine kan bo hjemme fem år ekstra. Å spare penger for det offentlige er også en måte å bidra økonomisk på.

Ikke sånn å forstå at alle skal gjøre dette, men de som påtar seg omsorgsarbeid for egen familie tilsvarende mange heltidsstillinger - de bidrar så absolutt økonomisk. Ofte på bekostning av egen inntekt.

Katta sa for 11år siden:

Kie, det blir en annen diskusjon. Den som går på verdier og hva vi verdsetter av arbeid i dette landet. Vi ser det jo på lønninger også, omsorg skal ikke lønne seg på noe nivå. Det å velge deltidsjobb er selvfølgelig noe man må få lov til. Men det er like fullt et problem på samfunnsnivå at mange arbeidsføre mennesker med helt A4 liv ikke bidrar til fellesskapet i den grad de kan. Og det gjelder over alt, bare se på rike redere. Velger de å bidra? Nei, de stikker mest mulig unna. Hva med nær-pensjonister? De tar ut den pensjonen de har krav på ved siden av full lønn. De som fint kan jobbe, men vil få nok i førtidspensjon prioriterer fritid fremfor å bidra. Dette gjennomsyrer hele samfunnet, og det sier seg selv at man ikke skal ta de med ekstra tunge omsorgsoppgaver først.

Likefullt må vi lage et system som gjør at det ikke lønner seg å bidra mindre enn man kan på så mange områder som mulig. Så får man heller ha omsorgslønn så det monner for de som har de virkelig tunge løftene på hjemmebane. Og det er et problem at det er så kjønnsdelt. Det kan godt være fornuftig for endel familier med noe ulønnet permisjon eller deltid mens de har småbarn, men det hadde vært en kjempefordel dersom vi hadde noe, gulrot eller pisk, som gjorde at flere familier fant ut at mor var den som skulle jobbe mest.

Cuyahoga sa for 11år siden:

Jeg er enig i at det finnes jobber som er mer eller mindre verdiskapende enn andre. Men det forandrer ikke det faktum at for å finansiere velferdsordningene (som er forbruk av penger) må det også utføres arbeid som genererer penger. Og at vi passer hverandre gjør faktisk ikke det, uavhengig om det er nødvendig eller hyggelig eller begge deler.

Toffskij sa for 11år siden:

Akkurat dette. :jupp:

Katta sa for 11år siden:

[quote=oslo78;3721378]

Man bidrar økonomisk hvis det man sparer staten for er mer enn det man ikke ikke betaler i skatt og de stønadene man mottar til sammen. Hvilket innebærer at det skal relativt tunge omsorgsoppgaver til før man kan si at man bidrar gjennom omsorgsoppgaver i hjemmet.

oslo78 sa for 11år siden:

[quote=Katta;3721383]

Du mener mer her, ikke sant?

Jeg tenker på tunge omsorgsbyrder, ja. Å utsette sykehjemsplass fem år tilsvarer veldig mye skatt altså - og ikke får man noe videre stønader for det heller.

Cuyahoga sa for 11år siden:

De fleste hjemmeværende og deltidsjobbende er ikke hjemmeværende eller deltidsjobbende for å utføre store pleieoppgaver tilsvarende mange heltidsstillinger.

oslo78 sa for 11år siden:

Nei, ikke i det hele tatt. Men noen er - og det arbeidet de gjør bør anerkjennes også som økonomisk innsats for fellesskapet. For det er det. Mange foreldre til tungt funksjonshemmede barn gjør en jobb som hvis det skulle settes bort til andre, ville tilsvart mange heltidsstillinger.

Ellers er jeg for heltid jeg altså. Minst :-)

Katta sa for 11år siden:

[quote=oslo78;3721387]

Selvfølgelig. uffameg. :knegg:

kie sa for 11år siden:

Jeg sliter også med å skjønne den når det samtidig signaliseres at det er krise og luksus må kuttes.

Teofelia sa for 11år siden:

Lille meg sa for 11år siden:

Mitt poeng - som visst har forsvunnet litt i mengden her - er at det å angripe kvinner og deres deltidsjobbing og nærmest si at det er dette som gjør at vi har (eller kommer til å få) problemer med velferdssamfunnet, det er i beste fall korttenkt.

Det er ganske mange andre ting som også er problematisk. Tenåringer som aldri kommer i jobb. Folk som førtidspensjonerer seg. At alle bedrifter alltid skal ha A-laget av arbeidsstokken, og at de som er på B-laget dermed ikke like lett får seg jobb. At jobber blir mer og mer teoretiske. At skolen blir mer og mer teoretisk, slik at flere faller fra tidligere.

At det hele tiden skal være vekst i et firma, slik at man aldri kan stå i ro - man skal hele tiden utvikle seg. Aksjonærene forventer hele tiden at man skal gjøre det bedre enn i fjor.

Jeg syns egentlig at mye av problemet er at det eneste man fokuserer på, er økonomisk vekst. Hvorfor er dette saliggjørende?

emm sa for 11år siden:

Nei, og jeg hørte i tillegg på radioen i dag at et er en myte at det er småbarnsmammaer som velger deltid. De som velger deltid, velger det ofte for et helt liv. Det vil si, de jobber deltid gjør dette uavhengi av små barn eller ei.

Bare 18 % oppgir omsorg for barn som grunnen for deltid, og 4 % oppgir at grunnen er pleietrengende barn. Så det blir vel litt feil å holde omsorg for barn som en gissel i debatten, det er tydligvis endel andre grunner for deltid ute å går.

Cuyahoga sa for 11år siden:

Det er jo din påstand at det "eneste man fokuserer på er økonomisk vekst".

Jeg kjenner meg ikke igjen i det. Verken i tråden, blant folk jeg omgås eller på arbeidsplassen min for den del. Det er derimot fokus på at det må komme mer penger inn enn det går penger ut.

Katta sa for 11år siden:

Jeg bor midt i deltidsmekka, og damene i gata hos oss startet med deltid da barna var små. Så ble de litt større og begynte i barnehage, og da var opprinnelig planen at de skulle jobbe litt mer igjen og kanskje begynne å jobbe med det de opprinnelig hadde tenkt. I mellomtiden hadde det blitt en livsstil med mye som skjer sosialt på dagtid og svært bekvemt.

oslo78 sa for 11år siden:

Mens her jeg bor er det ikke en sjel å se på dagtid. Barnehagen har bare 100%-plasser og jeg vet ikke om en eneste familie i nabolaget hvor ikke begge foreldre jobber fullt. (Bortsett fra meg selv da for tiden - men den tiden er snart forbi heldigvis). Utrolig rart at det skal være så forskjell på områder.

kie sa for 11år siden:

Men da er det jo først og fremst hvordan vi har bestemt oss for å definere oppgavene som avgjør. Ikke oppgavene.

For meg som på en måte gjorde det samme hjemme og på jobb ble i alle fall forskjellen litt merkelig. Den eneste grunnen til at arbeidet betød mer på sykehus og med folk som ikke er i slekt med meg er jo at noen har bestemt at det skal lønnes. Og der mener jeg at vi bør se litt på om det ikke snart er på tide å anerkjenne jobben som gjøres utenom arbeidsplassene som arbeid. På samme måte som man en gang i tiden avgjorde at sykepleie ikke var evner som kom av seg selv for kvinner og var noe kvinner gjorde av omsorg til sin neste og ikke for lønn. Nå hører det både kompetanse, autorisasjon og lønn med. Det startet med at man omdefinerte.

Billa sa for 11år siden:

Neisj, du kan jo spørre store deler av Sør-Europa om DE synes det gjør noe at landene er i resesjon. At de har 20 % arbeidsledighet og at flere steder får de som ER i jobb, ikke lønn. I Hellas har det offentlige f.eks i enkelte tilfeller heller ikke råd til å betale for folks medisiner lenger, så private apotekere må selv legge ut for medisinene (så lenge de har råd til det da) Blåreseptordningen i Norge tar vi jo alle for gitt..

Jeg synes det er stas med økonomisk vekst, det viser at et land eller et firma har sunn økonomi. Lurt å fokusere på det, fremfor pusing og "stakkars", DET er hvertfall ikke særlig lønnsomt i lengden.

Cuyahoga sa for 11år siden:

Men det er jo ikke tvil om det finnes forskjell mellom områder, eller aller helst mellom miljøer. Der jeg jobber, er det så godt som ingen kvinner som jobber deltid. Alle jobber fulltid+, har menn som gjerne jobber i samme bransje og jobber fulltid+, reiser en god del, har tre+ barn, trener jevnlig og som følger ungene godt opp. Og som stort sett synes dette går veldig fint, fordi de liker det de gjør, har stor grad av påvirking og styring på egen arbeidshverdag og fordi de ikke har så veldig høye forventninger til skinnende vinduer, hjemmebakst til skoleavslutninger og lunsjer med venninnene. I nabolaget mitt, derimot, der jobbes det mye deltid blant kvinnene (og de har ikke pleietrengende barn, mange har derimot barn i barnehage/skole/SFO mens de vasker vinduer, baker og lunsjer).

emm sa for 11år siden:

Økonomisk vekst er et must, Billa sa det. Jobber forsvinner om det ikke går fremover med oss.

Cuyahoga sa for 11år siden:

Nei. Det at man har en jobb fører til mer penger til fellesskapet enn at man ikke har en jobb, helt uavhengig av hvilken følelsesmessig verdi man tillegger en oppgave.

Katta sa for 11år siden:

Kie: du må skille økonomisk og moralsk verdi her (i mangel på bedre ord). Klart man skal verdsette omsorgsoppgaver. Men de bidrar ikke til verdiskapning. Og de skal være ganske tunge før de sparer staten for penger.

oslo78 sa for 11år siden:

Jeg skjønner at det er forskjell på områder - jeg bare filosoferer over hvorfor det blir så stor forskjell - ofte med små fysiske avstander mellom ulike områder med ulike "standarder".

Adrienne sa for 11år siden:

Haha, den dagen tror jeg aldri kommer. :hehehe:

Katta sa for 11år siden:

Jeg har flyttet fra et område der det var enda mer unormalt å jobbe fullt som kvinne. Man ønsket seg ikke barn dersom man overlot dem til andre på dagtid. Mannen inkludert. :knegg: Der jeg bor nå er det utrolig mye deltidsarbeidende kvinner. Men på jobb er det ingen. Og litt mindre lunsjing. Og stor heiagjeng hvis man faktisk har bakt. :knegg:

Lille meg sa for 11år siden:

Det var jo satt litt på spissen, men jeg føler nå likevel at det tross alt - i samfunnet - er fokus på økonomisk vekst. Hvorfor snakker alle om at man skal få mer penger inn i statskassa, heller enn å snakke om hva som ville være bra for oss alle sammen? Som gajamor var innepå: Hvorfor er det så bra å jobbe 100% slik at man har råd til å forbruke mer? Hvorfor er forbruk så viktig?

Dessuten er det faktisk slik at i de fleste firma av en viss størrelse - type børsnotert - så er det økonomisk vekst som er i fokus.

Jeg er helt enig i at penger ut må ha en sammenheng med penger inn. Men hva har det med deltid å gjøre? Jeg jobber deltid og tjener mer enn ganske mange i full stilling. Hvis vi ser bort fra første året jeg studerte (altså fra august til juni året etter), så har jeg hatt jobb siden jeg var 12 år. Jeg har definitivt bidratt til statskassen. Ikke har jeg vært noe særlig syk heller. Og studielånet mitt har jeg betalt ned. Men jeg skal altså henges ut fordi jeg jobber deltid? Det blir for dumt, syns jeg!

Lille meg sa for 11år siden:

Nøyaktig hvorfor mener du at det å ikke kontinuerlig ønske økonomisk vekst henger sammen med det å holde på med pusing og "stakkars"? Jeg forstår deg rett og slett ikke.

JEG ser ingen grunn til at et firma år etter år skal selge mer. At vi som forbrukere år etter år skal kjøpe mer. Og økonomisk vekst vil nærmest alltid bety MER! I lengden går jo ikke det. Vi kan ikke vokse til himmelen.

kie sa for 11år siden:

Selvsagt. Og hvorfor er f.eks. sykepleier i dag et yrke og ikke noe kvinner bare gjør fordi de er kallet? Fordi man på et eller annet tidspunkt omdefinerte fra kall til en tjeneste det er rett og riktig at folk får betalt for å utføre.

annemede sa for 11år siden:

Velferdsutgiftene vil, om ikke vi kutter i dem, øke for hvert år. Hvordan skal det dekkes inn, om ikke med skatteinntekter?

Pelle sa for 11år siden:

På min jobb fordeler det seg slik mht deltidsarbeidende (sjemperelevant info, I know):

• Kvinne i 60-årene, frisk familie 50%
  -Kvinne i 50-årene, ingen barn, frisk familie 80%
• Kvinne i 50-årene, voksne barn, frisk familie 80%
  -Kvinne i 50-årene, tenåringsbarn, frisk familie 90%
  -Kvinne i 30-årene, 3 friske barn, 80 %
  -Kvinne i 30-årene 4 friske barn, 60 % (vil helst ha 100 %)
  -Kvinne i 50-årene, voksne barn, frisk familie 80% (men vil helst ha 100%)
  -Kvinne i 40-årene, ingen barn 80 % (vil gjerne ha 100 %)
  -Mann i 60-årene, frisk familie - 80 % (seniordag)

Totalt er vi under 20 ansatte, ingen med barn under 5 år jobber deltid, for øvrig er vi svært få menn.

Billa sa for 11år siden:

Cluet er vel om du kunne bidratt MER, egentlig. Eller om deltidsstilling er maksimalt av hva du kan klare. Yte etter evne, få etter behov... Selvom det føles som om jeg skatter nok til å lønne en heltidsstilling på vår lokale barneskole, og dermed fortsatt hadde tjent mer enn snittet om jeg gikk ned i stilling, så klarer jeg jo fint å jobbe 100 %. Da gjør jeg det.

Det er bra for alle sammen at jeg jobber det jeg klarer. Et samfunn hvor fokuset er at alle subjektivt skal oppleve at de har det bra (etter norsk standard "bra") UTEN at vi skal tenke gjennom eller fokusere på det hva det koster, eller hvordan kostnadene skal dekkes inn for den saks skyld, blir bare veldig, veldig naivt og lite bærekraftig.

Lille meg sa for 11år siden:

Dette skrev du, annemede:

.. som et svar til mitt innlegg med følgende tekst:

Jeg forstår ikke helt hva du prøver å si. Skatteinntekter er ikke nevnt i det hele tatt i mitt innlegg. Det jeg kommenterer, er at man hele tiden skal ha vekst. Sier du at vi alle må hele tiden produsere mer og mer og mer, og forbruke mer og mer og mer, ellers vil velferdssamfunnet gå under? Har du sitert et annet innlegg enn du tenkte? Dette henger jo ikke sammen!

mkj sa for 11år siden:

I min datters klasse var det ikke lenger unger igjen på SFO i 3. klasse. Det tror jeg har noe med deltid å gjøre, uten at jeg har vitenskapelig belegg for det.

På jobben min vet jeg ikke om et eneste menneske som jobber deltid. Vi jobber da i et av disse firmaene som stadig skal ha vekst år for år.

Billa sa for 11år siden:

Fordi det å velge bort å sette krav til folk, det å godta at folk underyter i samfunnet (pusing) og det å ikke kreve at folk bidrar med det de faktisk klarer (stakkarsliggjøring) ikke gjør at samfunnet beveger seg fremover. Vi ender da opp med at kommunenes signalbygg er byggene som huser NAV. De aller fleste firmae vi handler av, bidrar med ganske mange skattekroner, momskroner, lønnskroner og andre avgifter. Hvordan kan DET være feil? Hvordan skal du regulere det? Sette tak på hvor mye private aktører skal kunne tjene? Der har du hvertfall en oppskrift på utflagging og snubletråd for gründere...

annemede sa for 11år siden:

Med 100 % stillinger vil skatteinngangen være høyere enn ved lavere stillingsprosenter. Kanskje man på sikt blir nøtt til å kutte i lønningene også. :vetikke:

gajamor sa for 11år siden:

Alle regnskap har en inntektsside og en utgiftsside. Kanskje burde noen flere oppgaver (de nødvendige) vært prissatt, fordi de ellers ville ha påført velferdsordningene større utgifter. Da tror jeg også det ville blitt litt endringer i holdningene, nå syns jeg for mange gjemmer seg i boksen "jeg gjør verdens viktigste jobb - jeg er mamma". Hvis man taler i mot dem, så går det ut over den hjemmeværende faren til en multihandikappet autist.

I mitt hode ville det vært veldig enkelt å skille mellom de to kategoriene, problemet er at det finnes andre typer hoder der ute som ville ha ødelagt hele opplegget (les: KrF). F.eks. syns jeg ikke det å være hjemme med en frisk treåring skal gi noen penger eller pensjonspoeng. Han vil få god nok omsorg i barnehagen, og det vil koste samfunnet mindre totalt sett. Leksehjelp for flyktninger (aka Røde Kors), og omsorg for et multihandikappet barn syns jeg derimot er innenfor. Skillet går der det ville kostet mer for staten å gjøre oppgaven på en annen måte (lærere krever overtidsbetaling, det gjør ikke pensjonerte lærere som er frivillige for RK).

Jeg er usikker på om det er mulig å gjøre dette uten å skape enda mer byråkrati (men tror man kunne spart inn hele ordningen på å slå sammen grunnstønad, hjelpestønad, omsorgslønn, opplæringspenger for foreldre til funksjonshemmede barn, utgiftsdekning for reiser for opplæring av foreldre til funksjonshemmede barn (tre ulike søknadsprosedyrer, alt etter hvor du reiser til), og pleiepenger), men hadde man klart det ville det kommet tydelig fram hvem som yter etter evne, og hvem som må få etter behov.

gajamor sa for 11år siden:

Kan godt betale mer skatt, jeg. Det kan være en like grei ordning. Syns f.eks. det hadde vært helt rett og rimelig om jeg betalte litt toppskatt.

løve70 sa for 11år siden:

Dette kan jeg signere på, jeg har akkurat samme erfaring :nemlig:

På arbeidsplassen min er det noen få som har jobbet deltid, flest jenter, men også noen menn. Det har da vært snakk om 80% eller 90% for en periode.

I nabolaget er det flere, kun kvinner, som jobber deltid. Enkelte til og med helt ned i 50% (ikke pleietrengende barn).

mkj sa for 11år siden:

Hvis man som du mener at man 'gjerne kunne betale litt toppskatt (går da ut fra at du tjener under toppskattgrensa i dag?) - da ville man heller bare få flere på deltid, det er i alle fall min teori. Hvis man bare får beholde de siste 50% av alt man tjener den siste ukedagen, så er det jo veldig rimelig å ta denne fri.

Maverick sa for 11år siden:

Interessant tanke. Jeg synes det er stas og flott å betale skatt, men toppskatten betaler jeg på ingen måte med glede. Det er et paradoks at jeg betaler mange tusen i toppskatt hvert år, men blir betraktet som et risikoprosjekt av banken, og må bruke overtalelsesevne og blafrende øyevipper for å få lån til en helt enkel treromsleilighet. Et eller annet sted det er det noe som ikke henger på greip.

gajamor sa for 11år siden:

Skulle veldig gjerne sett noe forskning på dette med skattetrykk og arbeidsvilje. Det er et veldig vanlig argument, og det kan godt hende at det har noe for seg. Men det lille jeg har sett av forskning der man sammenligner f.eks. USA og Norge støtter ikke opp under myten/teorien.

Disse handler mer om motivasjon til å betale skatt, enn vilje til å jobbe mer, men det hele henger jo sammen:
-http://www.newsinenglish.no/2010/09/05/welfare-system-worth-higher-taxes/
-http://www.inc.com/magazine/20110201/in-norway-start-ups-say-ja-to-socialism.html

Og poenget mitt var vel at om alle jobber 80%, men betaler like mye i skatt som i dag (i kroneverdi) så burde ikke det være et problem?

gajamor sa for 11år siden:

Det går mer på boligpolitikk og mangel av ivaretakelse av ensliges rettigheter. Særlig det første er et stort problem, og samtidig en fin måte å øke inntektene på: fjern skattefradraget på gjeld til bolig nr 2, øk likningsverdien til 80 % av verdien av bolig nr 2, og du vil fjerne en del boligspekulanter fra markedet.

Cuyahoga sa for 11år siden:

Men verdiskapningen som kommer fra (mange) jobber kommer da ikke bare fra skatter fra arbeidstakeren.

Pøblis sa for 11år siden:

Arbeidet som gjøres er jo i de aller fleste tilfeller viktig. Tjenestene som produseres har jo verdi utover at man betaler skatt.

kie sa for 11år siden:

Det å anerkjenne "særlig tyngende omsorgsarbeid", som det heter, som arbeid er viktig også for å finne ut hvor mange reelle deltidsarbeidende det finnes.

For å ta et eksempel:
I en periode jobbet jeg deltid, men la man til stillingsprosenten omsorgslønnen var på ble jo summen over 100% stilling. (Omsorgslønn er skattbar inntekt, om enn ganske lav inntekt). Og omsorgslønn regnes etter at timene man får hjelpestønad for er trukket fra.

Jeg ble allikevel regnet som "bare deltidsarbeidende". Blant de som har særlig tyngende omsorgsoppgaver har man vel egentlig tidfestet arbeidet litt der også. Om jeg ikke husker feil er det minst 2,5 timer/uke for vanlig hjelpestønad, minst 7 timer/uke for forhøyet sats 2 osv. Så sånn sett bør det jo ikke være et problem å luke bort i alle fall noen i gruppen "deltidsarbeidere" om det er interessant. F.eks. for å evt treffe bedre med tiltak.

Maverick sa for 11år siden:

poff

Gaia sa for 11år siden:

Dette er jeg helt enig i!

Og dette handler faktisk også om en kjønnsrolledebatt. Jeg kjenner blant annet at det er mye lettere å ha forståelse for de familier som ordner seg sånn at både mor og far jobber redusert (typisk 90 %) i en periode, for å få hverdagen til å gå opp, fremfor de som velger å la mor ta støyten med 80 % jobb. Det interessante er at flere av de jeg kjenner som velger 90 %-løsningen har stillinger hvor det ikke er "vanlig" med deltid eller at det (også) er far som jobber deltid, men hvor det er tatt et bevisst valg som nettopp handler om kjønnsroller og kjønnsrollemønster. De jeg kjenner som velger 90 %-løsningen har også valgt å øke tilbake til 100 % når de er ferdige med småbarnsfasen, hvilket sier meg at det at det er begge som velger den løsninger gjør det mer sannsynlig at de ikke havner i "deltidsfella", dvs. at deltiden blir permanent.

Mrs. S sa for 11år siden:

Jeg har ikke så mye å bidra med i debatten, vil bare si at å jobbe 100% er ikke så attraktivt når man har en jobb som hverken er interessant, spennende eller hvor en kan legge opp arbeidsfordeling eller styre sin arbeidsdag på noen som helst måte.

Legg til lav lønn, og jeg ville absolutt jobbet deltid hvis økonomien var på plass og en i tillegg kunne sette av til pensjonssparing. Ut ifra rent egoistiske hensyn. Vi ville bruke like mye varer og tjenester (moms, arbeidsplasser til å produsere det vi forbruker), og samlet ville det bli betalt inn like mye skatt.

I dag jobber jeg 100% og er nødt till det med en arbeidsledig mann. Han tar dessverre ikke mer husarbeid/familiestyring enn meg, heller mindre. På grunn av psykisk sykdom bl.a. Jeg har måttet bøyd hodet framover så håret skal skjule tårene mine når jeg har hatt det som verst - på jobb. Eller gått på toalettet for å gråte, og passe på å ikke se noen inn i ansiktet når jeg kommer tilbake. Å jobbe deltid ville vært himmelen da.

Jeg misunner de som har en attraktiv jobb hvor de føler de har kontroll. Jeg misunner også de som har en mann som tjener så mye at de kan gå ned i redusert stilling. Jeg er klar over at det finnes de som har det verre enn meg, men det er kansje ikke de i denne tråden som er så enige med Gerd Kristiansen.

De ungdommene som uttaler i spørreundersøkelser at de vil jobbe deltid har kansje en mamma som kommer hjem fra jobb grå i ansiktet og sliten. Det er ikke nok attraktive jobber her i landet til alle. Langt ifra alle klarer å holde maska og gi ungene inntrykk av at jobben er topp.

emm sa for 11år siden:

Mrs S.: Psykisk sykdom hjemme er vel egentlig en like stor belastning som alt annet man kaller større utfordringer på hjemmebane. Så du er i en spesiell situasjon vil jeg mene. Synes ikke det er rart om du føler deg sliten og oppgitt. :klemme:

Billa sa for 11år siden:

At du ønsker å jobbe redusert fordi du er sliten, eller ikke liker jobben din er fullt forståelig, og jeg håper du finner løsninger på hvordan hverdagen ikke skal føles så tøff. Men, det det du nevner er vel strengt tatt ikke det som er førende for problematikken Lo-lederen tok opp, eller problematikken aller fleste av oss har sagt seg enig i at eksisterer.

Nessie sa for 11år siden:

Ja, om man skal holde på pensjonen (som "tidligere" off.ansatt, så må man jobbe i det privatet/opprette eget selskap). :nikker: Stemmer det. Eller jobbe inntil 1,3 % i uka eller noe sånt. Offentlig.

Pepper Lemon sa for 11år siden:

Motsatsen til økonomisk vekst er resesjon. Og med resesjon følger arbeidsledighet og prisustabilitet. Det er faktisk krise for et velferdssamfunn. Men økonomisk vekst trenger ikke bety mer forbruk som sådan.Innen økonomisk vekst ligger det investeringsvilje, innovasjon, fremskritt. Se på Spania, for eksempel. De hadde et vanvittig subsidieprogram for solkraft. Nå ligger det dødt, fordi de har en økonomisk krise. Ikke akkurat bra for miljøet.

Lille meg sa for 11år siden:

Jeg har ikke økonomisk utdannelse, så du må gjerne forklare meg. Hvordan skal økonomisk vekst kunne skje uten at man samtidig har økt forbruk? Hvis man hele tiden skal øke omsetningen - hvordan kan alle gjøre det? Eller er tanken at man øker omsetningen helt til bedriften går konk?

Ørnekvinnen sa for 11år siden:

Billa sa for 11år siden:

Effiktivisering i bedriften? I mange tilfeller vil omsetningen stoppe opp, og da må det gjøres grep, kanskje, for å opprettholde bedriften. Lønnsoppgjør og økte råvarepriser, produksjonspriser osv, er også faktorer som tas med. Det er allikevel mer interessant å se på dette på makronivå fremfor enkeltforetak. Et lands bruttonasjonalprodukt, eller verdiskapning må ikke stoppe opp. Når den gjør det, bruker vi mer vedier enn vi skaper (=konkurs).

Billa sa for 11år siden:

Charlotte Koren har stadig vært i media, blandt annet i kraft av sin rolle ved NOVA, men akkurat i boken du henviser til, er hun vel ikke spesielt opptatt av annet enn hvor viktig og samfunnsdrivende det har vært at kvinner forlot husmorrollen for å jobbe ute og tjene egne penger?

At veldig mange deltidsarbeidende bruker barna som grunnlag for ønsket om å jobbe redusert, var utgangpunktet til Gerd Kristiansen. VelferdsSamfunnet vårt legger til rette for at man kan KREVE permisjon fra stillingen sin inntil barna er ti år. Jeg tror faktisk egentlig ikke heller, at kvinner primært velger bort fulltidsstilling for å ta ulønnet arbeid hjemme. JEG tror fritid og mulighet til mer tid til seg selv - men da lønnet av partner, er vel så viktig. Det å IKKE adressere denne problemstillingen, vil ikke DET være å akseptere det bestående? GK ønsker vel å påvirke til endring, vil jeg tro.

At alle bør bidra med det de kan, uavhengig av timelønn, er for meg helt innlysende. Det blir bare dumt når det presiseres at en eller annen i sin 60 % stilling er lønnet så godt, at det kompenserer for at hun/han ikke jobber fullt.
Kvinner er kvinner verst? Tja, av og til trengs det kanskje å røskes litt i medsøstre som tror at likestilling betyr å dekke egne behov. Selvfølgelig trenger et land verdiskapning og vekst.

Katta sa for 11år siden:

Noen valg er smartere enn andre. Valg som fører til at man blir avhengig av andre når mannen stikker av med en nyere modell er ikke spesielt gode hverken for den det gjelder eller for samfunnet. Og så kan man si hva man vil om å bidra og hvordan samfunnet ble bygget, det som er helt sikkert er at vi er færre og færre som bærer en tyngre og tyngre byrde med tanke på offentlige utgifter. Og det kan rett og slett ikke fortsette sånn. Det kommer til å bli kutt og vi er helt avhengige av at alle bidrar det de kan for å få hjulene til å gå rundt. Det er derfor viktig at vi har et system som oppmuntrer til å jobbe.

Candy Darling sa for 11år siden:

Er det én ting som provoserer meg, så er det å hevde at jeg har et spesielt ansvar for å være enig med noen eller forsvare noen fordi de er kvinner. Kvinne er kvinne verst my butt.

Lille meg sa for 11år siden:

Man kan ikke effektivisere for alltid. Det er alltid en begrensning. Vi kan ikke alltid øke produksjon. Der er det også en begrensning. Og jeg fatter fremdeles ikke hvordan du mener økonomisk vekst skal skje uten samtidig å øke forbruket.

Som jeg nevnte tidligere, så er ikke BNP et godt mål for verdiskapning. For eksempel fordi folk i et borettslag kan øke BNP ved å selge boligene sine til hverandre for stadig høyere priser. Da øker BNP uten at det i det hele tatt har skjedd en økning i verdiskapning.

Man kan jo også spørre seg om hva verdiskapning egentlig er. Hjemme hos oss har vi hørt en del på lydbok med Emil i det siste. Selv om BNP nærmest var en vits på den tiden, så er det jo ikke slik at man ikke jobbet livet av seg på starten av 1900-tallet. Samtidig hadde de ting da som vi ikke har nå.

Jeg syns denne debatten i alt for stor grad preges av at enkelte ser ut til å mene at alt arbeid utenforhjemmet alltid er bra (selv om man jobber som selger, aksjemegler eller om man pusher kreditt på folk som allerede er i økonomisk krise) mens arbeid hjemme ikke er bra om man er to foreldre og har velfungerende barn (ingenting nevnt om hvordan de som er hjemme benytter tiden sin).

Jeg hadde likt en mer helhetlig utveksling av tanker hvor man så litt etter hva man faktisk ønsket av et samfunn. Er det virkelig slik at det er et framskritt at kvinner i 2013 bruker mer tid på klesvask enn kvinner gjorde i 1900? Er det virkelig et framskritt at den tiden som er frigjort fra nødvendig strikking for å i det hele tatt ha klær nå blant annet benyttes til å barbere armhuler, bein og bikinilinja? Er det et framskritt at frigjort tid brukes framfor skjermen (:flau:), heller enn å være sammen med storfamilien?

Skal vi fortsette i denne retningen? Er det det eneste valget vi har?

Billa sa for 11år siden:

Lille meg, jeg følger deg i hva slags samfunn du ideelt sett kunne ønske deg. Litt mer blomster og kjærlighet, fritid og mulighet til å bestemme selv :)

Når det kommer til verdiskapning i et samfunn, eller i en bedrift, så handler det om MER enn økt omsetning. Den sier egentlig ikke så mye annet enn at det er økt kapital INN. Hvor mye produktene har kostet å produsere, eller hvor mye selskapet, eller landet om du vil, sitter igjen med på bunnlinja, behøver ikke ha noen direkte sammenheng. Fremfor å selge et større antall av noe, kan jo også prisene økes? Verdiøkningen i en slik produksjonsskjede i næringslivet gir inntekt til staten. Klart det er viktig!

I et land, eller i en bedrift, øker for eksempel lønnsutgiftene hvert eneste år. Hvordan tenker du deg at dette skal kompenseres? Vi VET at NAV vokser, vi får økte utgifter til eldreomsorg osv. Hvordan skal vi kunne betjene alt dette hvis det ikke finnes nok penger fra inntektsskatt, moms og alle de andre måtene vi deler med oss på, inn til fellesskapet. Hver gang du og jeg handler noe, kjøper bolig eller bensin, så gir vi også til statens utgiftskonto, og den øker jevnt og trutt.

På Emils tid var det mye bra, men også veldig mye som ikke var fullt så bra. Jeg synes det er i overkant naivt å trekke frem Sverige fra begynnelsen av 1900-tallet i en debatt som primært omhandler om norske kvinner ikke bør jobbe det de faktisk er i stand til, utenfor hjemmet. Dette med tanke på opprettholdelsen av velferdssamfunnet. Velferdsgoder var det nemlig kanskje i så mange av i Småland rundt århundreskiftet.

Ørnekvinnen sa for 11år siden:

Ørnekvinnen sa for 11år siden:

annemede sa for 11år siden:

Jo mer jeg har lest av LO-lederen, jo mer ser det ut til at det hun aller mest vil til livs, er det at kvinner bruker barna som unnskyldning. La de heller bruke egen fritid som unnskyldning heller enn barna.

Teofelia sa for 11år siden:

Selvsagt kan man ha historiske sammenligninger, men da må de nesten henge i alle fall litt på greip.

På Emils tid var det ikke "barnepass", slik vi tenker på det i dag, med fornøyde barn i selskap med en mor som sysselsetter dem på pedagogisk fornuftig vis. Da var det helt normalt at niåringen passet på toåringen og at seksåringen måtte klare seg selv. Noe som medførte at barnedødelighet som følge av ulykker var mangedobbelt så stor som den var i dag. "Barnepass" var rett og slett en ikke-eksisterende tjeneste for mange barn.

For ikke snakke om at en vesentlig andel av ungene var i arbeid, enten hjemme (ulønnet) eller borte (lønnet). Hvis jeg ikke minnes helt feil, sier SSB at omlag 20 % av Oslos barn var i lønnet arbeid rundt forrige århundreskifte, mens en tilsvarende andel var i ulønnet arbeid hjemme.

Jeg synes ikke vi har så mye å klage over i 2013. Selv barn av fulltidsarbeidende foreldre har i snit mer tid med sine foreldre enn det barn på Emils tid hadde med sine.