Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Vi har jo diskutert dette før her inne. Jeg er veldig imot tradisjonell kjønnsdeliing av forsørgerbyrden i unge familier - fordi det den deltidsarbeidende avhengig av den fulltidsarbeidende - og fordi en slik fordeling av oppgavene i familien gjør at mannen ofte jobber mer enn fulltid hvis mor jobber deltid - og vi derfor viderefører tradisjonelle kjønnsroller i forhold til barneomsorg. Jepp - fint å prioritere barn, men ikke fint om far blir en perifer skikkelse i familien. Heller ikke fint hvis man blir skilt og mor ikke er istand til å forsørge seg og barna. Dette - og det faktum at et liv som deltidsarbeidende gjør at man blir en fattig pensjonist, er grunnen til at jeg synes at kvinner og familier bør gå både en og to og tre runder med seg selv før de bestemmer seg for at mor skal jobbe meinder og bruke mer tid på familien og at far skal satse på jobb og forsørgelse.
(Og hvorfor har ingen startet denne tråden før, egentlig? :knegg: )
Jeg hørte intervjuet med LO-lederen og hun var litt mer moderat enn mediene fremstiller det som, men budskapet er entydig. Kvinner flest bør jobbe heltid av hensyn til samfunnet og seg selv. Jeg er enig med henne av mange forskjellige årsaker, men kanskje aller mest fordi vi har et samfunn som så til de grader er tilrettelagt for at man skal kunne bidra med arbeidskraft og penger til felleskassen samtidig som man har små barn. Vi er så himla priviligerte.
Jeg tror jeg mistet en FB-venn i går på grunn av denne saken. :p
Hun skrev snurt at da mannen har mange reisedøgn i året og jobber masse må jo noen ta seg av treåringen. :dramaqueen: Samtidig som hun klaget over at det var så vanskelig å få fast bitteliten stilling.
Hva er det med at så mange mener at mer tid med mamma kan utligne minimalt med pappatid? Jeg har hørt flere som hevner at "naboen min kommer nok til å angre på at hun tok bare 8 mnd permisjon ja :stolt:, samtidig som de hevder at pappaperm ikke er avgjørende for noe som helst. (Sofie og pappa har et fantastisk forhold de, selv om de ser hverandre bare en time før leggetid. :rørt: :hjerter:)
Og så var det noen tall ett sted, om hvor stor andel av disse deltidsarbeiderene som er kvinne - og videre, hvor mange disse som jobber deltid, som i realiteten ønsker å jobbe mer. At mange jobber ufrivillig deltid. :nemlig: Og dette er jo typisk i kvinnedominerte yrker.
Jeg liker at hun kommer med en brannfakkel jeg, og provoserer litt. Mange ser rødt, men det gir diskusjoner, og får viktige tema på dagsorden. :jupp:
Det er jo ikke det at det ikke er viktig å tilbringe tid med barna. Poenget er at denne tiden i hovedsak blir ivaretatt av kvinner, ved at de går ned i stilling (og mange blir der?). Men dette har jo sammenheng med mye, blant annet at menn fortsatt tjener mer enn kvinner.
Fillern at dere er så enige, da! Jeg leste bare overskriften (:tabloid: ), og siden jeg ikke er noen spesielt stor LO-fan, tenkte jeg "Yess! Kom igjen, fyr opp!"
Enig. Og dessuten synes jeg det er urettferdig at arbeidsføre folk som velger frivillig å jobbe deltid for å ha mere fritid, høster velferdsgoder av samfunnet på lik linje med oss som jobber full tid.
Enig i den siste der ja! Unntaket får være om man er så godt skodd at man kan spare privat til en egen grei pensjon, og det er faktisk de færreste av oss. Blir man alene, har jobbet deltid, og står ribbet tilbake, da blir det også brått et samfunnsproblem (utløser sosialytelser osv), så klart vi må tåle å høre så klar tale. Synes mange er vel hårsåret når harde fakta legges på bordet, da får de i alle fall ikke forvente hjelp om de kommer i denne fella en gang.
Jeg innrømmer at jeg er lei av hakkingen på deltidsarbeidende. Ja, jeg ser likestillingsargumentet og ja, jeg ser innbetaling til velferdsgoder. Og nettopp på grunn av disse tingene så er jeg svært negativ til å gå mange år hjemme uten egen inntekt.
Men, vi lever i et vanvittig forbrukersamfunn. Den private velstanden bare øker og øker, vi tjener godt, mange av oss og vi kjøper alt for mye. Det er ikke godt for miljøet og det er ikke godt for vårt forhold til hva man "bør ha". Jeg har store problemer med å se at det er så skrekkelig galt å prioritere tid fremfor penger og forbruk. Det var jo dette den grønne 70tallsdrømmen var. At vi skulle komme frem til et samfunn der man skulle prioritere "det gode liv" og tid sammen. Jeg har blitt fullstendig matt av en del debatter her inne hvor det blir sett som veldig mye bedre å jobbe fulltid og betale en vaskehjelp fremfor å si at man egentlig synes at det er helt greit å vaske sitt eget hus og bruke de pengene på å ta seg tid til å gjøre det. Til og med være så syndig at man kanskje av og til er hjemme en dag helt alene og vasker hus, drikker kaffe og roer tempoet.
Jeg har redusert med 5%. Det er ikke mye, men det gir meg 13 ekstra feriedager i året. Det vil si at jeg har seks uker sommerferie og likevel har noen ekstra feriedager til planleggingsdager eller bare en "jeg har lyst til å være hjemme og ha det fint helt alene" dag. Jeg er klar over at LO lederen er mer opptatt av de som jobber 50% enn av meg som jobber 95%, men logikken er litt den samme likevel. Mener jeg. Det er ikke skrekkelig mange flere år jeg har barn som har lyst til å være på ferie med meg. Jeg har ikke lyst til at de skal tilbringe halve ferien på ulike fritidstiltak. Jeg har lyst på lange late uker sammen med dem. Uten at jeg må bruke mange ettermiddager på jobb for å opparbeide meg avspaseringen.
Jeg synes forbruksargumentet er godt, Blå, men det fjerner jo ikke kjønnsubalansen. Som er skremmende stor. Det er strukturelle årsaker til at det er kvinner som velger deltid.
Jeg tenker at det ikke er det samme om man jobber 95% eller 50% i det hele tatt.
Også tenker jeg at det er en real sak og ta et oppgjør med forbruk og tid og sånn. Men jeg synes ikke det er greit hvis dette oppgjøret nesten alltid ender med at det er kvinnene som jobber mindre.
Som sagt. Jeg ser kjønnsargumentet. Og jeg skulle ønske at fordelingen var annerledes. Samtidig så tar det tid å endre inngrodd sosialisering.
Og, det må være lov å ha to tanker i hodet på en gang
Hadde jeg hatt råd, skulle jeg glatt redusert enda mer. Og jeg skulle gjerne sett at mannen reduserte tilsvarende. Men han er lærer og har allerede så mye fri (bare for å kaste den brannfakkelen også) at han ikke helt ser vitsen.
Men hvorfor er det nesten ingen menn som jobber deltid? I forhold hvor mannen tjener mest er det kona som velger deltid, men i forhold der kona tjener mest er det fortsatt oftest hun som velger deltid? :confused:
Jeg ser at det er uheldig at det er kvinner som jobber mindre. Men det er nå engang sånn at menn ofte tjener mer enn kvinner. Om det er fordi de har valgt ulike yrker, eller fordi de får høyere lønn for likt arbeid spiller ikke så stor rolle når man skal se hva man har råd til.
Jeg har en helt OK lønn. Mannen min tjener omtrent dobbelt så mye som meg. Hvis en av oss skal gå ned til 80% stilling er det klart at det blir meg - vi taper for mye på at han gjør det samme. Vi må kjempe for å øke lønninger i "kvinneyrker", evt senke menns lønninger. :humre: Hvis ikke har man ikke nødvendigvis et reellt valg over hvem som reduserer stillingen sin.
Jeg synes det er synd at det er nesten alltid kvinnene som gjør de grepene som trengs for å få familien til å gå rundt tidsmessig og mennene som gjør de grepene som trengs for å få inn penger.
Det resulterer i at kvinner som gruppe lever i en mye mer usikker økonomisk fremtid og at menn som gruppe har for lite tid med barna sine.
Det blir sagt mange ganger i slike diskusjoner at man ligger ikke på dødsleiet og angrer på at man brukte tid på familie. Men det er ikke mitt inntrykk faktisk. Det er mange eldre kvinner som føler at de ikke ble til noe, at de kunne brukt evnene sine mer. De som angrer på for lite tid på familien er menn stort sett.
Så jeg tenker at det beste for de fleste er at man forsøker at både menn og kvinner får i pose og sekk. Begge er i arbeidslivet på en slik måte at man får brukt seg litt, og begge får nok familiekontakt til at de har god kontakt med barna sine.
Nja.....Eg er ikkje heilt einig i at absolutt alle skal jobbe 100%.
Eg meiner at det viktigaste er at alle som kan jobbe skal jobbe nok til å forsørge seg sjølv, uten hjelp frå staten. Om nokon, uavhengig av kjønn, velger å jobbe litt mindre og ha meir fritid syns eg det er heilt greit sålenge dei har nok pengar til å forsørge seg. Vi lever berre ein gang!
Det må vere lov til å prioritere å nyte livet og heller ha litt lavare levestandard utan at ein skal bli sett ned på av dei som jobbar 100%.
Men dersom eit slikt valg innebærer at mannen må jobbe tilsvarande meir for at økonomien skal gå rundt eller for å kunne opprettholde levestandarden blir det noko anna.
Ein tapar sjølvsagt pensjonspoeng og alt det der, men den dagen ein blir pensjonist er ein også som regel gjeldfri samt at ungane har blitt voksne og forsørger seg sjølv.
Pensjonstap kan også kompenserast ved at mannen bruker litt av si inntekt til pensjonssparing for kvinna.
Men når det er sagt meiner eg at ingen kvinner bør gjere seg sjølv avhengig av ein mann økonomisk. Ein har ingen garantiar for at forholdet vil vare til pensjonsalderen.
Eg må innrømme at eg gjerne kunne tenkt meg at både eg og mannen gjekk ned i 80% stilling nokre år for å få litt meir fritid og pusterom. Men samtidig er eg ikkje villig til å droppe utenlandsferiar eller gå ned i levestandard, så då blir det ikkje noko av. Dessuten er jobben min slik at reduksjon av stilling eigentlig berre ville ført til 80% lønn og 100% jobb.
Men om vi no hadde valgt å gjere det syns eg ikkje at LO eller andre skal legge seg opp i det sålenge vi klarar det uten å måtte motta pengar frå NAV.
Eg vil faktisk driste meg til å seie at deltid kanskje kan spare staten for pengar i mange tilfeller ved at ein unngår at kvinner blir sjukemeldt eller uføretrygda.
I sjukemeldingsdebattar her på forumet har det blitt sagt mange gangar at folk som ofte blir langtidssjukemeldt kanskje bør innsjå at dei ikkje bør jobbe 100% og heller gå ned i stilling i staden for å belaste NAV og arbeidsgiver med stadige sjukemeldingar.
Ja, som sagt. Jeg ser at det er problematisk at det alltid er kvinnen som reduserer og er selv et eksempel på at det ikke nødvendigvis har med inntekt å gjøre. Jeg tjener mer enn mannen og det er meg som reduserer. Men for oss har det, som sagt, også noe med at han har jo den sommerferien, om vi skal få den sammen, så er det meg som må redusere.
Og så synes jeg at Simone sier det bra. Man skal kunne forsørge seg selv. Og om man kan det på en redusert inntekt, så synes jeg at det må være fritt frem.
Deb som jobber fulltid +++ er avhengig av den andre også, det finnes mange menn som har fått seg tidenes sjokk når de er blitt fedre med 50% samvær og ikke kan jobbe 150% mer.
Sånn ellers er jeg enig med resten. Jeg vurderte å lage en tråd om dette i går, men kom frem til at det ikke blir noen diskusjon her inne uansett. :knegg:
Det kan man jo svare på ditt innlegg også. :) Så lenge det er kvinner som står for deltidsjobbingen, er det et problem, ikke bare på individnivå, men også på samfunnsnivå. Hadde det vært hipp som happ hvem som jobbet deltid, og man fremdeles fikk samfunnet til å gå rundt hadde det jo ikke vært noe problem.
Jeg reduserte arbeidsbelastningen med å gå over til en lettere jobb en periode og det var virkelig bare positive varmere ord på at man gjorde det rette for familien. Da mannen min gjorde det samme i en periode ble det mye negative kommentarer gitt, både mot meg og ham.
Og de fleste er jo veldig påvirkbare for miljøet, man ser jo her på FP også at folk snakker om hvor tungt det er å være kvinne på grunn av forventningspress. Så det er jo kulturelle og sosiale krefter som gir press på mannen at han ikke skal gjøre det, mens kvinner får i hovedsak positive kommentarer på det.
Jeg er litt delt kjenner jeg.
Kanskje fordi jeg har valgt å jobbe litt redusert selv for en periode. Jeg har redusert stillingen min med 6%, det gir meg en halvtime mindre jobb hver dag. For meg som er i privatsektor betyr det at jeg reduserer fra 8 timers dager til 7 1/2 timers dager, som i praksis er full dag for andre.
Vi har gjort det for at hverdagen skal gå rundt. Mannen har en lederstilling og er gjerne borte et par dager i uken. Skal jeg rekke å hente i både barnehage og på skole, så må det bli sånn.
Mannen tar igjen sin bortetid med å jobbe redusert de dagene han er på kontoret, da drar vi hjem sammen.
Jeg betaler fortsatt fullt inn på pensjonsordningen min, så jeg taper ikke noe på den biten.
Jeg ser helt klart kjønnsargumentet her jeg også. Men jeg vet ikke helt om det er småbarnsmødre man skal kjeppjage i jobb. Der folk frivillig har redusert stillingen sin for å ikke møte veggen, så er det jo et valg man har valgt for å kunne bidra til samfunnet videre.
Jeg vil heller se at man gjør mer for å få dem som ufrivillig jobber deltid inn i heltidsstillinger.
Jeg syns denne debatten handler vel så mye om hvilke grenser både kvinner og menn setter for seg selv, familien, barna og arbeidsgiver i den tiden da ting er mest hektisk. Å jobbe 100% er ikke et problem i seg selv, men hvis 100% i praksis betyr 120-150%, hvis barna må være med på alt de har lyst til av fritidsinteresser og aldri kan frakte seg selv dit, hvis man ikke føler seg som en ekte person om huset ikke har blitt vasket på et par uker og man i tillegg har høye krav til egne fritidsinteresser og sosiale liv, så er det klart at den aktiviteten (les lønnet arbeid) som tilsynelatende tar flest timer i løpet av et døgn blir en belastning. Folk kunne med fordel vært litt mer laidback og mer flinke til å sette grenser. Samfunnet er tilrettelagt for at det skal være mulig å kombinere småbarn og jobb.
Jeg håper på sikt at det er like vanlig at menn jobber redusert som at kvinner gjør det. Det må få være en privat sak å bruke tid på familien. Håper at ektefeller kompanserer hverandre for tapt inntekt og pansjon. Og at kontantstøtte utgår.
Jeg tror også på at de som jobber redusert blir vant til det, at redusert periodene blir lengre enn tenkt, og at det er tungt å gå tilbake til 100% stilling.
Ja. Dersom man er frisk og har mindre enn 3-4 friske barn uten spesielle behov og har en normalt grei partner så er det så er det helt forenlig med å jobbe fullt.
Jeg er forsåvidt enig i at deltid er en fornuftig løsning dersom man ikke greier å jobbe fullt, det er forskjellig arbeidskapasitet til folk.
Men samtidig så lever vi i et velferdssamfunn hvor man har en del goder og rettigheter. Det betyr også at vi har mer plikt overfor samfunnet enn de som lever i et samfunn uten rett til velferdsgoder.
Om man bor i et land som Mexico med minimale goder, så har man selvfølgelig mindre plikt til å jobbe for å holde samfunnsøkonomien i gang. I Norge er vi i den situasjonen at vi er avhengige av hverandre. Derfor bør man jobbe fullt ide periodene man kan, alle har perioder hvor man ikke kan jobbe fullt, og da må belage seg på andre.
Simone: Det som er interessant i forhold til kvinners arbeid og sykefraværsdebatten er jo at deltidsarbeidende er overrepresentert i sykemeldingsstatisikkene.
Jeg får være kjerringa mot strømmen og bli oppgitt av utspillet, jeg da. Jeg argumenterer veldig for at kvinner skal jobbe, være økonomisk uavhengige og ikke være prisgitt en partner. Jeg syns arbeidsføre folk skal bidra, og betaler min skatt med glede. Det argumenterer jeg heftig for i alle sammenhenger, og jobber selv 100 %.
Det jeg blir oppgitt av, er antydningen om at kvinner er a) late slasker som ikke gidder å jobbe mer (med noe som er Viktig, altså ikke barneoppdragelse og annen privat omsorg) eller b) at de må gi opp sitt klamme, kontrollerende grep og slippe far til på hjemmebane fra noen som VET at ufrivillig deltid er et utbredt kvinneproblem og at vi er langt fra likelønn. Samfunnsstrukturene er i høy grad med på å sementere kjønnsrollene, og det blir for enkelt å be individer om å ta brorparten av utfordringen eller eventuelt dn dårlige samvittigheten.
Det er klart det er lettere for familier der mor og far tjener tilnærmet like mye at begge reduserer eller andre "riktige" valg. Men for mange av oss er ikke det økonomisk gangbart at den som tjener mest, (også) reduserer, og det syns jeg det blir litt urimelig å kreve av folk uten videre.
(Jeg mener også at vår familie og mange andre barnefamilier kan forsvare en liten stillingsreduksjon i perioder når man ser på det store bildet også, men det er en annen diskusjon.)
Hvis menn og kvinner delte mer likt på alle de kjedelige jobbene man må gjøre hjemme, så ville vel ikke kvinner trengt å redusere for å få tid til å trene/tid med ungene/tid til seg selv eller hva de nå trenger tid til.
Så lenge min mann faktisk tar sin del av hjemmefronten, så får jeg tid til mer enn å jobbe og gjøre husarbeid.
Min mann tar meir enn 50% (50% av husarbeidet pluss alt hagearbeid og vask/vedlikehold av bil), men likevel kunne eg tenkt meg litt meir fritid!
Så viss eg hadde hatt ein anna type jobb og hadde vunne i Lotto hadde eg glatt gått ned i stilling ei stund uten dårlig samvittighet.
Men eg skjønner likevel argumentasjonen om at vi som kan jobbe 100% bør gjere det for å holde hjula i galg og for å auke skatteinntektene til staten slik at dei som ikkje kan jobbe kan nyte godt av veldferdsgodene.
Men da tenker jeg at man kan være ærlige med oss selv og samfunnet og si at jeg ønsker mer fritid, ikke at man jobber deltid fordi det er for krevende med barn, f. eks.
Det er lett å være ærlig med seg selv. Jeg kunne godt ha tenkt meg å jobbet mye mindre, for å sulle med andre gøye ting.
Men dersom jeg skulle ha søkt om redusert stilling, hadde jeg gjort med med omsorg for små barn som begrunnelse. Da har jeg rett på å jobbe redusert, og det hade ikke vært noe spørsmål om jeg kunne fått lov eller ikke.
Jeg synes folk må få bestemme dette selv, og finner det egentlig latterlig at noen forventer at de skal levere det 'samfunnet trenger', hvis det går på bekostning av egen livskvalitet. Når alt kommer til alt, så handler det for mange om livet her og nå, hva man vil ofre, og hva man vil se tilbake på.
Jeg kan jobbe 100%, da jeg jobber kun dagtid, og har en fleksibel jobb som passer fint inn med mannens jobb, tre barn og hvor vi bor. Det går opp med barnehage, SFO og levering,/henting. Men jeg har overhode ingen problemer med å se at hadde jeg jobbet turnus, begynt 7 noen dager, og måttet jobbe kveldsvakter og faste helger, så hadde jeg stilt meg veldig annerledes til dette. Når kvinner er dominerende i omsorgsyrker og nettopp får slike arbeidstider, så er det jo ikke så rart at de ønsker å finne en løsning der de får mer tid til familien. Det er også en annen belastning å jobbe ettermiddag, dag, et.c. på rekke og rad, enn kun dag. Man blir slitnere, og får ikke hentet seg inn på samme måte.
Jo greit man må tenke på alderdom og pensjon. Men jeg synes også det er viktig å tenke på livet her og nå. Hvis man opplever at man ikke har det bra, og at dette skyldes arbeidsbelastning, så bør det være greit å legge opp livet slik at man ja nettopp - får det bra. Har man råd til det, og det fungerer bra for den enkelte familie, så mener jeg at det er et personlig valg ingen har noe med. Ja man må være klar over hva det vil si i forhold til pensjon og sikring av seg selv. Men er man det, ja så må det være opp til hver enkelt.
Så kan man si at man burde velge en utdanning og et yrke man kunne stå i 100%. Men alt må jo gjøres. De tunge og 'ugunstige' yrkene også. Da bør det også være en forståelse for at folk velger en mindre stillingsprosent, nettopp for å kunne utføre og fortsette i slike yrker.
Det du skriver her tror jeg må være et ulitmate beviset på hvor ekstremt rike, bortskjemte og egoistiske endel er her i landet. Latterlig at man bidrar til felleskapet? Fy søren.
Jeg synes ikke tanken om å levere det samfunnet trenger er så latterlig. Jeg tror nok våre barn kommer til å måtte tenke mer i den retning, og jeg lurer ofte på hvordan den generasjonen vi oppdrar kommer til å få det etter hvert som de blir voksne og eldre.
Vi har familiemedlemmer som ønsker å leve i fred og ro utenfor samfunnet. I teorien ønsker de å være selvberget med mat og klare seg uten den vestlige verdens forbrukermønster. I praksis greier de det ei. ;) Men så fort de er syke er de en del av samfunnet igjen på et blunk, og de har full oversikt over alle sine rettigheter. :snill:
Hele samfunnet er bygget på en fellesskapstanke så da blir det helt absurd å kalle det latterlig at man forsaker en del av de tingene man selv har aller mest lyst til for å bidra til samfunnet. Det er faktisk en forutsetning for vår felles livsstil og vår felles livskvalitet at folk er innstilt på å bidra til fellesskapet.
Jepp. Jeg synes faktisk det er litt trist at vi har et så vanvittig forbrukersamfunn. At man er fattig om man ikke har råd til å dra til syden i alle fall en gang i året. Satt på spissen. Sånn sett må det være helt ok å prioritere annerledes. Jobbe mindre og ta de økonomiske konsekvensene av det, uten at man blir sett på som "en som ikke bidrar".
Men det blir feil når kvinner jobber mindre fordi mannen skal jobbe mer.
Men helt ærlig? Jeg drømmer om en jobb jeg kan brenne for, der det er uinteressant å telle timer fordi jobben gir meg mye. Samtidig ønsker jeg en jobb med frihet og tenker at jeg heller vil klare meg med mindre, om alternativet er å jobbe "døgnet rundt" og ikke ha tid til meg selv eller ungene.
Valgfrihet er bra (kontantstøtten er jeg derimot mot. Man må betale for valgene selv).
Jeg finner det latterlig å anta at alle uansett situasjon vil forsake tid med barn/ tid med partner/ generell livskvalitet for samfunnet. Hva slags martyrtanker tror enkelte at folk går rundt med? De burde virkelig få en dytt ned av sin høye hest.
Folk jobber fordi de liker det, de liker penger, behøver det og/eller ønsker å bruke utdanningen sin. Men å tro at folk veier samfunn opp mot det som betyr noe for hver enkelt, hvis man står i en situasjon der man må ta et valg rundt dette, ja det finner jeg latterlig. Så klart vil det være konsekvenser, som dårligere økonomi og pensjon, men jeg har inntrykk av at for mange er det en konsekvens de både er villige til å ta, og livskvalitetsmessig ser verdien av.
Og den der fellesskapsfølelsen, er det den der 'alle skal tas'?
Jeg håper virkelig at folk flest setter mer pris på å leve i velferdssamfunnet enn som så. Det har ikke noe med martyr å gjøre, det har med at man ønsker å bidra til at alle har noenlunde like rettigheter til utdannelse, til helsehjelp og til alle de goder og rettigheter som velferdssamfunnet genererer.
Om en tenker "samfunnet" som en litt stor, grå masse kan jeg for så vidt forstå at ens egen kjernefamilie teller langt mer.
Tenker en samfunnet som deg og meg og ungene våre og alle rundt blir det noe ganske annet. Jeg har jobbet tett på familier med barn med ganske tunge spesielle behov, jeg har sett hvor tungt det er, og hvordan ting som avlastning kan gjøre at en redder helsa og ekteskapet. Ønsker vi å bidra til slike goder? De aller svakeste er de som også vil merke det aller mest om slike ordninger tar slutt.
Jeg har ikke lest det fulle og hele utspillet til LO-lederen, men fyrte meg ganske godt opp over de tabloide overskriftene.
Jeg synes det er skivebom å angripe småbarnsmødrene, når tall fra SSB viser at 64 % av dem jobber fulltid, og at tallene på deltidsarbeidende i denne gruppa peker nedover.
Å komme med utspill som at "man har da nok tid med ungene sine" synes jeg ikke er å snakke barnas sak. De fleste som jobber 100 % har forholdsvis lite tid med ungene i ukedagene.
At det er et problem at det først og fremst er kvinner som reduserer arbeidstiden for å få familiekabalen til å gå opp, det er jeg helt enig i. Så jeg fyrte meg vel mer opp fordi hun hakker litt på en gruppe som faktisk allerede bidrar.
Ellers blir jeg rimelig provosert av uttalelser om at det er urettfeigt at deltidsarbeidende har de samme velferdsgodene som oss. Nok en gruppe man skal hakke på altså, i tillegg til sykemeldte, trygdede og sosialhjelpsmottakere?
I Sveits, som jo på mange måter er mindre likestilt enn her, er det helt vanlig med menn som jobber deltid. veldig mange har tre- eller firedagers uker. Argumentet er rett og slett ønsket om mer fritid. Det er underlig at her til lands er så og si alle deltidsarbeidende kvinner.
Det med at deltidsarbeidende ikke bidrar nok og dermed ikke burde ha krav på samme velferdsgoder er et dårlig fundamentert argument i mine øyne. De bidrar. Noen bidrar mer. Jada. Og det er ulik grad av økonomisk bidrag fra de som jobber fullt også. Skal de som tjener mer ha krav på å komme foran i helsekøen, feks.? Og man kan jo jobbe deltid og fremdeles tjene mer enn en som jobber fulltid, avhengig av hvilken jobb man har. I det hele tatt.
Joda. Selvfølgelig bør man bidra om man ønsker å motta. Det er slik velferdssamfunnet er bygget opp. Og til en viss grad får man jo etter hva man yter også, selv om de fleste ytelsene er knyttet til G og ikke gjenspeiler reell inntekt. Skal vi ha et system som straffer de som jobber mindre enn 100% (ut over den straffen de allerede får), så burde systemet også belønne de som betaler inn mer. Eller?
Jeg synes selvfølgelig man skal jobbe og betale skatt. Men jeg synes virkelig folk skal få lov til å selv velge hvor mange prosent de vil jobbe. At samfunnet skal bestemme at alle skal jobbe 100% er for meg helt feil. Selvfølgelig får det økonomiske konsekvenser. Men å antyde at man bør skamme seg for at man bruker helsetjenester blir latterlig (jeg snakker da ikke om folk som melder seg totalt ut og nekter å følge regler og lover. De bør ta seg en pære i stedet).
Vi har begge jobbet noe deltid i perioder, jeg forstår godt fordelene ved å gjøre det. Men da må det også gå an å si at det er en egoistisk avgjørelse. Ikke gå i vranglås om andre påpeker fordelene ved å bidra til fellesskapet.
En del er forkjempere for mer tid med barna, mindre stress og mas, tilbake til gode gamle dager, samtidig som de messer om mer til de gamle, mer til barnefamilier, mer til alle syke. Det blir rart for meg.
Enig. Man kan ikke få pose og sekk. Jobber man mindre, tjener man mindre og betaler mindre skatt. Da blir det mindre, både personlig og for samfunnet. Helt klart.
Mannen min kunne tenkt seg å jobbet 90% en periode, men det er helt uaktuelt for en Mann å få i hans bransje. Han ønsket det for å få mer tid med ungene (han er hjemmefra 07.15 til 18.15).
Jeg jobber deltid. 50% og det er for å få hverdagskabalen til å gå opp. Jeg må levere og hente to barn. Her er det ingen SFO før skolen, så jeg må selv levere eldste på skolen 08.30. Skulle jeg jobbet fulle dager, ville ungene fått veldig lange dager i barnehager/ på SFO.
Da vi bare hadde ett barn, jobbet jeg fire dager i uken og barnet ble hentet i barnehage i sekstiden. Det opplevdes veldig sent, selv om det her er helt vanlig.
Jeg skulle gjerne jobbet mer, og kommer nok til å gjøre det når begge er på skole og selv kan gå hjem etter skolen, men for nå er det dette som er løsningen for oss.
Jeg er enig med LO-lederen, og liker folk som sier det de mener, uten å pakke det inn for å unngå å tråkke noen på tærne. Selvsagt bør alle som kan, jobbe mest mulig. Det er arbeidskraften som tross alt er tannhjulet i samfunnet vi lever i, og når stadig flere hopper av og blir mottagere fremfor ytere, er det desto viktigere at begge kjønn bidrar med både med innsats og skatt. Alt for mange tar en "Marthe Krogh", uten at jeg tror ungene hverken har det bedre eller blir bedre voksne av det. Jeg tror hvordan vi voksne ER rundt ungene våre, og hvordan vi ER med dem, har mye, mye mer å si enn om de kommer hjem til ferdig middag 3 dager i uken. Lurer på om det ikke var en studie nylig, som viste at barn av mødre som jobbet fullt hadde det best...
Fant den: www.nettavisen.no/nyheter/article3591867.ece
I dag var jeg som arbeidsgiver på dialogmøte med NAV, i kommunens nye flotte, NAVbygg. Aner ikke hvor mange som jobbet der, men det var mange! Jeg synes dette arkitekttegnede signaturbygget, med 8 etasjer, åpent atrium i midten, sofagrupper, kaffemaskiner og lesestoff, selvhjelpsstasjoner, kølappsystem for ethvert spørmål, 15 PCer klare til å søke jobb på, møterom med designmøbler, kontorer osv, viste i klartekst hvilken enorm plass velferdssystemet etterhvert har tatt her i Norge.
Så klart ser jeg fordelene av å bidra til fellesskapet. Det handler overhode ikke om det. Som jeg skrev tidligere så jobber jeg tilfeldigvis 100% dagtid, jobber nært hjemmet, og det fungerer med at mannen jobber 100%. Det er enkelt å bidra. Men jeg forstår at ikke alle har det slik, og tror ikke 'samfunnets behov' er noe folk vanligvis tar med i betraktning når de gjør en slik vurdering. Noen idealister kanskje, men ikke mannen i gata. Derfor overrasker det meg at de drar det kortet, og ikke i større grad konsekvensene for individet. Folk tenker seg og sitt, og da bør man fokusere på det - og heller få økte skattepenger med på kjøpet om færre velger å jobbe deltid.
Jepp, enig. Jeg er oppriktig overrasket over hvor skeiv arbeidsfordelingen er i hjemmene til mange av mine medsøstre. Gifter de seg med late slabbedasker, eller er det de som ikke klarer å si fra når de ser at de tar for stor del av byrden hjemme? :undrer:
Likevel: Vi må ikke glemme at mange av de typiske kvinneyrkene ikke har en mye mindre fleksibel arbeidsituasjon enn f.eks jeg har. I dag kunne jeg gå hjem kl. 14.00, men jeg tok rettebunken med meg hjem og retter litt når solen går ned en gang. Jeg kan i ganske stor grad bestemme over egen arbeidsdag slik at det ikke er så ofte jeg er totalt utslitt. I tillegg har jeg en arbeidstid som er perfekt for barn og familie. Mange av de jeg kjenner (og jeg mistenker at det gjelder en del i denne tråden også) som okker seg mest over deltidsarbeidende kvinner har da både sommertid, hjemmekontor og hva_har_du når de måtte ønske det. Jeg skjønner at sykepleiere som starter i jobb før barnehagen er åpen, med førti minutters kjøretid til jobb og som jobber på de rareste tider av døgnet, kan føle behovet for å redusere stillingen litt når barna er små. Hvis man i tillegg har en mann som tjener mer (og det har gjerne en sykepleier) er regnestykket rimelig enkelt.
Men selvsagt ser jeg problemet på samfunnsnivå når det alltid er kvinnen som velger bort arbeidslivet. Jeg kjenner jo f.eks mange kvinnelige lærere som jobber deltid, kanskje også med en mann som er lærer, og det har jeg litt større problemer med å skjønne.
Jeg er også litt enig med den som skrev at penger ikke alltid er det viktigste, og at det kan være flott for en småbarnsfamilie å trappe ned litt en periode, det hadde bare vært så fint om det var mannen som gjorde det innimellom. :sukk:
Jeg har nevnt det en gang før et sted, men jeg ble veldig overrasket når jeg fant ut at så og si alle småbarnsmammaene på jobben min har redusert stilling. Jeg er lærer, og har aldri følt det behovet. Arbeidstiden er VELDIG guntsig med tanke på å kombinere det med barn. Men jeg har en mann med veldig fleksibel arbeidstid, vi jobber knappe 20 minutter unna der vi bor, og mannen min gjør like mye hjemme som jeg gjør hjemme. Hvis ikke mer.
Jeg lurer på hva som ligger bak skjevfordelingen. Jeg forstår godt at det er lettere å si fra seg noen titusener i året vs noen hundre tusen. Men samtidig ser jeg selvstendig næringsdrivende damer, damer som tjener meget godt, noen av dem i mannsdominerte yrker, innen alle disse sjangrene greier damer både å ta permisjon og også jobbe redusert etterpå. Hvorfor er det vanskeligere for menn? :confused: Eller er det ikke så mange menn som har lyst til å ha en fridag i uka for eksempel?
Jeg tror det er stor smitteeffekt på disse områdene, i noen miljøer herover er det mange småbarnsfedre som virkelig gjør det meste ut av pappaperm og fleksibel jobb. Og kanskje er det en selvforsterkende effekt? Om en føler at partneren ville gjort det bedre er det kanskje lite motiverende, og jeg har klokketro på det å faktisk være alene med ansvaret noen uker og måneder. Jeg lærte i alle fall mye av det. I noen forhold er det sikkert et sjefete rivjern av en kjerring som nekter pappaen å delta, og det finnes nok også tafatte menn som ikke evner å ta ansvar, men ofte tror jeg vi formes av erfaringene vi får.
Nå har vi hatt barn i snart 11 år, og en del familier vi har "fulgt" tror jeg har litt ufrivillig havnet i den mønteret som nå kritiseres. At moren kanskje tjente litt mindre, og hadde lyst til å ha deltidsplass i barnehagen, og det er vanskelig å forestille seg hvordan det er å ha mange og store barn da en har en liten en. Og så går årene og vips har en 2-3 unger, moren har aldri fått satset så mye på jobb som hun kanskje ønsket, og sitter med mye av logistikken hjemme. Og faren, som har kunnet bygge karriere i mange år, tjener for godt til at det går rent praktisk å bytte jobb eller trappe ned. Jeg snakker ikke om nekete cupcakebakende kvinner og menn som kun dyrker seg selv og jobben, men helt normale folk som i teorien hadde tenkt dette litt annerledes, men som har havnet her mens livet har ruslet og gått.
Sykehusleger har jo mye større arbeidsbelastning og akkurat like lite fleksibel arbeidstid som sykepleiere, og det er ikke så mange som jobber redusert av de kvinnelige legene, så jeg tror at hvilken kultur det er på jobben og i hvilket miljø en er i har ekstremt mye å si.
Esme: Jeg vet det, men det er vel der lønnen kommer. Jeg antar at kvinnelige sykehusleger, eller leger i det hele tatt, som regel ikke har menn som tjener det dobbelte av det de gjør.
Av de jeg kjenner er den klassiske deltidsarbeidende kvinnen sykepleier i 70 % av tilfellene og førskolelærer/lærer i resten. Som Anne C er jeg overrasket over at så mange kvinnelige lærere jobber deltid. Visst er jobben slitsom og det er mye å gjøre, men den absolutt fleksibel, synes jeg iallfall.
Jeg synes LO-lederen er tøff som tør å kaste denne brannfakkelen. Av og til kan man ikke pakke alt inn i bomull dersom man skal få fram hva man virkelig mener.
Og det er absolutt viktig å se på samfunnsaspektet her. Velferdsstaten slik vi kjenner den er truet og vi har mange store utfordringer i framtiden, både når det gjelder alderssammensetningen i samfunnet om noen år og faktisk også utfordringene vi får med økt innvandring, ikke minst fra Øst-Europeiske land.
Da jeg jobbet i en kjønnsnøytral bransje: "Har du mange barn? Ja, da er det klart du må jobbe fullt. Du har jo mange munner å mette."
Da jeg var sykepleier: "Har du mange barn? Hvorfor er du her da? Vil du ikke heller være sammen med dem?"
(Ikke nødvendigvis sagt like direkte hver gang, men det var budskapet fra eldre kolleger og avdelingssykepleiere som selvsagt selv kunne fortelle at de jobbet deltid eller var hjemme da barna var små.)
Man tok det på en måte for gitt at det var en annen som sto for forsørgingen og at min oppgave var tilstedeværelsen. Det var også først i sykepleieryrket jeg traff folk som jobbet for å "få luftet seg litt".
Jeg (og flere med meg blant de "nye") var ikke i den situasjonen, så det er mulig det var en slags generasjonsgreie som er i ferd med å bedres.
Det er jo ikke kultur for å jobbe deltid blant leger. Da blir man på flere avdelinger straks litt mindre attraktiv. Selv det å gå ned til 100% stilling er noe som skaper krøll i planleggingen.
Dette er helt klart kulturelt i tillegg til at det har med lønn å gjøre. Da jeg var i permisjon med eldstemann og nr 2 var det veldig mange som var så glad for kontantstøtten, for da kunne man jo være lenger hjemme uten at det ble noe stort økonomisk tap. På den tiden var jo barnehager endel dyrere enn idag. Men det gikk opp for meg at det er en ordning som er laget for familier med skjevdelt økonomi, det er ingen av oss som kunne vært hjemme med kontantstøtte for å si det sånn. En av oss hjemme vil elegant føre til en halvering av familiens totale lønn.
Likevel blir jeg omtrent ukentlig spurt om jeg jobber fullt. Og når jeg svarer bekreftende på det er neste setning "ja, dere får kanskje ikke lov til det dere"? Det er ingen som spør mannen min om det samme. Eller noen av mine mannlige kollegaer. Jeg jobber på en klinikk som legger til rette for deltid og andre krumspring om man vil, men stort sett er det ingen som vil. Det ligger en forventning der om at jeg som kvinne skal ønske å jobbe mindre fordi jeg har barn. Og det ligger ingen tilsvarende forventning der for mannfolka. Sykepleierne får jo ofte ikke full stilling, og de som har full stilling blir ofte anbefalt å gå ned i deltidsstilling allerede i svangerskapet. Jeg ble litt sånn: :sjokk: da jeg hørte at lederne deres anbefalte det, det er jo det samme som å anbefale noen å komme dårligere økonomisk ut i permisjon og ingen garanti for å få tilbake full jobb om de ønsker det etterpå. Men for å si det litt tabloid: hos oss er det sånn at en gravid lege går ut i permisjon 3 uker før termin og er tilbake fullt etter 8 mnd, og i løpet av de 8 mnd har hun ofte vært på et par kurs. En gravid sykepleier reduserer jobb i løpet av svangerskapet og kommer ikke tilbake i noen jobb som egentlig teller for driften på mange år. (Jeg vet det ikke gjelder alle, men forskjellen er påfallende).
Nå er det helt tilfeldig at jeg quoter akkurat deg, altså, men dette har gått igjen her. (og jeg er jo ikke uenig i og for seg, men vil bare forklare at det at man tar valg ut fra egen hverdag ikke betyr at man ikke ønsker å bidra til fellesskapet)
Jeg jobber 100% + og det samme gjør mannen min. Jeg gjør det av hensyn til vår familieøkonomi, våre drømmer, og fordi jeg er fordømrade mye bedre til å jobbe enn til vaske hus og bake muffins. Men jeg gjør det av den grunn at det er det riktige for oss og for meg. Ikke fordi jeg føler at jeg MÅ pga fellesskapet.
Det betyr ikke at jeg ikke setter pris på velferdsgodene. Jeg setter veldig pris på det, og innser omtrent daglig at det er livets største lottogevinst å bli født i Norge. Og dermed betaler jeg også skattene, kanskje ikke med glede, men innser at det er noe som er lurt at vi bidrar med for å bo i dette fine landet.
Hver enkelt sine valg, betyr jo ikke så mye for samfunnet, og dermed så kjenner man ikke så mye på det ansvaret tror jeg. Det at man jobber deltid har jo i praksis mer å si for den egne økonomien enn det har for samfunnet, allikevel tar man noen det valget. Jeg tror ikke de gjør det av forakt for velferdsstaten, men av ulike kulturelle eller bekvemmelighetsårsaker.
Jeg er jo enig i at flere bør jobbe mer, men jeg er i mot at man skal få det tredd nedover ovenfra. Men myndighetene kan jo gjøre mye, legge opp til at det lønner seg enda mer å jobbe enn det gjør nå. Og fjerne kontantstøtta, som noen sa, at man belønner det at noen ikke bidrar i form av å være i jobb, det behøver man jo ikke gjøre.
Dessuten er det i flere yrker vanskelig å få heltidsstillinger. Det kunne jo være et sted å starte. Og Staten selv er jo arbeidsgiver for mange av disse.
Og det er lett for oss som sitter i ganske godt betalte, veldig fleksible jobber å si at man må yte til fellesskapet. Det kan være andre som har veldig tøffe skiftordninger, og kanskje tjener ganske lite, og at det dermed vil føles lite igjen for å gå opp fra 60% til 100% for eksempel, i forhold til hvor tøff merbelastningen kjennes. Jeg tror det er sånne hensyn i første rekke som får folk til å velge deltid.
Jeg tenker at det er stillingsprosenten. I antall timer så er det ikke så mye oljearbeiderne jobber, 168/6=28 timer i snitt i uken, inkludert ferieukene da.
Jeg også. Og så er jeg enig at det også har med kultur å gjøre. Ingen hever på øyenbrynene om en sykepleier eller lærer ønsker å jobbe deltid, men jeg kan tenke meg ganske mange yrker der både arbeidsgiver og kolleger hadde blitt rimelig Ke? om noen plutselig kom på at de skulle gjøre akkurat det.
Det er en god del av de tre gruppene du nevner som jeg ikke uten videre unner en bit av kaka, men la oss håpe at de fleste faktisk fortjener den.
Hvordan forsvarer du at en fullstendig frisk og fin kvinne (eller mann, for den del) i tredveårene skal få subsidiert skole til barna, gratis legehjelp, barnetrygd, veier og broer fra felleskassen hvis hun ikke har bidratt til den i det hele tatt? Bare nysgjerrig.
Jeg synes forresten det er greit å jobbe deltid med små unger altså, der er det likestillingsperspektivet som er det største problemet her i landet synes jeg. Men jeg synes ikke det er greit at man over tid og på permanent basis velger å ikke bidra, men likevel velger å motta alt som velferdsstaten kommer med. Mange glemmer at skatt betaler for lege, sykehus, veier og skole også, ikke bare sykepenger og trygd.
Kanskje er ikke alle enige om hva som er det optimale?
Selv stiller jeg meg for eksempel ganske tvilende til samfunnsbidraget jeg sto for da jeg jobbet som telefonselger og at det var så himla mye bedre enn tiden og innsatsen jeg har lagt inn på hjemmebane for at sønnen min ikke trengte "ung ufør" allikevel. Jada, jeg vet. Vi snakker ikke om foreldre til barn med spesielle behov her osv. Poenget mitt er allikevel at det ikke er så svarthvitt. Foreldre til funksjonsfriske barn kan også gjøre viktige jobber selv om de ikke står i et arbeidsforhold. Det er ikke alle som drar hjemmefra om morgene for å redde liv og slukke branner heller. Å ringe fremmede under Dagsrevyen for å prakke på dem diverse saker føltes ikke akkurat superviktig i forhold til å synge for og legge barna mine.
Kanskje vil også slike ting påvirke den enkelte i deres vekting av "bidra til samfunnet" og "bidra hjemme". Et skille jeg forresten synes kan bli ganske kunstig noen ganger. Samfunnsbidrag starter ikke nødvendigvis alltid ved utgangsdøra og folk bruker kanskje forskjellige målestokker for å måle hva et godt bidrag egentlig er.
Ikke få lik del i velferdsgodene fordi man jobber deltid. En hjelpepleier tjener vel fort halvparten av en rørlegger - i full stilling - hvis det er sånn at bidraget til fellesskapet er det som skal telle så bør jo hjelpepleieren trekkes for velferdsgoder uansett, så lav som den lønna er. Mens en rørlegger trygt kan redusere ti prosent og fortsatt tjene bedre enn hjelpepleieren.
Eller er det ikke bidraget som teller egentlig? Men innsatsen?
Jeg synes det må være greit å arbeide deltid når man har småbarn. Om det er mannen eller kvinnen som velger det er ett fett, spør du meg. Når det ofte viser seg å være kvinnen som velger å gå ned i stilling så tror jeg det henger sammen med tradisjonelle kvinneyrker som er ofte er tunge og har lav lønn. Så enkelt er det. Jeg kan ikke skjønne at det skal være vanskelig å forstå, i det hele tatt.
Jeg synes også det er snålt å degradere den innsatsen mange gjør i hjemmet til å ha null verdi nesten, og jeg blir stadig forundret over at ganske mange av brukerne her inne faktisk mener at man skal prioritere å arbeide fulltid framfor familie om man blir syk eller har svekket arbeidsevne for en periode. Det har stor verdi i å oppdra barn som fungerer og kan voksne opp og bidra positivt til samfunnet.
Vi er to som arbeider fulltid og jeg synes ikke det er lett, jeg og hadde vi hatt økonomisk mulighet til det så hadde jeg glatt gått litt ned i stilling. Rett og slett for å ha nok overskudd til å følge opp trolla mine. Her går det i middag og leksehjelp på ettermiddagene så er det kveld.
Her er en artikkel som jeg synes er ganske nyansert og morsomt skrevet. Det tar opp gode poenger på begge sider og jeg synes den får fram at det ikke er så svart/hvitt som mange vil ha det til. Vel verdt å lese!
Jeg som endelig har innsett at jeg burde jobbet deltid og slik spart staten for utgifter ved å gå på smellen min - også er det også galt...
Neida, jeg har ingen interesse av å jobbe deltid. Men så elsker jeg jobben min. Dersom jeg ikke hadde gjort det, har jeg forståelse for at det er fristende å ikke jobbe fem dager i uka når man har små barn.
Jeg gleder meg stort til jeg kommer meg opp i 100% igjen - forhåpentligvis i oktober. Barna mine er godt ivaretatt uansett heldigvis.
Om flere fedre trappet ned litt i de mest hektiske årene ville det jo ulempene ved å ansette småbarnsforeldre utliknes. Det vil uansett variere fra familie til familie hva man har lyst til og hvilke muligheter man har. Men at det nesten alltid er kvinnen synes jeg er litt rart ja. Det at vi er gravide, føder og ammer synes jeg snarere er et argument for at pappaen er den som kan være hjemme hver onsdag det andre leveåret, for å sette det litt på spissen.
Hva mener man her med å "bidra til samfunnet"? (Dette spørsmålet går egentlig til alle som syns at man må bidra til samfunnet ved å jobbe 100%, ellers er man egoistisk eller bør ikke få ta del i samfunnets goder på lik linje med de skikkelige folka som jobber 100%.)
Er det den personlige skatten man mener er bidraget? I tilfelle er man jo skikkelig egoistisk om man velger å jobbe som ufaglært i en barnehage. Da burde man heller skaffet seg en utdanning som var godt betalt og tjent det tre- eller firedobbelte!
Jeg er gjerne med på at det bidraget til samfunnet som lærere, sykepleiere, brannmenn, politi, etc kommer med, er viktige bidrag i seg selv. Men betyr det da at de som står på Narvesen bidrar på et lavere nivå?
Jeg syns det er merkelig å kvantifisere "bidrag til samfunnet" ut fra stillingsprosent.
Det er en helt annen ting. Lavt forbruk - da bidrar du jo heller ikke til samfunnet! Helst bør du holde på med de skikkelig dyre tingene som røyking, kjøpe ny bil hvert år, drikking. Fyshom!
Alle kan ikke være unntaket som ikke evner eller ønsker å se ut over egen nesetipp eller inngangsdør. Selvfølgelig ramler ikke velferdssamfunnet sammen om jeg eller mannen min bestemmer oss for en ekstra fridag i uken. Problemet oppstår når det er for mange som velger denne løsningen, som jo kan være fristende så lenge økonomien er på plass.
Det er mye arbeidskraft som velges bort av hensyn til barna, og når alle signaler tilsier at vi, i denne lille bekvemme velferdsbobla vi lever i, ikke driver Norge fremover på bærekraftig måte, bør det ringe noen bjeller. For alle. Ikke bare alle ANDRE. Dårlig bemannig i skole -og barnehager, forfall av offentlige idrettsanlegg anlegg, kø i helsvesenet, sykepleiere og leger som løper beina av seg på post, en NAV-etat som vokser og vokser. Kontantstøtte. Barnetrygd. Velferdsgoder. Hvordan pengene fordeles har en sammenheng.
Jeg har hatt lederstillinger i snart 15 år, primært med damer. Aldri, ALDRI har jeg opplevd å ha noen som går ufrivillig deltid. Det jeg derimot HAR opplevd, er svært mange mødre som ønsker seg redusert jobb på grunn av barna. Noen i utgangspunktet for en periode, andre mer permanent. Felles for dem er at de aldri kom tilbake i 100 % stilling igjen.
Veldig mange problemstillinger viser at Norske kvinner og menn ikke tenker langsiktig økonomi, eller mulige konsekvenser av såkalte komfort-valg. Jeg tror dette med pensjon er så langt frem, at mange tenker at nået er det viktgste. Og det er jo det, på et vis. Men, fremtiden blir jo "nå" en gang, den også...
Jeg har én venninne som i flere år jobbet deltid 80% mens barna var små og som sparte det hun da tapte i pensjon. Men hun jobber i bank og er spesielt opplyst.
Utrolig mange er altfor naive der, og jeg kjenner mange som sitter igjen med et lass med skjegg i postkassa når ungene blir større, karrieremulighetene er dårligere enn andre som har jobbet fullt og mannen stikker avgårde med en ny ung dame, en strålende karriere fordi han har fått fokusere på den og god pensjonsordning.
Dette er jo egentlig ganske nytt på mange måter. Jeg har hatt ulønnet permisjon og fikk da pensjonspoeng fordi jeg var hjemme med små barn, jeg har også jobbet deltid. Da pensjonsreglene var sånn at man måtte ha 40 års opptjening for å få full pensjon og de 20 beste årene bestmte nivået på den pensjonen, betydde mine valg den gang da ingenting for sluttresultatet!
Nå derimot, med det nye pensonssystemet, kommer jeg til å betale for de årene. Vanligvis får jo ikke lover tilbakevirkende kraft, men det gjelder ikke her. Nå skulle det mye mer til for at jeg ville tatt de samme valgene om igjen, nå vet jeg jo at dette straffer seg. Det gjorde det ikke den gang da, men det kan jo hende at folk flest ikke skjønner konsekvensene av valgene de tar.
Jeg tror også at mange ikke tenker langt nok frem når de gjør valg. Det er lett å si at man velger tid fremfor penger når man er i trettiårene og pensjonisttilværelsen er langt fremme.
Også tenker jeg at Billa skrev et utrolig bra innlegg over her som jeg ikke får prikker fordi jeg skriver på iPhone.
Jeg er ikke uenig i noe av det du skriver her. Men å forvente at det skal skje et 'lyspæremirakel', at alle ut fra det LO-lederen sa skal gjøre om på private prioriteringer, det kan vi ikke forvente skal skje. Det må tiltak til, som gjør det mindre lønnsomt å velge deltid.
Så må en huske at dersom Mann A med Viktig, Travel Jobb har kone B som jobber 50%. Dersom Mann A, må jobbe mye mindre for at kona skal jobbe mer, så er det ikke gitt at dette fører til mer skattepenger eller verdiskapning. (evt motsatt, men det er jo sånn det oftest ser ut, at mannen tjener og jobber mest, det tar nok lenger tid å få snudd, selv om man ikke synes noe om det)
Det jobber ganske mange menn i Nordsjøen, og deres koner har i flere uker av gangen alt ansvar hjemme. Jeg tror jeg ville hatt problemer å forsvare min jobb/reisevei hvis jeg skulle vært alene med alt ansvaret hjemme i ukesvis av gangen.
Så alt er ikke sort-hvitt. Familier tar hensyn til seg selv først og fremst når denne kabalen skal legges. Så får de som bestemmer her i landet tilby velferdsgoder og tilrettelegge skattepolitikken slik at det lønner seg å være i full jobb.
BNP, det er det man måler verdiskapningen som. Ikke skatteinntektene.
Et annet punkt - jeg ser ofte at det trekkes frem at mange kvinner ikke jobber deltid frivillig. Nå leste jeg i en faktakolonne i Aftenposten hvor mange det var som jobbet med lavere stillingsprosent enn ønsket - og det utgjorde kun 10 %. Det er med andre ord for de aller fleste deltidsarbeidende et frivillig valg.
Jeg synes det er utrolig viktig at LO-lederen drar dette opp på agendaen. Vi må informere kvinner godt om hvilke konsekvenser dette har for dem. Den delen som går på at deltidsarbeidende gir redusert verdiskapning for samfunnet vårt må også kommuniseres høyt og tydelig. Jeg ville som privatperson ikke tatt det inn i min beslutning om å jobbe deltid, og forstår at det er provoserende. Men det betyr jo ikke at det ikke må sies høyt, for det er jo faktisk sannheten.
[quote=mkj;3716381]Jeg er ikke uenig i noe av det du skriver her. Men å forvente at det skal skje et 'lyspæremirakel', at alle ut fra det LO-lederen sa skal gjøre om på private prioriteringer, det kan vi ikke forvente skal skje. Det må tiltak til, som gjør det mindre lønnsomt å velge deltid.
Så må en huske at dersom Mann A med Viktig, Travel Jobb har kone B som jobber 50%. Dersom Mann A, må jobbe mye mindre for at kona skal jobbe mer, så er det ikke gitt at dette fører til mer skattepenger eller verdiskapning. (evt motsatt, men det er jo sånn det oftest ser ut, at mannen tjener og jobber mest, det tar nok lenger tid å få snudd, selv om man ikke synes noe om det)
Det jobber ganske mange menn i Nordsjøen, og deres koner har i flere uker av gangen alt ansvar hjemme. Jeg tror jeg ville hatt problemer å forsvare min jobb/reisevei hvis jeg skulle vært alene med alt ansvaret hjemme i ukesvis av gangen.
Så alt er ikke sort-hvitt. Familier tar hensyn til seg selv først og fremst når denne kabalen skal legges. Så får de som bestemmer her i landet tilby velferdsgoder og tilrettelegge skattepolitikken slik at det lønner seg å være i full jobb.[/QBUOTE]
Lille larven aldri mett ;) Igjen, tilby velferdsgoder.... Hvilke goder mangler? Hva er det småbansforeldre i Norge mangler av tilbud. Seriøst, jeg lurer. Det eneste jeg kan komme på, er kanskje døgnåpne barnehager for turnusforeldre. Men de som er i deltidsstillinger for å bedre kunne følge opp barna, er vel neppe nedslagsfeltet for et slikt tilbud uansett. Jeg synes verden er fantastisk tilrettelagt for meg og mine allerede. Sikkerhetsnett, opplæring, barnepass, SFO, sykefravær, velferdspemisjoner, gratis lege, gratis tannlege... Burde være nok, egentlig.
Det går an å spørre om tilrettelegging på arbeidsplassen der man jobber, UTEN at det innebærer mindre stilling. Jeg tilbyr bl.a. kortere dager og fravik fra ordinære krav om lørdagsjobbing for å i imøtekomme behov. Det er bedre for meg å gjøre DET, enn at folk ber om permisjon. Det er dessvere ytterst sjelden jeg opplever at noen spør meg først, før de har bestemt seg for å redusere... Da tror jeg faktisk også det handler om et eget ønske om reelt sett jobbe mindre og ha mer fri, til seg selv.
Den NOVA-undersøkelsen som Katta linket til her satte virkelig kaffen i vrangstrupen på meg. Forventer virkelig hver tredje ungdom i Norden at et eksteskap, et team, skal ha et OVERHODE?
:dåne:
Her i huset er det ingen overhoder, her er det et team med flats struktur, det er oss mot ungene.
I min nåværende bransje er det uvanlig med reduserte stillinger for damer og det er uttalt blant ledere over meg at damer som velger redusert lir sett på som helt uaktuelle sjefsemner. Hvis man ikke greier å sjonglere barn og en 8-16-jobb, så kan man ikke sjonglere en lederstilling.
Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det, man går jo gjennom forskjellige faser her i livet og folk har nå ulik kapasitet i perioder.
Oslo78: Det er faktisk ikke damned if you do, damned if you dont. Jeg vil ikke diskutere ditt spesielle tilfelle, men generelt så blir ikke folk utbrent av å jobbe fullt og ha barn. Derimot blir man utbrent av å ikke godta at man har 24 timer i døgnet og at alle har en grense for hva man tåler.
Man har feks JOBB + LEILIGHET + HOBBY1 + HOBBY2+ TRENING+ FAMILIE +VENNER. God balanse, man har overskudd. alt er gøy.
Så får man kjæreste. JOBB + LEILIGHET + HOBBY1 + HOBBY2+ TRENING+ FAMILIE +VENNER + KJÆRESTE + FELLES VENNER. Fremdeles balanse og alt er gøy.
Så får man barn, man er i permisjon, men så er det back on track ganske fort. JOBB+ LEILIGHET + HOBBY1 + HOBBY2+ TRENING+ FAMILIE + VENNER + KJÆRESTE + FELLES VENNER + BARN + KONTAKT MED BARSELGRUPPE + BABYSVØMMING+ FAU I BARNEHAGEN.
Man får et barn til og nå er det på tide med et hus med hage og litt lenger reisevei til jobb.
JOBB+HUS+HAGE + REISEVEI+ HOBBY1 + HOBBY2+ TRENING+ FAMILIE + VENNER + KJÆRESTE + FELLES VENNER + BARN + BARN + KONTAKT MED BARSELGRUPPE + KONTAKT MED BARSELGRUPPE +BABYSVØMMING+ALLIDRETT+ FAU I BARNEHAGEN
Det er nesten tre ganger så mange elementer i nederste regnestykke som i det første.
Og det er det jeg ikke begriper. Tror virkelig folk at man kan sjonglere 18 baller like lett som syv? At man kan stable og stable og stable uten at det skal falle?
Det er ingen av elementene som i seg selv er tunge nok til å få en vanlig voksen person i veggen. Det er summen, mangelen på prioriteringer, det bortskjemte store barnet som tramper i gulvet og roper: Men jeg vil ikke velge! Jeg vil ha alt!:trasser:
Jeg skal helt ærlig si at jeg er lei meg over å ikke ha tid til tegning, maling, spille instrument, lese flere bøker, ha mer tid med venner osv. Men siden jeg har puttet hus og hage og tre barn inn i regnestykket, så måtte noe ut. Og jeg har slitt med balansen selv, så jeg vet hva det handler om. Å prioritere er kjipt.
Jeg er ikke uenig i noe av det du skriver her. Men å forvente at det skal skje et 'lyspæremirakel', at alle ut fra det LO-lederen sa skal gjøre om på private prioriteringer, det kan vi ikke forvente skal skje. Det må tiltak til, som gjør det mindre lønnsomt å velge deltid.
Så må en huske at dersom Mann A med Viktig, Travel Jobb har kone B som jobber 50%. Dersom Mann A, må jobbe mye mindre for at kona skal jobbe mer, så er det ikke gitt at dette fører til mer skattepenger eller verdiskapning. (evt motsatt, men det er jo sånn det oftest ser ut, at mannen tjener og jobber mest, det tar nok lenger tid å få snudd, selv om man ikke synes noe om det)
Det jobber ganske mange menn i Nordsjøen, og deres koner har i flere uker av gangen alt ansvar hjemme. Jeg tror jeg ville hatt problemer å forsvare min jobb/reisevei hvis jeg skulle vært alene med alt ansvaret hjemme i ukesvis av gangen.
Så alt er ikke sort-hvitt. Familier tar hensyn til seg selv først og fremst når denne kabalen skal legges. Så får de som bestemmer her i landet tilby velferdsgoder og tilrettelegge skattepolitikken slik at det lønner seg å være i full jobb.[/QBUOTE]
Lille larven aldri mett ;) Igjen, tilby velferdsgoder.... Hvilke goder mangler? Hva er det småbansforeldre i Norge mangler av tilbud. Seriøst, jeg lurer. Det eneste jeg kan komme på, er kanskje døgnåpne barnehager for turnusforeldre. Men de som er i deltidsstillinger for å bedre kunne følge opp barna, er vel neppe nedslagsfeltet for et slikt tilbud uansett. Jeg synes verden er fantastisk tilrettelagt for meg og mine allerede. Sikkerhetsnett, opplæring, barnepass, SFO, sykefravær, velferdspemisjoner, gratis lege, gratis tannlege... Burde være nok, egentlig.
Det går an å spørre om tilrettelegging på arbeidsplassen der man jobber, UTEN at det innebærer mindre stilling. Jeg tilbyr bl.a. kortere dager og fravik fra ordinære krav om lørdagsjobbing for å i imøtekomme behov. Det er bedre for meg å gjøre DET, enn at folk ber om permisjon. Det er dessvere ytterst sjelden jeg opplever at noen spør meg først, før de har bestemt seg for å redusere... Da tror jeg faktisk også det handler om et eget ønske om reelt sett jobbe mindre og ha mer fri, til seg selv.
Jeg er helt enig i at velferdsordningene er gode altså. Og derfor jobber jeg 100 %. Men mener fortsatt at alle må få velge selv. Jeg lever mitt liv og de lever sitt. Jeg kan ikke forlange at alle skal prioritere som meg. Man kan ikke gjøre det til tvang, et sånt samfunn ønsker ikke jeg. Derfor tilrettelegging og økonomisk stimulans.
Men debatten er viktig. Og informasjon er viktig. Jeg tror nok dessverre det er en realitet at mange kvinner har et bedøvet forhold til egen økonomisk situasjon.
Jeg kjenner jo også de som lett kunne ha jobbet mye mer. Men med mannens gode inntekt og gjerne en større arv i vente så ser man vel ikke helt behovet.
Men det er vel ingen som snakker om tvang? (Synes jeg ser det.) Det er vel stort sett to veier å gå om man vil redusere deltidsarbeid – det ene er holdningsarbeid og det andre er eventuelle politiske inngrep som gjør det mindre lønnsomt å velge deltid.
Jeg synes at alle skal ha lov til å velge deltid, selvfølgelig. Men jeg synes ikke det skal legges opp til at det er veldig økonomisk gunstig, og jeg synes ikke at man skal få ros for det.
Jeg er helt enig i at velferdsordningene er gode altså. Og derfor jobber jeg 100 %. Men mener fortsatt at alle må få velge selv. Jeg lever mitt liv og de lever sitt. Jeg kan ikke forlange at alle skal prioritere som meg. Man kan ikke gjøre det til tvang, et sånt samfunn ønsker ikke jeg. Derfor tilrettelegging og økonomisk stimulans.
Men debatten er viktig. Og informasjon er viktig. Jeg tror nok dessverre det er en realitet at mange kvinner har et bedøvet forhold til egen økonomisk situasjon.
Jeg kjenner jo også de som lett kunne ha jobbet mye mer. Men med mannens gode inntekt og gjerne en større arv i vente så ser man vel ikke helt behovet.
Jeg mener også at alle må får velge selv, men er forundret over at så utrolig mange kvinner velger som de gjør. Jeg kan dessuten for mitt bare liv ikke tro at de velger bort arbeidslivet fordi ikke det finnes velferdsgoder som er tilpasset deres individuelle behov, og det økonomiske insentivet er jo strengt tatt både egen inntekt og pensjonspoeng.
Bedøvet er ordet. Jeg skjønner ikke at ikke mange våkner opp av dvalen når de ser litt rundt seg. Ikke alle har en mann ala Dyrlege-Trude og Fiolin-Marthe, som er godt sikret økonomisk, både før og etter samlivsbrudd og kan bruke tiden sin på helt andre ting enn matauk.
Sikkerhetsnettet til alle oss andre, og særlig de som trenger litt hjelp når de ikke alene har sørget for å kunne ivareta seg selv og barna UTEN hjelp utenfra (ie NAV), kan rett og slett etterhvert vise seg å måtte få litt større masker. Manglende inntekter fra landets voksne befolkning gjør at vi ikke har råd til dette nivået på alt nordmenn innenfor og utenfor NAV "trenger" for å overleve hverdagen, og jeg er helt sikker på at det vil presse seg frem endringer i alle disse velferdsgodene.
Jeg blir provosert fordi hun snakker som om det å få en 100% jobb er noen en "bare kan få" i helsevesenet er langt fra noe en kan forvente seg.
Jeg har aldri opplevd å få større enn 80% stilling noe sted som sykepleier. Pr. i dag har jeg kun en fast helgejobb og som helsesøster kan jeg bare drømme om mer enn 50% stilling på mange år ennå.
Selv med reisemann, fire unger, gammelt hus, stor hage osv. ville jeg gjerne jobbet heltid og med det også fått råd til ferier, vaskehjelp og andre goder.
HV: Du har helt rett. Men jo - jeg trodde jeg hadde kapasitet til å håndtere alle ballene så lenge alt var gøy. Det hadde jeg ikke. Jeg så det ikke i det hele tatt og burde valgt bort noe. Om jeg skulle valgt å jobbe mindre eller få et barn mindre - det er uvisst. Men at jeg skulle valgt å sove mer og hvile mer på en eller annen måte, det er det ikke tvil om.
(For ordens skyld: Hobbyer, hage, husarbeid og bøker var nedprioritert veldig for lenge siden altså. Men jeg trivdes veldig godt likevel).
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
