Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Forresten må jeg si noe om at de kravene som man som forelder til et funksjonshemmet barn møter noen ganger kan være litt urealistiske de også. Så der kjente jeg litt på min sympati.
Det er ikke alle ansatte i skole, barnehage osv. som skjønner at man til tross for å ha et barn som krever mer enn gjennomsnittet faktisk må jobbe også. Det er noen som ikke skjønner at det kan bli for mye møter og andre ting. At barnet kommer først er helt klart.
Men samfunnet per i dag er ikke lagt opp slik at man bare kan gi beng i jobben sin og andre ting fordi man har et barn som krever noe ekstra. Man kan ikke leve på et par tusen i omsorgslønn.
Det er ikke nødvendigvis det som var problemet i denne saken, men jeg kjenner igjen det å få høre "det er viktig for barnet ditt" samtidig som man ikke har mer å gå på på jobb og må prioritere.
Noen ganger er skole og barnehagepersonales forventninger for urealistiske i forhold til at foreldre har en annen jobb ved siden av å være foreldre. At det er en balansegang.
Denne saken er nok en ekstremvariant, men jeg synes det er viktig å ikke svartmale alle prioriteringer der man må velge bort noe. Jeg synes faktisk ikke at det å utebli fra et foreldremøte er like ille som å drite i en skoleavslutning. For eksempel.
Selv måtte jeg sette ned foten i forhold til møter om mitt barn etterhvert. Det ble masse småmøter uten noe som helst konkret resultat. Det var umulig å være i praksis eller i jobb. Det hendte til og med at jeg prioriterte tid med barnet fremfor møter om det. Til slutt var det nok og nå har jeg forlangt at man heller tar lenger og mer konstruktive møter, færre ganger. Jeg ble småsprø av å føle at man måtte ta fri fra jobb for å sitte på noe som var like nyttig som et kaffeslabberas.
Det var allikevel kjipt å bli møtt med "det er jo så viktig for barnet ditt" hver gang man prøvde å si at "dette går ikke". Heldigvis vet jeg at det viktigste for sønnen min ikke nødvendigvis er det samme som er det viktigste for skolen hans.
Sånn helt på siden, men samtidig litt om urealistiske forventninger til hvor mye en forelder av et funksjonshemmet barn kan slippe alt annet og kun være 100% perfekt på en arena.
For det første: Jeg mener at man kan ha en god og omsorgsfull oppvekst uten å være sammen med begge foreldrene sine hele tiden, ja. Om det er mor, far, besteforeldre eller andre signifikante stabile voksne er det ikke så nøye. Så lenge det er folk som SER barnet, bryr seg om det og hvordan det har det og er glad i det. Foreldrene har vel hovedomsorgen selv om en av dem eller begge jobber mye? Og hvorfor blir dette et problem barne når MOR jobber mye? :mhmm: Kan det være at noen er så reaksjonære at de mener mor er best for barna???
For det andre: Det finnes ganske mange som IKKE jobber for hverken status eller penger. Jeg, for eksempel. Jeg tjener ikke vanvittig mye penger og har en heller tilbaketrukket rolle.
Jeg må bare innrømme at jeg er så reaksjonær at jeg mener mor har en spesiell rolle som ikke nødvendigvis kan erstattes de første månedene. Da tenker jeg først og fremst på ammingen. For de som ikke ammer er det selvfølgelig noe annet, men for meg er ammingen veldig høyt prioritert.
Ja, klart. det er jeg helt enig i. Men nå snakket vi om yrkesaktivitet, noe de fleste ikke driver med når de er i svangerskapspermisjon, som som oftest er den perioden folk ammer. Men når ungen feks er 3 år, så spiller det vel ingen rolle om det er mor eller far som henter i barnehagen, smører matpakke eller finner frem regndressen?
(Beklager at jeg virker litt gretten, men jeg finner ikke kokainen)
Jeg kan godt forklare deg hvorfor jeg gjør det: Jeg ser ikke hensikten med å skrive nøyaktig de samme tingene, kanskje dårligere formulert, når bina sier det såpass godt.
Jeg synes det er fint å kunne vise henne, og andre, hvor enig jeg er, uten å "forsøple" debatten med mine kanskje dårligere formulerte innlegg. ;)
Dessuten kommer hun også opp med nye og ofte bedre argumenter enn jeg kan, og derfor vil jeg jo gjerne bifalle noe jeg synes er bra.
Sånn, der var det sikkert litt mer utfyllende. :flink:
Den lå i skuffen der den skal være. :nikker: Sammen med knekkebrød, proteinbars og tunfisk på tube. :knegg:
Nei, nå er det sommerfest på jobben, så nå skal jeg og resten av småbarnsforeldrene drite i ungene, snorte masse kokain og bedrive aktiv omsorgssvikt. :rairai:
Det er mulig at du mener små barn, jeg kan forsikre deg om at verken min 11-åring eller min 16-åring har slike ønsker.
Og så er jeg så inderlig lei av romantiseringen av "gamle dager" da mor ikke gjorde karriere. Ok, mor var hjemme. Men så vi noe til henne? Vi ble sendt ut for å leke alene, og fikk stort sett bare komme inn for å spise. Mine barn er mer sammen med meg, enn det jeg var med min, hjemmeværende, mor.
Likevel går haugevis av foreldre rundt idag og tror på propagandaen om at vi er så fæle, at vi bare prioriterer penger, status og karriere, og forsømmer barna våre. Og så kompenserer vi ved å la dem bestemme enda mer, og ved å varte opp på alle bauger og kanter.
Jeg tror ikke nødvendigvis barn har vondt av å klare seg litt mer på egen hånd.
Poenget mitt er da også at disse menneskene som "er sånn", vil du finne overalt, i alle yrker, samfunnslag og kulturer. De har alltid en unnskyldning for å ikke stille opp. Derfor mener jeg at denne saken ikke dreier seg om jobb, men om denne morens evne til å prioritere riktig.
Det er selvfølgelig forskjell på yrker. I min jobb kan jeg garantere deg at jeg hadde hatt en bedre karriere hvis jeg ikke hadde hatt barn. Det er godt mulig at det finnes jobber - jeg tenker nå feks på lærerjobber, eller førskolelærerjobber - hvor kvaliteten på arbeidet er viktigere enn kvantiteten, man blir ikke nødvendigvis en bedre lærer av å jobbe 14 timer i døgnet. I min jobb kan man til en viss grad bli mer effektiv ved å ha en høyere kompetanse, men det er ikke å se bort fra at timeantallet man legger ned på jobben betyr mye.
Men for de som bruker jobben på samme måte som alkohol, burde det da gi samme resultat? Barn av alkoholikere lider som regel ingen nød på grunn av mishandling (ekspilsitt vokd), de lider nød på grunn av at de ikke får den omsorgen de trenger (implisitt vold). Forskjellen ligger da i de folkene man har rundt seg. En alkoholisert mor, vil kanskje ha en alkoholisert samboer, mange venner som er rusavhengige etc. Noen som jobber vil nok lettere ha et bedre nettverk.
Dette synes jeg er veldig vanskelig, fordi jeg tror barn kan ha det helt utmerket uten at de tilbringer tid sammen med sine biologiske foreldre. Faren min bodde hos tanten sin i oppveksten, hun var som en mor for ham. Men dette var jo i en tid uten prevansjon, per i dag skjønner jeg ikke helt grunnen til å få barn og så ikke være sammen med dem. Men barna kan nok ha det OK. Jeg tror faktisk at jeg kunne forsvinne fra jordens overflate i dag og være nokså garantert at mannen min kunne sørge for ungene (jeg har bedt han om å skjekke opp barnevakten om noe skjer med meg. :humre: ), men det er jo ikke det jeg har lyst til.
Det er selvsagt kjempebra at mor tar seg uttannelse og får en god jobb.
På lik linje med at far får det.
Det er bra at mødre får ansvarsfulle jobber som setter krav, på lik linje med at fedre får det.
At morens utdannelse og jobb ikke spiller noen rolle i denne saken er det både et ja og et nei svar på synes jeg.
Jobben gjør at hun kan forsørge seg selv og sønnen. Hun har en jobb hun trives med og ja, det påvirker humøret.
Men, jobben gjør at hun faktisk ikke kan være en omsorgsfull foreldre i mine øyne når hun jobber 12 timers dager. Aldri har tid tid møter o.l.
Hadde det vært "vanlige" foreldremøter hadde det vært en ting, men her er det snakk om møter som PPT og skolen innaller til pgs en ekstraordinær situasjon. Da er det ikke greit legre å prioritere jobben.
Hun har en gutt som har en diagnose som tilsier faste rutiner, og de kan hun ikke ha på plass med forskjellige barenvakter og ved selv å sitte på jobben.
Men det er kanskje lettere å forstå for de som selv har barn som krever litt ekstra i forbindelse med skolen.
Å realisere seg selv er kjempefint, så lenge det ikke går på bekostning av barna. Og i dette tilfelle er det snakk om en alenemor, og ikke en person som har barnets andre forelder til å stille opp.
Det finnes egosentriske tullinger i alle lag av samfunnet. Hos noen gir det utslag i ekstremt karrierejag, hos andre stoffmisbruk og hos andre er det ekstrem latskap overfor barna.
Å mene at karrierekvinner oftere enn andre har svikt i sin omsorg ovenfor sine barn er vill synsing uten noe som helst hold i virkeligheten.
Man blir faktisk ikke automatisk dårlig mor av å jobbe mer enn 38 timer i uken og man blir faktisk ikke automatisk god mor av å gå i en redusert stilling.
Nei, problemet var vel timene borte fra hjemmet, var det ikke? Noe som var omsorgssvikten i denne saken? Mor kan være en heidundrande mor når hun er hjemme, men hvis hun tilbringer all sin tid på jobb spiller ikke det så stor rolle.
Er det en ting som er sikkert, så er det at de reelle forholdene i en sak barnevernet reiser om omsorgsovertakelse ikke lar seg gjenfortelle i to spalter i Aftenposten. At fylkesnemnda sier ja til omsorgsovertakelse er ikke alene begrunnet i at moren jobber mye.
Barnets mors advokat har en agenda, og det er at moren ikke mister omsorgen for barnet, evt får så mye samvær som mulig. Barnevernet skal ha barnets beste som mål. Det skal svært grov omsorgssvikt til før omsorgen fratas en biologisk forsørger. Det fremkommer også at det er iverksatt en del hjelpetiltak, som altså etter barnevernets oppfatning ikke er tilstrekkelig for dette barnet.
Jeg har ikke lest hele tråden, men jeg kjenner jeg blir oppgitt over tabloidiseringen av sannsynligvis trist skjebne for dette barnet.
Er ikke dette å forenkle det hele nokså mye?
Dersom du døde ville nok ungene dine fått mat og rene klær fortsatt, så fremt pappaen til ungene er noenlunde oppegående.
Men tror du virkelig ikke du betyr mere for ungene dine enn at du er en serviceinstitusjon for dem som lett barnevakten eller noen annen kunne erstattet?
Barn som mister en av foreldrene sine er sterkt preget av det i hele oppveksten sin, og sliter kanskje med det langt opp i voksen alder også.
Hvorfor det?
Jo, nettopp fordi båndene mellom barn og foreldre er så sterke.
Som foreldre er vi rett og slett uerstattelige for ungene våre, akkurat som de er uerstattelige for oss.
Ungene ønsker å tilbringe tid sammen med foreldrene sine, og da snakker jeg om BARN, ikke om 16 åringer som en trakk inn som eksempel i diskusjonen.
Og, Mim, når du sier at barnet har det akkurat like bra uansett hvem som tar det av seg bare det får omsorgen det trenger, ja, så tror jeg du tar feil.
Og dersom din datter ikke bryr seg om hun ser deg i løpet av hele uka, og er glad og fornøyd sammen med barnevakten, ja, så er vel ikke nødvendigvis det et sunnhetstegn???
Jeg synes også det er vanskelig å konkludere med noe som helst utfra et tabloid oppslag. Men det kan også virke som denne moren er trengt opp i et hjørne. Hun er helt alene om omsorgen, kanskje for et barn med store problemer. Selvfølgelig vil ikke en god mor rømme sitt ansvar, la oss sitte og se ned på henne å dømme litt fra dette perspektivet. Eller la oss forsøke å se at hun har levd med dette i åtte år, kanskje hver dag har føltes som en endeløs kamp, uten særlig hjelp å få.
Nei, som sagt, jeg vet ikke. Mulig jeg hadde fått ekstra krefter hvis situasjonen oppstod for midt vedkommende. Men jeg gidder ikke lyve å si at det er mulig jeg hadde gått på veggen også, og faktisk ikke fungert.
Kanskje moren flyktet inn i jobben i en ellers håpløs hverdag. Forsøkte å bruke den, for det er liksom en mer legetim unnskyldning.
Jeg tror uansett dette er et ekstremt enkelttilfelle. Hvis ikke ville avisene svømt over av slike historier, eller rett og slett ikke giddet å nevnt de i det hele tatt. Det hadde vært for hverdagslig og vanlig. Jeg mener; hvor ofte leser dere tabloid at en narkoman har mistet omsorgen for sitt barn?
Når du snakker om at ungene ønsker å tilbringe tid med foreldrene sine er det da med utgangspunkt i en normalsituasjon?
Jeg møter gjennom jobben min barn som ikkeønsker å tilbringe tid sammen med foreldrene sine, nettopp fordi foreldrene ikke tilfører dem noe godt. Disse foreldrene er det mulig å finne erstaninger for (for eksempel fosterforeldre). Noen (få?) ganger når relasjoner er så negative kan det beste være lite, eller ingen kontakt mellom barn og biologisk foreldre.
Jeg synes noen ganger biologisk familie er "oppskrytt", og det gjelder ikke bare i barnvernsaker. Har man en familie som bare tilfører en sorg og nedelagsfølelse ser jeg få gode grunner til at man må fortsette å ha kontakt med disse.
Hva med 11-åringen min, er han heller ikke et barn? Eller bare "overså" du ham?
Jeg studerer hjemmefra. Guttungen går ikke på sfo. Hver dag etter skolen går han og en kamerat hjem sammen - som regel til kameraten. Hvis ikke jeg har et ærend ut, for da går de hit.
Foreldrekontakt står ikke høyest på listen der. Og jeg tror ikke de er unormale.
Det er selvsagt mye,mye mer i denne saken enn Mors
advokat forteller pressen.
Klart det er utmattende å ha omsorgen for barn med store behov, de aller, aller fleste foreldre klarer det netopp fordi de har evnen til å gi omsorg. Det er vel omsorgsevnen hos mor som ikke er så sterkt tilstedeværende i denne saken?
Ekstremt skjeldent er det nok ikke, men det er langt færre slike saker enn det er narkomane og veldig psykisk syke som mister omsorgen for barna sine. I tilegg har som oftes ikke narkomane resursser til de (dyre) advokatene som kjører saken ut i media på denne måten. Ikke det at media synes det har nyhetens interesse heller, "narkoman ruset seg for mye- minstet omsorgen" fenger nok ikke like mye som "mor jobbet for mye- ble fratatt sønnen" :rolleyes:
Jeg håper det ikke er meg du sikter til når du stiller dette spørsmålet. Jeg uttalte i mitt første innlegg at mine holdninger ikke har noe med kjønn å gjøre. Jeg har ikke sansen for at noen av foreldrene jobber mye, jeg mener det er å neglisjere barna og familien. På den andre siden mener jeg at mor er i en særstilling, spesielt det første året eller så lenge hun ammer. Ingen kan heller komme bort fra at de fysiske båndene som har vært mellom mor og barn faktisk er av betydning for barnet de første månedene. Dette jevnes selvfølgelig ut, og når barna blir litt eldre ser jeg ingen forskjell på omsorgsrollen til far og mor.
Jeg tror ikke at det er av betydning for barnet hvorfor mor eller far jobber mye. Barnet har ikke begreper om slikt. Barnet merker om forelderen er tilstede eller ikke. Jeg opplever at du intenst prøver å forsvare og rettferdiggjøre dine valg i denne tråden. Det er greit det. Men du tilbringer jo ikke mer tid med barnet uansett hvor stor kapasitet du har, eller om du ikke jobber for pengenes skyld. Men det høres kanskje litt bedre ut. Det som ser ut til å bli glemt, er at det er ikke du/forelderen som skal stå i fokus, men barnet. Det som er viktig er barnet, og ikke hvorfor foreldrene velger å gjøre som de gjør.
Mim: Det heter at på seg selv kjenner man andre, og det er der jeg tror vi snakker forbi hverandre i denne diskusjonen. Du har en forventning om at dette handler om kjønnsroller og likestilling - og tolker både mine og andres innlegg til at dette handler om "mor er best" eller "mor tilbake til kjøkkenbenken".
Men jeg føler meg rimelig trygg på at det ikke er DET som er poenget verken i tråden her, eller i den konkrete saken.
Jeg har ikke i denne tråden lest ett eneste innlegg som har indikert at noen mener at mødre ikke skal jobbe. Dette handler ikke om jobb eller ikke jobb. Det handler ikke om snill mamma ved kjøkkenbenken eller grusom karrierekvinne som neglisjerer barna sine.
Derimot handler det om alle avskygningene som er i mellom de ytterpunktene. Det er ikke omsorgssvikt om foreldrene jobber, ei heller mor. Det er ikke omsorgssvikt om mor jobber mye, så lenge far er til stede for barnet. (Slik som i ditt tilfelle.)
Men det KAN være omsorgssvikt hvis foreldrene jobber så mye at de i hverdagen i praksis ikke ser ungene sine. Det KAN være omsorgssvikt hvis foreldrene aldri "har tid" til foreldremøter, legetimer eller være hjemme med et sykt barn. Det KAN være omsorgssvikt hvis foreldrene prioriterer jobben foran barna.
Jeg sier KAN. Og for egen regning vil jeg legge til at hvis ALLE de nevnte punktene er oppfylt, hvis foreldrene jobber 16 timer i døgnet, ikke ser barna, ikke er hjemme når barna er syke, ikke følger dem til legen, ikke sørger for at de får den oppfølgingen den trenger - da mener jeg at det ikke lengre bare KAN være - da ER det omsorgssvikt.
Det nytter ikke om man er aldri så ressurssterk hvis prioriteringene tilsier at barna jevnt over kommer i annen rekke. Eller kanskje tredje rekke. Du prøver å fremstille det som at ressurssterkt = god omsorgsperson. Men det er da ingen selvfølge. Det er naivt og en smule arrogant å hevde at omsorgssvikt ikke forekommer i "pene hjem" med velutdannede foreldre. For selvsagt gjør det det - og om det statistisk forekommer oftere i mindre pene hjem, så bør ikke det få bli noen sovepute.
Omsorgssvikt er så mangt, og jeg mener det er feil å fokusere utelukkende på mennesker med mange problemer. Litt av grunnen til at jeg mener det er at de som har mange problemer kan være vanskelig å "snu". Den som er arbeidsufør, har store smerter og sliter med et rusproblem har ikke så "lett" for å ta seg selv i nakken og foreta en snuoperasjon.
Når det gjelder omsorgssvikt i ressurssterke hjem så er det oftest svært godt kamuflert. Og det er derfor du skremmer meg. For jeg tror ikke at du svikter ditt barn. Men du bruker samme argumentasjon som de som gjør det bruker. "Jeg er flink, vellykket og effektiv, derfor har barna mine det bra". Nei, det er ikke sånn. Spør heller BARNA om de har det bra. Jeg tipper at datteren din helt sikkert har det bra. Men om du spør henne vil hun neppe svare at "Jeg har det bra fordi mamman min gjør karriere og er flink".
Foreldrenes "flinkhet", karriere, selvrealisering og sosial status har i utgangspunktet ingen betydning for om barnet er lykkelig eller ikke. Barn fra lav-status-hjem, med foreldre som jobber i lav-status-yrker, kan være akkurat like lykkelige - eller ulykkelige - som barn fra "din" sosiale gruppe. Og barn fra de "høye" sosiale klassene er ikke beskyttet mot verken mobbing, omsorgssvikt, rusmisbruk eller overgrep de heller.
Jeg er fortsatt helhjertet uenig i at det er ett fett hvem som tar seg av barna. Stabile barnevakter er ikke godt nok som omsorgspersoner. Eller for å snu på det - hvis de stabile barnevaktene er gode nok, så kan jo barnet like godt få bo der, og bare besøke foreldrene når det passer sånn.
Som him er inne på så vil det i de aller fleste yrker være lettere å gjøre karriere hvis man ikke har barn. Fordi at det å gjøre karriere er forbundet med intens arbeidsinnsats, og minimalt med fravær. De fleste foreldre greier å finne balansen, enten med at de bytter på hvem som har omsorg for barna og hvem som prioriterer jobb, eller med at de begge jobber "normale" tider og prioriterer barna når det er behov for det. Men det finnes en og annen som mister gangsynet, også i "høye" sosiale klasser, og som prøver å prioritere karrieren ved å stue ungene vekk så mye som mulig. Og uansett hvor fin tittel de har, eller hvor flinke de er, så er det jo omsorgssvikt.
Grunnen til at båndene mellom ban og foreldre er så sterke er jo nettopp det at foreldrene er tilgjengelig for barna. Og det er jo nettopp derfor at båndene mellom adopterte barn og deres foreldre blir like sterke som mellom biologiske barn og foreldre. Barn knytter seg til de personene som gir dem omsorg.
Jeg tror nok også at min mann gir barna mer enn mat og rene klær. Han gir de kjærlighet og omsorg. Jeg mener selvfølgelig ikke at jeg kan dø i morgen fordi jeg ikke betyr noe for barna mine, men grunnen til at jeg betyr noe er jo at vi faktisk har vært sammen. Hvis barna mine hadde vært mer sammen med barnevakten enn med meg hadde nok hun betydd mer enn meg.
Og det er jo nettopp det som skjer når barna blir voksne. For tenåringer betyr vennene veldig mye. For meg - som er et voksent barn - betyr barna mine mer for meg enn foreldrene mine.
Det er jeg uenig i, og jeg synes du kraftig undervurderer din rolle i dine barns liv. Gutten i artikkelen ser moren sin "aldri", men opplever likevel et savn vanskelig å beskrive.
Jeg tror heller ikke at man er nødt til å føde barnet for å knytte sterke bånd, men når du først har foreldreansvaret for et barn, kan ikke den rollen tiltres av hvem som helst, heller ikke stabile barnevakter. At de har en viktig birolle er en ting, de kan uansett ikke erstatte mor eller far.
Og så må jeg legge til noe som vel for meg er en aldri så liten kjepphest. Som forelder ønsker jeg å ha mine barns tillit også når de blir tenåringer. Jeg ønsker at de skal vite at de kan stole på meg, og at jeg gir fornuftige råd der jeg kan og der de ber om det. Men "glemmer" man å bygge tilliten når barna er små, så er det for sent når de er blitt tenåringer. Da har vennene større påvirkningskraft enn foreldrene, men jeg mener at de fleste tenåringer likevel TRENGER foreldrene som en stabil base. Tillit kan ikke bygges uten samvær, og tid.
Jeg tror at det å bruke tid på omsorg og samvær mens barna er små gir barna en viktig ballast senere i livet, og det gir foreldrene større innflytelse og innsyn i barnas liv også i nettopp de vanskelige tenårene.
Jeg tror ikke vi er uenige. Men det virker på meg som om du automatiskk går ut fra at alle biologiske foreldre faktiskk og reelt tar foreldreansvaret. Denne gutten har jo heller ingen andre som går inn og tar på seg foreldreansvaret. Ville gutten ha følt det samme savnet etter en omsorgsperson hvis han hadde hatt en tilstedeværende far? Eller bestemor?
(Og så kan jeg jo legge til at kommentaren om å erstatte meg med barnevakten, var ment som en fleip. Derfor hadde jeg også et smilefjes bak. Jeg tror ikke at jeg kan erstattes med barnevakten. Så mye undervurderer jeg meg ikke.)
Hvis barnet oppfatter vedkommende som mamma eller pappa (og det er det samme hvem av de som gir blaffen) så tror jeg savnet er der. Til tross for en veldig tilstedeværende tante eller hvemsomhelst.
Ja, men poenget er at hvis barnet skal oppfatte vedkommende som mamma eller pappa, så må man ha hatt en form for tilknytning. Det du skisserer er at de som faktisk er omsorgspersoner gir blaffen. Det jeg skisserer er at barnet får andre omsorgspersoner.
En bekjent av meg så ikke faren før hun var 2 år, han reiste utenriks ca 40 år siden. Jeg tror ikke at hun opplevde dette som traumatisk. (De hadde også småbruk, så moren hadde sin arbeidsplass hjemme). Men jeg tror jo - personlig - at hvis han ikke hadde gått i land hadde hun ikke fått noen tilknytning til ham.
Jeg kjenner jeg har litt problemer med å formulerer presist hva jeg mener. Men poenget mitt er at det er forskjell på å ha en elendig omsorgsperson og det at omsorgen blir helt eller delvis (feks ved en skilsmisse) overlatt til noen andre.
Det er nok på dette punktet vi er uenige, him. Jeg tror nemlig at barn lett knytter seg til mamma og/eller pappa, og at de raskt danner seg et bilde av hvordan det skal være. Jeg tror f.eks. det er mye verre for et barn å ha en mamma som gir blaffen, enn ikke å ha en mamma i det hele tatt. Savnet blir et helt annet når personen er i livet ditt, men ikke egentlig. Da hjelper det lite hvilke andre mennesker som stepper inn og prøver å overta den rollen. Moren i artikkelen er jo veldig lite tilstede, men sønnen har jo likevel knyttet et bånd til henne på et eller annet tidspunkt. (Jeg snakker mye om mor nå, men det er fordi jeg tar utgangspunkt i HI.)
Gutten her har ingen fast erstatning for moren som omsorgsperson. De andre personene har vært barnevakter. Han ser jo at andre barn har mødre som har et helt annet forhold og prioritering til sine barn.
Barn samenligner seg med hverandre, og man kan savne noe en ikke har hatt, fordi en ser andre har det. Å se alle andre barna få foreldre på besøk på foreldrefrokoster/foreldrekaffe/sommerfest osv i barnehagen og være den eneste uten må være ufattelig sårt.
Jeg tror en barnevakt kan være viktigere enn enn mor. Om det er den stabile innflydelsen i barnets liv.
Det biologiske prinsippet er oppskrytt og mane barn (og voksne barn) har lidd mye under illusjonen at bilogi er viktigst.
:nemlig: Det finnes barn som vokser opp med "nanny" eller au pair og knapt nok ser foreldrene. De blir jo veldig knyttet til nannyen sin, da! Skulle bare mangle. Jeg ser jo bare hvor knyttet barna blir til de ansatte i barnehagen.
Har du lest noe jeg ikke har fått med meg? Jeg blør i hvert fall ikke mye i hjertet når ungene leveres i barnehagen, og har ikke fått det inntrykket at andre "karrieremødre" gjør det heller.
Fra en som liker mim :hjerter:. Hun er ressurssterk. Og det burde være lov å kunne si positive ting om seg selv uten å bli stemplet som arrogant. Janteloven er en sørgelig lov.
Dersom man jobbet kveldsvakt hele tida, og aldri så barnet sitt, så ville jeg ikke sett på det heller som veldig god omsorg.[/LEFT]
Jeg skal innrømme at jeg ikke blir klok på Mim. For i utgangspunktet forfekter hun radikale, feministiske verdier - men så plutselig blir hun besteborgerlig og ser ned på alle i "lavere sosiale lag", og fremhever sin egen enorme kapasitet.
For meg er det sånn at begrepet likestilling ikke BARE handler om mellom kjønnene. Det handler om alle mennesker. At alle mennesker er likeverdige, har like rettigheter og like muligheter.
Min innstilling er at "sosiale klasser" ikke eksisterer. Joda, det finnes noen som prøver å skape seg sin egen "elite-klasse", men i mine øyne er ikke den fremmedspråklige, uutdannede alenemoren noe mindre verd enn det Mim er. Jeg misliker sterkt når mennesker prøver å definere seg selv som ånds-elite, og prøver å fortelle at de er litt bedre enn alle andre.
I mine øyne er det å se ned på andre noe av det styggeste man kan gjøre. I mine øyne er den som vil fremheve seg selv på bekostning av andre den som er minst verd. For i mine øyne er det ikke utdanningsnivået og de akademiske gradene som avgjør om du er et godt menneske. Godheten ligger i hjertet.
Men kapasitet har da ingenting med klasse å gjøre. At Mim har overskudd til å gjøre mange hjem- og famiilierelaterte ting etter en lang arbeidstid, betyr da vel ikke at hun ser på seg selv som fiffen?! Min mor har også en enorm kapasitet og hun tilhører strengt tatt det noe lavere sosiale sjikt.
Og det er her du misforstår Mim, tror jeg. Hun er ikke det minste besteborgerlig, men hun har stor erfaring med "de lavere sosiale lag" i forhold til barnevern og slikt. Kanskje det er litt vanskelig å skille når hun snakker av personlig erfaring og om seg selv og sitt, og når hun snakker fag, dersom man ikke helt kjenner bakgrunnen hennes. Men jeg kjenner den, og jeg kan med hånden på hjertet si at det er ikke slik Mim er.
OK. For å være helt sikker på at jeg forstår hva du mener: Jeg fortalte en historie om en bekjent av meg som ikke så faren sin før hun var to år (men moren var til stedet hele tiden). Mener du at dette var traumatisk for barnet?
Klasser finnes. Det er forskjell på folk. Det er et trist og ugjendrivelig faktum. Jeg har vært heldig og er klar over det.
Jeg ønsker at klasseforskjellene skal utraderes. Jeg ønsker at alle skal ha like muligheter, fordi jeg forutsetter at alle er like mye verdt. Jge vil at innvandrersønnen og direktørsønnen skal ha like muligheter og at de skal gis mer like forutsetninger gjennom lik tilgang til utdanning, oppfølging, helse, sunnhet og arbeid.
At alle er like mye verdt er selve hovedtanken i min personlige ideologi, det er derfor jeg er feminist, antirasist og sosialist.
Urettferdigheten i verden følger kjønn, klasse og farge. Denne urettferdigheten arbeider jeg hver dag med å bekjempe.
Jeg forstår ikke dette snakket om kapasitet. Dersom noen jobber fra åtte til åtte, når er de sammen med barna da? Det hjelper vel ikke på samværet med barna om personen har stor kapasitet og får utrettet mye når vedkommende er på jobb, jobbet mye, og kanskje i tillegg ha tid til husarbeid, trening osv etter arbeidstid. Blir barna til vedkommende holdt oppe til klokka ti-eleve på kvelden får å få tid sammen med forelderen? For meg har ikke tid tilbrakt sammen med barna noe med kapasitet å gjøre. Det har med prioriteringer å gjøre.
Vi er ikke støpt i samme form alle sammen, og derfor reagerer jeg og andre når mødre med karriere generaliseres og beskrives med stereotype ord og begrep. Essensen i en slik sak er jo hvorvidt det er karrierejaget, omsorgsevnen eller det at moren har "gitt opp" i en vanskelig tilværelse med en krevende sønn, som er avgjørende for hvorfor hun har valgt å tilbringe så mye tid på jobben sin.
Poenget med å beskrive seg selv, eller sin egen situasjon i en slik diskusjon, er vel primært for å vise at det finnes nyanser til bildene vi skaper av "ressurssterk, ressurssvak, karrierekvinne, hjemmeværende osv". Jeg er blant dem som ønsker å fortelle at det GÅR AN å være ambisiøs på egne vegne SAMTIDIG som barna mine ikke automatisk lever på et omsorgsminimum. Jeg provoseres av at andre kategorisk mener det er umulig å gjennomføre den hverdagen jeg opplever, og jeg tror nok heller ikke det er særlig mange tilfeller hvor begge foreldrene jobber mer enn 12 timer om dagen.
Jeg har en flott pappa som deltar på lik linje med meg, men hadde jeg ikke hatt det hadde jeg valgt å redusere min arbeidsmengde. Nettopp fordi jeg har jobbet meg oppover i et system, har jeg mulighet til å jobbe 50% og fortsatt ha en inntekt som kan forsørge meg og mine. Det å slippe å måtte bruke krefter på å redde økonomien hvis pappaen til barna mine ikke er her lenger, er for meg en trygghet.
Klasseløse samfunn er noe vi alle ønsker, og selvsagt er ikke noen mer verdifulle enn andre! Klassesamfunn har imidlertid en annen struktur enn det vi er vant til her i Norge, og finnes stort sett der man har en adelstand fra tidligere av og det er en tradisjon for at "like gifter like" heller enn å bryte klassemønsteret (eks Storbritannia).
Det er ikke til å komme forbi, at noen vil alltid f.eks være rikest, smartest, flinkest, sunnest, løpe fortest og kaste lengst. Det kan man ikke vedta seg bort fra. I DET perspektivet må det være lov å gjøre seg noen tanker om i hvilke grupper man finner størst frekvens av f.eks ulike former for omsorgssvikt.
Men kanskje disse samme personene bruker en avspaseringsdag til å virkelig fokusere 100 % på barna? Eller er der i fullt monn i helger og de timene voksne og barn har sammen? Jeg har IKKE høy kapasitet. Jeg er en oppvridd klut etter hver arbeidsdag selv om jeg "bare" har vanlig arbeidsdag. Det finnes sikkert de som jobber mer enn meg, men som likevel har overskudd til å bruke mer tid på barna sine enn det jeg gjør.
Det er klart det er forskjell på hvor mye man orker. Men som ElinM så syns ikke jeg heller det er så lett å se hvordan "kapasitet" kan være så veldig avgjørende hvis man stort sett jobber fra 8 til 20 - da får man jo ikke sett barna sine stort, uansett hvordan man snur og vender på det.
Jeg tror ikke så veldig mye på det noe forslitte begrepet "kvalitetstid". Tid sammen er viktig, og det er ikke alltid så viktig at man gjør noe veldig spennende. To timer med mammas eller pappas fulle intense oppmerksomhet en gang i uka kan ikke erstatte noen timers mer hverdagslig samvær hver dag, for å sette det litt på spissen.
Nei, men er det sikkert at de som forlater arbeidsplassen klokken fire, ser barna sine noe mer da? Kanskje de trener eller shopper på veien hjem og er hjemme klokken sju? Hva er da forskjellen?
Nei, det er ingen forskjell om man dyrker seg selv ved å jobbe mye, eller ved å trene, eller shoppe. Poenget er hvordan man prioriterer. Hvorfor man velger bort tid med barna har ikke noe å si. Det er da innlysende. Det virker som noen tror jeg er ute etter å "ta" såkalte karrierekvinner her, som jobber mye. Det er ikke poenget mitt. Poenget mitt er hvordan man prioriterer i forhold til å tilbringe tid sammen med barna.
Det er klart man rekker ikke å se ungene noe særlig hvis man jobber fra åtte til åtte hver dag, hver uke. Men det er det jo ikke sikkert man gjør selv om man gjennomsnittlig jobber tolv timer om dagen. Det kan hende man jobber fra åtte til fire, og så i tillegg fra åtte til tolv om kvelden etter at ungene har lagt seg, eller kanskje man jobber lange vakter med hele fridager imellom, eller at man jobber annenhver helg i tillegg til alminnelig arbeidstid på hverdagene, eller at man jobber 18-timersdager i perioder, og så har perioder med avspasering eller veldig korte dager. Jeg ville ikke orket noen av disse modellene - jeg synes vanlige åttetimersdager er mer enn nok - men jeg vet jo av folk som jobber vesentlig mer enn meg og fremdeles har både tid og ork til å være mye sammen med barna sine.
Poenget mitt er bare at det å si at noen (ofte) jobber 12 timer om dagen ikke betyr at de ikke har tid sammen med barna sine. Det kommer blant annet an på hvor flinke de er til å strukturere jobben og hverdagen sin - og på hvor høy kapasitet de har.
Jeg har også inntrykk av kvalitetstid er et begrep som lever i beste velgående - spesielt blant de som prioriterer karriere og selvutvikling høyt. Da fremheves gjerne hvor mye man faktisk gjør ut av den tiden man har sammen med barna, hvor fantastisk bra kvalitet det er over den tiden - og jeg oppfatter det som kvalitetstid.
Dette kapasitetsbegrepet forvirrer meg litt. Kanskje fordi jeg ikke anser det nødvendig å ha "kapasitet" for å ha samvær med og omsorg for barna sine. Og det igjen har vel å gjøre med at jeg ikke er opptatt av at det skal "skje" noe når man er sammen med barna. Man trenger ikke dra dem med på teater eller gårdsbesøk for at samværet skal være verdifullt. Selvfølgelig må man ha kapasitet til å være våken, når man er sammen med barna, men det er vel egentlig ikke DET vi snakker om.
Forøvrig er jeg enig i at man ikke BARE skal se på antall timer det jobbes. For det er mentalitet det handler om. Det at karriere og jobb er så viktig - det er DET som kommer i vegen for familielivet og omsorg for barna.
Hvis du mener at jeg ikke har lyst til å bli fattig, arbeidsledig, syk eller alenemor, så har du rett. Jeg ønsker heller ikke at andre skal ha det sånn. Så om du mener at jeg vil opprettholde min sosiale status på beksotning av noen, så tar du feil.
Jeg ønsker å avskaffe urettferdighet og fattigdom, jeg ønsker at foreldre skal bistås i den grad de har behov for det, for å kunne ta ordentlig vare på ungene sine.
Nemlig. Dessuten mener jeg at mange av karriere-menneskene er opptatt av å realisere seg selv på alle plan, og derfor i tillegg til lange arbeidsdager prioriterer trening - og avspiser barna med en "stabil barnevakt". For meg er det utenkelig å ikke prioritere barna først. Derfor kommer jeg aldri til å gjøre karriere. Det er bare ikke interessant nok i forhold til alternativene. For meg er det mer verdifullt å være sammen med ungene mine, uansett om vi sitter i sofaen og ser på barne-tv eller om vi gjør noe mer "høyverdig", enn å jobbe. Derfor har jeg funnet en balanse som gjør at jeg kan jobbe, og samtidig ha tid med barna.
Men vinner jeg 20 millioner i Lotto sier jeg opp jobben på dagen.
Selv om jeg ikke synes to timer intens "kvalitetstid" på søndag veier opp for å ikke ha noe tid sammen på hverdagene, så er det jo likevel ikke slik at "tid sammen" betyr akkurat det samme uansett hva man gjør med tiden. Det å gjøre ting sammen og snakke med hverandre og være bevisst på hverandre og til stede for hverandre er viktig, selv om jeg jo også tror det er viktig bare rett og slett å tilbringe tid sammen. (Det gjelder jo både i forhold til barn og i forhold til ektefelle/samboer.)
Jeg tror man kan føle seg temmelig ignorert og forsømt av noen selv om man tilbringer all sin våkne tid i samme hus som dem, hvis man ikke fokuserer på hverandre i det hele tatt - og tilsvarende tror jeg man kan få mye nærhet og omsorg gjennom å virkelig være sammen i bare en time eller to. Så selv om "kvalitetstid" er et foreldet begrep slik det ble brukt en gang i tiden, synes jeg ikke man trenger å kaste absolutt hele ideen vekk.
Jeg tror ikke du skjønner at det er du selv som skaper den sosiale klassen - og dermed de sosiale klasseskillene. Du er så bevisst på at du tilhører de "høyere" klasser, og hvorfor det? Hvorfor er det viktig for deg å påpeke klasseskillene, hvis du mener de ikke finnes?
I mine øyne er det akkurat like meningsløst som å hevde at man er antirasist, men likevel si at "negre er jo litt dumme, da". Ved å si det, og mene det så er man med på å opprettholde både undertrykking og klasseskiller.
Selvsagt må man ha "kapasitet" for å være sammen med noen og bruke energi og omsorg på dem. Jeg mener ikke at det er et ork eller en ubehagelig plikt eller en tung jobb, men det er klart det krever noe å ha omsorg og ansvar for barn (eller å være en oppmerksom og omsorgsfull venn eller ektefelle, for den del). Og hvis man er veldig sliten (enten det er fordi man har rundvasket hele huset eller hatt en ekstra tung vakt på jobb), så har man mindre kapasitet til det enn om man har ferie og ingen andre plikter.
Jeg skjønner ikke hvordan du kan mene at dette er det samme som det Mim sier. Å si at det finnes sosiale klasser tilsvarer da heller å påpeke at det finnes rasisme, og at "rase" derfor er korrelert med sosioøkonomisk status. Og så går man derfra til å bestemme hva man skal gjøre med denne situasjonen.
Det er mye vanskeligere å gjøre noe med problemer hvis man ikke vil gå med på at de finnes. Dersom det er en sammenheng mellom f.eks. hvor høy utdanning man har og hvor god helse man har, så er det veldig dumt å ikke ville gå med på den beskrivelsen, for da er det vanskelig å gjøre noe med å bedre helsen til grupper med lavere utdannelse. Dersom det er en sammenheng mellom omsorgssvikt og sosioøkonomisk status, så er det viktig å ta tak i det for å bedre på situasjonen og sette inn ressursene der de trengs. Det er helt meningsløst å påstå at dersom man sier noe slikt, så skaper man sosiale klasser og klasseskiller.
Er det noen som har satt seg på sin skyhøye hest her? :snill:
Jeg synes du generaliserer mye bina. Det høres ut som om du mener at de foreldrene som har lyst, ork og evner til å gjøre en karriere automatisk ikke er tilstede for ungene sine.
Det er i min verden fult mulig å holde to tanker oppe samtidig, både tanken på å ta godt vare på mine barn og det å gjøre en viss karriere i jobbsammenheng. Det ene utelukker ikke nødvendigvis det andre.
Jeg avspiser ikke mine barn med barnevakter, vi har knapt nok tilgang på barnevakt. Mine barn har en far og en mor. Vi har begge flexitid. Barna er skjelden i barnehagen mer en 6,5 timer hver dag. Resten av tiden er de sammen med en eller begge av oss foreldre. For meg er mine barn verdifulle og den tiden vi har sammen er viktig. Jeg er også verdifull og viktig, derfor vil jeg bruke noe av min tid på meg selv og jobben min.
Du får det til å høre ut som en uting at foreldre prioriterer å trene. Hva er det? Å ta vare på seg selv og helsen sin må da være positivt? Jeg for eksempel har heldigvis endelig begynt å prioritere min egen helse. Jeg har begynt å trene, noe som har gitt meg mye mer energi og overskudd til blandt annet barna mine. Treningen har jeg lagt til etter klokken 20 når ungene er i seng. Ser du, det er mulig å få til både å realisere seg selv og ta godt vare på ungen sine.
Verden er ikke sort/hvit, det er mange nyanser. Mange muligheter og måter å leve livet sitt på. Opp til flere av dem kan være bra for både voksne og barn.
Det tror jeg er veldig sant. Mange av dem som vokste opp i den "lykkelige husmortiden" på 50- og 60-tallet hadde ikke mye reell kontakt med foreldrene sine. De ble hivd ut for å leke. Tidsbruksundersøkelser gjengitt i feks Jan Eivind Myhres bok om barndom i Oslo, sier at de hjemmeværende husmødrene brukte 13 timer på husarbeid og 1 time på barnestell. Dette gjaldt også spedbarn.
Var det noen som sa prioritere barna? :snill: Dagens karrieremødre har nok mye mer og mye bedre kontakt med ungene sine enn de hjemmeværende husmødrene i den tiden så mange vil tilbake til.
Du gjør deg med vilje litt dum her, tror jeg. Jeg skaper ingenting ved å peke på et fenomen, like lite som jeg kan fjerne noe ved å tie om det.
Jeg ønsker å fjerne klasseskillene, men jeg vet at de finnes. Du har misforstått meg. Jeg ville aldri sagt at negre er litt dumme eller gjort narr eller rakket ned på folk som er svakere stilt enn meg. Men jeg ser at det er en del problemer og utfordringer som følger rase og sosioøkonomisk status, som ikke vil forsvinne før man gjøre noe i fht å gi alle tilgang til god skole, sørge for bedre kosthold og helse for alle osv.
Jeg plasserer ikke meg selv i en høyere samfunnsklasse for å være ekkel mot noen, men det er nå engang slik at feks jeg, som bor på vestkanten og er en gjennomsnitts-33-åring her med høyere utdanning og ok helse og inntekt vil leve hele 11 år lenger enn gjennomsnitts-33-åringen på østkanten.
jeg synes det er helt fryktelig å tenke på at utdanning, inntekt, bosted skal avgjøre livslengde. Men slik er det altså. (I snitt. det kan godt hende at det finnes enkelttilfeller som bryter med dette, men i snitt er det slik)
Det er dypt urettferdig at det finnes slike forskjeller, ettersom de er samfunnskapt. Og fordi det skyldes at ikke alle gis like muligheter.
Ja, skilpadda sa vel i grunnen det jeg skulle si. Fint sa hun det også.
Dette har du selvsagt helt rett i. Men for at en forelder skal ha sjansen til å forbedre seg, er det ikke da til det beste at barnet får være med på den prosessen? At det jevnlig kan treffe forelderen, se evt forbedringer og dermed kanskje få bygget opp ny tillit til denne forelderen? Snakker nå om tilfeller der omsorgsfratakelse utløser en vilje til å jobbe mot et mål, med seg selv, for å få tilbake barnet man har mistet.
Vi får helt forskjellig innhold ut av det mim skriver, du og jeg. Jeg kan ikke med min verste vilje se hvordan mim rakker ned på andre. I mine øyne er det heller ikke utdanningsnivå, penger eller akademiske grader som avgjør om man er et godt menneske. Og jeg oppfatter ikke at noen - inkludert mim - mener noe annet.
At mennesker har ulike vilkår for å blomstre, det er et faktum. Det blir ikke annerledes om man ikke sier det. Og at noen - feks modige mim :meelopers: - sier det høyt, betyr ikke at man mener svakere grupper er mindre verdt.
Det å være bevisst at man har hatt et godt utgangspunkt, og brukt det bra, er for meg en fin ting. Da setter man kanskje større pris på det man har i livet.
Ohohhh.... jeg trenger å være i form jeg, for å være engasjert og tilstedeværende for ungene mine. Jeg har tatt konsekvensen av å være en sur vridd klut etter endt arbeidsdag, og trappet ned. Hadde jeg hatt større kapasitet, hadde jeg ikke gjort det.
Jeg tror at foreldrene har hatt så mange sjanser til å "forbedre" seg gjennom de årene(!) barnevernet er inne før det ender med omsorgsovertakelse. Det er ofte mengder av hjelpetiltak som er prøvd for å styrke foreldrekompetansen og for å se etter endring i positiv rettning hos foreldrene.
Jeg vet ikke hvor vanlig det er at omsorgsovertakelsen fører til en vilje til å endre seg og jobbe mot å få omsorgen tilbake. Jeg har ikke gjennom mine 7-8 år i barnevernet sett ett velykket forsøk på dette. Det jeg derimot ofte har sett er at tingenes tilstand forværrer seg hos foreldrene etter omsorgsovertakelsen. De har på en måte mistet den siste gode grunnen til å holde livet sitt nogen lunde på rett kjøl. I tilegg er vel nederlagsfølsen over å ha blitt fratatt barnet så stor at det ikke akkurat er med på å bygge opp vedkommende, men heller bryte ytterligere ned - dessverre.
Det jeg i tilegg ofte har sett er at barna etter de flytter fra biologisk familie og inn i institusjon/fosterfamilie etter kort tid raser forbi foreldrene sine både intelektuelt og i modning. Foreldrene har under sine forhold ikke så store utviklingsmuligheter som barna som har mye resurser og mange resurspersoner rundt seg. Dette hjelper jo selvsagt ikke på det å få bygget ny tilitt mellom barn og foreldre.
Vet ikke om dette ble et svar på det du spurte om Sitron, men det med hvor mye samvær barn og foreldre bør ha etter omsorgsovertakelse er noe av det vanskeligste jeg er med på å vurdere.
Joda, du svarte veldig fint der. Jeg har meget begrenset erfaring med dette selv, bortsett fra et par saker innefor familie/bekjente. Og i de sakene peker en mot det jeg spurte om, derfor spørsmålet. Den andre saken, derimot, understreker det du kommer med i dette innlegget ditt.
Klart man ikke får flere timer i døgnet selv om man har stor kapasitet, men man får gjort mer på jobben på kortere tid og kan gå hjem etter 8-9 timer og ikke 12-14. I tillegg er det fint og viktig å være i form, så man orker mer, holder seg frisk og har godt humør.
Sånn for min del: Det er vanligvis bare en eller to dager i uka jeg jobber så lenge. Normalt jobber jeg rundt 50 timer og har mulighet til å jobbe ganske mye hjemmefra. Men i det siste har det vært kampanjeuker, seminarer og veldig veldig veldig mye å gjøre. Men nå er det snart ferie. :glis: Og jeg burde overhodet ikke trenge å rettferdiggjøre meg overfor noen.
Det er kanskje der skoen trykker? :snill:
Det gjør ikke jeg!
Jeg har en jobb jeg har slitt for å få, en jobb jeg har utdannet meg til og som jeg synes er utrolig givende. Norge nyter godt av at jeg betaler skatt og jeg gjør en samfunnsnyttig og viktig jobb. Jobben min tilfører livet mitt mye positivt, jeg vokser og utvikler meg som menneske av å jobbe. Alt dette klarer jeg uten å forsømme barna mine. Jeg har, som Mim, kapasitet til både jobb og barn.
Og der kjente jeg gufset fra fortiden...
:knegg:
Selv har jeg ennå små barn, og jobber en liten stillingsprosent fra hjemmekontor, og føler heller ikke at jeg trenger å forsvare mine valg. Poenget er ikke hvor mye man jobber, trener eller annet, poenget er at man er klar over sine barns følelsesmessige behov og dekker de. Å ha en partner som stiller opp som en partner skal og bør, er selvfølgelig med på å gjøre det lettere for både oss og barna.
I diskusjoner om dette temaet både på nett og IRL synes jeg at de som jobber mye føler at DE blir sett på som dårlige, statusjagende foreldre, og at de som er mer hjemme synes at DE blir fremstilt som late, uopplyste og gammeldagse foreldre. Alle er vel opptatt av å bevise at VÅRE valg i forhold til barna er de beste, og kjempe med nebb og klør for det, uten kanskje å huske at ikke alle er i samme situasjon, har samme preferanser og samme type nettverk rundt seg og barna.
Ja til mangfold, også i familiesituasjoner, så lenge barnas behov blir dekket.
Men hva er karriere? Er det å ha en "statusjobb" a'la redaktør for et magasin, være direktør for et firma eller leder i det offentlige? Eller er det å jobbe i seg selv, som sykepleier, lærer, saksbehandler eller bussjåfør? Alle som jobber har vel en karriere, og er vel derfor karrierekvinner/karrieremenn?
Signerer hvert eneste ord Liven skriver her. Det er veldig givende å vite at man yter til fellesskapt, at man jobber med noe som har betydning for samfunnet og gir noe igjen etter mange år på skolebenken. Selv om noen selvsagt føler og velger annerledes, er det for meg helt utenkelig å ikke skulle bruke utdannelsen min, kreativiteten, arbeidslysten og ressursene mine.
Nei. Femtitallet er virkelig oppskrytt. Av de mange kildene jeg har gjennomgått på feltet var det lite inkludering av barn i husarbeidet eller andre daglige gjøremål. Man regner med at dette var en holdningsmessig pendelssving, ettersom det at mor var hjemme og barna kunne bruke sin tid på lek ble sett på som et overskuddsfenomen. Det var jo litt "synd" på de familiene der mor måtte jobbe ute, eller der ungene måtte gjøre mye hjemme. Barn var ute med andre barn fra etter frokost til formiddagsmat og ute igjen til middag. Husarbeid ble oppgradert til yrke og både rollen og arbeidet ble profesjonalisert. Og man har helst ikke med barn på jobben. Det at barn skulle leke og ha det gøy og ikke ha så mange plikter var en reaksjon på de harde tredveårene som foreldrene hadde vokst opp med, og også en politisk målsetting fra styresmaktene på den tiden.
Det finnes unntak, og det var stort sett på gårder, der ungene hjalp til i ferier, men også der endret ting seg, for før femtitallet hadde det vært vanlig at ungene var med i fjøset om morgenen og kvelden, men dette ble det slutt på. Barnevernet kunne faktisk gripe inn, dersom ungene hadde for mange plikter som kunne tenkes å gå ut over lekser og lek.
Det nye synet på barn som vokste frem i denne tiden, at barn og barndom var viktig i seg selv, kombinert med den nye kvinnerollen som profesjonalisert husmor, medførte mindre kontakt mellom barn og foredlrene deres, så langt jeg har sett. Husmorrollen vektla HUS, ikke MOR, om dere skjønner.
Også muntige kilder bekrefter det samme, og alle som har foreldre med hjemmeværende mødre som vokste opp på femtitallet vil sikkert kunne bekrefte, i hvertfall stort sett, at dette er riktig.
Jeg har en annen erfaring med muntlige kilder angående dette. (Og litt sosialantropologikunnskap/interesse))
Søsken, flokk, foreldre, besteforeldre. Strukturen var helt annerledes, i hvertfall her jeg kommer fra.
Familien var viktig, de gjorde ting sammen, "hjalp til" hjemme, og lærte å fungere i flokken som et flokkmedlem bør.
I dag stuer vi våre besteforeldre på gamlehjem, før bodde de hos sine barn som hjalp dem. I dag MÅ man jo innse at familien ikke har den samme posisjon som før, at man har store gap mellom generasjonene, at man rett og slett ikke er en flokk lenger.
Eksempel: Småbarnsforeldre jobber, har nanny's, barnehage, besteforeldre bor i Spania, oldeforeldre finnes ikke, da folk ofte får barn lenge etter fylte 30.
Satt på spissen...
Før: Besteforeldre var i nærheten, unger hadde ofte nær familie rundt seg mye mer, familiestrukturen var ikke mine, dine, våre barn, mor var hjemme, men ofte var det fler enn mor hjemme.
Skjønner du hvor jeg vil?
Jeg romantiserer ikke, men det er da en kjennsgjerning at folk hadde større familienettverk før, og hadde et annet forhold til det å ta vare på hverandre.
Mange her snakker om at besteforeldre ikke har tid til barnebarna sine, eller at de ikke vil at de skal ha dem mens de er små, etc...
Men likevel jobber mange av de samme mye, og er lite sammen med ungene. Som kanskje ville hatt det fint sammen med sine pensjonerte besteforeldre som ikke bor i Spania i stedet?
Line, beklager, men dette er ren romantisering. Har du lest Lillebror og Knerten? Eller tenkt over all tilflytting til drabantbyer i etterkrigstiden? Ikke mye familiebånd og storfamilie der, altså.
Line* Jeg tror heller ikke dine tanker holder mål, ihvertfall ikke generelt, mulig i spesielle tilfeller, men der hvor noen har flyttet for å kunne jobbe, har man jo ikke besteforeldrekontakt. Dessuten var det mye vanskeligere å reise, man kunne ikke bare sette seg på et fly og være fremme om 2 timer liksom. Der tror jeg det er lettere nå, selv om man bor lenger fra hverandre.
Jeg vokste riktignok opp på sekstitallet, men jeg husker det som du beskriver det. Vi var ute og lekte hele dagen, og fikk komme inn for å spise. Husarbeidet hjalp jeg ikke til med - før min mor da jeg var 15-16 begynte å klage over hvor lite jeg kunne og hvor lite jeg gjorde.
Tusen takk for utfyllende og lærerikt svar!
Da er altså mine bange anelser riktige. At svigermor (selv om hun ikke hadde barn før på 60 og 70-tallet) dessverre ikke er noe for seg selv.
Hun var hjemme "med ungene", men det var intet tilsyn.
Og jeg har jo sett det i praksis også. Når hun skal "jobbe" så må ungene vekk. Barn som snakker til henne får som regel ikke noe svar for hun er "opptatt". De blir rett og slett ignorert. Den som tydeligvis skal få oppmerksomhet og omsorg er mannen i huset. Og det kan man om man har vært flink husmor og jobbet effektivt i løpet av dagen. Når far kommer hjem så skal barna være stille og behagelige mens mor degger for far.
Jeg tror at dagens husmødre har helt andre prioriteringer. Så selv om det er feil å romantisere 50-tallet så er forhåpentligvis også husmorrollen endret til det bedre. Slik var det i alle fall da jeg var hjemmeværende med små barn. Jeg hadde et fast opplegg for aktivisering av barna. Utetid, sang, tegning/maling/perling, butikktur, rotid, måltider og husarbeid der barna var med. Svigermor steilet over prioriteringene, selvsagt. :knegg:
Jeg må bare slutte meg til kie: Dette var virkelig informativt og velskrevet, og det er ting som burde vært mye mer fremme i samfunnsdebatten. Det er jo veldig utbredt å fremheve "femtitallet" som en gullalder på alle måter, og med den enorme veksten vi hadde i levestandard i vesten i etterkrigstiden er det jo ikke så rart at mange av de som opplevde det tenker tilbake på det på den måten.
Det femtitallet som de "verdikonservative" tilsynelatende ønsker oss tilbake til har aldri eksistert. I virkeligheten var det ganske fælt, og det burde man oftere bli minnet på.
Har noen sett "Far from Heaven" ? Det er en film som foregår på 50-tallet, i en hvit Amerikansk øvre-middelklassefamilie. Familiens to barn er ret perifære i familiesammenhengen, og blir stort sett kun talt til for å sendes opp på sitt rom / gjøre lekser / bli irettesatt på orden og adferd.
Jeg har flere gange tenkt på, at min mor, som var hjemmegående med ukentlig hushjelp, sluttet å kjøre oss rund til dette og hint da vi var ca. 10 år. Vi syklede/gikk/tok bussen, liksom alle vores jevneldrende.
Jeg har jobb, forskningsprosjekt og ingen hushjelp, og jeg kjører min snart 10-åring til og fra alt, lager hans matpakker osv. Det er for meg en selvfølge. På den videregående skole hvor jeg jobber, står det hver morgen en sirlig kø biler: mange foreldre leverer fortsatt deres poder i skolen, og ingen synes at det er rart. Det å ha barn er blitt mere et fritt valg enn det var før, og det er også mitt inntryk at de fleste barn følges tettere opp av deres foreldre enn tidligere. Jobb eller ingen jobb.
50-60 tallet er nok oppskrytt ja.
Snakket mye med min mormor om dette. Hun hadde selv små barn på slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet.
Hun har fortalt at på den tiden skulle spedbarn ligge i vogn/seng mellom måltider. Ofte ble de kun tatt opp for å få måltid/bleiskift iløpet av dagen. Kos og ekstra oppmerksomhet fikk vente til kvelden. Tok du barnet for mye opp fnøs de andre mødrene av deg fordi du skjemte barnet helt bort.
Det at så mange besteforeldre ikke stiller opp for barnabarna sine er en myte. Besteforeldre i dag er ressurssterke, har bedre helse og blir eldre enn på 50-tallet.. Henviser til artikkel i siste nummer av "Foreldre og barn".
Besteforeldrene mine hadde langt mer tid til meg da jeg var liten, enn min mor har til mine barn. Tror det er ganske kjedelig for ungene å være på besøk hos mormor, mens jeg hadde det storartet på ferie, gjerne mnd i gangen før skolestart, hos mine besteforeldre. Så på det aspektet så glorifiserer jeg så absolutt besteforeldrerollen før fremfor nå.
Jeg har lyst til å si noe i denne debatten - men jeg synes igrunnen at det aller meste er sagt, og det på en god måte.
Jeg er enig i det meste av det både bina og Mim sier - selv om de representerer motpolene i debatten.
Selv takker jeg Gud for at jeg lever i en tid hvor kvinner utdanner seg og har mulighet til å fylle livet sitt med et yrke de trives med, om de ønsker det.
Om jeg hadde vært husmor på 50-tallet, så hadde nok jeg vært blant de valiumknaskende, ja.
Samtidig får jeg helt klaus av en for travel hverdag. Vekke trøtte unger, hente dem i firetiden ( de er slitne, vi er slitne ), lage mat mens sultne små er grinete, spise, se på barne-tv, bade, legge dem.
Jeg jobber 60 % nå, og er hjemme med minstemann to dager i uka. Henter eldstemann tidlig, har rolige ettermiddager og får gjort mer hjemme.
Det er gull verdt for vårt familieliv.
Jeg vil helst være mer sammen med barna enn de ansatte i barnehagen.
Jeg er nok preget av å ha jobbet med barn i mange år før jeg selv får barn. Og det er faktisk sånn at det er mange slitne skolebarn rundt omkring. SFO på morgenen, skoledag, SFO på ettermiddagen og ofte fritidsaktiviteter i tillegg.
Jeg er slett ikke reaksjonær eller gammeldags i forhold til mors rolle i heimen.
Men at begge foreldrene - periodevis eller jevnt og trutt - har nok tid til barna sine er essensielt for et barns trygghet og selvverd.
Det er ikke sjelden jeg har sett inn i et sårt barneblikk fordi foreldre ikke har prioritert skoleavslutning eller annet som gjelder barnet.
Det hjelper ikke at mor alltid er der om far aldri er det, og omvendt.
Et barn vil føle seg avvist om en eller begge foreldrene ikke tydelig viser at det er barnet som er aller viktigst for dem. Og det gjør man ved å bruke tid på dem.
At det skulle være like bra om andre voksne enn foreldrene alltid bringer og henter i barnehagen eller er med på fritidsaktiviteter, er direkte usant.
Ingen er like gode som mamma eller pappa, så lenge de er foresatte.
Hva man gjør av og til, eller i perioder, er selvfølgelig noe helt annet.
Barna speiler seg i foreldrene hele tiden, og alle valg vi tar, vil ha innvirkning på dem. De fanger opp alle signaler vi bevisst og ubevisst sender ut, og om vi knapt ser dem i løpet av arbeidsuka, så skal ingen få overbevise meg om at det ikke virker inn på selvverdet deres. Om man er viktigst for noen annen, merker alle, også de allr minste. Og om noen tilbringer spesielt lite tid med oss - ja, så vet vi at vi ikke er viktigst. Punktum.
For meg handler ikke dette temaet om yrkesliv. Det handler kun om tid.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
