Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Kvinnens advokat mener at det neppe ville skjedd hvis det var en alenepappa som var i samme situasjon.
Jeg synes det er en rar sak.
Det er vanskelig å si noe om beslutningen er riktig, men man må jo anta at dette har vært en grundig vurdering fra barnevernets side. Det er tross alt ganske ekstremt når man mister omsorgen. Jeg synes også at hun fikk veldig lite samvær når det tross alt ikke er snakk om direkte fysisk/psykisk mishandling. 8 timer i måneden er lite :nikker:
Samtidig så har jeg vanskelig for å se hvordan en oppegående frisk mor kan forsømme sitt barn slik at det går så langt. Advarsler og hjelpetiltak i hjemmet burde jo få de fleste til å revurdere sine prioriteringer.
Hadde jeg blitt aleneforsørger nå, måtte jeg definitivt ha byttet jobb, og det tror jeg ikke ville kostet meg så mange kalorier og kvaler. (Antakelig bare en masse penger)
Jeg tenker at det må ligge mer her enn at damen jobbet mye. Hun har vel blitt fradømt omsorgen pga. omsorgssvikt? Det sto nevnt mangelfull påkledning og matpakke, og sånt har ingenting med arbeidstid å gjøre.
Jeg kan ikke annet enn å stole på rettens vurderinger. :vetikke:
Slike saker er nok alltid vanskelig, og bortimot umulig for oss utenforstående å si noe som helst om.
En ting vet jeg dog, og det er at det er uhyre vanskelig for Barnevernet å få vedtak på ta fra foreldre omsorgen, så her er det nok mye vi ikke vet.
Å neglisjere barnet er også omsorgssvikt og kan være veldig belastende på et lite barn. Dersom moren i utgangspunktet hadde svært lite overskudd og tid til barnet, så kan det jo hende timene er satt til så få for å unngå avlysninger og mer ustabilitet for barnet.
Saken er jo ikke bare at moren jobber mye, men at barnet sliter med det og i tillegg har barnet ekstrabehov som moren ikke kan dekke. Jeg er enig med deg Koma, i at det er utrolig rart at ikke moren klarer å prioritere annerledes. Men jeg er uenig i det som står i artikkelen om at det var fordi moren var kvinne og dersom det var en alenefar, så ville det ikke skjedd. Dette har med barnets behov som ikke blir dekket å gjøre, og å prøve å gjøre det til en kjønns-sak synes jeg er et tåpelig utspill (og et forsøk på hersketeknikk).
Ellers, så er det jo alltid mye som ikke kommer frem i en slik sak i media. Heldigvis og dessverre.
Tragisk historie synes jeg. Håper at gutten får det godt hos fosterforeldre, og at moren kanskje skjerper seg så mye at de kan få det fint sammen senere.
Det høres da vitterlig ut som om det har vært omsorgssvikt her og det hadde ikke en mann sluppet unna med heller. Hun er ikke blitt behandlet dårlig fordi hun er kvinne, hun er blitt behandlet som hun fortjener fordi hun ikke tar vare på ungen sin.
Jeg syns guttens kommentar var hjerteskjærende. Ut over det ser jeg ingen grunn til å synse om slike saker. De er bare vonde og tragiske for de involverte parter og har ingenting å gjøre i avisen.
Jeg er så sær at jeg mener det er flott at noen endelig tar tak i denne type problemstilling også. Det er mange barn som neglisjeres av foreldre med god råd.
Jeg tror denne typen omsorgssvikt kan være vel så krenkende for et barn som fysisk vold.
Jeg tror barn som denne gutten har godt av å være et sted over tid og få blitt prioritert av omsorgspersoner. Jeg synes jo ofte det taes altfor mye hensyn til foreldrenes rettigheter. Her virker det som barnet faktisk er tatt mere hensyn til enn moren.
Det skal MYE til for at skoler, SFO osv bringer inn barnevernet.
Det skal svært mye til før barnevernet velger å ta over omsorgen for et barn -mange ganger skal det formye til. Når mor i tillegg kun har fått 8 timer i måneden, skriker det ut at her er det snakk om mer enn en mor som jobber for mye. Antageligvis ligger det en god del skjult i det lille som står om mors valg av barnevakt ifht miljøer, dømmekraft og oppvekstvilkår, i tillegg til uviljen til hjelpetiltak.
Jeg synes det er altfor lettvint å ta avissaker av denne typen som en uttøemmende presentasjon av fakta, og dømme eller synse på bakgrunn av den.
Jøss. Eldste min kan spytte ut hårreisende kommentarer også, som "pappa liker meg ikke" hvis hun ikke får is i butikken, eller noe. Kommentaren alene er ikke noe jeg hevet øyenbrun over. Men det virker veldig rart hvis dette er førstetiltaket til barnevernet, at andre ressurser ikke er prøvd først.
Der jeg leste om saken (Dagbladet?), sto det også at gutten hadde en diagnose som gjorde at han trengte ekstra stabilitet og faste rutiner i hverdagen (det kan jo f.eks. være noe innenfor autismespekteret?), og om det er tilfelle, høres det i hvert fall ut som omsorgssvikt, det moren har gjort/unnlatt å gjøre, og også som en forståelig grunn til at hun skulle få så lite samvær.
Uansett er det umulig å gjøre seg opp en ordentlig mening ut fra et tabloidoppslag.
Det skal ikke alltid mye til. Det finnes en god del ansatte i både skole og SFO som ikke helt klarer å skille mellom ting som skal løses i et vanlig skole-hjem-samarbeid etc. og ting som handler om omsorgssvikt.
Og det skal de jo heller ikke måtte gjøre for å kunne melde sin bekymring. Det er jo riktig at man overlater vurderingen til barnevernet når man er usikker. Tvilen skal komme barnet til gode.
Men mitt inntrykk er at det skal MYE til for at barnevernet, som jo er fagekspertisen her og som vet hva omsorgssvikt er, skal være så enige at de går for omsorgsovertakelse til slutt. Og i denne saken hadde de jo gjort en del ting først også. Med miljøarbeider i hjemmet osv.
Ellers er jeg fullstendig enig i at det er godt å se at barn av ressurssterke foreldre også blir sett. Som en helsesøster jeg var i hospiteringspraksis hos sa til meg: Det er like mye i de rike bydelene som i de fattige bydelene. Men i de fattige bydelene er det så mye lettere å nå frem med hjelpen fordi foreldrene ikke bruker så mye ressurser på å bevare fasaden når de faktisk trenger hjelp.
Kie: du har vel et poeng der. Det er forskjell på folk som jobber nær barn også.
Jeg, som Maz, opplever at de ofte ikke tar tak i ting som jeg ville tro de skulle si fra om.
Jeg snakket i fjor med namsmann i byen her. Han fortalte at de ikke hadde hatt praksis for å levere bekymringsmeldinger. De så ufattelig mye som de reagerte på å se barn oppi, men de hadde altså ikke levert bekymringsmeldinger. Dette skulle de heldigvis endre på.
At folk i de "bedre" bydeler er opptatt av fasaden er ingen overaskelse. Det som er aller mest trist er jo at det der ikke er mye unnskyldninger de kan komme med.
Som jeg alltid sier når slike oppslag kommer: Barnevernsansatte har taushetsplikt. Det er utrolig vanskelig å frata foreldre omsorgen her i landet. Media forteller mors side av saken - barnevernet må holde munn om hva de vet ligger bak.
Jeg syns saken virker temmelig opplagt. Barnet trenger ekstra stabilitet, mor jobber minimum 12 timer hver dag. Barnet opplever seg "glemt". SFO, skole og barnevern har forsøkt å ta tak i problematikken, men mor har aldri "tid" til å komme på møter.
At hun får 8 timer i måneden - herregud skal vel godt gjøres om hun får tid til det! Mest sannsynlig har hun vel ikke tid til mer enn 2 timer i måneden, jobben må jo ikke lide...
Jeg håper gutten får et godt fosterhjem med noen som bryr seg om han og blir glad i han. Han må ha hatt det helt forferdelig.
Jeg synes virkelig det er på høy tid at man setter fokus på dette med tid, jobb, karriere og barn.
Dette har jeg skrevet mye om, og tenkt mye på.
Jeg tar utgangspunkt i det jeg leste her, og tenker at: " Endelig begynner man å sette fokus på alle de barna som lider under foreldres høye krav til karriere og penger, satt foran samvær og tid med barna!"
Og jeg er helt enig med DM om at den uttalelsen om kjønn er helt på trynet, og selvsagt er det innenfor det jeg vil kalle "hersketeknikkuttalelse".
Èn ting er at et barn sier "Pappa liker meg ikke lenger", en helt annen ting er når barn begynner å snakke om død og begravelse om seg selv. Mener jeg.
Det er faktisk ganske sterke ord, i mine øyne, at et barn undrer seg om mamma har tid til å komme i begravelsen om barnet skulle dø.
Alle saker der foreldre blir fratatt omsorgen er vanskelig.
Jeg har såpass tro på det norske barnevernet at jeg tror det ligger mer bak dette enn en mor som jobber for mye.
Men tror du ikke at mange barn lider under at foreldrene jobber alt for mye? At det faktisk er noen som lever en "Tårnfrid-tilværelse"?
Jeg tror det, og jeg tror at barn ikke har godt av det.
Enig! Huff for en trist sak, og jeg er sikker på at det er MANGE slike saker som det aldri blir gjort noe med. Jeg skjønner ikke hvordan NOEN foreldre kan prioritere jobben foran barna på den måten. Det er helt uforståelig, og hjerteskjærende!
Jeg tror endel barn lider fordi de føler seg nedprioritert. Fordi de ikke føler de får nok omsorg og kjærlighet av sine foreldre, men jeg syns det er viktig å ikke dra alle over en kam her. Mange foreldre får det til å få det til å fungere selv om de har krevende jobber med til tider mye overtid.
Min erfaring er at foreldre med krevende jobber ofte er svært bevisste og gjennomtenkte i forhold til sin hverdag. De har store nettverk og er opptatt av at barna skal ha det bra. Jeg sier ikke at det ikke finnes flere saker som denne, det tror jeg nok at det er. Jeg syns det er bra at det gripes fatt! Men mange foreldre, spes. mødre føler seg litt uglesett fordi de prøver å få en karriere samtidig som de er foreldre.
Det at hun jobbet mye var ikke i seg selv grunnlag for å frata henne omsorgen for barnet.
Her kommer barnevernsloven til anvendelse, ikke sant og da er det først og fremst hensynet til barnets beste. I loven heter det at man skal finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen.
Etter loven skal barnevernstjenesten forsøke flere ulike tiltak i en "tiltaksstige", hvor man begynner med hjelp i hjemmet, samtaler, oppfølging av ulikt slag osv. Når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det skal barnevernet sørge for å sette i verk hjelpetiltak for barnet og familien.
Jeg siterer bare 4-12, for den paragrafen sier ganske mye i seg selv om hva som skal til, og som man ser har ikke dette barnet hatt det bra, og omsorgsovertakelsen er såvisdt jeg kan se av avisartikkelen begrunnet i 4-12 a, 4-12 b og og 4-12 d. En av disse er nok, ettersom vi snakker om hensyn til barns beste. Denne gutten hadde det ikke godt, og det var helt uavhengig av om moren jobbet mye eller lite. Hun var ikke i stand til å møte barnets behov, hverken selv eller ved hjelp av andre.
Jeg jobber mye selv, men er ikke det minste bekymret for at noen skal frata med omsorgen for mitt barn. Å jobbe mye er ikke nok i seg selv.
Jeg jobber ofte 12-14-timers dager i min nåværende jobb. Det er et engasjement og for en kortere periode, så jeg er ikke bekymret. Barnet mitt har, i likhet med de fleste karriereforeldrebarn, ressursterke foreldre, og en forelder som for tiden ikke prioriterer karriere like høyt. Hun har stabil omsorg, trygge og forutsigbare rammer, hensynet til hennes beste er alltid øverste prioritet. Hun har alltid matpakke og adekvat påkledning, hun er overbevist om at hun er elsket. Om det er MEG som har laget matpakken eller har fulgt i barnehagen spiller vel ingen rolle, så lenge det blir gjort av faren eller en av våre trygge og stabile barnevakter?
jeg har jobbet i barnevernet, og er enig i at det veldig veldig bra at man ser BAK de fine fasadene. Det finnes mye grums i villastrøk også, for å sidet sånn. Det er bare at rus & psykiatri, som er den vanligste årsaken til omsorgssvikt, tar andre og mindre synlige former i ressurssterke områder enn i lavere klasser. For dette er et klassespørsmål og vil være det inntil vi har avskaffet de store forskjellene mellom folk.
Det henger fremdeles i, den femtitallsoppfatningen om at et rent hjem med rene pene barn borger for at alt er i skjønneste orden. Men i et rent hjem kan mor drikke seg drita hver kveld, forskjellen er bare at hun rydder opp etter seg (eller får noen til å gjøre det), ungene har i utg.pkt mye større personlige ressurser, slik at de er flinkere til å skjule symptomer på overgrep og omsorgssvikten tar andre former enn den som man lett ser, den som er i lavere klasser, blant fattigfolk, innvandrere og sosialklienter. Man er gal på en ryddigere måte på vestkanten.
Men altså, det er fremdeles INGEN tvil om at de aller fleste omsorgssvikttilfeller skjer blant
-folk som sliter med rus
-folk som sliter med psykiatri
-enkelte innvandrergrupper
-folk uten tilknytning eller med svak tilknytning til arbeidslivet
-folk som selv har blitt utsatt for omsorgssvikt
Men i denne konkrete saken var det mange "varsellamper" som blinket. Mor er alene om omsorgen, hun nedprioriterer både barnet og foreldremøter, dette til tross for at hun har et barn med litt spesielle behov. Og barnet selv føler utrygghet i situasjonen.
Nei, det er ikke nødvendigvis sammenheng mellom om foreldrene gjør karriere og om de er i stand til å ta seg av barna. Men til en viss grad mener jeg det er en sammenheng mellom foreldrenes karrierer - og deres VILJE til å ta seg av barna.
Jeg mener at det skal VELDIG mye til for at det skal være "akseptabelt" å utebli fra foreldremøter som omhandler ens eget barn, eller ikke henter sykt barn, eller ikke følger barnet til tannlegen. Da bør man helst ligge hjemme med brukket rygg - ikke sitte i et "viktig møte" eller lunsje med en "viktig kunde".
Viktighet er prioritering, og verken mer eller mindre. Syns man at jobben er viktigere enn barna? Eller er barna viktigere enn jobben? Når man kommer i skvis - hva prioriteres? Jeg mener det finnes en del karriereforeldre som prioriterer feil, fordi de prioriterer jobben foran barna.
Er man ikke villig til å gi barna førsteprioritet i livet sitt, så burde man ikke få barn. Jeg mener ikke med det at man ikke skal ha jobb, eller at man skal tilbringe 24 timer i døgnet sammen med barna. Men når skvisen er der - når du må velge mellom stille på møte med PPT om ditt barns problemer, og et møte med en viktig og inntektsbringende kunde - hvis man da velger jobben foran barnet... Da burde man ikke hatt barn.
I de fleste (?) familier er det to foreldre som kan dele på oppgavene, og selvsagt kan man vurdere der og da hvem som skal ta foreldremøtet med PPT, og hvem som skal følge til legen, og så videre. Man er ikke en "dårlig mor" om far tar slike oppgaver. Men hvis alternativet er at INGEN stiller på møtet, da syns jeg det er omsorgssvikt.
Kloke ord fra Madam Mim. Det er ikke det at hun jobber mye som er årsaken her. Men at barnet ikke får sine behov dekket.
Hvem som smør matpakke eller besørger adekvat påkledning er ikke så vesentlig som at barnet føler at det er viktig og er elsket.
At det er andre grupper som står for større andel omsorgsviktsaker stemmer nok. Barnevernet opererer jo gjerne med en "bra nok" tankegang også. Et bra nok som ikke er det i mine øyne.
Min personlige mening: om det er mor eller far, spiller ingen rolle. Men overlater man støtt og stadig den daglige omsorgen av barnet (henting og levering i barnehage, matpakkesmøring, oppfølging, osv) til barnevakter, da syns jeg det er galt.
Jeg syns det er utrolig viktig at det stort sett er foreldrene som leverer og henter i barnehage, fordi det er den viktigste kontaktflaten man har mot barnehagen, levering og henting. Viktige beskjeder blir alltids formidlet uansett (hvis barnet ditt blir sykt så ringer de jo midt på dagen), men småting, ting som kan fortelle om barnet har det bra eller ikke, det formidles ofte ved "småprat" i garderoben. At man en gang i blant har andre til å levere og hente er jo greit, men det bør være unntaket og ikke regelen.
Men årsaken til at barnet ikke får sine behov dekket er at mor jobber så mye. Hun avlyser møter med skolen og PPT, for hun "har ikke tid". Det er åpenbart at hun har latt karrieren bli viktigere enn barnet.
Hun prioriterer ikke barnet, det er faktisk mulig å gjøre det og jobbe mye. Vanskelig er det, men mulig.
Når karrieren er viktigere enn barnet så er det prioriteringen det er noe galt med og ikke arbeidsmengden.
Jeg kjenner de som ikke har stor karriere og heller ikke har tid. De har andre ting som egentid og fest som er høyere prioritert enn barnet. Jeg kjenner også ekstremt travle mennesker med stor suksess i næringsliv som har barna som sin viktigste prioritet. Døgnet deres har også 24 timer, men det er prioriteringne som er viktigst.
Jeg mener jo at dette nok ikke ville ha vært anderledes om hun jobbet normale dager heller,
Du har rett med hensin til at det bør være stabile mennesker i barnas liv som gjør dette, men jeg ser da ikke at det må være foreldre. Vi har minst en bestefar som jevnlig henter vi, de spør og graver like mye som meg.
Jeg er bekymret for at denne diskusjonen skal bli en "karrieremødre bedriver omsorgssvikt"-diskusjon, istedet for at man faktisk får med seg hva som egentlig er poenget.
Jeg er bekymret for at det skal tåkelegges at det faktisk er tilfelle at mange karrierekvinner bedriver omsorgsvikt bak sine skylapper av såkalt suksess og selvrealisering, og for at "rødstrømper" skal klare å tre uklare strømper over hodet/øynene på folk nå som det endelig blir satt fokus på et virkelig problem i samfunnet vårt.
Det er komplett og fullstendig kjønnsuavhengig etter min mening.
Jeg blir livredd for at forsvaret fra dem som synes dette er "såre enkelt å kombinere" skal overskygge den debatten som nå endelig kommer.
Håper ikke folk lar seg kvele av den evinnelige melodien vi har hørt de siste 30 årene, men hører det nye refrenget av den samme melodien. At de ser at dette faktisk er et problem.
Et problem å ta fatt i.
Hipp hurra for en slik debatt, som alle andre debatter.
-folk som glemmer at barna trenger dem
-folk som tror at bare noen er der, samme om det er mor eller far, er alt greit
-folk som glemmer verdien i å vaske huset sammen med et barn, lage mat sammen med et barn, viser hvordan flokken fungerer i samarbeid med hverandre, som lærer hverandre å kjenne, som rett og slett har tid til hverandre.
-folk som setter lommeboka foran barna, og som tror at kjærlighet kan kjøpes for de pengene som er i den
Jeg syntes bare det manglet litt i omsorgsviktsgrunnlaget her...
Det skjønner jeg, men jeg mener at det er "karrieremødrene" som vrir diskusjonen med å hevde at det ikke var på grunn av at denne moren jobbe for mye / var karrierekvinne at hun ble fratatt omsorgen. Jeg ser at flere i tråden har hevdet at "det må ligge mer bak" og "det var ikke fordi hun jobbet for mye".
Men jo, i akkurat denne konkrete saken VAR det fordi mor var karrierekvinne først, og mor sist. Hun jobbet for mye og greide aldri å prioritere barnets behov.
Det betyr selvsagt ikke at "alle" karrierekvinner mangler omsorgsevne og svikter sine barn. Like lite som man kan si at "alle" ressurssvake, arbeidsuføre mangler omsorgsevne og svikter sine barn.
Omsorgssvikt skjer i alle "samfunnslag", og kan ha mange former. Det er ikke bare å slå barna som er omsorgssvikt. Også det å overlate barna til seg selv fordi man prioriterer karrieren er åpenbar omsorgssvikt. Problemet er at det anses som langt mer "riktig" å svikte sine barn til fordel for karrieren, enn å svikte dem til fordel for spilleautomatene på kjøpesenteret.
Jeg kaller det et problem fordi jeg mener at for barnas del spiller det ingen rolle HVORFOR foreldrene ikke prioriterer deres behov. Får man et barn som krever mer enn snittet, enten det er fysisk, psykisk eller sosialt, så må man ta seg av barnet. Nedprioritering av å dekke barnets behov er omsorgssvikt. Du har jo selv vært inne på det, i den paragrafen du siterte. Det står listet opp ting som er omsorgssvikt - uten å vektlegge årsaken til omsorgssvikten.
Satt på spissen så er det omsorgssvikt hvis et barn må klare seg alene fordi mor er dødssyk og ligger på institusjon også. Selvsagt vil ingen klandre moren, men barnet må få den omsorgen det trenger uansett.
Jeg mener at mange luller seg inn i en ide om at det er ikke så farlig om de aldri ser barna sine så lenge det skyldes at de gjør karriere - for de mener at det på en måte likevel kommer barna til gode. For eksempel økonomisk - foreldrene jobber mye, men det kommer barna til gode fordi man får råd til større hus / ferietur / ny bil. Eller ett av de tristeste argumentene: "Det er bedre for barnet med en fornøyd mamma enn en sur og grinete".
Mest av alt trenger barna foreldrene sine. Og hvis foreldrene overflødiggjør seg selv gjennom barnevakter, og prioriterer karriere - ja, da er det vel ikke så rart om noen til slutt griper inn og sier at foreldrene ER overflødige, og at barnet trenger SKIKKELIGE omsorgspersoner?
Gud bedre hvor bra skrevet!
Jeg bøyer meg rett og slett i støvet for dette, bina.
Og er takknemlig for at du satte så til de grader bra ord på akkurat det jeg tenker og mener om denne saken!
Man får bare en side av saken når man leser om det i media. Barnevernet har taushetsplikt, og kan ikke uttale seg.
De "snille" sakene hvor alt går bra blir aldri nevnt, for det vil ingen lese om. Det er verdt å ta med i betraktningen at ting blir hauset opp for å få oppmerksomhet. Det er det som gjør at avisene selger.
Jeg syns fortsatt at barnevernssaker ikke burde versere i media. Til det er situasjonen alt for sårbar for alle de involverte parter. Det jeg derimot mer enn gjerne diskuterer er diskusjonen ”karriereforeldre” kontra foreldre som ikke prioriterer ”karriere”.
Jeg har vokst opp med karriereforeldre – gode, varme, tilstedeværende foreldre, som sørget for faste rammer og trygget. Vi hadde au pair fra så langt tilbake som jeg kan huske og frem til jeg var tretten. Flere av disse har moren min fortsatt kontakt med, og tre av dem var i både min og broren min sin konfirmasjon. Dette medførte at det var en annen person som hentet i barnehage og på skole, som lagde mat og vasket hus. Men vi spiste alltid frokost og middag sammen alle sammen, ble fulgt opp ift lekser og fritidsaktiviteter og foreldrene mine visste at de alltid hadde en trygg barnevakt når det var jobbarrangementer på kvelden (mamma hadde en jobb som til tider innebar mye representasjon på kveldstid, gjerne av en slik art at pappa måtte være med, i tillegg til at pappa reiste mye i lange perioder).
Jeg har nå en mann som man typisk kan kalle en karrieremann, men som likevel henter og bringer, samt bruker mye tid sammen med Snupp når han er våken. Det medfører en del kveldsjobbing, og jeg er veldig glad for at det finnes noe som heter hjemmekontor. Jeg har valgt å sette karriere litt på vent noen år, men må til tider også jobbe mye. Da er jeg veldig glad for at jeg har foreldre og svigerforeldre som kan stille opp.
Poenget er at det er ikke om man bruker mye eller lite tid på jobben som har noe å si for om man er en god omsorgsperson. Det som er avgjørende er hvorvidt man evner å se sitt barns behov for (kvantitets)tid sammen med foreldrene. Det hjelper ikke med 20 minutters kvalitetstid en gang i uken, når det barnet ønsker seg er at mamma og pappa skal være med på fotballkamp, eller at man skal sitte ned sammen og spise frokost og middag som en familie.
Jeg syns derfor det er et fullstendig feil fokus i artikkelen. Poenget er at moren fratas omsorgen for sitt barn fordi hun ikke evner å være en god omsorgsperson. Hva som synes å være årsaken til at hun ikke er en tilstrekkelig omsorgsperson syns jeg faktisk er fullstendig irrelevant.
Når det gjelder dette konkrete tilfellet, så vet vi faktisk ikke om hun slet med psykiske problemer. Jeg kjenner mange karrierekvinner, og ingen av dem glemmer eller lar være å gå på foreldremøter. Denne damen er overhodet ikke representativ for snittet av høyt utdannete karrierekvinner.
Så MANGE er et ord du kan la være å benytte i denne sammenhengen.
Nå er det slik at behovet for selvrealisering også er medvirkende i fht å være et helt og lykkelig menneske for oss som er utstyrt med ressurser, evner og kapasitet. Jeg ville vært ulykkelig og apatisk om jeg skulle være (mer) hjemme, og det ville ingen tjent på. jeg skjønner at ikke alle har min kapasitet og ikke minst at ikke alle har min mann :hjerter: , men å skulle trø alle damer inn i samme form blir jo helt meningsløst.
Problemet for mange damer er at de gjør for mye hjemme og ikke har menn som tar ansvar for hus og hjem, at de er alene om omsorg, enten de er de facto er alenemødre eller ikke. Det er vel heller den manglende reelle likestillingen som er et problem, ikke den faktiske likestillingen i form av kvinners muligheter til utdanning og karriere.
Det "virkelige" problemet er ikke at damer jobber og har utdanning, det er heller alle de som går hjemme på kontantstøtte uten norskkunnskaper, de som sliter med mer eller mindre ubehandlede problemer med rus og psykiatri.
Det er sikkert noe underrapportering i fht ressurssterke foreldres evnetuelle omsorgssvikt av barn, men HOVEDSAKLIG er det altså alenemødre med rus/psykiatri av lavere sosiale klasser uten jobb som står for det aller meste av omsorgssvikten i dette landet.
Jeg syns argumentet er trist av flere grunner. Først og fremst fordi det kan brukes til å argumentere for absolutt alt: hvis ikke mor får gå ut og drikke seg full flere ganger i uken, så blir hun misfornøyd, ergo er det bedre for barnet med en beruset mor.
Men også fordi argumentet er så snudd på hodet. Skal BARNET være lykkelig fordi MOR er fornøyd? Hvorfor kan i såfall ikke MOR være lykkelig fordi BARNET er fornøyd?
Ingen blir lykkelige av at andre er det. Vi må alle ha dekket våre primære og sekundære behov for å være lykkelige. For mange foreldre betyr det at de i tillegg til å være foreldre må ha anledning til å ha en utdanning og en jobb de trives med. Og for barna betyr det kanskje at de må føle seg elsket, sett og som midtpunkt. Barna blir ikke lykkeligere av at foreldrene "realiserer seg selv" like lite som foreldrene blir lykkelige av at barna får alt de ønsker seg.
Jeg syns også argumentet "Så lenge du er fornøyd er jeg fornøyd" er håpløst, men kravet "så lenge jeg er fornøyd er du sikkert fornøyd også" er egoistisk i tillegg til å være tragisk og håpløst.
Dette er ikke en diskusjon som går på kjønn, men generell prioritering.
Jeg benytter meg av de ordene jeg mener er relevante når jeg debatterer, ikke ord jeg blir diktert til å benytte/ikke benytte.
Innlegget ditt oser av fordommer.
Hva er forskjellen på å ha barnevakt når man er på jobb eller i andre sammenheng?
Mange her er jo så skeptiske til å "sende ungen vekk", "blør i hjertet ved tanken" etc, og de som skjønner dem aller best, etter hva jeg kan lese, er såkalte karrieremennesker...
Hvorfor det, mon tro? :undrer:
Bina, det er ikke tvil om at "når mor er fornøyd, er barnet fornøyd"-argumentet kan misbrukes – i likhet med en rekke andre argumenter. Barnet blir ikke lykkelig av å ha en mor som er lykkelig som en loppe, men som barnet aldri ser, det sier seg jo selv.
Det er ikke dermed sagt at det aldri kan være noe i dette argumentet. Jeg tror f.eks. jeg kunne blitt en temmelig grinete og kjip mor om jeg ikke fikk brukt andre sider av meg også. Jeg har også flere i besteforeldregenerasjonen som jeg ser at burde brukt seg selv til annet enn husmorliv og nabokrangler, hvor jeg tror at det kunne gjort hele familien lykkeligere.
Line*, du leser Mims innlegg veldig annerledes enn jeg gjør. :humre:
Jeg blir nesten skremt av deg, Mim. Det virker som om du har hele "forsvarstalen" din klar.
For det er jo utlendingene, de ressurssvake, de som får kontantstøtte og snakker dårlig norsk, de som har rusproblemer - det er jo DE som bedriver omsorgssvikt.
Og at ikke alle har "samme kapasitet" som deg???? Gid så høy pidestall du sitter på, bruk hjelm i tilfelle du faller ned! Det er greit at du føler deg trygg på din egen situasjon, deres familiesituasjon, og ditt barn situasjon. Men er det ikke LITT drøyt å fremheve seg selv så til de grader?
Blir det ikke også litt drøyt å benekte at omsorgssvikt også kan skje blant dine venner med "kapasitet"? Det blir feil å diskutere deg og din familie - men det som skiller deg fra denne "Tårnfriden" i hovedinnlegget er jo at du har en mann som tydeligvis tar omsorgsoppgaven når du ikke er til stede. Men hadde du ikke hatt det... Det handler da ikke om din "kapasitet"! Barnet ditt hadde ikke hatt det godt hvis du var alene om omsorgen, og jobbet 12-14 timer i døgnet. Barnet ditt har det godt takket være pappa.
Dette er ikke et spørsmål om kjønn, eller likestilling. Noen barn har en forelder, andre har to, tre eller flere. Det sier seg selv at absolutt minimum er EN forelder. EN som har tid til å gå på foreldremøter, følge til legen, oppdra og følge opp barnet. I det øyeblikket et barn har INGEN så er det et problem, enten dette skyldes at barnets ene forelder er mer opptatt av selvrealisering og karriere enn barnet - eller det skyldes at barnets fire foreldre krangler og ingen vil ta ansvar.
Barn har rett til ansvarsfulle og omsorgsgivende foreldre. Det er ikke tilstrekkelig å avspise barna med "stabile barnevakter".
Om det er selvrealisering som er viktigst av alt, og en ikke har en partner som har andre prioriteringer så ville jeg kanskje si at å få barn ikke er så veldig glupt.
En presisering: Hvis jeg var alene om omsorgen ville prioriteringene for vår familie vært annerledes, ingen tvil om det. Vi har prioritert at det er nå er min tur til å bygge karriere, og det krever at min mann tar mer ansvar på hjemmebane enn mange menn, i sum gjør vi like mye.(Skummelt nok)
Line*: Det oser en del fordommer av innlegget ditt også. Og jeg tror både du og bina skal lese innleggene mine med et annet tonefall i hodet enn det dere gjør. Jeg er ikke arrogant når jeg sier at jeg vet jeg har stor kapasitet. Det er temmelig objektivt.
Når det gjelder HVEM som utøver omsorgssvikt statistisk, så er det faktisk de gruppene jeg viser til. Jeg har jobbet med dette fagfeltet over tid, jeg har barneverns- og barnerett i fagkretsen og selv om en og annen Tårnfrid bryter med det generelle bildet, er det altså ikke yrkesaktive mødre som står i størst fare for å utøve omsorgssvikt overfor sine barn.
Jeg gjentar Gaias poeng at det IKKE var jobben I SEG SELV som var grunnlaget for omsorgsovertakelse, det var hvordan hun prioriterte, feks.
Jeg kan bare konstatere at det er sjeldent jeg jeg er så ordrett, uendelig og direkte enig med en person i en diskusjon som jeg er med bina i denne.
Egentlig ganske herlig for en gang skyld å oppleve at andre setter så til de grader gode, utfyllende ord på det jeg tenker.
Jeg tror ikke du skjønner at jo hardere du prøver å forklare hvor ressurssterk du er og hvor høy sosial klasse du tilhører, jo mer arrogant virker du. Jeg tror ikke du egentlig ER så arrogant, men du fremstår sånn gjennom innleggene i denne tråden.
Når det gjelder hvem som er overrepresentert i barnevernssaker så er det skummelt å bruke statistikk slik du gjør her. For ja, de gruppene du nevner er overrepresenterte i statistikken. Men hvorfor? Hvis vi alt snakker om fordommer - folk flest er mer på vakt overfor omsorgssvikt hos de med lav sosial status.
For å ta et eksempel: Når drapssaker ryster Norge - en 13-åring blir drept av sin far - her har barnevernet vært inne i bildet, de er av utenlandsk opprinnelse og mor befant seg på krisesenter. Ja, ja. Trekk på skuldrene. Men da en toppsjef i et oljeselskap drepte familien sin og seg selv, da var vi sjokkert. For noe SÅNT skulle da ikke kunne skje med den fine, blankpolerte familien?
Fortsatt er fordommene sterke blant folk, og mange tror at de kan SE på folk om de er potensielle overgripere, voldtektsmenn eller drapsmenn. De svartmuskede, ubarberte med lutende ganglag og dårlig hud, de er skumle, de. Men de pene, de er vel ikke slemme?
Er det ikke litt naivt?
Den største forskjellen på ressurssterke og ressurssvake mennesker er at de ressurssterke har mer å stille opp med når de møter motgang. En ressurssterk person vil raskt skaffe seg en god advokat, bruke pressen aktivt og bruke alle kontakter og pressmidler som måtte finnes tilgjengelig. Mens den ressurssvake er et lettere offer fordi han ikke vet hva han skal gjøre. Han blir handlingslammet og mister kontrollen.
Høy sosial status betyr i dag for det meste høy utdanning, høy inntekt og staselig bolig. Men det sier ingenting om menneskenes sinnstilstand. Folk er ikke "edlere" om de har høyere status.
Jeg synes dere fremstiller ting så svart/hvitt.
Enten uvitende, ressurssvak, hjemmegående slaske/sladrekjerring uten annet å ta seg til, eller høytsvevende, intelligent, pengesterk og da plutselig kvinne.
Det finnes faktisk flere etg her i livet, i hvertfall i min verden, så for meg blir det en smule søkt.
Ja, jeg også tror vi leser hennes innlegg forskjellig, Tinetoff. :humre:
Bina: I ditt siste innlegg virker det som om du tror at grupper med lav utdanning, lav inntekt, løs tilknytning til arbeidslivet, psykiske problemer og egen problematisk barndomshistorie er overrepresentert på barnevernsstatistikken fordi folk har fordommer mot dem. Det er en temmelig aparte konklusjon, synes jeg.
Jeg har ikke lest hele tråden, men satte visst noe i halsen da jeg leste dette innlegget... Er det virkelig en sammenheng med foreldrenes karriere og deres vilje til å ta seg av barna? En omvendt proposjonal en da eller? Sånn at jo mer "karriere" en mamma/pappa har", jo mindre vilje har de til å ta seg av barna?
For en påstand! Jeg blir så oppgitt når jeg leser slike innlegg. Akkurat som om det å ha en jobb man trives i og synes er spennende, utelukker at man kan være omsorgsfull og tilstede. Sånt tøys! Jeg har karriere i massevis, og mine barn er alltid det viktigste i mitt liv. Det at de er det viktigste for meg, betyr imidlertid ikke at jeg ikke stoler på at pappen deres kan bidra på lik linje og på alle arenaer. Eller at bestemor kan få hente i barnehagen når det kniper for den saks skyld. Hvis man ikke møter på foreldremøter, blir med på tannlegetimer, deltar på møter med PPT eller henter sykt barn på skolen fordi jobben er viktigst, er det vel trolig at det vil skorte litt på omsorg og oppfølging selv om man bytter jobb...
Det sier vel seg selv at i dette tilfellet som er nevnt i HI, er det åpenbart grunnleggende svikt i morens vurderinger av hva som er viktig. Jeg tror neppe hun ville vært noen heidundranes mor om hun var hjemmeværende heller.
Hvor mange naboer i Holmenkollåsen tror du melder naboen til barnevernet pga for mye konjakkdrikking til kaffen, og dermed setter i gang en 3 mnd undersøkelsessak som kanskje da avdekker mer enn konjakkdrikkinga?
Som Toffen sier, bina, dette er statistikk, ikke min subjektive mening. Det er et ugjendrivelig faktum at omsorgssvikt følger klasse. Det er høyere konsentrasjon av vold og omsorgssvikt, rus og psykiatri blant folk som er fattige og har lavere utdanning. Det interessante er jo hva som er høne og egg, og jeg tenker at dersom man kan bekjempe den urettferdigheten som ligger ulik fordeling av goder som helse, utdanning, arbeid, ressurser, så vil man kunne skape bedre oppvekstvilkår for en rekke barn.
Jeg har ikke dermed sagt at det aldri skjer noe katastrofalt, galt, sjokkerende, ille i tilsynelatende vellykkede familier. Men STATISTISK sett er det mer sjelden.
Og jeg mener man absolutt at ressursforskjeller og omsorgssvikt ikke er noe man skal akseptere og bare si at jaja, sånn er det...Jeg mener man skal bekjempe den strukturelle urettferdigheten som ligger i at folk har ulike ressurser i fht å gi omsorg, ved å ha mange gode lavterskeltiltak som gir alle barn en best mulig oppvekst, med god omsorg og ivaretakelse.
Jeg stiller meg i kø for å applaudere bina i denne diskusjonen.
Jeg forstår ikke hva du ønsker å oppnå med det du sier her. Det er ikke sikkert alle har din kapasitet, men hva så? Det som betyr noe for et barn, er tid sammen med foreldrene. Dersom du, eller noen andre, jobber fra åtte til åtte hver dag har du lite tid sammen med barnet. Da hjelper det ikke om man har stor kapasitet. Stor kapasitet til hva da? Døgnet får ikke flere timer av den grunn, og du får ikke flere timer med barnet.
Javisst er det å realisere seg selv viktig, men for meg er det et forslitt uttrykk. Er det bare ved å tilbringe mest mulig tid på en eller annen jobb man realiserer seg selv? Eller er det ved å tilbringe tid med dem man bryr seg om og som bryr seg tilbake? Jeg syns det er litt trist når noen sier at de blir triste og ulykkelige av å være mer hjemme, for å tilbringe mer tid med barna sine. Kanskje man burde gå litt i seg selv? Jeg vet ikke. Men jeg syns at det virker som enkelte nedprioriterer tid med barna sine. Det kan komme en dag da man angrer på det. En jobb er en jobb. Familien og barna er selve livet.
Det er flott at du er en karrierekvinne og ønsker å framheve deg som det. Jeg er også karrierekvinne. Men jeg er mor også. Det er aller viktigst og kommer uansett først. Jeg klarer ikke å se noe positivt i at noen velger bort tid med barna for å jobbe enda mer. Uansett om man er mann eller kvinne.
Dette innlegget fikk jeg ikke helt tak i. Hva mente du? At det å ha karriere og familie ikke lar seg kombinere, selv for de som sier at de klarer det? For det har hvem bestemt? Er dette med karrieremødre virkelig et SÅ stort problem at vi har ventet og ventet på debatten? Tre uklare strømper over øynene på folk? Er DET et av de største problemene i samfunnet synes du? Helt sant?
Vel, jeg har ikke fått med meg at den debatten er sårt savnet, beklager.
Dette vet du ikke så mye om, tror jeg. Det er faktisk slik at Vestre Aker og Ullern bydeler har en GOD DEL barnevernssaker. Men de representerer på ingen måte det statistiske hovedbildet i Oslo.
Jeg skrev da også "til en viss grad". Men jeg mener det. Jo mer opptatt folk er av karrieren sin, jo mindre villige er de til å prioritere barna.
Det er forøvrig vesentlig forskjell på å ha en spennende jobb man trives med, og det å gjøre karriere.
Det er godt mulig du har rett i at det ligger i den enkeltes mentalitet. At de som nedprioriterer møter med PPT ville gjort det uansett om de ikke hadde en karriere. Men - de som nedprioriterer PPT-møtet på grunn av jobben føler oftest at de har "gyldig grunn". De krever forståelse og respekt for sitt valg. Og det gjør jo faktisk ikke saken noe bedre om disse menneskene "er sånn" eller om det skyldes prioriteringer de har gjort. (Jeg syns vel kanskje det er verre om de "er sånn".)
Jeg tror at de til en viss grad kan være overrepresenterte blant de som faktisk blir meldt ifra om. Altså i forhold til de mer ressurssterke.
Omsorgssvikten er mer tydelig og mer i strid med idealene vi har her i samfunnet. Og ifølge helsesøsteren jeg snakket med (ja, jeg vet at det ikke er statistikk, men hun har et langt yrkesliv bak seg som helsesøster i forskjellige bydeler) så er det rett og slett ofte slik at det er vanskeligere å nå frem til de mer ressurssterke familiene. De bruker mye energi på å bevare fasaden og de er flinke til det.
I tillegg så er det nok litt vanskeligere å "anklage" noen for å være for arbeidssomme (positivt ladet) enn å være for ruset. For eksempel. I tillegg så blir det kanskje glidende overganger i forhold til hvor mye man synes det er greit å "outsource" ungene. Jeg tror at lærere, helsesøstre etc. lettere kan identifisere seg med arbeidende og ressurssterke foreldre enn de som ikke er det. Og identifiseringen bidrar kanskje til økt terskel før man mener at det går for langt.
I grunnen så er det kanskje mer snakk om at det er for store mørketall i den andre gruppen. Fordi at mens rus er udelt negativt, så er det mer glidende overganger mellom å jobbe mye og å jobbe for mye.
Men akkurat som med saken med det overvektige barnet og barnevernet. Det advokaten vil er jo selvsagt å alminneliggjøre saken såpass at alle andre arbeidende mødre skal føle at dette også er et angrep på dem. Jeg tror vi gjør lurt i å ikke gå i den fella og heller ikke gå i fella at vi angriper hverandre.
Man kan jo undres hvor man tok "Tårnfrid" fra i utgangspunktet. Jeg tror ikke noen her kan si at den figuren bare er tatt ut i fra løse lufta?
Noe sier meg at "noen" tok mange på kornet med den (selvsagt en smule overdrevne) figuren.
Line*: Du mener at f.eks. rusproblemer er underrapportert i ressurssterke områder. Det kan det sikkert være noe sant i. Det betyr ikke at det egentlig er akkurat like store problemer i ressurssterke familier som det er i familier som har en masse ekstra å slite med (pengemangel, psykiske lidelser, trøblete familiehistorie, belastet nabolag). Og det betyr i hvert fall ikke at all statistikk er tull.
Jeg tror godt det kan være noe i at en del foreldre feilprioriterer mellom karriere og familie. Det er ikke dermed sagt at alle eller flertallet av dem som balanserer familie og karriere, gjør feil. Jeg tror heller ikke damen i denne saken er videre representativ for det du finner i den jevne karriereorienterte småbarnsfamilie.
Jammen der sammenfatter du jo egentlig det vi sier. :humre:
Poenget er at det bør debatteres, dette med tid/karriere og barn. At det faktisk er et økende problem med omsorgsvikt i så henseende, at det kan være lurt å sette søkelyset på det før det blir så ille at statistikken kan brukes for å påvise det.
Man vil jo helst unngå omsorgsvikt uansett hva som ligger til grunn for det? Og da må man være åpen for at det faktisk dukker opp nye problemstillinger etterhvert som man får mer kunnskap, og etterhvert som samfunnet utvikler seg.
Ikke sant?
Og jeg tror at statistikken har feil utgangspunkt fordi man definerer omsorgssvikt for snevert. Hvorfor har denne "Tårnfrid"-saken nådd media? Hvorfor engasjerer den oss? Jo, for karrierekvinner er jo bra, det er jo selve eksemplet på kvinnefrigjøring, og DET pirker man da ikke borti? Det er da ikke omsorgssvikt å tjene masse penger? Det er da ikke omsorgssvikt å realisere seg selv? Nemlig. Alle de barna som avspises med "stabile barnevakter", men som er pene i tøyet og har sunn og næringsrik matpakke - DE kan da umulig være utsatt for omsorgssvikt?
Så lenge både barnevern og folk flest mener at omsorgssvikt er dårlige klær, manglende tannpuss og usunn matpakke - så får vi aldri noen statistikk som gjelder foreldre som gir beng i barna og prioriterer karrieren foran alt.
Og så lenge man med rus mener de forfalne vesnene som ferdes sentralt i Oslo, så fanger man ikke opp alle de "vellykkede", mektige menneskene som bruker litt kokain nå og da, eller noen piller for å holde koken. Av en eller annen grunn er hvit-snipp-narkomane ansett som finere enn andre narkomane. Og tilsvarende er hvit-snipp-omsorgssviktere ansett som finere enn sosial-klient-omsorgssviktere.
Men.... egentlig er det mest i deres egne øyne. Altså i "høyere sosiale klasser" at man ser på seg selv og "sine egne" som bedre enn alle andre.
De av oss som er i mot et klassesamfunn, og nekter å definere oss selv inn i noen klasse, vi ser at dritt har du i alle grupper. Det er bare det at noen grupper er flinkere til å dekke over enn andre.
Man får jo det, som for eksempel i den saken hovedinnlegget gjelder: Dette er jo et barn som har store problemer kanskje nettopp på grunn av manglende omsorg. Hvis barna lider under at "foreldrene prioriterer karrieren foran alt" så vil jo dette også kunne fanges opp av skole og omgivelser. Er barna happy og fornøyd selv om foreldrene jobber mye, så er de sannsynligvis ikke "gitt beng i".
Jeg tror denne diskusjonen har feil utgangspunkt. Fordi den bygger på en avisutalelse fra en advokat som skal forsvare mor (hvilket jeg personlig er møkk lei. For det er alltid det som kommer frem i avisene. "Stakkers foreldre og slemme barnevern. Selvfølgelig er det synd i foreldrene, de klarer ikke selv etter mye hjelp fra barnevernet å gi ungene det de trenger, og selvfølgelig blir de sinte på bv, - man blir aldri populær av grensesetting).
Statistikken sier mye om hvilke grupper som er overrepresentert i bv saker, og statistikken lyver ikke. Men den sier heller ikke at ikke andre grupper er representert. Det statistikken ikke sier så mye om er hvorfor, og det er alltid et hvorfor. Det er alltid et eller flere barn som sitter bak, og blir neglisjert, misshandlet, ikke sett, ikke sett ut i fra de ressursene barnet har utfra alder eller sykdom, som er vitne til vold, til rus, som ikke får sitt behov dekket, og som lider under det.
Barnevernet er barneVERN, fokuset blir at foreldre mister omsorgen, men i praksis, så føres barnet over til noen som kan gi dem det de trenger, som kan dekke deres grunnleggende behov og gi dem en normal utvikling og oppvekst. Og det har så godt som alltid vært prøvd masse hjelpetiltak først. For barnevernet her i landet jobber etter det biologiske prinsipp som sier at barnet nesten alltid har det best hos sine biologiske foreldre.
Når det gjelder hva som er omsorgssvikt, så er det jo snakk om kompleksiteten av hva som skjer også. At det at noen foreldre jobber for mye kan påvirke barna negativt er jeg ikke i tvil om, men det i seg selv er ikke alene nok til å rope opp om omsorgssvikt. Selv om man absolutt kan godt av å se på samfunsstrend og jobbing ifht barnas trivsel.
Så du mener at å ikke bruke tid sammen med barnet er greit, dersom det er konsekvensen av yrkesaktiviteten? Mener du seriøst at det er greit at andre enn foreldrene har, ikke bare hovedomsorgen, men det aller meste av omsorgen, for barna? Det er ikke sikkert at problemet er så stort at det fanges opp av statistikken, men det burde ikke forhindre oss i å diskutere temaet. I alle fall ikke i en tid da karriere, penger og status er så viktig at selv myndighetene mener at vi burde plassere bort barna våre i barnehage fordi de har det best der.
Jeg tror alle barn ønsker mer tid med foreldrene sine! I de aller fleste tilfeller vil ikke mangel av tid med foreldrene være omsorgssvikt, men det betyr ikke at barnet har det så bra som det burde eller kunne hatt det.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
