nolo sa for 17år siden:

Dette syns jeg går direkte på person, og dermed motsier det du påstår under.

Pebbles sa for 17år siden:

Det var dette jeg reagerte på også.

Vi tolker jo alle sammen hele tiden - og det skrevne ord er enda mer utsatt for tolkning enn utsagn i dagligtale.

Mims utsagn der det står og skinner for seg selv er ganske drøyt.
Selv tenker jeg at det åpner for mer negative tolkninger enn Mim har hatt i tankene da hun skrev det.
Men det er kun fordi jeg plasserer det i en kontekst der min oppfatning av Mim er at hun er en oppegående dame, og umulig kan mene at unger blir ekle av å bli prioritert.

Om Mim fortsatt er engasjert i denne tråden neste gang hun er innom FP, kan hun sikkert nyansere om hun har interesse for det.

Skilpadda sa for 17år siden:

Ingen har sagt at dere ikke har "lov" til å tolke. Det var da voldsomt.

bina sa for 17år siden:

Men leste du hva jeg skrev?

Merk deg ordet "syn". Som brukes i betydningen mening, oppfatning. Det er det vi diskuterer. Ikke Mims evner som mor - som noen har "tolket" dette til.

nolo sa for 17år siden:

Det var denne insinuering om hva Mim 'avdekket', og som 'vi kanskje har ant ...' jeg reagerer på.

Pebbles sa for 17år siden:

Var det så voldsomt, synes du...?

Nei, du har vel strengt tatt ikke myndighet til å gi andre"lov" til å tolke eller ei - men du uttrykker ihvertfall at du er misfornøyd med andres tolkninger, og mener de bør holde seg for gode for "grov mistolkning" som du uttrykker det.

Ibidelma sa for 17år siden:

vil ikke delta likevel

DM sa for 17år siden:

Seriøst, hva er det dere driver med jenter?

Pebbles sa for 17år siden:

Hæ? Skjønner du ikke det? Formålsløs kverulering, vel! :D

Pebbles sa for 17år siden:

(...og siden jeg egentlig ikke er glad i kverulering i det hele tatt, så er det kanskje på tide å liste seg ut av tråden ...)

Røverdatter sa for 17år siden:

Bina: Du har lov til å tolke og skrive nøyaktig hva du vil. Jeg prøver ikke å lage lover her hvis du trodde det. Jeg har også lov til å reagere på det du skriver selv om min reaksjon er negativ.

Desembermamma: Beklager. Jeg blir bare så enormt provosert av disse åpenlyse angrepene som egentlig har pågått gjennom hele tråden. Jeg syns ikke forumet er tjent med at sånt får gå upåaktet hen. Det er mulig jeg fremstår som kverulerende og kranglete, men det får heller være. Ingen fortjener å bli beskyldt for ting som ikke har rot i virkeligheten.

Harriet Vane sa for 17år siden:

Heisann. Jeg er paa ferie med mann og barn (!) ettersom jeg i motsetning til hva noen skulle tro, faktisk prioriterer familien min. Men det er altsaa inntekt fra jobben min som muliggjoer denne ferien. Ikke luft og kjaerlighet. Selv om slike prosaiske ting tydeligvis faar enkelte til aa se roedt og klikke i vinkel.

Jeg kan godt utdype hva jeg mente, og som en liten rettesnor; bina, ElinM og Zoë leser meg paa vrangen. Jeg mener at unger som laeres at alle alltid skal slippe alt de har i hendene fordi ungen vil leke/underholdes = prioriteres fremfor voksenplikter HELE TIDEN blir ekle. Ja, til og med motbydelige. Hvis dette er aa prioritere, da vil ikke jeg prioritere barn.

At jeg redder ungen fremfor jobbPC-en dersom det brenner, er vel en selvfoelge. Men aa ha ansvar for barn og familie, betyr som maximillia paapekte; ansvar for oekonomi, helse og hus. At slike fornuftige oekonomiske prioriteringer skulle staa i motsats til trygghet og omsorg er meg en gaate.

Er det mangel paa omsorg om jeg IKKE setter meg ned paa gulvet og leker? Er det omsorgssvikt at jeg innimellom lar ungen vente litt, fordi jeg skal gjoere noe ferdig? Er man ikke elsket om man maa vente paa tur? Hvis barn maa vente av og til, er det fordi dere ikke elsker dem?

Nei, jeg refererte ikke til ElinMs barn, jeg vet ikke om de er ekle eller ei. Jeg snakket generelt. Jeg mener barn som ikke kan vente paa tur, ikke laerer aa bidra og ikke skjoenner at foreldre og andre voksne ikke alltid kan slippe alt for deres skyld, er ekle. Jeg har sett slike barn (og foreldrene deres) og dette er klassiske curlingfreldre, som koster vekk enhver hindring, flytter andre unger unna, slik at deres unger kommer fremst, osv.

Jeg er paa linje med Allium, beklager at det ikke kom tydelig nok frem.

Jepp. dette er viktig for meg. Jeg vil IKKE ha en bortskjemt brelunge, men en dugandes jente som kan klare seg selv og er flink. Hun vasket verandagulvet da jeg gikk og foelte seg saa flink og nyttig.

Harriet Vane sa for 17år siden:

Naa er ogsaa jeg temmelig familieorientert, men jeg greier aa ha to tanker i hodet samtidig. Akkurat naa har jeg for en kort periode en veldig spenende og krevende jobb. Vi har som FAMILIE blitt enige om at dette er bra og lurt naa. For oss. Fordi det vil gjoere ting lettere senere. Men for at vi skal fungere som familie trenger baade sambo og jeg tid fo oss selv, tid til venner og trening, slik at vi har masse aa gi naar vi er sammen. Folk er forskjellige og noen har ikke behov for egentid i det hele tatt. Mens andre har det.

Det var det det handlet om fra min side, og jeg synes diskusjonen blir latterlig dersom det er en svart-hvitt-diskusjon av typen: "er det skadelig fo barn om mor liker jobben sin?" eller "Hus eller barn, hva velger du?" Alle vet jo at saa sant man ikke kan la seg/vil la seg forsoerge av en mann, saa maa man jobbe. Og man maa bo et sted. Og man har gjerne barn samtidig. Man kan ikke velge, man maa kombinere. I hvertfall i virkeligheten jeg kjenner til. Og det kan jo hende at noen til og med liker jobben sin. (Enda jeg har skjoent at det er bedre for barna om foreldrene misliker jobben sin og bare er der for aa tjene penger).

ElinM sa for 17år siden:

Men nå snakker du om "curlingforeldre", og kanskje om foreldre som ikke vet p sette grenser for barna sine. Det er noe helt annet enn det du skrev opprinnelig, nemlig om barn som er "viktigere enn hus, jobb", osv for foreldrene sine. Du må selv ta skylden for dette bråket, fordi du har skrevet noe helt annet enn det du mente og uttrykte deg på en usedvanlig klønete og upresis måte.

Betydningen av det du skrev var at barn ikke bør være viktigere enn hus, jobb, osv, fordi da blir de ekle. Altså de bør rangeres under dette. Det var betydningen av det du skrev. Det trenger ikke jeg å få pepper for. Jeg misforstår ikke med vilje, men jeg har heller ikke lagt godviljen til for å prøve å forstå hva du egentlig mener. Jeg forventer faktisk litt bedre av deg. Det er vel derfor jeg ikke har følt behov for å være snill i denne diskusjonen.

Jeg har ikke skrevet noe om meg selv her for å framstille meg som flinkere enn andre. Jeg har heller ikke sagt noe om at du ikke yter god omsorg. Jeg syns forøvrig fortsatt at du ikke har forstått hva denne diskusjonen dreier seg om, og jeg blir mildt sagt oppgitt over de tåpelige eksemplene/påstandene du drar fram. Jeg kan ikke se at det har noen relevans for diskusjonen.

Bokormen sa for 17år siden:

Det Mim skrev var da heller at det ikke er noe trivelig med barn som synes det er viktigere at foreldrene skal prioritere dem - hele tiden, hver dag - i stedet for å dele tiden mellom barn, jobb, trening, venner og hva man nå måtte like å pusle med. At man dropper å komme på dugnad i borettslaget fordi ungen forlangte å dra i svømmehallen i stedet. At deltagelse i samfunnet og å bidra til fellesskapet unnlates eller endres etter ungens luner. De aller, aller fleste setter ungene sine høyest i verden, men det trenger ikke å bety at man lar ungen tro at den er verdens midtpunkt.

ElinM sa for 17år siden:

Det er forskjell på å være viktigst for foreldrene, og å tro at man er verdens midtpunkt. Det er flott at de aller aller fleste setter ungene sine høyest. Det hørtes bare ikke ut som Mim syntest at det var en positiv ting å gjøre. Jeg har etterhvert skjønt at det slett ikke var det Mim mente å skrive, selv om det faktisk var det hun skrev.

Billa sa for 17år siden:

Bare kort innpå: :dåne:

Jeg fatter ikke hvordan NOEN kunne forstå det MM skrev på en annerledes måte enn det hun selv har beskrevet senere.

Let it go...

Pebbles sa for 17år siden:

Som jeg skrev, så gikk jeg ut ifra at det var dette du mente.

Men at utsagnet ditt ved første øyekast så drøyt ut, kommer selvfølgelig av at det du i nevnte utsagn legger i "prioritere" er noe annet enn det jeg legger i det samme ordet.

For meg betyr ikke å prioritere barn at man til enhver tid kaster alt en har i hendene sine for å følge deres minste lille innfall.

Jeg viste ikke at man kunne gi "prioritere" den betydningen.
Jeg prioriterer ungene foran alt i mitt liv. Det betyr at de er de viktigste - men det betyr ikke at det ikke finnes andre viktige ting/mennesker eller at de aldri må vente. De må ofte vente, og de må være i bhage når jeg er på jobb.
Men når når ungene trenger meg, går de foran alt det andre.
Og generelt er jeg mer opptatt av dem enn av hus, jobb,samfunnsliv og annet.

Du skriver "hvis dette er å prioritere, da vil ikke jeg prioritere barn".
Har ikke lest noen sted at noen mener at å prioritere er det samme som å være slave for sine barn i den grad at de blir uspiselige.
Slikt tar vel de aller fleste av oss avstand fra vil jeg tro.

safran sa for 17år siden:

Dere er nok ikke så uenige.

Agent Scully sa for 17år siden:

Det som er bra er at dere krangler med hverandre, og ikke med mann og barn ... :jupp:

Line* sa for 17år siden:

Oj, oj, oj!

safran sa for 17år siden:

Hva er det du ojer over, Line?

Line* sa for 17år siden:

Utviklingen av denne tråden, og kranglingen jeg heldigvis ikke var med på i denne tråden. :)

Someone sa for 10år siden:

Hei!

Er det noen som husker denne saken, og var aktive her på forumet da den ble diskutert?

Det har seg nemlig slik at jeg er den aktuelle gutten som dere snakket om for 7 år siden. Nå er jeg 18, og kom over denne debatten ved en ren tilfeldighet. Utrolig spesielt å lese gjennom hvordan folk som ikke kjenner til meg eller min mor i det hele tatt kommenterer og spekulerer om hvordan ting var.

Skal en ting være sikkert, så er det at jeg er utrolig bitter og misfornøyd med barnevernet for hvordan de siste syv årene av livet mitt har vært. Det har for meg vært syv år av min barndom og ungdomstid som har falt totalt i grus.

For å først ta det som ble diskutert: Kommentaren om at jeg lurte på om "mamma ville komme i begravelsen min om jeg døde" er helt hinsides og jeg kan aldri huske å ha sagt det. Jeg mener å huske at bakgrunnen for dette var at jeg bodde i et beredskapshjem i 4 måneder på høsten i 2006, altså et halvt år før omsorgsovertakelsen, og at jeg kanskje på en tullete eller fleipete kommentar når vi der har snakket om død, begravelse eller sett noe om det på TV, og som min beredskapsmor var, plukket hun opp alt negativt om min mor (også usannheter til tider) og fortalte det videre til barnevernet. Jeg har aldri ment noe slik, og det kunne aldri falle meg inn å mene det.

Min mor er den viktigste personen i mitt liv. Hun er den beste moren jeg kunne drømt om. Det er korrekt at hun jobbet svært mye på den tiden på grunn av økonomiske problemer. Da disse problemene ble ordnet opp i, før jeg ble fratatt henne, begynte hun å jobbe normal arbeidstid, og det har hun gjort siden. Min mor elsker meg over alt på jord og gjør alt for at jeg skal ha det bra. De siste 7 årene, som jeg skal fortelle mer om, er det hun som har vært aller mest opptatt av meg, og det er hun som har kjøpt 90% av alle klærne mine.

Etter rettssaken, da jeg var 11 år og skulle begynne i 6. klasse, ble jeg plassert på barnehjem et godt stykke unna der jeg bodde da. Det var en forferdelig opplevelse. Jeg hadde ingen mulighet til å være sammen med venner på fritiden, tll å spille fotball slik jeg hadde gjort, jeg ble kjørt i taxi fram og tilbake til skolen i en time hver eneste dag, og jeg fikk enorme psykiske problemer med nesten daglige sammenbrudd på grunn av de ustabile rammene, med personalbytte 3 ganger om dagen, ingen som viste meg omsorg slik min mor gjorde og verst av alt, fikk jeg mitt første opplevelse med vold. Fram til dette tidspunktet i livet mitt hadde jeg aldri opplevd annet enn mennesker som viste meg glede, vennskap og kjærlighet. Nå, under omsorgen til barnevernet, som det norske rettsvesen mente at var det beste for meg, bedre enn hos min mor, skulle alt dette endres.

På dette barnehjemmet bodde det en gutt som var et par år eldre enn meg. Han ruset seg og hadde store psykiske vansker. Han var ofte voldelig mot personalet og de andre barna som bodde der. Jeg bld utsatt for vold nesten ukentlig i løpet av året jeg bodde der. Flere ganger var jeg livredd for å dø, og jeg husker han kom inn på rommet mitt en gang midt på natten og skar meg i halsen med glasskår. Heldigvis traff han ikke halspulsåren.

En annen episode jeg husker fra dette barnehjemmet var da jeg var fortvilet og savnet mamma. Jeg gikk inn på rommet der telefonen var, jeg var helt ute av meg og gråt, og husker at jeg snakket med mamma da de ansatte kom og tok telefonen ut av hendene mine med makt, siden jeg ikke fikk ringe mamma. Dette var enda mer forferdelig for mamma enn for meg.

De ansatte på barnehjemmet reagerte ikke. Volden fortsatte helt fram til jeg flyttet derfra, sommeren 2008, etter det verste året av livet mitt, der jeg kun fikk se mamma noen timer om dagen hver fjerde uke.

Da jeg flyttet i fosterhjem for første gang var det et lyspunkt i den forferdelige situasjonen. Jeg kom til det som virket som en stabil familie, med hyggelige mennesker, jeg byttet skole, fikk nye venner, begynte å spille fotball igjen, og jeg fikk se mamma oftere. Nå fikk jeg være hos henne annenhver helg, fra fredag-søndag.

I ett og et halvt år hadde jeg det relativt greit. Men da jeg kom hjem fra juleferie med mamma etter nyttår i 2010, hadde min fosterfar flyttet ut. Han hadde vært utro, og ikke lenge etter ble det skilsmisse. Dette var forferdelig for både min fostermor og meg. Jeg hadde sett opp til min fosterfar, men nå var han ikke lenger i livet mitt. Dette hadde også forferdelige konsekvenser for min fostermor. Hun kom psykisk i ubalanse, lot alt gå ut over meg, og ble til slutt voldelig mot meg.

Personen som var godkjent av barnevernet som en "god" fostermor ble voldelig mot meg. Mamma har aldri gitt meg så mye som en ørefik eller smekk på fingeren.

Til slutt, sommeren 2010 kom jeg heldigvis bort derfra, men dette betydde at jeg måtte tilbake til samme barnehjem som jeg hadde bodd på. Nå hadde jeg begynt på ungdomsskolen, og igjen ble det taxi frem og tilbake til skolen, jeg sluttet igjen med fotball, og igjen mistet jeg venner. Heldigvis var ikke gutten fra forrige opphold der, men det ble et nytt trist kapittel i livet mitt.

Før jul 2010 kom jeg igjen i et nytt fosterhjem, ikke langt unna der det gamle fosterhjemmet mitt var. Jeg fortsatte på samme skole, og i starten virket ting veldig greit. Men etter cirka et år begynte det å gå gradvis nedover. Mine fosterforeldre ble mer og mer uinteresserte, frekke og kalde mot meg. Vi sluttet å gjøre hyggelige ting sammen, og de tok meg ikke lenger med på turer og familiebesøk. Det virket som brukte mer og mer av pengene de fikk av barnevernet for å ha meg på seg selv, og mindre og mindre på meg.

Jeg fikk nå være mer og mer hos mamma. Nesten hver eneste helg, alle ferier og en del i uka. Mamma ble bekymret over hvor lite fosterforeldrene mine brydde seg om meg, og hun maste stadig på ting jeg trengte som de måtte kjøpe til meg, og som jeg selv ofte hadde spurt om, uten å få. De siste 1-2 årene i fosterhjemmet var det så og si mamma som var min forelder, selv om det ikke var henne jeg bodde hos. Nesten alt jeg hadde av fritidsutstyr, klær og skolesaker hadde hun kjøpt til meg. Dette førte til at jeg ble stadig mer irritert, fortvilet og oppgitt over fosterforeldrene mine, og vi hadde så og si dagligd krangler. Til slutt endte det med at de sa opp kontrakten med barnevernet tidlig i år.

Etter dette tok disse 7 forferdelige årene slutt. Barnevernet innså endelig at det beste for meg var om jeg fikk flytte hjem til mamma. På 7 år i barnevernets omsorg har jeg opplevd ting som er langt på vei grunn for foreldre til å bli fratatt barna sine. Dette har skjedd i institusjoner og fosterhjem som skulle gi meg noe bedre enn det mamma ga meg. Jeg klarer ikke skjønne hvordan noen kan mene at det er bedre å ha et verre liv hos fremmede mennesker enn et godt liv hos sin egen mor.

Det positive jeg har fått ut av disse 7 årene av livet mitt er en enorm viljestyrke. Tankene om å gi opp har vært der, men jeg har klart å komme meg gjennom denne grusomme stormen. Resultatet er en ekstrem innstilling jeg har fått, om at ingenting er umulig så lenge man vil noe og gjør alt for det. Jeg føler meg ganske stolt over å være her jeg er i dag som en fornøyd og blid gutt.

I dag går jeg på VGS og får svært gode karakterer. Om ett år er jeg ferdig på skolen og jeg håper på å komme inn på et universitet i inn- og utland. Jeg har ganske mange venner og jeg er svært aktiv på fritiden. Allikevel vet jeg at det er så utrolig mange ungdommer og voksne som har langt tristere skjebner enn meg. Som også har opplevd at barnevernet har sviktet i å gi dem den omsorgen de fortjener, men i stedet opplever et liv med rus, kriminalitet, psykiske problemer, mangel på utdanning og i verste fall selvmord.

Slik jeg ser det, ødelegger og forverrer barnevernet flere liv enn det redder og forbedrer. Vi trenger en konstruktiv debatt om norsk barnevern. Ikke fordi jeg føler jeg har behov for det, men fordi sårbare og utsatte barn fortjener en trygg og god framtid, uavhengig om det er hos mor eller far eller hos noen andre.

Skulle noen ønske, er jeg åpen for en fortrolig samtale om mine opplevelser med barnevernet. Du bør helst være en fagperson, siden dette er noe som fremdeles er sårt for meg og jeg ikke snakker med hvem som helst med.

Wingman sa for 10år siden:

Heisann!

Jeg har aldri sett denne debatten tidigere, men leste et par tre sider av starten her før jeg hoppet til siste side og ditt innlegg.

Først kan jeg si jeg kjenner meg igjen i en del av det du sier. Kanskje ikke så rart da jeg selv har vokst opp under barnevernet fra jeg var 7år til jeg var 18år. Det er mye jeg kan være bitter på og undrende om men nå er jeg blitt 31 og far selv så jeg har fått et mer "riktig" syn på hele opplevelsen med modenhet og litt distanse.

Det ser ut til at du hadde det godt i første fosterhjem da det var en fungerende familie med både mor og far stabilt i hjemme og det er godt å høre at du har fått med deg en god opplevelse.

At fosterforeldre får utgiftsdekning for det "utroligste" uten at pengene blir brukt korrekt og til det det er merket til kjenner jeg godt til men det tror jeg nok er en gjenganger i å spe på lønna!

Jeg skal ikke inn å korrigere deg på noe som helst men vil tro at slik start du fikk i fosterfamilie 1 er nok svar på hvordan det er tiltenkt at barn skal få kunne vokse opp under barnevernets omsorg.

I et samlivsbrudd så er det vel vanskelig å "bare" være et fosterbarn, ingen juridiske rettigheter til samvær og kontakt med de begge vil jeg tro og sikkert en stor utfordring for å løse den nye arbeidssituasjonen som kan tilbys.

Jeg syns du ser ut til å ha god oversikt og du forteller godt om dine opplevelser. Bare det er godt gjort!

Hold på vinnermentaliteten din, den vil nok bli din beste venn! Hold på det du har av gode følelser og minner for både barnevernsdelen og den biologiske delen!

Og gjør hva du kan og makter for å fullføre skolen du nå er igang med på best mulig måte :)

Jeg har selv 1år på barnehjem, vekslet noe mellom 2 fosterhjem og endt med å flytte "hjem" som 18åring. Så jeg kunne sikkert sagt mer og utvekslet litt tanker og meninger men lar deg ha muligheten til å sende meg en Privat Melding om du ønsker det! God helg ;)

Eia sa for 10år siden:

Bare en presisering: 8 timer i måneden er mye samvær når det gjelder omsorgsovertakelse (ref. barnevernet i vår kommune). Husk at barnet skal få en stabil oppvekst og knyttes til forsterhjemmet. Det er barnets hensyn som ivaretas, ikke morens. :fostermor:

kris sa for 10år siden:

Someone; tusen takk for at du deler historien din med oss! Jeg fikk ikke med meg denne diskusjonen da den gikk, og leste meg først gjennom hele tråden. Det var utrolig sterkt å få din versjon av hva som hendte som en fasit og korreksjon til slutt. Veldig godt å høre at du har kommet dit du er, du høres ut som en sterk, klok og reflektert 18-åring!

Siden jeg jobber med mange unge voksne med store problemer som enten har vært i barnevernstiltak - eller kanskje burde vært det - har denne tråden vekket mange spørsmål og tanker hos meg. Jeg har møtt unge voksne som har vokst opp i tilsynelatende veldig velfungerende og ressurssterke hjem, hvor det har skjedd mye "bak fasaden" som har skadet dem stygt uten at noen så det og var bekymret for dem. Jeg har møtt dem hvor mange var bekymret, og derfor - som deg, Someone - har bodd i (kanskje mange) forskjellige fosterhjem og institusjoner gjennom oppveksten. Og jeg har møtt dem med en oppvekst hvor mange var bekymret, men ingen gjorde noe. Alle er skadet - og jeg undres hvordan man kunne unngått det ... Hvordan kan vi ta best vare på de barna som skades av dem som skulle gi dem omsorg?