emm sa for 12år siden:

Ønsket meg ikke noe, men var overbevist at babyen i magen var gutt. Det ble jente. Andre gangen trodde jeg det ble jente, og det ble det. Vi fikk litt kommentarer fra den eldre garde om at det var synd ikke "gutten" kom. :nemlig:

Pebbles sa for 12år siden:

Det sa en venninne til meg da jeg var gravid med nr. to: "Jeg unner deg virkelig en jente, sånn som jeg har."

Jeg har aldri blitt så sint i hele mitt liv, tror jeg. (Selv om jeg på ingen måte klarte å gi uttrykk for deg - jeg ble sjokkert og stum.)

For en gedigen nedvurdering av den gutten jeg allerede hadde (satt opp mot en "sånn jente som hun hadde".) Og da hun kom på barselsbesøk, så var det ikke til å unngå å ha i bakhodet at hun hadde unnet meg bedre enn denne gutten. Jeg kan kjenne det samme sinnet fremdeles (åtte år senere) når jeg tenker på det. Og det er nok fordi jeg aldri fikk sagt noe om det, noe jeg definitivt burde. Alle diskriminerende og nedvurderende kommentarer bør reageres på - så har folk ihvertfall ikke noen unnskyldning for å ubevisst gå rundt i verden og krenke andre.

ElinM: Jeg synes du blander kortene. Jeg er helt enig med deg i at man lever et langt bedre liv om man ikke tolker andres utsagn i verste mening. Jeg har høy terskel for hva jeg lar meg provosrere av og jeg synes slett ikke "ønsker du deg en jente?" eller andre lignende kommentarer er ufine. Man får mange spørsmål når man er gravid, kloke, morsomme, uvitende og dumme - men de aller fleste velmenende smalltalk.

De tilfellene Filifjonka, Katta og jeg nevner, handler ikke om å tolke noe negativt. Det som blir sagt er negativt. Det er en sunn reaksjon å føle rettferdig harme når man blir utsatt for nedvurderende kommentarer. Det vil jeg anbefale alle å gjøre. Og det beste er om man rekker å summe seg nok til å kunne gi uttrykk for det.

Myria sa for 12år siden:

Jeg er enig i at det er ulike måter å uttale seg på. "Ønsker du deg jente?" eller lignende spørsmål er ikke noe problen, da handler det om en genuin interesse for hva jeg tenker og mener. Det er jo lov å undres over om kvinner med barn av samme kjønn ønsker seg eller savner det kjønnet de ikke har. Men kommentarerer av typen "Nå må dere prøve på jenta" eller "Bedre lykke neste gang" er jo ikke et spørsmål om hva jeg synes, men et utsagn hvor de har sagt mer eller mindre rett ut at det ikke er bra nok å bare få gutter, og det er noe jeg reagerer mer på.

Che sa for 12år siden:

Jeg spør og gravide om de vet hvilket kjønn altså! Det av ren nysgjerrighet, ikke for at jeg anser det ene bedre enn det andre.

Katta sa for 12år siden:

Det har noe med timing å gjøre også. At de maser nå som minsten er to år og erter meg litt og spør om vi ikke skal gjøre et jenteforsøk til før vi gir oss er helt på den greie siden. Det er sånn folk sier, småprat som ikke stikker dypt i det hele tatt. Man blir også ganske flink til å møte sånne kommentarer med samme mynt. "Synes du vi mangler noe"? er et ganske godt og effektivt svar. Evt "Nei, jeg er ganske fornøyd med de jeg har" :)

Det er de kommentarene som kommer før og etter fødsel som er de som sårer. Det begynner allerede før ordinær ultralyd når folk forklarer hvorfor det vil være så mye bedre om det er en jente enn en gutt når man prøver å si at man egentlig bare er opptatt av at barnet ser ut til å ha det bra. Så når man sier det er en gutt der og man får alle "så synd da" istedenfor gratulerer. Mye av det er sikkert bare tankeløshet, men det blir litt massivt. Og endel er om ikke onskapsfullt så i den helt ekstremt hjernedøde kategorien. Jeg ble jo ganske vant til det etterhvert og brukte å svare med "du skjønner det er ikke returrett på babyer så jeg må jo bare ta imot den jeg får". Da skjønner de som har litt antenner at de har gått hakket for langt. De som ikke har antenner fortsetter med å forklare hvorfor jeg burde ønske meg en jente istedenfor barnet i magen. Det samme etter fødsel. Det spiller faktisk ingen rolle hvilket kjønn man innerst inne hadde ønsket seg før man fikk vite det (og kanskje enda verre hvis man faktisk hadde en sterk preferanse som man selv prøver å jobbe med), det er et veldig feil tidspunkt å diskutere den type preferanser på.

Filifjonka sa for 12år siden:

Det er stor forskjell på å spørre om folk vet hvilket kjønn det er, og å anta at de ønsker seg det ene fremfor det andre.

Det ene gullkornet etter det andre dukker opp i hodet mitt nå, f.eks. noe a la dette (etter den fjerde gutten var født): "Ja, nå gir du kanskje opp å få jente? Ett sted må en jo sette strek."

Strutsen sa for 12år siden:

Jeg innrømmer gjerne at jeg "ønsket" meg et kjønn. Jeg hadde et håp med førstemann. Jeg ville helst ha en gutt, siden jeg ikke klarte å forestille meg selv som råsa jentemamma. :skremt: Nå ble det en jente, og jeg har blitt råsa jentemamma. :knegg:

De to andre hadde jeg ikke noen ønsker, bortsett fra friske barn, selvfølgelig.

Guava sa for 12år siden:

:grøsser: Hva folk kan lire av seg altså.

Jeg fikk også en del kommentarer da vi ventet minsten. Det hjalp ikke akkurat at folk skjønte at det svangerskapet var helt annerledes enn de to første. Styggkvalm tidlig og magen var annerledes.
Det måtte bare bety jente.

Da jeg før ul ble spurt hva jeg ønsket meg så sa jeg som sant var at jeg ikke hadde noen kjønnspreferanse. Jeg fikk til svar (dog fra et menneske som er litt tankeløst til vanlig) at det sikkert var lurt å innta den holdningen så slapp jeg å bli skuffet om det viste seg å være gutt.

Java sa for 12år siden:

På kvinnedagen velger jeg å trekke frem utsagn jeg synes snakker ned små jenter. Dette er rett og slett fordommer. Intriger, jentegreier, skjønner meg ikke på jenter osv. Som jentemamma blir jeg provosert, og jeg kjenner meg ikke igjen. Jeg skulle ønske vi snart kunne begynne å se barna som de individene de er og ikke autmatisk plassere dem i en bås basert på kjønn. Jeg er ikke sikker på om min mammahverdag er så helt anderledes enn Filifjonkas mammahverdag til tross for at jeg bare har jenter og hun bare har gutter. Jeg tror derimot min mammahverdag er veldig anderledes enn hverdagen til en mamma som rosablogger om barna sine.

Jeg er utrolig takknemlig for de tre jentene jeg har og vi ønsker oss ikke flere barn. Men innimellom tar jeg i og tenke at det hadde vært gøy å se hvordan gutteversjonen av jentene hadde sett ut. Jentene er ganske like utseendemessig.

LilleRosin sa for 12år siden:

Jeg husker ikke at jeg hadde noen spesifikke ønsker. Men jeg har vært veldig sikker på kjønnet til alle fire, så kanskje jeg ubevisst ønsket meg det. :vetikke:

Dixie Diner sa for 12år siden:

Enig med Java. :nemlig: Det er jo ikke sånn at jenter er rosa prinsesser og gutter er brautende He-Mans. Her har det egentlig vært ganske omvendt, faktisk. Så jeg kjenner meg ikke igjen i dette med jente- og guttegreier.

Che sa for 12år siden:

Jeg forstår deg godt, Java. Dog skal det sies at alle disse ønsket seg gutt FØR de fikk jenter/uten at har hatt jenter.

Jeg tenkte jo før jeg ble gravid at jeg ville ha jente fordi jeg ikke forsto meg på gutter. (Som sagt:før jeg ble gravid -ganske lenge før) Så fikk jeg en gutt som er kjempelik meg når det kommer til personlighet at jeg virkelig fikk gnidd det inn hvor lite det handler om kjønn men om personlighet.

LilleRosin sa for 12år siden:

Veldig enig med Java.

Og så synes jeg det er rart at damer - tidligere jenter - setter jenter i en stereotypisk bås. Særlig siden de selv ikke opplevde seg som rosa intrigejenter.

Vi kommer i alle varianter.

Guava sa for 12år siden:

Og nettopp derfor er det vanskelig for meg å sette seg inn i at dere har kjønnspreferanser. Jeg forstår det bare ikke, men jeg registrerer at det er sånn.

Men det skremmer meg faktisk en del det med rosabloggingen og påvirkning av dem som etterhvert nå skal bli mødre. Jeg tror rammene for en del små jenter blir veldig snevre. Kanskje mer snevre enn for gutter.

Java sa for 12år siden:

Det er ikke ønske om en gutt jeg reagerer på. Det er begrunnelsen, og at man som voksen KVINNE velger å putte små jenter i en snev rosabås og snakke dem ned.

Nettopp!

Båsene blir snevre for både gutter og jenter. Jeg er skremt over hvor kjønnsdelt alt har blitt.

noen sa for 12år siden:

Veldig bra, Java. Jeg er forelder til to jenter og kjenner meg ikke igjen i disse fordommene som kommer fram. Mine to er veldig forskjellige på mange måter. Hadde de vært jente og gutt hadde sikkert mange prøvd å forklare forskjellene ut fra kjønn. Den ene har hatt en rosaperiode, den andre har det ikke. Ingen av dem driver med intriger. Hva er "jentegreier" egentlig? Nei, vekk med sånne klistrelapper. Barn er barn og de kommer i alle varianter.

Filifjonka sa for 12år siden:

Grunnen til at jeg aldri har ønsket meg ett bestemt kjønn er for all del ikke at jeg ikke har villet ha jente, eller ser på dem som rosadilldallete intrigemakere. Den tanken er veldig fjern for min del.

Jeg har heller aldri sagt til noen at jeg unner dem å få gutt, eller bedre lykke neste gang til folk som har jenter.

emm sa for 12år siden:

Bedre lykke neste gang, det søren meg utrolig hva folk får seg til å si!
Jeg fikk et ektefølt tupp i leggen på barsel av en illsint nevø da, når leveranse av en fetter uteble. (Han var nettopp fylt tre, og har kun kusiner på alle kanter). Vi har ledd endel av den etterpå, men ikke så mye av det eldre medlemmet i familien som spontant utbrøt " å nei, så synd" da vi fortalte at jente nr to var på vei.

Ellers dulter jeg på Java.

ingling sa for 12år siden:

Jeg er enig med Java jeg også. Hva slags holdninger er det som ligger bak når en omtaler jenter som rosa prinsesser før de er født engang? :gruble:

Jeg har to jenter, og selv om den ene er veldig glad i rosa og prinsesser er det jo ikke det som definerer hvem hun er og hvem hun skal bli. Jeg var rosajente og lekte med Barbie, og det gikk bra med meg. Helt sant. Feminist og greier. :nemlig:

Men ja, jeg svarte at jeg ønsket meg jenter. Jeg har ikke noen rasjonell forklaring på det, det var et magefølelsesvar. Selvsagt hadde jeg blitt akkurat like glad for gutter. Det er jo et fantastisk privilegium å få barn i det hele tatt.

Blondie sa for 12år siden:

Spiller det ikke noen rolle at man ikke hadde noe spesielt ønske? :skeptisk:
Jeg har alle fire gangene vært likegyldig til kjønn, helt ærlig. Ingen tror meg når jeg sier det og det synes jeg faktisk er ganske teit. Jeg har ønsket meg barn, rett og slett.

Myria sa for 12år siden:

Enig med deg Java. Som en som ønsket seg jente kan jeg i allefall si at rosa klær og prinsesser overhodet ikke var, eller er, en del av det.

Tallulah sa for 12år siden:

Men hvorfor ønsket du deg et kjønn fremfor et annet? Jeg syns det er kjemperart. Jeg kan forstå tanker rundt at det hadde vært kjekt med motsatt av det man har, eller at man føler man "kjenner" jenter i kraft av å være en selv, men å ønske seg et spesielt kjønn framfor et annet er veldig fremmed for meg.

Og bare så det er sagt, jeg syns det er like rart å ønske seg en gutt basert på at man tror de er sånn eller slik.

Myria sa for 12år siden:

Jeg ønsket meg ikke ett kjønn framfor et annet, jeg ønsket å ha både gutter og jenter. Nå fikk jeg tilfeldigvis gutter først, så derfor ønsket jeg jente til slutt. Hadde jeg først fått to jenter hadde jeg ønsket meg gutt.

Tallulah sa for 12år siden:

OK, den forstår jeg.

Ellers syns jeg innlegget til Java var bra. Ved å si slik om jenter setter man både gutter og jenter i bås. Ved å tro at det er kun jenter som driver med intriger går man glipp av samme type mobbing blant gutter. Når man sier at man ikke "forstår seg på jentegreier" sier man at gutter er enklere. Enklere er ikke alltid positivt. Og gutter er ikke enklere, mer reale eller mindre opptatt av stæsj og staffasje. Noen er det, akkurat som noen jenter er det. Resten er miljø, og avhengig av hvordan vi oppdrar ungene våre.

Pebbles sa for 12år siden:

Flere av mine venninner forteller at de ønsket seg jenter fordi de tenker at de vil ha et nærmere forhold til en datter enn en sønn og at de automatisk vil få et nærmere forhold til barnebarna. De tenker også at en datter vil stille opp for dem i alderdommen og føle større pliktfølelse når det gjelder å komme på besøk.

Selv får jeg bakoversveis av alt dette. Man får det forholdet til andre som man legger opp til selv og inviterer til, og jeg ønsker virkelig ikke at barna mine skal komme innom meg av plikt når de blir voksne. Jeg håper de vil synes at det er hyggelig å være litt sammen med meg av og til.

Stakkars døtrene som blir født med en forventning om at de skal føle mye støre ansvar for å stille opp for foreldrene i voksenlivet enn evt. brødre. Jeg tenker slike holdninger vil prege oppdragelsen på en ugrei måte også.

star sa for 12år siden:

Er også forsåvidt enig med Java. Det er blitt veldig satt at gutter er blå, høylydte og rampete, mens jenter er rosa, dillete og full av intriger. Alle er de barn og bør få ha sine egne preferanser og ønsker for hvordan de er uten innblanding fra handelstanden eller velment familie, venner og ukjente.
Minsten her ble tatt for å være jente til han var 4,5 år og klipte av seg lokkene. Antagelig har pappaen en finger med i spillet da. Nå sparte han igjen til lenger hår, men ble regelrett mobbet av faren slik at han ville klippe seg. Kom også da fram at han på skolen ble "mobbet" for det noe lange håret sitt og kalt jente. Fy søren så sint jeg ble innvendig da.

Det jeg syns er synd et at man blir satt ned på/sett på som rar fordi man har ønsker om kjønn. Og da mener jeg har, og ikke hvorfor. Selv om jeg ønsket meg en jente andre gangen, så var det jo slettes ikke feil at lillebror kom.

Blå sa for 12år siden:

Jeg blir ærlig og oppriktig sjokkert over kommentarene noen guttemødre her inne har fått. Virkelig. Jeg har aldri opplevd noe liknende med mine to jenter. Jeg prøvde meg riktignok på "det kan jo være at det blir en gutt", da jeg skulle prøve å overtale mannen til at vi skulle få en tredje. Men det hjalp ikke.

Men jeg er også litt overrasket og lei meg over at det å ha ønsket seg jente blir assosiert med å ønske seg en rosa pyntedukke. Eller de som helst ville ha gutter fordi de skulle slippe å være med på "jentegreier". Her opplever jeg en nedvurdering av jenter og det feminine som nesten er på linje med det HV sier at hun opplevde fra sin familie. Jeg er glad for at jeg har en familie (inkludert gamle og konservative bestefedre) som mener at jenter er like kule som gutter og kan gjøre akkurat det de selv vil.

Jeg er ærlig på at jeg ønsket meg en jente, men jeg hverken er, eller har, rosa pyntedukker for det. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ønsket meg det egentlig. Kanskje en følelse av at det ville være lettere å forholde seg til noe jeg "kjente"? Og jeg er, som de fleste her tror jeg, helt overbevist om at jeg ville blitt like lykkelig for gutter om det var det jeg hadde fått.

Nextlife sa for 12år siden:

Utrolig bra og betimelig skrevet av Java, hva i all verden er det her for slag syn?

Jeg å også kommentere Guavas innlegg under her, dette er tøys fra ende til annen. Bloggverden er da full av veldkledte, små "menn" med passelig sjabbysjikke treleker og sixpence.

Jeg kjente at jeg ble sur et øyeblikk her, altså. Hvor mye diskuterer vi ikke problemer med å finne kjønnsnøtrale klær og leker, hvordan gutter og jenter behandles ulikt, så skal man sette kjønnene i bås på denne måten
Nei, makan.

zinatara sa for 12år siden:

Jeg kan ikke si at det har vært noe jeg har vært opptatt av. Men må innrømme at jeg ble litt satt ut når storesøster ble født og ikke var gutt slik som de sa på UL. Jeg trodde faktisk at jordmor spøkte med meg. :fnis:

Når jeg ble gravid med gutten min tenkte jeg at det hadde føltes trygt å få en jente til, for da kunne jeg liksom jenter fra før. Men fant jo ut at det gikk helt fint å være mor til gutt også. Og når lillesøster ble født hadde vi jo allerede en av hver.

Skilpadda sa for 12år siden:

Jeg tenkte på min egen barndom da vi skulle ha barn, og siden den barndommen jeg tenkte på var en jente-barndom, så jeg for meg en jente. Men jeg ble slett ikke skuffet da jeg fikk vite at det var en gutt - jeg ble heller litt sjokkert/begeistret over dette "beviset" på at det faktisk var en ekte person! - så jeg synes ikke det er riktig å si at jeg "ønsket meg" en jente. Mest at når jeg så for meg et barn, før jeg hadde et konkret barn å se for meg, så var det en jente jeg så.

Når jeg ser på forholdet svigermor har til både sønnen sin og sønnesønnen sin, føles det ellers helt latterlig å skulle bekymre meg om at jeg som guttemamma ikke skulle kunne ha et nært og godt forhold til barnet mitt, både som liten og som voksen. Det tror jeg, som mange andre har sagt, mest av alt har med personlighet og egne valg å gjøre.

Og jeg savner ikke å ha en jente, hverken i stedet for eller i tillegg til. :)

Pebbles sa for 12år siden:

Det kan ikke være sånn at å ønske seg en jente/gutt skulle være noe mindre moralsk høyverdig enn å ikke ha kjønnspreferanser. Det er ingen vits i å tabubelegge folks individuelle ønsker.

Tallulah sa for 12år siden:

Jeg nevnte det i den andre tråden, og da mente jeg ikke at alle jentemødre har ønsket seg en jente, men alle jeg har hørt uttale seg om at de ønsker seg en jente, da har det vært nevnt i sammenheng med at de syns gutter er bråkete, de liker ikke gutteleker, det er så mye fint til jenter, da kan de bli venninner, pappaen vil ha en liten prinsesse han kan forsvare og liknende. :gal: Der er det altså foreldrene som ønsker seg en kjønnstereotypi.

Skilpadda sa for 12år siden:

Det synes jeg blir en for enkel uttalelse. Klart, man kan ikke bestemme over hva folk ønsker seg, og det er heller ikke noe jeg synes man burde kunne. Men jeg synes det er all mulig grunn til å oppfordre til kritisk tenking rundt det folk (eller en selv) ønsker seg, og ikke minst rundt grunnene til at det er det de ønsker seg, slik at man har mulighet til å jobbe med å dempe fordommer, forskjellsbehandling og andre mulige utslag av de ønskene folk har.

Skilpadda sa for 12år siden:

Og jeg mener ikke å si at det er åpenbart galt å ønske seg det ene kjønnet fremfor det andre, mer at jeg synes det er verdt å tenke over grunnene til dette ønsket, og ikke minst de begrunnelsene man hevder offentlig. På samme måte som jeg synes det er verdt å bevisstgjøre seg selv på grunnene til andre valg man foretar og andre preferanser man har.

Pebbles sa for 12år siden:

Det er jeg helt enig med deg i.

Jeg tror imidertid de fleste av oss har preferanser i ulike grad for det meste her i livet. Det må være greit å kunne lufte tankene sine uten å bli møtt av et "Hvorfor ønsker du deg jente? Hæ, hæ?". Det er vel mest formen jeg er opptatt av. Man kan godt lage et klima hvor å innrømme slike preferanser er så lite PK at å si det høyt blir skamfult. Det synes jeg ikke er ideelt, og vil nå i ihvertfall ikke bidre til en ok samtale som kan føre til refleksjon.

Filifjonka sa for 12år siden:

En ting som jeg syns er litt rart når det gjelder ønske om ett bestemt kjønn: Før man blir gravid så vet man at kjønn ikke er noe som går an å velge. Når man har blitt gravid, vet man at det barnet fra første stund er enten gutt eller jente, uansett hva man måtte ønske, og da føles det på en måte illojalt å gå rundt å hevde at man har mest lyst på en av delene. Selv om jeg går ut fra at de aller fleste opplever det som "riktig barn" når det først er født, så hadde ihvertfall jeg følt det litt kleint å ha gått rundt og sagt jeg ønsket meg noe jeg ikke fikk.

Pebbles sa for 12år siden:

Det har jeg tenkt også. Nå har ikke jeg hatt noen sterke preferanser og har kunnet oppriktig si at jeg ønsker meg et barn. Men jeg ville nok ikke flagget det veldig om jeg øsnket meg det ene framfor det andre, nettopp av grunnen du nevner over her.

Pebbles sa for 12år siden:

...så i og for seg snakker jeg mot meg selv her nå. :knegg:

Men det er fanesaken min om at så lite som mulig bør være tabubelagt som kludrer det til for meg.

Katinka sa for 12år siden:

Etter to gutter ønsket jeg meg jente. Og fikk det.

Maverick sa for 12år siden:

Hør, hør!

Bokormen sa for 12år siden:

Det er viktig å være ærlig mot seg selv, men det kan jo bli uheldig å kommunisere ønskene på feil måte. Jeg har vært borti en del som høyt og åpenlyst har presentert :hjerter: kjærlighetsbarnet :hjerter: som forener to familier/dineminevåre, eller ukritisk har fortalt foran de eldre ungene at det er så deilig med denne attpåklatten som de nyyyter mye mer enn de andre.

Jeg mener ikke at man skal utslette egne preferanser og ønsker da barna har kommet heller, men hva er det som for eksempel driver enkelte mødre til å ta med bittesmå jenter, fullt utstyrt i råsa dansetøy allerede første prøvetime, lenge før de egentlig har begrep om at fritidsaktiviteter finnes? Lederen av danseskolen her har hatt ønske om barnedanspartier der joggebukse er ønskelig antrekk, men det er sjelden en ser folk ta med gutta sine. Og tilsvarende på knøttetreningene på fotball, der er langt flere gutter enn jenter. (Men da man kommer litt lenger opp er det masse tøffe jenter på fotballagene, men det ser ut til at jentene selv må kommunisere at de liker fotball, det blir sjeldnere valgt for dem.)

Éowyn sa for 12år siden:

Helt enig! Reagerte på disse utsagnende jeg og. Er det ikke snart på tide å bli kvitt slike stereotyper?

Første gang jeg var gravid ønsket jeg meg ei jente fordi det var "kjent". På UL så jeg med en gang at det var en gutt og jeg husker jeg tenkte "Uæ! Jeg kan jo ingenting om gutter!" Med nr. 2 var jeg så glad for at jeg endelig var gravid at jeg bare ønsket meg en baby. Da jeg skulle ha nr. 3 var jeg sikker på at det ble en gutt siden jeg hadde to gutter fra før. Vi fikk ei jente. Litt uvant først, siden jeg var så sikker på gutt, men veldig hyggelig med begge kjønn representert.

Men samtidig tenkte jeg at nå er det sikkert folk som tror vi fikk tre barn bare fordi vi ville ha ei jente. Nesten så vi burde få en til bare på trass. :knegg:

Niobe sa for 12år siden:

Jeg er egentlig helt enig med deg, Java, og det var derfor jeg tok med kneggesmilyen. For det var selvsagt en spøk. Jeg vet jo at det stemmer like dårlig at jenter er intrigemakerske dramaqueens, som at gutter er hyperaktive bråkmakere. Mine to gutter er rolige og sarte.

Jeg tror rett og slett jeg er, og har vært, såpass dårlig på å være jente selv, og på å omgås andre jenter/damer, at jeg mistet selvtilliten på det. Men når det er sagt er jeg en yndet jentegruppeleder den dag i dag, altså. ;)

Luvi sa for 12år siden:

Jeg ønsket meg en jente. Vet ikke helt hvorfor, men jeg kjente mange ganger på hvordan jeg hadde reagert om det var en gutt. Selvsagt hadde jeg nok blitt like glad uansett, men jeg håpet ørlite ekstra på jente. Så sånn er det.

Honda sa for 12år siden:

Da jeg ble gravid håpet jeg på en jente. Men ble gutt :fnis: og da jeg ble gravid igjen håpet jeg på gutt men det ble en jente ;)

Pebbles sa for 12år siden:

Det å ikke ønske å gjøre kjønnspreferanser til noe man bør skjule og skamme seg over står ikke i noe motsetninsforhold til det du skriver her og Skilpaddas innvending lengre opp.

Jeg er veldig enig med dere begge og jeg tenker at det handler om både noe mer og kanskje også noe annet enn akkurat kjønnspreferanser. Det handler om hvilke forventninger vi har til barna våre og det å være bevisste nok til å være klar over at de barna som kommer er seg selv og har ikke kommet til verden for å passe perfekt inn i vår mal eller for å leve våre drømmer eller gjøre det vi selv ikke fikk til.

krystallklart sa for 12år siden:

Før første trodde jeg at jeg ønsket meg jente, når vi på UL fikk vite at det var gutt var jeg overlykkelig. Nummer to og tre ønsket jeg gutter, kjente og på meg at det var det jeg bar på. Med nummer fire kjente jeg at det var en jente, så da ønsket jeg meg til en viss grad det etter hvert, selv om jeg i utgangspunktet hadde håpet på 4 gutter.

Anne C sa for 12år siden:

Jeg tror faktisk jeg aldri har opplevd at noen har sagt noe om at vi må prøve oss på nr tre for å få en jente.

007 sa for 12år siden:

Jeg ønsket meg veldig en gutt. Jeg har selv kun søstre, så det å få en gutt var noe jeg virkelig ønsket meg. Gjennom svangerskapet var jeg 100% sikker på at babyen i magen var en jente, sikkert for å ikke bli "skuffet". Det hadde jeg nok ikke blitt, men jeg ble veldig glad da jordmoren sa det var en guttebaby.
Jeg ønsket meg gutt andre gangen også, mest fordi jeg hadde et veldig dårlig forhold til min mor, og tenkte at mor/datter-greier kunne jeg ingenting om. Jeg husker panikken da vi på UL fikk vite at det var en jente, jeg brukte hele svangerskapet på å forberede meg.
Med yngste ønsket jeg meg jente, jeg ville at mellomste skulle få oppleve gleden av å ha en søster. Jeg har alltid hatt glede av mine søstre og heldigvis har jeg jenter som har et tett og nært forhold. Minste var altså den jenten jeg ønsket meg. :)

I dag er pjokken min en flott, ung mann og det er så fint å se hvor flott han ble. Jeg håper han finner seg en kjæreste som liker oss og som ikke bare foretrekker sin egen mor, og jeg håper jeg får gleden av å bli farmor.
Og det viste seg at jeg var bedre på mor/datter-forholdet enn jeg trodde, jeg har et tett og godt forhold til 15-åringen min.

Herlighet, så fine barn jeg har! :hjerter:

Guava sa for 12år siden:

Det er ikke tull og tøys. Hvis du ser hva unge mødre ønsker seg og jeg vil påstå særlig de som er mest i rosabloggekategorien så er ønsket jente. Skulle det bli gutt så pyntes han også til det ypperste, men ønskene blant unge mødre med sterk interesse for klær, sminke, Restylane og lignende tør jeg påstå er å få jente. Det skinner veldig gjennom.

Jeg har sterke idealer om å ikke plassere kjønn i bås og nettopp derfor skremmer det meg hvor utrolig kjønnsfokusert en del idealer er.

Guava sa for 12år siden:

Det tenker jeg også. Jeg synes det er kjemperart.

Bluen sa for 12år siden:

Ikke voldsomme preferanser, men ønsket meg jente først og så gutt. Bingo. (Omsider.)

Bloppy sa for 12år siden:

Med eldste hadde jeg ingen ønsker overhode. Jeg var som Mave bare vettaskremt over hele greia. 20 år gammel, og ikke engang ferdig utdannet. Vi visste ingenting før fødselen. Vi hadde dog bare klart å bli enige om et jentenavn, så om det hadde kommet en gutt hadde vi fått trøbbel. :humre:

Med andremann ønsket jeg meg egentlig en gutt. Selv om ønsket ikke var spesielt sterkt. Jeg ønsket meg jo først og fremst et friskt barn. Men jeg tenkte som så at det på sett og vis bli enklere med en gutt pga forventninger om å overta gården. Jeg vet jo selvfølgelig at jenter like gjerne kan ønske seg å overta gård. Men det var dette med forventninger og kjønnsroller da. Og odelsgutten kom han. :hjerter:

Så nå har jeg en av hver, og er veldig ferdig med å få barn. Ene og alene fordi kroppen min nok ikke ville blitt veldig glad i meg om jeg prøvde meg på en til. Mannen ønsker seg fler, men er inneforstått med at det blir som det blir.

Guava sa for 12år siden:

Det er definitivt ikke akseptert å si at man ikke har preferanser. Man blir ikke trodd evt blir man satt i bås med noe som antas å være et mindretall som ikke har preferanser for alt mulig eventuelt fortrenger sine preferanser.

Anne C sa for 12år siden:

Mannen min ønsket seg veldig en gutt første gang.

Guava sa for 12år siden:

Jeg tenker også at hvis jeg hadde hatt kjønnspreferanser så hadde det ikke vært noe jeg hadde hatt behov for å kommunisere ut heller. Ikke fordi det er så skamfullt og ikke fordi jeg ville forsøkt å fortrenge det, men fordi jeg ikke helt ser noen anledning det ville vært ok å snakke om sånt i. Jeg ville nok også følt det kleint å si at jeg ønsket meg så sterkt en gutt og så oppdage at det var ei jente. Det er rett og slett en følelse jeg ville holdt for meg selv om jeg hadde hatt den.

Jeg fikk en lillebror som kom som nummer fire. Da hang det fremdeles igjen i samfunnet at menn var viktigst. Jeg husker at jeg følte at andre nedvurderte oss jentene da mamma ble mast på om ikke "gutten" snart kom og lovpriste det at gutten hadde kommet da han ble født. Mamma ble heldigvis provosert av det og gav svar på tiltale.

emm sa for 12år siden:

Jeg var litt redd for at jeg skulle få en jente, rett og slett fordi jeg var redd for å overføre egne spøkelser fra fortiden. Frykten for å ikke se forskjellen på henne og meg, og derved påvirke negativt. Men når jeg forstod at jeg var disse tankene bevisst, så gikk det greit likevel. Et barn er jo ikke en forlengelse av en selv, uansett.

Pebbles sa for 12år siden:

Jeg har svart dette mange ganger og ikke opplevd et det ikke har vært aksept for det? Det er egentlig det vansligste svaret andre rundt meg som er gravide gir også. Om de egentlig mener det eller ikke har jeg aldri tenkt på - det spiller ikke noen rolle for meg.

Pelle sa for 12år siden:

Grunnen til mine ønsker var jo basert på praktiske årsaker, hhv alle barna til våre venner - og det praktiske etterpå med å få to av samme kjønn. Kjønn er ellers ikke særlig viktig for meg, og jeg ønsket egentlig ikke å vite kjønn på første ul. Men mannenn ville, så da synes jeg det var fair å vite det likevel.

noen sa for 12år siden:

Det gjør ikke jeg. :knegg:

Jeg har fått en av hver, men har altså to jenter. De er to ulike personligheter uavhengig av kjønn. Den ene er rolig, fornuftig, har blå som yndligsfarge, er totalt likegyldig i forhold til hva hun har på av klær, hater shopping, liker bukser bedre enn kjole, er glad i å strikke og er råtøff til å kjøre slalom. Den andre elsker å pynte seg, har bestemt klær siden hun var bitteliten, hater også shopping, er en hurratorpedo som stort sett er veldig blid og andre ganger rasende sint, sitter sjelden stille hvis hun ikke må, klatrer høyest, sykler fortest osv. osv. Dere som ønsket "én av hver" eller "jeg hadde to jenter så jeg ønsket meg en gutt" eller - jeg skjønner ikke dette med mindre man er veldig opptatt av om barnet har utover- eller innovertiss. For alternativet er jo at man har en del oppfatninger av hva jenter er og hva gutter er, og det er da forferdelig gammeldags.

Myria sa for 12år siden:

Mener du at der man ser at jenter som gruppe velger eller oppfører seg annerledes enn gutter som gruppe så er det utelukkende pga miljø og påvirkning utenfra og at kjønn ikke har noen som helst påvirkning?

Anne C sa for 12år siden:

Vi har helt klart fått "en av hver" til tross for at de er gutter begge to.

noen sa for 12år siden:

Jeg tror det i veldig stor grad handler om miljø.

For å snu det på hodet: Hva mener du er valg eller oppførsel som bunner i kjønn?

Og nå er det jo som regel ikke en gruppe barn man går med i magen. Det er ett individ. Som bør kunne starte livet uten at man har for mange meninger om hva det foretrekker og hvordan det kommer til å oppfører seg.

Tallulah sa for 12år siden:

Jeg kan forstå det ift. nysgjerrighet på utvikling, hvordan pubertet arter seg ulikt og sånn. Også i forhold til en selv; ville jeg oppdratt en jente anderledes enn jeg har oppdratt sønnen min, f.eks? Sånne ting er jo både interessante og nyttige å tenke over. Hvordan ville en jente med mine og Høvdingens gener se ut?

Jeg ville selvfølgelig tenkt det samme om en eventuell gutt til, men det at noe er anderledes enn det man har og er vant til, trigger slike tanker lettere vil jeg tro.

Sissel sa for 12år siden:

Jeg ser av svarene på undersøkelsen er i tråd med noe jeg leste i Kamille for et par år siden. Norske jenter/damer ønsker seg jenter, noe som ikke er i tråd med det resten av verden ønsker. Hvorfor er det slik egentlig? Forskning viser at dersom norske par har 2 gutter, så er de mer tilbøyelig til å få barn nr. 3 til forskjell for de som har to jenter eller en av hver. Hvorfor? Jo, fordi det ofte er damen/jenta som har det siste ordet når det gjelder antall barn, og norske jenter vil ha minst ei jente selv.

Selv har jeg 2 gutter og ei jente. Må være så ærlig å si at da jeg ble gravid første gang, så ønsket jeg meg ei jente. Jeg var da så heldig å få en av hver, fikk m.a.o tvillinger. Da jeg ble gravid igjen ønsker jeg meg vel egentlig innerst inne ei jente, men fikk en gutt. Helt greit selvfølgelig, og det kunne jo nå aldri vært annerledes.

Guava sa for 12år siden:

Jeg tror kjønn har noe å si for valg og oppførsel, men forskjellene går ikke på utovertiss/innovertiss, men at hormoner har noe å si er jeg sikker på. Selv om jeg mener det har betydning blir det feil å bruke det som bås.
Variasjonene er store og miljøpåvirkningen er sterk.

Pebbles sa for 12år siden:

Kjempediskusjon!

Jeg er temmelig overbevist om det ikke kan være bare det ene eller det andre, men noen prosentdeling begir jeg meg ikke inn på.

Man kan jo se hvor mye kjønnsrollene har forandret seg på bare noen tiår. Det er jo ikke så mange tiårene siden man ikke hadde noe tro på at menn kunne gi tilstrekkelig omsorg til et barn. Eller at kvinner kunne mene noe særlig vettugt og politikk og krig og fred og sånn.

Og dette med å ønske seg en jente fordi man antar at man vil ha et følelsesmessig nærere forhold til henne og hennes barn enn til en sønn og hans barn, mener jeg er et eksempel på et foreldet syn på hva de ulike kjønnene er kapable til. Her i huset ser vi forandring på kun én generasjon - mannen min (født tidlig på 70-tallet) hadde ikke noe sælig til følelsesspåk da vi møttes (det skyldes nok en blanding av familiekultur og gammeldagse kjønnsrolleforventninger), mens guttene våre snakker om følelsene sine på en så kompetent måte at vi strever med å holde samme nivå selv. :humre: Det er så fint å se at dagens gutter og jenter har veldig mye videre kjønnsroller enn bare for ralativt kort tid siden og fremdeles har vi mye å gå på.

Myria sa for 12år siden:

Jeg tenker at det ikke er så svart/hvitt i allefall, og at det er mye som påvirker hvordan man blir, og at kjønn er endel av det.

Jeg husker jeg en gang leste om et studium som viste at voksne oppførte seg annerledes overfor en baby ut fra om de fikk vite at det var en gutt eller en jente. I en ideell verden kan man jo ønske at ingen, hverken en selv eller andre, setter barnet i bås eller begrenser det basert på kjønn, og jeg synes det er viktig at man er bevisst på dette og hvordan man oppfører seg mot barna sine og de valg de tar, men jeg mener det er naivt å tro at man er helt fritatt fra å tenke og oppføre seg annerledes mot barn basert på kjønn. Det kan være alt fra enkle ting som at man ikke kjøper rosa drikkeflaske til sønnen sin, eller at ballett ikke føles som en like naturlig fritidsaktivitet for en gutt som for ei jente osv.

Katta sa for 12år siden:

Det er garantert endel biologi, bare se på dyrene. Men jeg synes man feiltolker litt hvilke egenskaper man skal tillegge de biologiske forskjellene, det blir jo ofte brukt som argument at siden det beviselig er forskjeller betyr det at det er riktigst at kvinner tar seg av husarbeid. Som om det er noen link mellom kvinners mulige biologiske fortrinn når det kommer til babyer og å påta seg alt husarbeid for resten av livet? Det er svært lite i vårt samfunn som passer å sette i kjønnsbåser ut fra et steinalderperspektiv.

Men helt uavhengig av det skjønner jeg godt at man vil prøve å ha begge kjønn i hus. Helt uavhengig av hva som er biologi og hva som er miljø er det ulike manns- og kvinnekulturer ennå, og det er ganske ulike jente- og gutteaktiviteter og ulike oppvekster. Mye er overraskende kjønnsdelt, en god del er mer kjønnsdelt idag enn da jeg vokste opp. Selv om man ikke kan forvente noe spesielt med tanke på personlighet eller hvem man går best sammen med på grunnlag av kjønn er det på sett og vis to ulike opplegg.

Pelen sa for 12år siden:

IzziCreo sa for 12år siden:

Jeg ønsket gutt først. Rett og slett fordi jeg var redd for å få en blonde-dolle-jente :knegg: Vel, helt til venninnen min sa: "Men det er jo du som skal kle henne, og får hun blonder og whatnot i gave, så trenger du fortsatt ikke å kle på henne det" :puh: Og en snuppe ble det, så da ønsket jeg meg en gutt som nr. 2, siden vi hadde jente. Og gutten kom. Med nr. 3 så spilte det faktisk ingen rolle, siden vi hadde en av hver. Dog synes jeg vel at det er mye skit med jenter, konflikter og oppvekst, så det var helt greit at det ble gutt :sparke:

oslo78 sa for 12år siden:

Jeg ønsket meg veldig en av hvert kjønn - rett og slett fordi jeg syntes det virket spennende å få oppleve begge deler. Og jammen er det forskjell - i hva de er opptatt av, hvilke typer samtaler vi har, hvilke barn de har på besøk, hvordan bursdagene fortoner seg, hvilke aktiviteter de går på, hvilke skoleting de liker best, osv.

Hva er kjønn og hva er personlighet? Vet ikke - men etter å ha vært med å oppdra noen hundre barn de siste årene i skoleverket, er jeg helt sikker på at noe av det er kjønn.

Hadde jeg fått tre av en type, hadde jeg helt sikkert vært strålende fornøyd, men jeg nekter å ha dårlig samvittighet fordi jeg i utgangspunktet ønsket meg å få oppleve begge deler.

Tallulah sa for 12år siden:

Vel, nå er ungene temmelig gjennomsosialiserte når du får fatt i dem, da.

Java sa for 12år siden:

Jeg har tre av en type (dog ganske ulike) og jeg nekter å ha dårlig samvittighet for å synes det er helt perfekt. Heller ikke at jeg aldri har ønsket meg en av hver.

Lavender sa for 12år siden:

Før jeg ble gravid så jeg for meg blonde gutter med blå øyne. Første ble jente som ikke er der minste blond eller blåøyd. Jeg er så praktisk av meg at jeg ønsket to av samme kjønn, og det ble det.

Guava sa for 12år siden:

Jeg har tre av samme kjønn og jammen er det forskjell- i hva de er opptatt av, hvilke typer samtaler vi har, hvilke barn de har på besøk, hvordan bursdagene fortoner seg, hvilke aktiviteter de går på, hvilke skoleting de liker best, osv.

Hva er kjønn og hva er personlighet?
Jeg er sikker på at det er personlighet. :nemlig:

Katta sa for 12år siden:

Jeg har fire av en sort. Hadde jeg kunnet velge hadde jeg nok valgt å få annenhver, men det vil vel alltid være sånn at de barna man har er perfekte som de er? Det må da være helt greit å ønske seg å prøve begge deler eller en gitt rekkefølge eller et gitt kjønn så lenge man ikke vil bytte bort de barna man har eller favoriserer den ene med riktig kjønn noe veldig (det synes jeg enkelte damer gjør nemlig, det er akkurat som om aktiviteter og tid med gutten i familien ikke har noen verdi). Og så lenge man ikke argumenterer for at andre skulle ønske å bytte ut den ene ungen sin. :mumle:

oslo78 sa for 12år siden:

Men er du sikker på at det ikke hadde vært enda større forskjeller om de hadde vært av forskjellig kjønn?

Jeg kan ikke være sikker på hva som er hva siden jeg har av begge kjønn, du kan ikke være sikker på hvordan det hadde vært å ha av begge kjønn.

Jeg føler her inne at det blir sett på som dumt å ønske seg en av hver mens idealet er å ikke ha noen preferanser. Å ikke ha preferanser er muligens det aller mest ideelle, men jeg er ikke med på at å ha ønsker er så negativt som jeg av og til føler det framstilles som her inne.

Katta sa for 12år siden:

Det som er litt morsomt er at de som har ulikt kjønn på ungene sine gjerne gir kjønn skylda for forskjellene, mens jeg tenker mer på nummer i rekka, gener og personlighet.

Likevel er jeg ganske sikker på at det er forskjeller mellom grupper menn og kvinner som skyldes hormoner. Bare se på dyr, det er forskjell på å ha hannhunn og tispe, hingst eller hoppe.

Input sa for 12år siden:

Unger i alle kulturer blir jo sosialisert inn i kjønnet sitt da.

Katta sa for 12år siden:

Jeg tenker at det å ønske å prøve begge kjønn er noe annet enn den nedvurderingen av gutter jeg av og til opplever rundtomkring.

Java sa for 12år siden:

Det er helt riktig, men variasjonene er så store at på individnivå er det allikevel store overlapp. Også er det veldig mye miljø. Jeg nekter å tro at gener og hormoner er årsaken til at dobbelt så mange gutter som jenter spiller fotball.

oslo78 sa for 12år siden:

Jeg synes jo det hadde vært ytterst merkelig om de ulike hormonene vi er utstyrt med ikke skulle ha noen som helst effekt. Men jeg eier jo ikke peiling på emnet så klart.

Jeg tror at kjønn har betydning for utgangspunktet, men at man kan sosialiseres i vidt forskjellige retninger ut fra dette. Miljø betyr enormt mye, men jeg tror ikke det betyr alt.

oslo78 sa for 12år siden:

DET er jeg helt enig i. Jeg har jo to gutter og ei jente, og jeg hadde syntes det var akkurat like synd å ikke ha en gutt som å ikke ha ei jente.

Men nå vet jeg jo at fasiten for det perfekte for meg var akkurat de barna jeg har - som det jo selvsagt hadde vært uansett hvilken flokk jeg hadde endt opp med.

Java sa for 12år siden:

Jeg tror man hører mest det man selv blir såret av. Jeg hører lite nedvurdering av gutter. Jeg synes det er jenter som nedvurderes.

Guava sa for 12år siden:

Ja hormonelle forskjeller er det,det ser jeg og det gir ulikheter på gruppenivå, men man vet likevel aldri noe om personlighet basert på kjønn når det kommer til individene.

Om en mann er opptatt av blomsterdekor og hårstyling forklares det aldri med kjønn. Er han opptatt av jakt er det "fordi han er typisk mann".

Tallulah sa for 12år siden:

Vi må rett og slett slutte å tillegge barn personkarakteristikker og egenskaper basert på kjønn, og slutte å snakke stygt om kjønn som gruppe.

Java sa for 12år siden:

Nå var du skikkelig kjerring, eller real mann som snakker rett fra levra.

Polyanna sa for 12år siden:

"Bossy" eller "leadership skills"?

Tallulah sa for 12år siden:

:nemlig:

Katta sa for 12år siden:

De sosialiseres ganske bra inn i forventede fritidssysler også. Og når man skal finne på noe hyggelig med jentene sine velges i hvertfall i dette området helt andre aktiviteter enn når man skal finne på noe med guttene. Man forventer fra de er ganske små at de interesserer seg for helt ulike ting, noe av det må jo være med å gjøre forskjellene større enn de ellers hadde vært. Og jeg vet at det ikke er enstemmig vedtatt at man skal prøve å gjøre disse forskjellene mindre akkurat. :humre:

Guava sa for 12år siden:

Nei dessverre.

Marla Singer sa for 12år siden:

Hva tenker du på her? Jeg forstår ikke helt hva du sikter til. Kjønn har betydning for utgangspunktet for hva, miljøet betyr ikke alt for hva..?

Pebbles sa for 12år siden:

Personlige egenskaper, interesser, væremåte?

oslo78 sa for 12år siden:

Kjønn har betydning for hvilket utgangspunkt vi fødes med, miljøet betyr ikke alt for hvordan vi utvikler oss og hva vi interesserer oss for og ønsker å drive med, hvordan vi blir som personer, hvordan vi oppfører oss, egenskaper vi har, osv.

Jeg tror rett og slett gener, hormoner og sosialisering/påvirkning til sammen gjør oss til den vi er - men hvilken prosentandel som teller hva har jeg ingen formening om.

Blåbær sa for 12år siden:

Jeg håpet nok litt på en gutt første graviditet. Grunnen var at jeg alltid har ønsket meg en storebror, og at jeg syns guttebarn er lettere å forstå seg på. :litt guttejente selv:
Andre graviditet var det mer hipp som happ.

Blåbær sa for 12år siden:

Sant! Jeg jobber i barnehage, og jeg har siste tiden tenkt mye på dette. Alle de små og store signalene vi sender ut til gutter og jenter om hvordan vi forventer at de skal oppføre seg/hva vi vektlegger/hva vi godtar. Jeg syns faktisk dette er enda mer tydelig nå enn da jeg vokste opp på begynnelsen av 80-tallet!

Odelia sa for 12år siden:

Jeg kan ikke si at jeg kjenner meg veldig igjen i en del av beskrivelsene/tankene som fremkommer i denne tråden.

Jeg har aldri hatt preferanser i forhold til kjønn for egen del (som jeg skrev tidligere var det kun den siste gangen vi hadde et lite håp om jente slik at Storesøster kunne få en søster, men for oss var det jo underordnet hvilket kjønn det var). Jeg har aldri fått reaksjoner på dette, og jeg har heller aldri reagert over at andre ikke har hatt preferanser.

Når det gjelder samværet med barna preges det av både personlighet og kjønn, men det er bare to av mange faktorer som spiller inn. Det ene barnet er veldig likt meg så vi kan godt bruke tid sammen bare fordi vi trives godt i hverandres selskap uten å gjøre noe spesielt. Det andre barnet liker mye kos, og det gjør jeg også, så vi kan kose oss med at jeg stryker på ryggen/koser i håret. Og så hender det at jeg og eldstejenta bruker tid sammen bare fordi vi liker å dolle oss på håret/kikke på klær, og det har ingen av de andre (foreløpig) interesse av. Men jeg bruker jo mye tid sammen med eldstejenta på andre ting en jenteting. Og de andre barna på andre ting enn det jeg interesserer meg for eller den personligheten jeg har.

Siden vi hadde en lang prøverhistorie før vi fikk barna kan det absolutt ha vært medvirkende til at vi ikke tenkte så mye over viktigheten av hvilket kjønn barna hadde. Og så startet vi med én av hver så det har liksom aldri vært en viktig faktor, men jeg må jo si at jeg er utrolig glad for å ha fått oppleve begge deler. På samme tid kan jeg ikke sette fingeren på hva som er så ulikt, men ulikheter på barna basert på kjønn er det absolutt. (I personlighet er Lillebror og Storesøster veldig like, men jeg ser også likheter mellom Storebror og Lillebror basert på kjønnslige(?) egenskaper.) Selv om vi som regel har mange venner, av begge kjønn, på besøk her merker vi forskjell om det kun er jenter eller kun er gutter her, enda så små de er (5 år).

Når det er sagt tror jeg det er få foreldre der ute som går "over streken" når det gjelder å ønske seg det ene fremfor det andre, men at det fort kan bli oppfattet feil alt etter hvordan man formulerer seg. Jeg kan absolutt tro at noen er mest komfortable med tanken på å være mamma til det ene kjønnet fremfor det andre, men jeg tror også at det stopper ved tanken og at det for de fleste blir likegyldig så snart barnet er ute og i armene og man blir kjent med personen (selv om det måtte ta litt tid). I stedet for at det skal si noe om evt svakheter ved kjønnet sier det vel mer om personen som tenker dette - og ikke nødvendigvis i negativ forstand, men at de har bevisste/ubevisste issues som trenger litt bearbeidelse.

zinatara sa for 12år siden:

Det er et veldig spennende tema det om hva som har mest innvirkning på oss av miljø og gener. Man kan jo ikke ta unger ut av samfunnet de bor i for å finne ut av det heller. Nå er ikke jeg så opptatt av om de spiller fotball eller ikke, men mer hvordan man tolker barnas oppførsel utifra kjønn og dermed gir den signaler om hva som er greit eller ikke.

Synes denne var ganske interessant å se tv.nrk.no/serie/schrodingers-katt/dmpv73001513/12-09-2013

noen sa for 12år siden:

"Guttejente" er et ord jeg har brukt om meg selv, men det er egentlig et tullerd som bør ut av språket vårt. Hva er en guttejente egentlig? En jente som liker å klatre i trær, sparke fotball, som ikke er opptatt av klær osv.? Altså en helt vanlig jente. :nikker: