Det har det heller ikke hos oss.
Jeg har tenkt en del på det og jeg har hørt kommentarer som går på det med forskjellen på det å være mormor og farmor.Jeg lurer på om det kan ha med litt symbiotiske mor/datter-forhold som enkelte har, men som jeg kjenner meg veldig fjernt i fra.
Uten denne symbiosen virker tanken ganske fjern i alle fall.
Hvis man er vant til at mamma er venninne, viktigste samtalepartner og den man deler alt med så tenker man kanskje at også skal ha sterkere bånd til barna enn det en fjernere svigermor har som man ikke deler hele livet sitt med.
Jeg driver jo med min egen forskning på området, og ifølge MegSelv behandles svigersønner "bedre" enn svigerdøtre, det stilles mer krav til kvinner og svigermødre er mer kritiske til sine svigerdøtre enn det svigermødre er til sine svigersønner. :nemlig:
Moren min likte alle mine kjærester, den ene var til og med for snill for meg, mens hun var kritisk til alle kjærestene min bror hadde.
Hehe, vel, for min del må du ikke ta det så veldig seriøst, jeg ville jo ikke for mitt bare liv tørre å innrømme da jeg var gravid at jeg ønsket meg det ene eller det andre, det viktigste var jo friskt barn etc ... Det er ikke snakk om noe sterkt ønske, og jeg hadde ikke blitt skuffet om jeg hadde fått det motsatte heller. Så det stikker ikke så djupt akkurat. Det er vel mer hva jeg så for meg at jeg skulle få.
Men det er vel derfor det er så risikabelt å innrømme det, fordi folk legger alt for mye i det, og tror at man går rundt og blir lei seg eller at barnet ikke er ønsket om man ikke får et bestemt kjønn. Men det er jo ikke det det handler om. Jeg tror det er mye vanligere å ønske seg et bestemt kjønn enn hva det ser ut som, og jeg tror det er helt naturlig. Det "riktige" svaret er jo selvsagt at man blir like glad uansett, så det er det de fleste svarer, selv om de innerst inne håpet på det ene.
Og jeg kjenner litt på at jeg ikke håper at sønnene mine roter seg borti ei jente som er sosialisert inn i at kvinnen er den som bestemmer hvordan familiære ting skal være.
De er i alle fall oppdratt til at dette er noe man som ektepar er sammen om. Håper det også vil bety noe når de skal finne seg partnere, om partneren skulle være kvinne.
Ja akkurat det med kjønnspreferanse er en ting jeg godt synes kan være litt tabu å snakke åpent om.
Hvis jeg hadde ønsket meg veldig ei jente som nummer tre hadde jeg nok holdt det veldig for meg selv. Hvis jeg hadde fortalt det rundt til slekt og venner kunne ungene saktens ha snappet det opp.
Selv om man da sier til nummer tre gang på gang at man er så glad i ham som man bare kan bli så tror jeg likevel det lett kan bli sårt å vite at mamma egentlig gikk og ønska seg en jente.. eller motsatt.
Liten digresjon, men: Hvert år kjøper jeg en samle-julepynt til hver av barna, nå har de en hel liten samling etter hvert. Kjære ting de pakker frem hvert år. Som selvsagt reflekterer min smak, og antagelig vil forme slik de ser på hvordan "jul skal se ut" når de blir voksne. Slik min smak er preget av mitt barndoms juletre.
Og hvert år når jeg står og pakker ned eskene igjen så sukker jeg og håper at gutta ikke skal finne seg damer som nekter dem å bruke pynten de har med seg hjemmefra, fordi det ikke passer inn i den stilen DE har med seg og vil ha, og som insisterer på at deres smak skal "vinne"... (Det kan selvsagt også skje at gutta mine bare vil ha sølv og lilla eller noe, men det ser jeg liksom på som mindre sannsynlig :p)
Jeg tror du legger for mye i det, Guava. Det at man ser for seg et bestemt kjønn, eller svarer "gutt" eller "jente" når spurt om hva man håper det blir, betyr ikke at man blir skuffet, lei seg eller ulykkelig over å få det motsatte.
Jeg ønsket meg gutt som nr. 2, men det var jo før jeg fikk Mellomsøs, nå som jeg har henne betyr jo kjønn nada og niks, det er jo personen og individet jeg har og elsker, men da hun bare var en tanke og to streker på en test, var jo saken en helt annen.
Min mor vokste opp til stadige gjenfortellinger om historien om da hun ble født: Hvordan morfar kom hjem til kårhuset til moren sin og brøt ut i storgråt. "Hva ER det?!!" utbrøt oldemor, redd for at noe hadde gått galt. "Det ble en JENTE!" hulket morfar. :gal: Tett fulgt av historien om at hun var så stygg at de i tillegg trodde hun var "idiot". :gal:
Mtp hvor upopulære jenter er mange steder i verden plager det meg ikke nevneverdig at mange ønsker seg jenter i Norge. Men klart, kommentarer lik de katta og Fjonka har fått, gjør meg innmari sint!
MIne barn har og et nært forhold til farmora si - Hun på sin side ser ut til å være redd for å "trenge seg på" hjemme hos oss. De har et nært forhold til min mor også, men da mest kjæresten hennes - som er det nærmeste gutta kommer til en bestefar (og han gjør en sjeldent god jobb på området)
Her har ikke min mor noe mer hun skulle ha sagt enn svigermor, når det gjelder "å si noen ting knyttet til barnebarna", hvor mye klær ungene skal ha på seg og hva som gjelder for mat osv. Det er vi foreldrene som styrer, og vi lar ikke mødrene våre blande seg borti, så der er det helt likegyldig hvem som trumfer hvem av meg og mannen. Ikke at mødrene våre har noe ønske om det heller, det er jo ikke det det går ut på å være bestemor. At man skal samarbeide med datter/svigerdatter, eventuelt sønn, om barneoppdragelse og være med på å bestemme hvordan ting skal være. Svigermor er både farmor og mormor (mannens søster har også tre barn), og svigermor blander seg da ikke noe mer borti hvordan datteren gjør ting med sine barn, enn hvordan vi gjør ting med våre. Hun er bestemor for alle barnebarna sine, på lik linje.
Jeg har heller ikke tenkt til å legge meg borti hvordan mine døtre gjør ting med sine barn, noe mer enn jeg vil gjøre med en svigerdatter, selv om det skulle være slik at kvinnene i forholdet bestemmer mest.
Jeg har et godt forhold til min mor, men ringer henne aldri/sjelden - og aldri for å skravle. Svigermor tror vi er der hele tiden, men det er feil. (Hun syter en del om dette). Syting er imidlertid ikke sett på som en sjarmerende egenskap hos oss. Barna har aldri hørt meg ytre et eneste nagativt ord om svigermor - kun ros og kjærlighet. Og derfor blir jeg så sint når hun kommer med ette farmor/mormor-opplegget - når det er HUN som størst grad trekker seg unna, ikke orker, eller klager på at hun er sliten etter å ha vært barnevakt.
Å ønske seg et bestemt kjønn basert på hvor nært forhold mn får til dem senere i livet er litt fjernt for meg. Jeg tenker at dersom jeg investerer godt i barna mine, skaper en sunn og god relasjon med dem, og når den tid kommer, mine svigerbarn så tror jeg ikke det har noe som helst å si.
Jeg har svart at jeg ønsket meg gutt, ønsket mitt kom nok av at jeg vokste opp som storesøster til to gutter. To gutter som jeg gikk gjennom ld og vatten for, vi hadde en særdeles tett relasjon. Jeg lekte også mest sammen med gutter som barn. Mulig at min mormors sterke ønske om en jente og gjorde at et gikk en liten faen i meg. Når man vel ligger der i fødsel og det hele blir virkelig, så gir man jo blanke F i kjønn. Jeg sjekket ikke kjønnet før det var gått en god del minutter. Jeg var bare så oppslukt i om han virket frisk og hvor særdeles pen jeg syntes han var (nåja, så pen som en blodig, rynket liten alien kan være). Kjønn var ganske urelevant, helt til den ene barnepleieren kom inn og lurte på hva det ble.
Jeg legger ikke så mye i hva den enkelte har svart, siden det er mange grunner og grader av å ønske seg jente eller gutt. Flere har jo også skrevet at de ser annerledes på det nå enn da de hadde disse tankene. Og at de ikke har blitt lei seg om for at det ikke ble det man ønsket.
Det jeg synes er litt leit er at det må jo ligge noe for meg misforstått bak at så mange ønsker seg det ene eller det andre. At man forestiller seg noe om jenter som gruppe eller gutter som gruppe som gjør at man ønsker seg det ene foran det andre. Barn er små mennesker som må få sjansen til å forme seg selv i større grad enn det som er tilfelle i dag, mener jeg. Og da burde vi være flinkere til å undertrykke og utslette tanker som "jeg ønsker meg jente fordi jeg som kvinne skjønner jenter bedre enn gutter" eller "jeg ønsker meg en gutt for å slippe jenteintriger og drama" eller "jeg ønsker meg en av hver". I 99 % av tilfellene der man har tenkt at man ønsker seg det ene framfor det andre må det jo skyldes at man har noen kjønnsstereotypier inne i hodet sitt som man burde gjøre alt for å kvitte seg med.
Og jeg sier ikke at jeg alltid klarer å løsrive meg dette selv, men jeg har fra jeg var ganske ung prøvd å gjøre det, og det tror jeg de to barna mine har hatt nytte av i forhold til hvordan jeg ser på dem og behandler dem.
Så du tror altså at de som har ønsket seg det ene eller det andre, ut fra forestillinger om hvordan det ville bli, behandler barna sine i forhold til dette, og lar dem ikke forme sin personlighet uavhengig av dette?
Ja, da tror jeg du legger VELDIG mye mer i det enn hva som er realiteten. De fleste vil vel, som du sier, oppleve at ting er helt annerledes enn de trodde, ikke bare i forhold til om det er gutt eller jente, men det å ha barn i det hele tatt. Hva man prøvde å fortrenge eller ikke av tanker man hadde i svangerskapet tror jeg har minimalt å si gitt. :knegg:
Jeg kunne ikke se for meg at jeg skulle ha gutt før jeg fikk barn. Nå som det etter hvert kom en gutt likevel er det selvsagt den naturligste ting av verden å være guttemamma. Eldstejenta her har nok formet sin personlighet svært uavhengig av min oppfatning av hvordan det er å ha jenter. Jeg skjønte tidlig at det ikke var noe poeng i å gi henne det fine dukkehuset som jeg selv ønsket meg, men aldri fikk, for å si det slik. Så min forestilling om hvordan det var å være gutte- vs jentemamma stemte rimelig dårlig, og jeg hadde neppe behandlet dem noe annerledes om jeg hadde hatt andre forestillinger i hodet før jeg fikk dem.
Men hadde jeg vært ditt barn hadde jeg ikke likt å høre fra andre at du hadde snakket rundt om at du hadde preferanse for et annet kjønn da du gikk gravid.
Tror du at folk som ønsker seg det ene foran det andre ikke har noen forestillinger om hvordan jenter er og gutter er som vil påvirke hvordan de oppdrar barna sine?
Jeg tror de aller fleste av oss - uansett hvor bevisste vi er - behandler jenter og gutter forskjellig i smått eller stort. En dansk doktorgrad har sett på en barnehage der de ansatte selv mente de var veldig bevisste på kjønn og at de behandlet jenter og gutter likt. Gjennom filming så forskeren på hva som var praksis i ulike situasjoner og diskuterte filmopptakene med de ansatte. Det viste seg at det var stor forskjell på hvordan de behandlet jenter og gutter. Mange små ting gjennom barnehagedagen.
Sånn tror jeg det er for mange av oss i større eller mindre grad.
Nei, så fort de er født så spiller det aller størst rolle hvem de er i seg selv, og veldig liten rolle hvem man har sett for seg at de skal være. Det er jo det som er så fantastisk og givende. :hjerter:
Jeg ønsket meg som sagt mine to kjønn av praktiske årsaker, og vil på det sterkeste avvise at det har noe med kjønnsstereotypier å gjøre.
Og hvis man synes det er kjempegøy med ballett og tutuskjørt og å flette hår (hvilket IKKE jeg er, mildt sagt), så skjønner jeg jo at man synes det kan være artig med en jente.
Jeg ser ikke helt for meg sammenhengen og at det skulle komme opp i det hele tatt? :gruble: At jeg er med på en eller annen reality og griner fordi ungen i magen viser seg å være noe annet enn det jeg håpet på, ja - helt klart, er jeg rosablogger som dokumenterer at jeg vil ha en liten prinsesse jeg kan flette håret på, og i den forbindelse ytrer mange ufine kommentarer om gutten som er på vei, ja, helt klart, som ung deltager i unge mødre som lesser av meg alt det hjernedøde jeg har på hjertet akkurat der og da - såklart, da ser jeg poenget ditt! Men at jeg skal ha ytret til en som spurte en eller annen gang for 20 år siden at jeg trodde eller håpet at ungen i magen skulle bli jente og så ble det gutt, og at det skulle komme tilbake til ungen og plage ham resten av livet? Ser ikke den, altså.
Dette er som jeg har forsøkt å si lenger opp i tråden ikke en stor greie, og det ser ikke ut til å være en stor greie for noen av de som svarer i tråden, heller.
Men noe av poenget er at da går man ut fra at barnet også vil synes det er gøy, og jeg tror ikke det er noe i jenters gener som trekker dem mot ballett, tutuskjørt og flettet hår.
Jeg synes tvert i mot at det virker som om det kan ha vært en greie for en del i tråden. I alle fall har ønskene vært basert på forestillinger om hvordan gutter og jenter ER.
Jeg synes også det er forskjell på å si hva man tror det er og hva man ønsker at det er.
Jo, jeg tror alle har forestillinger om hvordan gutter og jenter er, og at det til en viss grad påvirker hvordan vi behandler dem. Og ikke bare dem som ønsker seg det ene framfor det andre. Det har med samfunnet vi er oppvokst i å gjøre, ikke hva slags ønsker vi har om kjønn. Og hvor mye vi lar det påvirke hvordan vi oppdrar barna har med refleksjonsnivå og bevissthet å gjøre.
Jeg ER jo jente selv så at jeg da ønsker meg en jentebaby er kanskje ikke så rart? Og jeg tror jeg hadde savnet det å ikke ha "mitt eget kjønn" i huset, hvis jeg var mor til bare gutter. Men det betyr ikke at gutter er mindre verdt eller at jeg elsker jentene mine mer enn guttene mine. Jeg tror det handler om forestillinger, rett og slett, og det som oppleves som kjent og "trygt".
Ja, jeg synes ikke det er så rart at man har en slags forestilling om at man vil kommunisere bedre med, og forstå bedre en av samme kjønn som seg selv. Særlig hvis man ikke var vant med å omgås det andre kjønn så mye gjennom oppveksten. For det er vel mye det det handler om, hva man tror man kommer til å få nærest forhold til. Ikke "tror" som i fornuftig forstand, for med fornuften vet vel alle at man får et nært forhold til barna uansett, og at det kommer mer an på personlighet enn på kjønn. Men mer som en irrasjonell følelse, før man har opplevd noe annet.
Nei, men foreldre er jo til en viss grad med og tilrettelegger for sine barns frididsaktiviteter og utseende. Feks er mannen min glad i fotball, og vil at begge våre barn skal prøve å spille fotball (med mindre de protesterer). Jeg liker ikke hårgreier, datteren vår har derfor ganske kort hår. Å daglig pynteflette på en gutt med langt hår fordi mamma synes det er gøy er jo ikke særlig snilt, synes jeg. Hadde jeg syntes det var stas med hårpynting, ville jeg selvsagt at hun skulle hatt langt hår, med mindre hun ba om å få klippe det kort. Elsker jeg ballett og strutteskjørt, ville jeg mest sannsynlig meldt på datteren min slik dansing - med mindre hun ba om å la være, er jeg kjempeglad i alpint ville jeg nok meldt på den aktiviteten isteden. Og så videre.
Jeg synes egentlig dette er veldig rart. Betyr kjønn så mye for kommunikasjon?
Altså om man har gått på kjønnsdelt barnehage og skole og ikke kjenner noen av motsatt kjønn skjønner jeg jo at det er skummelt,men det er da sjeldent sånn?
Tja ... er det ikke slik at de fleste jenter leker med andre jenter og de fleste gutter leker med andre gutter? Ser slik ut på skolen her i alle fall, og så vidt jeg husker fra oppveksten var det stort sett slik da også. Jentene hang sammen i jentegjenger, guttene hang sammen i kameratflokker. Var det ikke slik der du vokste opp? Var alle blandet hele tiden, gutter og jenter hang like mye sammen? Er det slik hos dine barn når de kommer opp i skolealder? Hvorfor har vi egentlig "venninnekvelder", "jenteturer", "gutteturer", arrangerer "jentebursdag", "guttebursdag" etc? Hvorfor etterlyser nå helsevesenet flere mannlige helsesøstre i skolen, fordi gutter savner en av samme kjønn de kan betro seg til? Selvsagt er det mange som har bestevenner av motsatt kjønn, jeg vet jo det. Men sånn for de fleste, så er det vel mest utbredt at jenter/kvinner har bestevenninner, og gutter/menn har bestekompiser? Og hvis det ikke handler om hvem man kommuniserer best med, hva handler det da om?
Jeg er mer overrasket over at det finnes folk som ikke er klar over dette, enn det motsatte.
Det er vel aldri snakk om at det skal være skummelt å få barn av annet kjønn enn man så for seg. Igjen, tror folk legger litt mer i det enn hva det egentlig er.
Det har du nevnt før, og jeg synes fremdeles det er kjempekomisk. :humre: Er det virkelig viktig for deg at guttene dine skal like "din" julepynt fremfor sin fremtidige eventuelle kones julepynt? Det synes jeg er kjemperart og fremmed (muligens forsterket av at jeg er gift med en mann som har veldig mye sterkere meninger om pynt og design enn jeg har selv, og som neppe ville latt sin mors nostalgi trumfe hverken det han selv ønsket eller det jeg ønsket).
Jeg syns jo det er komisk selv også, denne bekymringen. Vet ikke helt hvorfor det skulle plage meg, men tror det er en blanding av at det ville vært "sløsing" om svigerdatteren ga alt bort til loppemarked, men, mer viktig, OM det nå skulle være at gutten skulle like dette, forbinde det med det jul "er", og så komme i et forhold der hans ønsker og smak ble overkjørt av en som har "fasiten" fordi hun styrer jula og hun styrer estetikken, så er DET en trist ting i seg selv. Og det er jo ikke veldig uvanlig.
Det viktige er vel at hun samler julepynt til dem ut fra en god tanke om at de skal ha den med seg i livet som fine barndomsminner?
Jeg har alltid fått julepynt av moren min selv og tar den nostalgisk frem hver eneste jul. Mannen min har masse arvet julepynt fra bestemoren sin. Jeg skjønner godt hva Polyanna mener. Jeg er dog i overkant opptatt av både jul og nostalgi . :fnise:
Og hva med datteren? Hva om hun får seg en kjæreste som ikke liker julepynten? :humre:
Jeg har en mann som er designer og opptatt av estetikk. Det hadde ikke gått at jeg hadde innført min stil som et enevelde altså. Verken på juletrær eller noe annet. Vi har hver våre områder hvor en av oss kanskje mener litt mer enn den andre, men stilen i hjemmet vårt er definitivt et samarbeid.
Jeg har vokst opp med venner av begge kjønn, har dratt på turer med alle slags folk og sånn er det fortsatt. Og jeg mener helt alvorlig at jeg ikke "kjenner meg igjen" i andre kvinner fordi de er av samme kjønn som meg. Det handler om helt andre ting som felles humor, felles interesser og andre ikkekjønnsrelaterte ting.
Jeg er selvsagt dønn rasjonell i mine irrasjonelle bekymringer og vet godt at selv om det skjer at menn trumfer damer på smak, så er det statistisk sett mye mindre sannsynlig. :nemlig:
(Med henne er det mer grunn til å uroe seg over at hun skal ditche diskret Karen Blixen-pynt og gå bananas med knallfargede papegøyepynt, hvis jeg skal dømme etter tidlige forsøk på å kle henne opp i duse Pomp de Lux-klær - straks tvungent nederst i kleskurven og erstattet av bringebørrødt i kombinasjon med turkis og lillastriper. :hehehe: )
Hun høres ut som noen jeg kan spleise med Hiawata. Han vokser jo opp i et hjem hvor definitivt more is more. :knegg: Og det gjenspeiles i svært fargerik julepynt.
Ja, jeg synes ikke det er komisk, altså. Det er bare angsten for at stakkarne skal overkjøres av fremtidige, overkjørende kjærester jeg fniser av. :knegg:
Selvsagt kommer det også an på en hel masse annet hvem man har felles kjemi med, jeg sier ikke at kjønn er alt som betyr noe. Men hvis du er helt ukjent med fenomenet at jenter oftere leker med andre jenter og gutter leker med andre gutter, aldri har hørt om venninnekvelder eller gutteturer, så er jeg veldig nysgjerrig på hvor du vokste opp.
At ei jente som bare har søstre, og som først og fremst hadde jentevenner i oppveksten tenker at hun forstår seg bedre på jenter, er ikke så veldig uforståelig for meg altså. Likedan om man bare har brødre, og bare lekte med gutter i oppveksten, og dermed tenker at man lettere klarer å forholde seg til og forstå seg på guttunger. For meg er ikke dette det minste rart. Nesten litt rart at det skal være vanskelig å forstå.
Men Hiawata syns nok duse Karen Blixen-julepynt passer fint ved siden av hans Cookie Monster, Cola-truck, perlemorskimrende alligator og diverse hjemmemalte kuler. Han er raus sånn. :glis:
Og jeg syns selvsagt det vil være syns om hans fremtidige kjæreste skulle nekte ham å bruke sin julepynt om han ville det, men det har lite med at han er gutt å gjøre. Uten at jeg har noe sammenlikningsgrunnlag, jeg har jo bare ham.
Jeg er ikke så opptatt av julepynt, men ser for meg at det kunne blitt kleint om svigermor kom hit med en diger eske, og det var jeg som var vanskelig om jeg ikke likte den. Jeg håper vel at barna mine tar mer hensyn til partnerens smak enn min. Enn så lenge er det gutten som er den sentimentale av dem, frøkna er mer lik sin mor. :humre:
Nå hoppet du over den biten der jeg skrev at jeg tror det fenomenet du nevner i stor grad skyldes påvirkning fra samfunnet rundt mer enn at det oppleves mer naturlig for jenter å leke med jenter enn med gutter. Og har man vokst opp med dette ender man jo hovedsakelig opp med venner av samme kjønn og da blir det naturlig nok de man drar på tur med også.
... og er det fortsatt helt uforståelig for deg at jenter som er vokst opp med venninner og søstre har en forestilling om at de vil kommunisere bedre med en datter enn med en sønn? For det var det jeg kommenterte på. Grunnen til at mange tror de vil forstå det ene kjønnet bedre enn det andre er vel at det er det de er vant med å omgås mest fra sin egen oppvekst. Man er jente selv, har lekt med jenter og har søstre, og tror dermed at man vil ha lettere for å forstå andre jenter. Selv om du er oppvokst med å omgås begge kjønn like mye, så er vel ikke de fleste det?
Klart det viser seg ofte å ikke stemme, men at man kan ha den forestillingen på forhånd, er det egentlig så uforståelig?
Ja, det er forsatt rart. Det er da vel ikke sånn at om man har lekt med jenter og har søstre tror at alle jenter/kvinner er like? Og da å tro at man skal fortså og kommunisere bedre med et barn man enda ikke har møtt fordi det er en jente, er vanskelig å skjønne for meg. Med mindre man tillegger det ufødte barnet en hel del egenskaper jeg mener det ikke er grunn for.
Ja ja. Jeg synes i alle fall ikke det er vanskelig å forstå.
Folk har vel gjerne en hel masse forventninger til det som er ukjent, både på grunnlag av kjønn og på grunnlag av andre ting, ut fra hvilke erfaringer man har. Veldig ofte (som regel) viser disse forventningene seg å ikke stemme i det hele tatt, og forventningene er vel som regel følelsesbasert, mer enn fornuftsbasert, men like full er det helt menneskelig å ha det.
Ingen vet hva det egentlig innebærer å få barn, før de har prøvd det. Likevel har de fleste en eller annen forestilling, basert på ett eller annet de tror/har hørt/har erfart. Det er vel de færreste som har det helt åpent, uten noen forventninger, planer eller drømmer overhodet.
Jeg har kanskje møtt litt for mange varianter av jente og av gutt til å se akkurat dette.
Hvordan kommuniserer jenter om man ser jenter som gruppe? Har det noe med forestillingen om intrigejenter og følelsesjenter å gjøre det også?
Jeg syns det er litt rart, og faktisk føles litt ubehagelig, at det dras inn generelle argumenter om kjønnsstereotypier og kjønnssegregering i en tråd med et såpass personlig spørsmål.
Men jeg er jo også noe i kraft av å være hokjønn og kvinne, det er ikke uten grunn jeg er stolt og ser fremover 8.mars. Jeg skjønner ikke helt hva dere tenker når dere sier at kvinner ikke er like, det er KLART ingen er like, det er vel ingen som påstår det heller.
8 mars handler ikke for meg så mye om å være stolt FORDI jeg er kvinne, men det handler om at man skal være stolt, ha rettigheter og frihet uavhengig av hva slags kjønn man har.
Jeg tenker også at 8 mars er en viktig dag for menn.
Kvinner og menn er ikke helt like, men jeg er ikke glad i større båser basert på kjønn enn det er grunnlag for. For hva er da alle de av et kjønn som passer i båsen? Er man ikke kvinne eller mann nok?
Vel, jeg er stolt av det, det betyr ikke at det du nevner utelukkes av den grunn. Jeg synes du blander korta i denne diskusjonen, alt snakket om båser og kjønnssterotypier er jeg enig i, jeg ser ikke hvordan det er relevant for denne diskusjonen.
Men hvorfor er det mer politisk korrekt å ønske seg jenter enn å ønske seg gutter? Det at det er motsatt andre steder i verden, er jo ikke noen grunn for å være like diskriminerende og mene at barn av ett kjønn er bedre enn det andre å få.
Jeg sier ikke at det er mer pk i Norge, og jeg sier HVERTFALL ikke at et av kjønna er bedre enn det andre, jeg sier at det at jenter blir behandlet dårlig og har mindre rettigheter mange andre steder gjør at jeg ikke synes det er en uting at jenter er poupulære i Norge. Jeg hadde derimot syntes det var en uting hvis forholda i Norge fremdeles var som Poly skisserte i sitt innlegg.
Jeg er nok preget av alle de temmelig diskriminerende kommentarene oppigjennom, som tyder på at endel faktisk mener at jenter er mye bedre barn å få. Og det henger jo godt sammen med svarene i denne spørreundersøkelsen.
Jeg mener det må være greit å kunne snakke om kjønnsstereotypier i denne tråden altså. Hvis ikke burde det stått innledningsvis at dette er bare en spørreundersøkelse, ikke en diskusjon.
Jeg tror heller denne spørreundersøkelsen er preget av at det er flest kvinner på forumet. Hvis du stilte spørsmålet på et forum med 99% menn kan det hende statistikken hadde sett litt annerledes ut. Tror det ofte er slik at menn ønsker seg sønner og kvinner ønsker seg døtre. På grunn av den forestillingen enkelte har (hvor vanskelig det enn er å forstå), om at de lettere vil forstå seg på personer av sitt eget kjønn.
Ja, hvis ikke jeg husker feil så har vel alle (eller ihvertfall de aller aller fleste av) de slemme kommentarene jeg har fått om gutter oppigjennom kommet fra kvinner. Men jeg syns ikke det gjør det noe bedre, i og for seg.
Legger for mye i svaret på dette spørsmålet. Det er ikke MANGE svar her (i forhold til brukere), og jeg tror langt de fleste har svart noe a la "tja, ikke at det var viktig, men siden du spør så var kanskje "jente" fremst i tankene mine"
Glemmer at dette var tanker for gjorde seg for til dels ganske lenge siden. Mange av mine refleksjoner rundt jenteroller/gutteroller har kommet til etter at jeg har fått barn. Før det vandret jeg ganske bekymringsløst rundt i verden når det gjelder likestilling, ganske skjermet fra diskriminering i oppvekst, utdanning og jobb. Og lenge føre lekebutikkene ble lyserosa og blå.
Ikke tenker på at vi ikke visste hva vi gikk til. Og tankene mine rundt hva et jentebarn/guttebarn/barn overhodet var for noe, for ikke å snakke om forståelsen av at barn er utrolig mye mer ulike enn man klarer å se for seg på forhånd, var temmelig sketchy
antar at dette var tanker som kom etter en grundig og rent rasjonell refleksjon rundt alt barn, kjønnsroller, relasjoner, etc. innebærer
For de fleste var dette vage strøtanker vi gjorde oss uten å tenke nærmere over det. Hva vi la i det å få jentebaby ble derfor selvsagt preget av hvilket ubevisst bilde vi hadde av mor/datter-relasjon (mest sannsynlig preget av vår egen relasjon med mor), av hvordan vi så på egen oppvekst som jente, hvordan vi hadde hatt det med søstrene våre, osvosv. Altså hele den kjønnsubalanserte arven vi hadde med oss.
Klart det ikke gjør det. Men det er jo ingen i denne tråden som har sagt negative ting om gutter?
Jeg ble så lei meg da jeg leste stereotype, negative kommentarer om små jenter fra folk jeg alltid har sett på som kule og oppegående jenter her på forumet at jeg tenkte jeg skulle trekke meg helt ut av tråden. Men så tenkte jeg at jeg skulle si fra istedet for. Det er ikke ok å ha negative forventninger til bittesmå folk man ikke kjenner engang. :(
Jeg skjønner godt at den type kommentarer har gjort sitt med deg, jeg hadde taklet noe sånt dårlig, men jeg tror også at de som huker av for "jente" i denne diskusjonen er milevis unna de du har snakket med. Jeg synes ikke svarene i denne tråden bærer preg av de holdningene du skisserer, heldigvis.
Jeg synes det er relevant når jeg ser en del av svarene som gis her. Det er disse svarene jeg forundrer meg over og også sliter med å forstå.
Om man ønsker seg jente fordi man vet mer om hvordan jenter kommuniserer må det implisere at man tenker at jenter kommuniserer annerledes enn gutter.
Jeg er ikke sikker på akkurat hvilke svar du reagerer på, men jeg mener fremdeles at du tar folks "strøtanker" (takk, Poly) mens de var gravide for seriøst, og at du legger litt for mye i det.
Per i dag, med de kjønnsforskjellene vi nå en gang lever med, så vil jeg påstå at det på gruppenivå er STORE forskjeller på hvordan menn og kvinner kommuniserer! Et møte med bare kvinner vs 50/50 kvinner/menn vs bare menn er veldig ulike møter, selv med samme yrkesmiks/aldersmiks, etc. Det er ikke helt crazy å anta at en jente som vokser opp i en fortsatt ganske kjønnet verden vil kommunisere mer slik det er vanlig at kvinner kommuniserer. Selv om det er store individuelle forskjeller.
Jeg skjønner deg veldig godt, Filifjonka. Det er ikke noe gøy i det hele tatt å føle på at andre synes det mangler noe og virker som de ikke ser de flotte barna som er der. :klemme:
Det innlegget tror jeg de aller fleste i tråden reagerte på, så det blir dumt hvis du legger det til grunnlag for denne debatten mtp at 99 % av svarene ikke er i nærheten av det der?
Jeg tror strøtankene finnes i ulik seriøsitetsgrad. I mine øyne er det som sagt forskjell på å forestille seg at man bærer på et kjønn og å ønske seg et kjønn.
Jeg synes også det er stor forskjell på forklaringer for hvorfor man ønsker seg ett kjønn framfor et annet.
Det er totalen jeg er overrasket over og jeg synes det er mye at 150 har svart. Hvis jeg skjønner tallene er det ca 730 aktive brukere på FP. Som jeg skrev her:
Og jeg syns fortsatt det er veldig snevert og naivt å tro at den dagen vi var nygraverte og mer eller mindre ureflekterte rundt gutter/jenter/individer, før FP og alt mulig, så hadde vi frigjort oss ALDELES fra alle våre innarbeidede og nesten instinktive syn på hva en mor/datter-relasjon er (eller for min del, mor/sønn, siden jeg aldri hadde sett gode sånne), fra våre egne barne- og ungdomsopplevelser, etc. og så på alle barn som intetkjønn helt, fullstendig uten noen som helst kjønnede egenskaper.
Tja. Den inneholder vel ikke negative karakteristikker av guttene her, bare om at Charlie mener at det er jentene som styrer det sosiale. Noe jeg forøvrig er uenig i.
Tallene blir jo uansett ikke riktige når man ikke får lov til å svare at man ikke hadde noen preferanse på kjønn. Jeg har for eksempel ikke svart i pollen.
Jeg sier selv at jeg er klar over at jeg går i fella selv innimellom, f.eks. ved at jeg inntil nå har referert til meg selv som guttejente.
Og det er da ikke bare "nygravert og ureflektert". Det har vært ønsker om kjønn for nr. 2 og nr. 3, og mange utsagn i denne tråden viser jo at voksne, oppegående folk har noen syn på jenter særlig (som pøbelsara og Java har vist til) som jeg er veldig overrasket over.
Enig. Jeg ser at det er presisert at HI ikke synes det er relevant i denne spørreundersøkelsen, men det er jeg svært uenig i. Klart det betyr noe hvor mange som var likegyldige til kjønn?
Farmor/mormor-diskusjonen er så bælteit at jeg ikke vet om jeg skal le eller grine, forøvrig. Det er da mennesket bak som har noe å si i forhold til relasjonen.
Jeg kan bare svare for min egen del. Jeg krysset av for at jeg ønsket meg jente i svangerskap to og tre. Hvorfor? Jo fordi jeg hadde lyst på barn av begge kjønn. Det betyr allikevel ikke at jeg synes at gutta mine er mindre verdt enn om de hadde vært jenter. Og jeg har fått tre barn fordi jeg hadde lyst på tre barn, ikke fordi vi har prøvd på jenta.
Jeg har også lang erfaring i å jobbe med barn i forskjellige aldersgrupper og det er en forskjell på jenter og gutter. Ofte. Konflikter mellom guttene er oftere preget av en skikkelig utblåsning og så ferdig med det, enn blant jentene hvor min erfaring er at mer skjer i det skjulte. Og så har du alle variantene mellom der og gutter og jenter på hver "side". Uten at noe er bedre eller dårligere enn annet.
Men hvis det er sånn som i den barnehagevideoen at jenter blir hysjet ned og satt på sidelinjen mens guttene får åpne samtaler og får komme frem er det kanskje ikke så rart at jentene venner seg til å operere litt mer i det skjulte.
Jeg tenker at disse forskjellen i konflikthåndtering selvfølglig er tillært, og at vi må erkjenne dem. Samtidig må vi jobbe med a) hvordan håndterer vi det så lenge vi har det (f.eks. jentemobbing) og b) hvordan kan vi jobbe for å bli kvitt disse tillærte kjønnsforskjellene.
Treåringen min har fra første dag på stor avdeling i barnehagen kommet hjem med veldig bastante meninger om hva jenter kan gjøre og hva gutter kan gjøre, og blir ganske overrasket når jeg forteller ham at han kan ha langt hår og neglelakk om han vil, og at han kan sitte sammen med jentene og spille puslespill om han ikke vil være på puterommet og "slåss" sammen med guttene. I barnehagen hans synes jeg dette er så dominerende at jeg har tatt det opp med ped.leder og spurt hvordan de jobber med dette. Vet ikke om barnehagen vår er et "skrekkeksempel", men jeg håper det. Den er dessverre plaget av en enorm overvekt av mammaer og pappaer i den mer "ekstreme" versjonen av gammeldagse kjønnsrollemønster.
Jeg har mine i en barnehage med en stor overvekt av gutter. Det er på overflaten ingen forskjellsbehandling av gutter og jenter, gutter kan med all selvfølgelighet lage seg smykker og pynte seg med dem eller perle til de blir blå i ansiktet. Og de kan være lucia når det er luciatog. Jenter får herje så mye de vil, begge kjønn finnes i dukkekroken. Det er stor overvekt av høyt utdannede foreldre med et ekstremt likestilt kjønnrollemønster på hjemmebane i mange av familiene. Likevel er det et ønske fra endel jentemødre at jentene må bli skjermet litt fra guttene for å ha mulighet til å gjøre jentegreier og ha glede av hverandre. Akkurat det tror jeg ikke jeg er i stand til å sette meg inn i, men det oppleves som et reelt behov. Men plutten min har jo oppfattet hva jenter og gutter kan ha på seg av klær han også altså, og han mener at alt som er rosa er merket med jentelus omtrent. Hvor han har det fra aner jeg ikke. Og han passer på å definere det han vil bruke som er rosa som noe annet. Lilla har han bestemt seg for at er lov, og lilla innebefatter de fleste rosanyanser unntatt babyrosa. :knegg:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
