… og det er ganske vanskelig å merke at noe er galt med et fenomen som har den typen kulturell aksept. Men om man kommer utenfra, om man for eksempel har hatt gleden av å drikke øl med folk fra et land hvor voldtektsvitser er helt greit og akseptert, ser man problemet med skrikende tydelighet. («Jeg må gå hjem, jeg orker ikke å høre den vitsen du kommer til å fortelle om du får én øl til.»)
Jeg har ikke startet noen kampanje, som jeg vet om.
Jeg tenkte mer på dem som ikke synes bøkene gir feil inntrykk av et godt forhold, at de muligens hadde tenkt annerledes dersom det som skjer med Ana i bøkene hadde skjedd ei her inne. Hadde det vært like pirrende/underholdende da?
Jada, det er fantasi. Ikke virkeligheten. Men for mange er det nettopp det. Jeg mener at ved å lese disse bøkene, se filmen, opphøye Christian som en sexgud eller hva søren man gjør, og bruker penger på dette så forfatteren tjener på skitet sitt, så anerkjenner man disse handlingene.
Som så mange andre har skrevet før meg, så kan man ikke redde en psykopat. Dessverre er det alt for mange som har opplevd dette. Enda mer trist er det at det er personer som opplever dette akkurat nå, og mange fler som kommer til å oppleve dette i fremtiden. Men det er jo greit, for han elsker henne så høyt.
Fantastisk referat fra debattinnlegget, -ea-. :humre:
Jeg har ikke lest bøkene, jeg har ikke tenkt å se filmen(e) (kommer det flere?). Jeg har heller ikke lest eller sett Twilight. Dårlig fan fiction av en uinteressant bokserie høres ikke akkurat ut som noe jeg kommer til å kaste bort tid på.
Jeg har for øvrig lest utdrag av den opprinnelige postede fan fiction-historien, da den ble brukt som skrekkeksempel på hva noen greier å få bokkontrakter på av folk som håper på å bli utgitt. Jeg leste ett avsnitt og fant minst 15 feil. Et rykte vil ha det til at de ikke er rettet opp i de utgitte bøkene. :knegg:
At dette presenteres som romantikk sier noe om at det er skikkelige lave standarder ute og går. "Han slår meg og voldtar meg og isloerer meg fra alle mine, men det går greit siden han elsker meg så høyt." Jepp, sånn vil vi kvinner ha det. :rolleyes:
Jeg er litt på tynn is her, for sjangerkonvensjoner i husmorpornosjangeren kjenner jeg lite til. (Det eneste jeg har lest er Isfolket, og jeg har heller ikke lest noe om det.) Men det stemmer sikkert at undertrykkende relasjoner er en konvensjon, men det finnes sikkert flere? Jeg er vel litt der at jeg tenker at man kan gi markedet det markedet tydeligvis vil ha?
Å snakke om at undertrykkende relasjoner er galt i virkeligheten er selvfølgelig bra. Men jeg ser ikke poenget i at det skal være galt å ønske lese om det.
Det er ett eller annet i koblingen fiksjon-fakta jeg ikke helt skjønner. Hvorfor skal det å lese om undertrykkende relasjoner tilsi at man ønsker undertrykkende relasjoner i virkeligheten, noe mer enn det å lese norsk samtidskrim skal tilsi at man ønsker bestialske barnedrap i virkeligheten, for å sette det på spissen?
Som flere har påpekt; det henger jo sammen med fremstillingen av det. I det aller meste av annen litteratur blir drap fremstilt som galt, og voldsmenn som utnytter en svak part blir ikke fremstilt som helter. Selvsagt finnes det voldsromantisk litteratur (og film, ikke minst!), men jeg syns allikevel det har en moralsk rettesnor (man er ikke helt om man utnytter og plager de som er svakere enn seg f.eks.) som fullstendig mangler her. Her blir mishandleren fremstilt som en ønsket helt, som gjør ønskede gjerninger.
Ja, som Tallulah sier, problemet er at det er en sjangerkonvensjon at misogynistiske og undertrykkende relasjoner framstilles som romantiske. «Det er jo litt romantisk også, da, at han ikke kan styre seg selv om hun sier nei!» Nei, dammit, det er ikke mye romantisk!
Jo, men jeg ser det ikke som så veldig problematisk at noen ønsker å lese en slik fiksjon. Og jeg ser ikke at man nødvendigvis romantiserer slike relasjoner i virkeligheten av den grunn.
Men hele hovedinnvendingen til de av oss som har vært kritiiske i denne tråden, er jo at filmenselges inn som en hyperromantisk kjærlighetshistorie.
Toffen sier det:
problemet er at det er en sjangerkonvensjon at misogynistiske og undertrykkende relasjoner framstilles som romantiske.
Jeg er jo millitant feministnazi, og synes dette er et stort problem. Vi synes jo for søren at Beauty and the Beast er en romantisk historie!
Mitt standpunkt er at folk kan lese all den søpla de vil. Å markedsføre en manipulernde, kontrollerende personlighetsforstyrret ufølsom dust av en fyr som den førsteelsker og sexgud, er problematisk.
I går leste jeg et synopsis av bok tre, fordi jeg ville lese om slutten på historie. Sjarmerende nok, bli ana gravid. Sjarmerende nok har CG åpen linje til gynekologen hennes, som kan fortelle at hun ikke har møtt opp for å få p-sprøytene sine. Og sjarmerende nok var det han som i første bok sendte henne til gynekologen for å få p-piller, så han skulle slippe å bruke kondom. Sjarmerende nok, blir han rasende for at hun er gravid. Han elsker henne jo så høyt og vil ikke dele henne, må skjønne. Etter mye om og men og hjerteskjæring, ender han opp med å ville ha både ana og babyen, likevel. Og så levde de lykkelige i alle sine dager.
Utrolig interessant og helt typisk bilde av en kontrollerende mishandler. Også at han blir sjalu på det ufødte barnet - i voldelige forhold eskalerer volden ofte under svangerskap, nettopp fordi den kontrollerende ikke vil dele oppmerksomheten med noen andre. Slev om det er eget kjøtt og blod. Å, så utrolig sjarmerende.
Så dette er jo et utrolig godt tegnet bilde av en klassisk bølle av en personlighetsforstyrret mann. Bare at han fremstilles som det ypperste av romantiske helter på denne siden at årtusenskiftet.
Og det ER mange som oppfatter dette som en dampende heit kjærlighetshistorie. DEt er det jeg reagerer på. Jeg mener det er en trend i vesten at vi fremstiller romantisk kjærlighet på en usunn måte. Jfr. twiligh. Jfr. Beauty and the Beast - som vi til og med synes passer godt for barn.
Jeg gir beng i sexen. Folk kan skrive om sex til de blir blå, lese om sex til de blir blå og se så mye porno de bare orker. Det jeg reagerer på er normaliseringen og idoliseringen av farlig kontroll og manipulasjon.
Tja. Nå har jeg lest ganske lite i den sjangeren (jeg har litt lyst til å lese "50 shades of Grey" bare for å se om jeg tar hypen, men det er så mange jeg vet om som har karakterisert den som et makkverk så jeg har bare ikke orket.)
Så vidt jeg skjønner så er hovedankepunktet til deg og de andre er at dette usunne forholdet blir beskrevet som "romantisk"? Altså at litteraturen "sminker opp/vinkler" det som er galt og fornedrende som rett og vakkert? (Da kan jeg anbefale dere å lese "Catherine Ms seksuelle liv". Der er det en fyr hun har et forhold til som skjærer henne opp med barberblader - men fremstillingen er veldig lite romantisk. Faktisk blir jeg litt kvalm enda når jeg tenker på den boken.)
Eksakt. Men det viktigste poenget for meg er at det skjer systematisk i masse fjærlett underholdningslitteratur samtidig, og derfor er med på ufarliggjøre sånne forhold. Og jeg synes det er helt på linje med f.eks. rasistiske vitser som har gått fra å være «bare morsomme» til å oppfattes som uakseptable, og jeg håper jo at det samme kan skje her. Derav masingen.
Ja. Enig i at det er rimelig gjennomsyret i vår kultur at kvinner må akseptere at menn er dominerende "fordi de elsker dem". Feks den "Australia" filmen (Nicole Kidman, Hugh Jackman) var jo helt ekstem begge veier, både måten han behandlet henne og romantiseringen. Grep til og med meg selv i å synes at det var romantiske partier. (Men akkurat 50 shades har jeg ikke lest, har heller ikke tenkt å se filmen)
Er ikke en viktig del av disse bøkene med "dominerende menn som forsyner seg" at de er store, sterke, tiltrekkende menn? Gjerne rike også. Som er så omsvermet at det er prestisje i å være "hans".
Jeg tror ikke noen kvinner fantaserer om Bob-Kåre som jobber på Burger King.
Husker ikke alle i tråden: Pøbelsara, M^2. Tallulha mener boken er romantisert vold. Og så er det en del som er motstandere av romantisert vold (Skilpadda, Tinetoff), men jeg har ikke fått med meg om de egentlig har en formening om denne boken (jeg kunne ha gått tilbake å finlest tråden, men det var de jeg husket i farten)
Nå var bokanbefalingen noe sleivete. Boken jeg nevnte er bra skrevet (litterært sett), men absolutt ikke noen bok jeg "hygget" meg med. Er usikker på om jeg reellt sett anbefaler noen å lese den.
Hva mener du egentlig nå? Hva har redelighet med dette å gjøre? Jeg har sagt jeg ikke ser voldtekt, at forholdet ikke er sunt og jeg hadde ikke ønsket et slikt forhold selv og at jeg har lyst til å lese bøkene en gang til for å se hvordan jeg ser de nå. Jeg har aldri, aldri sagt at jeg ser på dette som en romantisk, flott historie hvor drømmeprinsen får sin prinsesse.
Det er mulig jeg har oversett ett eller annet innlegg, men selv har jeg i hvert fall aldri sagt det. Det jeg har sett er at noen liker bøkene, ikke ser voldtekt/utslettelse, men at forholdet ikke er sunt og flott likevel.
Det er bare å lese tråden. Jeg finner da ikke på ting, hvorfor skulle jeg det?
Dessuten skriver vi jo også om hvordan dette er problematisk på samfunnsnivå, og det kan da ikke ha gått deg hus forbi at dette markedsføres som heit kjærlighet? På valentinsdagen. :nemlig:
Jeg har lest hele tråden, opptil flere ganger. Og det har faktisk ikke gått meg hus fordi at premieren er i morgen.
Vi snakker fordi hverandre. Du prater om markedsføringa av filmen, mens jeg snakker om hva som blir skrevet her inne om bøkene. Og jeg kan fortsatt ikke se at noen (ok, kanskje en ukjent bruker) romantiser disse.
Det er jo mange, særlig i begynnelsen av tråden som mener at dette er jo er lett underholdning.
det kan godt hende vi prater forbi hverandre. Jeg mener at det er et problem som Toffen og tally sa for et par sider siden, at
misogynistiske og undertrykkende relasjoner nærmest er en sjangerkonvensjon
. Toffen la til i husmorpornosjangeren. Jeg mener jo at det er langt utover husmorporno at dette er et problem. Jfr Beauty and the Beast, som jo er beregnet for barn - og jenter i sær. Jeg synes det er stort problem når vi setter likhetstegn mellom sykelig kontrollbehov og sjalusi og stor lidenskap og kjærlighet. Men nå gjentar jeg meg selv til det ytterst kjedsommelige.
Nå gikk jeg bare gjennom de to første sidene. Men jeg fant nå noen av de tingene jeg hadde reagert på. Som pøbelsara sier. Nei, jeg ser at det ikke er skrevet at dette er vakker romantikk, men det er mange som sier at her er det ikke noe overgrep, dette er enkel litteratur om et likeverdig forhold, for ikke å snakke om alle de som etter hvert anklager de som er uenige om å tolke uten å ha lest bøkene. Det var derfor jeg til slutt ville si at jeg har lest bøkene og jeg leser dem definitivt som bøker om en overgriper. Det hadde vært uproblematisk dersom det ble behandlet som bøker om en overgriper, men det mener jeg at det ikke gjør.
Blæh- trollete menn og nek til kjerringer, tenker nå jeg. Altfor mange damer blir tiltrukket av duster. Se bare på hvor mange fengselsromanser som finnes, spesielt i USA. Ja, han var en sadistisk morder før, men min kjærlighet har endret han..." :gal: For mange damer /jenter går rundt og tror på slike umulige kjærlighetshistorier. Vi trenger ikke flere, enkelt og greit.
Tegnefilmen? Enig i at det er steretypisk at bare man elsker noen høyt nok endrer de seg, men jeg er ikke enig i at det nødvendigvis gjenspeiler vår kultur - det er jo et styggammelt eventyr.
Jamen, Rine - tenk om alle disse damene klarer å elske alle disse fæle mennene snille? Det er jo bare snakk om den rette store kjærligheten, så blir udyret til en vakker prins. Og Christian Grey til en tam snart tobarnsfar. :lykkelig:
Jeg mener at den har samme budskapet som FFOG. Vakker prins blir forhekset til udyr. Udyret må lære og elske og få noen til å elske ham tilbake for å bli den vakre prinsen igjen. Udyret tar belle til fange. Udyret behandler belle skikkelig dårlig, låser henne inne, nekter henne mat, kjefter på henne og er skikkelig ugrei, men viser av og til en mykere side. Legg til at Belle har en frier til som er akkurat like voldelig og hensynsløs som udyret, men dummere og fattigere. Tilslutt oppdager Belle av en eller annen merkelig grunn at på tross av at udyret har holdt henne fanget og nektet henne mat og behandlet henne drit dårlig, med et par små unntak, så eølsker hun ham, og han blir forvandlet til en vakker prins fordi hun elsker ham høyt nok og de lever lykkelig (med det levende serviset sitt) i alle sine dager.
Greit at det er et eldgammelt, men disneyfisert eventyr, men det er jo yndlingsfilmen til millioner. Og mange, mange mange elsker historien.
Coya - jeg setter det på spissen. Jeg tror ikke alle kvinner er slik. Men dette er en reell problemstilling i mange maktulike og voldelige forhold. Derav mitt sterke engasjement. :sukk: I am not making this up. :sukk:
Men alle gamle disneyfilmer er omtrent like idiotiske. Alle kvinner skal reddes av prinser, på nokså creepy vis. Hva mener du vi skal gjøre, forby dem? Nekte barna våre å se dem, på samme måte som våre foreldre nektet oss rosa kjoler og kjønnstereotype leker? Eller la dem leve seg inn i dustete eventyr og balansere dem med fornuft og gode holdninger?
Jeg har fortalt Snorkfrøken uttallige selvkomponerte eventyr der prinsessen redder den litt pinglete prinsen, lar ham løpe av gårde og drar selv ut i verden med sin nye bestekompis, dragen. :knegg:
Ja, Men det må jo være mulig å skille mellom hva som er kulturell kontekst nå og hva som er tidligere tider. Var en diskusjon om dette tidligere, hvor jeg fortalte om hvor overrasket jeg ble over å lese den åpenlyse rasismen i Robinson Cruesoe, men jeg setter jo boken i en historisk kontekst.
Hvis problemet ditt er at du peker på at det er en kulturell kontekst som sier at kvinner skal elske menn uansett hvordan de blir behandlet så må du jo peke på samtidslitteratur. Ellers kan du jo begynne å ta for deg bibelen ... Det blir litt søkt synes jeg å lete etter uheldige referanser i kultur som ikke akurat speiler samtiden.
Synes feks Mulan ikke er like bakstebers, samme gjelder jo forståvidt Lilo & Stitch. Eller ... eh, hva er det Pixar sin superheltfilm henter da?
Nå skjønner jeg ikke hva du mener? Vi påvirlkes da av ting helt uavhengig av når det stammer fra? At mange av oss ikke ser det usunne i måten Christian Grey behandler Ana på eller måten udyret behandler Belle på, eller Edward behandler Bella på i twilight, er jo problemet jeg prøver å adressere. jeg mener at det er et problem at vi lever i en kulturell kontekst som ofte forteller oss at kjærligheten overvinner alt. At Skjønnheten og Udyret er et eldgammelt eventyr spiller vel ingen rolle, så lenge det er elsket av moderne barn/jenter?
Hva har alder på fortellingen eller hvorvidt det er eventyr eller ikke med saken å gjøre, egentlig?
Jeg er for øvrig også veldig kritisk til den voldsforherligelsen og alminneliggjøringen av drap i underholdningsøyemed vi har i vår kultur også.
Skjønnheten og udyret er jo modernisert og aktualisert av Disney, så jeg syns absolutt ikke det er far fetched å trekke frem. Det blir jo som om man ikke skulle sett det problematiske med Robinson Crusoe med dagens øyne, men heller føyset av det og videreført det i moderne tolkninger fordi man ikke mener det er et problem.
Him: det er mulig jeg bare gjenspeiler min alder nå, men Mulan er ikke en gammel disneyfilm for meg. :knegg: Jeg tenkte Snehvit, Tornerose, Askepott, Peter Pan for den del. Belle er jo rene rødstrømpen sammenlignet med that lot.
Men Pocahontas! Jeg leste noe om hvordan den historien egentlig var, huhei! Ikke noe edelt over det kjærlighetsforholdet, gitt - for ikke å snakke om John Smith!
Jeg synes også at pøbelsara skriver veldig mye fornuftig i denne tråden. :nikker:
Og jeg har silt både eventyr og Disneyfilmer for mine jenter. Barn trenger gode forbilder, både jenter og gutter. Da går det an å være litt bevisst på hva man velger ut for dem. Etter hvert velger de mer selv, og da ser de visst mest på iCarly. :gal:
Fordi jeg ikke applauderer kvinner som innleder forhold til sasiatiske voldsmenn i fengsel? Akkurat. :gal: Men jeg kan godt si noe negativt om menn også, sånn for å veie opp: F.eks er jeg sterkt skeptisk til at så mange tilfeldigvis finner "ekte kjærlighet" på en bar i Thailand.
Hun mener selvsagt at jeg bør støtte opp om folk jeg synes oppfører seg dumt hvis de tilfeldigvis har innovertiss, slik jeg har. Hvis folk som oppfører seg dumt tilfeldigvis har utovertiss, har man (som innehaver av innovertiss) lov til å være litt mer kritisk. :nemlig:
Ikke nekt- du mente det! :trasser:
Vel, jeg innrømmer at jeg ser litt rødt av det forslitte uttrykket der, altså. Jeg er dessverre ikke så fryktelig open minded for alle typer oppførsel og livsvalg, men da handler det om nettopp det- oppførsel og livsvalg- ikke om kjønn, farge, alder osv.
Pøh, du vil bare vite det fordi hun er en kvinne. Vi kvinner skal støtte hverandre, også når det gjelder bruken av forslitte og dumme uttrykk. :nemlig:
Det fungerer som underholdning for noen, som så mye annet. Det betyr ikke at man verken ser på det som normalt, realistisk eller ikke hadde reagert voldsomt om man hadde møtt på det selv i det virkelige liv. Samtidig er det vel naturlig at ulike mennesker tolker en historie ulikt, og at man vil vektlegge ulike apekt ved den. Kanskje overser man noe, og fokuserer på andre ting. Bitene det var sakset ut fra tidligere i tråden husker jeg ikke en gang at jeg leste. Men at ikke alle slags tema skal kunne finnes i 'underholdning' - hvordan man nå enn tolker det begrepet - blir for meg en snodig tanke. Det er mye alvorlig som presenteres som underholdning. Det er jo hva du evt. gjør med dette som avgjør om det har noen påvirkning.
I dette tilfellet har markedsføringen naturlig nok rettet det nok sex og romantikk. Sex selger. Men bøkene tar jo også opp hvordan traumer i barndom kan ødelegge et menneske. Hvordan behovet for kontroll kan komme av at du aldri vil stå i en så utsatt posisjon igjen. Jeg vil tro at mange som leste disse bøkene også så kompleksiteten i dette. Det lå en slags forklaring bak.
Så når alt kommer til alt så ser du jo det du ser, og fokuserer kanskje på det du har behov for.
Mens noen får rippet opp i ting gjennom dette, er det andre filmer og historier jeg får vondt i magen av.
Jeg så forresten at en britisk jernvarekjede hadde sendt ut info til sine medarbeidere om at de måtte regne med større etterspørsel etter diverse produkter, og å få litt delikate spørsmål. :humre:
Dette var det som fikk meg til å reagere. Tonen i innleggene.
Jeg reagerer også på enkelte typer oppførsel og livsvalg, men jeg skjønner ikke hvorfor det må fjases med. Det er jo bare trist at det faktisk finnes kvinner der ute som elsker massevoldtekts og drapsmenn som sitter livstid i fengsel.
Det er mulig jeg bare er ei sur megge i dag og overreagerte, det var ikke mer komplisert enn det. Jeg reagerte på det jeg oppfattet som fjasing, litt sånn ovenfra og ned-fjasing av alle neka der ute.
Oki - da skjønner jeg. Men jeg liker overhodet ikke begrepet, bare så det er sagt. Det er himla patroniserende. :sukk:
Jeg ironiserte litt sammen med Rine - men jeg er oppriktig fortvilet over at konseptet å elske noen nok til at de forandrer seg er en del av metafortellingen om kjærligheten, altså. Virkelig. Jeg tenker at ideen om at bare man viser sin godvilje og sin kjærlighet og sin vilje og evne til å tåle vondt (love hurts) for å komme inn i en slags høyere enhet, er godt egnet til at veldig mange finner seg i alt for mye alt for lenge. Jfr tråden her inne i forumet også, hvor slitne, triste folk har spurt om det kjærestene deres gjør og sier er greit. Og jeg er veldig opptatt av dette fordi jeg vet at man lett kan la seg manipulere til å finne seg i alt for mye dårlig oppførsel under dekke av at man at de egentlig ikke mener det, de er bare så skadet og trenger å bli bedre. :sukk:
Jeg skjønner alt dette. Det er jo på grunn av mye av det du sier at jeg synes det er ille at denne filmen og bøkene markedsføres slik de gjør. Det fremstilles som at det er greit at han behandler henne som han gjør (og da snakker jeg ikke om sexen) FORDI han er skadet av en traumatisk barndom. Og at det fremstilles slik at hun får belønningen for å la seg kontrollere og bli oversett/utsatt for usaklige beskyldninger/måtte velge mellom sitt ufødte barn og faren og generelt helt urimelig oppførsel, ved at tilslutt - så blir han snill. Tilslutt vil han ha henne og babyen likevel, også lever de lykkelige alle sine dager. Og det er romantisk?! :dåne:
Før jeg leste denne tråden hadde jeg kun lest bøkene. Etter jeg leste denne tråden, har jeg såvidt fått med meg litt av markedsføringen. (Fordi jeg ikke hadde oppsøkt den tidligere.) Og jeg må medgi at jeg reagerte på den. Det framstilles i et veldig snodig lys for meg. Jeg syntes heller ikke Felleskjøpreklamen var særlig morsom, faktisk.
Men det er jo helt fullstendig virkelighetsfjernt. Ikke nødvendigvis slik han behandler henne, men selve slutten. Og jeg tenker jo at det er noe de fleste er i stand til å forstå?
Jeg synes dette er interessant også på andre områder, for eksempel (og spesielt) når det gjelder hvordan straffesystemet er lagt opp. Det er muligens litt søkt å sammenligne slik direkte, men jeg mener det handler om mye av det samme, nemlig at alle vil komme til å endre seg bare de får nok omsorg, påvirkning, behandling og annen input i diverse former. De er egentlig ikke slik, de er skadet og trenger å bli bedre, og må få nye sjanser. Sett i lys av samfunnsverdier og kultur er det ganske interessant.
(Uten å kuppe tråden. Dette er i høyeste grad en digresjon. :knegg:)
Mulig jeg er på viddene her nå, men jeg diskuterte dette temaet mannen min, som overhodet ikke kjenner til Fifty Shades. Han argumenterte med romantisering av drap og vold i uttallige filmer, feks Rambo (som jeg ikke har sett). Han slengte også inn noen argumenter om ytringsfrihet og retten til å lage til å lage de filmene man vil. Er dette sammenlignbart?
Man kan jo gjerne lage sånne filmer. Jeg er enig med mannen din i det, Hyacinth. Det er markedsføringen det er noe feil på. Dette er ikke en romantisk film. Etter alt som er skrevet her høres dette mer ut som en film om en skadet mann som viderefører skading og en dame som lider av Stockholmssyndrom. Hvis den var markedsført som det ville diskusjonen vært en helt annen. Da ville det ikke blitt laget undertøykolleksjoner heller tipper jeg.
Enig i det. Som jeg nevnte tidligere i tråden, har jeg ikke fulgt med på markedsføringen. De siste par dagene har jeg derimot gjort det, og likte ikke det jeg så. Mannen her påstår at han ikke har sett noen romantisk markedsføring, "snarere markedsført som en dominant film", men jeg mistenker ham for å ikke ha sett så nøye etter.
Ytringsfrihet synes jeg det blir rart å trekke inn på bakgrunn av at folk er uenige i noe.
Men, når det gjelder romantisering av vold så er vel ikke det en helt feil sammenligning? Det er altså ikke volden i seg selv det handler om, verken i Rambo eller i denne Fifty Shades, men at man tolker og markedsfører det som en positiv greie.
Jeg ser ikke helt hva ytringsfrihet har med dette å gjøre? Man har jo også rett til å mene hva man vil om det som blir laget, og det er jo nettopp det vi driver med nå.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.