Jeg er faktisk alltid bevisst på å ikke ilegge andre meninger, jeg prøver alltid å tydeligjøre at det er jeg som oppfatter/tolker hva andre sier/skriver. Men det kan selvfølgelig skje en glipp av og til på at jeg ikke er tydelig nok på dette.
Det gjorde det kanskje denne gangen, jeg er ikke helt frisk og hodet henger ikke helt med. Men derfor var jeg også veldig raskt på å skrive at jeg kan ha feiltolket deg. Når det skal sies, er jeg fortsatt forundret over det du skrev, men siden du ikke ønsker å kaste mer lys over det for det bare være.
Jeg mener at det er historieløst å ta avstand fra feminisme, fordi vi kvinner har oppnådd vår rolle og posisjon og muligheter i dagens samfunn som direkte resultat av feminismen.
BLir bare rot det her, vi driver begge og editerer på egne innlegg mens den andre skriver.
Nuvel, det gir mer mening enn det jeg tolket i det du skrev. På den andre siden har jeg ikke oppfattet at noen i denne diskusjonen har tatt avstand fra feminismem og det som feministene har kjempet fram. Det tror jeg derimot at vi alle er svært takknemlige for. Det er allikevel ikke ensbetydende med at alle føler det er riktig å kalle seg selv for feminist.
Selvsagt kan man være feminist uten å gå i tog! Det er jo veldig mange som ikke har et forhold til å gå i demonstrasjonstog av noe slag, det betyr ikke at en ikke mener ting likevel. Mannen min hadde aldri i sitt liv gått i 1. maitog før han møtte meg, men han var jo solid plassert på den siden av politikken likevel. Det var bare ikke noe han var oppvokst med eller så for seg at var noe for ham. Jeg har mange venninner som definerer seg som feminister, men som ikke ville gått i 8. marstog av den grunn. Ikke dårligere feminister av den grunn. :nemlig:
Hvorfor(!) må du bruke en gal-smiley etter utsagnet når det er folk som skriver det samme i tråden? Kan du ikke like godt kalle disse brukerene for gal?
Ærlig talt, jeg synes det er så utrolig nedlatende tone til de som ikke kan identifisere seg med å kaller seg feminister i denne tråden at jeg blir både trassig og sur. Og er i alle fall enda mer sikker på at jeg aldri skal gå i 8. mars tog, historieløs som jeg er. :gal:
Og ellers er jeg atter en gang enig med Filifjonka.
Nei, fordi jeg sånn jevnt over synes de er ganske fornuftige. Kanskje derfor jeg blir så overrasket over den (i mine øyne) noe merkelige argumentasjonen for å ikke "kalle seg" feminist. Og så lurer jeg fremdeles på i hvilke sammenhenger det ville vært naturlig å si at man ikke er det.
Vel, jeg har sikkert blitt spurt om det av morogutter etter 3 øl, og har sikkert svart at jeg ikke identifiserer meg med den merkelappen, men tar det som en selvfølge at jeg blir behandlet som jeg fortjener. Jeg har kranglet om mye i fylla, men dette kan jeg ikke huske har blitt en stor greie.
Om det heter skuespillerINNE, derimot, har jeg hatt lang moro med. :rørt:
I følge ordboka er en feminist en person som arbeider for kvinners likestilling og frigjøring. Jeg synes det er viktige saker, men det er ikke noe jeg arbeider noe spesielt for. Jeg gjør nok mer aktivt for barns rettigheter. Også hvis de trosser kvinners likestilling og frigjøring. Men det tror jeg ikke har noe navn.
Jeg tror aldri jeg har sagt at jeg ikke definerer meg som feminist noe annet sted enn på direkte spørsmål her på FP. At det er en merkelapp jeg ikke knytter til meg, på tross av at jeg på alle måter er for likestilling mellom menn og kvinner, kommer nok av litt forskjellig. Men aller mest at jeg forbinder det med noe aktivistaktig, der politisk tilhørighet også ofte er sterkt inne i bildet. Jeg tenker at det å være feminist (eller for den saks skyld antirasist) innebærer at man faktisk arbeider aktivt for en sak, ikke bare hva slags holdninger man har. Og jeg er ganske overrasket over de nedlatende holdningene vi som ikke kan identifisere oss med selve ordet møter her, selv om vi antagelig mener akkurat det samme som dere som mener at dere er det. "De som ikke er med oss er mot oss", liksom.
For så vidt, men i motsatt retning. Jeg kunne nok ha funnet på å kalle meg feminist da jeg entret tråden, men nå er jeg sannelig ikke sikker lenger. :knegg:
Jeg har tenkt litt mer. Kanskje grunnen til at jeg ikke føler meg som en feminist, nettopp gjør meg til en?
Jeg har nok en del feministiske verdier. Jeg føler meg ikke som en jente/kvinne, men som et menneske, en forelder, en arbeidstaker, en venn. Jeg får spader av sånne "kvinnenettverk" som er så i tiden, for eksempel.
Men nettopp av dette at jeg ikke liker slike merkelapper, så vil jeg heller ikke ha merkelappen feminist. Ei heller humanist - selv om jeg nok i bunn og grunn er det. Kan ha noe med at det blir litt "religiøst" - jeg vil rett og slett bare være meg.
Vi er nok i bunn og grunn veldig enig. Det er jo selve "merkelappen" jeg reserverer meg mot. Mye av innholdet står jeg for.
Og ja, jeg er veldig klar over at jeg har vært heldig. Et heldig menneske. Kvinner i andre land er undertrykte, men jeg tror ikke det er så bra å bli født som mann heller, i mange land. Vi har rett og slett vunnet i lotto vi som er født i dag i Norge.
Pøbelsara: Jo, jeg mener at du la til en setning i ett av dine innlegg, mens jeg skrev svar, slik at mitt svar ble litt rart. Det gikk rett og slett litt fort. På samme måte som jeg rett før hadde lagt til en setning i et innlegg jeg nettopp hadde skrevet, mens du skrev et svar på det innlegget. Og dermed ble ditt svar litt rart, og jeg måtte gjenta mitt svar, og det ble rot. Fordi vi begge svarte litt raskt. Jeg ser virkelig ingen grunn til at du skal reagere så negativt på dette. Jeg har ikke anklaget deg for noen ting over hodet. Det var bare for å forklare at diskusjonen kanskje ble virkende litt rotete fordi jeg gjentok meg og ting kom litt i hytt og pine. Jeg beklager virkelig at jeg kommenterte på at dette.
Men altså - jeg forsøker bare å forklare hvorfor jeg ikke synes merkelappen feminist passer for meg.
Jeg sier ikke noe sted at det er galt for dere andre å være det. Ei heller at jeg er motstander av det feminister står for. Jeg vil bare slippe å være autoidentifisert med "religionen"
Til opplysning så reagerte jeg negativt fordi du tolket det jeg skrev som noe helt annet en det jeg faktisk skrev. Når jeg påpekte det, ville du ikke akseptere det, men hevdet at jeg ikke mente det jeg skrev, men det du mente at jeg hadde ment. Når du i tillegg hevder at at aldri tillegger folk andre meninger enn det de har, synes jeg det blir rimelig spesielt - og særlig når du i tillegg hevder at jeg har editert innleggene mine i etterkant. Dets ynes jeg ikke er noe særlig til debatteknikk.
Det ble spurt direkte om i hvilke situasjoner man kunne føle det naturlig å si at man ikke er feminist, og det var det jeg svarte på. Jeg har aldri vært i en situasjon der jeg har følt det naturlig å si at jeg ikke er feminist. Så dukket denne tråden opp med spørsmål om hvorfor de som ikke er feminister ikke er det. Og siden jeg ikke oppfatter meg som en feminist følte jeg det naturlig å svare i tråden. Og det er altså første gang jeg har sagt at jeg ikke føler det naturlig for meg å kalle meg feminist. Det er helt uavhengig av alle fornuftige deltagere og kloke innlegg i denne tråden.
Gi deg. Jeg skrev allerede i mitt andre innlegg at jeg kunne ha feiltolket deg og dermed aksepterte jeg at du hadde ment noe annet enn jeg oppfattet. Og dette gjentok jeg i det kjedsommelige. Men før du endelig greide å forklare meg hva du mente, så kunne jeg jo faktisk ikke vite hva du mente med det du skrev og jeg kunne derfor heller ikke vite sikkert om jeg hadde feiltolket deg, selv om jeg aksepterte at du mente det.
Og igjen. Jeg beklager virkelig på at jeg kommente på et par tre innlegg oss i mellom fordi jeg trodde de kunne oppfattes rotete fordi det gikk så fort unna.
Jeg skjønner at du har reagert fryktelig negativt på meg, men jeg trodde faktisk vi hadde skværet opp noenlunde. Men så feil kan man altså ta.
Jeg har prøvd å ordne opp. Ventet på å få høre hva du egentlig mente. Det fikk jeg endelig. Jeg har innrømmet flere ganger at jeg kan ha feiltolket deg, noe som jo ble åpenbart da du endelig skrev hva du mente. Jeg har ikke bitchet. Å påstå at kvinner bitcher og at menn ordner opp så mye bedre, når man prøver å diskutere, er vel ikke akkurat feministisk?
Jeg er snart 50 og har aldri gått i 8.mars-tog, men har vært feminist siden jeg var veldig ung. Har heller ingen planer om å gå i 8.mars-tog. Kanskje jeg ikke er feminist? :gruble:
Jeg anser ikke meg selv som feminist. Jeg har som noen andre her, et inntrykk av at en feminist er noen som aktivt arbeider mot et mål som gagner kvinner.
Ja, dette tror jeg må være tråden som har overrasket meg mest i min årelange FP-karriere.
Jeg er feminist like selvfølgelig som jeg er anti-rasist. Man er anti-rasist fordi man mener at folk er likeverdige, uavhengig av etnisitet. Man er feminist fordi man mener at folk er likeverdige uavhengig av kjønn.
Det er så utrolig forstemmende at det finnes kvinner i dag som på daglig basis nyter den friheten tidligere tiders kvinnesakskvinner så utrolig modig har skapt grunnlaget for - som ikke vil kalle seg feminister fordi ordet forbindes med disse uvanlig modige damene. Jeg stiller meg hundre prosent uforstående til det og det er bare trist.
Men hva er egentlig målet da? Å kjefte hverandre ned fordi man ikke er enig i ordbruken? Eller å finne en felles front, som flere kan enes om?
Jeg blir matt av å lese diskusjonen, med mangelen på vilje til å forstå. Pøbelsara begynner med et veldig interessant innlegg, med spørsmål om hvorfor du ikke er feminist. Og når så mange da kommer tilbake med at de er opptatt av likestilling, men føler at begrepet er aggressivt, har negative assosiasjoner, og føles fremmed - så blir man møtt som om man var stupid?
Jeg har selv ikke kvaler med å kalle meg feminist. Men jeg forstår jo hva Filifjonka og Candy m.fl. sier her. Jeg har ikke vanskelig for å se at det har vært flere dårlige ambassadører for kvinnekampen, som nok har skapt mer avstand enn de har gjort nytte. De fleste her i tråden vil jo det samme, men har ulik uttrykksform. Og tro på ulike midler. Det skjønner jeg ikke at er vanskelig å respektere.
Det med at man tar avstand fra feminisme og spesielt historisk feminisme hvis man ikke identifiserer seg med begrepet blir feil for de fleste vil jeg tro. Feministenes kamp for å bryte ned maktstrukturer som holdt kvinner nede har vært helt nødvendig. Det kan også helt sikkert ha noe for seg idag, det er på ingen måte fritt for slike maktstrukturer idag heller. Derfor er det bra at det tenkes kvinnesak også idag.
Når jeg likevel ikke føler meg hjemme i feministboksen er det litt på grunn av det Poly skrev om antirasister, jeg oppfatter det som en vesentlig annereldes og mer kamplysten gruppering enn det jeg ønsker å være med på. I tillegg er det som flere påpeker relativt tett forbundet med sosialisme. Og så er det slik at selv om jeg er opptatt av likebehandling av kjønn er jeg nok like engasjert motsatt vei. Som mor til en haug gutter ser jeg at den kjønnsdelte barnekulturen ikke er noen fordel for dem. I feministisk lys er kanskje det helt greit fordi det på sikt styrker kvinners muligheter på bekostning av menn, men jeg synes ikke det er greit.
I tillegg har jeg nok et generelt problem med merkelapper. Det er ikke mange merkelapper jeg synes er greie å bruke på meg selv. Det er relativt mange områder jeg vil si meg enig eller uenig i enkeltsaker fremfor å kjøpe en hel pakke med tilhørende tittel.
Jeg ser nok heller ikke verdien i å "ta tilbake feministbegrepet" slik mange i denne tråden synes er viktig.
Men hvorfor i all verden er det så utrolig viktig å kunne putte en "merkelapp" på folk? At jeg ikke ønsker å definere meg selv som feminist (eller noen som helst -ist), har for meg ingenting med å ikke verdsette det generasjoner av kvinner før meg har kjempet for. Jeg velger, som kvinne i dag, å anse meg selv som ett menneske, jeg forutsetter at jeg har de samme rettigheter som alle andre mennesker, og dersom jeg kjemper for noe er det for at mennesker som sådan skal ha de samme rettigheter og muligheter. Uavhengig av kjønn. Jeg er komfortabel med å si at jeg er dørgende uinteressert i å skifte dekk på bilen min, og definerer det glatt som "mannens oppgave" - ikke fordi jeg tenker at mannen i kraft av sitt kjønn skal like det bedre eller være bedre til det, men fordi han virkelig ikke liker å lage mat (og er overhodet ikke flink til det), så da er arbeidsfordelingen slik. Mitt liv defineres ikke av mitt kjønn - og jeg oppdrar mine barn til å tro på likeverd - uavhengig av hvilket kjønn de er. Vil Vesla ha rosa ski, så får hun det. Vil Junior ha likeså, så får han det. Reklame ønsker jeg å lære barna mine opp til å være kritisk til som sådan, ikke med utgangspunkt i at noen reklamer "spiller" på ting som glitter og glans, men fordi reklame i seg selv er laget for å selge/overbevise/friste osv.
Jeg blir faktisk frustrert over at noen kan finne på å karakterisere meg som historieløs eller uten respekt for tidligere generasjoner fordi jeg ikke ønsker å sette en merkelapp i pannen på meg selv. Jeg vokste opp med fantastiske sterke kvinner som jeg den dag i dag beundrer grenseløst for den innsats de la ned i å holde familien vår i live - på begge sider av min familie. Jeg kan ikke huske at en eneste av de hadde tid eller overskudd til å definere seg som noe som helst - alene med syke barn hadde de nok å gjøre med å sørge for overlevelse. Jeg vet, fra de, at jeg kan gjøre alt hva jeg måtte ønske her i verden. Uavhengig av mitt kjønn.
Det finnes utallige utfordringer i verden i dag, som vi som (for å bruke ett passende uttrykk fra ett tidligere innlegg) har vunnet i lotto ved å bli født i Norge, som mennesker har plikt til å søke å bidra til en løsning på. Men utfordringene er (dessverre) ikke bare begrenset til kvinners utfordringer - det er mennesker som lider rundt om i verden - kvinner, barn og menn! Skal man sørge for at kvinner, som mennesker, får like muligheter og gode levekår? Ja - slik man også skal bidra til at menn, som mennesker, får like muligheter og gode levevilkår.
Jeg skjønner ikke helt det med "dårlige ambassadører", fordi jeg tenker at feminist er man i kraft av å være et menneske med et standpunkt og et tankesett, ikke at man dermed må forbindes med alle andre feminister? Jeg liker da fortsatt popmusikk, selv om Milli Vanilli var noen skikkelige tosker. Samtidig kan jeg beundre kvinnelige forfattere som Collett, Faludi og de Beauvoir som har fremmet kvinnesak og feminisme, uten at jeg nødvendigvis er enig i alt de skriver, men jeg prøver å forstå dem ut fra sin egen tid.
Men nå sier mange reflekterte mennesker her inne at det faktisk har en betydning. Det oppleves som at man identifiseres med holdninger man ikke har. Ser du House of Cards? Jeg er sikker på at Francis Underwood kjapt ville kommet opp med et bedre begrep, for å samle folk. Det er jo politikk. Det nytter ikke å argumentere seg gjennom dette, når folk opplever det som feil for dem. Det er veldig mye enklere å finne en felles front, noe som kanskje oppleves som mer moderne.
Jeg synes også jeg ser det til daglig. Jeg jobber med mange karrieresterke kvinner. De fleste av de yngre grøsser når jeg kaller meg feminist. Men at de er opptatt av likestilling er det ikke tvil om.
Arbeidet med å sørge for like rettigheter for kvinner og menn er høyst relevant i både norges- og verdensperspektiv. Å være feminist trenger ikke nødvendigvis å innebære å delta aktivt i dette arbeidet, men det innebærer å støtte det. Hvilken noenlunde opplyst kvinne (og mann) støtter ikke arbeidet for at jenter skal få gå på skoler og at kvinner ikke skal bli sett på som mannens eiendom og at kvinner overalt og med den største selvfølgelighet skal være trygg på å ha like rettigheter og like høy verdi som menn?
Feminism is the radical notion that women are people.
Denne tråden har inspirert meg til å finne anledninger til å kalle meg selv feminist ved flere anledninger i dag. Ingen lettet på et øyelokk, ingen unge kvinner grøsset.
Jeg kan ikke tenke meg noe mer moderne enn å være opptatt av kvinners kår i verden. At noen grøsser av ordet feminist, håper jeg kommer av koblingen mange har til sosialist, selv om også Høyre har hatt en egen feministgruppe.
Nå fikk jeg en rød prikk for å ha brukt ordet "forstemmende" - vit at at det var diplomat-Zoë som snakket og om budskapet hadde kommet usensurert ut, så hadde jeg brukt ord som hadde fått unnseelige, lille "forstemmende" til å rødme. :knegg:
Det er ikke derfor, det er bare ikke meg. Det er ikke det som definerer meg. Jeg er takknemlig og har ingenting i mot de som kaller seg selv feminister, uansett hvor på den politiske skalaen de befinner seg.
Jeg er ikke en -ist. Ateist er vel det eneste jeg "er" 100% - men "utøver" også dette helt på egen hånd. Hadde det vært et "Norges ateist-forbund" så hadde jeg ikke vært medlem der heller.
Neida, du fikk den for å gnege på denne plikten man åpenbart har til å elske et ord du har definert til å kun bety positive ting, med en ren stråmannsargumentasjon. Det var forstemmende. :nemlig:
Også var det altfor lenge siden jeg hadde rødprikket. :glis:
Ja, stå på krava! For en merkelig diskusjon. Etter ørten sider skjønner jeg fremdeles ikke hvordan man kan stå inne for alt feminister jobber og har jobbet for, men likevel ikke kalle seg en feminist? Jeg er bilist syklist, anti-rasist, mosjonist, liberalist og altså feminist. Kan ikke se noen grunn til å "nekte" på noen av delene.
Veldig enig. Det er som at noen skulle sagt at de ikke trodde på noen gud eller ikke hadde noen som helst religiøse overbevisninger hadde ment at man ikke var en ateist. Eller at man tror på Gud og Jesus og bekjenner seg til kristendommen, men vil ikke kalle seg kristen.
Jeg synes det blir akkurat like rart å si at man ikke er feminist dersom man er for likestilling. Hvor aktiv man er i arbeidet tenker jeg ikke har så mye med saken å gjøre. Jeg er for eksempel ateist, men står fortsatt i statskirken, så jeg er jo ikke en "aktiv" ateist, men jeg er jo ateist like fullt.
Jeg har tenkt og tenkt og tenkt på denne tråden. Jeg startet den jo fordi jeg ikke klarte å forstå bakgrunnen for at mange damer sier at "jeg er ikke feminist". Jeg skjønner det fortsatt ikke. det jeg sitter igjen med, er at mange ikke vil assosieres med sinnafmeninstbildet. Det jeg tenker, er at det er vanskelig å finne et eksempel på HVEM denne sinnafeministen er? Hvilke feminister er det som svarer til dette bildet?
Jeg må si at jeg er litt trist etter denne tråden. Jeg synes det er ille at så mange har kjøpt bildet av feministen som den sinte, hårete, stygge dama. :leppe:
Det jeg synes er rart i denne diskusjonen er at unge og reflekterte damer ikke vil ta ansvar for å gjøre begrepet stuerent. Hvis man er opptatt av likestilling så vil det for meg være naturlig å kjempe for at kvinnelige begreper blir sterke og positive ved at man definerer det selv. Det er jo et ord som er i endring, som ikke nødvendigvis betyr det samme nå som det gjorde tidligere, nettopp fordi flere og flere ufarliggjør det?
Og så klarer jeg ikke å la være å tenke at det finnes sterke menn som fortsatt gjør det de kan for å sverte feminist-ordet, bygge opp under fordommer om begrepet, fordi de skjønner at hvis begrepet blir mer samlende og brukt, så vil de måtte gi avkall på flere goder. Og ved å ta avstand fra begrepet så er kvinner med på å gi disse mennene mer makt. Tenker jeg, i det store perspektivet, uten å disse noen personlig.
Samme her. Og som jeg (og sikkert andre) har skrevet flere ganger - det handler overhodet ikke om å ta avstand fra de sinna og hårete. Likevel så fortsetter terpingen på dette.
Jeg tar ikke avstand fra noe som helst. Jeg er garantert like mye for likestilling som dere andre her. Har forklart hva jeg mener angående selve ist-ordet, og at jeg mener det innebærer en mer aktiv rolle enn den jeg (og sikkert mange av dere som kaller dere feminister) har i forhold til dette.
Jeg hørte på befolkningen i går og der sa Siri Kristiansen det som jeg tror mange damer (og som jeg har hørt mange damer si): At det er vanskelig å definere seg som feminist, fordi på den ene siden vil man ikke at gutter skal synes at en er uattraktiv og på den andre siden vil man ikke være usolidarisk med de mer tøffe venninnene som kaller seg feminister og så blir man litt sånn blææh i midten.
Jeg følte meg helt crazy da jeg gikk i mitt første 8. marstog og var veldig slevbevisst oig sikker på at jeg gjorde et veldig synlig og voldsomt statement. Men jeg gjorde i grunnen ikke det og det var bare et kjempekoselig arrangement med masse solidaritet og varme.
For meg er det å være feminist en bevisstgjøring. Jeg har vokst opp i et feministisk hjem, med hyllemetre av Sirene, og jeg syns alt mamma holdt på med var flaut, gammeldags og stygt. Hallo, på åttitallet var jo alt fra søttitallet gørstygt, uansett om det var feministene eller ikke som hadde det på. Mammas opprør mot sin foreldregenerasjon var å ta plass. Ikke alltid være søt og grei. Hun ønsket selvfølgelig at jeg skulle slippe det presset, og mitt opprør ble selvfølgelig å ønske å være søt og grei. :knegg:
Som pretenåring ville jeg ikke assosieres med feministbegrepet. Ikke nødvendigvis på grunn av gutter, men like mye andre jenter. Der jeg bodde da måtte man for all del ikke skille seg ut. Det gjorde jo jeg allerede, med skilte raddisforeldre som var politisk aktive. Så flyttet jeg til Oslo og møtte en bevissthet rundt at å gå i 8. marstog var ikke bare fullstendig selvfølgelig, det var også gøy og kult. Det var ikke bare frikerne som gjorde det, vi var jenter fra alle samfunnslag og grupperinger, unge og gamle. Ja, selvsagt var det flest fra venstresiden politisk, men det var det jo overalt ellers der jeg bodde også. Jeg møtte jenter som utvidet feministbegrepet mitt. Jeg møtte voksne damer som syns at jeg og mine venninner var viktige.
Jeg har ikke opplevd å bli undertrykket fordi jeg er jente. Men jeg har opplevd sexistiske spøker, å bli befølt på trikken, å bli kalt "hore" fordi jeg ikke ville bli med noen hjem (hallo, hvor er logikken i det, liksom?), jeg har blitt kalt "søt" fullstendig utenfor kontekst i jobbsammenheng. Ikke veldig store greier, men nok til å bli lei. I tillegg eksisterer jeg ikke i vakuum. Jeg er et forbilde, jeg er en forelder, jeg er en del av et lokalmiljø og jeg er en del av verden. En verden hvor kvinner blir undertrykket i større eller mindre grad overalt. Kun fordi de er kvinner.
Alt dette gjør det til en selvfølge for meg å være feminist. Det jeg syns er merkelig er at Norge er så i bakevja på dette. Sverige ligger jo milevis foran, og til og med i USA har foregangskvinner mindre problem med å kalle seg feminist enn her i landet.
Så du mener at man bør gå i tog og være medlem av Ottar for å kalle seg feminist? Jeg er ikke Ottar-medlem, og har bare hatt tid/ork/lyst til å gå i tog noen ganger opp gjennom årene, men jeg mener likevel det blir feil å si at jeg ikke er feminist.
Etter å ha lest denne tråden, med den voldsomt bastante mangelen på åpent sinn overfor oss som tenker litt annerledes rundt et ord, så får jeg ikke akkurat mer lyst til å bruke ordet feminist om meg selv - selv om det i utgangspunktet ikke var noe som lå ekstremt langt unna.
Jeg har forøvrig gått i 8. mars-tog også. Og mener ikke at man må være medlem av Ottar for å kalle seg feminist. I motsetning til mange her så mener jeg ikke så sterkt om hvordan andre skal definere seg selv, og hva som skal til for å gjøre det.
Men hvorfor er det så vanskelig å forstå at selv om enkelte ikke ønsker å la seg definere inn under ett begrep, så betyr ikke det at man nødvendigvis tar avstand fra det?
For meg er tråden skuffende fordi jeg ikke hadde trodd at så mange hadde behov for å "putte" andre inn i en begrepsboks.
Som med alle begreper av denne typen, finnes det sikkert mange forskjellige oppfatninger av hva definisjonen av begrepet er. Og når man ikke engang har en felles enhetlig definisjon av ett begrep, hvordan kan man da forvente at alle som på noen måte sympatiserer med ett eller flere av elementene i begrepet skal føle at de dermed kan identifisere seg med begrepet som sådan?
Sorry, men jeg himlet i går da ElinM brukte dette "slående" argumentet for hvorfor hun "iallfall ikke nå" kunne definere seg som feminist, og nå :himle: jeg til deg også. Snakk om snurting på høyt nivå.
Jeg snurter ikke. Dette går null inn på meg. Men det er da helt reelt at vi som ikke følte oss hjemme under denne merkelappen har blitt tillagt en haug med meninger og motiver vi er svært langt unna å ha.
Jeg er feminist, men jeg støtter meg til Marta Breens ord; Jeg ønsker at vi skal ha en levende kvinnebevegelse, men det er ikke noe poeng i at alle skal gå omkring å kalle seg feminist. Det viktigste er at budskapet når frem.
Breen skriver om det feministiske blikket - hvis du først har begynt å se urett klarer du ikke å la være. Jeg blir sint når jeg leser Dagbladets oppslag om skøytetriumfen på Hamar i helgen - med tittelen - "Sist gang Norge tok medalje måtte løperne dekke brystet med avispapir".
Det handler mer om å ta med seg blikket i eget liv. At man ser de skjulte mekansimene som gjør at jeg må forsikre 2-åringen min om at ingen ser den rosa stillongsen hans. Om at det er like selvsagt at storebror skal sette inn i oppvaskmaskinen som storesøster. At jeg tar meg selv i å kommentere små jenters kjoler og hårfrisyrer - og opprettholde fokus på utseendet.
Det er at det selvfølgelig er lov å tilrettelegge livene sine slik man selv ønsker, om mor er hjemmeværende og far kjører lastebil, eller at mor kjører lastebil og far vasker hus... Eller at jeg svarer uforstående når noen spør om far er barnevakt - Nei - han er ikke barnevakt. Han er hjemme med barna VÅRE.
Jeg er helt på linje med Filifjonka her - om jeg ikke var sikker på at jeg ikke kunne definere meg selv som feminist før denne diskusjonen, så er jeg i alle fall helt sikker nå - det blir rett og slett litt for mye "du må da skjønne at du egentlig er feminist, for du er jo helt enig med oss, og da må man definere seg som feminist! For det har man plikt til hvis man ikke skal være historieløs og respektløs."
Jeg vet hva jeg mener, jeg vet at sikkert mye av det jeg mener hadde fått andre til å kalle meg feminist (på bakgrunn av en eller flere definisjoner/forståelser av begrepet), men jeg ønsker ikke å la meg definere som feminist.
Jeg syns også det er unødvendig å gjøre. Jeg tror ikke det er vondt ment (hvertfall ikke av de fleste), men mer i en litt sånn "jammen, jammen!"-iver. Kanskje fordi det vi som kaller oss feminister ikke kjenner oss igjen i grunnene til at dere ikke ønsker å kalle dere feminister. Fordi vi syns det er fint å være feminist.
Det er interessant på samfunnsnivå, dette her. Jeg leste litt i går og forstår at det er en relativt liten andel av befolkningen som definerer seg som feminister. Det har det alltid vært. I mitt hode har jeg alltid tenkt at de fleste er feminister, iallefall de som er ganske like meg, men det er altså feil. Jeg tror det kan være et oppgangstidfenomen. Vi er ikke avhengig av fellesskap med andre for å leve de priviligerte livene våre. Vi føler oss ikke nok undertrykt av å tjene 17% mindre og ikke få toppjobber, heller ikke av å gjøre 60-70% av det daglige husarbeidet. I tillegg er individualismen veldig sterk og har vært det lenge.
Jeg tenkte på det i går da jeg så et intervju med motstandsmann som hadde sitti på Grini som 18-19-åring. Han hadde ikke vært redd, han hadde bare gjort det han hadde fått beskjed av "kammeratane". Det var ikke aktuelt å slippe til dødsangst når man trengtes i et viktig arbeid. Den kollektivtanken - å ofre noe for et felleskap. Det er helt borte i dag. De som velger å utføre frivillig arbeid i ungdommen gjør det like mye for å bygge nettverk og CV - altså for sitt eget individ. Jeg sier ikke det er galt altså, enhver er barn av sin tid, og det gjelder selvsagt ikke alle, men slo meg iallefall at kollektiv og samhold er mindre viktig enn noen gang. Vi trenger det ikke.
Jeg er også som Sanit, forskjellen på meg og Høst/Filifjonka etc. er at jeg virkelig ikke ser "the big deal" med å absolutt ikke definere seg som feminist- om ikke annet enn av respekt for at den utrolig viktige jobben feministene har gjort og fremdeles gjør? De av dem som fremdeles jobber aktivt for det, ikke bare tar en diskusjon eller en kamp når det passer seg, slik de fleste av oss, undertegnede inkludert, gjør.
Skal man virkelig stå der og være vinglete og vag hvis/når ungene/elevene våre en dag spør om man er feminist?
Jeg var i en setting der jeg ble spurt direkte om jeg var feminist. Jeg må innrømme at jeg svarte nølende - fordi jeg var usikker på om den som spurte meg hadde vrangbriller på eller var lydhør for at min versjon av feministbegrepet ikke var Ottar sitt.. :sparke:
Blir fristet til å sitere Shakespeare; What's in a name? that which we call a rose
By any other name would smell as sweet;
Du skrev dette : peker ned: i går. Jeg tolker det som litt i samme bane som Filifjonka sitt svar. Dere kan kanskje vurdere å kalle dere feminister, men når noen stiller spørsmålstegn ved argumentene deres, blir dere snurte (i mangel av et bedre ord) og sier "nå vil jeg iallfall ikke gjøre det."
En kan jo snu på det, og spørre om ikke det like gjerne går an å se det som at dere tar æren for en jobb andre har gjort / gjør, uten å jobbe noe mer aktivt for likestilling enn det jeg gjør?
Jeg er overhodet ikke vinglete og vag når jeg snakker med sønnene mine om likestilling osv. Og jeg trenger ikke merkelapper for å mene de riktige tingene.
Men til dere som definerer dere selv som feminister da - når er det egentlig dere definerer dere som det? Høylydt hver dag rundt lunsjbordet? Til medpassasjeren på trikken om morgenen? Jeg lurer virkelig, for jeg er sjelden i diskusjoner hvor det passer å skyte inn "jeg er forresten feminist/ateist/bilist osv", så dette er faktisk også for meg en av de veldig få anledningene hvor jeg har aktivt sagt at jeg ikke definerer meg selv som feminist.
Det betyr altså ikke at jeg ikke tar debatter om likestilling etc, men jeg føyer aldri til "og dette mener jeg fordi jeg er feminist", jeg tar bare for gitt at de ser det som min mening som menneske.
Jeg diskuterer ofte ting som har med barn og kjønnsroller å gjøre, både rosa støvler og guttebibler og kokebøker for små prinsesser, og hvordan gutter og jenter lett behandles forskjellig. Men jeg har aldri hatt behovet for å uttale setningen "Jeg er feminist!" i disse sammenhengene.
Jeg har det helt motsatt etter denne diskusjonen. Fordi jeg er blitt oppriktig overraska over at det er såpass mange som vil ta avstand fra begrepet feminist så skal jeg i hvertfall begynne å rope det høyere at jeg er en! :)
Men det er jo flere i tråden som har skrevet at de tar avstand nettopp på grunn av bildet av sinnafeministen som noe de ikke føler de kan identifisere seg med. Mitt utgangspunkt når jeg sier at det er trist at sinnafeministbildet har gjort at folk tar avstand. er at jeg svarer de som har skrevet akkurat dette
Når du du ikke har skrevet det, skjønner jeg ikke at du føler at det det er deg jeg og fler henvender oss til når vi sier at det er trist at bildet av sinnafeministen gjør at folk ikke vil definere seg som feminist. :vetikke:
I sånne situasjoner bekrefter jeg hvertfall at jeg er feminist.
Å definere seg selv som feminist er vel ikke anderledes enn å definere seg selv som ateist, anti-rasist, Venstre-velger eller kristen? Det er jo ikke noe man går rundt og sier at man er, helt ute av kontekst. Men i diskusjoner som denne så bekrefter jeg selvfølgelig at jeg er feminist. På spørsmål om det så bekrefter jeg at jeg er det. I en eventuell kronikk om temaet så gjør jeg det.
Jeg jobber et sted hvor det er relativt aktuelt å ha et nogenlunde avklart forhold til både historisk kvinnekamp og feminisme og kjønnsroller. veldig aktuelt. Mye av engasjementet mitt kom tidligere i livet, men det er blitt forsterket på grunn av jobben min. det er en del av hverdagen. :ja:
Ja, jeg gjør det nå. Men at jeg nølte fikk meg til å tenke en del.
Etter at jeg leste et intervju med Caroline Berg Eriksen, der hun sa noe slikt som at "feminist" føltes som et ekstremt begrep fordi kvinnene i dagens Norge er "veldig sterke og ikke trengte mer drahjelp", ble jeg forøvrig mer sikker i min sak på at jeg er feminist, og at jeg vil kalle meg feminist.
Det gjør jeg omtrent aldri utenom til de nærmeste. Jeg er ganske personlig på hvem jeg er og hva jeg står for sånn ellers, og har sjelden behov for å legge ut om det. Jeg er for eksempel ateist, men snakker sjelden om det eller diskuterer. Det er personlig.
Bortsett fra på FP - der deler jeg alt villig vekk. :o
Jeg ser ikke på feminisme som en bevegelse, men som en ideologisk retning. Det ligger ikke i min natur å stå på barikadene, men jeg har jo meninger og holdninger likevel.
Høst: Jeg stilte jo det samme spørsmålet i går, men med omvendt fortegn. For meg handler det ikke om å rope det ut på bussen (jeg roper for øvrig ikke ut heller ikke ut yrket mitt eller hvilket parti jeg stemmer på) eller om at jeg er medlem av Ottar. Det handler om å hva jeg gjør i dagliglivet. F. eks stille spørsmålstegn ved at det alltid er damene som dekker på bordet til jobbens julelunsj mens mennene sitter og venter, ved å spille overrasket når enkelte eldre slektninger reagerte på at mannen min skiftet bleie, (åh- trodde dere ikke han kunne det? :blafre: ) men først og fremst handler det om å bevisstgjøre elevene mine når de sier ting som "det var jo bare på gøy" (Pils og fi...-arrangementet nå nylig) og å noen ganger ta diskusjonen rundt utrolig mange andre områder der de går "rett i fella" når det gjelder gamle og utdaterte kjønnsroller. Når de da spør meg om jeg er feminist, tenker jeg at det er utrolig viktig å svare et bestemt ja, og føye til- "finnes det virkelig noen som ikke er det i dag? :sjokk: "- ikke være vag og vinglete og si "jeg er for likestilling, men liker ikke å definere meg selv som en feminist, akkurat."
Og selvsagt roper jeg ikke ut "jeg mener dette fordi jeg er feminist!" i enhver sammenheng, men jeg svarer JA når noen spør. Og i denne tråden spør noen rett ut- og jeg undrer meg/er skuffet over at ikke langt flere svarer ja.
Da tar du helt feil. Hvis du legger noe mer i det jeg skrev enn det som faktisk står der svart på hvitt, tolker du i hytt og pine i verste mening. Les ordrett hva jeg skriver, hverken mer eller mindre, så blir det så mye lettere å forstå hverandre.
Jeg svarte altså som sant var at jeg ikke har uttalt meg tidligere om jeg er feminist eller ikke. Men at jeg gjorde det for aller første gang i denne tråden fordi det ble spurt om. Selv om jeg altså aldri tidligere noen gang har sagt at jeg ikke kaller meg for feminist, har jeg alltid hatt en oppfatning av at jeg ikke finner det naturlig å kalle meg feminist. Denne tråden har ikke betydd noe fra eller til i så måte.
Noen innlegg i tråden har dog vært såpass fornuftige at jeg faktisk har tenkt at jeg godt kunne kallt meg feminist, all den tid det kun betyr at man er for likestilling. Men så er det det med at jeg legger litt mer i begrepet, og det føles fortsatt ikke naturlig for meg. Jeg mener også at dersom feminst er ensbetydende med å være for likestilling, er det ett fett om man sier at man er feminist eller for likestilling. Jeg er så i den grad for likestilling at jeg ikke har behov for å kalle meg feminist eller definere meg som noe som helst.
Jeg kan også innrømme at jeg er nok faktisk er blitt hakket mindre villig til å revurdere mitt syn på om jeg burde kalle meg feminist eller ikke etter denne tråden. I enkelte innlegg blir vi som Filifjonka sier, tillagt meninger og motiver vi ikke har, vi blir møtt på en fordomsfull måte vil jeg påstå, og jeg føler rett og slett at vi ikke blir tatt på alvor på det vi sier. Jeg liker ikke å plassere meg i bås, og i alle fall ikke i bås med mennesker som mener de har definisjonsmakt over andre mennesker og som ikke kan respektere hva jeg mener, føler og sier.
På den ene siden dem som mener at ordet feminist er så vidt at det kan favne alle som mener at likestilling er viktig og dem som mener at begrepet er farget gjennom historien.
Jeg er jo feminist, men mener at det ikke er en selvsagt ting å kalle seg feminist bare fordi man er tilhenger av likestilling. Jeg ser at begrepet er farget av en lang og viktig historie og at det derfor ikke vil være naturlig for alle å identifisere seg med det.
Kanskje er feminisme alt mulig og kan dekke alt fra FRP-ere som mener at maktstrukturer er oppskrytt, men som gjerne vil ha likestilling om bare kvinnfolk kommer på banen selv?
Kanskje er det feminisme når Lill May Vestly snakker om kvinners likeverd, men kjemper husmødrenes sak?
Jeg synes ikke det. Jeg mener ikke at alle er feminister og tror heller ikke kampen for reell likestilling har noe å tjene på å gjøre alle til det. Skal man nå målet betyr midlene og ideologiene mye.
Det er også stor forskjell på hvordan man forstår opprøret mot patriarkatet og om man har en revolusjonær eller evolusjonær tilnærming til dette.
Ja det er sånt som også gjør meg mer sikker, men om jeg leser denne tråden rett så mener mange at hun også bør kalle seg feminst hvis hun bare synes at likeverd og likestilling er et mål. Jeg tror faktisk hun gjør det selv om hun i mine øyne representerer virkemidler som virker fullstendig motsatt.
Jeg har også blitt mer bevisst på begrepet feminist etter denne tråden. Jeg har heller ikke gått rundt og erklært meg feminist, men jeg føler jo jeg er det :nikker:
Jeg har et inntrykk av at en del kvinner føler at om de sier de er feminist, så kan de legge opp til en kjønnsdiskusjon de ikke vil ha. Vanskelig å forklare, men. Jeg tror mange kobler feminisme opp mot at kvinner skal få muligheten fordi de er kvinne, og ikke for sine kvalifikasjoner. At de er redde for at de skal «kvoteres» inn pga sinn kjønn. Det jeg tenker er jo at om man tar disse likestillingsdiskusjonene, selv om de føles små, så bidrar man nettopp til at fokuset går over på kompetanse, og ikke kjønn.
Jeg jobber jo på en veldig mannsdominert arbeidsplass, og vi har mange diskusjoner ift menn og kvinner når vi skal ha opptak av nye brannkonstabler. :nikker: Vi har grunnleggende fysiske tester som alle MÅ bestå, og de er like for menn og kvinner. Alle må jo ha samme utstyr og kunne gjøre lik jobb, uavhengig av kjønn. Men noen mener at man må fokusere på de som gjør det BEST på disse testene, og da er det ingen tvil om at kvinnene taper. For stort sett er mannfolka fysisk sterkere enn kvinnene. Men så lenge de klarer kravet som stilles, så mener jeg at andre kvalifikasjoner enn fysisk styrke så klart må vurderes, og er like viktig! Ikke om man klarer 10 mer armhevinger enn kravet er. Men det har vi diskusjoner på, ofte. Og det er mange som fortsatt mener at kvinner ikke har noe i brannvesenet å gjøre. :himle: Så ja, da markerer jeg meg i diskusjoner, men jeg starter ikke diskusjonene med «jeg er feminist, og jeg…» :niks: Jeg tror det kommer ganske tydelig frem likevel.
Det er det absolutt i barnehagen også. Der er det svært viktig å ha et bevisst forhold til kjønnsroller og hvordan en behandler gutter og jenter. Men dette går jo slett ikke ut på å "kjempe for jentene" - det er situasjoner i barnehage og skole der gutter kommer dårligst ut, blir snakket mindre med osv. En av sønnene mine hadde en lærer på barneskolen som hadde som hovedfokus at jenter måtte løftes fram og gutter måtte roes ned. Det til tross for at klassen besto av mange jenter som slett ikke hadde problemer med å hevde seg, og flere stille og forsiktige gutter. Å se bare kjønn og ikke individ er så utrolig feil.
Hun kaller seg jo ikke det selv en gang. Eller, hun gjør det kanskje nå etter å ha blitt presset ganske hardt. Hun er hvertfall et innmari godt eksempel på at vi fremdeles trenger feminisme. Og anti-rasisme. Og støtte til homofile.
Det er jeg enig med deg i, og jeg ville ikke betegne dette som "feminsime"; men jeg mener at det har kommet på plass en egen bevissthet rundt dette på grunn av feminsime.
Du må gjerne rope høyere hvis du føler for det. Det er flott at du kaller deg feminist. Vi som ikke kaller oss feminister kommer nok til å fortsette som før med å fremme likestilling vi også, på vår måte.
Jeg har ikke sett noen i denne tråden som har tatt avstand fra begrepet feminist. Vi sier bare at vi ikke finner det naturlig å kalle oss selv det. Vi identifiserer oss kanskje ikke med begrepet helt og fullt, fordi det er nyanser i hva vi legger i begrepet.
Det forundrer meg at noen fortsatt tror vi tar avstand fra noe som helst, etter så mange innlegg der vi prøver å forklare hva vi tenker om dette. Det er forstemmende, faktisk.
