Milfrid sa for 1år siden:

Det er ikke en unpopular opinion i denne tråden da ser det ut til. :knegg:

Madicken sa for 1år siden:

Jeg tror egentlig vi er enige, men hovedpoenget mitt er vel at jeg synes det er så himla unødvendig å måtte kle av seg for å "bevise" enten det ene eller det andre.

Divine sa for 1år siden:

Enig. Jeg har tenkt mye på dette i sammenheng med det å være pen. Jeg har aldri vært pen, men mange har vært veldig insiterende på at "joda, du er jo pen, Divine". Som om det var viktig at jeg faktisk var pen. Jeg har i voksen alder alltid brukt mye sminke, for jeg skyldte liksom verden å gjøre alt jeg kunne for å bli penere. Men nå gir jeg mer beng - jeg er ikke pen, kommer i alle fall ikke til å bli det i min alder, men så? Jeg ser ut som jeg ser ut, og sånn er det med den saken.

Luftslottet sa for 1år siden:

Ikke i verden heller, det er vel derfor kroppspositivistene jobber som de gjør.

Jeg syns, i motsetning til tråden, at det er for mye fatshaming ute i verden. Jeg tror ikke det fins noen overvektige som ikke er klar over det selv, som ikke vet at det kan føre til sykdom eller som ikke på noe tidspunkt har vurdert å gjøre noe med det. Det er generelt ALTFOR mye i alle kanaler om kropp. Kroppspositivistene utgjør en marginal liten prosentsats av alt sammen. Det beste hadde vært om vi snakket mindre om dette, på alle vis, men inntil stillheten senker seg, trengs kroppspositivistene som en motvekt mot rosabloggere, voksne damer som slanker seg og nip/tucker eller gjør alskens dyrt, usunt og ubehagelig for å oppnå et bestemt utseende.

Hvordan kroppen ser ut er altså SÅ uinteressant, og min upopulære mening er at de aller fleste burde drite ganske mye mer i den enn de gjør. Det er gøy med det man kan bruke kroppen til. Alt annet er et sidespor. :kjepphest:

Karamell sa for 1år siden:

Nei. :knegg:

frukt sa for 1år siden:

Da får jeg være upopulær og si at jeg synes kroppspositivisme kan være ok. Jeg har mye issues med hvordan jeg ser ut, og det hjelper litt. Men det er fryktelig mye fokus på utseende, det skal jeg være enig i.

Milfrid sa for 1år siden:

Jeg synes ikke vi bør shame voksne damer som slanker seg heller. Eller slanke damer. Eller treningsnarkomane damer. Eller damer i det hele tatt. Eller menn.

Milfrid sa for 1år siden:

Men kroppspositivisme er bare enda mer fokus på kropp og støtter opp om det at kropp betyr noe. Jeg er enig i at bilder som illustrerer bruk av kroppen er helt ok, men bilder av kropp bare for å vise kropp ser jeg ikke poenget med. Hvor tykk skal en kropp være før man kan vise den fram som «se, det er normalt å være tykk!», hvor mange strekkmerker?

Og helt uavhengig av at ingen er overvektige/undervektige uten å være klar over det og kanskje ønske å gjøre noe med det - det er fremdeles ikke smart å normalisere det. Vi ønsker jo ikke at folk skal være veldig overvektige eller undervektige, selv om man ikke skal shame folk som er det.

Og definisjonen av shaming - er det fatshaming om jeg går til legen med et helseproblem og legen min foreslår at jeg skal gjøre noe for å gå ned i vekt fordi det kan avhjelpe problemene mine? Eller gjør legen sin fordømte plikt som lege?

Tjorven sa for 1år siden:

Jeg tenker at det kommer litt an på hvordan det formuleres. Hvis legen sier noe som "Her kan du jammen skylde deg selv som har tillatt deg å bli så overvektig", så er det noe helt annet enn å vennlig forslå noe som "denne problemstillingen vil kanskje bli noe enklere hvis du går noe ned i vekt, skal vi forsøke å finne en løsning for hvordan det kan skje".

Jeg synes leger bør peke på elefanten i rommet de gangene den er tilstede.

Luftslottet sa for 1år siden:

Jeg tror ikke det er helsefremmende å føle seg unormal, samme hva grunnen er.

Jeg syns ikke vi skal shame kvinner som gjør ting for å endre utseendet heller, jeg bare sier at det er grupper som syns godt. Kvinner som ikke gjør noe for å endre utseendet bør få samme rett uten å bli bedt om å skamme seg fordi de glorifiserer farlig livsstil. For eksempel. (Slanking kan også føre til farlig livsstil.)

Divine sa for 1år siden:

Hva mener du med "å normalisere"? Jeg tenker at det ER normalt å være overvektig. At det kanskje ikke er ideelt alltid, er nå så sin sak. Men skal man ikke vise fram / snakke om det som er normalt?

Milfrid sa for 1år siden:

Helt enig i det.

Floksa sa for 1år siden:

Utfordringen er at stort sett har de zipnada å foreslå. Og svært få leger greier å nærme seg temaet på en god måte.
De fleste sier omtrent noe slik: du er svært overvektig, det er grunnen til at du {sett inn en hvilken som helst diagnose} og om du spiser mindre kake/snop/øl vil du bli bra.
Jeg har opplevd fatshaming for øyebetennelse, skulderskade og Uvi. Av leger altså. I kid you not. Jeg har vel omtrent aldri opplevd en lege som greier å tilnærme seg overvekt på en god måte.
Og jeg har vel heller aldri opplevd en lege som IKKE har pekt på elefanten (les meg) i rommet helt uavhengig av hvor relevant det har vært. Og nei, øyeveggbetrnnelse er ikke overvektsrelatert.

Input sa for 1år siden:

Det går det ikke an å være uenig i, vil jeg si. Det er også et enormt problem at helsepersonell har farlige fordommer mot overvektige, som medfører at de blir feilbehandlet eller underbehandlet, ikke får hjelp, ikke ber om hjelp. Og at medisinsk hjelp mot overvekten er så uoppnåelig.

Jeg har samme erfaring som Floksa. Forskjellen i hvordan jeg blir møtt som normalvektig kontra overvektig er helt vanvittig. Og nå som undervektig har jeg opplevd å bli omtalt som "så tynn og fin, en eksemplarisk pasient" under en ultralydundersøkelse av to unge, kvinnelige leger.

Milfrid sa for 1år siden:

Normalisere as in fremstille det som «det er like bra å veie 160 kg som 80 kg». Jeg synes ikke det er bedre med modeller som er sykelig overvektige enn de som er sykelig undervektige. Det er jo ikke et forbilde, like lite som en sykelig undervektig modell er et forbilde.

Jeg mener selvfølgelig ikke at man ikke er normal som overvektig. Som jeg har skrevet i innlegg før så har jeg jo sagt at en normal kropp er både mager, slank, fyldig, tykk og enorm. Legg merke til at jeg ikke hadde «normalvektig» i den oppramsingen. Det er helt normalt å ha en kropp i alle mulige vektklasser, og ingen skal shames. Men det er fremdeles sånn at det er bedre helsemessig å være slank eller fyldig, ikke like bra å være mager, tykk eller enorm.

Jeg tror jo at vi alle vet at kropper kommer i alle fasonger, og at vi ikke blir mer opplyste av dette voldsomme fokuset som er på kropp i sosiale medier og vanlige medier for den saks skyld.

Karamell sa for 1år siden:

Jeg ble bedt om å gå ned i vekt da "svangerskapsforgiftnings"symptomene ikke ga seg etter keisersnitt. Jeg fikk et skriv med å spise mer grønnsaker, ikke spise smør og bytte ut H-melk med lettere melk. :snill: Jeg spiste ikke smør eller drakk melk i det hele tatt. Det var altså nyresvikt. Det ble funnet ut av da jeg sporenstreks byttet fastlege. Ja, jeg burde gå ned i vekt, men det hjalp ikke nyresvikten. Jeg gikk ned 14 kg året etter andremann ble født.

Milfrid sa for 1år siden:

Jeg er (suprise!) helt enig i at det ikke er ok å påpeke overvekt som årsak til alle mulige helsemessig utfordringer. Øyebetennelse er vel neppe noe som man kan skylde på overvekten.

Jeg har aldri hatt en lege som har tatt opp vekt med med i noen sammenhenger (høyeste BMI var 33), men jeg har heller aldri vært sykelig overvektig, så jeg antar at jeg ikke kan uttale meg skikkelig.

Men, jeg synes jo at leger bør ta opp overvekt med sykelig overvektige pasienter. Men på en respektfull måte.

Serafin sa for 1år siden:

Min bror er veldig overvektig. Veldig. Og endte opp med å få blodpropp på lungen som 30 åring (eller rundt der et sted) Han var i Spania da det skjedde, så han ble først innlagt på intensiven der i et par uker før han ble sendt hjem med ambulansefly. Og han sier at de i Spania behandlet han på en mye bedre måte, men mulig det har noe med at de skulle bare sørge for at han overlevde og sende han videre. :knegg:

Men iallfall, i Norge ble han møtt med "Men kan du reise hjem da? Og hva gjør du hele dagene?" og han "Eh, jeg driver eget firma? Så jeg jobber 100% og vel så det?" og da ble de helt sjokkerte, for noen som var SÅ stor kunne da ikke jobbe fult? Og hvordan han kom seg rundt i leiligheten? Og han "Eh, går?" og de bare "åh, så vi kan sette bort rullestolen kanskje?"
Det var en forventning om at ettersom han var så stor som han var, så jobbet han ikke og kom seg ikke rundt på noe som helst vis. Og de var helt sjokkert over at han hadde kone (som var mer eller mindre normalvektig)

Han får hjelp (som er tilpasset han) hos fastlegen nå. Men han var helt sjokkert over hvordan holdningene var. Og som han sier, han VET han er stor, han har faktisk øyne i hodet og det er han som bærer på kroppen. :knegg:

Skilpadda sa for 1år siden:

Men det synes jeg er en såpass uvanlig ting å si, gitt hvor massivt trykket er av dem som sier det motsatte, at det er noe av en stråmann å si at det er viktig å slutte med det.

Og selv om du ikke mener at folk som er overvektige burde skamme seg (og det skjønner jeg jo at du ikke gjør), så er det nok av folk som gjør sitt beste for å få dem til å skamme seg. Og de folkene bruker gjerne akkurat de samme argumentene og ordene som du bruker her. Det er jo også greit å ta med seg når man skal vurdere hva man har lyst til å argumentere for (eller mot).

Divine sa for 1år siden:

Og vi er så indoktrinerte på at lav vekt og vektnedgang bejubles, at jeg alltid blir forfjamset når jeg er hos hematolog eller snakker med kreftsykepleieren og de blir kjempeglade når de hører at jeg har gått opp i vekt siden behandlingsoppstart og holdt meg der. Jeg prøver alltid å unnskylde meg med at jeg tror jeg hadde et litt kunstig lavt utgangspunkt da jeg startet behandling, men det bryr de seg ikke om. Selv om jeg er overvektig, er de superglade hver gang jeg sier at jeg veier det samme som sist. Det føles nesten litt surrealistisk.

Milfrid sa for 1år siden:

Mulig at det er algoritmene på TikTok som preger mitt sync men jeg synes altså ikke det er unaturlig å fremstille sykelig overvekt som noe som er fullstendig ufarlig og egentlig ganske fint i sosiale medier.

Men nå er jo dette en upopulær mening-tråd, så da spisses ting. Å snakke om stråmenn i denne tråden blir litt rart, selv om jeg ser poenget ditt.

Skilpadda sa for 1år siden:

Det er kjempeviktig å skjønne at selv om overvekt er en faktor som øker risikoen for en del sykdommer og plager på gruppenivå, så kan man ikke si noe om enkeltpersoner på grunnlag av vekt. Man kan ikke si at enhver tilfeldig person som veier 80 kg er mindre sunn enn enver person som veier 65 kg, for det er veldig mange faktorer som avgjør om man er sunn og frisk. Man kan heller ikke si at enhver person som veier 80 kg vil bli sunnere hvis hun går ned 10 kg; det kommer jo for eksempel an på hvorfor hun går ned i vekt. Og en person som går fra 70 til 80 kg kan også fint ha blitt sunnere og friskere i den samme perioden, selv om hun BMI-messig har gått fra «normalvekt» til «overvekt».

Det at det er mer overvekt i befolkningen sett under ett, og at dette er knyttet til mange såkalte livsstilsykdommer, er sant. Men det er ikke bare uhøflig og frekt å shame folk som er synlig overvektige og fortelle dem at de trenger å gå ned i vekt for å ikke bli syke og dø, det er for det første ikke hjelpsomt, siden skam sjelden får folk til å bli friskere, og for det andre er det ikke nødvendigvis sant en gang. Hvis man skal vite sikkert hvilke risikofaktorer en bestemt person har, og hva vedkommende eventuelt bør gjøre for å bedre helsen sin, så må man gjøre en vesentlig grundigere vurdering av dem enn å se på vekten.

(Og så er det jo ingen andre risikofaktorer som gjør at folk synes de har rett og plikt til å fortelle vilt fremmede at de burde skamme seg og/eller gjøre noe med saken. Bare det i seg selv burde jo være nok til å fortelle folk at fettfobi ikke er grunnet i menneskekjærlig omsorg for folk som trenger hjelp til å bli sunnere.)

Skilpadda sa for 1år siden:

Det kan du jo si. :knegg: Men det er jo ikke det første temaet som har blitt tatt opp i tråden og som deretter har blitt gjenstand for diskusjon.

Milfrid sa for 1år siden:

Jeg elsker diskusjoner, og synes det er kjempefint å få perspektiver på mine upopulære meninger, så bring it on. :knegg:

Skilpadda sa for 1år siden:

Jeg tror likevel det er et relativt lite antall folk som gjør det, sammenlignet med de titusenvis av mennesker som daglig hetser overvektige, både i virkeligheten og på sosiale medier. Og jeg vil også tro at grunnen til at noen føler behov for å komme med motvekt til det massive trøkket er nettopp at det er så massivt.

(Selv har jeg så å si aldri sett noen fremstille kraftig overvekt som noe fint i sosiale medier - jeg tror deg såklart når du sier at det er mye av det, men vi ser jo alle bare en liten del av hva som finnes der ute.)

Milfrid sa for 1år siden:

Forøvrig overhode ikke uenig i et eneste ord du sier i det siste innlegget der, Skilpadda. Og det er jo det samme med feks røykere. Det finnes datapunkt med storrøykende bestemødre som døde kjernesunne i en alder av 95. Og min svigermor som aldri har tatt et trekk, eller vært passiv røyket, fikk lungekreft da hun var 65.

Man skal vokte deg vel for å snakke om individer.

Edit. Det lange før der igjen. Du hadde skrevet i mellomtiden

Skilpadda sa for 1år siden:

Jeg skjønte hvilket du mente, Milfrid. :nikker:

Jeg er ganske kraftig overvektig selv, men er også ganske sunn og frisk. Da jeg var hos legen for litt siden og snakket om å prøve å gå ned i vekt, spurte han straks «hvorfor vil du det?». :knegg: Han har aldri sagt et ord om at jeg burde gå ned i vekt eller at vekten er noe helseproblem for meg. Og det synes jeg er en veldig fin kontrast til de mange legene jeg hører om som maser om vekten til folk enten det er relevant for det de sliter med eller ikke, og enten de har sagt noe om vekten sin selv eller ikke. (En av grunnene, tror jeg, til at han ikke har sagt noe, er jo at det er supervanskelig å gå ned i vekt og ikke minst å holde vekten. Det er jo også en grunn til at det er litt bortkastet å «anbefale» folk å gå ned i vekt. Det er kjempevanskelig, og man må virkelig være motivert til det selv, og selv da går det ofte ikke.)

Luftslottet sa for 1år siden:

Jeg er så 100 % enig med Skilpadda.

Bare for å slenge inn det perspektivet, så er anoreksi den psykiske lidelsen det dør flest av i Norge i dag. Så det å snakke betraktelig mindre om kropp generelt, og nedsettende om det å legge på seg eller være overvektig spesielt, er en oppgave som mange av oss bør ta litt mer seriøst. (Sa hun, mens hun debatterte kropp.)

Pelen sa for 1år siden:

Noe jeg kom på nå med det som diskuteres her og som jeg har tenkt på.

Jeg syns at det offentlige litt for ofte betaler for operasjoner som har å gjøre med fjerning av overflødig hud etter vektnedgang eller stor mage etter f.eks. graviditeter. De fleste gangene, tror jeg, handler dette ikke om at det er store problemer med hudfliker og annet uten noe man gjerne vil få fjernet av andre årsaker. Jeg syns at legene, litt for ofte tillater at det offentlige betaler for den typen kosmetiske operasjoner.

Milfrid sa for 1år siden:

Jepp. Og derfor har bevisst også tatt med undervekt her når jeg snakker om vekt, ikke bare overvekt.

Mitt poeng har forøvrig vært gjennom hele tråden at man må slutt å fokusere så mye på vekt, overvekt, normalvektig eller undervekt. Jeg synes det ekstreme fokuset som er på utseende er trist. Jeg syns bare ikke det blir bedre av masse fokus på kroppspositivisme i form av bilder.

Jeg elsker denne da: youtu.be/F9K5IS-inHs

Forøvrig mener jeg at kommentarfeltet i aviser burde stenges, inkludert når man poster artikkelen på sosiale medier. Jeg er normalt ikke for sensur, men det er en del mennesker som burde beskyttes mot seg selv, og vi andre burde slippe å måtte forholde oss til dem. :nemlig:

My sa for 1år siden:

Ja, det er trist når man forveksler fokus på helse med fokus på utseende.

Floksa sa for 1år siden:

Morsomt. Er du kjent med kravene for å få dette godkjent i det offentlige?
Eller synser du utfra magefølelse?

Input sa for 1år siden:

Hvor mange kjenner du, som du også har sett avkledd, som har fått dette dekket, Pelen?

Serafin sa for 1år siden:

Jeg har samme erfaring med min fastlege. Hun er tydelig på at hennes prioriteringer er 1) Psyken min, for det har mye å si for ungene mine. 2) At blodsukker er fint, og at vi forebygger alle muligheter for seinskader med blodtrykk og alt det der - for det har mye å si for ungene mine. 3) At jeg er sunn, frisk og sterk - fordi det er viktig for ungene. Slanking bare fnyser hun av, men bejubler når jeg greier å trene, eller at kostholdet fungerer bedre. Og er veldig tydelig på at middelveien er det vi går etter.

Jeg har aldri opplevd at hun har kommentert vekt negativt, eller hatt fokus på det.

Pelen sa for 1år siden:

Nextlife sa for 1år siden:

Altså, det er helt spesifikke, målbare krav for å få slike operasjoner dekket av det offentlige.
I særskilte tilfeller (f.ex store psykiske belastninger pga dette) kan kravene avvikes, men legene står der med målebåndet og måler fettheng og sidesynstestene må ikke bestås om man skal få dette.

Floksa sa for 1år siden:

Dette er kravet:
[img]http://www.foreldreportalen.no/forum/attachment.php?attachmentid=67207&d=1678476717[/img]

Det er 2 til 5 års ventetid.
Og ja, jeg er godkjent for operasjon av både buk, armer og lår. Jeg kan ikke bade uten badedrakt og minimum knelang sykkelshorts. Helst bør jeg ha kompresjonstøy. Jeg må ha stramme klær for å kunne trene.
Men med mindre du har sett meg helt naken og studert meg ville du aldri ha sett det på meg.
Jeg var IKKE noen opplagt kandidat.
Så jeg tror ikke dine venninner er operert offentlig.

Pelen sa for 1år siden:

Det er ikke venninner, men den ene har jeg blitt kjent med ... De hadde fått godkjent offentlig operasjon, dog noen år tilbake. Flott at det finnes relativt strenge kriterier, for det overrasket meg at de faktisk ikke var nødt å stå for det selv.

Med den store vektnedgangen som noen av dere har gjennomført skjønner jeg at det skaper utfordringer.

Isolde sa for 1år siden:

Jeg fikk dekket. Stort heng som alltid hadde utslett under seg. Det var både psykisk og fysisk belastende. Magemuskler ble også fikset i samme operasjon og gjorde kroppen min mye friskere. 4cm sprik u Magemuskler kan ikke trenes sammen. Jeg hadde nok slitt med å betale det selv.

Einhyrningur sa for 1år siden:

Og jeg hadde magemuskler på hver side av magen, type fikk ned en neve mellom og kunne bare drømme om å ta en situps. Konstant ryggsmerter. Fikk ikke dekt, for jeg hadde ikke heng. Glad jeg betalte det selv for livskvaliteten økte og smertene forsvant. Så nei, min oppfatning er at helse ikke alltid er så sinnsykt enkelt.

Nera sa for 1år siden:

Hvorfor skal all lagidrett for barn hele tiden bare ta hensyn til de svakeste på laget? Det heter seg jo at alle skal få utfordringer på sitt nivå, men slik virker det ikke alltid å være i virkeligheten.

Blondie sa for 1år siden:

Min erfaring er at det bare tas hensyn til de sterkeste, egentlig. De blir jublet frem, genierklært og det er krise hvis de er borte. Eget treningsopplegg må jo til når de er så gode og det må det gjerne snakkes om i pauser og på samlinger.

Jeg savner idrettsglede, jeg som er mor til tre som har arvet min klossethet.

Myria sa for 1år siden:

Ikke minst skal det satses veldig tidlig slik at de som driver med idrett fordi det er gøy, men kanskje ikke er supergode, fort blir skviset ut. Det burde være mer fokus på idrettsglede og å holde barn og unge i aktivitet. Det er ikke uten grunn at mange slutter rundt den tiden hvor det er lov å toppe lag. Så ja, jeg er veldig enig med deg, det er absolutt ikke for lite fokus på de sterkeste.

Blå sa for 1år siden:

Støtter denne. Jeg har en som ble skjøvet ut og ekskludert på en traumatiserende måte og er fremdeles, mange år etter, sint på de som gjorde sitt beste for å ødelegge idrettsglede fordi det var så viktig å heie frem prinsesser.

Blondie sa for 1år siden:

Det er så fælt. Jeg er en sånn som virkelig elsker å spille håndball og fotball, jeg får så energi og glede av det! Dessverre er jeg ganske treg og litt klumsete, så uansett hvor mye jeg vet om spillet er jeg alltid det svakeste ledd. Det fikk meg til å slutte som fjortenåring og etterhvert igjen som 34-åring.

Innvendig er jeg en idrettsstjerne.

P.K. sa for 1år siden:

Som flerbarnsmamma har jeg sett mange idrettsglade barn bli ofret for at en skal få frem noen stjerner. De som kommer frem er relativt få, og ofte gir de seg for at det ikke er noe glede i det lenger, og for at en ikke vil bruke så mye tid som må til. Bak disse talentene ligger det ofte mye rasert lagidrett.

Milfrid sa for 1år siden:

Jeg har sett begge deler - at man strekker seg langt for dem som virkelig ikke får til idretten og at man pleier fram noen få gode. Ingen av delene er veldig bra for «dritten i midten». Her ble et helt lag lagt opp for at en spiller skulle få et tilbud, og det var ikke særlig motiverende for dem, for å si det mildt. Det var heldigvis ingen som skyldte på ham det gjaldt da. Men han fikk til slutt tilrettelagt tilbud et annet sted. Da var guttene 15, så han fikk være med leeeenge altså.

Det var vel så ødeleggende det de gjorde for å dyrke fram de få virkelig gode altså.

My sa for 1år siden:

Ja, jeg har også sett at mesteparten av tiden og energien til trenerne brukes på dem som ikke egentlig har lyst til å være der engang, som verken har interesse eller anlegg for idretten. Alle anstrengelsene for å motivere, tilpasse, tilrettelegge og hjelpe disse, for at de absolutt skal fortsette, på bekostning av de som faktisk er interesserte, som lever og ånder for idretten, som derfor er relativt selvgående. Der trenerne står med stoppeklokke for å sikre lik spilletid for alle, både de som bare møter på halparten av treningene, og da med laber innsats, som aldri tar i en ball mellom treningene og ikke gidder å løpe i kamp, og de som bruker hver ledige stund på banen, enten de har trening eller ikke, som har egentreningsprogram hengende på kjøleskapet hjemme, og som løper bena av seg og ofrer alt i kamp. Der spillere likevel tas av banen for tidlig, fordi de selv ber om å slippe, de er for dårlig trent og orker ikke mer (spesielt i overgangen til spill på stor bane), hvorpå trenerne får klaging og kjeft fra foreldrene til disse, fordi de lar de beste (dvs de som trener mest, og derfor orker det) få mer spilletid. Så det er jammen begge deler ja. Som samboer til trener i barne- og ungdomsfotballen tenkte jeg ofte at tenk om de kunne lagt ned like stor innsats for de ivrige, de som faktisk liker å spille fotball, som for å motivere de som ikke gidder.

Musemus sa for 1år siden:

Amen, My! :highfive:

Nera sa for 1år siden:

Der uttrykte du på en bedre måte det jeg egentlig ville si, men manglet ord til, My.

Floksa sa for 1år siden:

Men uten de som bare er sånn passelig motiverte blir det ikke så mye lag å snakke om for de som lever og ånder fotball.

Karamell sa for 1år siden:

Kommer veldig an på hvor man bor. Bare barneskolen til sønnene stilte 5-7 lag gjennom hele barneskolen bare for guttene, og noen færre på ungdomsskolen. Husker ikke når de begynte med 11-er. Før det er de jo bare 7 på hvert lag. Først oppi åra slår de sammen to aldersgrupper. Jeg har ikke oversikt over hvor mange jentelag de stilte.

My sa for 1år siden:

Nemlig. Og det er derfor de fortsetter å motivere, tilrettelegge og tilpasse og gjøre alt for at de umotiverte skal fortsette. Løsningen er i alle fall ikke å gi dem like mye tid på banen, eller plassering blant de beste på førstelaget, på et nivå langt over deres eget, slik mange foreldre ser ut til å tro.

Inndeling i første- og andrelag (som spiller i ulike divisjoner) blir ofte sett på som djevelens verk av dem som ønsker at alle skal være like og mener at rettferdighet=likhet. Og det blir tatt for gitt at alle ønsker å være på førstelaget, og at det føles som et nederlag å bli plassert på andrelaget. Men min erfaring er at det gjelder kun noen ytterst få, spillere som er ivrige, men i grenseland ferdighetsmessig, og ikke når helt opp. Disse trengs gjerne som forsterkning på andrelaget, hvor de er best og får briljere, men i alle fall på lag som mine har spilt på (og jeg tror det er ganske vanlig) så får også disse tilbud om å spille med førstelaget, i den grad de selv er komfortable med det, for å ha noe å strekke seg etter. Flere veksler mellom hvilke lag de spiller kamper med, det er ikke vanntette skott mellom lagene. Hoveddelen av de som spiller på andrelaget derimot, ønsker faktisk selv å spille der, fordi der mestrer de spillet, og der er det ikke så alvorlig. Plasseringen blir også ofte gjort etter spillersamtaler, der spillernes ønsker blir tatt hensyn til. Det er som regel foreldrene til disse som opplever det som et nederlag, og som er opprørt over at deres stakkars barn blir sett på som "andresortering".

Min mann fikk engang en lang og opprørt e-post fra foreldrene til en av disse spillerne. En lang rant om hvor urettferdig det var, og hvor sårende det var for deres barn å bli plassert på andrelaget. Mannen ringte dem for å ta en prat på telefon i stedet, og ble regelrett skjelt ut. Til slutt spurte han om de hadde snakket med gutten, og spurt han hva han egentlig ønsket. Etterpå fikk han en lang og beklagende e-post fra de samme foreldrene. Etter en samtale med sin sønn hadde sønnen, til foreldrenes store overraskelse, uttrykt at han ikke ønsket å spille på førstelaget. Han hadde fortalt at han fått tilbud om det, til og med blitt oppfordret til det, for å utfordre seg selv, men hadde takket nei, for han hadde ikke lyst (noe mannen også prøvde å forklare dem, men de trodde ikke på han). Foreldrene kunne ikke forstå hvorfor, men han hadde sagt at han syntes det var gøyere på andrelaget, og likte seg bedre der. På førstelaget ble han nervøs, og redd for å gjøre feil.

På mindre steder er de ikke like heldige å ha så mange spillere at det er mulig med nivådeling og spill i ulike divisjoner. Da blir det enda vanskeligere å gi et tilbud som passer for alle, og spriket blir bare større jo eldre spillerne blir. Prestasjonene til laget samlet blir selvsagt avgjørende for plassering i divisjon, det er tross alt en lagidrett. Med flere spillere som ikke møter på trening, ikke gjør noen innsats når de er der, og egentlig ikke er spesielt interessert, så blir resultatene så som så, uansett hvor gode de beste er, og laget blir plassert i lavere divisjon. Dermed får aldri de beste spille på sitt nivå. Og det er faktisk litt urettferdig, med tanke på at det som regel er disse som er de ivrigste og de som legger ned størst innsats.

Heldigvis er det mulig de fleste steder med hospiteringsordninger, så de beste kan få spille et år opp, evt jenter kan få spille på guttelag (i fotball i alle fall). Og spillerutviklingssystem med krets- og sonelag. Men likevel presiseres det gang på gang, at det er i egen klubb, på eget lag, og eget lags treninger at hoveddelen av ferdighetsutviklingen skal foregå. Det er absolutt ikke lett å være trener, og skulle gi et tilbud som skal favne alle. Kjeft får man uansett. Men jeg er ikke enig i at alt legges opp på de bestes premisser, til tross for at disse som regel har best oppmøte, best innsats og viser størst interesse. Ikke etter det jeg har sett, etter alle de årene mine har drevet med lagidrett (uten å være de beste på laget).

My sa for 1år siden:

Men det er vel forskjell på kubber her også. På jentesiden, i alle fall oppi alder et stykke, er vel klubben dere høre til (?) av de beste i byen, for ikke å si i landet. Det bidrar jo også til å både beholde og trekke til seg flere (dedikerte) spillere, som er motiverte for å være med videre, uten at man trenger å legge ned så mye innsats.

Karamell sa for 1år siden:

Ja, g17 har nok ikke mye guttelag heller. Vet noen (de er vel g18) nå spiller på Ranheim i stedet. En del meldte overgang til Lade tidlig også.

Min upopulære mening her lokalt er kanskje at det kun er mulig å drive med håndball og fotball på Cha!

Floksa sa for 1år siden:

Men slike klubber har ofte også store og dyre anlegg som krever stor medlemsmasse som bidrar med inntekt i form av både kontigent og dugnad.

My sa for 1år siden:

På denne kanten mangler det ikke på idretter man kan boltre seg i da, det skal vi ha. :knegg: Særlig langrenn og orientering står sterkt.

Karamell sa for 1år siden:

Vi kan skryte av Sagosen i nabogata da. :knegg:

Ja, korpset vokste seg bra de eldste var ca 9-10 år. Før det lå de brakk og var sammen med Åsvang/Eberg en stund. Jeg var i styret en stund. Det var gøy for det var fantastisk vekst!

Det kan godt være kulturskolen øver der ja. De har faktisk egne øvingslokaler på R. skole, men mine øvde på Cha og i Olavshallen.

My sa for 1år siden:

Min kanskje litt unpopular opinion er at jeg ikke skjønner hvorfor alle (særlig gutter) på død og liv skal spille fotball, enten de liker eller har anlegg for det, eller ikke. På de fleste andre aktiviteter og idretter går det barn som har lyst til å drive med akkurat det. Inn i fotballen skal absolutt alle presses, og det skal jobbes hardt for å beholde dem lengst mulig. La dem slutte hvis de vil slutte, og la dem heller drive med noe de faktisk liker. I alle fall på steder hvor det finnes andre muligheter.

Myria sa for 1år siden:

Jeg tviler på at det er et utbredt problem at barn og unge holdes i fotballen mot sin vilje. Derimot skrives det jevnlig om de som slutter med idrett fordi det ikke er en plass for de som ikke vil satse.

Nera sa for 1år siden:

Vi har folk som begynte på fotball i 1. klasse, sluttet etter et halvt år fordi de virkelig ikke trivdes, og som nå, midt i 5. klasse forventer (foreldrene gjør) at de skal kunne hoppe rett inn som om tiden har stått stille, for det er jo en sosial aktivitet som vennene driver med. Trenerne (vi har mange, det skal de ha!) må derfor stå i bro for å tilpasse i alle retninger slik at alle skal føle mestring. Vi har også eksempler der trenerne må kjøre og hente spillere som har meldt seg på kamper, men glemt hele greia. Enden på visa blir at alle blir frustrerte.

Tjorven sa for 1år siden:

Jeg har en sønn som noen sikkert vil mene at spilte fotball for lenge. Han begynte fordi han hadde veldig lyst, og fortsatte og fortsatte fordi han trivdes så godt med alle de andre på laget. Det var helt på det rene at han aldri kom til å "gjøre det bra", men han ville være der. Og sånne spillere skal det også være plass til.

Nå spiller han håndball på et lag som resultatmessig gjør det dårlig, men de blir bedre og bedre. Motstanderne blir dessverre også det. Men laget har det så ålreit sammen at ingen vil slutte. Jeg er veldig glad for at det finnes sånne lag. Hvor man kan få lov til å bare være middels god, men fremdeles spille når man er 15 år og uten noen ambisjoner utover å kose seg med idretten sin.

Input sa for 1år siden:

Jeg må jo si jeg synes det er temmelig oppsiktsvekkende å mene at 5. klassinger (10-åringer!) ikke skulle kunne bli med i det lokale fotball-laget og snakke som om de ødelegger for de som har spilt siden 1. klasse. Det er vel dette som gjør meg mest trist og sint når det gjelder idrett for barn; foreldre som glemmer at det faktisk er barn. Det er ikke slik at idrettskarrieren til Per blir ødelagt selv om Ivar får være med på laget etter å ikke spilt de første fire årene.

Strå sa for 1år siden:

Nå synes jeg du vrangleser nera. Hun sier da ikke noe om at de som ikke har vært med fra start ikke skal kunne bli med etter fem år, men at det får være grenser for tilpasninger. Det er da merkelig at man ikke kan ha et lag eller egen trenging for nye fram til de har fått litt bedre kunnskap (og ferdigheter).

Lille meg sa for 1år siden:

:nemlig:

Jeg er ganske lei av å få høre at det er så utrolig viktig at de beste får utfordringer på sitt nivå. De færreste har tenkt å gjøre karriere innenfor fotball. Derimot er det mange som kunne tenke seg å spille fotball som en hobby.

Ikke at andre idretter er så mye bedre. Jeg så noe av det samme innenfor svømming. Vi syns det var strålende å ha vår jente på svømming, og var veldig glad for at hun ble såpass komfortabel i vannet. Men ganske raskt ble det slutt på å "bare" svømme. Man ble sterkt oppfordret til å delta på stevner. Stupe og foreta vendinger i vannet var noe "alle" skulle gjøre. Samt, selvsagt, landtrening med situp og pushup. Ganske raskt ble svømming bare et sted hvor vår datter opplevde nederlag på nederlag, og hun sluttet derfor.

Jeg syns det begynner å bli ganske få steder hvor ungdom kan få fysisk fostring en til to ganger i uka, uavhengig av hvor god man er. Det er liksom "all in" eller ikke noe i det hele tatt.

Input sa for 1år siden:

Hvordan skal disse 2-3-4 barna bli gode da? Man må jo være et lag for å bli god i lagidrett.

Og grenser for tilpasninger - for en 10-åring? Nei!

banana sa for 1år siden:

Jeg mener at orientering er en slik idrett. Men den krever en del foreldreoppfølging, det beste er at foreldren(e) også er med og trener og løper (eller går, om det passer bedre). Jeg anser det som vinn-vinn.

Lille meg sa for 1år siden:

Det lille jeg har hørt om orientering, er at det typisk er noe som nærmest går i arv og hvor familier typisk deltar, så du har nok helt sikkert rett i at det er mye foreldreoppfølging. :knegg: Jeg tror også at kampsport ala taekwon-Do og judo kan være i samme gate?

Tallulah sa for 1år siden:

Nja, det kommer krav om mer satsing der også. Man skal jo gradere omtrent årlig, og etterhvert må man ha et mye bredere treningsgrunnlag for å gå videre. Man kan selvsagt velge å bli på grønt belte, men da vil man jo etterhvert stå på linje med dem som er mye yngre enn deg. Og vi opplevde virkelig en forventning om satsning, egne sparretreninger osv.

My sa for 1år siden:

Jeg er selvsagt helt enig i dette, og mente absolutt ikke å si at det bare skal være plass til de som er gode eller vil satse. Mitt inntrykk er at hoveddelen ligger der et sted, unger som har idretten som hobby og ikke har ambisjoner om noe annet, som er med fordi det er sosialt og gøy. Men også disse må møte på trening og gjøre det de skal. De jeg snakker om er de som ikke kommer på trening, og når de først kommer, ikke gidder å gjøre noe, som åpenbart ikke har lyst til å være der. Og i de aller fleste andre aktiviteter der man er avhengig hverandre av å fungere sammen som en gruppe, også korps, kor, teater o.l. forventes det både oppmøte og innsats. Og det er urettferdig mot de dedikerte om mesteparten av tiden til instruktørene skal brukes på de som ikke gidder å gjøre noe, som ikke følger med, og som aldri øver.

Her har alltid spillere vært ønsket velkommen tilbake selv om de har sluttet og holdt oppe i flere år. Det har heller ikke vært disse det har vært vanskeligst å tilrettelegge for, og brukt mest tid på. De er som regel både ivrige og motiverte, og innstilt på å gjøre en innsats.

Jeg er ellers enig i at det skulle vært flere lag og alternativ for de som bare vil ha det gøy, og ikke tar det så nøye. A la bedriftsidretten for voksne. Min eldste var en stund med på volleyball som var slik. De bare spilte volleyball for gøy, en eller to ganger i uka, med trener som lærte dem, men uten å stille i noen serie.

Lille meg sa for 1år siden:

Oi! Det var skuffende å høre. :trist: Jeg var selv innom miljøet (dog i USA) som 18-åring, og der var det alt fra unger i 7-8-årsalderen og opp til voksne på samme parti. Man graderte når man var klar.

Tallulah sa for 1år siden:

Ja, nå har vi bare erfaring fra EN da, så jeg skal ikke si at det er sånn over hele linja. Og ja, det var alle aldre (bortsett fra voksne) på partiet, men det ble en ganske naturlig inndeling etter alder, siden mange begynte samtidig. Jeg kan tenke meg at det er mindre press på andre, større partier. Dette var lokalkidsa i gymsalen, liksom. Da ble det veldig merkbart om én ikke fulgte graderingene sånn nogenlunde likt som de andre.

My sa for 1år siden:

Jeg har samme inntrykk som Tally med ett av barna på judo i noen år. Grunnen til at hun sluttet var forventning om satsing og avansement, flere og hardere treninger. Det ble for vanskelig å kombinere med den andre aktiviteten, som hun ikke ønsket å slutte med (hun var da 12)

Turnforeninga her har breddegrupper for barn, parallelt med konkurransepartiene (som de beste tidlig velges ut til). Vet ikke hvor langt opp i alder disse går, men det er kanskje en slik mulighet.

Jeg hadde ikke sett det som vinn-vinn om jeg måtte være med og løpe ved siden av om barna mine skulle drive med orientering altså. :knegg: Jeg har ellers samme inntrykk her, av at det ofte er en familiegreie. Det er et ganske aktivt orienteringsmiljø her, og flere av barnas venner driver med det. Hos de aller fleste har det gått i arv fra foreldrene ja, som selv er eller har vært aktive på ett eller annet nivå.

Zulu sa for 1år siden:

100 % enig. Selvfølgelig skal en tiåring som aldri har tatt i en ball kunne begynne på fotball. (En tolvåring og femtenåring også.) Og selvfølgelig skal hen være like inkludert og tilrettelagt for som alle de andre spillerne. Og ja, breddeidrett for tiåringer er og skal være en sosial (og fysisk) aktivitet som man gjør med vennene sine, det er ikke en karrierevei.

Karamell sa for 1år siden:

Vi hadde en som mestret svømming veldig bra, men vr ganske dårlig i fotball. Han sluttet på svømming når de begynte å kreve svømmetrening mange ganger i uken, inkludert før skolestart. For 12-åringen var det uaktuelt å stå opp kl fem, seks for å trene. Han sluttet, men hold ut fotballen til han var 13 eller14-ish. Sluttet etter Norwaycupgulroten.

Milfrid sa for 1år siden:

Man har en tendens til å glemme at det ikke er proffe trenere, men foreldre som frivillig trener lag. Og som skal finne opplegg og tilpasse trening til spillere på ulike nivå, og bli kjeftet huden full av foreldre som ikke synes deres barn får det de mener barnet trenger. Med null ønske om å engasjere seg selv, verken mht trening eller dugnad eller whatever.

Vi hadde som sagt en gutt på laget vårt som krevde masse tilpasning. Som hadde utfordringer langt ut over «ikke være god i fotball». Og han fikk være med til han var 15. Når de laget et helt eget 7-er lag hvor noen spillere ble plassert, fordi han ikke fungerte på vanlig lag og andre spillere sluttet fordi fotball rett og slett ikke var gøy lengre, ble det omsider bestemt at han ikke kunne fortsette på laget lengre. Så mitt inntrykk (datapunkt) er ar man strekker seg langt for å legge til rette for alle som ønsker å spille, enten de er gode eller ikke. Eneste krever vi hadde var at ungene faktisk ønsket å spille fotball, og at barn med ekstra utfordringer hadde foreldre på sidelinjen som aktivt bidro for at deres barn skulle fungere på laget (og vi var heldige og hadde foreldre som gjorde det, heldigvis). Man kan ikke forvente at en tilfeldig far eller mor skal ha ansvar for tilrettelagt fotball for 15 unger på ulike nivåer. Virkelig ikke.

Milfrid sa for 1år siden:

Jeg hadde to barn som gikk på taekwondo i USA. Hensikten var mestring og idrettsglede. Eldste hadde dysleksi og ADD og slet med skolen. Hun sluttet ganske kjapt, selv om hun var veldig flink. Årsaken? For å gradere måtte de ha med karakterutskrift fra skolen. Så ble det høytopplesning og beskjed om at «joda, du er flink i taekwondo, men du må jobbe hardere på skolen». Snakk om full ydmykelse og blanding av kort. :snill:

Milfrid sa for 1år siden:

Det skal være plass til alle i idretten. Både de som vil ha det som en sosial greie, og de som brenner for idretten og ønsker å satse og bli gode. Det må tilrettelegges for alle. Uten at det går på bekostning av noen av dem. Da må man kunne ha nivåer og differensiere og ikke forvente at de som begynner når de er 10 eller 15 skal spille på 1-er laget.

Og jeg har sett 6-åringer spille fotball. Det er knallgode 6-åringer og det er de som slår salto og plukker blomster. All ære til de frivillige foreldrene som tar på seg oppdraget med å trene dem. Og flere foreldre burde engasjere seg som trenere, hjelpetrenere og oppmenn og bidra til at man kan ha fotball som hobby, eller som idretten man dyrker.

Lille meg sa for 1år siden:

:eek: Du snakker. Totalt skivebom!

Tjorven sa for 1år siden:

Jeg har vært håndballtrener for en gjeng med 10-11-åringer med svært forskjellig motivasjonsnivå. Vi hadde ett opplegg klart til hver trening. Dette måtte alle gjøre. Det var på ingen måte noe påbud om å få til, men man skulle prøve. De som ikke prøvde og/eller aktivt saboterte de andres trening (sterk korrelasjon der), fikk beskjed om å sette seg på benken og bli med når de ville gjøre det som resten gjorde. Vi var 2 voksne på 15-20 unger. Mer tilpasning enn det klarer man faktisk ikke; som fullstendig ufaglært trener (som aldri har spilt håndball, men drevet mye med annen ballidrett).

Input sa for 1år siden:

Det å snakke om 10-åringer som brenner for idretten og ønsker å satse er like meningsløst som å snakke om 10-åringer som brenner for politiyrket. Joda, noen av dem vokser faktisk opp og blir politi og noen av dem blir fotballspillere, men svært få av de som sier det er drømmejobben mens de fremdeles er barn. Bare det å snakke om et 1-er-lag for 10-åringer... :gal:

Milfrid sa for 1år siden:

Det var helt jævlig, rett og slett! Jeg var rasende etterpå. Møtte null forståelse, man måtte jo prestere på skolen, det var en viktig del av taekwondo. Så selv om Eldstemann hadde talent for det, så nektet hun å fortsette (og med de remmene hadde vi aldri latt henne fortsette heller).

liefje sa for 1år siden:

Å hjelpe meg. Men ut fra hva jeg har hørt, er sånne greier typisk USA. Husker at en venninnes sønn som studerte der, var med i et fraternity hvor medlemmene som ikke hadde fått gode nok karakterer, ble utelatt fra parties og andre sosiale greier fordi de måtte konsentrere seg mer om skolen.

polarjenta sa for 1år siden:

Sånn opplever jeg ikke det er her. Her er det alle aldre på partiet fra barn til voksne og det fungerer fint. Min på snart 18 har foreløpig gult belte, for han begynte treningen for ca 1.5 år og har vært på de graderingene som har vært. Tror ikke det er noe press i forhold til gradering.

My sa for 1år siden:

Ja, på laget til min eldste var det ei som startet lenge etter de andre, som absolutt ikke var noe talent, men som ELSKET fotball likevel. Hun kom seg gradvis opp på et temmelig bra nivå, hun var ivrig og møtte alltid opp på trening, og deltok også på ekstratreninger. Aldri noe stjerneskudd akkurat, men det var heller ikke nødvendig, det er et breddelag, tross alt, og hun har et vesen som bragte utrolig mye positivt til det sosiale miljøet. Fra før gikk hun på fiolin, hvor hun var sett på som et skikkelig talent, men hun nektet etter hvert og hadde ikke lyst, og sluttet med det, til lærerens store fortvilelse. Det var bare fotball for henne. En annen spiller på laget var med fra starten, gikk der i flere år, men etter hvert som nivået, og ikke minst motstanden i kampene ble større var det tydelig at hun ikke trivdes. Det ble selvsagt gjort en innsats for å få henne til å fortsette, men så fant hun teater, sluttet på fotball, og formelig blomstrer på teaterscenen. :hjerter: Og det er så bra!

Og det er dette jeg mener det må være rom for. Ja, det er bra å jobbe for å beholde flest mulig, lengst mulig (som det heter i Fotballforbundet), men også om å prøve litt forskjellig som barn, og finne ut hva man liker og ikke liker, og innse at alt passer ikke for alle. Det trenger ikke ha med naturtalent og anlegg å gjøre, men med interesse og hvor man føler seg hjemme. I fotballen, kanskje spesielt for gutter, forventes det i større grad at det skal passe/tilrettelegges for alle, uansett. Og det er kanskje derfor det også blir større utfordringer i fotballen, når det gjelder å tilpasse nivået. Jeg mener at når man må bruke gulrot og pisk for å få ungene til å møte opp på treningene, eller lokke med dyre utenlandsreiser for å motivere spillerne til å fortsette, så kan de heller bare få lov til å gi seg, og begynne på noe de har lyst til å drive med i stedet. De som går på fotball for fotballens skyld trenger verken premie for å komme på trening eller å lokkes med dyre utenlandsturer. De kommer uansett, fordi de har lyst. Og der er ikke bare de beste, det er spillere på alle nivå.

Tallulah sa for 1år siden:

Så fint! Der min sønn gikk så gikk graderingene ganske av seg selv fram til han skulle fra grønt (eller blått?) opp til rødt. Om han hadde følt at det var greit å bare bli der og ikke gradere (sparretrening var et annet sted, ganske kronglete, så det krevde mye logistikk og tid) så hadde han nok fortsatt. Og noe av det var selvsagt sosialt press, og ikke noe trenerne utførte altså.

Milfrid sa for 1år siden:

Eh. Nei. Det finnes 10-åringer som brenner for fotball. Helt uavhengig av om de skal bli fotballspillere når de blir store. Jeg har hatt en nevø som brukte all ledig tid på fotball fra før han begynte på skolen. Det var flere sånne på laget til Poden. Det handler ikke om å dyrke fram proffspillere, men la unger gjøre det de elsker. Det handler om at noen går all inn, mens andre gjør det som en sosial greie. Når det så er 25 unger og det er snakk om 7-er lag så er det faktisk helt ok å la de som legger hele sjela si i treningen, trene sammen, og så la dem som slår salto og ikke tar ting like seriøst trene sammen. Det er verken kjekt for den veldig gode eller den mer middelmådige å spille på samme lag.

Kamper spiller de uansett sammen når de er så små, men når man har en stor pool med spillere, kan man danne lag som fungerer sammen. Heller det enn å toppe lag og la noe sitte på benken store deler av kampen.

Det skal være plass til alle. Fotball er ikke bare breddeidrett og sosialt for alle.

Jeg har forøvrig en sønn som spilte fotball som en sosial greie, men som likevel tok det alvorlig. Han hoppet av da de laget 7-er laget rundt han som ikke fungerte på vanlig lag (han var keeper, laget måtte ha det).

Men jeg er enig i at noen klubber ikke klarer å ivareta bredden og blir for opphengt i å dyrke fram talenter. Som jeg er sterkt uenig i. Det ene skal ikke gå på bekostning av det andre. Vår klubb tabbet deg skikkelig ut der, og mistet mange spillere. Til foreldre tok grep, de relativt få talentene fikk spille med årskullet over, og breddelaget fikk de fineste foreldre-trenerne som fikk forballgleden tilbake hos resten.

My sa for 1år siden:

Og når det er snakk om "brenner for idretten" så menes det ikke å ha planer om å bli proffspiller som voksen. Det er snakk om de som brenner for idretten i nåtid, på sitt nivå. Som ønsker å bruke all tid på idretten, som har lyst til å lære, lyst til å utvikle seg. Ikke som voksen fotballspiller men som den de er. Så ikke mer meningsløst enn å snakke om de som brenner for programmering i fjerdeklasse, eller som elsker matte. For et barn som elsker matte, og har talent for det, vil det være utrolig umotiverende å hele tiden måtte tilpasse seg de som ikke har forståelse for matte i det hele tatt, og trenger masse ekstra oppfølging. Det handler ikke om at barnet skal bli matematiker som voksen, det handler om å få utvikle interessen og talentet sitt der og da, på sitt nivå.

Nei, fotball er ikke et karrierevalg, men for noen er det en altoppslukende interesse her og nå, som gir veldig mye glede, masse utfordringer og mestring. En arena der de ønsker å nerde, jobbe, utvikle seg, bli bedre. For andre er det en tidtrøyte der de har det gøy sammen med venner og er aktive. Og det er helt supert, uansett hvilke ferdigheter de har. Men for noen få blir det en plikt, noe de gjør fordi "alle andre" gjør det, eller fordi foreldrene sier at de må være med på minst en fysisk aktivitet, og da blir det fotball fordi der går de andre i klassen. Som kunne hatt det mye mer gøy på en annen aktivitet. Og sistnevnte gruppe krever gjerne mye mer tid og innsats fra trenere enn førstnevnte.

My sa for 1år siden:

Blå sa for 1år siden:

Dette engasjerte. :D

Av egen erfaring så ser det ut som om viljen til å tilrettelegge for de som kanskje ikke er ekstremt interessert og treningsvillige, men likevel har lyst til å være med, er større i guttefotballen enn i jentefotballen.

Delvis fordi det er flere gutter som spiller og da er det lettere å legge opp til ulike lag med ulik grad av satsing. Men, også fordi jeg tror at samfunnet har en større godvilje mot gutter som ikke presterer optimalt. Jenter forutsettes i større grad å være positive og flinke og ta ansvar for alt mulig. En jente som har lyst til å bare gjøre en middels jobb møtes mye mer negativt enn en gutt som gjør det samme.

Tussa sa for 1år siden:

"Flest mulig, lengst mulig, best mulig" er NFF sin visjon for fotballen i Norge. Som denne tråden viser så er det mange klubbar som strekker seg langt for "Flest mulig, lengst mulig" men min unpopular opinion i denne tråden må vere at vi må også snakke om Best mulig. For uten det får vi ikkje Ødegård, Haaland og Aursnes fram. Vi får ikkje den deltakelsen i VM/EM som veldig mange ønsker seg. Vi får ikkje eit Bodø/Glimt eller Molde ut i Europa. Ja, det er få som ender opp med å leve av fotballen men om vi ønsker vere ein nasjon som kan yppe oss ørlite når det gjeld fotball må vi også ha fokus på best mulig.

Milfrid sa for 1år siden:

Det var helst 15-åringene jeg tenkte på da jeg skrev 1-er laget ja.

Men man har jo ulike lag for 10-åringene også, så lenge det er snakk om flere spillere enn det man kan stille på et lag. Og da er det jo poeng å sette sammen lag som fungerer sammen (og nei, det fungerer ikke om man setter alle de «dårlige» på ett lag altså).

Og det er mye snakk om fotball og bredde her. Men hvordan er det feks med korps eller kor eller dans/cheerleading? Er det plass for alle der også? Får man delta på lik linje om man ikke kan synge en tone rent om det så var for å redde livet, har null rytme eller ikke klarer å lære seg noter og spiller skjærende falsk. På konserter og opptredener tenke jeg?

Floksa sa for 1år siden:

Man blir jo også farget av hvordan ting gjøres der man bor. Hos oss spiser fotballen ungene fra de er 8-9 år. Da kan ikke fotball kombineres med noe annet. Det er trening to ganger i uka, pluss en frivillig og kamp. Og siden vi har hall så er sesongen kun avbrutt av juleferien. Så det kan ikke kombineres med noe som helst. Og de er strenge på at man må møte og delta. Så alle andre fritidsaktiviteter mangler unger. Og fotballen opplever stort frafall når de blir 12-13. men da er det vanskelig å begynne med noe annet.

Floksa sa for 1år siden:

Dette har man vel forska på og de fleste som blir veldig gode er IKKE de som puster og lever fotball fra de går i barnehagen og mange er ikke «best» før de er store ungdommer. Å bli proff i noe er 10% talent for det man skal gjøre og 90% talent for å orke å øve øve øve.

Blå sa for 1år siden:

Min som har sunget i kor har sunget i to. I begge fikk alle være med, uansett evner. I det ene var det to - tre utvalgte som fikk alle soloer, i det andre varierte de i veldig mye større grad. Det var det andre hun valgte å gå tilbake til. For henne var muligheten til å av og til skinne viktig for å kunne fortsette.

Jeg har aldri opplevd et kulturtilbud til barn som offentlig straffer med å nekte spilletid, henvise noen til å fylle flaskene til de andre fordi det er viktigst at de gjør seg klar, de som fyller flaskene skal jo uansett bare sitte på benken eller be noen om å gi fra seg fotballskjorter for at en av de viktigere spillerne skal få se bedre ut på et bilde.

My sa for 1år siden:

Lille meg sa for 1år siden:

Veldig interessant at du drar fram akkurat Haaland, for han er et eksempel på et lag hvor man definitivt brydde seg om flest mulig, lengst mulig, noe som blant annet beskrives i denne artikkelen:

Tussa sa for 1år siden:

En treng ikkje ha pusta fotball sidan barnehagen for å vere best nei, forskninga er veldig tydelig på det. Men det å vere BEST treng ikkje handle om individuelle kvalitetar men BEST i treningskvardag, tilpassa opplæring og et profesjonalisert fokus.

Bokormen sa for 1år siden:

Her vi bor er fotball så utrolig dominerende, både mht tildeling av halltid, penger, andre ressurser og i det hele tatt. Fotballen i seg selv er ikke problemet. Men det er nesten slik at i alle fall for gutta vil lønne seg å sparke fotball mht det sosiale på skolen. Og det tærer på speisielt håndball og tidvis også dans/turn/korps, da de ikke får like gode vilkår fra kommunens side.

Jeg har barn som har vært innom både håndball, fotball, svømming, dans, skøytetrening og mye annet, og det er jo fascinerende å se hvor engasjerte foreldrene er med fotball. Da stiller de på dugnad, de kan godt kjøre lange veier på kamper og cuper, de betaler gladelig både kontigenter og utstyr. Det er merkbart vanskeligere å få samme engasjement på andre arenaer. Og det blir en dårlig sirkel, for lederne i fotballgruppa bruker dette mye for å få enda mer ressurser - "det er ikke noe annet som får med så mange barn og unge i aktivitet".

Tussa sa for 1år siden:

Bryne har vore god på både topp og bredde med satsinga si på guttesida. Eg veit dessverre ingenting om kva dei gjer på jentesida. Men det betyr at det er har vore ressursar og vilje der til å nettopp skape gode spelarar, noko som Haaland men også resten jfr. kretslagsuttak har hatt utbytte av. Samtidig slapp Bryne Haaland til Molde då han berre var 16,5 år. Nettopp for å gjere han som individ best mulig. Overgangar i norsk fotball så tidlig er ganske så sjeldent sjølv om det blir meir og meir av det for kvart år som går.