Ja ja. Vi er såpass flinke og ytrer såpass riktige meninger og gode holdninger utad ellers, at jeg tenker det er helt passe at vi her kan lire av oss den dritten vi egentlig føler av og til, men ikke sier høyt, for vi vet jo at virkeligheten er mer komplisert enn som så.
Du verden så befriende det er å si det av og til, uten å måtte ta med alle de forbeholdene og forklaringene som ellers er nødvendige. I alle fall jeg tar det som skrives her litt sånn med en klype salt, og tenker at folk er ganske ålreite uansett.
Åhåhå, nå kom jeg på da ei gammel venninne hadde en kjæreste på 20 år. Han fortalte med stolthet at mammaen hans plukka ut løkbitene fra pasta bolognesen hans fordi han ikke likte løk. :dåne:
Og jeg har en datter som ifølge alle prøver legen har tatt ikke er laktoseintolerant. Men kanskje har nedsatt laktosetoleranse, sier legen. For plagene har hun. (og flere til som vi jakter på årsaken til, derav mye tester)
Men hun spiser jo mat med laktose. Hvitost tåler hun for den er naturlig laktosefri, og noen ganger bruker hun sånne laktase -tabletter og spiser noe og tar de magekrampene det gir. Men vi har laktosefritt i hverdagen og hun er på gruppe med to andre laktoseintolerante på matlaging på skolen (med legeattest ja, det må de ha) så de lager laktosefritt på den gruppa.
Men i selskap utenfor kjernefamilien velger hun laktase kombinert med at hun begrenser hva hun spiser.
Jeg er også en sånn sær, kresen person. Jeg skulle veldig gjerne likt mye mer enn jeg gjør. Det er plagsomt å ha det sånn.
Logopeden hos oss sier det hemmer barnets tungemotorikk og anbefaler at barna tygger maten fremfor å suge på den. Munnmotorikk altså. Samme med drikkeflasker. Hun sier "barna kan drikke av kopp fra de er ett år om vi lærer dem det".
Det er jo interessant, for da sønnen min fikk hjelp av logoped pga. ekstrem sikling, var ett av tiltakene å drikke av drikkeflaske og sugerør for å styrke den muskulaturen. Mine barn har aldri spist moset mat, utover det som naturlig er sånn som yoghurt, smoothie og potetmos, så det har liksom ikke vært en problemstilling. De har drukket av kopp siden de var et halvt år gamle også.
Om det er sugerør eller kopp som er rett for språkutviklingen kommer ann på hvilke vansker barnet har. Sugerør er ofte veldig bra, men alt med måte. Så at en logoped er så konsekvent på å ikke anbefale sugerør er litt dumt. Det er også viktige muskler som må styrkes.
Jeg er (som vegetarianer) for så vidt enig i at det er greit å skille begrepene, og kalle seg pescetarianer om man spiser fisk.
Men jeg mener vel også at det å stikke nesa i hva folk spiser eller kaller seg er en uting på generell basis.
Ikke uenig på noen måte. Alt med måte. Sugerør styrker noen muskler, men det å faktisk tygge og svelge mat. Ikke minst se hva man spiser er viktig. Alt har sin misjon. Men for noen barn med svak motorikk så er det god trening noen ganger for dagen. Men om folk gir bare poser så mister man et ekstremt viktig element.
Ja, dette er jo bare en generell anbefaling som ikke tar hensyn til eventuelle problemområder.
Jeg er særlig enig i at dette med sansene, mat i munnen, og den koblingen som skjer med smak-hjerne-tarm er et veldig viktig aspekt.
Nå har jeg ikke kunnskap om dette, men jeg antar jo også at det skal være ganske ekstreme tilfeller før det å drikke av drikkeflaske er skadelig for barn med «normale forutsetninger» og at vi også må ta med i regnestykket at 9-12 barn på ett-to år som alle skal drikke av kopp BLIR mye gris og søl. For min del er det i hvert fall å foretrekke at de ansatte i barnehagen bruker tiden sin på andre ting enn å vaske mer enn nødvendig og at vi øver på å drikke av kopp hjemme.
Sånn ellers er min opplevelse at vi lever i en tid der alt for mye blir problematisert og advart om. Som feks klemmeposer. Det er ikke et reelt problem at barn generelt spiser klemmeposer i stedet for vanlig mat.
Jeg har ikke satt meg inn i debatten rundt munnmotorikk, det er innholdet i posene* jeg ikke ville gitt hver dag. Vi har mye diabetes i slekta, og er litt obs på "blodsukker-rett-til-værs"-mat. Ungene fikk lite juice, saft, kjeks, is på hverdager osv også, men det var også fordi de spiste markant mindre til måltidene om de fikk slike ting. (Vi hadde på ingen måte et sukkerfritt hjem altså.)
Edit: Her tenker jeg på de ferdigkjøpte posene i babyhylla.
Jeg liker wow koppene. Siden de gir vanlig kopp opplevelse uten søl. Ellers har jeg heller brukt vanlige tutekopper enn sugerør kopper i barnehagen. Det har med renhold å gjøre. Er så mange deler på de med sugerør. Når det er 15 kopper som skal vaskes etter et måltid blir det mye deler. Skal sies at det begynner å bli noen år siden jeg har jobbet på småbarnsavdeling.
Enig med sukker i disse frukt posene. Jeg levde på de etter slanke operasjonen. Utrolig søte greier.
Total avsporing, men Lillesøster måtte bli gammel nok til å forklares hva hun skulle gjøre før hun klarte å drikke av sugerør eller tutekopp som var tett. Hun ble ammet lenge og hadde ingen problemer med å die, men å suge klarte hun ikke. Det var faktisk veldig frustrerende og vi prøvde alt som finnes av kopper og flasker. :lol:
Det er i alle fall ganske genialt med yoghurt og skyr på klemmepose hvis man er på tur, f.eks med barnevogn og ikke har med skje. :) Og det er vel ikke så usunt som de fruktposene dere snakker om heller.
En helt vanlig middag med kylling/fisk/kjøttdeig og div grønnsaker blir en halv pose plast nesten. :gal: Ikke vet jeg hvordan en kan unngå det heller, unntatt å kjøpe grønnsaker i løsvekt.
En merkelig problematisering. Klemmeposer altså? :gruble: Finnes det barn som bare lever på det, og aldri tygger eller drikker vanlig, og derfor ikke lærer å snakke eller å drikke fra glass? I tilfelle tror jeg det er flere sider enn bare det logopediske som er problematisk. Og tutkopp? Seriøst?
Kanskje mer på plass som såpekasseinnlegg, men alle disse "ekspertene advarer"-artiklene går meg på nervene. Folk er så hysteriske. Jeez.
Jeg har inntrykk av at klemmeposer, fruktstenger, puffet mais-snacks o.l. i babyhylla er noe mange småbarn får ganske mye av. Men min omgangskrets er jo en ørliten promille av norges land. :knegg: Og jeg tror jo småspising av den typen snacks helt klart går ut over appetitten i små mager. Jeg merket i alle fall med en gang på mine da vi var sammen med familie i utlandet med litt andre vaner, de ga snacks og juicekartonger over en lav sko som "mat" /mellommåltider. Og da ville heller ikke våre ha vanlig, kjedelig mat etterpå. Ingen krise på ferie, men uheldig i hverdagen. Mine tantebarn og venners barn vi ser ofte får nok jevnt over mer is, søtt drikke og snacks enn hva som var vanlig å gi for 15 år siden.
Så mye gris blir det ikke, og de mestrer kjapt å drikke uten tut. Vi har heller ikke så mye i hvert glass. Det veltes kanskje ett glass per måltid - og det serveres ikke melk ved alle måltider heller. Vannsøl er enklere å håndtere. :knegg:
Hos oss drikker de fleste av plastglass, eller sånn sølefri kopp med hanker fra Twistshake. Vi har kuttet krus pga mye søling (dårlig idè å la en ettåring holde i hank på bare den ene siden) og at de etter en gang i gulvet hadde sprekk eller knust hank og måtte kastes.
Problemet med de som sier at de er vegetarianere, men som så spiser fisk er jo at andre får inntrykk av at det er sånn det er. Jeg har vært på to arrangementer der vegetartallerkenen inneholdt fisk og sjømat, begge deler fra profesjonelle kjøkken og det overrasket meg veldig.
Jeg har noen i familien som ikke spiser kjøtt og da er jeg opptatt av å si nøyaktig det når jeg skal beskrive det. De er ikke vegetarianere. Jeg vet at det heter pescetarianer, men bruker sjelden det uttrykket, fordi det ikke nødvendigvis er så kjent. Og så får man lett en litt småsnurt tilbakemelding om at "alt skal være så vanskelig", eller "det er så mange ord for alt nå". Det er mye enklere å bare si spiser ikke kjøtt. Selv de som liker å lage et problem av ting forstår det.
Ja, og jeg skjønner at folk som er pescetarianere kan finne på å si at de er vegetarianere når de f.eks. skal melde seg på en middag eller lignende, for da er de i alle fall sikret å ikke få kjøtt. (Med mindre de kommer ut for en sånn kelner som jeg møtte en gang på et jobbarrangement, som begynte å argumentere med min vegetarianske kollega om at «kylling er jo ikke kjøtt». :rolleyes: ) Det vet jeg om muslimer som gjør også, for å slippe å begynne å forklare at de spiser noen typer kjøtt, og slipper å spørre om det er halalslaktet eller lignende.
Sånn for å hente fra Roald Dahl igjen, syns denne artikkelen er interessant. Kanskje det er en konstruert problemstilling, og at de aller fleste faktisk ikke er lettkrenka, men noe må gjøres mer spiselig for kapitalismen? periskop.no/kronikk-roald-dahl-kansellering-og-kapitalisme/
Litt usikker på om Netflix vil lykkes, uansett, med å gjøre bøkene mer spiselige, uten å gjøre voldsomt massive endringer. Uten å samtidig gjøre ham kjedelig. Den nye filmen om Mathilda fikk også en del negativ oppmerksomhet pga. rektoren. At hun spilles av en skuespiller i fat suit er en sak, men også at rektor = slem = tykk, ble problematisert.
I Charlie og sjokoladefabrikken er det ikke ordet "tykk" som er det mest problematiske, men det at disse andre barna - den tykke, den tv-avengige, den ekstremt konkurranse-orienterte og den bortskjemte - blir fremstilt som grunnleggende dårlige mennesker, som fortjener alt som kommer deres vei - å bli most, krympet, strukket og dratt.
Nå syns jeg at Roald Dahl likevel er en fantastisk forfatter, selv om han også er en kødd, som jeg skrev over her. Jeg syns han er morsom også fordi han er så slem. Litt som Jimmy Carr, som jeg ler meg fillete av. Selv om han er kjempedrøy. www.youtube.com/watch?v=-2lkWfJASD4
Uansett om Netflix lykkes eller ikke er de med på å skape et inntrykk av at en del mennesker er mer lettkrenka enn de er, og på den måten utsetter dem for voldsomt mye raseri. I tillegg er de med på å gjøre det tannløse til en norm.
Det er faktisk helt utrolig med dagens øyne, å se hvor vanlig og akseptert det var med fat-shaming av barn i litteraturen før. Det å være tykk var likestilt med å være bortskjemt, slem og/eller mindre intelligent. Og ikke bare Roald Dahl, det var helt vanlig. Man trenger ikke gå lenger tilbake enn til Dudleif. Min mor snakket om det nylig, de sang en sang på skolen da hun var barn, som handlet om en "Tykke Tom", som ikke kom spesielt heldig ut av sangen, kan man si. Enkelte av bøkene og sangene har naturlig gått ut på dato og brukes ikke noe særlig lenger, og det er egentlig helt greit. Problemet er kanskje de bøkene som egentlig er fantastisk gode bøker, som slår an den dag i dag. Man tåler for såvidt å lese det fortsatt, men innholdet blir litt annerledes og enda "slemmere" enn forfatteren trolig hadde ment at det skulle være, da boka ble skrevet. Rett og slett fordi det ikke var sett på som like slemt på den tida. Og er det da riktig å endre på det, slik at det står mer i stil med hvordan det egentlig var ment (i den grad man kan vite sikkert), eller skal det for enhver pris beholdes? Jeg vet egentlig ikke hva jeg synes der, tror som sagt jeg holder på at det må vurderes fra bok til bok, avhengig av kontekst, men uansett vil alltid noen være uenig.
Bibelen har jo også vært omformulert en del ganger, for å passe bedre til den måten ting leses og oppfattes på i våre dager (uten sammenligning for øvrig). Den opprinnelige formuleringen gir i beste fall ingen mening, eller den er helt idiotisk, eller i verste fall farlig, skal det tolkes bokstavelig med dagens briller.
Ja jeg så at noen nevnte det i Debatten, og det er vel kanskje like sannsynlig som noe annet, dessverre. Og ikke bedre på noe som helst vis. Takk for interessant lenke!
Men om det er for å unngå fatdhaming av barn, så oppnår man lite med å endre fra tykk til enorm. De jeg kjenner som er overvektige på den tykke siden sier at det er ok å bli betegnet som tykk, men at de ville blitt veldig såra om noen omtalte dem som enorme.
Ja, akkurat her er jo problemet selve innholdet, ikke ordbruken. At det å være stor skal være, eller i alle fall understreke, noe veldig negativt ved en person. I motsetning til Lindgrens negerkonge, der poenget ikke er hudfargen til dem pappaen regjerer over som sådan, men ordet symboliserer noe som er eksotisk og veldig langt borte. Og da er det mye lettere å bytte det ut, uten at det har noe å si for innholdet. Tvert om klargjør det innholdet, siden det å være mørk i huden slett ikke betyr at man befinner seg på andre siden av jordkloden lenger, slik det gjorde på den tiden da boka ble skrevet. Sydhavskonge blir derfor mer presist, i tillegg til at man unngår et ord som i dag er støtende i seg selv.
Langrenn er altså verdens mest idiotiske og overvurderte sport! Jeg syns det er så utrolig dust å se nordmenn oppføre seg som om langrenn er en verdensidrett og som om det liksom er imponerende når nordmenn vinner hele greia.
INGEN ANDRE DRIVER MED LANGRENN! Det er noen svensker, en håndfull finner, en og annen dopa tysker, og that's it! Mens vi kjører hundrevis av refleksvestkledde 6-åringer inn i Sørkedalen og andre daler over hele Østlandet og Trøndelag og slipper dem løs i mørke skogen for at de skal lære sporten før de kan si "r". Det er jo en merkverdighet at andre nasjoner av og til drar hjem en medalje overhodet!
Det er jo utrolig at det er OL-gren, egentlig, det er knapt så den oppfyller kriteriene om at det skal være et visst antall land som driver med sporten.
(Bandy derimot! Verdens nest mest utbredte vinteridrett! Men OL-gren? Neida!)
Jeg synes Harry Potter fremstår som en svært lite sympatisk fyr i bøkene, som irriterer vettet av meg på jevnlig basis. (Dvs hver kveld, når jeg leser for min datter.)
Jeg har alltid irritert meg over at han alltid skal løse problemene alene og ikke snakke med Dumbledore for eksempel. Men det hadde jo blitt litt kjedelig. :knegg:
Jeg synes Dumbledore er er dårlig farsfigur for Harry og ganske slem som sender ham ut uten noe informasjon. Hvis Humlesnurren er slik en stor trollmann ville han jo kunne gjøre det meste av dette selv.
For ikke å snakke om hvor gjevt det er at delvis talentfulle unger hylles og tilbys idrettsgymnas og fri når det trengs og dyrkes og spesialbehandles rund baut, mens skoleflinke elever som «bare» er veldig god i fag må kjempe hardt for tilpasninger - og forsøk på nye spesialtilbud på skoler nektes fordi de er «ekskluderende». Elever kan heller brukes som støtteundervisere liksom. Eller kjede seg.
Da brur du deg vel neppe om at det tas gull heller? :knegg:
Det er vel ikke så uopopulært å mene det, men jeg blir altså så vilt lei av mennesker som skal mene så mye om andre. Det være seg hvordan de spiser, hvem de er sammen med eller om helsesituasjonen.
Heller en idrett som er stor i Norge og liten i utlandet, enn en idrett som er stor i andre land, men som nesten ingen i Norge bryr seg om. Det er tross alt her vi bor, og engasjement er gøy. (Selv om jeg personlig ikke bryr meg om langrenn).
Og a propos, jeg synes mange nordmenn har alt for mye av et utenlandskompleks. Vi skal helst gjøre alt mest mulig likt slik de gjør det i andre land, og helst ha minst mulig særpreg. For det himles det over, som "typisk nordmenn", og det er sett på som pinlig eller harry. Gud forby at nordmenn skal gjøre noe som er typisk norsk.
Folk irriterer seg alt for mye, tar alt livet alt for alvorlig og blir fornærma både på egne og andres vegne for alt og ingenting. :gaah: Jeg har nettopp hatt den dagen i måneden der jeg bryr meg alt for mye om alt og ingenting, og jeg er SYKT glad jeg ikke har det sånn til vanlig. Jeg desperat misliker meg selv når jeg er sånn og gikk og la meg klokka halv ni for å sparr omgivelsene mine. Folk må virkelig slutte å ta seg selv og livet så alvorlig.
Og sensitivitetslesere burde vært skutt ved daggry. Skal vi ikke bare innføre nytale først som sist? :snill: Georg Orwell for president.
Ta det med ro. Siden folk insisterer på å sette langrennsski på skrikende toåringer, og bokstavelig talt slepe dem med seg ut i nykjørte løyper, så spår jeg et økende antall traumatiserte langrennshatere i fremtiden.
Nå var jeg stort sett for syk til å oppsøke langrennsløyper de siste 18 årene, men jeg synes andelen veldig, veldig små barn i løypene, har tatt seg kraftig opp. Selv jeg satt i pulk da jeg var to år, tror jeg. :knegg: Og de er så uegnet kledd. Foreldrene har på seg lett og pustende langrennstøy, mens de hylende barna deres har på seg strikkagensere og tykke vinterdresser. De klarer jo knapt å bevege seg.
Mulig vi henger ulike steder, for jeg er mer overrasket over hvor tynnkledde de små ungene er og hvor små de er når de får «skidresser» med Lyn-logo på. Eller hele familien i identiske Dæhlie-klær. :knegg:
Jeg har vær på skitur med en 4-5 åring på ski som ropte så hele fjellet hørte ham, "Det er ikke gøy å dette" (falle) og søstra som er 2,5 år yngre og SLETT ikke fornøyd med å sitte i pulk. Begge var de nok enige om at de helst skulle byttet plass....
Jeg var en gang moren som sto i skisporet og ropte til femåringen sin «…men JEG vil gå på ski, og noen ganger må DU gjøre det JEG vil!» Etter det gikk vi ikke på ski mer før han var 10. :flau: Nå går han heldigvis gjerne på ski, og toåringen også. Jeg tenkte svigerforeldrene mine var helt dust som ga toåringen ski i julegave, men det har vært stor stas. Kanskje fordi jeg ikke har kunnet være med? :knegg:
Jeg hadde heldigvis selvinnsikt nok til å forstå at å dra alene på ski med mine to var dødfødt. Men jeg husker Storebror som gråt så tårene spratt, og ropte "Men jeg får ALDRI være inne i huset mitt!! Det er TUR TUR TUR HELE DAGEN LANG!!"
Da innså jeg at samme pokker hvor bra tur er for motorikken, så går det en grense et sted. Og Storebror hadde funnet den. :knegg:
Min 26.5-åring som har, med ulyst, blitt dratt med på fottur og skitur hele livet fortalte for to helger siden at hun var glad vi aldri gav opp. Nå ser hun hvor nyttig det er å ha disse erfaringene og koser seg på turer med venner og faktisk også oss. Jeg har mange ganger vurdert å gi ut Det sure turbarnets bllledbok. Med ekte bilder.
Jeg ble dratt ut i langrennsløypene fra jeg var prikkliten, og jeg elsker langrenn. :hjerter: Ikke type tror jeg skal bli verdensmester, men godt nok til at jeg har dratt på tur mokka alene og kost meg. Med lette løyper og mye pauser og kos er det ikke noe man har vondt av. Barn i pulk mil etter mil etter mil derimot.
Jeg er glad for at jeg kan gå på ski hvis jeg må. Jeg kan også kjøre slalåm. Jeg gjør det helst ikke, men jeg kan hvis jeg må. Ungene mine har blitt dratt alt for lite med ut på ski, så de mestrer det ikke så godt, og det er synd, når man vokser opp et sted er mange har denne ferdigheten inne som ungdom.
Jeg ble tatt med ut på ski fra jeg var bitteliten, og jeg elsker det den dag i dag. Men jeg har ikke gode minner fra skiturene som barn, så jeg tror ikke de var utslagsgivende sådan.
Jeg har unger som ikke kan stå på slalåm og det synes jeg er synd. Jeg har en mann som heller ikke kan, og mamma fastslo i går at det kan ikke jeg heller, trodde nå hun . Vel. Jeg kan ikke. Men jeg kunne da en gang i tiden. For 30 år siden. Jeg var ikke god, men jeg kunne dra i trekket og ha det kjekt. Det kan ikke mine unger.
Det synes jeg er dumt.
For jeg synes,mulig det er en upopulær mening, at unger har godt av å lære å gå på ski.
Jeg liker ikke slalåm veldig godt. Eldstemann har stått, men er som mora. Poden har helt på egenhånd funnet ut at snowboard er gøy og har fått gå på skiskole og jeg har lagt til rette for at han skal kunne renne. Ingen av dem er veldig glad i langrenn, men kan om de må. Vi drar yngste bonusdatter med på langrenn. Det går utmerket når det er jeg og ikke faren som pusher. :knegg:
Min mann argumenterte en gang at det var god barneoppdragelse - i Norge - å gjøre ungene i stand til å beherske ski godt nok til at de med letthet kan være med på skiturer og hytteturer uten å føle seg underlegne og annerledes. Det er et poeng det, altså.
Det er det jeg også tenker, at det rett og slett er noe som på en måte er en del av det norske livet. Men har altså ikke lært dem slalåm, og det plager meg. For det er også en del av livet og ungdomslivet de rett og slett ikke er med på. Skoleturer er derved min eldste en av svært få på langrenn. Men han har ikke lyst å lære noe annet (vi burde sikkert begynt når han var en liten knall på to år som skreik, men han likte ikke nedoverbakker da HELLER, og når ikke jeg og mannen står på slalåm så....)
Jeg er lagleder og jeg er sykt sliten av pappaer som skal mene mye, legge ned veto, ikke gjøre noe av jobben, men ikke lar andre få frihet til å utføre jobben på sin måte, og for å TOPPE det hele, ikke klare å legge bort pappa øyene i forhold til valg som skal taes. Og totalt mangler evne til å se ting fra hele spillergruppens behov.
Det er et poeng, og der har vi feilet totalt med våre to. :-( Jentene har begge to beina godt planta på asfalten. De har ikke hatt ski siden de fikk en sånn skipakke fra Obs med råååsa ski da de var små. Og ja, jeg kjenner litt på den. Samtidig så har det så langt vært zero problem, og de er nå 19 og 21 år. De har andre skills da, som jeg tenker er litt det samme - Litt flaut å ikke kunne. Danse f.eks. Jeg er steindårlig, og har alltid syns at det var pinlig å se ut som en halt elefant på dansegolvet. Jentene mine behersker begge to mange typer dans, og elsker å danse. Det misunner jeg dem litt. ;)
Jeg er enig i det poenget, og det er den eneste grunnen til at jeg prøvde noen ganger å få med Datteren på ski. Et sted går dog grensen for hva man skal tyne folk til (meg, jeg er folk). :knegg:
For meg var det absolutt et poeng at jentene skulle kunne det grunnleggende i å gå på ski og stå slalåm og ha utstyr til det. Slik at de kunne velge selv om de ville velge det eller velge det vekk. For det er ikke lett å lære som tenåring. Men det er helt unødvendig å begynne med toåringer. Vi gikk på ski i de tidlige barneskoleårene og sto på slalåm på mellomtrinnet.
For lillesøster har det vært greit å kunne gjennom videregående. For storesøster har det tydeligvis vært helt uvesentlig. Og ingen av dem går på ski nå.
Det kommer jo også litt an på hvor man bor. Jeg har en mistanke om at det er viktigere om man bor i Oslo, spesielt Oslo vest, enn om man bor i Bergen. Det har vært veldig lite skifokus i mine barns omgangskrets.
Vi tenkte på det samme da Hiawata var liten, men redigerte oss selv etterhvert. Det kommer sikkert an på hvilket miljø man vokser opp i, eller ender med å henge i, men i vår krets er det lite langrenn. For så vidt lite hytter også. :knegg:
En del alpint, og vi har landet på at det viktigste var å gi ham en vinteraktivitet han likte, ellers blir vinteren veldig lang. Så han kjører snowboard, godt nok til at han vil kunne trives på en hyttetur der det var en av aktivitetene.
Det går fint an å lære seg å kjøre slalåm som tenåring/voksen. Ta noen timer med instruktør for å lære det grunnleggende, og ellers er det bare øving som skal til - som med alt annet.
Jeg stod sporadisk (noen dager pr år) fra jeg var 12 til 19, og tok opp igjen skikjøringen da jeg var 35. Nå står vi stort sett hver helg i sesongen, og jeg er slettes ikke verst på ski for å være kvinne 50.
I min barndom i fjellheimen kom man seg ikke til skolen om vinteren om man ikke kunne gå på ski. :knirk:
Neida. Men litt joda - det var skidag hver fandens dag hele helsikes vinteren, ski i gymen, ski i friminuttene, skiturer, skileik, ski, ski, ski. Jeg var ikke spesielt begeistret for det da, men er allikevel glad for at jeg har lært å gå på ski. I voksen alder har jeg satt pris på å gå på skiturer alene i Østmarka, men det er jo noe helt annet å velge det selv. :glis:
Jeg tenker at å gi barna muligheten til å ha hatt ski på bena noen ganger er lurt, om ikke annet blir det morsomme historier de kan fortelle barnebarna når vi alle bor i en ørken uten snø. Dessuten er det bedre å kunne velge bort, enn å ikke kunne velge i det hele tatt.
(Å kjøre slalom/snowboard/telemark er noe annet - det er ressurskrevende i mye større grad enn langrenn, og det krever også mye mer instruksjon/oppfølging å gjøre barna trygge og komfortable i bakken enn å labbe en runde i lysløypen på langrennsski.)
Jeg har også lært å stå på slalåm som voksen og det går helt fint. Men, som litt usikker tenåring er det lettere å være med vennene dersom man kan det grunnleggende enn om man må gå bort i barnebakken for å se etter en instruktør.
Vi har utsikt til alpinbakken fra stua så gutta er der flere ganger i uka. Langrenn er det dårlig med. Jeg gikk jo litt på ski som lita. Renn til og med.Hatet det og fikk det aldri til. Har prøvd litt som voksen også,men må nok øve veldig mye før jeg blir komfortabel.
vixen, min er veldig god på slalom, men har ikke brukt mye tid på langrenn. Men han fikser det jo greit nok ettersom han tross alt har hatt mye ski på beina. Jeg tror at det er enklere å klare seg greit nok på langrenn om man kan slalom enn motsatt.
Jeg tenker det kommer litt ann på hvor man bor også. Vest for Bergen er det skivær 1-2 dager i året. Tenker det er ikke dårlig barneoppdragelse at vi ikke bruker ekstreme ressurser for å lære barna å gå på ski mot deres vilje.
Jeg synes ikke det er dårlig barneoppdragelse uansett hvor man bor. Selv om det er gode grunner til å gjøre noe, betyr jo ikke det at det er forkastelig å ikke gjøre det. Det er et veldig stort spenn av ting som kan være «helt kurant barneoppdragelse».
Heldigvis har vi klart å gi gutta det grunnleggende innen langrenn, mens slalåm er de resere på. Faren deres elsker slalåm og har tatt med gutta mange ganger. Jeg har aldri blitt fortrolig med slalåm, og ga opp å stå sammen de når minsten var 8-10 år gammel.
Jepp, Skilp. Det å lære dem basics skiskills er definitivt på en slags "burde-liste", sammen med mye annet. Noen ting ticker man av, andre ikke.
Vi har for eksempel ikke klart å ticke av "gå på kunstmuseum og ha noenlunde utbytte av det", for eksempel. Det står også på min "burde-liste". De kommer til å være like fisk-på-land om de blir dratt med på date på museum, som jeg var da jeg ble dratt med på date på ski. :knegg:
Burde-liste, eller kjekt-å-ha-liste, ja, Polyanna. :jupp: Nice to have, ikke need to have.
Skal jeg prøve å finne fram en upopulær mening, da, synes du, Mave? :gruble: Hva med at jeg synes alle burde fortelle ungene sine at man blir gammel og forstokket før man vet ordet av det (og LENGE før man begynner å tenke om seg selv at man er gammel), og at man bør venne seg til å sjekke grundig hvor man har meningene sine fra, særlig etter hvert som man blir eldre. (Tommelfingerregelen min er at hvis de fleste du er uenig med er eldre enn deg, så har du antagelig rett; hvis de fleste er yngre enn deg, tar du sannsynligvis feil.)
Alt jeg sier, Skilpadda, er at i gamle dager visste vi hva som var EKTE upopulære meninger, men nutildags er dette forumet så strømlinjeformet at det som fremstilles som revolusjonært og egenartet i praksis bare er kjerringsyting det går tretten på dusinet av. :jupp:
Jeg sitter å følger med på at sønnen står slalåm. 48 dager etter at han brakk nakken. Han står med nakkekrage. Jeg er usikker på om det gjør meg til en jævla dårlig mor eller en bra mor. Far er på jobb og gjør viktige ting selvfølgelig.
Sånn, kan dere få mene litt :knegg:
Det kan nok være sant. Min sveitsiske venninne bor i skiland, og hennes unger ble født i alpinbakken med slalåmski på bena, som veldig mange sveitsiske unger. De prøvde langrennski for første gang i 7-8-årsalderen, og ble kjapt flinkere enn mine unger, som hadde startet med langrenn mye tidligere. I alle fall skøyting, den teknikken tok de umiddelbart, mens mine strevde med det.
For meg har det også vært viktig at ungene skulle kunne henge med på en vanlig skitur med klassen, og på påsketur med familien, siden vi bor i en landsdel med snø og lang vinter. Ski er noe de fleste her driver med, på ett eller annet nivå. De har hatt ulik tilnærming til aktiviteten. Med eldste var det mye hyl og skrik, først i forbindelse med påkledning, utstyr etc, som alltid var en utfordring. Deretter fordi hun skulle være verdensmester før hun i det hele tatt hadde prøvd, var ekstremt utålmodig og taklet ikke motgang, nektet å ta imot hjelp eller råd, skulle klare sjøl, raste, men nektet å gi seg. Ville ha stor fart, og skjønte derfor ikke poenget med å lære ploging f.eks, mye tryning og mye frustrasjon og sinne. Hun ble derfor sendt på kurs, med stort hell, og med forbedret teknikk (lært av noen andre enn oss) fikk hun etter hvert mange fine turer. Og når hun først var i gang var hun blid som ei sol, og kunne gå hele dagen uten å bli lei. Da hun var sju fikk hun endelig begynne med hopp, som hun drev med i noen år.
De to yngste var litt mer rolig og tålmodig anlagt. Guttungen fokusert og lærevillig, ville gå fort og gjøre som de store, kunne tidlig gå hvor langt som helst uten å bli sliten eller sur, og likte mestringsfølelsen. Minstejenta likte også skiturer, der var fokuset mer på sånt som harespor i snøen, fuglekvitter i trærne, sjokolade og kakao, sang og skravling, og det å være sammen. Skiene var mer bare noe som var festet på føttene, de fikk henne framover i hennes eget tempo, men teknikk og fart var ikke så viktig. De to yngste har ikke vært med på noe organisert med ski.
Nå er de tenåringer og programforpliktet til ikke å like skiturer. Guttungen liker det nok litt likevel, innerst inne. Minstejenta er fortsatt der at hun synes det er koselig hvis det involverer pølsegrilling, sjokolade og kakao, det er fint vær, godt føre og hyggelig selskap. Eldstejenta sier bare nei. Hun har fysikkprøve. Må rydde rommet. Vaske håret. :knegg: Men alle tre klarer fint å henge med på både storfamilietur i påska og skiturer med klassen, og da gjør de som de vil ut over det.
Ski (uansett om det er oppover, nedover, bortover, langsmed eller innover) er et utrykk for fandens oldemor og er djevelens verk. Ikke noe hygge involvert uansett hvor mye man øver.
YOLO. Og jeg mener det. For det første, så er han antagelig tryggere i slalombakke med nakkekrage, enn i bil til og fra skisenter. Og for det andre, så har jeg sagt mange ganger at når jeg nå er gitt sjansen til å dø av noe annet enn hjertesvikt, så vil jeg helst at det skal være noe kult. :rairai:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
