Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Det er absolutt interessant med hvordan spm er stilt, jeg mener utfra da jeg leste det at det var noe om en kvinne er heldig dersom hun har en mann som tjener så mye at han kan forsørge henne.
Mitt svar: JA. Uten at det betyr at jeg ønsker å forsørges. Jeg synes en mann er heldig om han har en kone som tjener nok til å forsørge ham også. Uten at han vil forsørges. Men, det må jo nødvendigvis gi familien veldig frie økonomiske rammer til å prioritere slik de vil, utover det nødvendige, om en av dem tjener nok til å forsørge familien....
Kjapp lokal observasjon: samtlige som jobber 80% på jobben hos oss, har minste barnet i skolealder. Altså ikke små barn! I tillegg har alle menn som tjener bedre. Og ja: Alle er kvinner.
De som jobber redusert hos oss har yngste barn i... ja, en har i barneskolen, de andre har... barnebarn i barneskolen?
De siste par årene har jeg, kvinne, og sjefen, mann, begge jobbet redusert i perioder. Grunnet manglende barnehageplass for 1-2 år gamle barn. Men vi gjorde det i kortere perioder, max et år, de som har barnebarn har fast, redusert stilling, vi hadde ulønnet perm.
Jeg elsker ikke jobben min over alt på denne jord jeg heller, men det er billigere for oss å ha vaskehjelp og betale en viss sum en å gå ned 20% i lønn. Pluss og tape pensjonspoeng.
Vi har også fellesøkonomi, selv om han tjener bedre enn meg.
Nå er jeg verken hjemmeværende eller deltidsarbeidende, da. Poenget mitt var bare at vi er heldige som kan velge, og at vi ikke skal dømme hverandre for de valgene vi tar.
Det blir alltid stor debatt av sånne innlegg - jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke bare kan heie hverandre frem i stedet. Hjemmeværende kan si til de som jobber at det er flott at de fikser karriere, småbarn, gulvvask og middagslaging. Så kan kanskje de som jobber si "så bra at du har valgt det som føles riktig for deg og din familie".
Man trenger da ikke å gjøre husarbeid etter at barna har lagt seg? Unger elsker jo å delta i dagligdagse sysler. I hvert fall har mine gjort det, både ved 6-7årsalder og når de var to.
Og/eller den dagen man kommer til pensjonsutbetaling. Eller dvs manglende sådan :nemlig:
Dog vil en hjemmeværende kvinne (eller mann) vel vanligvis ta en større del av resten av arbeidsmengden i huset, slik at totalbelastningen blir større enn "bare" barnepass.
Og, eh, poenget mitt da: jeg skulle gjerne jobbet redusert i perioder, dvs jeg har også gjort det en stund. Men da skal jeg gjøre det vitende om hva det gjør med min egen karriere, min egen økonomiske fremtid, min egen lønnsutvikling, osv. Ikke blindt og "det ordner seg sikkert"-ete. Akkurat for øyeblikket synes jeg fordelen nå ikke veier opp for de negative effektene dette bringer i fremtiden. (og økonomisk nå, men det er ikke det som er avgjørende). Og skal jeg gjøre det vil jeg vite at jeg ville klart det alene - jeg vil ikke føle meg forsørget av noen (eller bli forsørget for den sakens skyld).
For meg er dette ganske enkelt. Jeg får gjort mer husarbeid og har bedre trivsel når jeg jobber tilnærmet fullt. I fjor jobbet jeg 80 % ved siden av 100 % studier (og av de jeg studerte sammen med var jeg den eneste som leverte masteroppgaven på normert tid - og jeg var den eneste i nesten full jobb). Jeg trives aller best når jeg har det travelt og når det er en del som skjer rundt meg.
Når det gjelder husarbeid har vi som sagt valgt å sette bort vaskingen og har vaskehjelp hver 14. dag. Mellom vaskingene støvsuger vi kjøkken og stue ved behov og jeg tørker over toalettene noen ganger. Klesvasken er vi ajour med dersom vi vasker 1-2 maskiner per dag. Noe som er fullt overkommelig.
Mitt valg er allikevel først og fremst begrunnet ut i fra at jeg aldri har trivdes som hjemmeværende.
Hadde jeg skulle gått hjemme på fast basis hadde ikke jeg vært hyggelig å være i hus med.
Jeg har også studier ved siden av 100% jobb, og vaske klær ser jeg ikke på som noe stort issue, ei heller å lage middag, rydde ut og inn av oppvaskmaskin etc. Uansett så deler vi på det.
:nemlig: Jeg jobbet 100% da eldstemann gikk i barnehage. Og 80% da hun begynte på skolen. Det var når jeg plutselig hadde to timer med lekser at det ble nødvendig (to timer fordi hun slet og det var en kamp).
Men, om en ser bort fra dette med kjønn, er det uheldig at noen velger å jobbe redusert? Hvis andelen som valgte de var 50/50, var det da like problematisk? Jeg tror ikke jeg kommer til å jobbe 100% i overskuelig framtid. Fordi jeg ikke må - uavhengig av mannen min har jeg økonomi til å velge kortere dager. Jeg lever ikke for å jobbe, livet er så mye mer. Måler min wr å ha en jobb jeg elsker, men fremdele tid til å trene eller bare lese en bok. Hvis øknomien tillater det så ser jeg ikke det problematiske i det.
Altså, jeg ville aldri basert meg økonomisk på mannen min, verken mht å få hjulene i hverdagen til å gå opp økonomisk eller for sikre pensjonen. Jeg kjenne en del her (nei, ikke bare nordmenn) som verken har utdannelse, jobb eller penger i banken, og jeg begriper ikke at de våger det. Plutselig en dag står de der uten mann, og hva da? Jeg er selv hjemmeværende nå, men jeg har utdannelse og jobberfaring. Pluss at jeg er økonomisk sikret om jeg skulle ende opp alene. Uten det hadde jeg aldri sagt opp jobb og tatt flere år som hjemmeværende. Min mor ble enke som 40-åring, jeg har sett viktigheten av å ikke være avhengig av å ha en mann. :nemlig:
Når alt det er sagt så mener jeg fremdeles at det er ok å velge å jobbe deltid eller gå hjemme fulltid, om økonomien tillater det og man har noe menigsfullt å fylle dagene med - enten det er unger, hobby eller veldedighet (det siste wr stort her, folk pensjonerer seg som 50-åringer for så å feks jobbe omtrent fulltid som frivillig på feks et sykehus.)
Det finnes mange måter å være samfunnsnyttig på. Men i bunnen må det ligge at en er i stand til å forsørge seg selv og ikke er avhengig av å bli forsørget.
Kanskje skillsmisseforsikring hadde vært noe. Hvis ektefellen stikker så får en x millioner :knegg:
Husbonden vil svært gjerne gå hjemme, bli forsørget, og ta oppvasken. Akkurat nå tjener ikke jeg nok til at det er mulig, men vi skal prøve å få til at han jobber noe mindre enn hel stilling, og jeg litt mer. Jeg elsker å jobbe, han gjør det bare fordi han må. Han liker å ha det rent og ryddig rundt seg, jeg kunne ikke brydd meg mindre. Pensjon og slikt får heller bli den tid, den sorg. Og han skaper jo salgbare verdier ved å pusse opp huset o.l.
Det er absolutt mitt inntrykk også. Jeg tror noen er redde for å bli slitne, men at det også handler mye om at man har en høy standard for hvordan HusHjemog Familie AS bør være og at man ikke klarer å opprettholde den standarden dersom man går i full jobb. Min standard er ganske lav, derfor takler jeg fint å jobbe 100 %. :stolt:
Hm...Jeg har vært hjemme med barn på 1 og 4 år. Ikke i årevis, men lenge nok til å kunne påstå at det ikke mer mer slitsomt enn å jobbe full stilling. Ikke trenger man å stresse om morgenen, ikke skal man rekke middag, fotballtrening, lekser og kveldsmat mellom 16.00 og 20.00, og er man heldig sover den minste mens den eldste ser på Disnesy, og man får en hel time pause midt på dagen. :hjerter: Klart man kan gå på veggen av kranglende og sutrende barn av og til, men ikke søren om jeg går med på at bare husmortilværelse er mer slitsomt enn full jobb + husmor på si. :niks:
:what: Men vi som er i full jobb må jo gjøre de samme arbeidsoppgavene som du gjør i løpet av en hel dag på noen skarve ettermiddagstimer?
For all del -folk må jobbe redusert eller la være å jobbe så mye de vil for meg, men jeg merker at jeg blir provosert når man (ikke spesielt Skremmern,altså) insisterer på at det er en ordentlig jobb.
Jeg kan bare snakke for min egen del; Jeg jobber 80% stilling fordi jeg ikke vil at barna skal ha så lang dag i barnehage og fordi jeg vil ha litt tid til dem i hverdagen. Hadde jeg ikke hatt 2 timers reisevei hver dag kan det nok hende at jeg hadde jobbet noe mer. Grunnen til at det er jeg som jobber redusert er flere: mannen har flexitid og jobber gjerne etter ungene er lagt (jobber derfor ikke 8 timer på dagen), han har mye kortere reisevei og han tjener mye mer enn meg. Han får derfor mer tid med dem enn jeg gjør likevel.
Ikke sant. Jeg har som sagt forsøkt meg på hjemmetilværelsen i fire månder nå, og hatt en syvåring og en treåring hjemme på heltid. Det som er sikkert er at behovet for alenetid er det mangedobbelte av hva jeg har når jeg er i arbeid. Etter mannens arbeidstid har jeg et skrikende behov for å løpe ut av huset og finne på noe for meg selv. (Noe jeg ikke kan i så stor grad som jeg gjerne ville, siden han ikke klarer det fysiske arbeidet med å legge treåringen.)
Men hvor den store jobben skulle ligge i denne tilværelsen, det skjønner jeg ikke. Klart: jeg blir jo sliten av å ha med ungene på museum eller i parken og leke med dem en hel dag, men det er da vitterlig mer ferie enn jobb. Når vi er hjemme har jeg flere timer fri hver dag, mens ungene leker sammen, spiller spill, kikker på TV eller leser en bok. Selv ikke treåringen trenger tilsyn og sysselsetting hele dagen, og det finnes virkelig ikke nok husarbeid i dette huset til å sysselsette en person i full stilling altså. Og det enda huset mangler både oppvaskmaskin og tørketrommel.
Jeg skjønner rett og slett ikke hva folk gjør hvis de mener det er en fulltidsjobb å passe to barn som ikke er spebarn eller på annen måte trenger konstant tilsyn.
Jeg jobber redusert og det er ikke for å gå hjemme med barn (de er i bhg) eller gjøre husarbeid. :hehehe: (Vi diskuterer vel ikke hjemmeværene vs fulltidsjobb her? )
Det er fordi jeg kan og for at hverdagene våre skal bli lettere. I tillegg har mannen min en jobb hvor han jobber veldig mye om våren men avspaserer om høsten. Da koser vi oss alle sammen med litt senere morninger osv.
Jeg kjenner ihvertfall kvinnelige pensjonister som nå er veldig glade de har jobbet 100 %, selv om de har hatt økonomi til deltid. Venninner som har jobbet deltid (80 %, med fridag hovedsaklig brukt på egenpleie og cafe) får visst betraktelig mindre utbetalt nå.
Fnatten: Jeg er veldig åpen for at hjemmetilværelsen med unger under to år er langt mer krevende, ja. Det er jo en god grunn til at man i barnehager sier at barn under tre år tar opp like mange ressurser som to barn over tre år.
"Har kvinner mer fravær enn menn fordi kvinner tar store deler av husarbeidet og omsorgen for barna? Resultatene fra forskningen er ikke entydige, verken fra internasjonal eller skandinavisk forskning. Dobbeltarbeid kan ha både en positiv og negativ effekt. Kvinner med små barn kan bli sykere enn menn eller andre kvinner uten barn, på grunn av arbeidsmengden eller rollekonflikter. Samtidig kan det å ha flere roller ha positive helseeffekter, og derved bety at kvinner skulle ha mindre fravær dersom de har barn enn dersom de ikke har det. Det kan også være at det skjer en viss seleksjon som fører til at de friskeste kvinnene er i jobb og har barn, mens personer som f eks er kronikere i større grad velger enten å være i jobb eller å være hjemme med barn. Alternativt kan det være at de velger å arbeide deltid, eller å få færre barn. Kvinner som er i jobb, med sjanse til å bli sykmeldt og kvinner som ikke er i jobb, trenger derfor ikke å være like.
Det er få studier som har vist at kvinner med små eller store barn har høyere fravær enn kvinner uten barn. Men en studie av Bratberg, Dahl og Risa (1998), tar høyde for seleksjon og finner at fraværet øker med antall barn. En tolkning av disse funnene kan være at økende arbeidsinnsats kombinert med barn gir større fravær, altså støttes dobbeltarbeidshypotesen. Mastekaasa (1998:9) viste at gifte kvinner med barn som er to år har 38 prosent flere fravær enn kvinner uten barn. Tendensen er at ett barn øker sannsynligheten for fravær, men at flere barn ikke gir økt fraværshyppighet. I rapporten heter det at resultatene tyder på svake og kortvarige effekter av å få barn på sykefraværet. Årsaken til dette kan være seleksjonseffekter, at kvinner med flere barn kanskje finner andre tilpasninger til yrkeslivet som f eks redusert arbeidstid eller permisjoner.
Enslige kvinner med barn har derimot et betydelig høyere fravær enn andre kvinner. Gifte/samboende kvinner har et fravær som er 1.60 høyere enn tilsvarende kvinner med barn. Enslige kvinner med barn har derimot et fravær som er 4,58 ganger høyere enn enslige kvinner uten barn. Årsaken til deres fravær trenger imidlertid ikke å være knyttet til dobbeltarbeid, men kanskje til effekter av skilsmisse og lignende."
Forøvrig blir jeg nesten provosert av påstanden om at kvinner (generelt) ønsker å bli forsørget. Endel kvinner ønsker å prioritere familieliv foran karriere en periode av livet, i flest tilfeller i forbindelse med at de får barn. Dette virker for meg som et sunnhetstegn. At man faktisk er villig til å gjøre justeringer i livet, for å bruke tid på barna. Ikke som et offer, men fordi det oppleves verdifullt. Det er faktisk slik at overgangen til å bli foreldre og det å ha små barn er noe som er krevende og givende for de fleste.
Det er naturlig, og ikke så rent lite biologisk styrt, at man blir mer konsentrert om familien mens barna er små. Hvis økonomien tillater det (og det er jo forskjellige syn på hva god økonomi er) synes jeg det helt fullstendig naturlig at man i den korte perioden av livet der barna er små, velger å jobbe redusert
Mye mer skremmende er det med de parene som får barn med den innstillingen at barn ikke skal være et hinder. Mor og far skal realisere seg seg på alle plan og barnet blir mer som en accessorie som skal tilpasses foreldrenes situasjon, for det må for Guds skyld ikke være til hinder.
Jeg er ikke uenig i at det kan være verdifullt å jobbe redusert for å kunne tilbringe mer tid sammen med ungene, men jeg kjenner overraskende mange kvinner som jobber redusert for å ha "mer tid for seg selv" eller "mer tid til praktiske gjøremål" og uten at ungene har redusert plass i barnehage eller SFO, og det er denne prioriteringen jeg personlig sliter med å skjønne. (Selv om jeg selvsagt synes at folk skal få gjøre det som passer dem, skjønner at folk prioritrer forskjellig og at alle ikke har samme arbeidskapasitet og bla, bla, bla.)
Er det?
Nå er det forskjellig hva folk mener er "å bruke tid" på barna eller "pleie familielivet" for noen kan to timer mellom barnehagetid og leggetid være å takle familielivet. Mens andre har andre verdier, ønsker og muligheter til å prioritere annerledes.
Likestilling ville være å anerkjenne at tid til barn og tid til å være forelder har en verdi som er samfunnsnyttig.
Ja, den gruppen snakker ikke jeg om. Det blir vanskelig for meg også å forstå. Men det er vel også et slagt uttrykk for hvilke verdier man setter høyt. Om man setter det å ha et plettfritt hjem veldig høyt så vil det oppleves meningsfullt å prioritere å ha en dag hjemme til skuring og pussing.
Likestilling vil være at menn og kvinner er likestilte i forhold til makt, økonomi osv. Om mannen skal forsørge kvinnen så er de kort og godt ikke likestilte. Det å anerkjenne at foreldre er viktige har ikke noe med likestilling å gjøre. Og sålenge stort sett alle hjemmeværende er kvinner så er det kort og godt ikke likestilling i det hele tatt.
Poenget her er at det hovedsakelig er kvinner som ønsker det. Da blir det et problem.
For øvrig kunne jeg gjerne tenkt meg en dag i uken selv for å ordne alt jeg ikke får ordnet når jeg er på jobb, men jeg hadde antageligvis bare sittet og lest internettet, tenker jeg. :know thyself:
Nei, hovedproblemet er at fordi det i hovedsak er kvinner som velger og tradisjonelt har valgt dette blir det ikke verdsatt for det det faktisk er. Problemet er ikke at dette er noe kvinner velger, men problemet er at fordi menn ikke velger det så er det ikke verdt noe. Det er like fullstendig tåpelig som utsagnet om at flere menn må bli førskolelærere for å få økt lønn til førskolelærere. Snakk om å se bakvendt på det. Førskolelærerlønnen må opp fordi det er arbeidet som gjøres er verdt det, ikke fordi det er menn som gjør arbeidet. På samme måte skal familieliv/foreldretid anerkjennes for den verdien det har ikke for hvilket kjønn det er som bruker mest tid på oppgaven.
Jeg ønsker ikke å bli forsørget, og tok ikke et 6-årig embetsstudie fordi jeg likte tanken på å være mye hjemme.
Jeg tenker at det stort sett er den som har høyest inntekt som blir værende i full jobb når familiekabalen skal gå opp, og siden kvinner oftest er den som tjener minst, ser man det som ok at hun en periode tjener enda mindre. I en slik setting hadde hvertfall JEG krevd at jeg fikk igjen for tapte pensjonspoeng i form av en eller annen privat pensjonssparing, men tror de færreste egentlig får sikret seg slik.
Hos oss er vi likestilt på alle fronter, og det er ikke jeg som svinger vaskekluten oftest.
Dette med likestilling har vi også fått formidlet videre til våre barn, og i særdeleshet storesøster, som i sin rollelek med dukker, for tiden er utearbeidende alenemor med egen bedrift. Babyen (dukken) er i barnehage, og kunne hun stolt fortelle, et resultat av egenbefrukting i form av sæd i en sprøyte :highfive:
Meh, se nå litt historisk på det, kvinner har alltid vært, og er tydeligvis fortsatt i lavtlønnede yrker, og i tillegg får de dårligere pensjon siden de jobber deltid.
De taper på det. Tenk så stas om de ikke hadde måttet jobbe deltid for å få det til å gå rundt, som så mange sier, (for det er definitivt den vanligste forklaringen, "mannen tjener mer, bedre at jeg jobber redusert, henting og levering og middag og sånt, sant?"), men hatt muligheten til å jobbe heltid og fått de godene de fortjener - eller ta et faktisk valg om å være mer hjemme, men at det er et valg, og ikke fordi de føler at de må. Det hadde vært likestilling. (Og ikke minst, latt være å ødelegge mine jobbmuligheter fordi alle i min mannsdominerte bransje tydeligvis tror at enhver Quinde på min alder bare drømmer om å få flere barn og være hjemme med de og da være en ikke helt egnet arbeidstaker. Men det var en avsporing.)
Du må gjerne mene dette. Men enn så lenge så er det altså ingen som ønsker å lønne folk for å gå hjemme. Og da blir det altså ikke inntekter av det for den som velger dette. Ei heller pensjonspoeng eller andre ting.
Og så lenge majoriteten av de som velger å sette seg i denne situasjonen er kvinner så blir dette da altså et kvinneproblem - og dergjennom et likestillingsproblem fordi dette er med på å forskyve maktbalansen mellom menn og kvinner.
Så kan man gjerne si at det er teit - men det er nå sånn det er da. Jeg for min del kan gjerne diskutere hva lærere og andre i kvinneyrker burde tjene. Men jeg må innrømme at å lønne noen og kalle det arbeid at de velger å ikke ha en jobb - det gidder jeg ikke spleise på altså. Fullt arbeidsføre mennesker burde ha en jobb.
Nei, men det finnes andre verdier enn penger. Jeg gikk ut fra at de som velger å jobbe redusert for å frigjøre mer tid til barna er klar over dette og tar et bevisst valg.
Ja, det er jeg helt enig i. Jeg er bare ikke enig i at problemet lar seg løse ved at begge partene i en familie på død og liv må satse alt på en karriere. Da tror jeg desverre problemet overføres til barna. Jeg tror derimot at verdiene i relasjonsarbeidet og tiden man tilbringer med familien må bli verdsatt, ikke nødvendigvis i penger, men i anerkjennelse og holdninger slik at også menn ønsker å ta del i det. Det er kanskje en naiv og utopisk tanke, men det bunner altså ut i en forestilling om at det materielle skal vike for andre verdier.
Hvis de som pensjonister må suge på labben fordi de jobbet deltid som unge hadde de vel ikke økonomi til å være hjemme? Man må selvfølgelig ta den biten med i regnestykket når man velger å være hjemme eller jobbe redusert.
Forøvrig begriper jeg ikke at noen, om de aldri så mye jobber, våger å basere pensjonisttilværelsen på at staten skal oppfylle pensjonsforpliktelsene sine.
Dette er en av de gangene jeg ikke skjønner meg på det som ser ut som dobbeltmoral. For det er da vitterlig flere som har fortalt om problematikken med utbrenthet og folk som stadig blir sykmeldte når man mener de heller bør stikke fingeren i jorda og redusere stillingen slik at ikke det offentlige skal finansiere gjentatte mislykkede forsøk på å få til alt. Samtidig så moraliseres det fort (synes jeg) over de som faktisk har gjort nettopp det. De har kanskje en 40% stilling, men makter kanskje i større grad å unngå sykmeldinger etc. i den stillingen.
Så hva skal de egentlig gjøre, mener dere? Når det nå engang er slik at de blir slitne i en slik grad at det utløser sykmeldinger. Det kan jo være greit å huske på at det som lar seg gjennomføre for en, ikke gjør det for en annen. Det er forskjeller i familier og arbeidsbelastning, det er forskjell i folks helse og, ikke minst, det er forskjeller i type jobb når det kommer til helseslitasje, fleksibilitet (hjemmekontor etc) og familievennlighet.
Joda, alle kunne sikkert valgt "Det perfekte yrket" fra starten av (hvem skulle ha gjort alle de andre jobbene da, forresten?). Og kanskje burde folk vært mer synske når det gjaldt ting som barns behov, egen helse, ektefelles helse, gamle foreldres behov osv. Men med mindre noen av oss har en tidsmaskin så er det kanskje en del man må innse faktisk er slik som det er.
Så hva skal de kvinnene gjøre? Sånn rent bortsett fra å bli moralisert over uansett hvilken løsning de velger?
Kie: det er for så vidt et poeng og kan godt brukes i enkelttilfeller, men i henhold til SSB jobber bare ca. 55 % av kvinner fulltid, mens ca. 90 % av menn gjør det. Hvis det virkelig er slik at nesten halvparten av alle yrkesaktive kvinner må jobbe deltid fordi de ikke er helsemessig i stand til å jobbe fullt, ja da er det nesten så jeg begynner å sympatisere med gubbene som heller vil ansette menn.
Er det virkelig ikke mer enn 55% som jobber fulltid? Det overrasker meg. Jeg jobbet på en arbeidsplass (kommunal, ikke typisk kvinnearbeidsplass, mer 50/50 og mye høyere utdannelse (mer enn 4 år)), og der var det for det første lite deltid og for det andre var det flere av mennene som jobbet deltid også. På min avdeling var vi faktisk to damer og to menn som jobbet deltid (80%) mens det var tre kvinner og en mann som ikke gjorde det.
Altså, jeg regnet med at det var en overvekt kvinner som jobbet redusert, men ikke at forskjellen var så redusert. Jeg er enig i at det umulig kun kan skyldes slitne og syke kvinner...
Milfrid: statistikken jeg fant på SSB var 7-8 år gammel, så jeg brydde meg ikke om å lenke til den tidligere i diskusjonen, men da spørsmålet kom opp refererte jeg til tallet likevel, siden det stemmer med noe jeg også leste i avisa for en tid tilbake.
Jeg skal prøve å finne nyere tall i løpet av dagen, men jeg tror ikke tallet har endret seg drastisk de siste fem årene uansett.
Det er jo en god del kvinner i ufrivillig deltidsarbeid også da, som går i ulike turnuser i helsevesenet f.eks, hvor de aldri får en 100% fast stilling, men en eller annen prosent, også ekstravakter her og der (på tider det ikke passer) Kvinner er overrepresentert i denne gruppen. Veldig.
(Kan jeg forresten føle meg relativt likestilt siden både jeg og mannen reduserte våre stillinger for å være hjemme med Knerten når han ikke fikk plass i barnehagen? Siden det ikke var naturlig at bare jeg skulle gjøre det, mener jeg? for oss var et helt naturlig at begge skulle redusere sine stillinger. Dog var jeg hjemme i 3 dager og han i 2, så jeg reduserte mest da. Men "litt mer likestilt" i alle fall?)
Teofelia og rine: Ser dere ikke hvor innmari nedlatende, arrogante og regelrett bedritne dere er i denne debatten? :hilsen lat, sliten, unnasluntrer som duller med barn hele dagen:
Jeg har store problemer med å delta på et saklig nivå i denne debatten, og har derfor holdt meg til korte, ikke-personlige svar så langt.
Jeg legger opp til en hel dag med aktiviteter for meg og mine små. Jeg daffer ikke rundt hjemme og lar ungene seile sin egen sjø, vi spiser ikke ferdigmat eller bruker TV-en som barnevakt.
Der fant jeg oppdaterte tall for 2009. Antall kvinner i fulltid har steget noe, og antall menn i fulltid har sunket noe mer, ser jeg, men fortsatt alt for stort gap til at det er fornuftig å tro at helseaspektet er det fremtredende.
Jeg skal prøve å finne tall for ufrivillig deltid også.
Teo - det der er jo tallet på deltid av de som er sysselsatt. I tillegg kommer de som da ikke jobber i det hele tatt. Dermed vil jeg tro tallene sammenfaller bedre med de eldre resultatene.
Pensjonspoeng - ja, man får noe for å være hjemme med barn. Er det virkelig noen som mener at de skarve poengene man får de få årene barna er så små utjevner det å ha lønnet arbeid?
Og jeg ser som en selvfølge i denne diskusjonen at man holder syke utenfor. Syke som ikke kan jobbe kan selvsagt ikke jobbe og har heller ikke tatt et valg om å være hjemme. De har også krav på trygder slik at de ivaretas som selvstendige økonomiske indivder.
For at man skal kunne diskutere de valgene folk tar så må man ha som utgangspunkt at man diskuterer de som faktisk kan velge.
Joa - men mannen som har jobbet og jobbet gjerne mye også hele veien vil da gjerne ha deltatt i de ordningene som ikke er offentlige. Jeg har feks en hel del planer privat for min pensjonsalder.
Det er selvsagt ikke noe som hindrer hjemmeværende i å kjøpe seg de samme ordningene, men min erfaring er at de i minimal grad faktisk gjør dette.
Jeg synes slike diskusjoner som denne er vanskelig å ha en bastant mening om. På den ene siden har man det poenget som kie veldig godt formulerte, om at det for noen ER vanskelig å jobbe 100% uten å bli utslitt og syke av det. Årsaken til at noen ikke klarer å jobbe 100% er så mange, og inkluderer medfødt/utviklet helsetilstand, barns helse/andre sosiale problemer, egne og andres forventinger til å ha alt på stell og helt klart også manglende likestilling mellom ektefeller/samboere som gjør at mange kvinner fortsatt er dobbeltarbeidende. Og når noen velger å jobbe deltid så kan det skyldes alt fra hensyn til egen helse, ønske om å prioritere barn/familie, middelklassenormer om perfekte hjem og hjemmebakte muffins, ideologiske valg om å redusere forbruk osv... Jeg synes det er problematisk å gjøre seg til dommer over andres valg, samtidig som jeg helt klart ser de samfunnsmessige og strukturelle problemene som oppstår når det blir en forventning både fra arbeidsgivere og "folk flest" om at kvinner er mer tilbøyelige til og gjerne kan jobbe deltid, fordi det er "naturlig" på en eller annen måte.
Det jeg hadde lyst til å skyte inn i denne debatten er at vi i Norge egentlig er utrolig priviligerte og kan velge mye mer enn man kan i mange andre land. For eksempel så er vi mange som kan velge å både ha en jobb vi trives med og hvor vi realisererer oss selv og forsørger oss selv mer eller mindre, samtidig som vi har noe tid tilbake til barn, familie, egen helse osv. Vi har så mange permisjonsordninger, pensjonspoeng for omsorg for små barn, rett til å jobbe redusert stilling osv at vi faktisk kan fortsette å være i jobb (om enn ikke full stilling for alle), mens mange kvinner i f.eks. Storbritannia når de får barn opplever at valgmulighetene rett og slett er å enten jobbe vanvittig mye (lange arbeidsdager, få rettigheter ifht syke barn, egen sykdom osv) eller ikke jobbe i det hele tatt. Da forsvinner all kontakt med arbeidslivet, all egen inntekt og all selvrealisering. Sammenlignet med det synes jeg deltidsarbeid fremstår som en bedre løsning tross alt.
Selv om du er beundringsverdig dyktig på å finne på aktiviteter med barna dine, virkelig, det synes jeg, så er det jo likevel ikke sånn at man automatisk kan sidestille det å være hjemme med to barn med fulltidsjobb.
Og det er fint at det finnes foreldre som tar de grepene som noen ganger er nødvendige for å få familielivet til å gå ihop. Men det er et stort samfunnsproblem at det er stort sett kvinner som gjør viktige grep for familien mens menn tar viktige grep for karrieren. Det gjør at kvinner blir en fattigere klasse enn menn. Det er ingen som krangler på at det er et problem at innvandrere tjener mye dårligere enn nordmenn, selv om de også gjør svært viktige jobber. Innvandrere tar jo også de lavt betalte jobbene "frivillig".
Men samfunnet som sådan hadde hatt godt av at det var mer jevnt fordelt mellom kjønn og folkegrupper å ta omsorgplikter, høytlønnsjobber og lavtlønnsjobber. Og det må gå an å se akkurat det der selv om an er hjemmeværende selv, at det hadde vært fint om det hadde vært mer jevnt fordelt. Det er ikke nødvendigvis personlig kritikk selv om det kan føles personlig.
Jeg syns det er å dra det litt langt å legge ansvaret for likestillingsdebatten over på de som velger å være hjemme. Ja, det er litt trist at det "alltid" er kvinner som velger å jobbe redusert, eller ikke jobbe i det hele tatt. Det er mange kvinner som ønsker å være hjemme. Det er sikkert mange av disse kvinnene som har private pensjons-avtaler, og mange som ikke har det. Men det er et valg de har tatt, som må respekteres.
Dersom en mann velger å jobbe deltid for å kunne hente tidlig i barnehagen, eller ikke jobbe i det hele tatt for å være hjemme med barna når de er små, blir valget som regel applaudert. Mens en kvinne vil sannsynligvis oppleve at andre kvinner dømmer det valget hun har tatt. Er det likestilling?
Jeg vet ikke om jeg gidder å prøve men: Ser du overhodet ikke noen som helst samfunnsmessige problemer med at det kun (i praksis så er det det) er kvinner som går ned i stillingsprosent for å få familien til å gå i hop og at menn blir mer attraktive arbeidstakere enn kvinner? At kvinner har dårligere økonomi enn menn? At menn får dårligere kontakt med barna sine enn hva kvinner får?
Jo, jeg ser jo den. Men samtidig så syns jeg at man skal respektere andres valg, og at man ikke kan holde de som velger å være hjemme ansvarlig for det som er et samfunnsproblem. Man velger det som fungerer i sin familie, det kan være mange grunner til det.
Og det er faktisk ikke bare på grunn av kvinner som velger å være hjemme at kvinner tjener dårligere enn menn. Kvinner velger tradisjonellt lavtlønnsyrker, og det tror jeg ikke har noe med ønsket om å være hjemme med barn å gjøre. Dersom mitt ønske var å være hjemme med barna mest mulig ville jeg for eksempel ikke valgt å bli sykepleier (jeg valgte ikke det uansett), det har jo ikke akkurat barnevennlige arbeidstider. Som noen nevnte lenger opp i tråden, det er mange kvinner som ønsker en full stilling, men som ikke får det. Jeg har mange venninner som jobber i helsevesnet som bare har 40% fast, resten må de ta som ekstravakter. Jeg regner med at disse ligger i statestikken som deltidsarbeidene, selvom flere av de jobber over 100% når ekstravaktene er tatt med i regnestykket.
Og dersom problemet er at kvinner faktisk ikke forstår konsevensene av et slikt valg hadde det kanskje vært på sin plass med litt påfyll av kunnskap om økonomi. Kunne vært et eget fag på videregående, for det er noe alle bør vite.
Jeg regner med at de som tar et bevisst valg i forhold til dette også setter seg inn i konsevensene det får på lang sikt.
Kristine: Vi har hatt mange slike debatter her inne før og det er bare å innse at kvinnen kun får kreditt for sitt valg om det er å jobbe fulltid. Altså, vi kvinner har ingen reelle valg. Velger vi annet enn fulltid er vi med på å lage et samfunnsproblem. Hipp hurra for vagfrihet innenfor stramme rammer!
Ja, ja. Da har jeg vel flaks som jobber full tid, da.
Det var forøvrig en debatt her inne for ikke lenge siden der det kom ganske tydelig frem at det å levere barna når barnehagen åpner, og hente de når den stenger ikke er ideellt. Jeg lurer litt på hvordan korte dager i barnehagen er forenelig med å jobbe 100%
Ikke noe problem her i huset, vi har begge fleksitid så en jobber tidlig f.eks 7-15 den henter ca rundt 16 tiden,og den andre jobber sent fra 8-9 til16- 17 og den leverer.
Men jeg vet at vi er priviligerte og har fleksitid, og ingen av oss vil jobbe ett sted der det ikke eksisterer. Vi jobber begge i det private. I tillegg har vi barnehagen som nabo så henting og bringing bruker vi ikke mye tid på lenger.
Men i svarte faen!
Hvis en kvinne velger helt tradisjonelt så nei - da får hun ikke poeng for nytenkning og endringsvilje. Hvis en mann velger tradisjonelt får heller ikke han dette.
Hvis en kvinne bryter normer og gjør noe nytt så får hun poeng for nytenkning - akkurat som en mann.
Dermed - når kvinner gjør det kvinner gjør med de problemer de medfører - så nei, de får ikke kred for originalitet. Hvorfor skulle de få det?
Når menn gjør noe en kvinne ellers ofte ville gjort så får han poeng fordi han utjevner kjønnsforskjeller.
Vi har også fleksitid og gjør det sånn, pluss har besteforeldre som tar fridager og henter og leverer når det brenner, men jeg vil alikevel ikke kalle det korte dager, bare kortere enn 07-0730 til 1630-1700.
Jeg har fleksitid - men med en samboer som alltid er ute å reiser hjelper ikke det noe særlig. Hverken barnehage eller jobb er langt unna (barnehage 5 min, jobb 15 min), men når man må innom motorveien for å komme seg på jobb blir 15 minutter fort til 45 om morgenen og minst 30 om ettermiddagen.
Jeg kjenner litt på det at samme hva man gjør er det feil. Enten er det feil fordi man er kvinne og må selvfølgelig satse på karriere, noe annet er jo å skape et samfunnsproblem og dårligere likestilling. Satser man på jobb og leverer tidlig og henter sent er man Dårlig Mor (hvor er forresten de Dårlige Fedrene? På jobb?)
Og kvinner er de som kritiserer hverandre mest, jeg syns man heller burde støtte hverandre, og akseptere at vi er forskjellige med forskjellige prioriteringer.
Ja, det er ikke lett å tilfredsstille enkelte, gitt. Man skal ikke være sykemeldt i tide og utide, men man skal ikke be om tilrettelegging på jobben for å unngå det, man skal senke kravene til hus og hjem, men gud forby om man skulle servere familien grandiosa og torosuppe, man skal pelle seg ned i stilling om man ikke greier å "ta seg sammen" på jobben, for uføreytelse/sykepenger skal man jo ikke motta, men samtidig er man likestillingsfientelig om man ikke jobber fullt. Man må velge et "klokt" yrke, slik at man har muligheten til fleksitid og økonomisk frihet, og ikke følge hjerte og interesse, og selvsagt jobbe i privat næringsliv, for det er der pengene er. Men vi vil gjerne ha kvalifiserte, gode folk i skole, barnehage og sykehus også. Det er en ganske smal ramme for å være "riktig".
Jeg mente ikke at noen skulle få kred for å velge å være hjemme, eller for å jobbe for den slags skyld. Jeg mente at man ikke skulle bli sett ned på eller få kjeft. Det er noe litt annet syns jeg.
Dessuten er jeg usikker på hvor orginalt det er å satse på karriere. Det begynner da å bli ganske normalt.
Hva med å respektere andre kvinner for at de velger annerledes enn en selv velger selv om det ikke er nytenkende? Om man ikke respektere det så må man heller si at kvinner har kun et valg og det er å velge utradisjonelt. Alt annet er ikke akseptert. For det er jo det som i realiteten sies her.
Det er ikke et problem i det hele tatt hvis man ikke har veldig rigide arbeidstider eller er alene om henting og levering. Mannen leverer minstejenta i barnehagen mellom kl 8:30 og 9, og jeg henter henne mellom kl 16-16:15. I barnehagen vår (bedriftsbarnehage) jobber så godt som alle foreldrene full stilling. Likevel er det få barn i barnehagen før åtte og etter fire. Langt de fleste deler på levering og henting og flekser på arbeidstiden.
Skremmern: du har helt rett. Det var ufint å ta diskusjonen til et personlig plan, og det beklager jeg.
Far bringer, mor henter, eller omvendt. At dette kan være vanskelig å få til for aleneforeldre og skiftarbeidende er åpenbart. Men de aller fleste vil ganske sikkert tilstrebe idealet, som er kortere dag.
Når det gjelder idealet for likestilling og likelønn, vil dette sikkert variere noe. Massene utgjøres tross alt av enkelttilfeller, med ulike grunner for sine valg. Men alle må ta ansvar for de valg en tar, også i den store sammenhengen. Jeg synes det er problematisk at så mange kvinner og så få menn jobber redusert. Jeg synes det er problematisk at kvinnedominerte yrker jevnt over har lavere lønnsnivå enn de mannsdominerte. Jeg synes det er problematisk at mange par ikke synes det er noe problem at barnas kontakt med foreldrene er svært skjevt fordelt. I særlig grad.
Men mange har jo rigide arbeidstider og/eller er alene om henting og levering, i tillegg til at ikke alle har barnehagen 5 minutter unna, eller jobben 10 minutter unna. Det er gode prinsipper som ligger bak argumentene, men det er så mange individuelle forskjeller at jeg syns det blir så usigelig fjollete å sette seg til doms over folk som ikke kan organisere livet sitt som du selv kan.
Man kan også jobbe litt kortere arbeidsdag og ta igjen på kveldstid, jobbe inn litt i helgene, eller jobbe en eller 2 lange dager i uka for å ta igjen timene. Eller jobbreiser. Hvis man har en type jobb hvor dette går an :nemlig:
Men snille deg, jeg mente aldeles ikke åsette meg til doms over noen som helst. Jeg oppfattet det som spørsmålsstiller var i tvil om det var mulig å kombinere full stilling med korte dager i barnehage, og da var mitt svar at det absolutt ikke trenger å være en sammenheng mellom lange dager og fulltidsarbeidende foreldre. Gitt at man ikke har rigide arbeidstider eller er alene, så kan man ganske lett levere sent og hente tidlig. Har man rigid arbeidstid eller er alene om levering og henting, så blir dagene ofte lengre.
Det lå ingen fordømming i dette. Kun en orientering om at det ikke er en nødvendig sammenheng mellom foreldrenes stillingsprosent og barnas oppholdstid i barnehagen.
Men tror du ikke dette kan oppfattes som fordømmende? Jeg gjør hvertfall det. Jeg vet at mine barn storkoser seg i barnehagen og på SFO, men jeg og den andre mammen som leverer tidlig og henter sent har kjent veldig på det at vi er de eneste som gjør det, og at andre ikke syns det er riktig.
Forøvrig: Dersom jeg vil jobbe fullt må faktisk barna være lange dager i barnehagen. Sambo reiser hele tiden (det er nok feil det også), og de har besteforeldre som jobber lengre dager enn de fleste jeg kjenner. Da blir man veldig sånn "between a rock and a hard place"
Nå gjør du det man ikke må gjøre, nemlig å få det for deg at Alle Gjør Alt. Det er ikke sånn. Noen er nøye på sykmelding, noen er nøye på vasking, noen er nøye på matlaging, noen er nøye på at man tjener masse spenn, noen er nøye på at man skal jobbe med noe man brenner for. Ingen er nøye på alt.
Og jeg er nøye på at det alltid er håpløst å skrive "enkelte".
Jeg har selv redusert stillingen min fra det det var, og jeg er fullstendig klar over at grunnen til at jeg gjorde det og ikke mannen min har redusert sin stilling har mye med kjønnsrollemønster, idet ingen av mine mannlige kollegaer har gjort det. Jeg er også klar over at det valget som funket best for vår familie ikke er det som er samfunnsmessig sett mest gavnlig. Og jeg synes fortsatt det er dumt at det ikke er fler menn som gjør det som jeg har gjort.
Men jeg forlanger da ikke trøst og kred for at jeg har tatt det valget jeg har gjort. Ærlig føkkings talt.
Nå tror jeg du misforstår meg, Esme. Jeg forlanger hverken trøst eller kred for noe som helst. Jeg syns bare vi kvinner med fordel kan bli flinkere til å støtte opp om hverandre, eller ikke kritisere hverandre så mye.
Jeg er ganske så sikker på at de valgene vi har tatt er de beste for vår familie. Derfor har barna lange dager, mannen reiser mye, det er både det ene og det andre fra Toro i kjøkkenskapene og det er litt støv i krokene. Likevel kritiserer jeg ikke de som er hjemme, passer barn, lager økologisk mat fra grunnen av og har hjem som ser ut som de kommer fra et hvilket som helst interiørmagasin. Jeg syns man med fordel kan vise litt respekt for andres valg. Men jeg skjønner at ikke alle er enige med meg - og det respekterer jeg også. Trøst trenger jeg ikke.
Noen har jobber både mor og far med fast arbeidstid og ingen fleksibilitet. Og ja - da blir det lange dager i barnehagen for noen få barn.
Men de fleste har om ikke annet så i det minste forskjøvet - den ene kan begynne halv syv og den andre åtte eller halv ni - så kan ungene få kortere dager.
Og faktisk ganske mange har såpass fleksibilitet at de kan snu litt rundt på arbeidsdagene sine så ungene får litt greiere dager når de er små.
Nå er ikke akkurat jeg noe følelsesmenneske, og ergo hender det nok at jeg ikke får med meg "stikk" som sender hit og dit. Men ofte ligger ikke problemet i manglende respekt for motparten synes jeg, snarere at noen mennesker ikke greier å diskutere saker som angår dem selv uten å ha følere i alle retninger. :klønete og forvirret INTJ: :knegg:
Du støtter ikke meg. Jeg er kvinne i mannsdominert miljø. Og på grunn av at annenhver kvinne ikke jobber full stilling etter fødsel så vurderes altså jeg, som har jobbet fullt hele tiden, ned.
Hvorfor støtter jeg ikke deg? Jeg jobber også i et mannsdominert miljø. Og jeg jobber 100% - det er jo nettopp derfor jeg har barna i barnehagen hele dagen.
Kvinner som velger tradisjonelt kan ikke påberope seg at de får massiv kritikk for valgene sine altså. Jeg har selv foretatt noen utradisjonelle valg og noen tradisjonelle. Det er lite tvil om hva man får mest sympati for i storsamfunnet. Det å velge familieprioritert gir mye mer hyggelige kommentarer og støtte enn å velge karrierepriortert når man er kvinne.
Uansett så synes jeg det er litt lite interessant, jeg synes det er mer interessant å snakke om hva det gjør med samfunnet når kvinner og menn ligger så forskjellig an i forhold til økonomi og familiekontakt. Og jeg synes det er forstyrrende når noen av de som velger tradisjonelt kommer hoppende inn på meterlange tær og føler seg truffet! Trakassert! Ikke respektert! for at de velger å gjøre tradisjonelle og ufattelig lite kontroversielle valg.
Nja - jeg vil si at dersom sannsynligheten for at en kvinne ender med å jobbe redusert eller ikke i det hele tatt er omtrent femti prosent så er det ikke sånn at enhver sjef som tar det med i regnestykket sitt er en kvinneundertrykker heller. Det er jo en helt reell parameter som må regnes inn før man bruker store summer på opplæring og ansettelser.
Men da jeg søkte jobber så var dette et tema jeg ble grillet på - nettopp fordi man med god grunn regner med at kvinner ikke er like stabil arbeidskraft som menn. Noe som da er synd for de kvinnene som faktisk er nettopp det - og vel så det.
På hvilken måte er det fordømmende å orientere om at mange fulltidsarbeidende er i en slik situasjon at ungene kan ha kortere dager i barnehage enn det foreldrene er på jobb? Jeg presiserer jo nettopp at noen forutsetninger må ligge til grunn.
Herlighet. Det finnes folk som har råd til å ansette au pair og ha ungene virkelig korte dager i barnehagen. Er det fordømmende å si det også? Naboen har en mor som passer ungene deres flere ettermiddager i uka; er hun også fordømmende?
Det var ikke det som var fordømmende. Folk må gjerne ha au pair, barnepike, besteforeldre og fleksitid eller alt på en gang for min del. Men jeg opplever det som fordømmende når noen (ikke du, jeg mener det generellt) ikke kan respektere andres valg, og for eksempel sier stakkars de barna som blir levert først og hentet sist. Gjerne de samme som ikke syns noe om at man jobber deltid.
Men som sagt, jeg vet at mine barn trives i barnehagen og på SFO, selv om de noen gang blir slitne etter lange dager. Og jeg trives med 100% stilling. Og finner jeg noen gang ut at jeg vil jobbe deltid så bryr jeg meg ikke om hva andre måtte mene om den saken, men jeg ser helst at de ikke legger ut om hvordan jeg ødelegger for alle andre.
Jeg har også prøvd å ta både utradisjonelle og tradisjonelle valg, og er helt enig med Esme i at jeg har fått mest negativ tilbakemelding på de utradisjonelle. Da jeg valgte å ha begge ungene hjemme et års tid, så var det veldig mye ros å få, oppbakking på at det er så viktig å være sammen med barna når de er små etc etc, mens da jeg gikk tilbake til yrkeslivet da litjtausa var et halvt år, så fikk jeg en god del skjeve blikk og stikkende kommentarer. "Det ville ALDRI jeg gjort". "Hvordan klarer du det" osv.
Og bare for å si det; jeg har verdens korteste tær, og er verdens dårligste på å ta hint.
Husbonden får null kred for at han vil være husfar.
Jeg syns det er nok av solidaritet og hjelpsomhet ute og går jeg, for de som faktisk trenger det og ber om hjelp. De som sier at de har funnet en fin-fin løsning og de bryr seg ikke om at de har dårligere vilkår, hvorfor skal man ha ekstra sympati med dem? :confused:
Det er altså ren og ektefølt brennende og ihuga interesse for kvinners stilling i samfunnet, solidaritetstenkning med kvinner, engasjement for kvinners formelle og uformelle posisjoner og fremtidsutsikter som gjør at jeg er meget betenkt over at så mange kvinner ender med ingen jobb eller deltidsjobb. Jeg mener det er det radikalt motsatte av kvinnesolidaritet og forfekte som en smart løsning å forsørges av mannen sin.
Hadde jeg vært arrogant så hadde jeg vel fnyst av de som ender opp uten noen verdens ting når gubben stikker av med sekretæren sin og sagt - se på meg, det der skjer ikke meg. Men fordi jeg er oppriktig opptatt av at kvinner ikke skal lukke seg selv ute fra for mange muligheter her i samfunnet så er jeg altså engasjert i at kvinner skal forstå viktigheten av sin egen økonomiske uavhengighet. Ut fra rene, skjære nestekjærligheten og søsterfellesskapet.
Nei tallene i statistikken handler stort sett om kvinner som tjener såpass mye dårligere enn mannen sin at det blir ansett som en selvfølge at det er de som skal jobbe redusert. Og jeg må si at når man påpeker at det er et problem at det gjør at kvinner blir økonomisk dårlig stilt så får man jo svar fra de ressurssterke kvinnene som sier at det er et totalt fritt valg, og ikke si noe som helst at det er bekymringsfullt at mange gjør dette thank you very much. Enslige kvinner, som ofte virkelig har dårlig råd har ikke denne muligheten, så det er ikke noe fattigmannsproblem dette her, det er snakk om kvinner som har menn som tjener godt. I grove trekk da.
Og kvinnesolidaritet betyr ikke at man skal kosemose alt og ikke kunne diskutere viktige saker, kvinnesolidaritet betyr at man kjemper for at kvinner som gruppe skal ha det like bra som menn som gruppe. Enten får man argumentere for at hver enkelt skal ha sitt frittstående valg helt uavhengig om andre kvinner i yrkeslivet blir bedømt ut fra hvordan kvinner som gruppe blir ansett, eller så ønsker man kvinnesolidaritet og da går det begge veier altså.
Jeg skjønner at man gjerne vil ha frem at valget om å være hjemme ikke er "optimalt". Men det jeg savner er litt mer tenkning rundt hvorfor dette valget kanskje var det "mest optimale". Eller det eneste som så ut til å fungere. Hvilken situasjon har kvinner da? Man kan ikke bare se på valget om å være hjemme isolert sett.
Skal man virkelig komme noen vei videre tror jeg man er nødt til å se på alternativene folk har også. Noen ganger er de rett og slett elendige.
Det er vel flere grunner til det blir slik
a) Det er ikke de samme folkene som deltar i de samme debattene
b) Det er de samme folkene som deltar i de samme debattene, men de mener at de som blir sykemeldte pga faren for utbrenthet ikke kan forklare det høye tallet som man diskuterer her.
Jeg synes man skal innse at selv om man selv hadde gode grunner til å ta de valgene man gjorde så er det ikke slik at det er en veldig homogen gruppe man snakker om her. Og at de valgene en selv har tatt ikke nødvendigvis er representative for gruppen.
I private/personlige relasjoner: JA! I debatter: Nei. Man må kunne se forskjeller på enkeltpersoner og grupper. Jeg personlig har ingen problemer med homofile, men hvis 90% av Norges befolkning hadde blitt homofile i løpet av natten hadde vi fått store omveltninger i samfunnet, og disse omveltningene hadde hatt positive og negative konskekvenser. Det er noe med mengden folk som gjør at samfunnet endres.
Vel. For å kunne velge å gå hjemme så må man få pengene fra ett eller annet sted. Om man ikke har noen som forsørger en så kan man ikke ta dette valget.
Mitt inntrykk er at de fleste som er deltidsarbeidende er "vanlige" folk som har litt for dårlig tid og de fikser på det ved at den som tjener minst jobber redusert. Så det at det er flest kvinner som jobber deltid skyldes at kvinner generelt sett tjener mindre enn menn. Og det er det jeg synes jeg leser ut av denne diskusjonen også, man synes det er et samfunnsproblem at i de tilfellene hvor familiene trenger "mer tid" så er det alltid kvinnen sin jobb som betaler for tiden.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
