Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
:klem: Jeg husker at jeg tok det personlig ved forrige runde. Og fikk meg noen lange gode samtaler med mannen min. Og ble enda mer sikker på at han ikke føler seg utnyttet ved at jeg jobber redusert nå. Vi vet at vi er et team og at vi prøver å få til det som fungerer best for vår familie i hverdagen nå. Vi har jo alle så forskjellig hverdag og kapasitet, yrker, verdier og ønsker.
Men det er jo interessant å tenke på hvorfor det er jeg som har det sterkeste ønske om å jobbe mindre ? Hvorfor brenner ikke han like sterkt for det? Hvorofr ender han med et yrke hvor han tjener mer enn meg? Vi følger jo det tradisjonelle mønsteret selv om vi kan føle oss likestilte likevel.
Hvorfor det ble sånn at jeg endte opp hjemme? Husker da vi ble sammen og snakket om barn og Framtiden og sånn. Han var vokst opp emd hjemmeværende mor, og sa at han ville at hans unger skulle det også. Jwg var vokst opp med en mor som angre på at hun aldri hadde fått den utdannelsen hun ville (hun begynte, men så ble min far alvorlig syk, så ble det tre unger osv). Som pusher oss unger til å ta utdannelse og bli selvstendige. Og jeg lo rått og hemningsløst av min kjære og sa at det kom ikke på tale.
Så jeg tok min master, og fikk meg jobb. Ble selvstendig, fikk barn og jobbet fullt. På et tidspunkt innså jeg at livet var mer plikt enn glede, og at det ikke er særlig rett det heller. Så da er det bare fornuftig å ta grep og endre på det. :nemlig: Jeg skal aldri tilbake til rotteracet med 8-4 og logistikkhelvete.
Men tilbake i jobb skal jeg, når je er ferdigstudert. Håper jeg skal klare å starte noe for meg selv. Og finne noe jeg kan brenne for, slik at jeg ikke bare jobber for å få lønn, men fordi jeg elsker jobben min.
Akkurat det siste der tror jeg er grunnen til at jeg nå er hjemme, mens mannen jobber: han brenner for det han gjør, jeg gjorde ikke det.
Jeg tror jeg er en slik person som burde velge jobb etter hjerte, ikke etter lommebok. Lommebokvalget gjorde meg til en gretten bitch, som kunne forsørge seg selv (og nesten måtte det).
Men er det ikke sånn andre veien også? Det er da også folk som med største selvfølgelighet satt i gang med full jobb, barn osv. og så funnet ut at den "A4-pakka" ikke funker for dem. At det ble valgt litt på autopilot og at det er når man skal velge noe annet at reaksjonene og motforestillingene må grubles gjennom.
For øvrig synes jeg det er interessant å se hva bloggeren bak Våre Vilde Dager sier om dette:
Jeg må si meg delvis enig med Skremmern. Jeg syns det er mye sneversynthet som avdekkes i tråden. Jeg jobber deltid selv, og kjenner meg svært lite igjen i mye av det som skrives i denne tråden. Mulig jeg er unntaket som bekrefter regelen? :vetikke:
Altså, vi hadde da sånne tråder da jeg jobbet deltid også, ble ikke sånn veldig snurt over de, minnes jeg.
Det er jo et fakta, statistikken lyver ikke, og man trenger ikke være noen rocket scientist for å skjønne ringvirkningene. Det betyr ikke at det ikke er Den Riktige Løsningen i mange situasjoner.
De fleste av oss skjønner jo godt at i hvert enkelt tilfelle har det sine grunner at det er kvinner som jobber deltid. En medvirkende faktor er at menn tjener mest. En annen er kjønnsrollemønstrene vi er preget av, som gjør det vanskelig å tenke annerledes.
Vi har vært oppe i dette valget selv. Minsten sin permisjon gikk ut i desember og vi hadde behov for at han skulle være hjemme til august. Vi kunne valgt at det var jeg som tok ut utvidet permisjon til sommeren. Men jeg var lite lysten på det, ikke fordi jeg ikke ville være hjemme med gullet, men fordi jeg syns mannen også skulle få tid med han, samtidig som jeg ville jobbe. Mannen min var lite villig til å ta 40 % permisjon et halvt år, men fordi han har sånn en sta og stri kone gikk han med på det tilslutt. Arbeidsgiveren hans var ikke så veldig positivt innstilt, mens på min jobb virket det som dette hadde de ventet på. På mannen sin arbeidsplass var det SÅ vanskelig å tilpasse deltidsjobb, på min var det ikke noe problem.
Jeg syns det er veldig fint at familier velger å arbeide deltid for å tilpasse hverdagene for barna sine. Jeg syns bare det er så synd at det nesten bare er kvinner som gjør det, fordi det har ringvirkninger som går utover mange andre enn bare de kvinnene som velger hjemmetilværelse/deltidsarbeide.
Det er ganske forunderlig, ikke sant? Jeg er oppdratt i likestillingens navn, har en forholdsvis mannsdominert utdannelse og jobber ikke fullt i det hele tatt. Det handler ikke om at jeg er kvinne. Det handler om mine valg som menneske.
Det er ikke nødvendigvis en kjønnskamp for alle. Jeg har tatt hvert eneste av mine valg i livet på bakgrunn av hva jeg har lyst til, hva jeg interesserer meg for og hva jeg finner fornuftig. Ikke én eneste gang har jeg tatt noe valg med bakgrunn i at jeg er kvinne.
Jeg lurer på om folk mener at man skal velge på tvers av det man virkelig ønsker fordi man tilfeldigvis er kvinne?
Hvis jeg ønsker å være hjemme med barna mine, så kan jeg ikke det fordi "noen" anser det for å være kvinneundertrykkende? Det er virkelig undertrykking.
Dessuten virker det merkelig at alt kvinner tradisjonelt har drevet med er null og det menn har drevet med er idealet. Jeg nekter rett og slett å være med på sånt tull.
Jeg forlanger å kunne være et helt menneske uansett hvilket kjønn jeg tilhører.
Note: Men det er slik jeg ser det en liten avsporing. Det vi egentlig diskuterer er hvorfor det så og si alltid er kvinner og ikke menn som har lyst til å gå hjemme? Hvordan har det blitt slik og er det noe som kan gjøres for at slike valg i like stor grad blir et valg som er like naturlig for en mann som en kvinne å ta. Vil ikke barna være tjent med å se at dette er et valg en tar, uavhengi av kjønn? Jeg ser hvertfall endel fordeler med at dette hadde jevnet seg litt ut, når man først har råd til å redusere.
Vi hadde en diskusjon hjemme om redusert stillingsprosent for et par år siden, og jeg hadde lyst til å jobbe litt mindre, men her hjemme hadde mannen minst like lyst til det som meg. Så vi vurderte å jobbe 90 % hver istedefor 80 % på en av oss. Nå har ingen av oss jobber som er særlig gode å redusere stilling i, da det ofte ender med like mye jobb men mindre betalt av de som har forsøkt. Men det er en annen historie.
Jeg har ingen problemer med å se at redusert stilling kan være fristende i en hektisk periode av livet, men det er synd at kvinner og menn ikke står mer likestilt i arbeidslivet og i hjemmet slik at det kan bli en realitet at dette er et naturlig valg for begge parter når muligheten byr seg.
Flott skrevet! Jeg er enig i hvert ord du skriver. I tillegg stemmer det du skriver om dine valg og din situasjon helt med meg og min situasjon. Det at jeg er kvinne har aldri hatt betydning for mine valg, og derfor har jeg vel også valgt ganske utradisjonelt. Jeg har gått mine egne veier fordi jeg har ønsket det, som menneske og individ. Det at jeg jobber deltid har heller ikke noe med at jeg er kvinne. Det har med min/vår livssituasjon å gjøre, og mine ønsker.
Jeg mener at samfunnet ikke er godt nok tilrettelagt for småbarnsfamilier, spesielt de som har mange barn. Derfor er det nærmest en dyd av nødvendighet å jobbe noe redusert for at man skal ha tid nok.
Eller fordi jeg ønsker å se barna mer enn to timer hver dag". Eller "Jeg ønsker ikke alt stresset som full jobb og oppfølging av flere barn medfører", eller "jeg ønsker ikke å jobbe livet av meg, når det ikke trengs".
For eksempel.
Det var på en måte en liten avsporing, ja. Men samtidig er det også et svar og en forklaring på at ikke alle kvinner tar disse valgene fordi de er kvinner/tjener mindre/er undertrykte/følger tradisjonen osv.
Med en gang disse valgene blir tatt på feil grunnlag er det undertrykkende og feil, ellers ikke. Og det er jo det som egentlig diskuteres; at disse valgene skal være tilgjengelige for alle uansett kjønn.
Barna bør selvsagt lære at de kan velge hva de vil, men jeg tror ikke det signaliseres best ved at vi kvinner velger noe vi i enkelte tilfeller ikke vil bare fordi vi er kvinner og skal sende de rette signalene.
NÅ kjenner jeg at denne begynner å føles stygg mot oss som i perioder velger å gjøre det utilgivelige, å være hjemme. "orker ikke ta ansvaret"? Den var ikke lite stygg!
Dette blir jeg nesten litt rasende av. Ikke på deg, men fordi det faktisk er slik. Men hvorfor i svarte h... lar vi dem fortsette å "rangere" viktigheten av yrker etter hvilket kjønn som er mest representert?! Og hvorfor mener kvinner at menn må praktisere noe for at det skal få verdi?
Hva skal vi med et undertrykkende samfunn? Vi klarer jo helt fint å undertrykke oss selv.
Note: Men det var det jeg mente, vi diskuterer ikke deg og ditt valg som enkelttilfelle. Du kan ikke trekke ut et og et tilfelle og si at vi, vi er de 20 % ut av alle som gjør det fordi vi alltid har valgt utfra eget hode og egen lyst. Vi påstår jo ikke at de 90 % deltidsarbeidende kvinnene jobber deltid fordi de er tvunget til det eller ikke evner å velge utfra lyst. Er diskriminert osv. Vi vil bare til bunns i hvordan bildet kan endres, slik alle kan ta dette valget, slik at det er like naturlig for en mann å gå hjemme litt, som det er for en kvinne i dag.
Man bør jo oppdra barna sine som mennesker med fokus på det og ikke på hvilket kjønn de tilhører.
Noen av de valgene jeg tar/har tatt er "typisk kvinnelige", andre er det definitivt ikke. Poenget er at jeg ikke vil la meg styre av noe annet enn meg selv og det er det jeg ønsker å videreføre til mine barn.
Og jeg har forresten en mann som jobber deltid også. :knegg:
Jeg og mannen hadde en prøveperiode med han hjemme (med da bare ett barn) og jeg fulltidsarbeidende. Han mistrivdes veldig i den situasjonen, og selv om jeg hadde det helt greit i min jobb, var jeg ikke i tvil om å bytte roller slik at vi begge fikk det som vi ønsket.
Jo, det norske samfunnet er utrolig godt tilrettelagt for småbarnsfamilier i forhold til så og si alle andre land vi liker å sammenlikne oss med. Vi har korte arbeidsuker (37.5 timer og en jobbkultur som ikke tar det for gitt at man sitter timesvis etter arbeidstid) og vi har krav på fri ved barns sykdom osv. Vi slipper å ta ut ferie hvis barnet er sykt, vi har krav på å bare kunne reise fra jobb hvis barnehage / skole ringer og sier barnet er sykt osv. Vi har opp mot et år permisjon og vi slipper å hente barn i 18-1900 tiden om kvelden fra barnehage. Det er masse lover og regler som gir foreldre rettigheter som arbeidstaker må forholde seg til, takk og pris for at vi er så heldige.
Men har ikke mannen din samme behovet som deg?
Vil ikke mannen din tilbringe tid med bana sine? Trives han med all stresset? Ønsker han å jobbe livet av seg? Eller gjør han det fordi det trengs?
Selvfølgelig er det ikke det, og jeg har ingen problemer med de som sier at dette er det de VIL og de er komfortable med det. De skal bare skjønne at de er priviligerte som kan ta valget uavhengig av inntekt et cetera.
Det er veldig lett å si at penger ikke er så viktig når man har nok.
Jeg er selvfølgelig enig med deg i at det er undertrykking (jeg er ikke enig med det i at det er mer undertrykking enn tradisjonell kvinneundertrykking. Same/same, tenker jeg.)
Problemet er jo ikke enkeltpersoner. Jeg har en utdannelse som flest menn tok og jeg mener det enda er flest menn som studerer faget nå. Det at jeg har tatt udannelsen, gjør jo ikke problemet med at det er et mannsdominert yrke mindre?
Jeg har forresten sagt det samme som deg i en diskusjon tidligere. Det er først når man er virkelig likestilte man kan "tillate seg" å innta tradisjonelle roller. (Eventuelt når man ikke er likestilte i det hele tatt)
Joda, vi er heldige sammenliknet med de fleste. Allikevel blir det for knapt med TID dersom man skal jobbe hundre prosent. Det å ha barn krever tid, og den tiden tar ikke samfunnet nok høyde for.
Jeg er ikke ElinM, men nei, min mann har ikke det samme behovet, og det er derfor vi har valgt som vi har valgt. Hvorfor automatisk gå utifra at mannen er underkuet og ikke har vilje eller noe han skulle ha sagt i denne sammenhengen? Og seriøst, jobbe livet av seg? Det gjør han nemlig ikke! Han har en helt vanlig ni-til-fire-jobb.
Er man underkuet fordi at man som mann ønsker å tilbringe tid med barna sine? :sjokk:
(Og det var ElinM sopm skrev at hun ikke ønsket å jobbe livet av seg. Jobber man livet av seg om man jobber fullt når man har små barn?)
Nei, men du antyder jo at mannen til Skremmern (og ElinM) har fått være med å ta valget om hvem som skal være hjemmeværende. Jeg er helt sikker på at mennene til begge to har fått lov å si sitt. Det blir helt vanvittige "diskusjoner" (rettere sagt: spekulasjoner) når man hopper på personer man diskuterer med og antar ting om de.
Nei, man er underkuet hvis man ikke tør å ymte frempå sine ønsker og behov til ektefellen. Hadde mannen ønsket å jobbe redusert (igjen), (da vi begge er veldig enige i at lillebror ikke skal i barnehagen enda) hadde han sagt ifra til meg, han hadde ikke jobbet livet av seg og endt opp bitter og ulykkelig. Jeg er ikke så skummel.
Joda, han har nok de samme behovene som meg. Han snakker om å gå ned til 80% han også, men han har ikke kommet så langt enda. Han trives bedre på jobb enn meg, det har nok litt å si. Han er også villig til å ta igjen litt arbeid på kveldstid, det er ikke jeg interessert i, og ikke er jeg strukturert nok til det heller. Han takler stress bedre enn meg, og tåler kanskje derfor bedre å jobbe litt mer. Han jobber slett ikke hundre prosent fordi det trengs. Vi kunne faktisk klart oss helt greit på en inntekt, om så var. Ja, han tjener ikke så durabelig mye mer enn meg heller.
Det er godt mulig du har nok tid sammen med dine barn om du jobber hundre prosent. Jeg har ikke påstått annet. Men jeg har ikke nok tid med mine barn om jeg jobber hundre prosent.
Gjør jeg? Vis meg hvor!
Jeg stiller motspørsmål til ElinM sine svar, men snur og spør om mannen ønsker dette. Det er nå engang sånn at når den ene jobber redusert jobber den andre fullt. Og si at jeg antyder at mannene ikke har fått vært med å bestemme fordi jeg spør om de virkelig ønsker det er ikke det samme.
I Norge har vi mye høyere yrkesdeltagelse blant kvinner enn i andre land nettopp pga våre gode ordninger. Og vi var vel inne på forholdene i USA tidligere i tråden i forbindelse med permisjoner etc.
Det tar tid å ha barn i andre land også men der ender mange også opp som hjemmeværende. Så da er det vel ikke lett å sammenligne med andre land heller?
ElinM og mannen har en ordning. Og du spør om mannen hennes virkelig ønsker seg denne ordningen. Du synes ikke det er en hentydning til at mannen hennes ikke vært med å bestemme den ordningen de har?
Jeg synes det, og jeg synes det er en merkelig måte å snakke til folk på.
Nå er jeg ikke vedkommende du quotet, men jeg fikk lyst å si noe likevel.
Jeg tror mange menn har et mye mer laidback forhold til jobben sin, sine prestasjoner og generelt mindre evne til stress. Min mann tar faktisk enda mer ansvar for ungene våre (OG hus og hjem) enn jeg gjør, selv om han jobber fullt. Han jobber ikke ræva av seg, han jobber fra 8 til 15. Han gjør mye mer med ungene enn meg, ikke bare leking, men alt fra henting og bringing til matlaging o.l. Han sier at han ikke føler at jobben er stress og at han liker å jobbe sånn som han gjør. Han har mye mer overskudd enn jeg har.
Jeg er ikke sånn. Jeg blir dritstresset av alt dette, selv om jeg jobber litt redusert. Jeg er laget på en annen måte. Jeg vet ikke om det er sant, men jeg hørte en gang at kvinner er mer komplekst oppbygget i hjernen og at de dermed også er mer utsatt for stresslidelser. Mange av mine kvinnelige bekjente og venninner har det som hos oss. Nå kan man jo diskuterer hvorfor de blir stresset, altså, men kan det være noe i at mange (jeg sier ikke alle) kvinner er mer utsatt for stresslidelser til tross for lik arbeidsmengde? Jeg aner ikke, jeg er ikke forsker.
Men kjære vene, man trenger da ikke å bli tatt for gitt selv om man er hjemme/deltidsarbeidende i perioder. Mannen er veldig takknemelig for at det er jeg som klipper plenen på samme måte som jeg setter pris på at han vasker huset. Og jeg synes at det er deilig å alltid få frokost (sove lenge i helgene) på samme måte som han er glad for å slippe å lage middag når han kommer hjem fra jobb.Jeg synes at det er nydelig med en ektefelle som holder huset med fersk bakst selv om jeg liker å bake selv. Han setter pris på at jeg liker å snekre og at vi samarbeider om slike ting.
Alt dette selv om jeg jobber deltid og har vært hjemmeværende i perioder.
Jeg synes det er rart at hun bruker uttrykk som "jobbe seg i hel" og at det bare skal gjelde den ene parten som jobber fullt og ikke den andre. Eller er det sånn at kvinner jobber seg i hel om de jobber full stilling kombinert med barn, mens menn ikke gjør det? Og hvorfor er det mer stressende for kvinner å jobbe og følge opp barn enn for menn?
Men atte, jeg hører også ofte at menn ikke trives med å være hjemme, og selvsagt tror jeg på det at de føler det slik. Men la oss se inn i glasskulen; hva om ett lite barn hadde pappa hjemme litt mer, og opplevde det positive med å være med han, vil man ikke da så et frø der dette barnet, når han selv ble far ønsker å gjøre noe av det samme hyggelige for sitt barn igjen?
I begynnelsen, når en del av svangerskapspermisjonen ble tvungen for mannen var det ramaskrik. Og det florerte historier og utsagn direkte fra menn om hvor fryktelig dette var, de ville jo ikke være hjemme! Nå har det gått tid, og permisjonen tildelt menn har sågar blitt enda lenger. Jeg hører aldri slike historier lenger, tvert imot ser og hører jeg om pappaer som blogger, treffer andre som er hjemme, går på sang og svømming med babyene sine. Det har jo blitt en naturlig arena, også for menn.
Deltid for familien sin skyld vil aldri bli slik med mindre vi finner måter å få menn til å trå inn i dette feltet. Gjøre plass for det. Og det vil det selvsagt ikke bli stimulert for, for som samfunn er man jo tjent med flest mulig i 100 % stilling. Litt synd egentlig, for jeg tror det meste av likestilling for en periode må tvinges frem for å få plass, så vil man etter noen år se på det som naturlig og kanskje (får håpe) ikke nødvendig å lovregulere i det hele tatt.
Min mann har plenty alenetid sammen med våre barn. Du får det til å høres ut som barna ikke har tilgang til andre enn mor, og at far ikke er deltagende på hjemmebane i det hele tatt.
Så hyggelig at du diskuterer for meg, him. :knegg: Det er ikke akkurat slik at jeg har spurt mannen min om å få lov til å jobbe redusert. Det trenger jeg ikke. Jeg er et selvstendig og likestilt individ som ikke trenger å spørre om lov til slikt.Diskutert det har vi jo selvfølgelig alliekvel gjort. Det påvirker ikke min forsørgerevne betydelig, om noen skulle være opptatt av slikt. Uansett er mer tid viktigere for oss enn litt mer penger. Min mann trenger heller ikke å spørre meg om lov til å begynne å jobbe redusert. Det er opp til han.
En hverdag med 4 barn, full jobb, flere fritidsaktiviterer pr barn, osv, er faktisk ganske krevende. Det er fullt trøkk om ettermiddagene for å rekke alt. Og det kan bli ganske utmattende. Man vil gjerne også føle at man kan ha litt tid sammen med barna uten stress og kav.
Kanskje har den ene parten bedre helse til å tåle dette maratonet enn den andre? (Ikke en personlig ytring, bare for å nevne det.) Kanskje har den ene en mer slitsom jobb, fysiskt eller psyksiskt, enn den andre. Det kan være flere grunner at den ene parten ikke tåler kjøret like godt som den andre. Jeg vet ikke om det er mer stress for kvinner å følge opp barn enn det er for menn. Jeg vet bare at jeg ikke ønsker stress, hverken for meg selv eller for barna sin del.
Jeg syns det er merkelig at du skal tolke så veldig mye inn i det jeg skriver. Jeg skriver i hovedsak om meg for å illustrere at det å jobbe redusert er noe enkelte gjør pga tiden.
Nå er det for fanden danse nok her! Nå har man drevet kvinnekamp i mer enn hundre år for å få aksept for at kvinner er like mye tess som menn. Nå vil jeg faen ikke høre mer antydninger om at kvinner ikke er det likevel. For det er det du faktisk skriver her.
Når det gjelder bortskjemte vestkantfolk som velger å være hjemme uten å tenke på penger fordi det er så fiiiiint - javel. Akseptér at dere tilhører et meget priviligert mindretall da - som kan gi f i å jobbe men åpenbart vasse i penger likevel. De fleste kan faktisk ikke det. For de fleste er det faktisk sånn at om de ikke jobber - uansett grunn - så har de ikke noen penger til å sende ungene på disse fritidsaktivitetene som de plutselig nå har tid til.
Medmindre noen andre skaffer pengene. Og da er altså det som regel mannen.
Og til de som syns det må være greit å gjøre det sånn - javel. Så sitt der da når ekteskapet ryker, alene, blakke som kjerkerotter og gråt dere inn i pensjonsalderen. Greit for meg. Jeg var så heldig å gå ut i arbeidslivet før KVINNER satt på nett med teorier om at kvinner av natur ikke orker så mye som menn, så jeg har heldigvis en jobb jeg kan leve av uavhengig av hva mannen min tjener. Og jeg er sørenmeg ydmyk nok til å ta inn at jeg er priviligert også - som er så heldig å stå på egne bein.
Og jammen greier jeg ikke å ha empati med medsøstre som ender med å bo i en mørk sokkelleilighet med ungene sine etter skilsmissen også. Enda de bodde i stor og fin villa og var eplekjekke mens de enda eide egen forsørger.
Skremmern: Nå plukket jeg ikke ut dere altså, selv om jeg ser det kan se slik ut, jeg tviler ikke at mannen din får plenty med tid med barna, men du får vel mer enn han uansett? Ikke at dere på død og liv må bytte roller, jeg har bare en hypotese om at mye av det vi gjør er slik fordi det alltid har vært slik og derved faller oss mest naturlig. Jeg vet at du er kjempeflink med barna Skremmern, du får til utrolig mye fint sammen med dem også, så det er vel invistert tid. Jeg ser at du trives med løsningen dere har også, men vi trenger ikke å gå ned på individnivå og hvert enkelt tilfelle når vi skal diskutere dette. Jeg mener bare at man må bryte vei for endring, jeg sier ikke at det er mannen din som skal gjøre det, det er mer en høyttenkning om samfunnet kunne gjort noe så fordelingen generelt vil bli jevnere.
Neida, jeg skjønte at du ikke mente meg, men det blir helt absurd for meg å diskutere generelt når dette i aller høyeste grad berører meg. Noe flere av mine meddebattanter ser ut til å glemme.
Det at jeg jobber redusert frigjør også mye av mannens tid, som igjen fører til at han får mer tid sammen med barna når han kommer hjem (og de dagene jeg jobber og han har barna alene).
:hehehe: Det er vel et ubestridt faktum at kvinner og menn har forskjellig sykdomsrisiko og sykdomsbilde ved en god del lidelser. Det er vel ikke utenkelig at dette også kan gjelde ved stress. Det betyr vel ikke at det ene kjønnet er mer eller mindre tess enn det andre kjønnet.
Er det at kvinner f.eks. tåler røyking dårligere enn menn også et tegn på at de er mindre tess, kanskje? Eller har det kanskje rett og slett med at menn og kvinners kropp er litt forskjellig?
Kvinner har IKKE lavere arbeidskapasitet enn menn. Basta. Da er jeg sørenmeg mer tilbøyelig til å si at det heller er snakk om latskap altså. :send tyttebær, jeg gir beng:
Ja nettopp, og hvis mannen min hadde jobbet 60-80 % eller noe sånnt hadde det frigjort mye av min tid til barna, det er poenget mitt. Men det er det liksom ingen menn som gjør eller ser behovet for, hvertfall ikke slik statistikken viser nå.
Dette er noe av det verste jeg har lest på en stund. Det er greit at du og venninnene dine ikke tåler å ha et vanlig liv, men du kan ta å la vær å gjøre dere selv til representanter for resten av oss. Dere tilhører den lettstressa delen av befolkningen åpenbart. Ikke at andre kvinner er som dere.
Hva er det med folk? Jeg går med på statistisk dårligere arbeidskapasitet i forhold til tungt, fysisk arbeid. Jepps. Sånn seriøst tungt, altså. Men stress? D'oh.
Men i all verden?! Jeg har da ikke sagt noe om arbeidskapasiteten til hverken kvinner eller menn. Jeg snakker om stress. Det er en lidelse, eller hva jeg skal kalle det. Både menn og kvinner er utsatt for det, men kanskje ikke like stor grad. Det vet jeg ikke. Men jeg er ganske sikker på at stress kan gi seg forskjellige utslag hos menn og kvinner.
Du misser poenget. Sakens kjerne er nemlig den at det er tradisjon å fremstille kvinnen som svakere, med nettopp hentydninger til det som blir sagt av Hyacint her. At vi har en eller annen spesiell mekanisme som gjør at vi takler stress dårligere. Jeg har studert kjønnsstudier tidligere, og lest ymse legers (mannlige) tanker rundt hvorfor kvinner ikke kunne jobbe, teoriene var mange, men konklusjonene var rimelig like: Man ville overbelaste det skjøre kvinnesinnet og den skjøre kvinnekroppen slik at det ikke ville være noe kvinnelighet igjen.
Dette er rett og slett godt, gammeldags eksempel på å tilskrive kvinner svakheter som gjør at vi ikke egner oss til ett liv i offentligheten. Det handler ikke fysisike forskjeller som at kvinner tåler røyking dårligere enn menn.
Det er en frekk antydning til at kvinners hjerner ikke tåler belastningen med å ha ett yrke. Noe helt annet m.a.o.
" I medisinen blir ofte helt åpenbare biologiske forhold og forskjeller oversett når det skal gis råd om medisindoser eller treningsprogrammer. Men alt i alt er kunnskapen stadig svært begrenset når det gjelder hva biologiske kjønnsforskjeller betyr for ulikheter i forekomst, forløp og behandling av sykdommer – både kirurgisk og medikamentell. På hvilken måte biologi samvirker med fysiske påvirkninger og psykiske og sosiale forhold, vet vi også for lite om. Vi etterlyser bevisst refleksjon om betydningen av kjønn i studier av årsaker til sykdom, i behandling av sykdom og i beskrivelsen av sykdommers forløp."
I vår kommue er 120 ansatte langtidssykmeldte. 3 av dem er menn. En har hatt hjerteoperasjon, en har kreft og en er ikke spesifisert. Av kvinnene har ca halvparten muskel- og skjelettplager, og over en tredjedel psykiske og/eller psykosomatiske plager.
Hva som er stressrelatert, hva som er feilbelastninger, hva som er for store krav fra arbeidsgiver eller tilsvarende, og hva som er kjønnsrelatert er ikke godt å si. Men det er interessante tall.
Jeg syns du høres bitter ut. Eller misunnelig. Men det er du sikkert ikke. Kanskje bare i dårlig humør? Jeg har jobbet hardt i mange år for å skaffe meg en solid utdannelse som har gitt meg en god jobb. Og det har gitt meg økonomi til å jobbe redusert mens ungene er små.
Kvinner som gjør seg helt og fullt avhengig av mannen, har jeg ikke stor forståelse for, og heller ikke den store empatien for dersom alt går over styr for dem. En god utdannelse som gir økonomisk selvstendighet er en selvfølge for meg og noe alle burde skaffe seg.
Jeg sitter her som alenemamma og kjenner at jeg synes dette er en veldig interessant diskusjon i lys av det, også.
Om jeg - som alenemamma - prioriterer å gå ned i stilling for å ta meg av barn istedet, evt. dempe hverdagsstresset, få hjulene til å gå rundt eller kose meg på spa....
Er jeg også en av de som bidrar til å holde kvinner tilbake og øke kjønnsforskjellene i samfunnet? Når jeg altså betaler for kalaset selv? :gruble:
Jeg spør fordi jeg prøver å få litt grep rundt logikken i argumentasjonen egentlig, og ikke helt klarer å se svaret.
Også må jeg si at vi er temmelig bortskjemte her i landet når så mange kan velge å gå hjemme i deltid, gjerne med barn i barnehage, ha god økonomi og råd til å reise på ferie når vi vil og hva-har-du. Vi er det altså :nemlig:
Vi glemmer en av grunnene til at vi har dette valget her i Norge, mens det i andre land ikke finnes slike valg - vi har eksepsjonelt lav arbeidsledighet. Vi har også godt oppsigelsesvern, og rettigheter i forhold til reduserte stillinger.
En kjapp googling førte meg til en studie/presentasjon som bl.a. viser at kvinner er dobbelt så utsatt for depresjoner som menn. De var mest utsatt for de fleste andre psykiske lidelser også. Å påstå at det ikke er kjønnsforskjeller når det kommer til de enkelte lidelser har tidligere ført til at kvinners helse og lidelser ofte ikke er blitt tatt tilstrekkelig på alvor. Jeg syns det er uheldig å påstå at menn og kvinner er helt like, "plages" likt og har lik risiko.
Peker tilbake på link i mitt forrige innlegg. Kjønnsforskjeller i helse er veldokumentert. Årsakene er ikke klarlagt. Å hevde noe annet er å stikke hue i sanden. Man kan ønske at kjønnene var helt like men det er nå engang slik at vi er forskjellige.
Vi bør nok jobbe redusert hele gjengen. Vi er tross alt svakere, tåler mindre stress, er mer utsatt for psykiske lidelser og blir lettere sliten. :nemlig:
Hva er vitsen med å trekke diskusjonen ned til et slik lavmål med pisspreik?? Hvis du er gått lei av diskusjonen eller mangler konstruktive innspill syns jeg det er bedre at du trekker deg ut av den.
Men gjør kjønnsforskjellene i helse seg gjeldende uansett samlivssituasjon eller gir det utslag f.eks der hvor kvinner jobber tilnærmet 200 %? (100% jobb og nesten 100% arbeid hjemme.)
:rolleyes:
All forskning viser at det er store kjønnsforskjeller ifht helse. Å nekte for det er jo bare dumt. Tallene taler for seg. Så kan man velge å tro at det er fordi (andre) kvinner er late, men det løser hvertfall ikke problemet. Det vil bare føre til at problemet stadig fortsetter å bli ignorert. Det er trolig svært sammensatte grunner til kjønnsforskjellene og det er interesant og helt nødvendig å finne ut av hva som er årsaken, for å kunne gjøre noe med det.
Vet du smilefjes, sånn fordumsfullt pjatt er en av grunnene til at jeg virkelig lurer på om jeg har lyst til å flytte tilbake til Norge, noen gang, noen sinne.
Når likningen kommer til høsten vil den fremstille oss som "bortskjemte vestkantfolk". Og det er det en del som takler særdeles dårlig. Selv om vi i grunnen er akkurat de samme som vi var før (jeg er hjemmeværende fordi vi bor i USA og jeg ikke har arbeidstillatelse). Og hvor i alle dager får du det fra at alle som kvinner som er hjemmeværende er det fordi de har en mann som tjener mye og at de vil sitte i en mørk kjellerleilighet når ekteskapet ryker (selvfølgelig når, ikke om. Alle menn som tjener mye penger er overfladiske slasker som kommer til å droppe kona for en ung, pen en på et eller annet tidspunkt. :nemlig: ).
Jeg er selvfølgelig bare et eksempelt, men jeg tror faktisk ikke jeg er enestående! Vi har vært sammen siden vi var 19. Vi kommer fra vanlige familier som har telt kroner gjennom oppveksten. Vi har tatt oss utdannelse, og vi har jobbet. Vi har bygget hus, vi har hatt veldig dårlig råd, vi har spinket og spart. Og så har vi gjort noen heldige valg, noen heldige investeringer. Av våre penger. Feks blitt medeier i et konkurstruet verft og fått det på beina. Slik at pengene har vokst og blitt flere. Og flere vil de bli, om ikke den økonomien kolapser helt (som min kjære tror kommer til å skje i ikke all for fjern framtid, men det er en annen sak. :knegg: ).
Vi sitter altså rett og slett godt i det, og kan prioritere både det ene og det andre. Som feks at når vi flytter hjem til Norge, så kan jeg jobbe redusert. Fordi det passer vår familie iom at vi har en datter som trenger ekstra oppfølging mht skolen (om vi ikke vil at hun skal bli en av dem som skal sitte i kassen på Rema da. Noen må det også, men vi håper jo at det ikke blir vår datter, siden vi gjerne vil at hun skal bli selvstendig og klare seg selv).
Mannen min? Han er en av dem som ikke jobber ræva av seg. Ikke litt en gang. Og han er veldig fornøyd med tingenes tilstand (med det mener jeg at han jobber og jeg er hjemme. Ikke at han har en kone som duller for ham, for det har han ikke. Jeg stinker på å holde huset ryddig, og vi har vaskehjelp. Men jeg lager god middag. :nemlig: ). Han har faktisk foreslått at jeg kan gå hjemme på fulltid om jeg føler for det når vi kommer hjem, men det føler jeg jo virkelig ikke for. Faktisk så lite at vi derfor nok kommer til å utsette hjemreisen et år, slik at jeg får gjort meg ferdig med studiene her i USA. Jeg vil jobbe når vi kommer hjem. Men altså ikke fulltid. Selv om jeg leser i denne tråden at jeg burde det, av solidaritet til andre kvinner. :nemlig:
Men altså. Verden er virkelig ikke så sort/hvitt at alle som har havnet i en situasjon der de får økonomi nok til å prioritere ting andre bare kan drømme om (og som andre ser ned på at de prioriterer :snill: ) er bortskjemte veskantfolk. Hvor kona går og sløver, mens mannen sliter og tjener penger, for å så å parkere kona i en mørk kjeller når ekteskapet går over styr.
Jeg kjenner forresten en slik "bortskjemt vestkantfyr". Der var det kona som sa takk og farvel fordi hun fant en annen (med normal inntekt). Og hun fikk halve kongeriket når hun gikk. For de hadde jo barn sammen, og mannen ville ikke straffe ungene for at kona var utro. Fremdeles bare et eksempel, men likevel et eksempel.
:gaah:
Jeg blir så forbanna over den surmage smålige sjalusien som preger mange i Norge. Her i USA så er "Good for you!" en frase som man støtt og stadig hører. Det finnes ikke noe tilsvarende holdning i Norge. Der er det snarere at en ikke skal tro en er noe. Og så møter man sånne holdninger som de du lirer av deg i innlegget ditt: Man bør virkelig skamme seg over at man har penger til å prioritere det andre kan se langt etter! (og så kan man bare ha det så godt når det går ille). Virkelig?!
Altså, jeg er helt enig i at det er lite smart å være trophy wife, og ikke ha noen bein å stå på. Men det er ille å anta at alle som er i den situasjonen at de kan "prioritere" feks å jobbe deltid, er noen stakkarser som det kommer til å gå ille. Jeg vet at jeg alldeles ikke er alene om å være i min situasjon - der man er sammen om å skape de verdiene som er (joda, det er min mann sin jobb, men det var våre penger som ble brukt).
Og til den som sa at det ikke er noe bra nok system i Norge for å ha en familie og kunne jobbe. Bullshit! Det finnes knapt et land i verden med et bedre system. Nordmenn har så mange puter under armene at de knapt kan stå oppreist selv.
Og selvfølgelig har kvinner like stor arbeidskapasitet som menn - hvis de gjør noe de liker! Jenter kan! Det er viljen det står på... Hvis det ikke ligger sykdom til grunn.
I den linken jeg la ut kan du lese noe om hvordan samlivsformer virker inn på helse.
(leser ingen den vanvittig interessante NOU jeg driver å linker til :leppe:)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
