-ea- sa for 14år siden:

Bra ord! Jeg tror det er mange menn som opplever at det de gjør på hjemmebane ikke er "bra nok" eller "gjort på rette måten", og hvor inspirerende er det da å "hjelpe til hjemme"?

Slettet bruker sa for 14år siden:

Det med at menn diskrimineres på hjemmebane er faktisk godt sagt. Det er ikke bare kvinnekamp for kvinners økonomiske rettigheter det her - det er også menns rettigheter.

Malama sa for 14år siden:

Da er det betryggende å vite at min sønn vokser opp i et hjem hvor faren har ansvar for bl.a oppvasken, ikke hjelper til, men har solidarisk ansvar for husarbeidet, og dertil også har vært delvis hjemmeværende guttens første par leveår. Da bør jo hans mannsideal formes etter en mann som tar naturlig del i barneoppdragelse og husarbeide. Det bør en fremtidig svigerdatter sette pris på :)

Chanett sa for 14år siden:

Jeg er mer opptatt av at vi er likestilte når det gjelder arbeid og omsorg på hjemmebane enn utenfor hjemme. Jeg vet nemlig om mange som begge jobber fullt, men hvor mannen er fritatt for det meste som kan likne oppfølging/arbeid i heimen. Ikke kan jeg forstå at de er en tilfredstillende løsning for noen av dem.

Chanett sa for 14år siden:

Jeg tenker også slik, men må innrømme at jeg er litt redd for at mine jenter skal møte en mann som aldri har fått samme opplæring.

Minerva sa for 14år siden:

Dette husker jeg at vi har diskutert før, og da ble jeg litt lei meg fordi jeg følte jeg ble satt i bås. Men det blir jeg ikke denne gangen, så det betyr vel at jeg er blitt litt mer voksen kanskje? :knegg:

Jeg jobber redusert nå, men jeg har ingen drøm om å bli forsørget. Motivasjonen min er ikke å ha en dag hvor jeg kan late meg og ikke bidra. Dette er en felles beslutning vi har tatt sammen, jeg svinger ikke pisken til mannen og sier at han vær så god får tjene litt penger til meg så jeg kan bruke litt på fridagen min. :himle: Og jeg tviler sterkt på at det er slik i så mange familier som det vises til her. Ja, jeg bruker en del av fridagen min på å trene og det er noe som kommer hele familien til gode.

Ja, vi har valgt et tradisjonelt rollemønster i vår familie. Jeg jobber redusert fordi vi syns det gir oss en bedre hverdag og fordi vi har råd til det. Vi vil prioritere å ha litt å gå på i denne perioden - slik er det for oss, og alle ære til alle dere som fikser hverdagen så greit med fulltid begge to! Kjempebra! Motivasjonen vår er ikke at ungene skal se rene og pene ut i tøyet, men at vi ikke skal føle på stress hele tiden, også i forhold til sykdomsdager som det blir en del av - hos oss i hvertfall -de første årene i barnehage.

Med vår løsning forstår jeg at vi er med på å gi statistikkene et bilde av mindre likestilling. Men i vår familie er vi likestilt - det påstår jeg - selv om det er som regel er jeg som ukeshandler, lager de fleste middagene på hverdagene og ordner det meste av ungenes klær. For meg er likestilling at vi er to mennesker som føler like mye ansvar for barna og hjemmet. Selv om jeg akkurat nå jobber litt mindre betyr det ikke for oss at han må jobbe mer. Han er innstilt på å ikke legge all energi i karriere nå som ungene er små.

Jeg mener ikke at likestilling nødvendigvis er en stillingsprosent på et papir.

Men det er interessant å tenke på hvorfor det er jeg som har lyst til å jobbe redusert, og hva jeg viderefører av holdninger til ungene mine, til neste genersajon. Jeg prøver å være bevisst på det. Det har nok helt sikkert med forventninger fra samfunnet å gjøre, og personligheten til oss to.

Jeg synes jobben min gir meg energi og kunne ikke tenke meg å være hjemmeværende, og om ikke lenge vil jeg nok jobbe 100% igjen. Jobben er mentalt utladende og å sitte på FP i arbeidstiden er ikke aktuelt, for å si det slik. Så behov for redusert stilling er også veldig individuelt - både på grunn av jobb og personlighet, og ikke bare kjønnsrealtert? Jeg har mannlige kollegaer med små barn som også jobber redusert nå i småbarnsperioden.

emm sa for 14år siden:

Det har jeg også tenkt. Men så klamrer jeg meg fast til tanken om at man velger utfra hva man har lært å godta, i stor grad, og man velger i stor grad utfra hvordan ens far har vært som rollemodell, ifølge psykologer. Har man hatt en far som har bidratt på lik linje med mor i heimen vil man ikke nøye seg med noe dårligere enn det.

Sikker kan man vel aldri bli.

Malama sa for 14år siden:

Det kan man jo tenke på. Jeg er jo nemlig også vokst opp i et hjem hvor slikt var delt på, selv om min mor var hjemmeværende/ufør. Men i mitt barndomshjem var brødbaks og gulvvask f.eks en mannfolkjobb (i hovedsak rett og slett fordi det var fysisk tungt) Hvorvidt denne oppveksten har lagt føringer på mitt valg av partner kan man jo bare lure på, men det føles i alle fall utenkelig for meg å la mannen "slippe unna" på hjemmebane. (Hos oss er også brødbakst i hovedsak en mannfolkjobb, men dog da mer grunnet interesse/hvem som går fortest lei av butikkbrød), Kanskje vil jenter oppvokst i slike "likestilte hjem" også oftere velge seg menn eller i alle fall jobbe for en slik fordeling i parforholdet, som de selv er oppvokst med?

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jeg som har sønner er på den annen side livredd for at jeg skal ende med svigerdøtre som tar som en selvfølge at jeg har skaffet dem skaffedyr.

Tallulah sa for 14år siden:

Cille, jeg tenker heller ikke at dere ikke er spesielt u-likestilte i dag. Men i et langtidsperspektiv så kommer du dårligere ut av dealen med ordningen dere har valgt.

Minerva sa for 14år siden:

Det har du rett i og det er jo noe vi har vurdert sammen. I det store bildet er det likevel verdt å jobbe 2-3 år redusert for meg.

Stod det et sted tidligere her også at man skulle råde ungene sine til å ikke tenke trivsel når man skulle velge utdannelse/yrke? Man skulle velge ut i fra et økonomisk perspektiv? For meg blir det på tvers av mine verdier, altså. Og man trenger ikke å være naiv av den grunn.

Tallulah sa for 14år siden:

Nei, det sto det ikke. Det sto at man ikke bare skulle velge det som var gøy, i tillegg til å jobbe for å se at andre ting også kan være gøy.

Det er jo litt interessant å se intervjuer med tenåringer hvor både jenter og gutter ønsker å ha tjene masse penger en dag, og gutta i all hovedsak ønsker å tjene dem selv, mens jentene ofte tenker at de skal finne en mann som gjør det. I 2010!

Jeg har selv valgt utifra "gøy", og jeg ser jo at det aldri kommer til å gi meg den helt store karrieren. Paradoksalt har Glittermannen også valgt ""gøy", og tjener det dobbelte som meg.

Jeg tenker litt på det der at familien velger sammen at mor skal "ta støyten" karrieremessig og økonomisk, hva om ekteskapet havarerer da?

Slettet bruker sa for 14år siden:

Det om karriærevalg var at det er et ubetinget krav at man ikke bare har det gøy med jobben sin - man må også greie å leve av den. Det hjelper ikke hvor gøy det er - man må forsørge seg først.

Esme sa for 14år siden:

Når det gjelder å velge jobb så synes jeg jo at trivsel er viktig, men det er ikke så lett å finne ut hva man vil trives med. Jeg har inntrykk av at når unge velger utfra "interesse" så velger de studier som høres gøy ut, og ikke tar noen særlig vurdering om jobben som studiet fører til er passende for dem. Det er også viktig å tenke gjennom om man takler å jobbe i ferier for eksempel eller takler å være våken om natten. Og lønn. Det er viktig hva man tjener og det bør helt klart være med i vurderingen.

Heilo sa for 14år siden:

Jeg har valgt "gøy" + "fornuftig", og tjener mindre enn mannen min som har valgt "gøy". :snill: Ikke har jeg noe typisk kvinneyrke heller. Hvorfor blir det likevel så ofte sånn?

Minerva sa for 14år siden:

Helt klart et viktig poeng som alle som skal ta en felles avgjørelse må kjenne på med åpne øyne. Jeg er ikke en kuet kvinne som ikke evner å se at det finnes et risiko for samlivsbrudd selv om det ikke føles slik nå, men har likevel valgt slik. Jeg kan også bli kjørt over i morgen. :iiik: At det økonomiske tapet jeg får for 3 års redusert stilling skal styre min trivsel i mitt liv akkurat nå, det er fjernt for meg.

Tallulah sa for 14år siden:

Jada, og problemet er jo heller ikke størst for dem som velger en slik løsning for en kortere periode, heller de som gjør det lenge, lenge.

him sa for 14år siden:

For meg er penger trivsel. De fleste av oss vil som voksne få nogenlunde like utgifter (hus, bil, barn, transport etc), og de pengene som blir igjen når utgiftene er betalt bidrar direkte til å øke trivselen. Om man velger å gå på stjernerestauranter, kjøpe seg klær eller ta det ut i tid ved å jobbe redusert (for man kan ikke jobbe redusert uten at det går rundt økonomisk) - det er ett fett for meg.

Men det å si at "det å tenke trivsel" ikke innkluderer "et økonomisk perspektiv" det virker unaturlig for meg. For meg er det slik at selv om det økomimiske bare er en bit av trivselen, så er det for meg uten tvil innkludert. (Andre ting som er innkludert i trivsel for meg er helse. Jeg kunne ikke ha tenkt meg å vært frisør, selv om jeg elsker å holde på med hår. Jeg er kjempeglad i å bare sitte og gre ungene. Og flette, sette opp håret etc Men frisør er helt uaktuelt for meg som sliter med kontakteksem, psoreasis og generelt sett tørr hud.)

Esme sa for 14år siden:

Jeg er forresten oppdratt til å kunne forsørge meg selv, og som mor sier "ha råd til å gifte meg med den jeg vil og ha råd til å skille meg"

Jeg kommer til å råde mine barn, og ikke minst datteren min til å være selvforsørget. Vi er ikke så pene i min familie, men innihampen smarte, så det er nok best å tenke sånn at vi må forsørge oss selv. :knegg:

Minerva sa for 14år siden:

Ja og jeg forstår problemstillingen. Hvorfor føler vi fortsatt at vi må velge slik? Arv eller miljø?

Slettet bruker sa for 14år siden:

Det å ha råd til å skille meg er den ene trivselsfaktoren i hele mitt liv så langt som har hatt størst betydning, ja.

Minerva sa for 14år siden:

Ja der fikk du på en måte det verste ut av innlegget mitt. ;) Selvfølgelig er det økonomiske også en del av min trivsel. En utdannelse i det hele tatt. Jeg vil også klare meg selv , men jeg velger ikke yrke ut i fra lønnslippen.

Tallulah sa for 14år siden:

Jeg mener det er kulturelt betinget. Arve-miljø, om man kan si det slik. :knegg: Jeg mener ikke det ligger i genene våre å ta dårligere karrierevalg enn menn, men at i lang, lang tid har ikke karriere vært nødvendig for kvinner å tenke på. I tillegg tror jeg det har kommet en motreaksjon på feministbølgen på søttitallet, et slags opprør mot mødrene våre. Vi trasser gjennom å "velge selv", selv om det er et dårligere valg.

Var det artikkelen som nevnte at amerikanske kvinner ofte tar skikkelig utdannelse for å bli attraktive partnere, og etter de er gidt bare være hjemme? Det er jo virkelig helt hull i hodet.

allium sa for 14år siden:

Det er jo ikke snakk om å velge en jobb man hater for å få bedre lønn, men om også å tenke på om man kan forsørge seg av jobben. Og om å tenke litt utenfor boksen. Vil man "jobbe med mennesker" er det ikke bare sykepleier og førskolelærer som kan være aktuelt, men også for eksempel en del jobber i databransjen, innen applikasjonsutvikling.

Men noen må være sykepleiere og førskolelærere sa dere? Ja, da får man betale godt nok til at noen velger det.

Neket sa for 14år siden:

Jeg tror man må finne en gylden middelvei mellom penger og trivsel. Jeg tror ikke at det å velge yrke kun utfra økonomi er noen god løsning, man tilbringer mye tid på jobben, og trives man ikke der har man det ikke bra, samme hvor mange millioner man har på bok.

Samtidig er det viktig å ikke bare tenke trivsel, det spiller ingen rolle hvor gøy det er hvis man ikke har jobbmulighet eller ikke kan leve av det man gjør av andre grunner. En mellomting er nok fint. Noe som kanskje er litt mindre gøy, som betaler litt bedre.

him sa for 14år siden:

Det er mulig at det du mener er at lønsslippen ikke er den viktigste faktoren når du velger/valgte yrke, og der er jeg helt enig med deg. Det var definitivt ikke den viktigste faktoren for meg heller, og vil ikke være det hvis jeg gjør endringer i livet mitt, men selv om det ikke er den viktigste faktoren, så er det en faktor jeg regner med, ja. (Og dette er så internalisert i meg, at jeg kjenner at jeg går ut i fra at alle andre tenker slik også. Det er vel dette man kaller kulturforskjeller. Disse indre reglene som er så forankret at vi ikke kan tenke oss at andre mennesker har andre regler de lever etter. Men det var virkelig en digresjon.)

Minerva sa for 14år siden:

Det er en faktor jeg selvfølgelig regner med, men den er ikke den viktigste faktoren. Meningsfull jobb er det viktigste for meg. Å føle at jeg bidrar på det jeg er best til, egentlig. Det skaper trivsel og energi. (Om det fortsatt er slik om noen år, da jeg kanskje ikke er så idealistisk lenger, gjenstår å se... :knegg: )

Éowyn sa for 14år siden:

Mannen min har valgt yrke etter interesse. Jeg valgte etter "tja, noe må jeg jo gjøre, jeg kan ikke holde på å vase rundt på UiB i årevis..." (og hadde aldri fått jobb med det jeg egentlig vil gjøre, ikke i Norge.) Mannen min tjener det dobbelte av meg.

Kommer noen av barna (og da særlig datteren min) til å ymte frampå at hun ta utdannelse/vil jobbe innen den retning jeg gjør kommer jeg sterkt til å fraråde dette.

Skulle en av oss jobbe redusert hadde det blitt meg. Av den enkle grunn at mannen min tjener såpass mye bedre enn meg så det hadde blitt et stort økonomisk tap for oss ift om jeg hadde gått ned i stillingsprosent.

Chanett sa for 14år siden:

Min mann valgte også etter interesse. Jeg valgte noe safe. Jeg har allerede sagt til ungene at de må tenke seg godt om før de velger mitt yrke. Rett og slett fordi det betaler lite i forhold til hva jeg må gi.

Eldste ser ut for å ikke tenke på kjønn eller tradisjoner når hun tenker på yrke. Dog heller ikke lønn, det har hun ingen peiling på. Kanskje min masing om at hun må velge noe som virker interessant er medvirkende. Insjinør og lege er hotteste alternativene nå, og de er jo i alle fall ikke tradisjonelle kvinneyrker.

Jeg er veldig spent på hvordan faget utdanningsvalg er med på å få flere til å velge rett yrke. Vi har mye å gå på i skolen når det gjelder å veilede med hensyn til yrke.

Polyanna sa for 14år siden:

Jeg og 6-åringen hadde en prat om yrkesvalg i går, og hun nevnte selv at hun ville jobbe med "sånne sykegreier" (hun er VELDIG opptatt av alt som har med kropp og sykdom å gjøre), og jeg kjente at jeg faktisk måtte være bevisst når jeg responderte, for å si "lege?" og ikke "sykepleier?". Det er så rart hvordan vi har en ryggmargsrefleks som er så stereotyp, samme hvor bevisste vi egentlig er.

Ikke at man skal velge lege om sykepleie er det som interesserer en, og en ikke syns det er viktig å ha det romslig økonomisk som voksen, men det er virkelig skummelt hvor fort man tenker inne i den stereotype boksen.

Lisa sa for 14år siden:

Når min jente sier hun vil jobbe med syke sier også folk automatisk til henne at det er "fint å bli sykepleier". Selvfølgelig ville de ikke ha sagt det samme til en gutt.
Da vi for noen uker siden fløy British Airways og den kvinnelige kapteinen ønsket oss velkommen ombord osv. utbrøt en av passasjerene spontant "å herregud, det er en kvinnelig kaptein", mannen hørtes genuint sjokkert og redd ut :rolleyes:

Jaja, digresjon men slik er nå fortsatt i år 2010, helt utrolig. Aftenposten har hatt mange fine artikkler på den kjønnsdelte barndommen som er tilbake for fullt, både når det gjelder klær, leker og barnebøker ikke minst.

Tallulah sa for 14år siden:

Jeg leste nettopp et intervju med Molly Ringwald (fra Pretty in Pink) i det populær-feministiske bladet Bust (anbefales!), hvor hun forteller om en barndomsvenninne som sa at hun ville bli sykepleier og Mollys mor spør "Hvorfor ikke bli lege da?", og denne venninnen vokser faktisk opp til å bli lege. Det er så utrolig viktig at vi ikke legger stereotypier på barna våre, selv om det er veldig, veldig lett. Jeg gjør det mange ganger selv, og må sparke meg selv på leggen.

Polyanna sa for 14år siden:

Svigerinnen min snakker alltid om hvordan datteren "alltid har hatt lyst til å bli sykepleier", og jeg VET at hennes respons på "noe med syketing" er "sykepleier". Det har mye å si, tror jeg!

allium sa for 14år siden:

Det er ikke for ingenting at mange har problemer med denne gåten:

En far og hans sønn var utsatt for en ulykke. Når de triller gutten inn på akutten utbryter legen: Herregud - det er jo min sønn!

Hvordan er dette mulig?

Mrs. Longbottom sa for 14år siden:

Så sant så sant. Det er mye leggsparking her også i forhold til det. Samtidig er jeg litt opptatt av at det er viktig å balansere dette, slik at det ikke blir sånn at det bare er det som tradisjonelt er guttegreier som er akseptert. Jeg har flere i omgangskretsen som applauderer jenter som leker med biler og verktøy, men samtidig rynker på nesen når guttene vil leke med dukkevogn. Det er kult for jenter å være guttete, men ille for gutter å være jentete. Da blir jeg litt lei meg.
:I digress:

Tallulah sa for 14år siden:

Jepp. Jeg leste en artikkel i et dansk foreldreblad om det for lenge siden, om hvordan tradisjonelt guttete farger, interesser osv. er mye mer verdsatt i samfunnet enn de som er tradisjonelt jentete. Man må bryte ned barrierer begge veier.

Éowyn sa for 14år siden:

Jeg har en niese som vurderte å bli enten lege eller sykepleier. Jeg argumenterte som bare det for legeyrket (bla. brukte eks. fra klassevenninner- dog ikke sykepleiere- som nå sliter med å få kjøpe en liten leilighet pga lønnen), men det ser ut til å hun kommer til å søke sykepleiestudiet. (Hun tar noen andre fag nå, så det kan jo være hun ombestemmer seg til SO neste år.)

ElinM sa for 14år siden:

Dette er ikke rettet mot deg, selv om jeg siterer deg, Ployanna. Det er interessant å lese, for jeg får inntrykk av at så mange her inne er så fryktelig oppsatt på likestilling, men så sitter det ikke helt i blodet allikevel. Når mine barn snakker om jobb innen helsevesenet, tar jeg det for gitt at de tenker på lege. Og jeg er forresten blant "taperne" som jobber redusert.

allium sa for 14år siden:

En av niåringens venninner kler seg nesten kun som gutt. Fotballklær er favoritten. Sånn har det vært siden hun gikk i barnehagen, og ingen har reagert spesielt på det. Men da lillebroren hennes begynte å kle seg ut i kjoler, innkalte barnehagen til samtale om kjønnsidentiteten hans.

Mrs. Longbottom sa for 14år siden:

Det er ille. Da tror jeg jeg hadde blitt ganske gretten.
Men jeg har kjent litt på det, at mødre sier med så utrolig stolthet at døtrene er skikkelig guttejenter og bare vil leke med biler, mens jeg (til min store ergrelse) føler jeg må unnskylde at snupsen kun vil gå med kjole og elsker å leke med dukker, pet shop og annet typisk jentegreier.

forøvrig skjønner jeg godt at en del velger sykepleier fremfor lege jeg, altså, det er jo relativt enorme forskjeller på opptakskrav, studielengde og ansvarspress på de to yrkene, og legestudiet er ikke noe som passer for alle, akkurat (helt uten å tenke kjønn)
Men selvsagt bør det ikke være slik at man foreslår sykepleier til jenter og lege til gutter. Så klart ikke!

Malama sa for 14år siden:

Jeg er litt usikker på om dette var grundig nok gjennomtenkt ør det ble skrevet, i forhold til de reelle valgmuligheter man har i USA, hvor permisjonen i forbindelese med fødsel er...er det ti uker? Ikke i nærheten av norske forhold i alle fall. Det gjør at det for mange rett og slett er slik at om man ikke ønske å levere et spedbarn til en barnepark, så må man si opp jobben når man får barn. I alle fall frem til den siste ungen er blitt et par år er det derfor reelt sett ofte en hjemmeværende som er muligheten? (At mange deretter fortsetter med det er en annen sak. Og at en del kvinner tar en utdannelse for å være attraktive på ekteskapsmarkedet er jo en skremmende tanke, mildt sagt. Om de aldri tenker bruke den.)

(skrevet, men glemt postet, før tråden skiftet retning.)

Teofelia sa for 14år siden:

Men det er helt sant at veldig mange går i denne fellen. Jeg har kjeftet på jeg vet ikke hvor mange andre som har konkludert med at jenter selvsagt skal bli sykepleier eller førskolepedagog når de snakker om å jobbe med syke eller med barn.

him sa for 14år siden:

Harriet Vane sa for 14år siden:

Man kan være "fryktelig opptatt av likestilling", men så er vi døtre av det samfunnet vi er vokst opp i, vi har sett hva kvinner rundt oss driver med, hvordan de ser på seg selv, hvordan de blir sett på av andre, forventninger osv.

Jeg er oppvokst på bygda i et ekstremt kjønnsdelt primærnæringssamfunn, og det var ikke mye fleksibilitet mellom kvinnearbeid og mannsarbeid. Ingen menn skiftet bleie eller vasket opp. Ever. Ingen damer gikk på jakt eller kjørte traktor. Det var min generasjon som var første jentegenerasjon der en del tok jaktprøve og deltok på lik linje med gutta i traktorkjøring. Det gikk ikke andre veien.

Tallulah sa for 14år siden:

I USA har man så vidt jeg husker krav på fire uker ubetalt permisjon i forbindelse med fødsel. Det er helt horribelt. Jeg tenker ikke på de som blir hjemme et år eller to, og det tror jeg heller ikke utsagnet i artikkelen er ment om, men om de som faktisk blir hjemme for godt etter at de er gift. I middelklassen i USA er det relativt vanlig, og flere av mine venninner der er delvis hjemmeværende. Barnehage og skole er også lagt opp etter at noen (dvs. mor) er hjemme og kan ta frivillig arbeid og møter på dagtid.

Malama sa for 14år siden:

enda verre enn jeg husket altså. Og samfunnet legger opp til at mødrene ikke skal kunne jobbe fullt. Ikke rart det blir sånn da. Litt høna og egget, dog.

Minerva sa for 14år siden:

Mim: Kanskje ikke likestilling har det samme innholdet i seg for meg som for deg? Min mann behøver ikke å bevise for meg at han også kan jobbe redusert for å være en likestilt mann i mine øyne. Det er hva han føler av ansvar og bidrar med som betyr noe. Og han bidrar med mye etter arbeidsdagen sin.

Polyanna sa for 14år siden:

Cille, det du sier om at penger er viktig for trivsel, men ikke har implikasjoner for yrkesvalg, det er en luksus som du kan unne deg fordi mannen tjener ok, sant?

Det ergrer meg at kvinner har et så tilbakelent og "ikke-mitt-ansvar"-forhold til det å gi familien den økonomiske settingen som man ønsker å ha. Det er så, jeg vet ikke, lettvint? Jeg blir også provosert på mennenes vegne, som jo får et større "åk". Jeg vet at mange sier at "mannen jobber så hardt fordi han liker det selv", men jeg tror at ofte er den "driven" menn har til å gjøre det godt på jobben og gjøre karriere kommer delvis fra at det sitter helt inni ryggmargen at forsørgeransvaret primært er deres.

Teofelia sa for 14år siden:

Amen til Polyanna! :nemlig:

Slettet bruker sa for 14år siden:

:tilber:

Minerva sa for 14år siden:

Jeg føler ikke at jeg selv har et "lettvint" forhold til ansvaret jeg har i livet mitt. Men det som sitter i ryggmargen min er at jeg ikke har store krav til noe som helst av materielle ting. (Derfor ser du meg så godt som aldri i shoppingtråden!) Jeg kunne fint ha klart meg med mindre hus, og strammere økonomi enn vi har nå! Færre klær og sko, null problem. Og allikevel hatt det veldig bra fordi jeg trives med de menneskene jeg har rundt meg og den jobben jeg har. Jeg hadde klart å forsørge meg selv! Nå er vi et team, og nå vi valgt sammen at jeg jobber redusert med en fridag i uka.

Polyanna sa for 14år siden:

Ja, jeg mener jo ikke at det er så svart-hvitt at kvinner bare driver happymuffinsliv og ikke bekymrer seg for penger, mens mannen er et skaffedyr som slaver for å forsørge familien. Men er et sterk kjønnet element i hvordan dette vektes, hvor tungt vi føler "forsørgeransvaret" og jeg tror at denne kjønnetheten ligger i bunn når kvinner velger lavtlønnsyrker, deltid og hjemmeværendetilværelse, mye mer enn at kvinner LIKER dette livet bedre.

Erica sa for 14år siden:

Det tror faktisk jeg også. Jeg tror mange menn er tilfredse når de tjener gode penger og grunnen til det er nok dette forsørgeransvaret de sitter med.

allium sa for 14år siden:

Der er vi jo tilbake til noe som ble skrevet lenger opp i tråden. At en mann defineres som God Far hvis han kan forsørge familien, mens en kvinne må bruke tid og omsorg for å være en God Mor.

Heilo sa for 14år siden:

Mens jeg også tror at veldig mange menn både forventer og ønsker å være forsørgere, og derfor ikke kan tenke seg å være den som jobber deltid selv om de ser at behovet for mer kapasitet på hjemmebanen er der. Så får kvinnene valget mellom å jobbe 100% selv og føle at ting ikke går i hop med barn og familie, eller å redusere egen stilling for å unngå utbrenthet og å gå på akkord med det de opplever som barnas behov. Selvsagt kan de kvinnene forlange at mannen skal jobbe redusert eller bidra mer på ulike måter, men hvis han da ikke gjør det er det ikke nødvendigvis sånn at de fleste tenker at skilsmisse er en god løsning, heller ikke på tidsklemmeproblematikken...

Heilo sa for 14år siden:

Ja.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Da mangler vi bare å overføre dette til lovverket da - så er alle fornøyd? Ut med delt omsorg - inn med omsorgen til mor og maks bidrag til far i alle skilsmissesaker?

:knegg:

Heilo sa for 14år siden:

:knegg:

Minerva sa for 14år siden:

Kanskje er det sånn, det ligger dypt i oss. Jeg valgt forøvrig yrket mitt lenge før jeg valgte mann, og mannen min tjente 0 kr når jeg ble forelsket, så jeg ble ikke sammen med han for pengenes skyld.:knegg: Hadde han tjent mindre hadde vi hatt et annet liv men det hadde jo fortsatt vært oss og vi hadde nok innrettet hverdagen annerledes. Jeg ville følt et like stort ansvar for å førsørge barna mine da som nå. Vi føler begge to at vi er et team og innretter oss som best sammen. Så nei - jeg kjenner meg ikke igjen i

mkj sa for 14år siden:

Du må ikke glemme nybakte muffins. Og kanelsnurrer.

Polyanna sa for 14år siden:

Jeg er ikke sikker på om jeg forstår hva du mener, men prøver å svare:

Det vil vel være forskjellig hvor sterkt kvinner og menn er preget av et sånt mønster. Så i noen forhold kan vel mannen være så sterkt "forsørger" at kvinnen ikke har noe særlig annet valg enn å være "hjemmekoordinator", mens andre ganger ønsker kvinnen så sterkt å være primært hjemme og bake muffins at mannen ikke har noe annet valg enn å jobbe rompa av seg.

Polyanna sa for 14år siden:

Og: Jeg tror det er sjelden at man er veldig bevisst på disse driverne, så man velger nok ofte uten at disse tingene er uttalt.

Minerva sa for 14år siden:

For meg blir derfor driven etter karriere også styrt av personlighet. Driven etter å forsørge har vi begge.

Neket sa for 14år siden:

Jeg er ganske sikker på at min samboer absolutt hadde blitt gal hvis han måtte ta en deltids-stilling. Han trives med å jobbe så mye som han gjør, og hvis han plutselig måtte kutte ned "i likestillingens navn" så hadde han nok vært ganske vanskelig å leve med - og det er jo ikke bra for noen. Om han er sånn fordi han er mann eller bare fordi han liker å jobbe er jo vanskelig å svare på.

Polyanna sa for 14år siden:

Cille: Jeg håper du ikke syns vi tar deg personlig her nå, altså! Men den "penger er viktig for trivsel, men jeg velger ikke yrke etter lønnslipp"-utalelsen som ble en så god knagg å diskutere ut fra.

Jeg har ofte opplevd at kvinner er sjokkert og syns det er nærmest (eller direkte) umoralsk å velge utdanning med tanke på fremtidig lønn, men jeg har aldri hørt menn si noe i de baner.

Jeg har hørt ting som "å tenke lønn når man velger utdanning sier VELDIG mye om verdiene til vedkommende, altså!".

allium sa for 14år siden:

Forsåvidt sant også.

Det er en viktig verdi for meg å kunne forsørge meg selv og barna mine, og ikke være avhengig av andre. Det står jeg gjerne for.

Polyanna sa for 14år siden:

:fnise: Ja, jeg tenkte på det når jeg skrev det, men i den konteksten dette ble skrevet så mente man det veldigm veldig negativt, altså.

Maverick sa for 14år siden:

Man får svææært forskjellige reaksjoner fra omverdenen når man prioriterer å være hjemmeværende enn når man prioriterer jobb, ja.

"Åh, så koselig, det er vel godt for mammahjertet?" kontra "Ser du noen gang ungene dine?"

Minerva sa for 14år siden:

Det går bra! Man trenger å bli utfordret på tankemønsterne sine. Jeg valgte å utdanne meg 4 år på høgskole og universitet fordi jeg ville ha en trygg og økonomisk fremtid. Men yrket jeg velger å jobbe i er tradisjonelt. Og jeg ikke ut i fra lønnslippen. Jeg syns dere fikk det verste ut i fra innlegget mitt.

Teofelia sa for 14år siden:

For hundre år siden var det ingen mangel på kvinner som mente at de ikke ønsket stemmerett, og man skal ikke mange tiårene tilbake før både menn og kvinner mente det var utenkelig at han skulle kunne få omsorgen ved en skilsmisse. I dag er det mange kvinner som liker å gå med hijab og mener de har valgt det selv.

Det at man trives med de valgene man har tatt og føler at de er velbegrunnede, er ikke det samme som at man ikke er fanget av de gjeldende kjønnsrollemønstrene likevel.

Heilo sa for 14år siden:

Jeg tror vi er enige. Og særlig er jeg enig i tillegget ditt om at dette ofte er ubevisste føringer. Det jeg prøvde å få frem var vel at kvinner som velger deltid ikke gjør det alene, og at det ikke alltid er så lett å forandre på de betingelsene man velger under.

Heilo sa for 14år siden:

Amen til det. Jeg prøvde en gang å formulere noe slikt med utgangspunkt i Bourdieu:
Bourdieu viser blant annet hvordan aktørene gjennom habitus har en tendens til å internalisere sosiale normer som begrenser deres praksismuligheter, for eksempel normer knyttet til maskulinitet og feminitet. Tilpasning til disse normene oppleves som følge av dette ikke som resultat av ytre tvang men tvert imot som et naturlig valg fra aktørenes side. I tillegg kommer at aktørene gjerne justerer sine strategier til de objektive mulighetene som deres kapitalbeholdning gir dem i et sosialt felt. Bourdieu understreker at strategibegrepet skal forstås ikke som bevisste overveiinger av eksplisitte forutsetning i et felt, men snarere som en iboende sans for spillet som gjør at aktørenes praksis er tilpasset deres kapital og reglene i feltet. Dermed kan for eksempel kvinner som er hjemme med små barn oppleve dette som et fritt og naturlig valg, samtidig som det er sterkt påvirket både av sosiale forventninger til morsrollen, arbeidslivets reguleringer og muligheten for god og overkommelig barnepass.

Polyanna sa for 14år siden:

Jeg tror de fleste menn føler dette "presset" fra seg selv, ikke andre.

Og jeg vil påstå at alle kvinner som velger yrker som de ikke kan forsørge seg selv i, er tilbakelent i forhold til sin egen forsørgerevne. (Særlig når de samtidig ønsker seg en ok materiell standard i livet sitt...)

Polyanna sa for 14år siden:

Teo og Heilo: :nemlg:

Etter at Taliban falt så kastet jo ikke kvinnene burkaen, sant? Noe fordi man ville blitt uglesett, men mer fordi de ville følt seg som vi ville gjort om vi skulle gått nakne nedover Karl Johan.

Hvor "frivillig" er det?

Neket sa for 14år siden:

Ja, det har du nok rett i. Og han har absolutt trengt oppdragelse i likestillingens navn etter at han møtte meg - det var ikke mye av den slags i hjemmet der han vokste opp. Far var på jobb, mor var hjemme og sydde puter under armene på sønnene sine. Når han flyttet hjemmefra kom mor på besøk for å hente skittentøy, vasket, tørket og strøk, og kom tilbake med det et par dager etterpå:eek:

Det har vært noen kamper - men jeg syns han begynner å bli riktig så flink nå.

Éowyn sa for 14år siden:

Hvis du leser litt rundt på Et Annet Forum finner du flere som skal være hjemmeværende i mange år mens mannen jobber og jobber. Og når noen ymter frampå om å f.eks manglende pensjonspoeng så er ikke det noe de velger å tenke på nå for slikt er så lenge til. Ei heller det å sakke ut ift kunnskap og ansiennitet eller at mannen faktisk kan dø eller finne seg en annen og man blir sittende der uten en backup-plan.

allium sa for 14år siden:

Jeg har jo til og med sett indignerte diskusjoner der om menn som vil tvinge konene sine til å jobbe, når de heller vil "kose seg hjemme med barnet".

Polyanna sa for 14år siden:

Eller når mannen ender opp utbrent og psykisk syk og skilsmissesugen etter å ha jobbet rompa av seg i en del år...

Minerva sa for 14år siden:

Ja, det er jeg enig i - men det var jo ganske moderert i forhold til hva du skrev tidligere.

Polyanna sa for 14år siden:

Hvor da? :føler meg misforstått:

Minerva sa for 14år siden:

Først sier du at det er lettvint (og egoistisk) å ikke tenke lønnslipp når man velger yrke. Dette er jeg uenig i, så lenge man velger et yrke hvor man kan forsørge seg selv.

Deretter sier du det jeg er enig i.

him sa for 14år siden:

Du driver hele tiden og motsier deg selv i setningene dine, tror egentlig ikke det er noen uenighet, mer forvirring på grunn av måten det blir kommunisert på. Man kan ikke både la være å tenke lønnsslipp og samtidig være garantert at man kan forsørge seg selv.

Minerva sa for 14år siden:

Him: Beklager forvirringen. Når noen sier "at de tenker lønnslipp i yrkesvalg" så innebærer det for meg at man legger mest vekt på kroner og øre i forhold til jobbens innhold. Jeg sier at jeg selvfølgelig legger til grunn at jeg kan forsørge meg selv i den jobben jeg velger. Og så velger jeg en jobb jeg føler er meningsfull. Penger er ikke status for meg, men trygghet ja, helt klart.

Polyanna sa for 14år siden:

Him svarte for meg. :)

For meg er det å tenke "jeg må velge et yrke som gir nok penger til at jeg kan forsørge meg selv på det nivået jeg ønsker å leve" det samme som å "tenke lønnsslipp".

Milfrid sa for 14år siden:

Skaffedyr! :hjerter: Tror jeg har fått nytt kosenavn på mannen min. :fnis:

Jeg tenkte både interesser og forsørgerevne da jeg valgte hva jeg ville bli. Masteroppgaven var rimelig to the point mht hva jeg ønsket å jobbe med. Og det var verken lavtlønnsyrke eller kvinneyrke, men midt-på-treet lønn og 50/5o kvinner og menn. Det viste seg etterhvert at interessen ikke hjalp så mye når jobben var til å rive av seg håret for, gitt. Nå tar jeg en utdannelse kun basert på interesse, så får vi se hva det fører til. Sannsynligvis blir jeg ikke rik av å gjøre dette, for å si det sånn. Men etter ti år i en jobb jeg ikke likte særlig godt har jeg innsett at livet er alt for kort til å bruke det på en jobb som ikke gir meg annet en frustrasjoner. :nemlig:

Mannen utdannet seg til det faren var - sivilingeniør, men jobber nå mer med økonomi, selv om det ikke skader å ha den utdannelsen han har i bunn. At han havnet der han er er i grunnen bare tilfeldigheter og lykketreff. Skulle han valgt etter interesser hadde han mekket gamle biler eller vært rallykjører, og drømmen hans er å kunne gjøre dette på fulltid. Vi har investert pengene våre i det han jobber med, og på grunn av det kan vi "pensjonere oss" (dvs gjøre det vi har mest lyst til å gjøre, og fremdeles ha råd til å bo der vi bor og ha en ok levestandard) før vi blir 50.

Vi kommer til å råde ungene til å tenke både interesser OG økonomi når de skal velge yrke. Eldstemann snakker om frisør eller dyrlege - vi forsøker så godt vi kan å si at dyrlege nok er myyye mer matnyttig og gøy, og at hun alltids kan ordne hår som en hobby :knegg:

Minerva sa for 14år siden:

Polyanna: Ok, da hadde vi et forskjellig innhold i begrepet.

Milfrid sa for 14år siden:

Mht kvinner og jobb i USA, så har man krav på seks uker permisjon her, men man har ikke nødvendigvis krav på lønn disse seks ukene. Har ei venninne som er lærer (i det offentlige) og hun har seks ukers permisjon uten lønn. Hun er forøvrig 36 og de har ikke unger enda, og det er nok mye dette med økonomi etter barnet som er grunn til det. De har nemlig ikke råd til at hun skal gå hjemme, med det livet (hus, lån, forbruk) som de har nå. Så om de får barn så må hun jobbe - noe som neppe frister noen av dem. Men mange jobber. Barnehagen til minstemann lå rett ved siden av skolen eldstemann går på, og det var veldig mange lærerbarn i den. De hadde et eget spebarnsrom, og det gjorde vondt i hjertet å se alle de små babyene som lå der. Vi har det utrolig godt i Norge. :nemlig:

Barnehage her er enten veldig dyrt (jeg betalte 250 dollar uka for full plass), eller så har man en eller annen uautorisert dagmamma, som ofte har mange barn (det var en artikkel i avisen her om hvor mange unger som døde årlig i slike "barnehager". Og det var trist lesing. Ei dame hadde 17 babyer alene....). Eventuelt har man familie som passer på dem.

Men altså, det er virkelig ikke rart at det er en del kvinner som er hjemmeværende en del år, slik systemet er her. Men det er virkelig mange som ikke er hjemmeværende også. Og kvinner har "viktige jobber" også. Og nanny.

gajamor sa for 14år siden:

Jeg syns det begynner å bli litt vel enkelt, opplest og vedtatt her nå. er det virkelig bare penger og forsørgertanker som bestemmer arbeidsfordelingen i hjemmet? Som sagt så sitter jeg her med en mann som hadde sett det som den største lykke i livet om jeg ville jobbe masse og forsørge ham. Likevel så er det jeg som ender opp med kontakt mot skole, barnehage, offentlige kontorer og helsevesen. Og de andre foreldrene jeg møter der er 80% mødre. Det er ikke bare lønn, penger og innebygde holdninger til forsørgingsansvar som gjør at man tar disse valgene. Det må være et eller annet annet i tillegg, enten noe vi blir opplært til, eller noe frysninger medfødt.

Det samme ser man når poden skal ha innkjøring i barnehagen, når han skal begynne på SFO osv. Mødrene møter, fedrene får innimellom delegert noe av ansvaret. Selv når mor har større utdanningsnivå, og høyere lønn enn far.

Jeg har fått en del rare blikk når jeg plassere ungene mine i en fremmed barnepassordning og vandrer avgårde på kurs uten å se meg tilbake. Fedrene som gjør det samme får ingen kommentarer.

Og ta en så enkel ting som å følge ungene på do eller skifte bleier på kafeer. Hos oss har husbonden tatt omtrent 90% av dette. Og gjett om jeg har fått sure blikk og kommentarer! Men at jeg er den som sørger for at ungene får i seg mat og får på seg klær, det er det ingen som stusser over et eneste sekund.

him sa for 14år siden:

Skremmern sa for 14år siden:

Jeg blir som sagt kvalm av hele tråden, men ettersom jeg har "stått frem" som deltidsansatt, føler jeg fremdeles behovet for å forsvare meg. Jeg er utrolig overrasket over hvor enkelt dere fremstiller alt. Alt måles i kroner og ører, og enten så er man likestillingsfiendtlig og kjerring på hjemmebane med en overarbeidet stakkarslig mann, en del av DetStoreProblemet, eller så jobber man fulltid, og er svært opptatt av å male bilde av en mann som gjør mye mer husarbeid og er sååå mye flinkere med ungene enn en selv. Jeg føler at hele debatten skriker etter å bli mer nyansert, men at alle ender opp med å diskutere ytterpunktene og sette alt på spissen.

Maverick sa for 14år siden:

Jeg synes vel kanskje du satte det aller mest på spissen her. :knegg:

Det går ikke på enkeltpersoner, det går på trender som gir uheldige bivirkninger. That's the point.

Tallulah sa for 14år siden:

Skremmern, da leser vi debatten virkelig ulikt. Jeg syns denne tråden faktisk er veldig nyansert. Man snakker om årsaker til at det er som det er, at det ikke er likt for alle, hva er det lurt å tenke på, hva legger man i begreper og man kommer med innrømmelser at man ikke alltid greier å leve opp til idealet. Hvilke flere nyanser ønsker du deg av debatten? Jeg syns ikke akkurat du har bidratt så veldig til nyansene selv.

Skremmern sa for 14år siden:

Tallulah sa for 14år siden:

Du kan ikke trekke fram ett innlegg som er satt på spissen og dermed kalle hele debatten for unyansert og kvalmende altså. Om ikke det er unyansert, så vet ikke jeg. :knegg:

Minerva sa for 14år siden:

Jeg er enig i at slike innlegg er generaliserende og viser ytterpunktene. Men da er det jo opp til oss som har valgt ut i fra et tradisjonelt rollemønster å nyansere og beskrive hvorfor vi har valgt som vi har gjort og hvilke tanker vi har om likestilling? Ikke ta mistenkeliggjøring personlig hvis det ikke gjelder deg.

Balanse sa for 14år siden:

Jeg ville kommentere litt videre på den. (Kommentaren min er basert på at jeg leser den slik jeg oppfatter at den nå er blitt forklart og "pinpointet" fint i FP-stil, med andre ord som en spissing av en generell og ubevisst samfunnsramme rundt valgene vi tar, og ikke som en personlig kommentar til enkeltbrukere.)

Jeg reflekterte nemlig en del over tallene som kom frem i forhold til undersøkelsen jeg refererte til tidligere, som også handlet om ønskene småbarnsforeldre hadde ift arbeidslivet. Der var det nemlig omtrent like mange prosent mødre og fedre som kunne tenke seg å trappe ned innsatsen, men i praksis er det veldig få fedre som gjør eller har gjort det. I undersøkelsen var det spesifisert at det skulle svares ut fra at lønna hadde gått den tilsvarende, så dette burde ikke være en avgjørende faktor. Så hvorfor trapper ikke dise mennene ned? Jeg synes det er en plausibel del av forklaringen at forsørgeransvaret er en større del av mannsidentiteten, dette er vel rimelig godt understøttet av empiri innen psykologi, kjønnsforskning og andre samfunnsvitenskaper.

Ikke så vanskelig å svare på. Ref. over.

FP på sitt beste, tenkte jeg. :hjerter:

Bokormen sa for 14år siden:

I perioder har jeg jobbet deltid, men skjønner ikke hva som er så ille i denne tråden, virkelig. :confused:

Skremmern sa for 14år siden:

Jeg skrev at jeg kom med et eksempel.

Skremmern sa for 14år siden:

Jeg vet at jeg ikke burde ta det personlig, men det er vanskelig å la vær.

Tallulah sa for 14år siden:

Jada, og det er heller ingen som har benektet at endel er satt på spissen. Av begge sider, I might add. Men det er over 420 innlegg i denne tråden, og hovedvekten er virkelig ikke spissatt nedsabling av deltidsjobbende og hjemmeværende altså.