Velkommen, Gjest.

< Tilbake til oversikten | Hvem kan lese?

Utsagn i artikkel om at kvinner vil forsørges, fra Dagbladet

#301

kie sa for siden:

Der er jeg enig med deg. Men jeg tror ikke løsningen nødvendigvis er å "angripe" kvinnene. Jeg synes det behovet som den reduserte arbeidstiden skal dekke ofte forsvinner i slike diskusjoner. For det er ofte helt reelle behov. Omsorgsbehov og oppgaver som må ivaretas, men som det ikke finnes særlig andre løsninger for.

Grunnen til at jeg ikke tar denne diskusjonen personlig, for det gjør jeg ikke, er at min situasjon dreier seg om litt andre ting. Allikevel lurer jeg jo litt på hvordan statistikken ville ha sett ut om mennesker i min situasjon fikk bedre løsninger/ordninger. (Jeg er ikke hjemmeværende nå, men det er ikke umulig at det blir slik og da er det langt ifra et sånn "happy go lucky"-valg det er snakk om. Veldig langt i fra.)

Sånn generelt sett tenker jeg at man kanskje kan se litt mer kritisk på hvor mye frivillighet det er i statistikken. Hvor mange er ufrivillig deltidsarbeidende? Hvor mange er mer eller mindre ufrivillig hjemmeværende? Hvor mange velger deltid/hjemmetilværelsen fordi alternativene er elendige? Og hvordan skal man kunne gjøre noe med dobbeltarbeidende-problematikken dersom man nedvurderer omsorgs- og hjemmearbeid? Hvordan skal man da skape forståelse for at menn må mer på banen i forhold til det arbeidet om vi samtidig avfeier det som enkeltpenkelt og kommer med gubbeteorier om at kvinner er svakelige når de blir syke av totalbelastningen?

De som virkelig kan velge og har økonomi til det vil jo kunne sikre seg via egne pensjonsavtaler, kan de ikke? Så vi kan sikkert diskutere "frognerfruer" med forakt og generalisere holdningene vi har til det, men de kvinnene som virkelig trenger solidaritet, de som virkelig vil få svi i lengden, de trenger noe helt annet. De trenger løsninger.


#302

kie sa for siden:

Jepp.

Men så blir jo spørsmålet hvor man skal begynne. De færreste er villige til å rekke opp hånden og donere egne unger eller egne aldrende foreldre for "saken". For å sette det på spissen. Man ser på sin egen situasjon og velger det beste alternativet man finner der og da. For akkurat disse barna, for akkurat disse årene og for akkurat denne familien.

Kanskje vil det ha noe for seg å gjøre inntjente pensjonspoeng til felleseie mellom ektepar? :vetikke:


#303

Tallulah sa for siden:

Det er vel der litt av uenigheten ligger da, hvor reelt behovet egentlig er, og hva kostnaden er for det, i det lange løp. De aller fleste som er hjemme mer enn vanlig, mener jo at det er et reelt behov for det, selv om man snakker om helt vanlige kvinner, med helt vanlige familier, og helt vanlig kapasitet ellers.


#304

rine sa for siden:

Jeg har to tanker i hodet samtidig her, så jeg synes ikke jeg er spesielt dobbeltmoralistisk. Jeg mener det er bedre at en person (kvinne eller mann) reduserer stillingen sin hvis de vet at de ikke klarer å stå i full jobb enn å belaste en allerede overbelastet sykelønnsordning. Samtidig har jeg ingen problemer med å se at det at så mange kvinner jobber deltid også er et stort samfunnsproblem. Vi snakker vel egentlig om et dilemma de luxe her, og jeg kan ikke annet enn å være veldig enig med både det du, Esme og Teofelia (og flere) skriver her, selv om dere egentlig er på forskjellig sider i debatten.

Jeg har ikke uttalt meg om hva du gjør med barna dine om dagen, og synes du er veldig touchy her. Det eneste jeg har reagert på er at du sammenligner det å være hjemme med barn med en fulltidsjobb. Mulig det ikke var bedritent og arrogant (:himle:) å påstå det, men ganske provoserende overfor alle de (vi) som faktisk jobber full dag og må finne tid til aktivitetet og husarbeid etter arbeidstid.


#305

Slettet bruker sa for siden:

Disse helt reelle behovene skal dekkes ved at mannen og kvinnen dekker dem sammen i samarbeid hvor begge da kan ivareta sine individuelle rettigheter og behov rett og slett fordi de er likestilte. med andre ord - begge jobber 75 % fremfor at den ene jobber 50 % - som en hovedregel.

Selvsagt finnes det andre løsninger også. Det er en grunn til at såpass mange får dette til ganske greit altså - de bruker de andre løsningene.

Og for akkurat denne kvinnen så vil akkurat den løsningen akkurat de velger få enorme konsekvenser for henne noen år senere med mindre livet går kjempelett og akkurat som hun hadde tenkt.


#306

kie sa for siden:

Det tror jeg hadde blitt interessant å finne mer ut av. Jeg aner ikke hvor hovedvekten av hjemmeværende ligger, eller hvordan fordelingen er. Men hvis man fikk luket vekk noe med bedre tiltak, fjerne ufrivillig-andelen blant deltidsarbeidende osv. så vil kanskje statistikken se veldig annerledes ut.

Slik jeg ser det så er det også en del kvinner som har begrensede valgmuligheter. Enten fordi de har tatt dårlige valg tidligere (ektefelle, yrke osv.) eller pga. uforutsette hendelser. Eller simpelthen fordi de ser at det er en jobb som må gjøres og noen må gjøre den. Og ingen andre er villige. Da lar man ikke egne barn eller egen mor etc. i stikken.

En del av de som "velger" deltid eller hjemmeværendetilværelsen gjør det i en rimelig fastlåst situasjon. Så skal man påvirke noe bør man kanskje gjøre det på et tidligere tidspunkt. Andre kan man kanskje nå med å påpeke hvorfor man mener valget om å være hjemme er dumt. Og de kan igjen fortelle hvorfor de mener det er et godt valg osv. Men da blir i alle fall diskusjonen litt mer fair.

Og hvorfor alltid begynne der? Med forutsetningen om at man kun snakker om de som helt frivillig velger det osv? Hvorfor ikke ta for seg samfunnsproblemet det er at en hel haug kvinner sitter uten alternativene engang?

For meg blir det litt som å diskutere hvorfor noen velger biff og andre velger kylling til middag, mens man glatt overser de som ikke får middag i det hele tatt. Det blir en "øvre middelklasse-problematikk" og så virker det som om man tror det kun handler om det.


#307

Tallulah sa for siden:

Jepp, men da må de som allerede har tatt valgene tåle at man snakker om det. Mitt inntrykk er jo ikke at det er de som er fastlåste som blir snurte av en slik diskusjon, men de som har valgt det.

Jenter har tradisjonelt sett aldri blitt stimulert eller oppfordret til å velge yrke eller utdannelse utenfor normen, eller etter andre kriterier enn at man liker å holde på det med det og at det er gøy. Man er nødt til å få jenter til å forstå at andre ting kan være gøy også.


#308

kie sa for siden:

Jeg synes det å være hjemme med barn er mer slitsomt enn å være i fulltidsjobb, jeg. Men det er mulig jeg mangler noen husmorgener eller noe sånt. For meg var det definitivt en fulltidsjobb og noe helt annet enn fritid. Men så skilte jeg også veldig på hverdag og helg, "arbeidstid" og fritid osv. Vi var ikke hjemme bare for å ha søndag hele uka, liksom.


#309

Slettet bruker sa for siden:

Men når vi nå diskuterer en uheldig situasjon kvinner havner i fordi de ikke kan jobbe full jobb, kie - er det ikke da greit å være enige i at dette er et problem da? Det er jo det at kvinner stadig havner slik til at de ender uten å kunne forsørge seg som er det vi prøver å kalle et problem her?


#310

allium sa for siden:

Eller at det at det er gøy ikke er det eneste kriteriet. Velger gutter utdannelse ut fra hva som er gøy? Muligens, men neppe i samme grad som jenter.

En jobb må være til å forsørge seg av. Er den gøy i tillegg er det fint.


#311

Slettet bruker sa for siden:

:applaus:


#312

Slettet bruker sa for siden:

Og hvorfor er det da et problem at vi kaller dette et problem og ønsker å gjøre noe med det, egentlig? :undrer:


#313

rine sa for siden:

Men hvorfor er man da hjemme? Det er mer slitsomt enn en vanlig jobb, og så får man betalt engang? Jeg har jo vært hjemme en periode selv, men det var jo for å slappe av litt/få mer tid sammen med barna, jeg ville jo aldri i livet ha gjort det hvis det var kjempeslitsomt. :niks:

Jeg har tenkt litt videre på det Skremmern skrev tidligere. For min del blir er jo dagen slik at jeg planlegger for, organiserer, trøster, megler og hjelper 20 andre barn (litt eldre enn de man er hjemme med, men likevel) og i den tiden jeg er hjemme gjør jeg akkurat det samme med mine egne barn. Å bare ha 2 barn hele dagen er for meg mye mindre slitsomt enn å ha 20 + 2 hele dagen. Det var derfor jeg spurte om hvilken jobb man egentlig sammenligner denne hjemmetilværelsen med, for jeg har virkelig store problemer med å forstå at det skal være så slitsomt som noen( :humre: ) vil ha det til.


#314

m^2 sa for siden:

Jeg må innrømme at jeg var godt, godt voksen (det var på fp for noen år siden :sparke: ) før jeg skjønte at det gikk an/var vanlig? Å velge utdannelse fordi man ville tjene penger på den utdannelsen framfor å velge det man hadde lyst til :blånn:
Jeg kan ikke huske at vi diskuterte slikt i vennegjengen min engang. Men så var nok vi en gjeng naive nerder med stor tro på at Ting Ordner Seg også :humre: Som mente matte og fysik var gøy... Men poenget da - jeg var en av få jenter blant masse gutter.


#315

kie sa for siden:

Her tror jeg vi er inne på noe.


#316

Chanett sa for siden:

Jeg snakker ikke for meg selv og er heller ikke særlig hårsår. Mitt valg om å jobbe redusert bunner jo ut i at jeg, på grunn av en kronisk sykdom, ikke klarer å jobbe fullt (da hjelper det ikke å la mannen jobbe redusert, liksom). Jeg kunne nok fått sykemelding for de prosentene jeg ikke klarer eller noe sånt, men jeg føler meg mye friskere med å velge å jobbe så mye kroppen klarer. Mitt valg, altså.

Og med kredd for hva man velger mener jeg støtte. Som i så bra at du/dere har valgt det som passer for familien i stedne for du /dere har valgt feil fordi det er tradisjonelt.


#317

rine sa for siden:

En liten digresjon: Hvis man bare tenker penger og ikke interesser må vel sjansen for utbrenthet og sykemelding nesten være like stor. :vetikke: Jeg hadde virkelig slitt dersom jeg måtte tilbringe år etter år i en jobb jeg hadde null interesse for, pengene hadde nok hjulpet meg lite da. I likhet med m~2 (hvordan lager du den "trekanten" :undrer: ) tenkte jeg ikke på penger i det hele tatt da jeg valgte utdannelse, men det har heldigvis gått greit likevel.


#318

m^2 sa for siden:

Men hvis du ikke kan jobbe fullt Chanett er det jo ikke et valg å jobbe redusert? Det er jo sånn det må være? :vetikke:
Da er jo du av de på stastikken som har sykdomsrelatert reduksjon i stillingen.


#319

Chanett sa for siden:

Var den til meg? Jeg velger mellom å jobbe redusert eller å få "sykemelding 20%". Førstnevnte får meg til å føle meg friskere men gjør meg nok fattigere på sikt, men det driter jeg i. Jeg liker følelsen av å ha et valg og jeg føler meg friskere ved å velge redusert stilling.


#320

Joika sa for siden:

Har bare lest deler av tråden, men det jeg syntes er litt merkelig er at det er en del som argumenterer med at det er vanskelig å få hverdagen til å gå opp, og derfor jobber de deltid? Når man er 2 personer som bor sammen, som har omsorg for felles barn.. hvordan kan det være så vanskelig, om begge deltar? :undrer: En kan levere barna, mens den andre begynner på jobb tidlig. Så henter den som ikke leverte på morgenen osv.

Jeg tar studiepoeng tilsvarende fulltidsstudie, og jobber fra nå ca 30 timer i uka. Jeg er alene med et barn, og jeg får det til å gå opp, selv om huset ser for jævlig ut til tider (les: 90 % av tiden). :knegg:Jeg må nok bruke nesten hver kveld til studier dette året også, og jeg legger meg sjelden på sofan for å se på TV, er sjelden i seng før kl 24.00 osv. Det går i ett fra kl 07.00 til kl 24.00, stort sett. Må også rekke handle, følge opp skolen til poden, familie, venner, bursdager, fritidsaktiviteter osv. Vi har ikke bil, så det er ikke lettvindt å få handlet og sånt heller. Alt må i grunnen planlegges.

Så klart, man orker ikke holde på sånn resten av livet, men det går i noen år. Ikke minst så får man enormt med arbeidsmoral, ettersom alt nok vil fortone seg som ferie etter dette....

Jeg kunne nok tenkt meg å bli litt forsørget i det forstand at jeg kunne delt utgifter med noen, eller i det minste å ha noen å dele hverdagslogistikken med, så jeg slapp gjøre absolutt alt selv. Men jeg har vokst enormt på dette og har etterhvert fått en høy arbeidskapasitet og et helt annet bilde av hva som er "for mye". Nå skal jeg gå mer skole, ene og alene for å gå opp en del i lønn. Det ligger ikke så mye mer følelser i det, annet enn at jeg føler jeg er nødt om jeg skal klare gi poden en "normal" oppvekst i mangel på to "økonomisk deltagende foreldre" (eksen betaler minimalt i bidrag). Men jeg har det i grunnen ganske fint, om jeg skal være helt ærlig. Jeg klarer meg selv og det er i grunnen verdt det da. :stolt:

Jeg syntes rett og slett mange er litt borskjemte. Ærlig


#321

kie sa for siden:

Nå er jo min erfaring litt spesiell kanskje. Men barnehagetilbudet var elendig for spesielt ett barn. Han hadde det virkelig ikke godt og bare hylte ofte, ble straffet urimelig og fikk ikke medisinen han skulle.

Jeg brukte mye tid og krefter på å skape et strukturert opplegg der vi trente på turtaking, blikkontakt, jeg betalte for timer hos logoped som ga meg opplæring og så gjorde jeg øvelsene med ham. osv. Nå, mange år senere er diagnosen atypisk autisme på plass og utredningen viste jo hvorfor en-til-en er den eneste gangbare løsningen. Hvorfor en bråkete barnehagesetting var uholdbar osv. Den gangen var det ingen diagnose. Jeg så bare at ungen min trengte noe, at alternativet var elendig og så gjorde jeg det.

Så da jeg var hjemmeværende var det omtrent som en "hjemmebarnehage". Vi startet dagene på samme tid, skilte mellom "arbeidsdag" og fritid og jeg hadde et opplegg. Veldig givende og koselig osv. Men jeg synes det å jobbe fulltid utenfor hjemmet var mindre krevende.

Jeg tror også mange av de som er hjemmeværende gjør en skikkelig innsats, uavhengig av diagnoser eller ei. Og da kan man ikke helt sammenligne det med fritiden man tilbringer sammen som familie.


#322

Chanett sa for siden:

Kie er ikke den eneste i verden med barn med spsielle behov. Det finnes faktisk ganske mange av oss. Så mange at det faktisk kunne være interessant å ha egen statistikk å se på.


#323

Slettet bruker sa for siden:

Jo. Men det spiller ingen rolle egentlig. For alle de barna som har spesielle behov har også en far. Som ut fra hensyn til kvinnens økonomi, selvstendighet og fremtidsutsikter burde ta sin del av lasset på hjemmebane.

Heller ikke der hvor det er syke mødre, barn med spesielle behov eller andre særlige hensyn kan jeg se en eneste grunn til at det må være akkurat kvinnen som dropper jobb og blir hjemme. Omsorg kan gis av menn.


#324

Slettet bruker sa for siden:

:knegg:

Sidekommentar:
SF: Hva f er dette med spesielle behov som må løses av en kvinne? Skal barnet ammes til skolealder eller hva?
Drammen: Du må jo innrømme at det i såfall er et spesielt behov.

:humre:

:sorry:


#325

Chanett sa for siden:

Nå vet jeg at f. eks Kies mann også har tatt sin tid hjemme, men det hjelper jo ikke på den kjennsgjerning at dårlig tilbud til barn med spesielle behov gjør at en forelder må sette sitt arbeidliv på vent for å gi barnet et godt tilbud. Det er en problemstilling som jeg synes er mer interessant.


#326

kie sa for siden:

Nei, svaret var til rine og sikkert en avsporing. Samtidig har Chanett et poeng.


#327

Slettet bruker sa for siden:

I en diskusjon om barn med spesielle behov så er det at foreldre ikke kan jobbe fullt ved siden av å ta seg av barnet relevant.

I en debatt om likestilling og om kvinner som vil forsørges av mannen sin så mener jeg det er meget relevant at det som regel er kvinner som ender med å gå hjemme.

Jeg kjenner ikke kies mann og ønsker ikke å plukke det ned på enkeltperson kjenner jeg - det er at de store tallene er så entydige som er problemet.


#328

rine sa for siden:

Det er egentlig mange ting vi diskuterer her, og jeg tenker at Kie absolutt er inne på noe når hun snakker om hjelpepleieren på 50 med utagerende tenåringssønner og senil mor. Og så er det selvfølgelig en del kvinner som er hjemme pga barn med spesielle behov, selv om man skulle tro at disse behovene kunne blitt like godt ivaretatt av en mann...

Likevel, når jeg ser meg rundt i nabolaget og omgangskretsen er det ikke til å komme forbi at kvinnene som jobber redusert er i en ganske lik situasjon som det jeg er selv. Ingen gamle og syke foreldre (de stiller opp som barnevakt, iallefall) ikke barn med spes. behov, og like mange/få barn som det jeg selv har. De fleste har høyere utdanning også. Forklaringen på hvorfor de jobber redusert er som regel: "Jeg ha en dag til huset/meg selv," eller: "ungene skal jo følges opp også." Jeg tror faktisk ikke det er tvingende nødvendig at så mange kvinner i sin beste alder velger å bli hjemme/jobbe redusert og tror situasjonen er ganske lik den artikkelen beskriver. Man velger det fordi det er mulig, fordi det er komfortabelt og så tenker man ikke så mye lengre enn det. Kanskje er det for mye forlangt at man skal ta andre valg enn de som passer en selv best der og da bare fordi det kommer samfunnet, og andre kvinner, til gode i det lange løp?


#329

Slettet bruker sa for siden:

Jeg tror rine er inne på det samme som jeg har inntrykk av. Mange kvinner som velger å ikke forsørge seg selv velger det rett og slett fordi de ønsker å kose seg. De ønsker kort og godt ikke å slite med jobb og unger og det hele - de liker å bruke dagene sine på å kose seg.

Greit nok det - men likestillingsfremmende er det jo ikke. Ei heller smart sånn om man ser litt frem i tid.

Jeg vet at noen der ute er martyrer og står på og steller syke og har fadderbarn og jeg vet ikke hva - men jeg tror ikke det er flertallet av hjemmeværende som er uselviske og oppofrende damer som sukker lengselsfullt etter arbeid mens de strever seg gjennom hverdagene sine altså.


#330

Chanett sa for siden:

Jeg lurer egentlig på hvor alle disse kvinne som jobber redusert er? Ikke på min arbeidsplass (kvinneyrke), ikke i min omgangskrets (de fleste med kvinneyrker). Den eneste venninna mi som jobber redusert av fri vilje (ikke fordi hun er helsevesen og ikke får større stilling) er insjinør i en stor mannsdominert arbeidsplass.


#331

rine sa for siden:

Det tror ikke jeg heller.

Du kan jo gjerne tro at jeg overdriver når jeg sier at jeg kjenner mange kvinner som jobber redusert eller er hjemmeværende, (iallfall mange av den første typen) men denne gangen har jeg faktisk statistikken på min side. :nemlig:


#332

Mrs. Longbottom sa for siden:

' Dette klarer du, fint for deg. :rolleyes: Det hadde ikke jeg klart. Jeg syns ikke det er noe mer relevant for debatten at du har spesielt høy arbeidskapasitet, enn at enkelte andre har lav kapasitet.

#333

Chanett sa for siden:

Jeg ser jo statistikken, men jeg bare lurer på hvor disse damene er hen. Ja, det vil jo være for utrolig at jeg kjenner/vet om så få av dem.


#334

Slettet bruker sa for siden:

Men det er relevant om det er sånn at alle de som er hjemme - som er kvinner - har lav kapasitet. For da begynner det jo å se ut som om kvinner faktisk har lav kapasitet da?


#335

Slettet bruker sa for siden:

Hah! Esme! Hun er så utdannet atte - og jobber redusert-ish. :nemlig:

Men sånn på det mindre personlige plan - jeg kjenner flere med høy utdanning som jobber redusert, ja.


#336

rine sa for siden:

De jeg vet som jobber/har jobbet redusert er i stor grad sykepleiere, lærere eller førskolelærere. En del har andre jobber i helsevesenet og noen har jobber type sekretær/kontorjobb. Nå høres det ut som om hele omgangskretsen min jobber redusert, men når jeg tar med naboer, venner, venners venner og kollegaer (nåværende og tidligere) så er det jo snakk om en ganske stor gruppe.

Jobber Esme redusert? :sjokk:

:knegg:


#337

Slettet bruker sa for siden:

Ved nærare ettersyn så er det mulig jeg farer med løgn. Hun skrev at hun jobber mindre - ikke at hun jobber under hundre prosent. Kjenner jeg Esme rett så kan det nok være hun med "mindre" mener det som for meg er "moderat mer". :sorry:


#338

rine sa for siden:

Noen (Kie?) har jo vært inne på dette tidligere i debatten, men det er jo ikke til å komme forbi at noen yrkesgrupper har en mye større mulighet til å bestemme over egen hverdag og arbeidsmengde enn andre. Jeg tror ikke en frisør eller en hjelpepleier bare kan bestemme seg for å være i full jobb, men jobbe litt mindre en periode, altså. :niks:


#339

Slettet bruker sa for siden:

Jo, hvorfor skulle de ikke kunne det? :gruble:


#340

Snippa sa for siden:

Stemmer ikke med min virkelighet, i hvert fall. De fleste jeg kjenner som jobber redusert, har mastergrad/hovedfag/doktorgrad.


#341

Simone sa for siden:

Men altså, er det virkelig så forbudt å nyte livet litt, då? Dersom ein har råd til det?
Eg og mannen har diskutert muligheiten for at vi begge to kan gå ned til 80% stilling ein periode om nokre år når eg har fått meg ein skikkelig jobb med skikkelig lønn. Stipendiatlønna tillatter ikkje sånn luksus.
Vi har relativt lite lån (under ein million) og kjem til å ha brutto årsintekt på rundt ein million dersom begge er i full stilling.
Pensjonstilværelsen er eg ikkje bekymra for sidan vi begge to kjem til å arve ein ok slump med pengar av mødrene våre.
Er det virkelig så ille om vi bestemmer oss for å ta det litt rolig nokre år?
Vi lever tross alt berre ein gang, så eg forstår ikkje kvifor eg skal stresse rundt heile tida. Når eg er ferdig med dr.graden har vi sannsynligvis tre ungar som skal køyrast rundt frå den eine fritidsaktiviteten til den andre og følgast opp i forhold til lekser og diverse anna. Då hadde det vore veldig godt med ein fridag for veka for å få litt pusterom.


#342

kie sa for siden:

Jeg vet i alle fall at det er utarbeidet en rapport som heter "Helsestatus til foreldre til barn med nedsatt funksjonsevne". Her er noen av konklusjonene derfra:

Herfra

Det er klart at dette ikke er hele hjemmeværendegruppen. Men dersom politikerne og andre virkelig ønsker å fremme likestilling synes jeg det kunne være en idé å se på hvordan de selv systematisk skaper en god del av disse minstepensjonistene. Noe annet blir hyklersk i mine øyne.

Så kan man kanskje si at dette ikke gjelder alle og derfor ikke er gjeldende eller relevant i det hele tatt. Men det er jo gjennomgående at det er omsorgsoppgaver de fleste oppgir som grunn til å være hjemmeværende. Og da kan jo kanskje tallene og sammenhengene man finner for de med "ekstremvarianten" av dette (altså spesielle behov osv.) gi en pekepinn om hvor landet ligger i forhold til andre omsorgsoppgaver også?

Jeg tror i alle fall det er mer snakk om grader enn om enten/eller. At hverdagen til foreldre med funksjonshemmede barn er krevende på omsorgsbiten betyr jo ikke at det ikke kan være det for de som har funksjonsfriske barn også.

Og der kommer vi tilbake til det jeg mener man har felles. Vi er foreldre. Dette er ungene våre. Man sier at man er villig til å ofre livet om nødvendig for eget barn. Er det da virkelig så vanskelig å forstå at noen mødre er villige til å ofre pensjonspoeng fordi det er nødvendig for barna? I stedet for å automatisk betvile nødvendigheten av det så kan man kanskje se litt på hvorfor det er slik? Og hvordan man ellers skal løse ting uten at pensjonspoengene ryker?


#343

m^2 sa for siden:

Dere snakker forbi hverandre. Smilefjes mener en som til vanlig jobber i n-te gir i en full stilling, som ved å "kun" jobbe 100% reduserer arbeidet betraktelig


#344

Chanett sa for siden:

Nå fikk du meg til å grue meg for å ta over kontorløpejobben, kie. Jeg hadde den i barnehagen og første klasse, han har hatt den fra 2-6. klasse og nå er det min tur. Han er heldig som har flexitid (noe jeg ikke har), så da passer det slik at jeg tar det nå som jeg skal være i permisjon/hjemme noen år.


#345

rine sa for siden:

Smilefjes, da. :hehehe: "La meg se, i dag hjelper jeg alle på avdelingen opp, skifter på sengene deres, vasker dem, gir dem mat og medisiner og så driter jeg i at Pettersen gjorde i buksa rett etter at jeg hadde kledt på han for jeg har bestemt meg for å jobbe litt mindre nå en periode."

Når man jobber med mennesker kan man rett og slett ikke sitte på en full stilling, men samtidig jobbe redusert. Det går ut over noen, nemlig.


#346

m^2 sa for siden:

Som sagt - dere snakkerforbi hverandre rine. Smilefjes snakker om en som Til vanlig bidrar hundreogfjøksen prosent i en 100% stilling hvor det er en betydelig reduksjon å "bare" jobbe 100% - som jo er meningen. Det gr fint som hjelpepleier og det .


#347

kie sa for siden:

For ordens skyld: Jeg er fullstendig klar over at ikke alle hjemmeværende har funksjonshemmede barn etc. Men jeg tror også at de store tallene er for generelle og at man vil komme mye nærmere løsninger dersom man ser litt nærmere på hva statistikken representerer, plukker det litt fra hverandre og ser på hva som kan hjelpe i forskjellige situasjoner. Jeg bruker akkurat store omsorgsoppgaver som eksempel fordi det er noe jeg vet noe om og fordi jeg mener det sier litt om at det er et mangfold her.


#348

rine sa for siden:

Der er jeg veldig uenig med deg/dere. Jeg aner ikke hva Smilefjes jobber med, men jeg har inntrykk at at det har noe med datatallelektronikk å gjøre. :vetikke: Uansett er det sikkert lettere for henne å la være å ta på seg nye prosjekter en periode enn det er for en hjelpepleier å la være å hjelpe alle som trenger hjelp når man først er på jobb. Og så kan vi selvfølgelig diskutere til krampa tar oss om det er deres egen feil når de er så dumme at de har valgt en slik jobb og i tillegg er født med en uting som samvittighet, men jeg kommer aldri til å gå med på at man uansett yrke har like stor mulighet til ta grep om egen hverdag og arbeidssituasjon. :niks:


#349

kie sa for siden:

Kontorløpejobben kan være slitsom, ja. :nemlig:


#350

Maverick sa for siden:

Nettopp.


#351

Snippa sa for siden:

Jeg hadde taklet det helt fint... Jeg har alltid jobbet fullt, bortsett fra i permisjoner ifb med fødsler, men kunne fint klart å bli delvis forsørget. Jeg klarer ikke å skjønne at det skulle være neverdigende på noen som helst måte. Jeg ser selvsagt pensjonsspørsmålet, men det går det an å løse på andre måter så sant man er føre var og ordner seg på annet vis.
Jeg må nok innrømme at mannen min er mer glad i å jobbe enn jeg. Jeg mistrives med å gå hjemme, og MÅ ha en jobb å gå til, men jeg hadde hatt null problemer med å jobbe korte dager hvis økonomien vår var veldig god. Hadde mannen min tjent noen millioner i året, hadde jeg helt sikkert ikke jobbet 100%. Det har ingenting med å ikke ville bli sliten å gjøre, men rett og slett at jeg godt kunne tenkt meg å få lov til å gjøre helt andre ting også :D
Jeg jobber for å leve, jeg lever ikke for å jobbe :nemlig:


#352

m^2 sa for siden:

Ok, så det du sier er at det er lettere å sluntre unna på jobb for folk med yrker av smilefjes´ sin og min, siden de har med "nye prosjekter" å gjøre? Enn for hjelpepleiere som må være på jobb når de er på jobb. Mhm. Trukke det gitt :humre:
Men at det er rimelig greit for meg med kontorjobb, statlig stilling og snille arbeidsgivere å tilrettelegge rundt min hverdag er klart. Med de kostnadene og ulempene det også har for meg og arbeidsgiveren.

(smilefjes sitt innlegg var forøvrig om en annen bruker, høyt utdannet, som jobbet redusert - i svar til Hattifnatten tror jeg, som sa hun ikke kjente noen med høyere utdanning som også jobbet redusert. Smilefjes modererte seg så med å si at vedkommende ikke hadde sagt hun jobbet redusert men mindre, som sannsynligvis betyr at hun nå jobber 100% kontra minst hundreogfjøksen før slik vi kjenner dette mennesket).


#353

Harriet Vane sa for siden:

Det er jo mystisk at hver gang noe skal gjøres i heimen, eller barn trenger ekstra oppfølging, så er det damene som reduserer stillingsprosenten, og på sikt ender opp som små fattige gamle damer. Skilt blir de gjerne også, for jo mindre likestilt de er og jo mer barn med spesielle behov de har, jo oftere skiller man seg. Og da blir de hvertfall fattige.

Det er jo fordi menn tjener mer, både som sådan og i samme jobb. Fordi dameyrker blir sett på som en tilleggsinntekt i heimen og ikke noe man kan leve av.

Jeg vil aldri råde mine døtre til å ta trøste&bære-yrker, men oppfordre dem til å være i stand til å forsørge seg selv.


#354

rine sa for siden:

Jeg har ikke sagt at noen her sluntrer unna, (men hvis jeg skulle beskydt noen for det, måtte det være dere statsansatte :humre: ) jeg har sagt noe om at enkelte yrkesgrupper har en mye større mulighet til å styre sin egen jobbhverdag enn andre.

Og selvfølgelig er det ingen høyt utdannet FP-kvinne med respekt for seg selv som vil innrømme at hun jobber redusert. Da sier man heller at man vanligvis jobber 140 %, men at man nå har gått ned til 100.


#355

m^2 sa for siden:

Altså, det er ikke gitt at man blir minstepensjonist fordi om man ender opp med et barn med funksjonshemning/spesielle behov. Men det er så enormt stor forskjell på hvordan de forskjellige kommunene håndterer slikt, og det er så enormt stor forskjell på hvilke svar foreldrene får på søknader - og ikke minst, hvilke søknader foreldrene makter/orker/har kapasitet til å sende, at det neppe gir noe grunnlag for sammenligning ift. hvem som jobber redusert eller ikke.

*** sidespor: ***
Også må jeg få si at jeg har en helt annen erfaring enn deg ift dette med å ikke jobbe for å ta seg av barn med spesielle behov og det evt økonomiske tapet ved dette - jeg har en gutt med spesielle behov, og har aldri hatt problemer med å få økonomiske støtteordninger for han.
Jeg får hvertfall støtte nok for han til at jeg kunne redusert stillingen min betydelig hvertfall, om jeg hadde ønsket det.


#356

Mrs. Longbottom sa for siden:

Ja, selvsagt.

Jeg bare skjønte ikke hvorfor den personlige historien til en med høy kapasitet skulle være mer relevant i debatten enn en personlig historie til en med lav?


#357

m^2 sa for siden:

Ok, den velger jeg å ikke ta personlig. Men fytte rakkern så fristende det er :sint:


#358

rine sa for siden:

Sorry, du la nesten litt opp til det. :knegg: Har en venninne som nettopp gått fra jobb i vg. skole til kontorjobb i staten. Hun sier at det er veldig "the office" der. Utrolig rolige dager, skriver inn når man kommer og går og har mulighet til å bare sitte der og hanke inn plusstid hvis man skulle ønske det. Ikke misforstå, jeg misunner henne ikke jobben. Synes det høres kjedelig ut, men samtidig høres det ikke ut som om det er en jobb man kan bli sliten av heller. :niks:


#359

Maverick sa for siden:

... sa læreren. :flirer:

Nuh er jeg ikke høyt utdannet, men jeg har da aldri lagt skjul på at jeg før jobbet 80 %? Fordi jeg måtte. Kabalen måtte gå opp i forhold til aleneforeldertilværelsen. Og så jobbet jeg så mye at jeg fikk masse frihet under ansvar, nå har jeg 100 % stilling og flexer der jeg flexe kan. (Og selvfølgelig jobber jeg i praksis mye mer enn 100 %, men det er fordi jeg har karrierefokus og vil. :glis: )


#360

m^2 sa for siden:

"staten" er mye da, husk det.


#361

kie sa for siden:

Der er jeg enig med deg. Den delen av argumentasjonen i debatten (generelt sett, ikke bare her) jeg har et problem med er det som ser ut som en undervurdering av behovet for at noen utfører omsorgsoppgavene.

Jeg ville f.eks. aldri ha klart å dra på jobb og redde pensjonspoengene mine dersom ikke jeg visste at barna mine var godt ivaretatt. Jeg tror det er en del som opplever at de er blitt løsningen som får ting til å gå ihop. At alt som faller mellom alle andre stoler må gjøres av noen og da blir det dem.

Når det gjelder utdanning: Jeg hadde aldri i verden valgt det samme om igjen. Da tenker jeg ikke mest på lønn, selv om det også er viktig, men på muligheten for å faktisk være i jobb i forskjellige livsfaser- og situasjoner.


#362

rine sa for siden:

Les forrige innlegg :knegg:

Jeg har for øvrig aldri skrytt på meg at jeg jobber så fryktelig mye, bare prøvd å få fram at jeg ikke jobber fryktelig lite. (Som noen :paranoid: later til å tro.)


#363

Teofelia sa for siden:

Det er mange som jobber 80 % på min arbeidsplass. Typisk kvinner i "kontorjobber". Statlig sektor.

Ellers jobber over halvparten av de ansatte i barnehagen vår redusert stilling, stort sett også 80 %. Privat barnehage.

De fleste av disse har 20 % permisjon fra en 100 %-stilling.

Dette var bare to eksempler fra veldig ulike arbeidsplasser, og de to jeg kjenner best for tiden.

Mitt inntykk er at det er lett å gå ned til 80 % stilling i mange yrkessektorer. (Ja, jeg vet det finnes unntak, men på generelt grunnlag.) Skal man jobbe ytterligere redusert, over lenger tid, er man mer avhengig av type stilling og arbeidssted.


#364

rine sa for siden:

Ikke i følge Ludvig den 14. :niks:


#365

Olympia sa for siden:

Ha ha ha, konge! :rofl:


#366

Teofelia sa for siden:

Nå er det veldig mange ulike måter å være statsansatt på. Uten at jeg har konkret statistikk, tror jeg utbrenthet er en av de vanligere langtidssykemeldingsårsakene på min arbeidsplass. Der er det virkelig ingen mangel på folk som jobber 120 % stilling.

#367

Maverick sa for siden:

... og det er da usedvanlig praktisk siden det er så mange som jobber 80 %! :jupp: :sjempegod i matte:


#368

kie sa for siden:

m^2: Det er forskjell på kommuner, ja. Samtidig så hender det jo at tiltak overføres/videreføres når man flytter. krysser fingre

Fra NOVA-rapporten om omsorgslønn:


#369

Esme sa for siden:

Jeg skjønner ikke hva du mener her.


#370

Erica sa for siden:

Barn med spesielle behov vil alltids finnes, likeså gamle foreldre som krever omsorg, det vil alltid være familier hvor reisetidene er så lange at det er vanskelig å få hverdagen til å gå opp med 2 i 100% stilling. I den ideelle verden ville det være tilnærmet likhet mellom kjønnene hvem som tok sin del av disse omsorgsbyrdene, og hvem som eventuelt reduserte stillingen sin. DA snakker vi om valgfrihet for enkeltmennesket. I dag er det ikke reell valgfrihet for verken kvinne eller mann.

Så da er spørsmålet hvilke grep som må gjøres for å komme til den ideelle verdenen?


#371

Skremmern sa for siden:

Men dette blir jo bare helt absurd. Å drive og sammenligne på den måten. Så mye gjør jeg, lissom, og såååå sliten blir jeg av det, jeg blir derimot ikke sliten av å gjøre sånn og sånn osv. At man må ha seks barn alene, eller tre hvis de er under 3 år, for i det hele tatt å ha lov å si at man arbeider like mye som en fulltidsarbeidende. Det er bare ikke mulig å sammenligne rene "barnearenaer" som jo barnehagen er, med hjemmetilværelsen. Jeg har heller aldri sagt at det er slitsomt eller hardt arbeid å være hjemme på deltid. Jeg har derimot sagt som en kommentar til artikkelen at det medfører arbeid å ha to små barn i sin omsorg, spesielt når man aktiviserer barna og prøver å finne på utfordrende ting som kan stimulere små barnesinn. Etter at jeg skrev det har jeg fått kommentarer om slaraffenlivet andre har levd med sine barn hjemme nå i ferien, spørsmål om jeg virkelig mener at det er hardt arbeid med barn hjemme, og spekulasjoner rundt jobben utenfor hjemmet, hvis man mener at hjemmetilværelsen kan sammenlignes med å være fulltidsarbeidende.

Koselig. Jeg vil uansett at du skal vite hvor mye lettere hverdagen vår er med meg delvis hjemmeværende og vel vitende om at kabalen alltid går opp. Sinnsro delux!

Jobben min utenfor hjemmet er en kontorjobb, så minimalt med fysisk arbeid. altså. På det mentale plan er det derimot litt. På hjemmebane passer man hele tiden på, man bytter bleier, man lager mat, man har øyne i bakhode, man aktiviserer og man finner på ting sammen - man leker, megler, trøster og koser og sjefer. Jeg og mannen har heller ingen jevn fordeling av husarbeidet, så det meste faller med rett på meg (og jeg går utifra at i hjem hvor begge jobber 100 % er det en mer jevn fordeling). Ettermiddag/kveld deltar vi derimot like mye i omsorgen av barna.

Jeg er ikke ute etter verken sympati, støtte eller forståelse for mitt valg, jeg er veldig fornøyd med hverdagen, jeg liker derimot ikke å bli sett ned på som jeg føler jeg blir i denne debatten. Regelrett uthengt når jeg prøver å forklare hva jeg mente i det første innlegget; "jaja, det du bruker en hel dag på, gjør vi karriere-likestillings-ikke-forsørgende kvinner på noen skarve timer i løpet av ettermiddagen"). At jeg skal være mindre verdt og lat fordi jeg ikke får betalt for min "deltidsjobb", at jeg er en trussel for likestillingen og en del av DetStore samfunnsproblemet. Dere må gjerne komme med statistikker, ny-googlet materiale som støtter oppunder deres uttalelser, (og det føles veldig sterkt å ha hele hurven mot seg på denne måten), men jeg kan som sagt ikke gjøre annet enn å snakke for meg selv, om vår hverdag, fordelene det har for min familie og hvor mye både jeg og mannen bidrar sammen med, for at hjulene i A/S familien skal gå rundt. Jeg har bare store problemer med å bli stemplet som lat og som en unnasluntrer fordi jeg bruker mer tid på egne barn enn dere gjør.


#372

gajamor sa for siden:

Denne sidedebatten fikk meg til å tenke; hvorfor er det jeg som tar kontorløpejobben, og ikke husbonden? Hvorfor er det jeg som har fulgt litjtausa rundt på alle slags pedagogiske opplegg, og ikke husbonden?

Den aller viktigste grunnen er at det er jeg som har pedagogisk bakgrunn, det er jeg som sitter med utdanningen som hjelper meg med å trykke på de riktige knappene. Lønns- og utdanningsmessig ligger jeg høyere enn husbonden. Husarbeidet gjør han 90 % av.
Og det samme kan jeg tenke meg er grunnen til at mange andre par tar et tilsvarende valg. Hvis man er utdannet innen pleie og omsorg, så kan man gjøre en bedre jobb for sin syke mor, enn hvis man er utdannet bilmekaniker. Hvis han er rørlegger og hun er småbarnspedagog, så vil det være mer naturlig at hun tar møtene med barnehagen. Ja, han kjenner barnet like godt, men hun vet bedre hvilke knapper hun skal trykke på for å oppnå det de vil.

m^2: det er himmelvid forskjell på fysiske og psykiske "sykdommer". Jeg opplever også at mange rettigheter faller ned i fanget på meg, uten at jeg behøver å spørre engang. Vi fikk hjelpestønad ved å skrive under på et ark, utfyllingen og innsendingen av skjemaene tok hjelpeapparatet seg av. Mens når det er mer uspesifikke syndromer, særlig slikt som ligger innenfor autismespektret, hvor alt blir personavhengig, så er ikke veien så rett fram.

Det er veldig lett å be om hjelp til lille skatt: Se - armen er skjev, vi vil ha fysioterapeut. Og så kommer fysioterapeuten og drar og tøyer litt. Det er ikke like lett å skaffe hjelp til en utagerende ungdom, da blir man bare bedt om å tilrettelegge hverdagen og blablabla. Dette var også tydelig i søknaden om hjelpestønad for litjtausa. Der står det at vi bruker tid til pleie av høreapparatet. Men det vi virkelig bruker tiden til er å følge opp den sosiale utviklingen.


#373

kie sa for siden:

Veldig gode poeng, gajamor.


#374

Chanett sa for siden:

Det beste er jo om begge har kontrollen. Det er en slitsom jobb.


#375

Pelle sa for siden:

Mulgi jeg tar feil, men jeg tror svært få av de jeg kjenner som jobber deltid har regnet særlig på hva utbetalingen blir om 35 år. De regner på hva den blir her og nå.


#376

Teofelia sa for siden:

Dette er tull, statistikkmessig. (Ikke nødvendigvis i deres tilfelle, selvsagt.)

Også i familier der hun er kokk og han er lærer, eller han er bilmekaniker og hun er tannlege er det helt vanlig at hun gjør disse tingene.


#377

m^2 sa for siden:

Tell me about it - sønnen min har ikke en eneste liten diagnose som forteller hvorfor han er som han er, han. Han bare er sånn. Med mulig syndrommistanke, manglende språk, snodig oppførsel. Men de finner jo ikke en skjit galt med han, ikke fysisk heller.
Og jeg har skrevet alle søknadene selv, fikset alle rettigheter selv. Og fått full uttelling på alt. Mulig flaks, men jeg begynner å tenke at jeg er flink på søknader :knegg:
Og jeg er realist altså, og vel så langt fra en pedagog som man komme :D


#378

m^2 sa for siden:

Jeg har jobbet 80% i to år. Og jeg tok hvertfall det med i betraktningen! Så da kjenner du hvertfall til meg. Og flere ting. :nemlig:
F.eks hvor mye det å jobbe 80% ville påvirke min mulighet til å delta i karrierefremmende aktiviteter og kurs, som igjen ville føre til lønnsøkning + mer ettertraktet arbeidstaker + større kompetanse + bedre nettverk + bedre istand til å utføre jobben min osv.
For meg var det et ok "offer" å jobbe 20% mindre en periode, fordi jeg regnet fordelen som større enn ulempen.
Men at ulempen er der var noe jeg så absolutt er veldig oppmerksom på.


#379

gajamor sa for siden:

Har du den statistikken, siden du vet så sikkert at det jeg tenker er tull?


#380

gajamor sa for siden:

Søknadsskriving er en kunst. Det er ikke sikkert det er noen ulempe å være realist, beskrivelsene blir gjerne så konkrete og godt beviste at saksbehandlerne bare gir opp. :knegg:


#381

kie sa for siden:

Det som har vært et problem jeg har vært borti har vært at ting har vært for diffust. I alle fall i starten. Det som nå er atypisk autisme var ikke klart og tydelig det da ungen var liten. Man så at barnet var annerledes, men ikke nok til at man slapp miljøforklaringene. Så da opplever man mange spekulasjoner (bl.a. at han var slik fordi jeg hadde bekkenløsning da jeg gikk med lillesøsteren og han sikkert var understimulert eller kanskje overstimulert i en stor familie osv.) og særdeles lite rettigheter.

I følge et familiemedlem som har jobbet som koordinator for familier med funksjonshemmede barn (før kommunen med et pennestrøk fjernet stillingen for å spare penger) sier at det er et ganske vanlig problem. Miljøtenkningen står sterkt og det er en sterk tilbøyelighet for å komme med hypoteser i den retningen fremfor noe annet. Noe som forsinker prosessen med å sy sammen et riktig opplegg, riktig avlastning osv. Som igjen kanskje gjør at foreldrene har en helt annen kapasitet enn de hadde for flere år siden.


#382

Callisto sa for siden:

Jeg vet veldig godt at jeg går glipp av pensjonspoeng ved å jobbe mindre (hva nå det betyr i fremtiden?) i ffht pensjon og betaler derfor pensjonsforsikring i tillegg. Jeg vet at jeg ikke er den eneste som gjør det.
Synes det er rart at så mange er så redd for disse pensjonspoengene.
Regner dere virkelig med at pensjonsystemet som det er nå vil bestå?


#383

Harriet Vane sa for siden:

Det vil bestå i noen grad, og dersom man ikke sparer veldig systematisk, så vil man komme veldig dårlig ut. Særlig burde det bekymre at den gruppen kvinner som kommer dårlig ut fordi de jobber redusert og tjener dårlig OGSÅ kommer dårlig ut samlivsmessig. Så de ender opp uten mann som forsørger dem og uten evne til å forsørge seg selv. Mens vi som kan forsørge oss selv ender opp som samlivsvinnere også. Statistisk sett. Ulikestilling slår uheldig ut alle veier og utakk er verdens lønn.


#384

iben sa for siden:

Må dessverre si meg enig i dette. Kjenner flere som sier de ønsker å jobbe deltid for å ikke slite seg ut... Det er synd.


#385

rine sa for siden:

Jeg siktet ikke direkte til deg i og med at jeg ikke vet nøyaktig hva du driver med, men poenget mitt var dette: Dess bedre jobb man har, jo høyere oppe i "systemet" man er og jo høyere lønn man har (alle faktorene trenger ikke være til stede, men er det ofte) dess mer innflytelse har man ofte over sin egen jobbhverdag. Har man mulighet til å jobbe mye en periode, er det lettere å roe litt ned i hektiske perioder i livet. En hjelpepleier har ikke samme mulighet som f.eks en forsker til å "bare" jobbe 100 % en periode og ta jobben igjen når ting roer seg på hjemmebane. Med andre ord: Man kan slå seg på brystet så mye man vil og hevde at man aldri har behøvd å redusere stillingen sin, det betyr ikke alltid at man har mer guts eller arbeidskapasitet enn andre. :niks:

Jeg synes ikke det blir absurd å dra slike sammenligninger, og i alle fall ikke absurd i forhold til det å påstå at det å være hjemme med små barn er en fulldagsjobb. Jeg har ikke sagt noe om at du er lat, eller at hjemmelivet nødvendigvis er et slaraffenliv. Jeg innrømmer at jeg har lurt på hvilken jobb du har ellers siden du føler at det du gjør nå kan sammenlignes med en, og selv om jeg fjaste litt med det, var spørsmålet delvis alvorlig ment.

Nettopp! Hverdagen totalt er mye roligere når man ikke må stresse avgårde på jobb, det var jo det jeg prøvde å si. Jeg har jo selv vært hjemmeværende en kort periode, og jeg synes ikke det er det minste merkelig eller rart at noen ønsker å være det. Jeg har flere ganger stilt spørsmål her inne om hvor sunn tidsklemma og bhg for babyer egentlig er, og jeg har aldri sett ned på, eller tenkt at folk som velger en annen løsning er rare.

At så mange velger å gjøre som deg (og meg!) er jo et problem for likestillingen, det går vel ikke an å nekte for? Spørsmålet er jo om man vil gå så langt som til å komplisere sin egen hverdag for Likestillingens skyld. De fleste gidder jo ikke det. Igjen: Jeg kan ikke se at noen har stemplet deg som lat og unnasluntrende. Det må du isåfall ha lest mellom linjene. På samme måte som om jeg, hvis jeg velger den varianten, kan tolke din siste setning som om du mener at jeg er en Dårlig Mor. ;)


#386

Slettet bruker sa for siden:

:gaah:

Nå har dere diskutert masse mens jeg var ute. :mumle:

Det jeg lurte på var hvorfor man ikke kan være hjelpepleier i deltidsstilling? Eller frisør? Jeg skjønte ikke problemet jeg.

Man kan jo ikke jobbe deltid og kreve full lønn - men det kan man ikke som ingeniør eller lege heller.

Dersom man jobber 50-timers uker og føler at man har roet veldig ned og flommer av overskudd med å jobbe bare 40 så er jo det greit - det finnes da både leger og bilmekanikere som jobber masse - mye mer enn fulltid?


#387

Harriet Vane sa for siden:

Det som er det aller største problemet med damene som reduserer stillingene sine er at nesten alle mennene deres ØKER sin stilling. Feks har vi en slektning som har valgt å ikke jobbe i det hele tatt. Vel, det koster å ta slike lukrative valg, så mannn jobber MYE. Han drar hjemmefra 0600 og er tilbake 2000. Får hans ett ungene? Nei. Får han sett kona? Knapt.

Jeg synes det er blodig urettferdig at en skal "kose seg" og "ikke slite seg ut" og "ha tid med barna", mens den andre skal jobbe ræva av seg for å finansiere greiene.


#388

rine sa for siden:

Ikke hvis det er greit for den andre parten, vel? Jeg vet om mange par der mannen synes det er helt OK at dama tar seg av Hus&Hjem mens de får konsentrere seg om jobb. Har faktisk aldri hørt en mann som har sagt at det har vært urettferdig. :undrer:


#389

Harriet Vane sa for siden:

Jo, det kan man. Hjelpepleiere er ofte i tvungen deltidsstilling, i sammensydde brøkstillinger, og mystiske turnuser: 11 % her, 7 % der, 60 % der, og ofte ender de på under 100 % og ønsker egentlig å jobbe fullt. Og gjerne mer, for de tjener crap og ikke noe.

Her kan du lese mer: Uønsket deltid øker

Det merkelige er at i industrien kan man med enkelhet ha 100 % stillinger i tredelte skift, mens det er KLIN UMULIG i helsesektoren. :gal:

Frisører vet jeg ikke like mye om, annet enn at de tjener ganske dårlig og sjelden varer i yrket over tid og er mye plaget med både psykisk og fysisk sykdom i relasjon til yrket.


#390

Harriet Vane sa for siden:

Greit....? Fordi det er tradisjonelt, fordi det bare er sånn, greit fordi man ikke har reflektert over det, greit fordi mannen antagelig tjener mest, greit fordi de ser på barn som primært damas jobb og ansvar, greit fordi husarbeid er en dameting, osv.

Vi har en 50 / 50 -fordeling og det gjør at vi begge har like mye tid og jobb og kos med ungene, begge jobber like mye og gir den andre like mye tid til våre like viktige jobber, osv.

Jeg kunne lett latt meg skjemme bort til å synes det var helt OK at noen gjorde alt i huset for meg, altså, så jeg fikk konsentrere meg om De Viktige Tingene. :filer:


#391

Bille sa for siden:

Er det greit at pappaen knapt nok ser barna sine synes du?


#392

Slettet bruker sa for siden:

Jeg synes ikke ut fra et samfunnsmessig perspektiv at det er det aller, aller minste greit at ganske mange organiserer familien sin slik at ungen ikke ser faren sin.

Det er ikke bare etter en skilsmisse det er meningen at god kontakt med begge foreldre er ment å være bra for unger.


#393

Bille sa for siden:

Vi har venner som har organisert seg slik, pappaen ser barna i helgen, hvis ikke han må jobbe da også. Jeg synes ikke dette er riktig overfor barna. Jeg skjønner lite av hvorfor noen ønsker å ha det slik.


#394

Lykken sa for siden:

Er det en automatikk i at fedre ser barna mindre?
Jeg jobbet 60% i fjor av forskjellige årsaker, og klart han slapp å hente og levere eller at minste var hjemme hele dagen, men han jobbet ikke mer. Han har hjemmekontor og kan jobbe på kvelden, det er ingen forskjell om jeg jobber 100 som nå eller deltid som da. Han prioriterer tid med ungene svært høyt. Men han tjener godt nok til at vi klarte det økonomisk. Men ungene nøt veldig godt av det, de er ikke glad i lange dager i barnehage og skole og elsker fleksibiliteten med å kunne be om å være hjemme eller bli hentet tidlig. Eller levert sent.
Jeg gikk hjemme med sluttpakke nesten et halvt år også da eldste begynte på skolen, og det var veldig bra. Jeg kunne levere til 1 time siden han ikke likte SFO om morgenen, jeg fikk pratet med lærere og sfo-ansatte daglig i ro og mak og ble godt kjent og fikk et mye bedre innblikk i hverdagen til ungen. Og tok på meg rollen som klassekontakt og trener for allidretten.


#395

him sa for siden:

Jeg synes jo det er greit for de som tar slike valg, jeg tviler på at jeg ville ha gjort det selv, men det spiller liten rolle.

Men det er klart at det gjør noe med samfunnet vi lever i at menn på mange måter er diskriminert i sine egne hjem. Det gjør noe med de guttene som vokser opp, fordi mannsidealet deres formes etter deres opplevelser av faren.


#396

rine sa for siden:

Je, je, je..Men du skrev at du ville synes det var blodig urettferdig. Mitt poeng var bare at de det gjelder ikke synes det er urettferdig.

Nope. Det beste for barna er helt klart at de ser begge foreldrene like lite. :nemlig:


#397

Milfrid sa for siden:

Nah, gadd ikke likevel. Alt for dårlig tid til å følge opp diskusjoner for tiden. Det er alt for travelt og slitsomt å være hjemmeværende. :sukk:

:knegg:


#398

Slettet bruker sa for siden:

Det er supert at din mann tjener så godt og prioriterer slik.

Men svaret på spørsmålet ditt er ellers et ja, med unntak. Men statistikkene er jo tydelige på at der mor jobber mindre eller ikke i det hele tatt er det normen at far jobber mer - tidvis vesentlig mer - og dermed har vesentlig mindre kontakt med barna sine.

Noen skal jo betale kalaset også.


#399

Balanse sa for siden:

Her var det mye å diskutere rundt, spesielt foren som kom sent inn i tråden.
Jeg får begynne et sted; uønsket deltid for eksempel.

Det er flere som spekulerer i tråden på om ikke mange av de 41 % som jobber deltid egentlig skulle ønsket seg å jobbe mer. Uønsket deltid er et økende problem, slik som Mim refererte til, men det er en annen type undersøkelse rettet mot større grupper enn bare småbarnsforeldre. I følge statistikkmateriale er det en mindre gruppe som ønsker å jobbe mer enn de gjør blant småbarnsfamilier
Jeg leser ihvertfall statistikken slik, ref feks denne direkte rettet mot foreldre:

sammensatt med og som rene tall og Kilde: Rapport 2005/10 "Han jobber, hun jobber, de jobber.Arbeidstid blant par av småbarnsforeldre"

#400

Heilo sa for siden:

Takk for nyttig informasjon og tall Balanse!


Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling. Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.