Hannah sa for 14år siden:

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jeg hadde på den tiden nesten eksakt det samme som jeg ville fått i bostøtte, overgangsstønad, dekning av barnetilsyn utbetalt, ja. Etter at jeg hadde betalt barnehage, SFO, bolig, reise til jobb og strøm/olje så hadde jeg 2700 per måned å leve for.

007 sa for 14år siden:

Kjære vene, kie. Ikke gjør deg dum.
Jeg har vondter i skuldre, nakke og rygg etter 11 år i pleieyrket - jeg trenger ingen ombestemmingsparagraf for å få attføring. Jeg kan hulke hos legen, bli sykemeldt i ett år (ja, jeg har det selvfølgelig dokumentert på røntkenbilder), søke om attføring og få det. I teorien er det pga at jeg ikke fungerte i det yrket jeg hadde, i praksis er det pga av at jeg var møkklei.

Katta sa for 14år siden:

Det er vel ingen som er så dum at man går til NAV og sier man har ombestemt seg. Og det er vel svært få som går til NAV og lyver for å få det dekket også. Men når yrket ikke ble helt det man tenkte seg, eksemtendensen man tenkte ikke ville by på problemer blusser opp og man sammenligner lønn og arbeidsvilkår med venner og mistrivselen stiger kan det godt være man etterhvert føler seg syk. Og lar man det gå nok tid, blir man nok ute av stand til å jobbe også. Spørsmålet er hvor i denne kjeden av begivenheter NAV kommer inn. Og om de egentlig har noe der å gjøre over hodet.

Og jeg vil tro at alle som er lei/syk vil ordlegge seg mest som syk og minst som lei, i hvertfall til de får stønadene innvilget. Jeg må føye til at jeg IKKE tror de fleste på attføring er mer lei enn syk.

kie sa for 14år siden:

Men vi har jo ikke 100% lønn for de som er langtidssjuke. Man får 66%. Så allerede der "straffer" det seg. Å bli syk merkes godt.

Det frustrerer meg derimot at man samtidig som man snakker om dette og behov for innstramming også innfører "smør på flesk"-ordninger slik at pensjonister kan heve både full pensjon og dagpenger/AAP.

Lille meg sa for 14år siden:

Lungekreft fordi man har røkt har en ganske så klar sammenheng. Poenget mitt var at man som enkeltindivid kan gjøre ganske mye dumt som vi som del av et samfunn sammen spleiser på.

Du kunne jo ikke vite at du skulle få slitasje og problemer. Personlig mener jeg at det er et samfunnsproblem at sykepleiere (som du nevner) ofte må stå for tunge løft og har hard arbeidsbelastning. Såpass hard at mange ikke kan stå i stillingen.

Jeg har forøvrig ikke truffet så veldig mange som er lei jobben og som derfor får omskolering via NAV. Derimot har jeg truffet en flyktning fra Somalia som kom til Norge med tre barn og fikk beskjed om å sitte på ræva og motta flyktningestønad (eh, jeg er ikke helt inne på begrepene - beklager). Da hun ba om å få hjelp til å ta en utdannelse slik at hun kunne bidra positivt i samfunnet, fikk hun beskjed om å ta opp studielån. Hun fikk altså ikke penger fra NAV, men måtte ta opp studielån. (Og hun hadde ikke noen generell studiekompetanse, så det måtte tas først.)

Og for å si det slik: Det er ikke enkelt å leve på studielån med tre mellomstore barn som krever sitt, i et nytt land hvor du ikke kjenner så mange. Takk og lov for et lokalsamfunn som støttet opp om henne og hjalp henne som best de kunne underveis i utdanningen.

Som hun forøvrig fullførte, og hvor hun nå bidrar med viktig og nyttig kunnskap.

kie sa for 14år siden:

Ja, nettopp. Det er medisinske årsaker som ligger til grunn.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jeg hadde ikke trengt barnetilsyn om jeg ikke jobbet.

007 sa for 14år siden:

Del 2: Jeg har. De kaller det bare noe annet.

emm sa for 14år siden:

Men nå tar du utgangspunkt i at du sitter godt i det, da må du selv også planlegge for hvordan du ville opprettholdt det om du skulle blitt syk ufør. Det finnes jo drøssevis av forsikringer osv. Hvis du med høy lønn velger å putte alt du har i et dyrt hus, ja så må du også satse dette huset å skffe noe annet om du ikke kunne jobbe. Alternativt kjøpe et billigere hus, også forsikre deg/ dere mot verst tenkelige.

Poenget vil jo være å hjelpe de som ikke kan skaffe seg slike ordninger, om barnehageassistenten ble ufør, det er viktigere da at h*n kunne opprettholde livsstilen sin, som fra før var nøktern. Sikkerhetsnettet vårt må bli slik at kan vi hjelpe oss selv på noe vis, så må vi bli pushet til å gjøre det.

007 sa for 14år siden:

Katta sa for 14år siden:

Ja, jeg er klar over det. Poenget mitt var at jeg er slett ikke prinsipiell motstander av å bruke mye penger på trygdesystemet, men når det ikke er rom for å bruke så mye må man velge om man skal gi mindre til mange eller mer til færre. Og gitt at vi har endel som kunne greid seg på andre måter vil det siste være ønskelig i og med at det ikke er lett å miste 1/3 av lønna heller.

Ja. Men vær trygg, den forsvinner nok om noen år. Men selvfølgelig ikke med tilbakevirkende kraft. De som idag ikke ble rammet av innskrenkingene i pensjonslovigvningen, de som bestemmer idag vet å sikre seg selv og sin egen aldersgruppe. Jeg synes i mange tilfeller de klatrer opp og drar opp taustigen etter seg.

kie sa for 14år siden:

Ja, men da snakker vi jo om svindel, da. Det blir vel litt på siden av saken?

kie sa for 14år siden:

Ja, det virker nesten slik. Når de i tillegg står og sier at "vi har ikke råd" og derfor kutter fra de som i utgangspunktet har det trangt fra før av, er det ikke så langt unna å tenke at vi i alle fall hadde hatt bedre råd om man ikke ga doble ytelser.

Katta sa for 14år siden:

Jeg kjenner jeg synes det er litt trist at løsningen på at alenemødre ikke kan forsørge seg på en barnehageassistentlønn er å sørge for at de kan utdanne seg bort fra den jobben. Vi trenger folk i den typen jobber.

Katta sa for 14år siden:

Så enkelt er det ikke. Overgangen fra frisk via vondter til syk med trygderettigheter er ekstremt glidende og vanskelig å håndtere i praksis både for pasienter, leger og NAV.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jeg tar utgangspunkt i at jeg hadde - etter hukommelsen, så bær over med meg - 29000 omtrent utbetalt per måned. Alt inkludert. Dette er tall fra da jeg ble alene. Det er ca-tall - jeg har ikke budsjettet lenger, dessverre.

Så betalte jeg barnepass på 4900 per måned.
Bensin for å komme meg til/fra jobb 2000 per måned.
Bomring 400 per måned
Olje 5000 per måned
Bolig 9700 per måned
Husker ikke - mulig det var strøm og noe smågreier, samt kommunale avgifter og forsikringer - så var jeg nede på 2700 per måned på det verste.

Jeg husker ikke detaljene i regnestykket - men om jeg jobbet deltid sånn at jeg fikk makset stønadene så hadde barnetilsyn blitt dekket med 2/3 eller noe sånt, skatten sunket ganske mye, og overgangsstønaden dekket det som manglet - bortimot.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jeg tror jeg skal begrense meg til å si at det ville inntruffet ved deltid.

allium sa for 14år siden:

Men årsaken til at man støtter i enkelte livssituasjoner er jo ikke at man synes de som mottar støtten fortjener den som en slags premie, eller fordi det er synd på dem fordi de har valgt feil yrke. Jeg regner med at tanken bak er at det skal være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det er bedre å sette en aleneforsørger i stand til selv å forsørge seg og barna enn at hun skal trenger sosialhjelp og lignende stønader. Og det er bedre at jeg jobber deltid (med ørlite støtte, jeg vil anslå det til 800 kroner måneden), og dermed unngår å ryke på langvarige sykmeldinger.

007 sa for 14år siden:

Ikke nødvendigvis svindel, men heller utnyttese av systemet.

kie sa for 14år siden:

Både utnyttelse og bruk kan man nok finne i forhold til de fleste stønader, ja. Men det blir feil i mine øyne å kutte for alle for å få bukt med det ene.

ItsOnlyMe sa for 14år siden:

Ja, det straffer seg å vere syk hører jeg rundt omkring. Jeg synes dette er en merkelig ordning? Når man er kronisk syk, ikke kommer seg ut i arbeidslivet igjen etter 1 år, - da skal man "straffes" med å bare få 66%lønn av den opprinnelige!? Tenk hvor mye mange går ned i inntekt. Har man ikke allerede nok bekymringer med sykdom, så skal mange altså pålegges økonomiske bekymringer i tillegg. Denne ordningen burde endres på et vis...

Det er slik for mange, at er man kronisk syk, det er fare for at man ikke er tilbake i arbeidslivet ïnnen1 år, og man skjønner dette etterhvert i løpet av det første halvåret, så bør man prøve å spare slik at man har mer og rutte med når man kommer over på AAP.

007 sa for 14år siden:

kie sa for 14år siden:

Slik jeg ser det er det to problemer som det kunne ha hjulpet å ta tak i:

1. De som ikke tar tak selv, har feil holdninger osv. De virker nesten til å være i flertall når man diskuterer, men jeg tror faktisk ikke det er fullt så mange.

2. De som vil ta tak selv, men hvor systemet (og i noen tilfeller også saksbehandler) oppmuntrer til å forbli i mottakerrollen. Folk som vil starte egne prosjekter, men blir frarådet det. Damen som ville gå på skole istedet for å være passiv mottaker av flyktningestønad, folk med handikap som vil skape egen arbeidsplass, folk som er yrkesuføre (kan ikke jobbe i yrket sitt), men er delvis arbeidsføre og vil gå nye veier osv. Her tror jeg man må jobbe med både kompetanse og holdninger i NAV. En del av disse vil jo trenge å ha NAV i ryggen i en oppstartsfase og opplegget vil ofte være særdeles mye rimeligere og raskere enn tradisjonelle metoder.

Vi lever i en ny tid, med mange nye muligheter. Og gråsonene mellom arbeidsufør og arbeidsfør er glidende. Før man kutter for å spare penger synes jeg man heller skal se litt på mulighetene som finnes her.

007 sa for 14år siden:

Jessica sa for 14år siden:

Når jeg leser en del av det som skrives her så virker det som at det å ta i mot det som en gang het attføring er en lett avgjørelse. Mulig det er det for mange, men for meg var det ingen lett avgjørelse.

Jeg vet andre som har vært i attføring som har fått kjeft av andre for at de utnyttet systemet osv. Det er ille det skal være sånn. Jeg tenker meg litt om nå og, når jeg nevner jeg har vært på attføring, men har valgt å si noe om det her inne.

007 sa for 14år siden:

Jessica: Du er veldig personlig her, og jeg skjønner at dette ikke har vært lett for deg. :klemme:
Men det er vanskelig å diksutere generelt når det kommer parsonlige innlegg - skjønner du hva jeg mener? Jeg tror (les:vet) at mange utnytter systemet, og når du skriver så personlig, så er jeg redd du skal tro at jeg mener deg når jeg uttaler meg om "alle".

Jessica sa for 14år siden:

Nei, jeg tar det ikke personlig. Jeg prøver å fortelle at det er ikke noen lett ting å måtte gå over på stønader fra å ha hatt en full jobb. Det å gå på attføring er krevende både i forhold til den innsatsen det krever og i forhold til hvordan det påvirker ens familie på mange måter.

Jeg kan slette det personlige, men jeg opplever at det blir mye synsing her, og at noen her ser bare "skallet" og ikke alt det andre som skjer når man ikke kan fortsette i den jobben man har. Der har man opparbeidet seg ansenitet og det er en jobb man kan. Skal man ut i det ukjente, og vet ikke hvordan man ender. Det ligger både sorg og stor usikkerhet i den prosessen. Usikkerhet om økonomien, klarer man fullføre det man har satt igang (det er en del som ikke gjør det) osv.

kie sa for 14år siden:

Kanskje. Vi har i alle fall et system som nok sørger for at en i gruppe 2 etterhvert kan resignere i gruppe 1. Gruppe 1 er jo relativt risikofritt og greit. Det er gjerne enkelt i forhold til saksbehandlingen også. Gruppe 2 har en ganske kronglete og risikabel vei foran seg slik det er i dag.

Det er ikke bare bare for alle å kutte alle bånd til NAV på en 15% restarbeidsevne, liksom. Man må ha NAV med på laget da, og for en del av mulighetene som finnes per i dag så er ikke NAV oppdatert.

kie sa for 14år siden:

Den holdningsendringen du beskriver her observerer jeg også. Og det gir meg rett og slett frysninger. Når man attpåtil begynner å diktere forskere for hva de skal skrive i forskningsrapportene sine får jeg inntrykk av at man virkelig ikke har grenser for hvilke virkemidler man kan ta i bruk for å få gjennomslag for forslag som går hardt utover enkelte grupper.

Mrs. Longbottom sa for 14år siden:

Ja, vi trenger folk i mange ulike jobber, så derfor overraskes jeg av holdningen om at sykepleiere med belastningsskader må skylde seg selv og ta økonomisk ansvar for omskolering. Hvordan i alle dager skal vi få folk i de tunge yrkene i samfunnet om vi slår hånden av de når konsekvensene av det belastende yrket blir for tunge å bære.

Retz sa for 14år siden:

Dette er da ikke en straff, det er et pokker så bra velferdsgode. Riktignok ikke like bra som at alle får beholde full lønn livet ut, men temmelig bra likevel. Særlig med tanke på at uføretrygden kostet 44 milliarder i 2009, en fordobling fra 2000. www.nrk.no/nyheter/okonomi/1.6639122

Har man en velferdsstat er svindel og utnyttelse av systemet uunngåelig, det er baksida av velfredsmedaljen og vi kommer aldri til å få så gode kontrollrutiner at vi blir kvitt det. Det finnes mennesker som ikke trives med å jobbe, og som prøver å løse dette "problemet" ved å utnytte vondtsamlinga si. Selvsagt skal dette bekjempes, og en metode kan være å balansere uføretrygda slik at den sikrer reellt uføre en ok inntekt, samtidig som den ikke er høy nok til å tiltrekke seg for mange snyltere. Fra undersøkelsen jeg linket til lenger oppe:[INDENT]Men studien viser også noe annet og langt mer oppsiktsvekkende - nemlig at det er en klar sammenheng mellom størrelsen på uførepensjonen og hvor mange som velger uføretrygd isteden for å fortsette i arbeidslivet.

- Studien viser at en prosent økning i stønadsnivå, gir minst en prosent økning i antall uførepensjonister. Og kanskje betydelig mer, sier forsker Christian Brinch, som står bak studien fra SSB.
På samme måte viser studien at dersom en kutter uførepensjonen med fem prosent, vil mellom 5 og 20 prosent sannsynligvis bli værende i jobb istedenfor å gå over til uføretrygd.

[/INDENT]Ut fra hvordan mange beskriver møtet med biske og mistenksomme saksbehandlere i NAV, virker det i hvert fall som disse står på for å bekjempe enhver utnyttelse av systemet. :knegg:

At pensjonister skal kunne heve full pensjon og heve dagpenger samtidig (dagpenger som i arbeidsledighetstrygd???) høres helt ubegripelig ut. Forøvrig er jeg for at alle trygdede kan tjene et visst beløp uten at trygda kuttes. Jeg aksepterer også at vi må leve med den uunngåelige snyltergruppa, jeg trekker pragmatisk på skudrene og fortsetter mitt privilegium med å betale skatt med glede. Men den gruppa må ikke vokse og bli stor.

rine sa for 14år siden:

Nettopp- og da er noe veldig, veldig galt et sted.

Nei, jeg tenker slik som Katta gjør:

Jepp, alle jobber burde være mulig å leve av-helt klart. :nemlig:

Ikke fullt så mange.:knegg: Jeg vil si at vi har et ganske stort problem hvis f.eks 35 % av de som mottar trygdeordninger befinner seg i den gruppen.

Wix sa for 14år siden:

Jeg synes det i større grad skulle vært brukt prosentandelsjobber ved utdeling av trygdepenger. Alle har godt av å jobbe litt, selv om de på grunn av helsa ikke kan klare en 100% jobb. Det er viktig for selvtillit, mestringsfølelse, det sosiale og for samfunnet og arbeidsmoralen i samfunnet generelt.

Sånn a la dette: Hvis du jobber 10-20% i en eller annen jobb, så skal du få tre ganger så mye penger for det. Dette må likevel gjennom en helseavklaring osv. Vi kan ikke gi dette til alle som ikke gidder å jobbe så mye liksom. Likevel vil det være noen som er så syke at vi ikke kan kreve dette av. Dødssyke og komatøse pasienter trenger å få støtte til livsopphold. Resten tror jeg har godt av noen minutters jobb hver dag, eller en halv dag i uka.

Eller er jeg enig med Katta, rine, smilefjes og Retz her! Vi har allerede et av verdens mest gavmilde velferdssystemer. Det er nok en årsak til at vi også er blant dem som har flest langtidssykemeldte/uføretrygdede i forhold til folketallet. 10% av den voksne befolkningen i Norge er uføretrygdede! Og så kommer sykemeldinger og sånt i tillegg. Er ikke det ganske mye? Er det virkelig 10% av oss som er for syke til å ikke jobbe noe?

allium sa for 14år siden:

Det er jeg veldig enig i. Men hvor mange arbeidsgivere er det som står klar med slike jobber? Veldig mange jeg har vært borti vil ha folk i 100 %, ellers kan det bare være. Og tilrettelegging kan de ikke være brydd med.

Wix sa for 14år siden:

Jeg tror at du dessverre har rett, men jeg tror det må skje en viktig endring av holdningene i bedriftene.

gajamor sa for 14år siden:

Jeg tror ikke normaljobber i normalbedrifter er veien å gå. Det er ikke mulig å få det fleksibelt nok. Jobber man kan gjøre hjemmefra, i sitt eget tempo, og hvor arbeidsmengden kan varieres etter dagsformen, det vil gi flere muligheten til å utnytte restarbeidsevnen sin. Dessverre faller slike jobber utenfor dagens system.

Mrs. Longbottom sa for 14år siden:

Har du forsøkt å jobbe 10-20% noe sted. Det gjør faktisk ikke noe særlig for selvrespekten, snarere tvert imot, er min erfaring. Man må egentlig opp i 40-50% for å få følelsen av å faktisk bidra, være nyttig, og en del av kollegiet, iallefall i mange jobber. Om man bare er der noen få timer i uka blir man utrolig "annerledes" på joben. Deyt kan sikkert funke for noen, men ikke for alle. Tilrettelegging er mer hensiktsmessig, men mange arbeidsgivere er desverre vanskelige å få med.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Helt klart. Og derfor har vi støtteordninger som funker for aleneforeldre. Det skulle ikke være nødvendig å trekke dem inn i forhold til attføringstiltak og omskoleringer. (Grunnen til at jeg gikk inn på det var at en eller annen brukte eksempelet med at en aleneforelder som jobbet som assistent i barnehage ikke ville kunne forsørge barna sine på den lønna og dermed burde få en utdannelse som ga bedre lønn. Jeg mener det hensynet er ivaretatt gjennom ordningen med overgangsstønad - man trenger ikke ta hensyn til det behovet i diskusjon om omskolering av syke.)

Slettet bruker sa for 14år siden:

Denne er enkel. Det er ikke mange elektrikere som fortsetter i yrket etter 45 år. Knærne slites ut. Likevel blir mange elektrikere. Lønna er nemlig god - og de fleste er helt innstilt på at de må videreutdanne seg etter noen år. Det vanligste er sågar å gjøre dette for egen regning.

Jeg tror vi kan finne mange slike jobber om vi begynner å tenke nytt. For eksempel ringevikarer - da kan man ha en liten stilling hvor man likevel gjør viktig arbeid.

Vet du hva? Det får være en grense for hva jeg skal betale skattepenger for at folk skal slippe å plages med altså. At det er litt ekkelt at man ikke blir helt en av gjengen på jobben fordi man er der en halv dag i uka er ikke noe jeg er villig til å betale folk ut av. Kan man jobbe en halv dag i uka så bidrar man med arbeidet sitt den halve dagen i uka. Og er glad for at man kan være en ressurs.

Perhonen sa for 14år siden:

Hvor mange her har opplevd å måtte leve av rehabiliteringspenger, attføringspenger, overgangsstønad? Og hvor tror dere grensen for å motta bostøtte går? Og hvor enkelt tror dere det er å begynne å utdanne seg på nytt og kanskje flytte langt langt hjemmefra med flere barn og etablere seg på nytt?

Og en ting til jeg bet meg merke i litt lenger oppe i tråden. Mennesker med diabetes 2 som selvforskyldt på grunn av dårlig kosthold og dårlig livsstil påførte seg selv diabetes. Jeg har diabetes 2, og det er definitivt ikke på grunn av dårlig kosthold eller en dårlig livvstil. Og jeg har heller ikke vært borte en dag fra jobb på grunn av diabetesen. Derimot har jeg vært sykemeldt i 3 uker på grunn av alt for høyt blodtrykk.
Hva er det da greit at man blir sykemeldt for? Hva er det greit at man får på attføring for? Hvorfor skal voksne arbeidende mennesker være med å betale gjennom skatten for at andres barn skal få gå på skole, for at andre mennesker skal få behandling på sykehus, at eldre mennesker skal få hjelp osv hvis de selv ikke har barn, aldri er syke, eller har et eneste eldre menneske i familien eller omgangskretsen.

Det er jo fryktelig urettferdig at man skal måtte betale for goder som man selv ikke får.

En god klem til deg Jessica. Det å måtte holde styr på meldekort osv osv burde mennesker som deg, og i andre vanskelige livsituasjoner sluppet å styre med. Også som pårørende opplever man hvor utfordrende det er å rydde opp i alt rundt den som er syk. Og det handler ikke om å klemme mest mulig ut av systemet, men om å overleve.

rine sa for 14år siden:

Man kan jobbe som ringevikar, og i nesten alle omsorgsyrker er det skrikende behov for flere hender. Jeg har ekstremt vanskelig for å forstå at det skal være bedre for selvfølelsen å bli hjemme og la andre forsørge seg enn å faktisk gå på jobb tre halve dager i uken hvis man kan klare det, men det er vel denne tankegangen som gjør at vi har så utrolig mange på ulike velferdsordninger, vil jeg anta.

emm sa for 14år siden:

Jeg støtter meg litt på 007 her, jeg mener på ingen måte at det ikke finnes mennesker som trenger støtte pengemessig grunnet sykdom, og jeg tror på ingen måte at det er en lett avgjørelse.

Men på generelt grunnlag må det være for mange som trenger hjelp og mener det er statlig ansvar å rydde opp og ta vare på dem opp gjennom livet når man ser på det utgiftsnivået vi har i Norge i dag når det kommer til alle trygdeutgifter sammenlagt. Det er ikke det samme som å si at du eller du er en del av disse, og det var nettopp de som virkelig er syke eller har syke å ta seg av disse ordningene var ment å dekke.

vixen sa for 14år siden:

Må bare signere denne! Det er utrolig vanskelig.

I utgansgpunktet skal ikke status og lønn tas med i betraktningen dersom du må skifte beite pga helseproblemer. Dette har det kommet innstramminger på i det siste og det kommer til å bli skjerpet inn i praksis også. Mer og mer.

kie sa for 14år siden:

Jepp.

www.nav.no/Pensjon/Alderspensjon/Alderspensjon/258171.cms

Når det gjelder snylting: Jeg tror ikke noen her er for snylting, altså. Det er mer holdningene og "jakten på snylterne" som slår så utrolig feil ut. De som er syke får det kjipere og de som man er ute etter bryr seg antageligvis ikke noe særlig. I tillegg ser man jo bare i denne tråden at også vanlig bruk av ordninger for noen også kommer i "kjeltring-kategorien". Og det er en skummel utvikling.

At syke folk, eller folk på vei fra syk til frisk (her er det jo gjerne en gradvis utvikling), får brukt den arbeidskapasiteten de til enhver tid har er jeg enig i at er en Bra Ting. Både for samfunnet, men spesielt for den enkelte. Når f.eks. en revmatiker med en hverdag som dette klarer å skape sin egen deltidsstilling på nett blir det for teit om samfunnet kommer med "Aha! Du klarte å jobbe allikevel, din snik!" og mistenkeliggjør hele uførheten. Istedet mener jeg man bør lytte til hva de som faktisk har fått til noe til tross for uførhet har å si. Slik at man kanskje kan gjøre veien lettere for andre. For den veien kan per i dag ta motet fra en underveis, altså. Ikke bare fordi det er vanskelig å få et gammeldags regelverk til å passe, men fordi mange blir mistenkeliggjort når de prøver å gjøre det de kan.

Selv er jeg utrolig priviligert. Jeg er gift og vi har to inntekter. Det gir meg muligheter til å ta en sjanse og prøve å gjøre noe til tross for at behandler mener jeg har 1-2 år igjen før jeg kan jobbe. Jeg er altså blant de heldige som kan prøve meg med min nåværende reduserte arbeidsevne uten at vi dør av sult dersom det innebærer at NAV ikke er med på dette. Ikke alle har den muligheten. Slik systemet fungerer i dag ville det helt klart ha vært "lurest" for meg å forholde meg passiv og bare nikke enig når behandler sier jeg må ha 1-2 år til. Jeg kunne ha hevet fulle AAP uten å bli trukket stadig mer fordi jeg logger timer på meldekortet osv.

Det ville ikke først og fremst vært best på grunn av økonomiske motiver, men på grunn av tryggheten. Der tror jeg nemlig mange misforstår folk som ikke bare dropper stønader eller tar sats og "klarer sjøl". Det er tryggheten i det å vite at du alltid har råd til husleia selv om du er syk, som er vanskelig å gi slipp på. Hvordan i huleste kan jeg, som har en ektefelle å dele forsørgeransvaret med, se ned på de som ikke har det og derfor ikke tør å gi slipp? Eller; hvordan kan forsørgede kvinner som liksom har "klart selv" innbille seg at det er noe alle kan?

Vil vi virkelig tilbake til en tid der mulighetene for å klare seg til tross for sykdom avhenger av om man har en mann som kan forsørge en eller ikke? Vil vi virkelig gjøre det så forbannet utrygt å gjøre noe annet enn å gifte seg med en mann som tjener godt?

kie sa for 14år siden:

Tja. Det kommer jo an på om de befinner seg i den gruppen på grunn av holdningene sine eller sykdommen sin, da. Det er visstnok mulig å både være syk og ha teite holdninger. Kjipe folk blir også syke. :nemlig:

Hvis man ikke er reellt syk men kun er trygdet på grunn av holdningene sine er det jo svindel.

Og for å komplisere ytterligere; noen sykdommer påvirker også "holdningene". Den syke blir kanskje apatisk, ute av stand til å se løsninger eller tenke kreativt, virker daff, lat osv.

Heldigvis er det NAV vi snakker om her og ikke Perleporten.

kie sa for 14år siden:

Det jeg sliter med å forstå i debatter som dette er uvilligheten til å gi slipp på "sannheter" som har vist seg å ikke stemme. Man har liksom bare bestemt seg for hvordan verden ser ut og vil helst ikke forvirres av fakta.

Herfra

Samtidig er det jo ikke så veldig rart heller, da. Når Arbeidsdepartementet prøver å påvirke forskningsrapporter.

Herfra

Herfra

Jeg synes det er skummelt når tilsynelatende intelligente mennesker virker så villige til å lukke øynene for fakta som påviser feil i argumentasjonsrekken de har forelsket seg i. Er det virkelig så farlig å revurdere når ny informasjon foreligger? Er man virkelig så ivrige etter å "ta" trygdede at man ikke gidder å bry seg om hvorvidt begrunnelsene for det stemmer?

Det skumleste av alt er at nesten ingen ser ut til å reagere.

emm sa for 14år siden:

Men uansett rett eller galt da Kie, hvordan skal regnestykket gå opp fremover? Hvordan skal vi ha råd til å ha et system som er slik det er nå? Hvis det er så at 98 % (bare for å ta et tall) av de som får trygdeytelser nå absolutt må ha det og har rett på det, hvordan skal dette finansieres uten at alle de som får det går ned på en sum som er et absolutt eksitensminimum eller faktisk under det? Jeg forstår godt det er kjipt at alle de som er i systemet føler seg uglesett og gås opp og ned i sømmene, men ser du ikke at det vil være et gode på sikt for de som virkelig må ha støtte å få ut de som ikke må ha det? Og om det er så at de ikke finnes, så har vi et problem større enn noe, for det er for lite penger til å finansiere ordningen slik den er i dag.

Mrs. Longbottom sa for 14år siden:

Det kan du si. Men argumentet om at slikt arbeid hjelper en som faktisk er syk med selvfølelsen holder ikke.

Det jeg lurer på om dere glemmer å tenke på er at dette primært dreier seg om folk som er syke. Syke mennesker har vesentlige merbelastninger i livet sitt, på mange områder, og tåler faktisk ting dårligere enn friske. Sånn er det.

Mrs. Longbottom sa for 14år siden:

Selvsagt er det et gode om snyltere lukes ut, men det kan ikke gjøres på en sånn måte at de svakeste bukker under i prosessen.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jeg mener at om en som er syk plages med litt øm selvfølelse fordi han eller hun ikke kommer helt inn i gjengen på jobben er helt knekkende likegyldig. Det får man jobbe med selv. Det er IKKE grunn til å slippe å jobbe det man kan.

emm sa for 14år siden:

Vanskelig å være imot prosessen, om den får folk til å bukke under. Det var mer argumentasjonsrekken om at det ikke er for mange på trygd jeg stillte spørsmålstegn ved. Tallene er hele tiden gale, og alle som stiller spørsmålstegn ved mengden på trygdeytelser får på pukkelen. Så, ja, om tallene i dag stemmer med virkeligheten har vi faktisk ikke råd til regningen fremover. Hva gjør vi da? Hvordan vil fremtiden fortone seg for de på trygd i fremover? Skal vi gi fremtidige pensjonister på båten, det er ikke penger igjen?

Jeg er meget klar over at jeg er en ulykke fra å måtte motta ytelser jeg også, så jeg er veldig interessert i at dette må være et bærekraftig system.

Slettet bruker sa for 14år siden:

kie - mener du i fullt alvor at antall mennesker på trygd ikke er et problem her i landet?

gajamor sa for 14år siden:

Hvis velferdsstaten skal overleve så må flest mulig ut i mest mulig arbeid. Løsningen som er billigst på kort sikt er selvsagt å stramme inn reglene og sette ned satsene. Men det er ikke nødvendigvis det som skal til for å få flere til å jobbe mer. Hvis man står der med en person på rundt 40 med slitasjelidelser, så mener jeg at man må gjøre sitt ytterste for å få denne personen omskolert og raskt ut i arbeid igjen. Får h'n lov til å gå hjemme og kjenne etter i for lang tid, så dukker det etter hvert opp nok psykiske og fysiske plager til at det ender med uføretrygd.

Og jeg skulle gjerne betalt 20 000 mer i skatt i året hvis det hadde betydd at min kjære venn Khalid hadde fått lov til å fullføre grunnskoleutdanningen, heller enn å ende opp med uføretrygd. Der fantes det ikke noe ønske om å la staten varte seg opp, han hadde jobbet hele sitt liv, og ville fortsette med det. Men når man ikke kan skrive skikkelig, og strever med all annen regning enn hoderegning, så mister man jobben når bedriften innfører datasystemer. Og det er ikke så lett å lære seg hele grunnskolepensumet på de 2-3 årene man får tildelt fra nav. :(

gajamor sa for 14år siden:

Litt forenklet matematikk (jada, jeg vet at tallene ikke stemmer):

1 person på uføretrygd: - 100 000
1 person i arbeid: + 100 000

Dvs. at hvis man får en person fra uføretrygd til arbeid, så tjener man 200 000 i året. Hvor mye koster det å omskolere noen?

Hannah sa for 14år siden:

Men hvor skal grensen for hvem som skal få trygd gå da? Må man ha spesifikke diagnoser for å ha rett til å få trygd?

Attføring er jo noe som er en overgangsfase. Etter 3-4-5 år er denne personen forhåpentligvis ute i jobb, og ikke under NAV lenger.

Jeg er veldig for at mennesker på uføretrygd bør jobbe litt så sant de kan altså. Det er utrolig godt på selvfølelsen.
Jeg kan bare snakke ut fra egen erfaring. Min erfaring er at etter at jeg begynnte å jobbe litt, så har jeg det mye bedre med meg selv, psykisk. Jeg er "bare" 50% ufør, og heldigvis fikk jeg medisiner som gjør at jeg kan utnytte restarbeidsevnen min nå. Det kunne jeg ikke før. Jeg har det ikke bedre i kroppen ved å jobbe, fordi jeg har mer smerter nå og jeg må gå på jobb selv om kroppen egentlig sier stopp, men som sagt, det gjør så veldig godt psykisk å få jobbe, og være med å bidra.

Problemet med å være kronisk syk, og forsøke å komme seg ut i jobb, er man ikke er særlig attraktiv på arbeidsmarkedet. Jeg klarte å karre meg til et lite vikariat etter å ha vært ringevikar en stund, men har ikke fått dette forlenget. Dermed må jeg begynne som ringevikar.
Det er helt flott å være ringevikar, for all del. Ulempen er jo bare det, at man bør helst si ja til å jobbe når de ringer, ellers slutter de jo å ringe deg. Det er neimen ikke alltid kroppen er enig i at det er ok å jobbe akkurat når de ringer.
Har man noe fast, kan man i større grad legge opp dagen i forveien og etterpå, sånn at man har større sjangs til å kunne jobbe når man skal på jobb.

Ikke siter meg her, for jeg sletter kanskje etterhvert.

Katta sa for 14år siden:

I utgangspunktet skal det vel være slik at man får uføretrygd om man er i en situasjon hvor man ikke kan omskoleres. Jeg tror ikke det er slik idag heller at man enkelt kan omskolere de som får uføretrygd. Men klart, man må nok bli enda mer aggressive på å få folk ut i jobb. Og det er jo slik systemet er ment å fungere også idag, det må bare bli bedre. Og sikkert noe strengere. Jeg kjenner flere vellykkede NAV-rehabliliteringer om man skal bruke et slikt ord. Mennesker som har vært syke på typisk kvinnevis og falt utenfor slik at veien til arbeidslivet er lang når det omsider ikke er så mye sykdom igjen. Men hvor praksisplass og jobb med tilskudd fra NAV har ført til fast ansettelse i en jobb de trives i. Det er bare synd det er så sjelden vi hører om slike tilfeller, de burde vært løftet frem som malen på hvordan et forløp skal være.

Hannah sa for 14år siden:

Olympia sa for 14år siden:

Jeg er veldig usikker om jeg egentlig synes den er lav.

På den ene siden kjennes det personlig veldig urettferdig at jeg skal straffes med 33% mindre inntekt når jeg blir uføretrygdet på grunn av sykdom, på den annen side er vi så utrolig heldige her i landet som i det hele tatt har en slik ordning.

Jeg tror det er veldig lett å ha et standpunkt om trygdeytelser frem til man selv må greie seg med disse 66% av tidligere lønn- for mange betyr det ( i tillegg til å være syk og problemer forbundet med det) å måtte flytte fra boligen sin, osv.

Når det gjelder omskolering f.eks. for alenemødre etter samlivsbrudd så mener jeg det gir veldig uheldige signaler til mange andre som sliter med dårlig råd som ikke kommer innunder de ordningene som finansierer dem omskolering. Det skaper misunnelse og misnøye, og jeg mener helt klart at det bør være strengere regler på akkurat dette.

Mrs. Longbottom sa for 14år siden:

Jeg mener at du ikke forstår noenting av hvordan det påvirker en å være kronisk syk, (eller muligens reagerer helt annerledes på det enn de fleste)

Du sier på den ene siden at det er bra for selvfølelsen å jobbe litt, og så på den andre siden at du ikke bryr deg om selvfølelsen til de syke. Selvfølelsen til en kronisk syk er under temmelig stort press allerede, tro det eller ei.

Jeg er helt enig i at det ikke er bra for folk å gå hjemme og sose, og at aktivitet er en bra ting, men å tvinge folk inn i ministillinger hvor man hverken får kontinuitet eller sosial kontakt er ikke veien å gå.

Olympia sa for 14år siden:

Men alternativet er jo å gå hjemme og ikke få noe sosial kontakt i det hele tatt. Nei, jeg skjønner det fortsatt ikke.

Mrs. Longbottom sa for 14år siden:

Nei, det fins andre måter å aktivisere trygdede på, enn ministillinger. Trening, kurs, grupper, hospitering, tilrettelegging, arbeidstrening osv

Olympia sa for 14år siden:

For meg personlig ville dette vært mye mer problematisk. Det er jo ikke jobb jo. :dramaqueenstemme: Da ville jeg følt meg enda mer som pasient.

Hannah sa for 14år siden:

Varig uføretryd er mindre enn 66% av tidligere lønn altså.
Som ung ufør får man pensjonspoeng tilsvarende 3,30 poeng, i tillegg på pensjonen og da har man ca 14000 i mnd før skatt.
Tilsvarende jobb som assistent i kommunen ville gitt ca 28000 pr mnd i skatt.

Hannah sa for 14år siden:

Jeg er usikker på hva jeg mener om ministillinger eller andre måter å sysselsette trygdede på.
Personlig tror jeg at jeg kunne foretrukket å ha en ministilling på f.eks 20% (om jeg var fullt uføretrygdet) fordelt på 2 halve dager i uken. Dette måtte jo da innbært skikkelig arbeid, og skikkelige arbeidsoppgaver, ikke liksomjobb som de laget til stakkars meg.

Jeg er enig med Olympia at for meg hadde kurs, arbeidstrening osv stemplet meg mer som syk og pasient, og jeg hadde ikke likt den følelsen.

Olympia sa for 14år siden:

Oi! :sjokk: Det var jeg ikke klar over. Jeg bør helt klart holde meg i full jobb så lenge som mulig, jeg har tydeligvis overhodet ikke råd til å bli varig ufør.

Hannah sa for 14år siden:

Selfølgelig blir beløpet regulert etter hvor mange pensjonspoeng man har klart å opptjene seg, men det er sånn som dette over her det vil se ut for en assistent i barnehagen. Om hun har vært så "heldig" å bli varing ufør med en alvorlig nok sykdom, før hun ble 26 år. Er man eldre enn det risikerer man å ende som minstepensjonist, og de tallene er ikke noe pent syn.

Jessica sa for 14år siden:

Hvem har egentlig råd til å gå på det som ble kalt attføring, rehabiliteringspenger eller uføretrygd? Ikke jeg :rolleyes: Jeg er så heldig som kan få trygd assa :rolleyes: sammenlignet med u-land så er jeg heldig ja.

Sorry, kunne ikke dy meg. Er frustrert over noe som har med det å være syk å gjøre nå. Jeg kunne skrevet en roman om alt jeg har blitt utsatt for fra jeg ble syk i 2003. Bare NAV hadde blitt halve romanen.

Jeg må egentlig være en ressurs for NAV om de vil høre fra en bruker ;)

Mrs. Longbottom sa for 14år siden:

Ja for all del, dersom man heller vil det er det jo bare topp, kjør på, jeg skal ikke klage på det. Min erfaring var en annen, jeg ble en overflødig arbeidstaker ingen kunne regne med, ble satt til konstruerte arbeidsoppgaver, og kunne legge til desillusjonert og ulykkelig på lista over fysiske og psykiske plager. Jeg har opplevd at mange har kjent seg igjen når jeg har fortalt om det.

Olympia sa for 14år siden:

Men om uføretrygden hadde vært 100% av den siste lønna man hadde før man ble ufør, hadde det antakeligvis vært tredobelt så mange snyltere som hadde prøvd seg, så jeg synes liksom ikke at det er noe bedre løsning heller.

La oss være ærlig- det er veldig mange mennesker som hadde foretrukket å være hjemme enn å jobbe- om de kunne valgt. Det finnes også mange med småvondter som er lei jobben sin som til dags dato ikke prøver å bli trygdet fordi de ikke har råd til det, men som helt sikkert hadde gjort en gedigen innsats for det om de ikke hadde tapt økonomisk.

Skal uføretrygd kanskje graderes etter sykdommens alvorlighetsgrad?

Hannah sa for 14år siden:

Klart man hadde fått flere snyltere om uføretrygden tilsvarte full lønn. Det går jo ikke.
Nå er uføretrygden så lav at jeg ikke tror det er spesiellt attraktivt å være uføretrygdet. Kutter man enda mer i den, ender man antagelig bare opp med økte utgifter i sosialstønader. Jeg kan ikke se at man kan leve av full varig uføretrygd. Iallefall ikke om man er aleneforsørger for barn også. Man ville fått overgangsstønad noen få år, men hva når den tiden er forbi?

Og uføretrygd graderes jo allerede etter alvorlighetsgrad. Og har man f.eks bare redusert arbeidskapasiteten sin med 40-45%, så får man ikke uføretrygd, eller andre trygdeytelser. Man må være minst 50% arbeidsufør for å få noe ytelser fra nav, så sant man ikke snakker om yrkesskader.

Jessica sa for 14år siden:

Vanskelig å svare på det spørsmålet. På en måte ja. Jeg tenker på kronikere av ulikt slag, men samtidig så er det forskjell på kronikere også. Det er ikke lett. Jeg syns selvfølgelig at jeg burde få 100 % ;) he he.... Jeg klarer ikke helt å svare nå, men det er et godt spørsmål.

Katta sa for 14år siden:

Det blir jo til en viss grad gjort, den graderes etter restarbeidsevne. Og hvis man skal prøve seg på en slik gradering, er man virkelig, virkelig ute og sykler. For hvem tør å si høyt at man synes at leddgikt er mer alvorlig enn fibromyalgi? Eller at man blir mer ufør av utmattelsen som følger etter cytostatikabehandling og kreft enn av ME? Og har noen fakta her?

Det jeg imidlertid synes samfunnet burde koste på seg, er å gi enkelte definerte pasientgrupper sykepenger gjennom den kurative behandlingen. Et foreldrepar som får et barn med akutt lymfatisk leukemi blir sykmeldt i 3 år. Begge foreldrene. Sannsynligheten for at det går bra nærmer seg 100%. En voksen som får tilsvarende sykdom selv, blir sykmeldt i 1 år. Så begynner de økonomiske problemene samtidig som behandlingen er på det tøffeste. Jeg synes det burde være mulig å innvilge sykepenger gjennom et behandlingsforløp som varer lenger enn ett år.

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jeg sier og mener av hele mitt hjerte at hver enkelt må ta ansvar for sin egen selvfølelse. Det er ikke mitt ansvar å betale en annen for å gå hjemme fulltid dersom vedkommende kunne bidratt med noe. Det er ganske mange i dette landet som hver eneste dag går på en jobb de syns er helt pyton, men de må gå på den uansett fordi de må forsørge seg. Jeg forventer at også de som er syke faktisk tar såpass ansvar for seg selv at de bidrar med det de kan. Om alle bidro med det de kunne så kunne kanskje rigide ordninger som rammer de aller sykeste hardt faktisk vært smidigere.

Jeg har forøvrig nær og inngående kjennskap til hva det gjør med psyken å være syk, ufør og you name it. Jeg tror nettopp det er grunnen til at jeg føler for å si noe.

Det er ikke for å få sosial kontakt eller hygge seg man skal tvinge noen inn i noen ministilling. Det er rett og slett for å utnytte arbeidskapasiteten de tross alt har til noe nyttig. Det er ikke sånn at de som jobber fulltid har krav på å kose seg på jobben. Ei heller å likes på jobben, være velkommen eller verdsatt. Det er ikke noen forskjell på en som er deltidsansatt eller fulltidsansatt i dette - men forsørge seg selv med det man kan må man uansett.

Ja - også da? Det må da være en personlig god følelse likevel å vite at man bidrar? At man greier seg selv med de ressursene man har og at man faktisk bruker disse?
Som nevnt så er det ikke sånn at alle som er friske har det koselig på jobben heller.

Jeg er helt for å betale både utdannelse og det som skal til for at folk skal greie å forsørge seg. Men mer enn det synes jeg ikke at samfunnet trenger å ta ansvar for. Noe ansvar for eget liv skal man ta selv også - og har man evne til å ta 15 % ansvar for seg selv så tar man 15 % ansvar for seg selv.

Input sa for 14år siden:

Skjønner du ikke at med oppkonstruerte arbeidsoppgaver i en stilling bedriften ikke trenger å få fylt, bidrar man ikke?

ItsOnlyMe sa for 14år siden:

Nå har jeg ikke hatt tid til å lese alle innleggene her.
Ja det er et bra velferdsgode i fht de fleste andre land. Men 1 år er ikke lenge når man får en kronisk sykdom. Og når man da i tillegg går ned til 66%lønn etter dette året, så får mange økonomiske bekymringer i tillegg. Som om man ikke har nok bekymringer allerede vil jeg tro? Jeg synes at dette er en ordning som ikke virker god nok, dette året burde vert forlenget på et vis, eller at man feks gikk ned i 80%lønn etter 1 år, og 70% etter det? Det er ikke mye å leve av iallfall vil jeg tro. Kanskje det burde funnes flere støtteordninger? Jeg snakker nå om dem som er skikkelig syke... ikke dem som "latersom".
Kanskje man burde se mer på diagnosen den enkelte får? legene burde ha mer å si? :vet ikke: Ville det da vert enklere å sile ut "bedragerene"?
Det er kanskje for lett å bli uføretrygdet her i landet...!

Jessica sa for 14år siden:

Det er ikke lett å få uføretrygd nå. Før var det det, men ikke nå. Det er jo bra. Dersom det er den minste mulighet for at den syke kan ha en liten restarbeidsevne så får den ikke trygd sa en NAV-ansatt til meg. NAV overprøver også legers uttalelser.

Mrs. Longbottom sa for 14år siden:

Selvsagt er det mange friske som har det dritt på jobben. Det er jo trist for dem, men de har tross alt hauger med muligheter til å endre sin situasjon, som en syk ikke har. Jeg mener selvsagt ikke at dersom man er litt ufør skal man automatisk få 100% uføretrygd. Men det går sikkert an å finne en jobb en god del syke kunne stått i i 10% tilling, iallefalll en stund, men jeg tror ikke det automatisk er bra for helsa og dermed ikke god sammfunnsøkonomi på lang sikt.

Lykken sa for 14år siden:

Det er jo ikke bare uføretrygd og "syke" man bør prate om når det gjelder misbruk. Sånn som jeg har skjønt det er det jo allerede strammet inn her. Men alle som går på arbeidsledighetspenger av ymse årsaker er vel også et problem. Ei venninne gikk på dette et år uten at NAV tok kontakt en eneste gang. Og hun hadde en mann som tjente ekstremt gode penger, så hun tok det egentlig bare fordi det var noe hun kunne få, hun skulle uansett være hjemmeværende. Eller hun i barselgruppa mi som også gikk på det et år pluss kontantstøtte og barnetrygd, for da lønte det seg ikke for henne å gå ut i jobb igjen. Eller de bygdene som fikk fabrikken nedlagt, så det kom løpende uføretrygdsøknader via samme lege, for i realiteten hadde ikke de "eldre" sjans til annet arbeid og flytte ville de ikke, selvfølgelig.

Lykken sa for 14år siden:

Nei, men det er jo de friske som har det dritt på jobben som synes det er greit at NAV betaler for omskolering man egentlig burde betalt for selv. Det gjelder bare å være så "syk" i et år, så får man det.

Perhonen sa for 14år siden:

Jeg undres hvilke arbeidsgivere som vil ha disse menneskene med en liten restarbeidsevne jeg.

rine sa for 14år siden:

Enig med SF, igjen. :skeptisk:
Når begynte vi å bli enige i trygdediskusjoner, egentlig? :gruble:

Det er jeg enig i, men kanskje man ikke nødvendigvis trenger å jobbe i bedriften man er ansatt i akkurat da? Det finnes nok av arbeidsplasser der man ikke trenger spesielle kvalifikasjoner som har et skrikende behov for arbeidskraft.

Og så tror jeg ikke problemet er at det finnes så fryktelig mange svindlere i Norge. Problemet er jo at grensen for hva man selv kan ta ansvar for blir flyttet år for år og alle muligheter ligger til rette for at man skal slippe å betale for "pusterommene" og friperiodene sine selv: 60-åringen som blir rådet til å sykemelde seg det siste året før han pensjonerer seg fordi det er "mer lønnsomt" enn å gå av jobb før han er 62. Den gravide som sykemelder seg fra uke 14 seg fordi hun "bare er gravid to ganger i livet og ikke får noen takk for å slite seg ut." Læreren som inisterer på å ta hovedfag samtidig med full jobb fordi det er "verdt et forsøk" (mens alle rundt han vet at han så knapt henger med i 100 % stilling, spår en stjernesmell etter to mnd og får rett...) Det finnes tonnevis med sånne eksempler, dessverre, og jeg tror ingen av tilfellene nevnt over ser på seg selv som snyltere. Jeg tror heller ikke omverdenen vi beskrive slike tilfeller som snylting, men jeg mener alle er godt over grensen for hva enkeltindividet bør sponse selv. Det er iallfall slike eksempler som gjør at trygdeutbetalingene skyter i været, ( - jeg gir virkelig blaffen i statistikken- det er alltid mulig å finne en forskningsrapport eller en statistikk som underbygger eget syn) og jeg synes det er direkte pinlig å bo i et land der vi er så lite i stand til å ta vare på oss selv og bare er opptatt av å få mest mulig gratis. Jeg blir omtrent like pinlig berørt av å lese noen av innleggene i denne tråden som jeg ble av alle FB-oppdateringene i forbindelse med innsamlingsaksjonen; De som gikk ut på at man ikke burde hjelpe andre land så lenge man hadde pasienter på gangen på norske sykehus. Min stemme ved neste valg skal iallfall gå til det partiet som gir blaffen i sutrete nordmenn (men tar vare på de virkelig syke!) og tør å vende nesen sin mot folk med virkelige problemer.

Mrs. Longbottom sa for 14år siden:

Og det er selvsagt ikke greit, altså. Virkelig ikke. Men er løsningen at ingen skal få det?

kie sa for 14år siden:

Det er her jeg mener man har mye å hente på bl.a. det gajamor beskriver.

Ta for eksempel hun som var i mediene nylig fordi hun blogget. Greit nok, akkurat nå bør kanskje hennes eneste jobb etterhvert være å bli friskere. Men etterhvert? Da ser man jo at hun har et utrolig kreativt talent som også etterspørres. Hva med å hjelpe henne slik at det kan bli hel eller delvis inntektskilde? Hva med å tenke litt alternativt overfor de som kanskje ikke kan være ansatt noe sted, men kan bruke evnene sine på en måte som gir inntekt allikevel?

Når det gjelder tiltak som man er imot synes jeg attføring må være det mest bakvendte å være motstander av. Det er jo faktisk noe som får folk tilbake i arbeid igjen.

For øvrig: Hvordan kan vi ikke ha råd til å ivareta de som er uføre, men samtidig ha råd til "smør på flesk"-ordninger som gir pensjonister fulle dagpenger og andre ytelser i tillegg uten avkorting i pensjonsutbetalingen?

rine sa for 14år siden:

Er det bare jeg som tenke på Valen her? Alle skal få..

:hehehe:

GydaG sa for 14år siden:

Nav dekker utdanning for inntil 100 000,- eller inntil 3 år. I alle fall var dette tallene i fjor.

Mrs. Longbottom sa for 14år siden:

Jeg er helt enig i alt du sier her, virkelig. Er noen i denne tråden uenig i det? Problemet kommer jo når vi skal bestemme hvem som er virkelig syke, og har virkelige problemer.

Nei, nå er jeg ikke med. Var det et teit spørsmål?

Lykken sa for 14år siden:

Neida, selvfølgelig er ikke det løsningen. Men at det strammes inn ja. En ting er jo hvordan reglene er, og en ting er hvordan det praktiseres rundt omkring av både saksbehandlere og leger. Og det blir så forferdelig motstridende at virkelig syke skal slite og jobbe for å få det de skal ha som en enorm ekstrabelastning i en tung tid, samtidig som andre slipper unna med å ikke "gidde" eller sno seg i systemet for å få mest mulig, fordi det er mulig. Jeg synes det blir feil at staten skal sponse utdannelse for de som burde betale for det selv og at folk synes det i visse situasjoner lønner seg å gå på arbeidsledighetstrygd så lenge det passer dem, og for guds skyld, ikke push på folk jobb de føler seg hevet over. Og er det virkelig sånn at alle i et land må ha minimum 3 års høyskole/universitet for å kunne forsørge seg selv og barna sine?

kie sa for 14år siden:

Noen har det faktisk så dritt på jobben at de blir syke, ikke "syke", av det. I den gruppen finner man også en del selvmord og selvmordsforsøk. Helt uten gåsetegn.

Kanskje man skulle være flinkere til å stille krav den veien også? Hvorfor skal felleskassa alene dekke kostnadene når bedrifter ikke tar ansvar for tilstandene på jobb? Bør f.eks. NAV kunne kjøre regresskrav (for hele eller deler av kostnadene) overfor Fjompenisser AS dersom en ansatt der har blitt syk av å jobbe der?

Bare det alene er beregnet til å koste samfunnet rundt 30 milliarder i året.

Du mener kanskje ikke disse menneskene, men fordommene treffer så det svir der også, dessverre. Og ingen er sykmeldt i et helt år på egenmeldinger.

Hannah sa for 14år siden:

Det er vel ingen hemmelighet at man, iallefall hos visse leger, kan få sykemelding bare man ber om det. Så det blir litt lettvint å si at alle som er sykemeldt av legen sin virkelig er syke. Noen er nok rett og slett arbeidssky.

Lykken sa for 14år siden:

Det er da ikke fordommer jeg prater om, og jeg klarer å ha flere tanker i hodet samtidig. Det ene utelukker ikke det andre. Altså, veldig mange har ikke annet valg enn å bli uføretrygdet eller gå på arbeidsledighetstrygd osv, men mange snylter. Det at mange sliter på arbeidsplassen, med sykdom, kronisk eller ikke, utelukker ikke at man bør skjerpe inn på de som snor seg i systemet.

Hannah sa for 14år siden:

...og så får jeg litt fnatt av overskriften på denne tråden. :sparke:

Jeg ER ikke en kroniker, jeg har en kronisk sykdom. Jeg er meg, ikke sykdommen min.

kie sa for 14år siden:

Men da er det enkeltleger man må ta tak i. For å sykmelde i et helt år kreves det jo også litt mer av legen underveis også. Men i debatter som denne skulle man jo tro at annenhver fastlege var en slurvete slask som sykmeldte på bestilling. Jeg tror ikke problemet er så stort, spesielt ikke nå som legen må begrunne sykmeldingen mer etterhvert som ukene går.

007 sa for 14år siden:

Mobbekortet ("Jeg blir mobbet på jobben og dermed syk") er lett å bruke - også for de som ikke mobbes på jobben. Når man spiller ut mobbekortet, så har man så godt som vunnet, det er vanskelig å motargumentere for både bedrift, lege og NAV.

kie sa for 14år siden:

Der er vi enige. Jeg tror bare at man gjør for mye skade dersom man kun fokuserer på å "gjøre trygd mindre attraktivt". Man rammer mange folk som virkelig trenger det for å luke unna noen som ikke gjør det. Og jeg tror heller ikke det er så veldig kostnadsbesparende for felleskassa totalt sett.

Hyacinth sa for 14år siden:

Å bli syk er vel en ting som kan sjekkes.
Å bli sykmeldt "bare" fordi man mobbes, er det lov da?

kie sa for 14år siden:

Det stiller jeg meg veldig tvilende til. Ingen blir sykmeldt fordi de blir mobbet. De blir sykmeldt for plagene de har fått som konsekvens av mobbingen. Det å bli mobbet er også for mange knyttet til såpass mye skam at det ikke er lett å si høyt.

Det skumleste er når folk prøver så lenge at de blir permanent uføre av det. Altså bør man være sabla forsiktig med å mistenkeliggjøre de som ytrer at de blir mobbet, eller gjøre lista for høy for at de kommer seg ut av situasjonen.

Hyacinth sa for 14år siden:

Kanskje for en uke eller to. Men blir man ikke gjennomskuet når man uten grunn ber om sykmelding for et år? Leger er vel ikke SÅ dumme, vil jeg tro.

Hannah sa for 14år siden:

Nei, men trenger det være vanskelig å lage seg en grunn? Jeg vet ikke jeg altså.
Det er jo vanskelig for en lege å vurdere psykiske ting? Diffuse ting som vondt i ryggen osv?

Jeg håper det er blitt vanskeligere å lure seg til sykemelding nå enn det var før.

Hyacinth sa for 14år siden:

Jeg tror det er like vanskelig å lyve på seg psykiske plager som fysiske, dersom det er snakk om sykmelding over lang tid. Man sendes vel til utredning også, vil jeg tro.