Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg lurer på hvor alle disse svindlerne er jeg. Jeg må være veldig naiv. De jeg kjenner som har blitt trygdet eller har havnet på attføring har hatt gode grunner til det. Mitt inntrykk er at fastlegene er strengere på hvem som blir sykemeldt. Min fastlege ville ikke sykemelde meg da jeg begynte å bli dårlig av kreften. Vi visste jo ikke at det var derfor jeg var blitt så dårlig igjen. Etter at det ble oppdaget et halvt år etterpå la fastlegen min seg helt flat. Hun sa rett ut at hun hadde et stort press fra NAV på å ikke sykemelde og derfor hadde blitt mer en "tjener" for NAV enn så se meg. Det var nesten ordrett det hun sa.
Betenkelig!
Jeg burde egentlig skrive bok om mine erfaringer med NAV, leger, sykehus, sykepleiere osv. Mest positivt, men det har jammen vært en del rart.
Vi har alt for høye utgifter gjennom velferdsordningene vi har idag, hvor vi skal kutte og hva som er urettferdig at ikke alt er kuttet har jeg ikke satt meg inn i. Sikkert mange ting som kunne vært ryddet opp i, som eksempelet du nevner. At vi kan fortsette slik det er i dag vil uansett ikke være bærekraftig mange år frem i tid, hvis det hadde vært det tror jeg neppe politikere og andre ville vært så himla opptatt av dette. Jeg viste til et enkelt regnestykke tidligere i tråden, og synes det er skremmende tall.
Jeg er enig med rine i akkurat denne lille saken. Hvis man har en restarbeidsevne på 10%, så fins det nok av arbeidsplasser hvor det er virkelig bruk for deg. Det er f.eks. ingen som har lyst til å være vikar på ungdomsskolen, noe som fører til et veldig stort slit på oss som går der og blir pålagt vikartimer tilsvarende 20%. Hvis noen hadde orket å komme inn og ta en time i ny eller ne, så hadde det vært fantastisk! Og det er fullt mulig å tilrettelegge; du kan f.eks. be om å bli oppringt kun hvis det er en halv norskklasse som jobber på egenhånd, eller hvis det trengs prøvevakt.
Jeg mener også at staten i mye større grad burde betalt folk for "grøftegraving". Min uføre svigermor kunne f.eks. gjort en strålende god hjelp som ekstraressurs på et alderhjem; småprating, kanskje litt mating, lese ei bok, etc. På skolene kunne man hatt god bruk for voksenpersoner som var til stede i friminuttene, vandret rundt i gangene, og rett og slett var der. I Storbritannia har de et stort "volunteer"-system for denne typen jobber, i Sverige har de hatt sysselsettingsprogrammer for folk som ellers ikke kan fungere i en "normal" jobb. Naturhistoriska riksmuseet i Stockholm hadde falt sammen hvis man ikke hadde alle de merkelige skruene som setter på kaffi, rydder i samlingene, eller skriver merkelapper. Jeg syns vi må kunne kreve at folk som har en restarbeidsevne bruker den. Hvis de nekter, så mister de en tilsvarende del av stønaden.
Jeg var aktivt sykmeldt en liten periode i det siste svangerskapet mitt. Da var jeg en svært ustabil, men høyt verdsatt arbeidskraft. Når jeg var i form hentet jeg ut noen elever og hadde spesialundervisning med dem. Hvis jeg ikke var i form, så fulgte de vanlig undervisning. Min innsats kom på toppen av de vanlige rammene. Det var kanskje bare snakk om 10-20% i uka, men minijobben min var absolutt ikke bortkastet.
Psykiske plager krever gjerne også tiltak. Behandling hos psykolog, henvisning til DPS osv. Og der er det jo time på time med graving i psyken, kanskje kontrollspørsmål, tester og evalueringer underveis osv. For ikke å snakke om pushing i forhold til å gjøre det som skal til for å få det bedre. For mange er det å jobbe litt. For noen skaper for tidlig jobbing en forverring. Litt avhengig av hva man sliter med.
Spørsmålet mitt var om du mener i fullt alvor at antall mennesker på trygd i dette landet ikke er et problem.
Det har du ikke svart på. Dessuten vrangtolket du deg på en rødprikk også. Jeg har for fanden danse ikke sagt at mennesker på trygd er problemer. Jeg har sagt at det er et problem med så mange på trygd. Det er vanskelig å betale dette.
Det der er noe av det dummeste jeg har sett. Det er et betydelig antall som er sykemeldt etter mobbing. Flere er rimelig åpne på det også har jeg sett.
Ja, men de fleste uføretrygdes på grunn av lidelser som ikke har fysiske tegn ved seg. De vanligste diagnosene ved uføretrygd er psykiske lidelser (avhengig av selvrapportering av plager) og muskel- og skjelettlidelser (a la fibromyalgi, som ikke har noen sikre medisinske "tester", også avhengig av selvrapport av plager). Og om disse plagene er "ille nok" til å skape nedsatt/ingen arbeidsevne er jo avhengig av vurdering (og verdier!) hos både pasient og lege. Det er ikke noe tydelig skille mellom frisk og syk.
Jeg fikk beskjed fra saksbehandler i NAV nå at dersom legen min åpner bittelitt for at det kan være mulighet for at jeg har restarbeidsevne senere så får jeg ikke varig trygd. Hun sa at det har blitt veldig strengt. Hun sa også at NAV kan evnt. overprøve legen min. Som mange av dere vet så har jeg uhelbredelig kreftdiagnose og får kreftbehandling hele tiden.
Dette bare forteller meg at å få varig trygd nå er ikke noe som tas lett på. Jeg vet om ei anna som har samme diagnose. Hun er lærer i ungdomsskolen og har prøvd å jobbe mens hun har vært syk. Hun har fått avslag på varig uføretrygd, men arbeidsavklaringspenger.
Det er jeg helt enig med deg i. Jeg er også opptatt av det. Samtidig så tar sykdommen mye plass i livet pr. idag. En kan jo være både en kroniker og seg selv. Har nok mye hvordan sykdommen preger hverdagen.
Synes dette tema er fryktelig vanskelig og tenkte jeg skulle holde meg til å kun lese tråden. Men, må bare kommentere dette med at folk sykemelder seg pga mobbing. Jeg opplever at mange kollegaer og venner gjør dette og jeg synes det er helt horribelt. Det er ikke mobbing engang, det er konflikter på arbeidsplassen de rett og slett ikke orker forholde seg til. Jeg synes det er helt sykt tragisk at folk bare kan gå til legen å få sykemelding for dette og det undergraver hele velferdsstaten og systemet vi har. Og desverre blir det da slik etterhvert at det må til innskrenkinger som jo også vil ramme de som selvfølgelig burde få all hjelp og støtte de trenger.
Jeg blir litt småkvalm når Stoltenberg skryter av at vi har så lav arbeidsledighet i Norge i forhold til andre land rundt oss. Faktum er at nesten 650 000 mennekser i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidslivet på en eller annen trygd - og det i et land på 4.6 millioner!! Sorry, men det er noe riv ruskende galt med systemet som gjør mennekser til langvarige klienter, ikke pasienter.
Og nei, jeg snakker selvfølgelig ikke om mennesker som er kreftsyke som HI. Jeg snakker om den gruppen mennesker jeg kjenner som sykmelder seg hvis de ikke liker en konflikt de er i på jobben eller de som har blitt friske igjen fra sykdom men rett og slett vært borte så lenge fra arbeidslivet at de har blitt arbeidssky.
Det er jo akkurat det som gjør det så vanskelig: trekker man mobbekortet ("Jeg blir mobbet på jobben og dette gjør meg fysisk og psykisk syk"), så kan man ikke motargumentere, for da mistenkeliggjør man. Jeg har opplevd at en kollega ble sykemeldt fordi h*n opplevde mobbing på jobben, noe verken vi kollegaer eller ledelsen kjente oss igjen i. Men vi kunne ikke motargumentere fordi da mistenkeliggjør man og det er jo fyfy. Så derfor ble vi stemplet som mobbere, ledelsen ble stemplet for at de ikke gjorde noe med det dårlige arbeidsmiljøet (som vi andre altså opplevde som et godt arbeidsmiljø) og det ble iverksatt dyre tiltak med innleide konsulenter som altså skulle bedre et arbeidsmiljø de fleste allerede opplevde som bra.
Jeg var på et foredrag gjennom jobben min der det ble påstått av en eller annen kjent lege at den største delen av alle landets langtidssykemeldte var sykemeldt på grunn av diffuse plager- plager som ikke var mulig å "bevises" med tester og undersøkelser, med andre ord må man enten stole på det pasienten sier eller man anklager vedkommende for juks. Det tror jeg mange leger kvier seg for.
Jeg tror virkelig ikke at det er særlig vanskelig å lyve på seg en whiplashskade eller en fibromyalgi, hvis man har den "rette" instillingen.
Ok, da skjønner jeg vinklingen. For mange er det jo derimot ikke sånn. Det er jo også noen kriterier som skal være på plass for at noe kan defineres som mobbing. I tillegg bør man kanskje følges opp av en behandler som kan ta opp det som skjedde helt konkret og si noe om det. Ikke bare fordi man ikke skal slenge mobbebegrepet rundt seg som konfetti, men også fordi det kanskje er en atferd som bunner i noe som kan trenge korrigering. Om man stadig opplever seg mobbet uten å være det er det jo et problem det også.
Dette syns jeg høres veldig lurt ut. En fast jobb med temmelig lav intensitet, men noe som er nyttig og fint.
Derimot hadde jeg dødd litt hvis noen hadde sagt jeg skulle jobbe som ringevikar i skolen resten av mitt liv. 20-30 arbeidsaktive år hvor man ikke vet hvor, når og om man skal på jobb før påmorgenkvisten samme dag. Hvem orker det?
Jadda, man må veie sine ord på gullvekt. Jeg endret ingenting av det jeg skrev, jeg endret ikke mening heller. Og ærlig talt kunne flere ordlagt seg radikalt annerledes i disse debattene. Jeg tenker da på de som stadig klager over velferdsordninger som skulle vært enda bedre og ikke er sjenert for å klage på belastninger de fleste andre tar hver eneste dag.
Jeg for min del har en sterk mistanke om at jeg hadde vært langt mindre irritert om jeg så spor av takknemlighet en gang iblant fra de som får tildelt feks en fin utdannelse fra nav som andre må betale og skaffe seg på egenhånd. Men isteden er det visst en soleklar rett som man kan kjefte og smelle om at ikke er bra nok. Det går an å uttale seg med respekt overfor de som betaler gildet også. Det er ikke bare syke mennesker som trenger en tilbakemelding på at noe er bra.
Jeg gjentar at det er mange som er sykemeldte på grunn av mobbing, og jeg sier meg helt enig med de som sier at mobbingen ofte ikke engang er mobbing, men snarere at det er mange som ikke greier å rydde i en konflikt og dermed sykemelder seg isteden.
Jeg vil tro jeg kunne blitt sykemeldt pga "forhold på arbeidsplassen" i morgen den dag hvis jeg gikk inn for det. Jeg har store klasser andre ikke vil ha (de blir nemlig syke av de...) høye skuldre, lang arbeidsvei og ugunstig timeplan. Klaging på søvnmangel og sipping på legekontoret: Voila, tipper jeg hadde fått meg en ukes sykemelding i første omgang, men helt sikkert mer hvis forholdene ikke endret seg.
Signerer dette. Jeg har vært i arbeidslivet i 17 år og det er søren ikke mye som skal til av arbeidsplassproblemer før det er greit å sykemelde seg, altså. :niks:
Jeg har opplevd det samme. Mobbekortet er en sikker vinner. Alltid. :nemlig:
Er enig med mye av det SF skriver her, (men får ikke grønnprikke) jeg savner også ørlite grann takknemlighet i forhold til alt man faktisk får fra staten, ikke bare sutring og krav om Mer. Nå! Mulig jeg ikke er representativ for folk flest altså, men jeg er faktisk så lei hele opplegget at jeg har sluttet å se TV2 nyhetene fordi de hver eneste gang inneholder minst ett innslag om en fryktelig foruttrettet nordmann som ikke har fått det han har krav på. :gal:
Og så tror jeg vi blander kortene litt her nå. Det er forhåpentligvis lettere å få sykemelding enn uføretrygd, og jeg tror det er veldig mange flere i sykemeldte-gruppen som fint kunne klare å være i jobb enn det er i uføretrygdede-gruppen. Vanskelig å kun holde seg til kun ett område når vi diskuterer økte trygdeutbetalinger.
Men er de syke i tillegg? Har de ingen andre utsikter enn å gjøre det resten av livet? For jeg har jobbet mye som ringevikar før jeg ble syk, og det var helt uproblematisk, jeg hadde helse og overskudd, og var stadig på utkikk etter noe annet og mer varig. Det blir rett og slett noe helt annet.
Jeg er iallefall uendelig takknemlig for det jeg får, og helt enig i at det bør man være. Men at man kan bli red, bekymret og forarget når det trues med å kuttes og komplisaeres er ikke så rart, for man blir altså ikke feit av uføretrygd, trass i hva det høres ut som mange tror.
Og jeg tror og man misforstår hverandre litt, når attføring, trygd og sykemelding diskuteres om hverandre. Det er jo ulike grupper med ulike behov og forpliktelser
Når jeg leser det som blir skrevet her, undertonen av at så mange syter seg frem til de fantastiske trygdeordingene og rettighetene, så er jeg virkelig sjeleglad for at jeg sitter her på denne siden av skjermen med kroniske smerter flere steder i kroppen og har blitt eier av den fantastiske diagnosen fibromyalgi. Jeg sutret meg selvsagt til den fordi jeg ikke ønsket å jobbe mer i det yrket jeg nettopp hadde utdannet meg til. Et yrke som var selve drømmen for meg.
Jeg kjemper daglig en kamp for å bli frisk. Fy for en tilleggsbelasning det er i det å vite at så mange av dere har slike holdninger dere har!
Jeg bør virkelig holde blikket lavt. Det fortjener jeg sikkert på toppen av den sorgen jeg bærer. Sorg over å ikke vite hvordan jeg skal få snekret sammen livet mitt igjen og frykten for å slippe håpet.
Beklager at dette ble personlig. Jeg er ikke istand til å diskutere på et generelt grunnlag for tiden og det beklager jeg. Jeg har blitt et ansikt bak tallene.
Der er det som gjør denne diskusjonen så vanskelig. Man ønsker seg en generell diskusjon, men det er så fryktelig vanskelug, fordi det er livet vårt som diskuteres, kommentarene rammer så nært at det er nesten umulig å ikke ta det personlig. Men det vanskeliggjør en generell diskusjon.
Jeg kan ikke nødvendigvis stille på jobb kl 8 om morgenen, om jeg blir ringt til kl 7. Jeg trenger nemlig mye lenger tid enn det på å myke opp kroppen før den er klar for å i det heletatt gå ut døren.
For å si det enkelt: Ringevikar er rett og slett ikke jobben for en med kronisk sykdom. Det handler absolutt ikke om latskap og å ikke ville benytte restarbeidsevnen. Det handler om at man trenger forutsigbarhet for å kunne planlegge dagene sånn at man faktisk kan benytte restarbeidsevnen sin.
Hannah - det at du med din sykdom ikke føler at du kan stille som ringevikar betyr ikke at ikke mange, mange andre faktisk fint kan jobbe som ringevikar.
Dessuten kan man ringe etter en vikar feks to dager før også - det er ikke automatikk i å ringe syv på morgenen. Man er heller ikke pliktig å si ja om man kjenner at det ikke går den dagen.
Dersom man vet at man kan jobbe to timer per dag isteden så er det feks mulig å jobbe som følgevenn. Det er vel omtrent 15 % stilling eller noe sånt - og superviktig og verdsatt.
Joda, klart, de ringer ikke alltid samme morgen, og da går det greiere. Problemet når man er ringevikar, er at man gjerne føler man må si ja uansett når de ringer. Sier du nei mange nok ganger, så slutter de jo å ringe.
Og ja, jeg har faktisk jobbet som ringevikar en god stund, bare for å få lov til å være i arbeid.
Du uttaler deg så bastant, og det er det jeg reagerer på.
Andre jobber, som følgesvenn som du nevner, eller sånn som gajamor nevner over her, tror jeg ville fungere mye bedre for veldig mange.
Poenget mitt var jo ikke at alle skal være ringevikarer. Det var bare et eksempel fordi en eller annen oppi lia her mente at det ikke går an å jobbe små stillinger som har noen verdi. Ringevikar er en sånn stilling, følgevenn en annen, man kan vaske et bittelite kontor en gang i uken, man kan lime konvolutter en dag i måneden eller man kan kjøre ut mathandling for eldre. Man kan være it-konsulent eller man kan gjøre noe annet. Det er en del der ute hvor man ikke er avhengig av fast arbeidstid eller stillingsstørrelse - var kun det jeg ville ha frem.
Med AAP-ordningen ble det gjort veldig mye vanskeligere å få betalt utdanning altså. Spesielt om man er under 26, da får man strengt tatt ikke dekket utdannelsen med mindre app er eneste mulighet for utdannelse (i praksis må man enten være så syk at man ikke kan overleve med kun støtte fra lånekassen (f.eks. om man ikke kan være fulltidsstudent pga. sykdom og ikke kan jobbe ved siden av) eller man må ha brukt opp retten til støtte fra lånekassen på en annen utdannelse man ikke kan bruke og er uten mulighet til å finne høvelig arbeid uten utdannelse). Hvor strengt dette blir praktisert varierer nok fra saksbehandler til saksbehandler, men sånn er lovverket i hvert fall.
Jaudå, jeg er med på den altså, og jeg er enig med deg. Veldig veldig mange kan absolutt jobbe litt, man må bare finne den riktige jobben for hver enkelt.
Jeg forstod det som at du mente at hvem som helst som er uføretrygdet kan være ringevikar, vaskehjelp, kjøre ut matvarer osv. Sånn er det jo ikke. Man må finne riktig jobb også, for at man skal kunne utnytte restarbeidsevnen sin.
Noen kan være vaskehjelp - feks om man sliter med angst. Andre kan være ringevikar til tross for leddgikt - de dagene leddene virker noenlunde. Så er det atter andre som kan gjøre andre oppgaver.
Til Jessica: Jeg svarer deg på vegne av Statens pensjonskasse. Jeg ser at du skriver om barnetillegg fra Statens pensjonskasse i innlegget ditt. Hvis du er usikker på om du får det du får fra oss er riktig beregnet vil jeg gjerne at du sender meg en e-post på denne adressen: [EMAIL="[email protected]"="[email protected]"][email protected][/EMAIL]. Hvis du gir meg navn og fødselsnummer (i e-posten altså) kan jeg få noen til å dobbeltsjekke at alt er riktig. Og hvis det er noe du ikke forstår kan jeg få noen til å ringe deg og forklare - hvis du vil. Med vennlig hilsen Sol Daler Stafsnes, kommunikasjonsrådgiver i Statens pensjonskasse.
For det første er dette helt useriøst. Statens pensjonskasse vil ikke oppfordre noen til å sende mail med personnummer på denne måten. Og dersom en eller annen tulling med mailkonto der skulle finne på noe sånt, så håper jeg dette gjelder fint som oppsigelse.
Da håper jeg vedkommende får en tilbakemelding fra sin arbeidsgiver om denne metoden for å be folk oppgi personopplysninger. Om det skulle være henne da. Det er jo ikke noe vanskelig for hvem som helst å skrive at de kan nås her og der.
Vel, det er jo da bare Sol som mottar personopplysningene og dermed kan gjøre jobben likevel, og ikke den som eventuelt skulle svindlet, all den tid det er en reell mailkonto som tilhører SPK-Sol. :)
Hei igjen! Som noen ganske riktig har påpekt bør du av sikkerhetsmessige grunner ikke sende fødselsnummeret ditt i e-post direkte til meg. Derimot kan du trygt bruke kontaktskjemaet som du finner på våre nettsider: www.pensjonskassa.no/medlem/kontaktskjema.html
Skjemaet ligger på en sikker server, og kan trygt brukes.
Beklager, jeg var nok litt rask der i sted. Men tilbudet om å kontakte oss står altså fortsatt ved lag. Hvis du vil ha henvendelsen din via meg skriver du bare det i beskjeden i kontaktskjemaet, så hjelper jeg deg i kontakt med rette vedkommende. Mvh. Sol Daler Stafsnes, kommunikasjonsrådgiver, Statens pensjonskasse
Det er uansett veldig uheldig å oppfordre folk til å sende sensitive opplysninger til anonyme folk på nettet. Selv om det i dette tilfellet skulle være reelt at Sol representerer Statens Pensjonskasse, så er det nok av eksempler på at folk blir lurt og svindlet fordi de får e-post eller annet fra noen som utgir seg for å være politiet, banken deres, forsikringsselskapet deres eller annet.
Ja, man kan google og sjekke, men i praksis er det fryktelig mange som ikke gjør det, og derfor bør man bare lære bort at man aldri skal stole på slike henvendelser. Derfor er det uheldig og uprofesjonelt å be om personopplysninger på denne måten.
Skulle Sol, som ansatt i SPK, ønske å hjelpe Jessica, burde hun heller be Jessica om å ringe SPK og be om å få snakke med Sol. Da skulle Jessica være ganske trygg på å komme til riktig etat.
Sol - jeg vil gjerne ha en forklaring på om det stemmer at man ved omskolering får omskolering til tilsvarende status som det yrket man forlater, jeg? Eller får man minste nødvendige for å få en jobb i det hele tatt? Og hvordan vurderer man dette?
Enig. (Hun har da også presisert akkurat dette i et senere innlegg.)
Den er litt på siden av saken, synes jeg. Det er nok av folk her som kikker innom FP i arbeidstiden - og det kan godt hende at en FP-bruker har tipset Sol om saken.
Jeg synes det er fint om folk som jobber med/har kompetanse på konkrete ting som diskuteres her kommer og gir informasjon, så jeg synes det er synd å kritisere noen for akkurat det.
Jo for all del, det er jo positivt men da bør man jo beholde en viss grad av profesjonalitet i det. Jeg jobber i bank selv og ville aldri brukt et forum som kommunikasjonskanal når det gjaldt en spesifikk persons sak, slik det er tilfelle her. PM kunne vært et alternativ.
Statens pensjonskasse og NAV er to veldig forskjellige ting. Det kan godt være hun vet det, men det er vel strengt tatt ikke hennes bord tror jeg.
Jeg synes ikke vi skal behandle henne så hardt. Hun har beklaget at hun bommet i forhold til bruk av mail (jeg vet ikke hvilke maillinjer SPK har, men enkelte sykehus har begynt å tillate mailkorrespondanse etter oppretting av sikre linjer, så det er ikke så entydig som det en gang var). Men det er fint at hun tilbyr seg å sjekke fakta i den saken synes jeg.
Hun er jo kommunikasjonsrådgiver, så en del av jobben hennes er kanskje å følge med på nett hva som skrives om SPK?
Når det gjelder spørsmål om NAV-ytelser er vel ikke hun rette person å spørre, ref annet innlegg.
Joda, men det jeg svarte på, var at du lurte på om hun ikke hadde noe bedre å ta seg til enn å lese på forum. Og det synes jeg var en litt urettferdig kritikk. (Det å følge med på når en etat/bedrift omtales på nett og i sosiale medier, det burde absolutt være innenfor stillingsinstruksen for en kommunikasjonsrådgiver.)
Beklager, Smilefjes, men her kan jeg ikke hjelpe deg. Vi driver bare med pensjon, for de som er medlem i Statens pensjonskasse, ikke omskolering, så da må du nok snakke med NAV.
Takk Sol! Jeg tror det var gode tanker som lå bak det du har skrevet her og det er fint. Samtidig så er jeg her med et nick. Jeg vil ikke oppgi min identitet overfor en person jeg overhodet ikke kjenner.
Sosionomen på sykehuset her ringte SPK for meg da jeg satt der. Der fikk hun bekreftet at jeg ikke får barnetillegg så lenge jeg har gått over fra Tidsbegrenset uførestønad til AAP. Sosionomen ba om bekreftelse til slutt og fikk samme svar. Jeg venter utbetaling nå i disse dager fra SPK så da vil jeg få bekreftelse. Hadde vært utrolig glad dersom det var feilinformasjon fra SPK. Det er mange penger for oss nå.
Hvilken bidragsordninger kan statenspensjonskasse komme med? Gjelder det bare ved uføre? Eller finst det bidragsordninger om man feks havner i AAP? :blond:
Forøvrig: hvor mange sitter vel ikke på FB i arbeidstiden? Synes ikke at en kikk innom FP er noe verre akkurat, heller bedre... om man likevel skal bedrive noe annet i arbeidstiden sin.... :sparke:
amo og kie - les over innleggene en gang til og se litt nærmere på de som sier at det er en straff å ikke få mer enn man får, at det er ille nok å være syk som det er, at man ikke får venner på jobb om man ikke jobber det man kan og at man derfor bør slippe. Kanskje er det ikke så rart at det spisser seg litt til? Det er ikke ensidig kritikk av syke mennesker det her. Det er sagt til det kjedsommelige at alle bør få hjelp til å klare seg selv. Jeg vet ikke hvorfor dere fornærmes av det.
Jeg er rimelig sikker på at jeg ikke har et problem med å si akkurat det jeg har sagt her til absolutt hvem som helst. Jeg føler definitivt solidaritet med feks Jessica og alt det hun går gjennom. Jeg tror jeg kommer frem med det også. Det går fint å ha to tanker i hodet på en gang og det går fint å mene at en god del folk ikke tar det ansvar de virkelig burde for sine egne liv, samtidig som man mener at samfunnet ikke opptrer rett overfor feks komatøse pasienter.
Dette har det vært en del endringer på og det kommer nok mer. Man har strammet inn en del fra gamle attføring. Mange faktorer som spiller inn og her ligger nok det største rommet for skjønn man har som saksbehandler i NAV. På godt og vondt. Dette vil nok variere litt etter hvor man bor i landet og hvordan arbeidsmarkedet er. Status skal ikke ha noe å si i utgangspunktet, men sannsynligheten for at personen kan fungere i stabil jobb over tid. De aller fleste på omskolering er nok folk i tunge/ev statiske jobber som av en eller annen grunn ikke kan fortsette og som må ha en varierende kontorjobb som er fleksibel f.eks. Ev folk som av en eller annen grunn har vært utenfor arbeidslivet i lang tid og hverken har praksis eller formell kompetanse som gjør det mulig for dem å få innpass i det ordinære arbeidsliv. Noen har spesielle utfordringer uten at man helt kan sette fingeren på hva det er, men at det er helt klart at de trenger bistand for å komme seg inn på arbeidsmarkedet.
Av og til virker det som om man enten mener at det er over halvparten snyltere og de som lever på offentlige stønader får for mye og ikke er taknemlig nok, ikke er interessert i å jobbe og ellers kunne gjort en innsats om man bare ville. Eller så mener man at vi ikke har stort offentlig forbruk til trygdeordninger, og at det tvert imot bør økes fordi man forstår hvordan de syke har det og at de burde ha krav på samme levestandard som andre, og at opplevd behov og hensynet til enkeltsjebner bør være styrende for det offentlige forbruket mer enn samfunnsøkonomi.
Dette er vel grunnen til at mange av oss synes dette er veldig vanskelig når man prøver å diskutere prinsipielt. For med mindre man tar det standpunktet at de trygdede burde fått mer og at det offentlige forbruket av trygdemidler er langt utenfor faresonen, er det endel som føler seg mistenkeliggjort og lite akseptert.
For min del er dette mer et samfunnsøkonomisk spørsmål enn et moralsk spørsmål. For vi vet jo alle at det er noen som tøyer grensene for trygdeordningene. Vi vet også alle at endel av de som lever på trygd sliter med å få endene til å møtes på toppen av de påkjenningene de ellers måtte ha. Og vi vet at NAV-systemet kan være en jungel av frustrasjoner. Og at sannsynligheten for at man ved å redusere stønadene også vil redusere bruken av dem. Om dette er riktig å gjøre av den grunn er noe annet.
Det går for mye penger til trygdeytelser i dette landet. Det er det ikke mye tvil om. Hvordan vi ligger an i forhold til sykmeldinger etc i forhold til andre land er det jo tvil om, men det endrer ikke det faktum at den totale mengden trygdeytelser er i ferd med å bli et kjempeproblem. Derfor måtte man gripe inn i forhold til alderspensjoner. Og man må prøve å gripe inn i forhold til arbeidsledighet-, uføre-, og sykepenger. Problemet er hvordan. For enten man mener det er et problem med hvor grensene går for å få de ulike stønadene eller man mener at det er for få som får dem, endrer det ikke det faktum at den totale utgiftsmengden blir for stor. Det er vel ingen som er uenige i at man skal hjelpe og stimulere til å komme seg ut i en jobb som gir inntekt, men det kan være det må til med ytterligere innstramminger enten vi liker det eller ikke. Og da må man velge om man skal prioritere mellom grupper eller bruke ostehøvelprinsippet.
Jeg har fått betalt utdanning via attføring og er veldig takknemlig for det, men jeg har ingen planer om å stå med lua i hånda og blikket i bakken og være takknemlig ovenfor alle skattebetalere som har vært med å sponse meg. Jeg er glad for at ordningen fins, jeg er glad for at jeg fikk denne muligheten da helsa røyk. Jeg er takknemlig for at jeg har fått dette, men makter altså ikke å gå i ydmyk gange foran alle skattebetalere jeg treffer, da det umulig kan være helsebringende å alltid gå med lut nakke.
Jeg syns SF bør ta på seg rådgiverrolle for folk som har 15 - 20 % restarbeidsevne og hjelpe dem å finne ut hva de kan gjøre, og også hjelpe dem å finne disse jobbene. Det hadde vært strålende om jobber og folk hadde funnet hverandre, for det er mange som ønsker seg så små stillinger og jeg ser her at flere påstår at disse jobbene fins. :nikker:
Dette blir litt barnslig. Det er vel ingen her, ikke SF heller, som sier at noen som helst skal stå med lua i hånda og blikket i bakken ovenfor alle skattebetalere. Ellers er Kattas siste innlegg vel verdt å lese nøye.
Hvorfor skal akkurat uføretrygdede vise takknemlighet? Hvorfor skal ikke alle vi som på et eller annet vis tross alt bor i dette samfunnet og nyter godt av alle godene, vise takknemlighet? Hva med dere som har tatt en lang utdannelse - betalt av staten. Den er ikke gratis, vet dere. Er dere takknemlige i forhold til dama i kassa på Rimi som ikke har tatt utdannelse etter ungdomsskolen?
Skal vi alle være ekstremt takknemlige i forhold til Olav Thon som betalte mer i skatt i fjor enn de fleste av oss kommer til å tjene gjennom et langt liv?
Personlig skulle jeg gjerne sett litt mer takknemlighet fra de som har evne og helse til å jobbe, studere, bidra og slite på jobben. Som slipper å våkne med smerter hver eneste dag, og lure på hvor ille det kommer til å være før dagen er omme. Som slipper å posjonere ut den minimale energien sin nøye hver eneste dag, og likevel må takke nei til nesten alt.
Men det er meg, da...
Staten sponser jo ikke utdanning på folk for å være snill, men for at det lønner seg.
Nå snakker jeg jo bare for meg selv, men jeg er ofte takknemlig for at jeg lever i den velferdsstaten jeg gjør jeg. Kanskje spes under graviditet, permisjon o.l. for da blir det så ekstremt tydelig. Jeg betaler også på mitt studielån på over 300 000 med glede. Ok, ikke akkurat med glede, men greit iallefall. Jeg synes ikke at man skal stå med lua i hånda på en underlegen måte og være takknemlig, men det er en mellomting mellom det og det å tenke "det skulle jammen meg bare mangle".
Signerer ellers Katta lenger opp her. Det er veldig vanskelig å diskutere trygdeordninger uten at folk føler seg tråkket på tærne. Det eneste som er sikkert er at det kommer til å bli endringer. Rett og slett for at det kommer til å bli tvingende nødvendig i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Forhåpentligvis vil vi da også kunne se endringer i arbeidsmarkedet som gjør at det er mer åpent for folk som har en del begrensinger enn det er idag. Forskjellene mellom folk vil nok øke også som et resultat av dette. Forhåpentligvis vil vi klare å holde kvaliteten oppe på de viktigste ordningene som sykepenger og uføretrygd.
Jeg er takknemlig, selv om jeg fremdeles betaler tilbake på den lange utdannelsen min. Noe dama på Rimi sikkert slipper. Vi sitter nok igjen med samme nettolønn, vil jeg tro. :gruble:
Du tenker på studielånet, ikke sant? Det er jo din personlige utgift. Jeg tenker egentlig mer på at du burde vært takknemlig for at selve utdanningen tross alt er gratis.
Det er den ikke i for eksempel USA.
Jeg er takknemlig for at utdannelsen er gratis her i Norge, selv om jeg ikke har utdannet meg til for eksempel tannlege, som tross alt er noe av det dyreste vi har av utdanningsløp. På samme vis er jeg takknemlig for at vi har et system som fanger opp folk som havner litt på siden av arbeidslivet. De som av en eller annen grunn ikke klarer å arbeide mer. Jeg er glad for at disse menneskene ikke havner på gata med en tiggerkopp.
Selvsagt har Katta et poeng - utbetalingene til syke/uføre må ikke ta overhånd. Men har det egentlig blitt bevist at disse utgiftene er det som velter lasset? At det er de uføretrygdede som gjør at AS Norge hadde gått med dundrende underskudd, hadde det ikke vært for olja og innvandrerne?
Ja, jeg ville bare si at det merkes også. Og at jeg har sansen for det. :sparke:
Jeg sier ikke at man aldri skal prate om svindel og misbruk og fandens oldemor. Men jeg synes gode debatter om viktige samfunnsspørsmål ofte sporer av og reduseres til nok en moraliseringsdebatt.
Jeg er takknemlig for alt, jeg :raus: Og enda bedre; jeg kunne ikke finne på å kalle det å måtte jobbe litt for en straff (!) sutre over NAV fordi de er seine med utbetalinger osv. Ingen her har sagt at uføretrygdede/syke må stå med lua i hånden, bare reagert på utsagn som at å utnytte restarbeidskrafen er en straff, å måtte sende inn meldekort er en ekstrabelastning. (Riktignok ikke skrevet i denne tråden, men lell) Slike ting.
Jeg synes debatten i aller høyeste grad en moraldebatt, eller en holdningsdebatt, for å være mer presis.
Er det ok for deg om arbeidsgiver betaler ut lønnen din et par måneder etter angitt tid, eller er det sutring bare når syke mennesker frustreres over at de ikke får utbetalt det de baserer økonomien sin og har et juridisk krav på til forventet tidspunkt? : oppriktig nysgjerrig:
Seriøst? Fordi man er ufør skal man ikke kunne klage om pengene kommer for sent slik at regninger går til inkasso? Man må jo kunne forvente at de pengene man har fått tildelt kommer til den datoen de skal? Man har jo forpliktelser som alle andre, barn og familie som skal ha mat, klær osv.
Hva mener du med "påstår at disse jobbene fins"? Det ligger massevis av småjobber på deltidsjobb.no, nav.no, eller hvis du ringer kommunen og spør om de trenger ringevikarer i skoler, barnehager eller helsevesenet så hopper de høyt av glede.
Gå på craigslist.no, jobber, lionbridge internet assessor. Det er en dønn seriøs arbeidsgiver, du kan jobbe hjemmefra nøyaktig når det passer deg, og så lite eller mye som du orker. Jeg har testet den, og fått utbetalt flere ti tusen kr. Timelønna er omkring 130 kr, og jeg syns det var møkkakjedelig i lengden. Men veldig greit å tilpasse en varierende restarbeidsevne på ca 20%
Hvis du kan et språk flytende, så er det flere steder man kan få jobb som oversetter eller korrekturleser. Selvsagt ikke like godt betalt som det fagfolkene får, men du kan ta på deg oppdrag når du er i form til å jobbe, og takke nei til de du ikke orker å ta. Isotranslations.com/tranwise er en, odesk.com er en annen.
Kan du skrive? Skriv en blogg og legg inn annonser, eller selg artikler.
Kan du tegne eller fotografere? Selg bilder på nettet.
Kan du sy eller lage smykker? Selg dem på epla.no eller finn.
En jobb er ikke noe du kan kjøpe på butikken. Du må faktisk ut og leite aktivt selv. Men begynner du først å leite, så ser du hvor store muligheter som fins for en som kan jobbe noen få timer i uka. Det er mye verre å finne seg fulltidsjobber via slike kanaler.
Det største problemet ligger i navsystemets manglende aksept for "næringsdrivende". Men folks holdning til at en jobb er noe man får av en arbeidsgiver, det er et ganske høyt hinder det også.
Mer på bloggen min, hvis du faktisk er interessert alle mulighetene som finnes og ikke bare mente det som nedrakking av SF.
Jeg kan ta kritikk på at dette var helt feil tråd å ta debatten i, og er litt lei meg for det. Jessicas og mange andres situasjon i denne tråden er ikke det jeg vil debattere, men det samfunnsøkonomiske perspektive på det norske trygdesystemet. Også lærte jeg litt mer om hvordan systemet fungerte også, men jeg skulle helst holdt meg til lesningen denne gangen. Vi burde heller laget en mer generell debatt.
Når det er sagt er jeg er den første til å si at jeg også har nytt godt av gode velferdsordninger, som langtidssykemeldt etter operasjon for snart tre år siden, gjennom to svangerskapspermisjoner hvorpå den ene var med tre måneder kontantstøtte i tillegg. Da jeg var syk jobbet jeg hardt med å ikke ha dårlig samvittighet for at jeg ikke klarte å jobbe, eller mer riktig, for de på jobben som måtte gjøre mer fordi jeg ikke var der. Men jeg så alvoret i øynene, det bel satt inn vikar, og jeg senket skuldrene mer. Når jeg var i denne sårbare perioden i livet, da jeg virkelig var syk, så unngikk jeg heller debatter om sykelønn o.l, fordi det nettopp er de som har den største samvittigheten som tar dette mest inn på seg. Jeg er en slik.
Derfor igjen; helt feil tråd å ta diskusjonene på generelt grunnlag. Jessica åpnet med et meget personlig innlegg, og det blir feil for en generell debatt. :klemme:
Oi oi oi.
Forestill deg at du er så syk at du faktisk ikke kan jobbe.
Du har ikke jobbet på veldig lenge, og utsiktene til å bli frisk nok til det er i beste fall marginale.
Du er prisgitt et velferdssystem (som jeg forøvrig er veldig takknemlig for, bare for å ha det sagt!) som du faktisk er fullstendig avhengig av for å klare deg gjennom denne måneden, neste måned og den etter der - på ubestemt tid. Du har et stramt budsjett som går rundt, men bare såvidt, og bare om du får de pengene du skal ha til rett tid. Kanskje har du allerede vært nødt til å utsette regninger, prioritere noen fremfor andre og sånt.
Når pengene dine da blir forsinket, gjerne opptil tre uker,kanskje på grunn av internt rot og menneskelig svikt på ditt lokale NAV-kontor, da velter hele budsjettet. Da kommer du inn i en ond sirkel der enda flere regninger må forskyves, du får purringer, purregebyrer og inkassovarsler. Er du riktig heldig og har en psykosomatisk diagnose, kan det i tillegg faktisk hende at helsetilstanden din forverres på grunn av situasjonen.
Det var ikke ment som nedrakking av SF, nei. Men jeg har selv vært på leit etter minijobb og ikke funnet noe som fuker ut ifra mitt handicap, og jeg antar at det er fler enn meg som sitter med ingen utdanning og handicap som gjør at de ikke finner noe å gjøre. (Jeg valgte å jobbe frivillig for bymisjonen for ikke å gå på veggen mens jeg ventet på utredning av handicap, for der var det plass til, og behov for, folk som meg. Men man kan ikke forvente at alle kan gjøre det samme.)
Jeg ser at det er forskjell på privat og offentlig næringsliv når det kommer til sykefravær og uføre. Jeg jobber i privat næringsliv nå, på en plass med veldig lavt sykefravær, men observerer at det i offentlig sektor er helt andre tall. Hva dette skyldes skal jeg ikke begi meg ut på å spekulere i her, men det er absolutt en diskusjon som er verdt å ta.
:knegg: rine da. Det er gode grunner til å være irritert på nav her og der. Det har ikke akkurat fungert etter boka alltid, og man får selvfølgelig panikk når det ikke kommer penger, klagetiden er 6 måneder og søknaden er som sunket i jorden. Aldri få tak i samme person to ganger, aldri bli ringt opp når de lover det, aldri få noe klart svar. Jeg skjønner veldig godt at folk fortviler over NAV. Jeg skjønner også at endel fortviler over sin egen situasjon. Men derfra til å mene vi har dårlige ordninger i dette landet er det et lite stykke.
Neida. Men det er alltid litt spørsmål om i hvilken sammenheng ordene faller også. Selv om det du sier der er noe de fleste av oss er både enige og uenige i. Jeg ser jo helt klart at for meg hadde det vært krise å måtte ned så mye i lønn. Jeg har forsikringer som sikrer meg i så måte, men uten dem hadde det blitt smalhans. Likevel er det også åpenbart at noen ønsker seg dette uten at de burde være nødt. Jeg tror ikke det er så mange i den kategorien dog, men det er en gruppe jeg sliter med å forstå.
Nope. (Gadd ikke lese bloggen, den hadde så liten skrift. :flau: ) Prøver å formulere bedre: Jeg tror at grunnen til at trygdeutbetalingene skyter i været er et mer og mer avslappet forhold til hva man selv kan og bør betale (har gitt eksempler lenger fremme i tråden) og hva det er rimelig at staten sponser. Så lenge NAV og legene har har diffuse regler og retningslinjer, og det i stor grad er opp til pasienten selv å definere hva han kan klare og ikke, mener jeg at det til slutt handler om holdninger og moral. Det er selvfølgelig også et samfunnsøkonomisk spørsmål, men gitt at vi kunne skaffe pengene som skal til for å opprettholde dagens nivå, kunne vi da sagt Problem Solved? Jeg vil si at et samfunn der flere og flere mennesker er mer eller mindre uinteresserte i å jobbe for føden, iallfall i perioder i livet da alt ikke er tipp/topp, definitivt har et holdningsproblem i befolkningen.
Det var en debatt i forhold til den linken jeg la ut. Jeg syns den beskriver så godt frustrasjonene man havner opp i når man blir kronisk syk og avhengig av NAV-systemet.
Diskuter i vei Emm. Det var det jeg ønsket.
Må samtidig si at jeg tror ikke det kan være lett å sitte ansikt til ansikt til et menneske som ikke klarer å jobbe lenger og antyde at den ljuger og vil ikke jobbe. Mange som sliter med ME (kronisk utmattelsessyndrom) blir ikke trodd. Fibromyalgi er også en omdiskutert diagnose. Det må være forferdelig å være så dårlig og i tillegg måtte bevise at man er syk.
Det er jeg enig i. Det ville ikke løst problemet for alle, men for en del.
Når det gjelder "klaging på NAV" så blir det kanskje litt unyansert. Det er lettere å fortelle om saksbehandleren som en gang i tiden påstod at jeg ikke skulle ha fødselspenger fordi jeg ikke hadde vært gravid i alle 10 månedene jeg måtte ha jobbet i minst 6 måneder av, enn å fortelle om den forståelsen jeg møtte da jeg satt der med helseplager og ikke hadde kontroll over egen gråt.
Min "kritikk" av NAV nå, går for egen del på nettopp det du nevner. NAV funket godt da jeg ikke kunne gjøre noe. Det er nå, som jeg merker at jeg kan gjøre noe og at jeg heldigvis er i ferd med å gjenvinne arbeidsførheten min, at jeg opplever at NAV ikke er helt oppdatert på f.eks. jobber som du nevner. Altså hvordan man skal gradere, kombinere og gjøre det riktig. For det må man jo når man f.eks. har 10% arbeidsførhet og fortsatt trenger NAV i ryggen. Det er kjipt å ville prøve, men være redd for å trå feil. Jeg er fortsatt yrkesufør i forhold til jobben min, og dermed er det jo viktig å utforske andre muligheter.
Min "kritikk" kommer utifra et ønske om å gjøre det jeg klarer. Og siden jeg ser at jeg, som ellers kanskje ville ha vært passiv i påvente av mer arbeidsførhet, faktisk kan gjøre noe på denne måten er det naturlig å tenke at det kanskje også er noe å hente i forhold til andre i den gruppen man nå mener er for stor.
La oss si at min store lidenskap var å strikke. Etter "gammel modell" ville jeg da kanskje ha strikket plagg etter plagg mens jeg var for syk til å jobbe. Tenk om NAV og jeg da heller sammen kunne finne ut at jeg skulle åpne nettbutikk og selge noe av det jeg strikket. Jeg ville vært veldig gira på den idéen. Jeg ville sannsynligvis ha gjort mye av forarbeidet selv. Men jeg hadde trengt et NAV som så mulighetene, hadde klarere retningslinjer slik at jeg visste hvilke regler som gjelder og som ville vært villig til å inkludere det prosjektet i en aktivitetsplan. Så kunne jeg f.eks. ha gjort det i 6 måneder der jeg fikk 30% inntekt fra strikkingen min og 70% av NAV dersom meldekortene viste den fordelingen. Istedet for å sitte hjemme og strikke mens NAV betalte meg 100%.
Det er her jeg mener vi har mye å hente. Så lenge vi definerer arbeid som timesbetalt arbeid for andre på en arbeidsplass utenfor hjemmet osv. er det mange fler som faller utenfor enn det ville være om man ser på mulighetene for at folk med helseutfordringer skaper sin egen, tilrettelagte arbeidsplass.
For meg, i min situasjon, fungerer for øvrig meldekortene godt. Det vil ikke si at de er supre for alle.
Det tror jeg ikke noen synes er greit. Det er når man forveksler holdningsproblemer og sykdom at det blir knotete. Mistenkeliggjøringen rammer jo folk som virkelig vil også.
Å slå fast at mange sykemeldte/uføretrygdede har et holdningsproblem, er vel ikke det samme som å mistenkeliggjøre de som er syke? Og om de føler det slik, synes jeg faktisk de må leve med det. Å sette fingeren på et stort samfunnsproblem, er første steg på veien til å klare å gjøre noe med det. Fint lite hadde blitt gjort her i verden hvis man alltid skulle gå rundt å være redd for at noen kunne bli såret eller føle seg mistenkeliggjort.
Jeg lurer veldig på hva ea driver med, kjenner jeg. :gruble: Uansett slår jeg fast at hun ikke evner å forstå det jeg skriver, (som var et svar til Kie) og til alt overmål klarer å koble innlegget sammen med yrket mitt. Det lyser vel ikke akkurat intelligens over det utspillet, iallfall. :hehehe:
At ea slår fast at mange lærere er nek er vel ikke det samme som å si at alle er det. Og om de føler det slik så syns jeg faktisk de bør leve med det. :nemlig:
Ellers: Kan noen forklare meg dette barnetillegget og hva som er den foreslått endringen?
Jeg tror rine har rett i at det er et holdningsproblem blant både trygdede og andre, både når det gjelder mottak av trygd, svart arbeid, snyting på skatten og hva_har_du. Jeg tror rett og slett det er et holdningsproblem i Norge, og at grunnen er at vi har det sabla bra.
Det er godt mulig jeg mener dette fordi jeg er et nek av en lærer, men jeg mener det faktisk som sykepleier også.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
