Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Det ene utelukker ikke det andre. At man er lettet for å få en mer verdig hverdag behøver ikke å bety at man er lettet for å ikke kunne ta ansvar for seg selv. Det er veldig stor forskjell på de to tingene. Veldig. Jeg tror det er svært få som blir lettet over uføretrygden i seg selv, og det å bli en belastning for samfunnet - i tillegg til smerter og sykdom og elendighet man evt. har med seg. Jeg har aldri møtt noen av den kaliberen iallefall, og jeg har møtt flere i den kategorien enn folk flest tror jeg. Men jeg registrerer at folk har andre erfaringer på den fronten.
Det er jo ikke rart at folk synes det er godt med en avklaring som gir trygghet. Selv om det medfører å motta stønader fra samfunnet og ikke greie å forsørge seg selv. Det å faktisk vite at ikke bare dette året, men også i overskuelig framtig vil det faktisk komme penger inn på konto. Jeg husker jo bare hvor godt det var å få tryggheten av et rimelig stabilt arbeidsforhold. Trygghet betyr mye. Kanskje kommer det til og med frem mer restarbeidsevne når usikkerheten og stresset blir borte. Men vi har ikke særlig gode tradisjoner for å greie å hente frem den biten selv om det stadig jobbes for å få til nettopp det.
Jeg har full forståelse for at møtet med NAV og andre prosesser gjør at mange mister motet og innsatsviljen. Man er gjerne i utgangspunktet ikke i den beste situasjonen når man må ta kontakt med NAV, og skjemaveldet, mye inkompetanse og mange motstridene beskjeder er utslitende. Det hjelper ikke på selvtillit og guts. (Jeg er også rimelig oppgitt over hvor utrolig vanskelig det er for NAV å svare på spørsmål fra arbeidsgivere som ønsker å tilrettelegge for sine arbeidstakere. :gaah: )
... og om man i mange år har vært syk, ikke fått diagnose, kreket seg på en jobb som kanskje ikke er fantastisk givende, slitt seg fullstendig ut, ja, da har jeg også full forståelse for at det kan være en lettelse når man endelig ikke lenger trenger å kjempe seg gjennom hver dag.
Dette var noe dramatisk lagt frem, men hva skal man si? Jeg har full forståelse. Samtidig er det rimelig opplagt at det er en del som trenger et spark bak mer enn et klapp på kinnet. Greia er vel at det skal gå an å både ta hensyn til de som trenger hjelp og støtte, og gi det essensielle dyttet til de som trenger mer bastant oppmuntring.
Dette er ikke en svart/hvit problemstilling, det er i gråsonene man finner utfordringene, som Polyanna skrev veldig bra om.
Jeg tror at det beste, spesielt når det gjelder yngre langtidssykemeldte er et klapp på kinnet og skryt og hjelp til å komme seg ut i arbeid. For det er jo helt utvilsomt det, at om man får folk i arbeid som de trives og har det greit i, så har de det bedre enn om de er langtidsledige eller langtidssykemeldte.
Man er ikke snill om man lar folk bli langtidssykemeldte, man har ikke gjort dem en tjeneste.
Og jeg tror at andelen "bevisste snyltere" er kjempeliten. Men jeg er enig med Polyanna, det finnes mange som ikke jobber av helt andre grunner enn fysisk medisinske grunner.
Men jeg synes at mange glemmer hvorfor man skal jobbe også, man jobber jo for å forsørge seg og sine.
Hmja, jeg definerer ikke "et spark bak" som å med vilje holde tilbake alle NAV-utbetalinger, sammenstripsede håndledd og å gaffes fast til et samlebånd. Men, jeg tror mange unge som havner i "systemet" trenger en realitetssjekk på hva de faktisk kan oppnå om de kommer seg ut i arbeidslivet, som er uoppnåelig hvis de skal fortsette å leve på NAV. Selv om det, merkelig nok, kan føles som den enkleste utveien.
Der sier du mye riktig tror jeg. Et eksempel er ei jeg kjenner. Typisk eksempel på ei som ingen skjønner hvorfor ikke jobber, det tiskes og viskes i krokene om hun egentlig bare har vondt i viljen. Hun er nemlig svært aktiv ellers. Det startet med en hypotyreose, så ballet det på seg, det var ingen jobb å gå tilbake til og hun hadde nok glemt hvordan man ter seg i arbeidslivet. Og selv om viljen var tilstede er det ikke lett å skaffe seg en jobb man trives i når man har vært ute av arbeidslivet så lenge. Selvfølelsen synker og man lager forklaringer for seg selv på hvorfor man ikke kan jobbe.
Om det var fastlegen eller NAV som dyttet litt forsiktig vet jeg ikke, men damen begynte å trene og fikk seg en NAV-utplassering i en bransje hun var interessert i. Hun fikk forlenget og forlenget en stund, så kom det en høysesong og hun ble ansatt i ordinær jobb. Og nå er hun tilbake der alle hele tiden har følt hun burde være, som heltids yrkesaktiv og velfungerende.
Poenget er at når man har falt så langt utenfor arbeidslivet at man ikke lenger har noen jobb å gå tilbake til, er det ganske tungt å komme igang. Ikke er det lett å få en jobb og ikke er det lett å mønstre nok selvtillit og energi til å få dette til, selv om man egentlig vil innerst inne. Men det er vel noe av dette man prøver å jobbe med, å snu forløpet mens det ennå er en jobb å komme tilbake til. Eller i hvertfall før man har kommet i et kronifisert forløp av noe som kunne vært snudd mye enklere på et tidligere tidspunkt.
Der er jeg enig. Det gjelder å se mulighetene i folk og hjelpe dem til å se dem selv også. Trur eg.
Noen (ikke alle) tror jeg rett og slett trenger hjelp til å lage seg en femårsplan. De trenger det kanskje ikke istedet for penger umiddelbart, men jeg tror det på NAV-kontor kan foregå veldig mye bra som ikke handler om å sende penger til kontoen også. Gitt at de hadde hatt kapasiteten, holdningene og kompetansen.
For å ta et annet eksempel: Sosialstønad. Slik det er nå virker det som om sosionomene har så altfor mye å gjøre i utgangspunktet at det er lite rom for økonomisk veiledning.
Noe av det viktigste jeg tror man kan møte folk som av en eller annen grunn er nede for telling med er håp, trygghet og en slagplan man lager sammen. Og da snakker jeg ikke bare om kosemose og pjusking. Det er veldig lite hjelp i det alene. Jeg snakker om vennligsinnet hjelp til å komme i gang med livet sitt for folk som står fast. Som trygdemottaker er man på en måte "ansatt av NAV". Og da kan jobben være å motta behandling, leve best mulig med den sykdommen man har eller jobbe med slagplanen sin.
Drømmescenarioet måtte vel være om NAVs saksbehandlere hadde kapasitet til å bedrive litt mer veiledning. Ikke bare i forhold til rettigheter. Jeg tror nemlig de aller fleste mennesker ønsker å få et så godt liv som mulig. Og jeg tror også at det er mye kompetanse i NAV som også drukner i saksbehandling, lovverk, underbemanning og omstilling.
Katta: Eksempelet du forteller om er slik jeg synes NAV burde gjøre mer av. Ta folks vilje til å jobbe på alvor, men kanskje hjelpe, veilede og pushe i gjennomføringen. Det er jo uansett den det gjelder som gjør jobben. Det er den det gjelder som fikser livet sitt. Men noen ganger trenger man hjelp til å fikse livet sitt. Det vil ikke si at man ikke er villig til å trå til selv også. Man trenger bare hjelp.
Jeg får ikke prikket deg Katta, men jeg får dessverre ikke lov. Du kan få litt åpen skryt i tråden i stedet. :nemlig: Du har sagt fryktelig mye klokt i denne tråden. :tilber:
Og til de som spurte tidligere i tråden. Jeg snakket om USA, ja. Jeg betviler at det gjelder for lærere i Norge. :knegg: Men det er nok en del andre yrker i Norge hvor grensen for trygd og arbeidsinntekt ikke er all verdens. Og når disse yrkene kanske ikke er de mest spennende i verden, så kan jo det bety litt for motivasjonen.
Det er vel egentlig dette som var en av hovedmålsetningene med NAV-reformen. Mer hjelp samlet på et sted, og bedre veiledning for brukerne. Møte folk fjes til fjes. Her har sosialtjenestene fra kommunene tradisjonelt hatt stor kompetanse, og var vel tenkt å skulle fungere som en slags modell for hvilken retning man ønsket at NAV (arbeid og trygd) skulle ta. Dessverre har man ikke slik jeg har oppfattet det gått i den retningen i NAV, man har mer enn nok med å bedrive brannslokking. Jeg håper man etterhvert får styr på skuta, og tar fatt i disse tingene.
En ting jeg har reagert litt på i NAV trygd, er at rehabiliteringsperspektivet ser ut til å ha forsvunnet. Istedet for å slå sammen tidligere praksiser og ytelser, behandles alle stadig mer som om de var attføringskandidater. Og da blir det jo litt feil. I alle fall for de som ikke er der hvor det har noe for seg. For noen er jo i et rehabiliteringsløp uansett om det heter rehabiliteringspenger eller AAP.
Jeg klarer ikke helt å se sammenhengen mellom å ta i mot velferdsgoder og å ikke ha ansvar for seg selv. Å ha ansvar for seg selv handler om veldig mye mer enn det å forsørge seg selv ved hjelp av jobb, og jeg vil si at det å kunne innse sine begrensninger og ta i mot hjelp også er en viktig del av det å ta ansvar for seg selv.
At noen kan finne lettelse i å få innvilget uføretrygd eller andre stødnader har jeg absolutt ingen problemer med å forstå. Det handler om trygghet for fremtiden, og det er jo ikke tvil om at trygghet er ganske essensielt for oss mennesker.
No veit ikkje eg kvar den enkelte FP-ar er busett her i landet, men eg vil påstå at det er store forskjelar på kor langt NAV har kome både frå fylke til fylke, og også innad i dei forskjellige fylka. I enkelte kommunar vart NAV etablert for fleire år sidan, og er no relativt velfungerande ifht mange av dei problema som vert skisserte her. Andre stadar (f.eks store delar av austlandet) venta kommunene lengst mulig med å etablere NAV, og befinn seg difor framleis på spebarnsstadiet.
I små kommunar har ein i større grad komt i mål med intensjonane for NAV; at kunden skal gå inn ei dør og ha ein saksbehandlar, uavhengig av kva yting ein treng. Får du oppfølging ifht ufør og står utan pengar, er det den samme saksbehandlaren som skal hjelpe deg med utfylling av sosialhjelpssøknaden. Då får saksbehandlaren eit mykje meir heilskapleg bilde av situasjonen til den enkelte, og vil i større grad kunne yte betre hjelp. Trur eg.
I mange byar har ein (av ulike årsaker) framleis ei tredeling innad på kontoret, sånn at ein kunde kan risikere å måtte stå i tre køer for å få hjelp: ein saksbehandlar ifht arbeidsretta tiltak, ein annan ifht trygdedelen, og ein tredje vis vedkomande i ei periode må søke sosial stønad. Det er ikkje greit! Då gjer ein kunden til ein kasteball.
Dette til forsvar for NAV.
Når det gjeld hovudtemaet i denne tråden, trur eg det er like mange løysningar som det finns menneske. Eg trur ikkje at det finn ei enkelt løysing på problemet, men ein hadde kanskje komt eit stykke på vegen viss ein vidareutvikla IA-konseptet ein smule, sånn at det vart større rom for dei som ikkje ikkje passar inn i ei A4-stilling. Altså høgare fokus på tilrettelegging, sånn at det løner seg både for arbeidstakar og arbeidsgivar.
Elles: Viss ikkje den enkelte saksbehandlar maktar å gjere kunden bevisst sine muligheter, og hjelpe h*n til å finne noko som kan føles meiningsfullt, kjem ein ingen veg verken med klapp eller spark. Og så er det alltid nokon som treng ei aldri så lita realitetsorientering før ein går vidare, men viss ikkje det vert gjort på ein respektfull måte, gagnar det ingen. Trur jamnt over at det finns få "ekte" svindlarar, men at dei som kan framstå som det, er eit resultat av haldningane i samfunnet når det kjem til våre soleklare menneskerettarTM i velferdsstaten Norge. (Nei, eg har framleis ikkje dreisen på den TM-en..)
Eg meiner:
-Det er ein menneskerett å velge å ikkje jobbe, for dei som er i ein situasjon der det er mulig. Det er ikkje ein menneskerett å få betalt for det.
-Det er ein menneskerett å få jobbe/vere i meiningsfull aktivitet. Det er ikkje ein menneskerett å få akkurat den jobben ein ønsker mest av alt (droppa ut av ungd.skulen, vil kun jobbe som astronaut).
-Det er ein menneskerett å få behandling ved sjukdom. Det er ikkje ein menneskerett å få akkurat den behandlinga ein sjølv ønsker (legen veit kanskje betre?)
-Det er ein menneskerett (i Norge) å ha tak over hovudet og mat på bordet. Det er ikkje ein menneskerett å ha like stort hus som Røkke og biff til middag kvar dag.
-Det er ein menneskerett å utdanne seg innforbi sine evner. Det er ikkje ein menneskerett å utdanne seg til noko ein ikkje er kvalifisert for.
Etter å ha lest tråden, er eg på eit vis enig med dei fleste, kvart på sitt vis, så sånn sett har alle rett. :kumbayah:
På hvilket tidspunkt hvilket fylke skulle begynne sammenslåingen var vel en del av en helhetlig plan for NAV-sammenslåingen. Det var rett og slett for omfattende å ta alle fylker og alle kontorer samtidig, med tanke på den enorme jobben som skulle gjøres i forkant, både når det gjaldt organisering, kompetanse og ikke minst infrastruktur. Derfor ble det rullet ut nye kontor over en lang periode, flere år faktisk.
Det man ikke var flink nok til under sammenslåingen var å sentralt styre hva det enkelte fylke skulle få bestemme selv og hva NAV sentralt skulle bestemme i forhold til organisering og struktur. Dette viste seg å være sentralt i forhold til f.eks. Hordaland og Rogaland, hvor det ene fylket brukte store ressurser i starten på planlegging og å tenke nytt og finne ut hvordan man best skulle gjøre dette, mens det andre gjennomførte med mindre struktur og planlegging. Resultatet var at det ene fylket måtte låne ut ressurser til det andre for å få ned ventetider, dette var vel for et par år siden. Kommunenes og fylkenes selvstyre fikk, som i som mange andre sektorer, råde i alt for stor grad. Det er åpenbart skummelt å skulle lære av andre, det er jo så mye bedre å skulle finne opp hjulet helt selv, for da blir det jo så rundt og fint. :ironisk:
Det som jeg synes er underkommunisert i hele NAV-reformen er at den faktisk ikke var ferdig gjennomført før for mindre enn et år siden. Alle forventet at alt, som ved et trylleslag, skulle bli perfekt over alt helt med en gang, inkludert sentrale politikere med en gang NAV som institusjon var et faktum. Sånt skjer selvsagt ikke når man har med en så stor og omfattende omorganisering og sammenslåing, da er man forferdelig naiv om man tror det. Flere stortingspolitikere uttalte i sommer at de hadde fullstendig undervurdert blant annet hvor omfattende og dyr omorganiseringen kom til å være på IT-siden, og at de i etterpåklokskapens lys burde satt av mye, mye mer penger. Og nå vurderer de omorganisering igjen, på grunn av at de ikke ser umiddelbare gevinster av fusjonen. :rolleyes:
“Vi arbeidet hardt, men hver gang det begynte å fungere, ble nye planer om omorganisering iverksatt. Jeg lærte meg senere i livet at vi er tilbøyelige til å møte hver ny situasjon gjennom omorganisering, og jeg lærte også hvilken vidunderlig metode dette er til å skape illusjon om fremgang, mens det i virkeligheten forårsaker kaos, ineffektivitet og demoralisering.”
[LEFT]-Gaius Petronius, som etter et langt liv som tjenestemann i
keiser Neros administrasjon, døde i år 66 e.Kr[/LEFT]
Ja, det forundrer meg ikke ett sekund! Og dersom det blir det så må man for all del passe på at noen som faktisk har god kunnskap om lovverket og den statlige og kommunale delen fungerte/fungerer nå ikke får være med på organiseringen. Det ville jo vært for mye forlangt. :rolleyes:
Av og til får jeg inntrykk av at ved organisering innad i fylket så tenkes det "Fungerer dette? Er dette fornuftig? Ja, det er det. Da går vi for det motsatte." For ikke å snakke om stadig nye arbeidsoppgaver som pålegges fra "oven" uten at andre oppgaver forsvinner, eller alskens ikke helt gjennomtenkte regler og detaljstyring. Og da er det ikke rart at det blir lite tid igjen til det man burde drive med- nemlig oppføling av brukere!
Men for å komme tilbake til utgangspunktet her...fordi det føler jeg det ikke riktig kommer svar på... Når kan man innvilges å slippe å sende inn meldekort hver 14.dag fordi man er på arbeidsavklaringspenger. Hvem er kvalifisert til å slippe denne belastningen? Jeg er ganske sikker på at alle "tilfellene" som blir beskrevet i forhold til unnasluntring, i forhold til mennesker som fint kunne vært i jobb, hvis noen ville hatt dem, er i stand til dette. Men hva da med den som er så deprimert at hun/han ikke orker å stå opp av senga, ikke orker å lage mat, ikke orker å slå på pc eller tv, og helst bare ville sovet døgnet rundt. Hva med den som bruker mesteparten av dagen på å fly rundt på sykehus for å få behandling og undersøkelser på grunn av alvorlig sykdom, og som er så forvirret i etterkant at vedkommende knapt husker hvor de er. Hva med den som sliter med alvorlig sykdom, og som syns det å følge med hvilken dag det er og hvilken uke det er en oppgave som er mer enn stor nok. Eller mener noen at det er en så meningsfylt oppgave å fylle ut dette melde kortet, enten man er oppegående eller ligger på sykehus i koma at det bare må gjøres. For det må gjøres, ellers får man ikke noe å betale husleia si for, eller mat til barna sine. For barn som har en dypt deprimert forelder er ikke et økonomisk uføre det de trenger i tillegg.
Da dette ble innført, ble det jo sagt at det skulle være en lav terskel for å frita folk fra meldekort. Men om det er det i praksis vet jeg ikke. NAV-kontoret der svigerinnen min jobber fikk tilsnakk for å godkjenne for få søknader om meldekort-fritak.
Litt på siden, men jeg har fått en megastor kvise midt i pannen.
Det ser ut som det vokser horn på meg. Jeg var i selskap i går kveld og kvisen ble kommentert: Skal du gå på jobb slik du ser ut? Det hadde jeg aaaldri gjort. :snill:
What to do?
Kvisen er stor, umulig å skjule. Da :himler: jeg bare, for det finnes altså mennesker som faktisk har slike holdninger.....
Jeg har spurt om å slippe å sende meldekort. Jeg er jo til kreftbehandling hele tiden og jobb er uaktuelt nå. Jeg har fått nei på å slippe unna. NAV-saksbehandler sa at det er veldig vanskelig å slippe meldekortet hver 14. dag. Jeg sa at det må gå an å slippe det til jeg ser en mulighet til å jobbe om det skjer. Slik det er nå svarer jeg på spørsmål som: Har du vært for syk til å ikke kunne ta jobb eller følge opp tiltaket? (cirka det) Det må jeg svar nei på ellers får jeg ikke penger. Jeg har ikke noe tiltak. Det er flere spørsmål som blir feil, men svare må jeg ellers får jeg ikke penger. Jeg har heller ikke lov til å dra på ferie uten å søke NAV. Om jeg skulle tatt en liten ferie så måtte det bli spontant når jeg kjente jeg orket nå. Jeg har ikke tid til å vente på action og svar fra NAV i flere uker. Da kan det være skjedd noe som gjør at jeg ikke kan reise.
Det må gå an å gi saksbehandlerne tillatelse til å vise mer skjønn, mener jeg. Det er de som møter menneskene, og en må stole på de ansatte.
Av og til undres jeg om det er den enkelte saksbehandler det stopper hos, eller om regelverket virkelig er så rigid som det virker som. Det tar i alle fall ikke mange menneskelige hensyn. For menneskeheten er mangfoldig, og ikke alle har like gode ressurser.
Noen ganger det det, andre ganger ikke.
Jeg har stort sett (med noen uhederlige unntak) møtt på saksbehandlere som har forsøkt å gjøre sitt aller beste med det de har fått utlevert, men det er ikke lett når alt uansett skal til en sentral og det er de som sitter der som til syvende og sist bestemmer.
Amen til det. Det er jo det som er hele poenget med å ha menneskelige saksbehandlere og ikke automatiserte prosesser, at det skal kunne være noen som har skjønn til å kunne bestemme.
Veldig enig, Jessica.
Da jeg fikk gjennom høyere hjelpestønad for sønnen min, i Trygderetten, takket faktisk saksbehandler på NAV meg. Fordi det skapte presedens som gjorde det mulig å innvilge høyere hjelpestønad for andre med lignende problematikk.
Så jeg tror ikke det er sånn at NAV-folk spretter champagnen hver gang de får gitt et avslag, altså. Jeg tror det er ganske kjipt å se at noe trengs uten å kunne innvilge det. Jeg tror de fleste ønsker å gjøre det beste for hver eneste person de møter. Om det så er å gi en realitetsorientering eller stønad. Og jeg tror man for ensidig fokuserer på det juridiske, saksbehandling osv. Spesielt nå som NAV også innebærer det gamle sosialkontoret. Det ligger en del "hjelp til selvhjelp"-kompetanse hos NAV også. F.eks. når det gjelder økonomisk sosialstønad. NAV skal kunne tilby veiledning og hjelp til selvhjulpenhet osv. Men de sosionomene jeg har snakket med forteller om en hverdag der man omtrent ikke har tid til annet enn å behandle søknader om den økonomiske ytelsen der og da. Da blir det lite tid igjen til å lære herr Hansen som er blakk igjen litt om hvordan man skal disponere penger. Eller unge Pettersen som sitter med forbruksgjeld til oppunder ørene og ikke aner sin arme råd. Eller sette opp et ansvarsgruppemøte rundt en person som er midlertidig, men langvarig syk, ansvarliggjøre teamet rundt vedkommende slik at ting blir mer effektivt.
Altså: Det er flere verdier i NAV enn pengere som deles ut. Men det blir, etter hva jeg har forstått, sjelden tid og mulighet for å utnytte dette.
Interessant lesestoff. For det er nok som bloggeren sier, veldig mange over 60 som drar statistikken opp. Og de jeg kjenner over 60 og som feks går på midlertidig ufør i påvente av alderspensjon, de er absolutt ikke i stand til å være i jobb. Og gudene skal vite at de har en arbeidsmoral av en annen verden.
Jeg må si at dette er absolutt det vanskeligste med jobben min. Oftest leter jeg etter muligheter/smutthull i regelverket dersom det kommer bruker til gode. De aller fleste jeg jobber sammen med legger virkelig godviljen til altså. Noen ganger er det så klart helt greit å gi avslag, men da er folk som egentlig ikke helt har skjønt hva de har søkt om eller som er så langt unna at er lett. Noen ganger er det er gode å kunne utvide skjønn og noen ganger er det en pine. Har et stort ansvar siden vedtakene vi fatter har så utrolig stor betydning for enkeltskjebner. (jobber med AAP og uføre)
Når det gjelder unntak fra meldeplikt så er det ganske strengt, men folk som er veldig syke eller som ikke har evnene som skal til har jeg gitt unntak altså. Spes for folk i rus/psykiatri. Ellers så klarer de aller aller fleste å følge opp dette helt fint. Dersom man tenker på trygd som erstatning for lønn så er det ikke den helt store forpliktelsen altså. Noen plikter følger med disse rettighetene også. En kollega hadde ungdomsmøte for unge sosialhjelpsmottakere denne uka der en deltager kom med et hjertesukk da han måtte ukentlig vise jobblogg (vise hvilke jobber han har søkt på bl.a.); " huff, skal jeg holde på med denne driten her så kan jeg liksågodt jobbe"
:humre:
Men akkurat dette skjønner jeg ikke hvorfor er et problem. Gjør det virkelig noe om du "lyver" på meldekortet ditt da? Det har jo ingenting å si, poenget er at de må formulere det på en eller annen måte, de aller fleste har et tiltak, men ikke nødvendigvis noe mer enn "gå i behandling".
Er enig med Vixen i at det er ikke noen stor forpliktelse i forhold til de rettighetene man har.
Problemet er vel når gjennomføringen blir for vanskelig eller systemet blir en merbelastning. Det er jo lett å se på meldekortsystemet med friske øyne og tenke at dette er en bagatell. For de som sliter med det er det jo ofte samme årsak til at de trenger ytelsene som gjør gjennomføringen av meldekortsendingen vanskelig.
Som tidligere nevnt; for meg har meldekortsystemet fungert veldig bra. Jeg liker å se at timene jeg logger blir stadig flere, siden jeg jo jobber aktivt mot et mål der det er et skritt på veien. Økning i rapporterte timer betyr at jeg er i ferd med å lykkes. Det gir en god følelse. Men jeg kan forstå at det for en del av de som er i en varig situasjon der meldekortene er en tilleggsbelastning ikke synes det fungerer bra for dem.
... og sikkert enda en ny kontrollgreie. Om mange nok jukser på meldekortet så får man sikkert et system med pålogging via bankid, webkamera for gjenkjennelse av øyet på den som skal levere meldekort og en rekke logiske spørsmål for å sikre at vedkommende holder fokus.
Jeg kjenner også folk som "lyger" på meldekortet. Det er nemlig ingen ordning for å melde fra dager der man tar seg av barna sine (syke barn, opplæringspenger, pleiepenger etc) når man går på AAP. Og når det blir mange nok slike tilfeller, så blir meldekortene vanskelige å bruke.
Slik jeg oppfattet det var mitt tiltak å gjøre det jeg kunne for å bli frisk. Gå til behandling, trene osv. Og da skulle jeg krysse av for at jeg var i tiltak. "Dette er tiltaket ditt". Sa en saksbehandler.
Så fikk jeg ny saksbehandler som lurte på hvorfor i all verden jeg hadde krysset av for tiltak når jeg ikke hadde noe tiltak. Den forrige saksbehandleren hadde nemlig ikke skrevet en formell aktivitetsplan, selv om jeg jo hadde snakket med henne om dette, spurt hvordan jeg skulle krysse av på meldekortet osv.
Jeg vet ikke helt hvem som har rett. Jeg tenker at jeg har gjennomført planlagt aktivitet og gjort min del av avtalen selv om ikke saksbehandler ordnet det formelle slik hun skulle ha gjort. Men i alle fall; slik jeg oppfattet den forrige saksbehandleren da jeg kontaktet henne for å få svar på utfyllingen av meldekortet var jeg på tiltak og skulle for at jeg ikke hadde vært syk. Dersom jeg var for syk til å dra til behandling, skulle jeg logge det som sykdom.
Jeg fikk også samme beskjed da jeg var nyoperert for noen måneder siden. Jeg trengte ikke sykmelding fra sykehuset og siden operasjonen og tilfriskningen etter dette ikke gikk utover behandlingstimene (jeg var fortsatt hos behandler 1 gang per uke som vanlig), skulle jeg fylle meldekortet som vanlig. Altså var jeg i følge meldekortet frisk da jeg lå hjemme i pinex forte-tåka og var nyoperert. :knegg:
Slik er det jo med andre ting også. Er du f.eks. i et tiltak om avklaring av uføregrad/restarbeidsevne skal du skrive at du er frisk, men får du influensa teller det som sykdom.
Slik jeg har forstått det så er tiltaket knyttet til helseproblemet en ting og annen sykdom noe annet. Altså lyver man forsåvidt ikke, men det er dårlig presisert på kortet.
Da en jeg kjenner var til avklaring av restarbeidsevne etter en nakkeskade skilte man i alle fall på om det var nakkeskaden eller influensa som ga fraværet. NAV vet jo allerede om akkurat det man er på tiltak eller rehabilitering for. Det er annen sykdom de vil vite om.
Jeg er enig i alt kie sier. Indirekte ljuger jeg ikke. Det bare stemmer dårlig på en måte. Jeg er ikke i noe tiltak for eksempel.
Det kan virke bagatellmessig for mange sikkert å fylle ut et meldekort hver 14.dag, og det er det sikkert, men det er vel mest alt jeg må ordne med reiseregninger, kvitteringer, meldekort osv. Bekymringer jeg har pga økonomi og på toppen sykdommen som tar så mye energi og oppmerksomhet. Summasummarum så blir det kaos, og i det kaoset har jeg plikter som virker urimelige ut på meg akkurat nå. Men det er min "verden". Jeg syns det må gå an å vise litt skjønn når det gjelder meldekort. NAV kan gi meg plikt til å sende meldekort når jeg er på tiltak og kanskje kan jobbe, mener jeg. Men så lenge livet mitt dreier seg rundt å "overleve" hverdagen og takle kreftbehandlingen så kunne jeg fått lov til å fokusere på det.
Ja, jeg vet det ikke tar mange minuttene å fylle ut meldekortet......men alt til sammen så.....
Jeg skjønner deg godt, Jessica. Egentlig synes jeg meldekort bør være noe som saksbehandler kan hake av ved registrering av vedtaket i systemet. Om det er slik man kan gjøre det. Altså at det ikke er noe man må fritas fra, men noe det bør være en tanke bak.
Kie har rett i forhold til meldekort. Man melder ikke om den sykdommen som gjør at man har fått ytelsen innvilget i første omgang. Man melder fra om sykdom som gjør at man ikke kan følge den aktivitetsplanen man er enige om. En aktivitetsplan kan bestå av flere tiltak. For noen er det bare medisinsk behandling, men for veldig mange er det en blanding av behandling og arbeidsretta tiltak av noe slag.
Jessica: har du diskutert dette med legen? Jeg kjenner jo ikke deg og din historie så dette blir litt generelt. Kan du ikke be legen om å skrive en uttalelse til deg angående dette med meldekort? Slik som jeg har skjønt det så er du såpass dårlig at det er liten sjanse for at du blir helt frisk og at det nå må anses som unødig tyngende for deg i den situasjonen du er i å sende meldekort. Da tenker jeg at det er veldig rart om de ikke gir deg unntak. (som sagt med forbehold om at jeg ikke har inngående kjennskap til saken. )
Jeg er uhelbredelig kreftsyk, og har fått nesten 40 cellegiftkurer på 1,5 år. Nå er jeg nyoperert pga kreften og etter jul skal jeg stråles. Håper at alt går greit uten ytterligere spredning nå så jeg får ro. Jeg drømmer om å kunne jobb litt etterhvert. Jeg har ikke snakket med legen om meldekort, men med NAV. På NAV sa både hun i skranken der og min saksbehandler at det var veldig strengt og skulle mye til å slippe meldekort. Så lenge jeg orker å bruke pc så må jeg sende meldekort. Det var beskjeden jeg fikk her i vår. Nå som tiden går så kan det være det har jenket seg litt etter den første perioden med AAP. Nå har jeg dessverre måttet søke Varig uføretrygd, til min store sorg, så når den er på plass så slipper jeg meldekort.
En ting har jeg lært meg etter noen år som mamma til barn med funksjonshemming; Aldri godta et "skrankeavslag". Altså "Nei, det tror jeg ikke du får" eller "Det får nesten ingen" osv.
Jeg burde ta eget råd i større grad selv også, altså. For når man ikke er den profesjonelle part er det lett å bli overbevist om at noe er nytteløst å søke. Nå har jeg f.eks. inne en klage på tildelt omsorgslønn som jeg har fått høre er nytteløs. (De har kuttet med begrunnelser som ikke henger på greip.) Jeg er klar over at det skal mye til for å vinne frem. Kommunen har en politisk villet grense på omsorgslønn (og det er mest provoserende at de ikke kan være ærlige nok å si det istedet for å påstå at et av barnas fungering har økt betraktelig, til tross for at fagfolkene sier det motsatte, bare fordi broren også har fått autismediagnose). I tillegg må noe være åpenbart urimelig for at fylkesmannen kan endre det. Så jeg har ikke mye håp om å vinne frem med klagen.
Men jeg har i det siste lært meg at hva jeg velger å gjøre i slike situasjoner også påvirker mitt syn på meg selv som noen det er verdt å stå opp for, eller ikke. Det forutsetter jo selvsagt at jeg har realistiske tanker om hva som er rimelig, da. Men en person i din situasjon, Jessica, synes jeg fortjener å i det minste få en vurdering. :klemme:
Det verste er at det er vi som maser, og som klarer å orientere oss i lovverket selv, som får det vi skal ha. Og det er ikke nødvendigvis vi som trenger det mest.
