Dette temaet har vært oppe tidligere, men det er så lenge siden at jeg tenkte å lufte litt av tematikken igjen. At jeg i dag ble eksponert for nok et navn med rar skrivemåte gjorde utslaget.
Hvis noen kaller barnet sitt Kevin Andrè. Kan de da forvente at folk uttaler navnet Kevin André?
Hva med:
Chatrine?
Jannice?
Chamilla?
Rebecha?
Chim?
Men om man ikke vet hvordan foreldre vil at navnet skal uttales. Skal man da "regne med" at Rebecha uttales Rebekka og at Chim skal uttales Kim?
Problemstillingen har utgangspunkt i at jeg har hørt at noen ikke liker at barnets navn blir uttalt feil av så mange fordi "de må da skjønne at barnets navn er eks. Kamilla når det skrives Chamilla.
Nei, man kan jo selvsagt ikke forvente at folk skjønner sånt av seg selv. Velger man en alternativ stavemåte, må man også regne med å måtte opplyse folk om hvordan det uttales.
Det enkle er ofte det beste: Jeg spør! Senest i dag spurte jeg en forelder til et barn som skal begynne i barnehagen - med en noe uvanlig navnekombinasjon: "Bruker dere begge navnene?"
Jeg ville nok oppfattet folk som svært rigide om de med vilje uttaler Chamilla som tjsamilla, f.eks. Eller Chatrine. Det er såppass gjenkjennelig som det opprinnelige navnet. Hva oppnår man egentlig med å feil-uttale slike navn? Være blærete?
Vi har valgt et navn som vi tydeligvis uttaler annerledes enn det som er vanlig, men det er noe vi lever helt fint med. Hun tåler fint å hete Kløver med både tonem 1 og 2. Men det blir kanskje noe annet igjen.
Jeg skjønner ikke hvorfor noen vil legge til eller ta bort bokstaver som gjør at folk blir i tvil om uttalen. Hvorfor skrive Jannice om du vil at det skal uttales jannicke/jannike? Det ser jo bare feilstavet ut.
Jeg kan ikke den derre apostrof-regelen. :blond: Dvs jeg har lært meg at det er ´som skal brukes, og ikke `, men hvordan Andrè uttales hvis man leser det bokstavelig, aner jeg ikke.
Det er jo ikke snakk om å uttale annerledes enn vanlig.
Tsjamilla er ikke en usannsynlig uttale av Chamilla. Det kan like gjerne være snakk om en alternativ skrivemåte for Jamila/Jamilla som at det er en måte å forsøke å skrive Kamilla.
OK. Men det er vel ingen ved sine fulle fem som tror at noen kaller barnet sitt for Andræææ, pga en teit apostrof? Det oppfatter jeg som nokså sosialt uintelligent i så fall. Selv om det sikkert er de teite foreldrene til det stakkars ukyldige barnet som har gjort feil.
Jeg er ikke vrangere enn at jeg uttaler Andrè og Renè feil dvs. med é. Der skjønner jeg at det bare er blingset.
Det er verre med ch-navnene. Der er det ikke opplagt og der synes jeg heller ikke man kan forvente at folk av seg selv skjønner at de skan lese navnene annerledes enn de er skrevet.
Nei, det er jeg enig i, så jeg sier André uansett, og undrer meg i det stille over hvorfor de ikke sjekket. Det går en Andrè på trinnet til sønnen min.
I hodet mitt sier jeg iallefall "Jannise" hver gang jeg ser navnet "Jannice".
Jeg synes ikke de kan forvente rett uttale.
Hadde jeg vokst opp med ett sånt navn som de du nevner tror jeg at jeg hadde byttet til riktig stavemåte så fort jeg har fått lov.
Og Chatrine? Hvordan skulle det kunne forveksles med noe annet enn Katrine, egentlig? :p
Nå er det jeg som er rigid og vrang, for tittelen på HI er jo "navn og forventninger til uttale", mens dere egentlig bare vil ha en anledning til å Tenke Sitt høyt sammen med andre likesinnede. :sparke:
Jeg tenker at de har ønsket å skille seg ut ikke bare i skrivemåten, men også uttalen. Og vil derfor kunne finne på å uttale navnet slik det er skrevet uten å ha noen intensjon om å være blærete.
Eg tenker også Jannis (som i ho fæle eksdama til Chandler med den ekle latteren i Friends), når eg ser Jannice, og skjønte ikkje at det skulle vere Janicke før lenger nede i tråden...
Dei andre eksempla synest eg bare ser rare ut, men eg ville nok skjønt korleis det skulle uttalast.
Eg kjenner ei som heiter Yamille. Eg ville likevel ikkje tenkt at Chamilla skulle uttalast som Yamille.
Jeg har en Madeleine, som skal uttales Madelen. Det er åpenbart vanskelig for mange, ikke sjelden kalles hun med navnet sitt slik det skrives. Eventuelt Madelein. :gal: Jeg syns det er litt rart, for det er da mest vanlig at dette navnet uttales Madelen, ihvertfall her jeg bor.
Når det gjelder sære skrivemåter av "vanlige" navn, pleier jeg som regel å uttale dem på samme måte som de navnene de ligner på. Så får jeg heller korrigeres. :nemlig:
Jeg er veldig enig med deg her Kanina.
Jeg er så enkel at om jeg lurer på uttalen på et navn så spør jeg. Det er ikke verre enn det. Jeg kunne stavet navnet til min ene sønn Mikael, siden det blir uttalt slik, men vi staver det Michael. Og om noen skulle uttale det på engelsk, så lever vi like godt både før og etter uttalen.
Det er ikke relativt vanlig (eller, relativt er jo relativt.. :p ). Det er ca 15-16000 som heter Kamilla eller Camilla. Poenget mitt er at det skal litt til å forveksle J og CH i uttalen. Jeg har aldri hørt noe navn som uttales DJ når det skrives med CH. Det kan sikkert forekomme i noe språk jeg ikke kjenner til, men dog. Hvis etternavnet er Hansen eller lignende, er det i alle fall lite som tyder på at navnegiverne hadde noe mer eksotisk enn Kamilla i tankene. Og da synes jeg det er temmelig ufleksibelt å "krangle" på uttalen.
Joda, men jeg sier konsekvent "feil" innledningsvis. Og når det da forklares at det er é det skal uttales, beklager jeg uskyldig og sier noe om at jeg trodde det uttales slik jeg så pga av aksenten peker nedover. :blafre:
Og hva er poenget med det? At de skal sende endring til Folkeregisteret for å få navnet helt riktig? Sier du dette til voksne Andrè-er også, sånn at de ikke skal gjenta feilen i neste generasjon? :p
Noen navn er kjent for å ha mange ulike uttalevarianter. Når man velger et slikt navn, regner jeg med at man tar dette med i betraktningen og venner seg til å presisere det. Da oppleves det vel heller ikke som en fornærmelse å bli kalt Mikaaal, når man selv kaller seg Mikael eller Mikal.
(...men jeg er litt usikker på hvor mange som heter Andrè i folkeregisteret. Jeg har alltid tenkt at det er en "Jeg skjønner ikke hvor på tastaturet jeg kan finne oppoverstreken"-feil.)
Jeg krangler aldri på uttalen når foreldrene har korrigert, men jeg føler at det er bedre å anta at navnet er litt spesielt enn å anta at foreldre skriver et navn feil.
Joda, den tar jeg. Helsesøsteren vi hadde fra gutta ble født og til de var 8 mnd sa konsekvent Mikal. (Til tross for at vi korrigerte henne). Selv hadde jeg aldri tenkt den uttalen pga e-en. Men igjen, hadde jeg undret så hadde jeg spurt.
Sønnen min sitt navn uttales også ofte feil i forhold til hvordan vi sier det. Trykket legges i første del av navnet, mens vi selv legger trykket i siste del av navnet. Det blir to helt ulike navn. Men jeg gidder ikke å mesje med det.
Jeg tenker i alle fall motsatt. Det er mindre fornærmende å anta at man har et navn som er mer vanlig, enn å anta at man har en til nå ukjent uttalevariant. I alle fall med Chatrine. Sjatrine? Kjatrine? Tsjatrine? Hvis noen har valgt en så spesiell uttalevariant, gjør det dem sikkert ingenting å stadig måtte påpeke (og dermed fremheve) det spesielle navnet.
Hehe, jeg synes også det er litt blærete og typisk en ting jeg ikke gidder å gjøre fordi det ikke gir meg noen glede og jeg regner med at de jeg sier det til blir litt leie seg.
Vi er ein austlending og ein vestlending, busett på austlandet. Og eg tenker at vi styrer unna slike namn som åpenbart vil få veldig ulik uttale, som for eksempel Albert. Eg veit at slekta mi på vestlandet vil seie Albårt. Og Pettår. Torstein er eit namn eg liker godt, men ikkje når austlendingane seier Tåsschtein.
Eg synest faktisk dette med uttale og uttaleforskjellar er med på å gjere det å velje namn vanskeleg, og skjønner ikkje heilt korfor nokon vel å komplisere det ytterlegare med alternative stavemåtar.
Jeg kjenner en voksen Michael - norsk mor, norsk far. Der skal faktisk navnet uttales på engelsk (Maikel). Broren heter Richard og det uttales på norsk.
Ene jenta vår har et navn som skal uttales akkurat som det skrives, men det er en litt uvanlig variant av et ganske vanlig navn. Det er veldig mange som sier navnet feil, enten sier de den vanlige varianten, eller så sier de en mellomting eller noe. Det skulle ikke være så veldig vanskelig egentlig, det er bare å lese det som står eller lytte. Selv etter korrigering kan enkelte fortsette å si feil. Problemet er at jenta tar det tungt.
Jeg trodde våre navn var temmelig safe. Men til og med mannen min sier Hellene til vår datter, Helene. (Det la jeg ikke merke til da vi valgte navnet.) Til og med mitt idiotsikre navn (som jeg ikke outer her) sier han feil. Med kort vokal der det skal være lang.
Og jeg trodde at vår sønns navn skulle være lett å uttale (og skrive) på engelsk, men ekstremt mange la til en e på slutten. Gutten hadde heldigvis vett til å protestere på det selv.
Sånn er det med lillesøster her også. Navnet skal uttales akkurat som det er stavet, men de fleste greier bytte om en bokstav og legge til en annen. Selv etter korrigering blir det ofte feil og jeg lurer på om folkene er litt dumme. :knegg:
Dette er bittelitt på siden, men hva med navn som Maren/Karen hvor det er helt vanlig med to ulike uttalemåter? Jeg har nemlig merket meg at folk som kommer fra et område hvor det er vanlig å uttale navnet på en bestemt måte insisterer på å bruke denne uttalemåten til tross for at personen har presentert seg ved å bruke den andre uttalemåten. Er det like feil å konsekvent kalle noen "kaarn" (hvis det er det som er vanligst for deg) til tross for at hun presenterte seg som, og foretrekker å bli kalt, "karEn" som det er å insistere på å kalle Andrè for Andræ?
Stusser også når jeg ser navn som regelrett ser feilstavet ut - som Andrè... Som Tjorven tenker jeg også når man skriver det navn svært annerledes som forundrer det meg heller ikke at det uttales annerledes.
Eg har bare konkludert med at Maarn og Maren er to ulike namn og at det ikkje ville vore aktuelt for meg å kalle ei jente som skal vekse opp på Austlandet for Maren. Det same gjeld Annersh/ Anders - det blir så ulikt i dialektforskjellen at det kun er brukandes dersom ein veit at ein skal bu på ein kant av landet heile livet. Og det veit ein jo ikkje.
Jeg tenker at uttalemåter er noe annet enn det jeg skrev om i HI.
Katrine er ikke en uttalemåte av Chatrine like lite som Karlotte er en uttalemåte av Charlotte.
Vet ikke hvor på vestlandet de er fra, jeg er fra Stavanger og hadde ikke sagt Albårt (jeg sier Albert og det tror jeg de fleste her gjør om jeg ikke tar helt feil). Men Pettår sier man her, ja. :knegg:
Og det er derfor jeg ikke bryr meg om hvordan folk sier det. Hans amerikanske tante uttaler navnet på engelsk, hans norske onkel som bor i usa, likeså. De fleste andre sier Mikael. Broren David har et greit navn der alle utenom familien 'over there' uttaler det som skrevet.
Jeg tror ikke jeg hadde tenkt å si Mikal hvis navnet var skrevet med e...kan det være en dialekt-ting?
Navn ER vanskelig, men jeg er en enkel sjel så jeg spør om jeg lurer, og bryr meg lite om noen sier navnene til ungene feil.
Jepp. Men rare folk finnes det overalt. Albert slutter på -bert og uttales jo som i bert. Ikke "bårt". Men Christer blir Christårr. Og Pettårr. Og alle substantiv i ubestemt form flertall slutter på -årr. Det er slik vi snakker.
Det hender jeg blir i tvil, men da må jeg tegne apostrofen i lufta, og så la lyden følge samme retning. Andr-é: apostrofen peker opp, så lyden skal opp.
Hvis noen kommer til meg og sier at de heter Maren (uttalt med R) ville jeg allikevel uttalt det som maarn frem til noe annet ble presisert for meg. Det er rett og slett sånn man sier det navnet her jeg bor og jeg ville antatt at de kom fra et annet sted og at det var grunnen til at de uttalte det med R.
Akkuat som at vi aldri ga sønnen vår navnet Anders siden det uttales anDers der mannen min kommer fra og det syntes vi ikke var noe fint.
Som sørlending var det helt utenkelig for meg å skulle si Maarn før jeg flyttet til østlandet. Her er jo jeg den rare (:knegg:) og ingen skjønner hvem jeg snakker om hvis jeg sier Maren.
Jeg sier også Christårr når jeg er hjemme på sørlandet.
Men altså, hvis Chatrine ikke er en skrivemåte av Katrine, hvordan skal det uttales da? Sjatrine?
Men om noen heter Chim må si at jeg vet ikke helt hva som er mest uhøflig, å anta at foreldrene ikke kan skrive og derfor ikke uttale det etter hvordan det skrives eller å anta at foreldrene bare har snål smak. Skal det uttales Kim? Jim? Djim? Tsjim?
Det enkleste må vel være å rett og slett spørre hvordan navnet uttales. Hvis navnet har en uvanlig stavemåte ville jeg spurt, mens hvis det heller gjaldt ulike måter å uttale navn på (Åliver/Oliiver, Maarn/Maren osv) ville jeg brukt det som var riktig for meg og så evt blitt korrigert av vedkommende/foreldrene hvis det ikke stemte.
Her kunne jeg sikkert skrevet meg bort på viddene langt uti de sene nattetimer.
Jeg får regelrett anfall av folk som konsekvent, på trass , nekter å uttale navn riktig ETTER at de har blitt korrigert.
:dåne:
Ang Mikael/Michael: det er jo forskjell på om en persom heter Mikal og Mikael. Det er forskjell i mitt hode iallfall. Heter man Mikal så uttales det vel nokså konsekvent Mi-kaaal? Mens heter man Mikael kan jo noen finne på å få en stum e i Miiii-kaaal (altså lengre trykk på i-en i Mi-) som et dialektutslag, mens andre sier Mi-ka-el?
Karin, Kristin/Christin, Emil, Elin, er navn som for meg er sånne navn som jeg spør om hvordan uttales. (litt i samme sjanger som Karen og Maren, kanskje, men ikke helt?)
Jeg kan bli frekk mot folk som bevisst nekter å uttale mine barns navn riktig etter korrektur. :sparke:
Men jeg har virkelig ikke forsøkt å finne spezielle navn med mange alternative uttalemåter heller, bare så det er sagt.
Jeg er enig med deg Høyt&Lavt, men jeg er preget av å nettopp ha et slikt navn som kan uttales på ulike måter, og opplever til stadighet at navnet uttales feil (for meg) til tross for at jeg retter på dem. Jeg ender jo alltid opp med å irritere meg i stillhet for det føles bare rart å skulle rette på folk igjen og igjen, men det føles helt feil å bli kalt for noe jeg ikke ser på som mitt navn.
Jeg prøver så godt jeg kan å uttale andres navn riktig og merke meg navnet når jeg blir presentert for noen. For eksempel har mannen min to fornavn, og bruker alltid begge, men av en eller annen grunn insisterer mange på å bruke bare det første. For meg blir det veldig underlig å bare kutte ut den ene halvdelen av noens navn sånn uten videre.
Jeg funderer om mange av de som må stave seg gjennom livet endrer stavemåten på sikt jeg.
Jeg har lært at jeg ikke skal korrigere 7-åringer som skriver navn på venninner i alle fall. For det er visst flere steder enn jeg visste man kan putte H'en i Sara og fremdeles uttale det Sara. :o
Selv har jeg et navn som burde vært vanskelig å bomme på, hadde det ikke vært for at mange tror jeg har skrevet det feil når jeg skriver det, og at de ikke har hørt riktig når jeg sier det... :dåne:
Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg som ungdom engang kranglet med en securitas-vakt som mente at postens ID-kort nok hadde stavet navnet mitt feil, og at det ikke egentlig var det jeg het. Og dermed også at jeg ikke kunne stave mitt eget navn... :humre: Jeg kranglet også med ei klassevenninne på barneskolen som mente at det "ikke gikk ann å stave det sånn" og at mamma og pappa hadde tatt feil da de valgte navnet. :humre:
Jeg har også sendt inn dåpsattest og id-papirer, for så å få tilbake med navnet feilstavet. Men det er blitt så selvsagt for meg at ofte ikke korrigerer det lenger, og irriterer meg heller ikke over det. Men jeg har full forståelse for at andre blir irritert, altså.
For min del virker det unødvendig å velge et navn på barnet som innebærer at det må stave navnet sitt hele livet. Når 99% av kvinner som heter Ingrid skriver det slik virker det fryktelig sært å kalle barnet sitt "Ingri uten D" eller lignende uvanlige stavemåter. Jeg ser ikke vitsen med å legge til unødvendige bokstaver (spesielt H er en bokstav overraskende mange insisterer på å ha med i barnas navn uten at det har noen egentlig funksjon) eller ta vekk bokstaver slik at navnet for de fleste ser ufullstendig ut.
Jeg har et etternavn som hvis du bytter om to bokstaver, er et stedsnavn i Norge. Folk sier det feil selv når jeg presenterer meg selv og sier det riktig. :gal:
Det minner meg om ei lita jente som heitte Astrid, som akkurat hadde lært å skrive namnet sitt. Ho skreiv A S T R I med store, skeive bokstavar, så tenkte ho seg lenge om før ho sette D-en framføre A-en.