Jeg har et navn som kan uttales på ganske mange måter avhengig av sted i landet, sånn er det vel med mange navn som har en r i seg. De får rett og slett et annet preg når vestlendingene tar sats og virkelig får frem r-lyden som trønderne bare smelter sammen med de andre lydene. Og så har du tonefallet som kan variere endel med dialekter. Det synes jeg er greit og innenfor det man må akseptere fordi det er ulike varianter av dialekter i dette landet.
Men jeg insisterer ikke på å kalle Maaarn for Maren selv om det er det det kalles her i landet og det høres vesentlig bedre ut, heter hun Maarn så får hun hete det for meg og jeg greier å si det også. :jupp: Og jeg greier også å legge trykket riktig stort sett hvis jeg blir opplyst om det også, og jeg synes det er litt arrogant å ikke prøve.
Jeg kommer aldri til å si Maaarn, og jeg tviler på at noen som heter Maren kommer til å be om det heller. Eller tenke at det var kjempedumt at jeg sa Maren.
Jeg tror ikke at så mange blir det jeg heller, men blir jeg rettet på skal jeg greie å rette meg etter det. Det blir litt som eldstegutten min som kan få en trykklegging av navnet som ikke er spesielt pent her oppe. Det er greit nok helt til man evt blir rettet på og forklart hva han foretrekker tenker jeg.
Jeg har nettopp fortalt folk at kusinen min nylig fikk et barn med dette navnet, og fikk presentert en helt annen uttale da jeg snakket med kusinen min. Ups.
Om jeg blir rettet på hadde jeg fint klart det og villet det, men ville følt at jeg skiftet dialekt midt i en setning (når det gjelder Maren-navnet). Men trykk og tonem :blond: , det forstår jeg i større grad at folk vil ha rett. (Men jeg gir blaffen ang. mitt eget navn). :)
Som Emilie bare med en e i midten. Men med en liten bevissthet i bakhodet om at det var en liten mulighet for Emmelii. (Som i Emily med en e i midten).
Jeg ville sagt "Emmeli" da.
Der jeg bodde som barn sier de "Maren" og "Karen", og det er egentlig det jeg er vant til. Så kjenner jeg en Maren ( :juhu: ) som jeg attpåtil mener å huske ha presisert at det er Maren og ikke Maarn. På toppen av det hele har hun tilnærmet lik dialekt som de har der jeg vokste opp. Får jeg det til? Næh. Jeg prøver hardt da, tar meg i det og retter og sånt, men jeg har visst bodd for lenge på østlandet.
Ja, foreldrene uttaler navnet Emmeli/Emily, som den mest selvsagte ting i verden. De kunne ikke fatte at jeg trodde navnet var Emelie, som i Amalie - med alle bokstaver uttalt. Tviler på at jeg blir den første.
Siden det ser ut til å være meg du argumenterer mot her: Vi er jo helt enige om trykk, som du ser.
Men Erlend-problemstillingen er jo en helt annen! Her er det forskjellige regler for hvordan lyder oppfører seg i kombinasjon i forskjellige dialekter. Min dialekt har blant annet disse reglene:
E foran R blir Æ (med visse unntak)
R foran L blir palatal L
-en i utlyd blir stavelsesbærende -n (diverse komplikasjoner på denne regelen /regærn/)
Så når man kjører navnet Erlend gjennom den østnorske fonologiske maskinen (så å si), kommer Æl-n automatisk ut i den andre enden. Jeg synes ikke det er rimelig å be andre om å overstyre den typen fonologiske regler.
Dialekt overstyrer navn, og det er for meg helt naturlig (og noe man må ta i betraktningnår man velger navn). Det blir som at jeg skulle bli snurt over at en bergenser bruker skarre-r på mitt navn, når jeg og mine foreldre uttaler det med rulle-r.
Selv har jeg en venninne fra Oppland som heter Anita. Selv uttaler hun det Annita, men for mjeg blir det bare helt helt feil å skulle si det slik selv. At Tove på jobben kaller navnet sitt med O og ikke Å som jeg er vant til blir noe annet, det er helt ok.
Dette er jeg enig i. Farmoren og farfaren til sønnen min uttaler navnet hans annerledes enn jeg selv gjør, de har trykket på et annet sted, og det ville blitt veldig merkelig å skulle be dem forandre på det.
Jeg husker noen vi kjente da jeg var barn var nesten sinte fordi morgen min (Bergenser) ikke klarte å si Maarn om datteren deres. :rolleyes:
Altså, uansett så mye du gjerne vil være Maarn på Vinnern, så klarer ikke jeg å si det uten å leke østlending. :humre: Det er rett og slett umulig på bergensk.
Jeg klarer ikke for mitt bare liv å si Maarn for Maren eller Kaarn for Karen, uten at det høres helt fryktelig knotete ut. Da får heller bare navneeieren bli småsur på meg for at jeg sier Karen i stedet for Kaarn. :vestlending med utpreget skarre-r:
Jepp. Orket ikke bla meg så veldig langt bak i diskusjonen, så det kan se ut som om jeg bevisst prøver å henge ut Mrs. L, men hun var den første jeg fant som var ganske klar på at man burde prøve å uttale navnet som eieren vil.
Man KAN jo endre på dialekten sin, men det blir unaturlig og rart, vil antagelig ikke lykkes helt, og det er kjempevanskelig å være konsekvent. La de tusen blomster blomstre, sier nå bare jeg.
Jeg mener at man delvis kan, og delvis bør, endre på måten man sier andres navn på. En som skarrer på r'en klarer ikke å rulle, greit. Men jeg sier naturlig Kariiiin, med trykk på i. Når jeg da treffer noen som sier Karin, med hovedtrykk på første stavelsen - da ser ikke jeg helt hvorfor jeg skal tviholde på dialekten min. Jeg har en fetter som heter Bård, vi kaller han for Bår, det er dialekten vår. Skal jeg kalle alle som heter Bård for Bår, uavhengig av hva de sier selv? Nei, det syns jeg blir for dumt.
Jeg synes at den som har navnet gjerne må få mene noe om hvordan de ønsker at andre skal uttale navnet sitt. Mitt navn uttales ulikt nordpå og sørpå, og jeg liker ikke mitt navn uttalt på andre måter enn slik jeg er vant til det. Og jeg synes ikke det er for mye å be om at man kan rette seg etter det.
Jeg har ei venninne som heter MaRen (altså med uttalt R), skulle bare mangle at jeg ikke kaller henne MaRen selv om min dialekt tilsier Maarn. Synes jeg.
Dette var veldig nye tanker for meg, kjenner jeg, og jeg må tygge litt på det. Jeg har alltid tenkt at "folk må da kunne...", men kanskje ikke? :gruble:
Det er forskjell på å endre dialekt og å prøve å bruke riktig tonem og trykk i navn.
Jeg heter Kristin. Jeg forventer ikke at alle skal skarre, som jeg gjør. Jeg forventer derimot at de har trykk på første stavelse. Jeg må ærlig innrømme at jeg også forventer at de greier å bruke lang vokal i siste stavelse. Navnet skrives ikke med dobbel konsonant til slutt! Veldig mange greier ikke det. Noen skylder på dialekt, men jeg mener at dette ikke handler om uttaleregler for dialekter.
Hva mener du, Toffen? Jeg har nemlig kranglet litt om dette temaet.
(Og for ordens skyld, før noen klikker her, jeg mener altså IKKE trykk! Jeg mener forskjellen på kort og lang vokal. Jeg bare nevner det, for jeg vet av erfaring at det finnes folk som ikke skjønner hva jeg snakker om.)
En skolevenninne av meg het Karen, og var tydelig på at navnet skulle uttales ka-ren, ikke kaarn, så da gjorde vi det. Jeg ville også sagt f.eks. Bård og Gunnhild med eller uten uttalt d på slutten avhengig av hva personen selv sa. Men jeg ville ikke sagt Æivind eller Æirik, jeg uttaler Eivind og Eirik med "spiss" e-lyd i diftongen, og jeg ville syntes det var merkelig og urimelig å "forlange" at jeg skulle gjøre noe annet. (Jeg har en ei-lyd i etternavnet mitt, og ville aldri finne på å be østlendinger uttale det med "ei" i stedet for med "æi". Jeg sier det tidvis med "æi" selv, på telefonen, da det ellers tydeligvis er vanskelig å høre hva jeg heter.)
Trykk, Pelle. Og ja, jeg tror det er ganske gjengs å mene at man følger navneinnehaverens eget trykk. Men noen dialektområder har jo en ekstremt sterk trykk-på-første-stavelse-regel, jeg ville jo ikke funnet på å bli fornærmet over at en person fra et slikt område uttalte mitt trykk-på-andre-stavelse-mellomnavn med trykk på første stavelse. Typ Lise Annita.
Det er liksom fornærmelsesaspektet jeg blir litt paff over.
Hyacint; jeg hadde nok forsøkt å sagt det med leng i. Har en kamerat med et meget spesielt navn, som det ikke var selvsagt hvordan man skulle uttale det. lenge sa vi det slik østlendinger uttaler "hørte". Så spurte jeg en gang, og han sa det skulle uttales med tonefall som i "trønder". Så da gjør vi som regel det.
Kjenner også en Elsebeth, der vi la trykk på Else, men som det viste seg skulle ha trykk på Beth. Litt vanskelig, men greit.
Men Annita? Ikke sjans i havet. Jeg som snakker nesten så riksmål som man kan få gjort føler at jeg vitser om jeg sier navnet hennes slik.
Men du må mene noe annet enn trykk, for norske trykksvake stavelser kan ikke ha lang vokal. Så om du har trykk på første stavelse, må den andre i-en pr. def. være kort. Jeg tror ikke vi får løst dette spørsmålet uten lydklipp. :knegg:
Jeg har jo et sånt navn som kan uttales med trykk på første stavelse. Familien min kommer fra et sted hvor dialekten tillater at man legger tonefallet på første stavelse - men navnet mitt har allikevel alltid blitt uttalt med trykket på stavelse to - slik som Aniiita istedet for Annita. Jeg er oppkalt etter bestemoren min som også het navnet med trykk på stavelse to. Fra dette brede og dype datagrunnlaget trekker jeg derfor slutningen at det ikke er automatikk hvor trykket legges i slike dialekter. :knegg:
Neinei, jeg liker ikke den vestlandske uttalen av navnet mitt, bruker den ikke selv, og prøver, forsiktig, å få familiemedlemmer også til å slutte med det (hovedsaklig ved å si det slik jeg liker det selv, og håpe at de plukker det opp. :p)
Ikke hun, så vidt jeg vet. Men det virker jo som noen her inne mener man da er kjip. Hadde hun bedt om det, og jeg ikke hadde etterkommet er jeg kanskje kjip på navneuttalefronten? Men det kan jeg leve med.
Wow. Seriøst. Dette visste jeg ikke. Og jeg må snakke masse feil, da. Jeg har ikke trykk på siste stavelse. Men jeg har heller ikke kort i som i "inn", men lang i som i Karin (som i Karin med trykk på Ka).
Det du sa nå endret endret en hel del for meg og min oppfatning av fonologi, kjenner jeg. Jøss. Må tygge lenge på denne.
Men ja, jeg mener jo noe annet enn trykk. Det sa jeg jo?
Men gammel vane er vondt å vende, merker jeg, det er vanskelig å plutselig skulle uttale navnet ditt på en annen måte enn jeg har gjort hele livet.
Mitt navn uttales også annerledes på østlandsk enn vestlandsk, og jeg har faktisk aldri reflektert så veldig over det, og ville aldri instruert en østlending til å legge trykket på første stavelse, sånn som jeg og familien min gjør. (Det henger kanskje sammen med at jeg synes østlendingers måte å uttale det på er penere enn den vestlandske?)
Nei, da er trykket på andre stavelse. Hun mener at hun har trykk på første stavelse, men lang i likevel. Jeg må innrømme at jeg ikke skjønner hvordan dette skal høres ut i forhold til det å ha kort i. Jeg lurer på om det egentlig er lengden på n-en som eventuelt kan variere.
Når jeg sier det selv (og også mine foreldre og de fleste, men ikke alle, andre), sier vi det med tydelig og lang i i siste stavelse. Min mann og noen av mine venninner sier det med så kort i at det nesten blir en slags e, i verste fall. Noen sier det tydelig med så kort i som man får i for eksempel "inn". Som i Holiday Inn. (Det var det første jeg kom på.)
Jeg har aldri før tenkt over at Kristin er komplisert å uttale, tvert imot.
Neida neida, sier Adrienne trykk, så mener hun såklart det! :nemlig: Så fra nå av skal jeg konsekvent uttale navnet hennes med trykk på andre stavelse. Jeg begynner å øve med det samme, jeg.
På min dialekt sier vi "Ber-itt" men en tilflytter hjemme som heter det samme sier navnet sitt "Bee-rit", og den forskjellen klarer jeg faktisk å få med meg, å huske å si.
Interessant det med Kristin. De fleste som heter det sier jeg rett ut Krisin slik som nevnt, Kristin Halvorsen. Men ei venninne har to navn hvor Kristin er navn nummer to, hun/foreldrene og dermed jeg sier det slik: "Kris-tiiiin".
Kjente det var litt vikig for meg når vi valgte navn til småtrolla at de skulle ha navn som jeg og mannen uttalte likt, og det gjør vi; "Sjokket" var stort da det dag tre på barsel kom inn en pleier fra sunnmøre som hadde ett helt annet trykk og tonefall på det ene navnet, vi som trodde vi hadde helgardert oss. :humre:
Den kjøper jeg. Østlendinger er ramme til å redusere vokaler i trykksvake stavelser, men de har nok dessverre nokså liten kontroll på det. Men både i-en, den typiske slappe e-en og den stavelsesbærende n-en man i ekstreme tilfeller kan få, er korte, så det handler om vokalkvalitet, ikke -kvantitet (hvor du har tunga i munnen, ikke hvor lang lyden er).
Jeg sier Kristin. Jeg uttaler den siste i-en, men det er jo vanskelig å legge særlig trykk på den når jeg allerede har trykket på den første i-en. Jeg kjenner forøvrig en som heter Kristinn, og jeg uttaler det likt som Kristin Halvorsen, altså.
Det er morsomt at du bruker Karin som eksempel. Jeg sier nemlig Kaaarin om det navnet, men jeg har skjønt at det er vanligere å bruke Kariiiin på vestlandet (som i farin).
Ok, så det handler om vokalkvalitet. Ikke lengde på vokal? Da har jeg brukt feil begreper.
Uansett: Er dette dialektavhengig? Jeg har liksom tenkt at folk for pokker må kunne si den siste i-en også. De fleste gjør det. Mange gjør det helt tydelig, men med kort i som i, ja, Holiday Inn. :knegg:
Jo, men det er nok ikke tilfelle at lyden de kommer opp med er noe kortere enn din i. Greia er nok heller at de ikke produserer en like trang vokal som du gjør, dvs. de har tunga lengre ned, og dermed ender de opp med en e-aktig lyd.
Du snakker selvfølgelig ikke feil, det er det ingen morsmålsbrukere uten spesifikke språkforstyrrelser som gjør!
Jeg kjøper forklaringen din, men vet om folk som sier siste i høyt oppe i munnen, men med tydelig "inn"-uttale. Som når du overtydelig ville sagt: "Gå inn!"
Jeg synes forsåvidt det er ok at de lager lyden nede i munnen. Jeg sliter riktignok litt med Kristn, jeg må innrømme det.
Kjenner ingen som sier det og ikke har jeg lagt merke til at andre sier det heller. Og jeg sier Kaarn og Maarn, men slettes ikke Annita.
Men jeg sier nok ikke navnet slik Hyacinth vil, jeg har trykket på siste stavelse. Er det navn to som i Ann Kristin så sier jeg det slik Hyacintk vil.
Jeg har heller aldri hørt noen si Kristn. :niks: Jeg kjenner nesten ingen som ikke er østlendinger og bor på et sted med tradisjonelt veldig bred østlandsdialekt.
Men ein slags digresjon til de som seier at de ikkje endrer uttale. Kva med utanlandskklingande namn, som har opprinning i eit anna språksystem enn norsk?
Ein person med namnet Saša, vil for eksempel uttale dette tilnærma "Saskja". Då insisterer vi ikkje på å seie Sasa fordi vi ikkje har š i vårt uttalessystem? I Oslo-Øst er jo for eksempel Aisah/Aizah eit vanleg namn på jenter med persisk opphav. Dette skal uttalast med skj-lyd, men eg høyrer veldig mange (særleg lærarar over 48) uttaler det med s-lyd, fordi det er det som står.
Ja, jeg har skjønt at det er det du mener hele tida, men det skal ikke være tilfelle for noen norske dialekter. Lange vokaler forekommer ikke i trykksvak stavelse. (De gjør det på en del andre språk, f.eks. finsk og latvisk, og det er overraskende vanskelig for en nordmann å få til lang vokal i en trykksterk stavelse.)
Ah, jeg tror jeg er blitt litt misforstått, altså. Jeg har aldri ment at man skal endre på dialekten sin, eller tvinge seg til å si lyder man ikke greier. Eksempelet mitt dreide seg om to mennesker som hadde samme dialekt, men uttalte navnet forskjellig, og den ene oppfordret den andre til å uttale det annerledes. Det dreide seg aldri om skarre r eller noe annet dialekttypisk. Skulle ha spesifisert det når jeg skrev innlegget, men forsøkte å oppklare i et senere innlegg.
Jeg mener at de som har trykk på første stavelse i Kristin uttaler det med to korte i-er (men den trykksvake andre i-en kan være redusert på andre måter, f.eks. kan den ha en åpnere uttale enn den trykksterke og uttales mer e-aktig).
Jeg kjenner to Kristin fra samme dialektområde og de uttaler det veldig forskjellig. Det blir jo to forskjellige navn, hun ene (1) sier det som du Hyacinth, hun andre (2) sier det med lang i lyd på slutten. Jeg kjenner også en Ann Kristin og en Anne Kristin og ingen av de uttalen blir helt likt de to første, men hver sin mellomvariant...
