Simone sa for 10år siden:

Fant ein artikkel i Dagbladet som gjengir nokre av dei talla eg fant i den andre artikkelen (som eg no ikkje klarar å finne):
www.dagbladet.no/2014/10/04/nyheter/innenriks/samfunn/politikk/bent_hoie/35571571/
Over 130 000 er langtidssjukemeldt med diffuse kroniske sjukdommar. Det står faktisk at det er den største pasientgruppa i landet. Kan det virkelig stemme?

I ei subgruppe på 17 600 av desse som har blitt analysert nærmare var 76% kvinner.

rine sa for 10år siden:

Det forundrer meg ikke. Det forundrer meg mer at så mange sier de ikke kjenner noen som er sykmeldt pga. av diffuse lidelser, at alle helt sikkert har God Grunn. Jeg tror vi blir nødt til å gjøre noe med retten til 100 % lønn i sykeperioden, dessverre, og det er dumt, for det kommer til å gå ut over reelt syke (ikke slitne) mennesker også.

Maverick sa for 10år siden:

Den slags negative generaliseringer som dette, fra en kvinne, om kvinner, synes jeg er utrolig skuffende. Det er ikke spesielt lett å bryte ut av "slik er kvinner"-båsen når kvinner selv jobber så hardt for å opprettholde den. Du sier selv at dette er basert på egne observasjoner, og nettopp derfor kommer min kommentar om at du er på jordet, (som kanskje var noe ufint? Vel, jeg synes det er ufint å trekke kvinner generelt inn i din virkelighetsbeskrivelse), og at dette nettopp er "basert på mine observasjoner", som var en reprise av ditt argument om hvorfor du mener kvinner er som de er.

"Enkelte"?

Og jo, jeg synes strengt tatt ikke at å påpeke at generaliseringer etter et utdatert kjønnsrollemønster er på jordet er spesielt ekkelt eller sarkastisk, og det var i det minste ikke et snev av undertone der.

Billa sa for 10år siden:

Jeg leser ikke blogger, men ser det jevnlig her inne også. Da primært rundt tilfeller hvor HI er sliten, mistrives i jobben osv. Altså diffuse diagnoser/følelser som ofte har med organisering av LIVET å gjøre. Hverdagsproblemer og logistikk. Kan ikke si jeg har lest at noen synes det er feil å holde seg hjemme med prolaps i ryggen eller influensa, liksom.

Jeg er nok en av *kvinnene dine. Som fremfor å "sykmelde deg", oppfordrer til endringer på hjemmebane, å snakke med arbeidsgiver/partner, finne varige løsninger på utfordringene (som ikke innebærer "pusterom" i form av sykmeldinger), og som ikke minst har en sterk formening i om at man må sørge for å bli sjef i eget liv. Det er ingen andre som sitter med nøkkelen til din lykke.

Lykken sa for 10år siden:

Mener du at diffuse lidelser ikke er reelle?

Simone sa for 10år siden:

Dersom alt sammen er reelt må det jo eksistere ei plausibel forklaring på kvifor det har blitt så mykje meir av det dei siste 10-15 åra.

Men kva betyr "reelt" eigentlig? Eg tenker at alle som har slike diagnoser har "reelle" problemer av eit eller anna slag, men nokon av dei har kanskje blitt diagnostisert med noko somatisk der det kanskje heller skulle stått psykiatrisk diagnose. Spesielt i den borreliose-gruppa trur eg at det er ymse og det er det vel ganske brei einigheit om blant legar også.

Simone sa for 10år siden:

Kva er egentlig gale med setninga «Eg trur svært mange kvinner er altfor opptatt av kva som blir forventa av dei» ?
For det første står det «Eg trur». Altså gjer eg det rimelig klart at det er mine eigne betraktningar og ikkje ei faktaopplysning. Eg kan godt slenge på «Eg trur» foran «når det gjelder husarbeid heime er det likevel vi kvinnene som føler på skammen når det ser skikkelig rotete og skittent ut når det kjem besøk» også , men eg trur ikkje du blir blidare av det.

Kvifor er det ikkje lov til å seie kva ein trur og kva ein har inntrykk av?
Din konklusjon om at eg er heilt på jordet er vel også basert på deg sjølv og dine erfaringar?

Sjølv om vi ønsker å tru det er det vel litt naivt å tru at kvinner og menn er 100% likestilte på heimebane i norske heimar i dag. Det kan umulig vere spesielt kontorversielt å hevde det. I mange tilfeller er det høg grad av likestilling, men veldig ofte ikkje. Spesielt i familiar der begge eller mor har lav utdanning. Ved samlivsbrudd er det vel forsatt nokså vanlig at det er mor som har barna mest sjølv om det begynner å bli meir vanlig med 50/50-deling. Det er fortsatt ganske uvanlig at far har barna meir enn mor. Det er vel også ein indikasjon på at mor tar meir ansvar for barna enn far? Og for å kunne gjere noko med det må vi nesten innrømme at det er slik. Dersom det skal vere forbudt å skrive det kjem vi jo ingen veg?

Eg anser meg sjølv som rimelig likestilt. Alt av matlaging, husarbeid, ansvar for barn osv. blir delt 50/50. Mannen min hjelper ikkje til, slik eg høyrer mange kvinner snakke om. Han tar berre sin del av ansvaret. Men eg føler fremdeles på forventningane i miljøet rundt meg og innser at eg likevel ikkje er 100% likestilt sidan eg faktisk bryr meg. I desember er det for eksempel berre eg som får spørsmål om korleis vi ligg an i julestria. Mannen får aldri spørsmål om sånt sidan alle antar at det er eg som er koordinator for alt som skal gjerast og har kontroll på det. Det irriterer meg like mykje kvart år. Dersom mannen er i rommet når spørsmålet blir stilt sender eg berre spørsmålet vidare til han. Eksisterer det for eksempel juletråder på diskusjonsforum der det i hovudsak er menn? Mitt inntrykk er (igjen, eg snakkar om mitt inntrykk) er at det framleis er mor som er organisator for jula i dei fleste heimar. Far er med, men mor har hovudkoordinator-rolla. Sjølvsagt finns det unntak. Vår familie er eit av unntaka. Hos oss har vi ei veldig laidback-holdning til jula, men eg føler at det blir forventa frå kvinner rundt meg at eg skal vere meir opptatt av forberedelser til jul enn eg er. Mannen opplever ikkje det samme. Dermed opplever eg eit ekstra «usynlig» press i denne perioden som er totalt fraværande for han. Eg kan umulig vere den einaste kvinna her inne som føler på dette presset i desember.

Og når det gjeld påstanden om at enkelte kan tillate seg litt meir på FP når det gjeld å svare frekt, står eg for den påstanden. Blant «enkelte» er du inkludert, Maverick, men du er ikkje den einaste.
Eg trur ikkje eg er aleine om å ha denne oppfatninga, men det er nok ikkje så mange som orkar å ta peset med å støtte meg på det opent.

Maverick sa for 10år siden:

Det er nettopp de holdningene som gjør at det ikke er menn som får spørsmål om julesstress du underbygger i de første innleggene dine med måten du bruker språket ditt, Simone. "Vi kvinner", "typisk kvinner" og så videre. I motsetning til hvordan du fortsetter i senere innlegg.

Bevissthet rundt hvordan man som kvinne uttaler seg om kjønnsrollemønster er for viktig for hverdagslikestillingen til at jeg kan la slikt gå ubemerket hen.

Lykken sa for 10år siden:

Jeg skal ikke uttale meg om borreliose, men jeg tror at en del av fibromyalgipasientene kan være feildiagnotisert eller at man puttes der når man ikke finner ut noe annet. Det er ikke det samme som at det psykiatrisk f.eks. Jeg tror også at økningen kan skyldes at diffuse problemer blir satt i slike grupper der de ble hengt på noe annet for f.eks 15 år siden. Det kan også ha noe med at man etterhvert har blitt flinkere til å presse legen til å få en diagnose, jeg tenker at leger kunne ha en tendens til å blåse av type kvinneplager tidligere.
Min mor hadde først reumatiskediagnose for mange år siden, de lurte blant annet på Bechtrevs, så ble det fibromyalgi i mange år, før de gikk helt vekk for fra dette og hun har nå leddgikt-psoriasis og sjøgrens syndrom (type reumatisme).

Maverick sa for 10år siden:

Ah, dette synes jeg er fryktelig vanskelig å forholde seg til, "det er mange som egentlig synes du er teit, men de kommer nok ikke til å si det, for du er så kjip, så dette snakker vi om bak ryggen din i stedet for", det var flashback til ungdomsskolen, gitt.

Pokkern så kjip og sårende kneblingstaktikk, altså! Enten tar man en åpen og fair diskusjon, eller så kan man holde kjeft.

Lykken sa for 10år siden:

Bevisshet rundt dette utelukker vel ikke at man sette fingeren på at det faktisk er et stykke igjen til det er total hverdagslikestilling, slik som Simone gjør.

Nenne sa for 10år siden:

Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende har gått opp, det samme har vel gjennomsnittsalderen for fødende generelt. Med alder kommer mer komplikasjoner og oftere tvillingsvangerskap også, noe som i seg selv er risiko per definisjon.

Maverick sa for 10år siden:

Nei, så klart ikke. Ordvalgene i de første innleggene ga dog inntrykk av "sånn er kvinner" og "vi kvinner", og det gir et helt annet inntrykk.

Lykken sa for 10år siden:

Men noen gang er det jo "sånn", man kan kalle en spade for en spade. Jeg ser det jo her på jobben hos meg, totalt kvinnedominert og jeg må nesten le noen ganger, så politisk ukorrekt kjønnsrolletypisk de er.

Maverick sa for 10år siden:

Vel, jeg er kvinne, og jeg er ikke "sånn".

Lykken sa for 10år siden:

Nei, men mange andre er "sånn", flere enn vi liker å tenke på.

Maverick sa for 10år siden:

... og det blir ikke færre av at man omtaler det som en opplest og vedtatt sannhet at Sånn er kvinner.

annemede sa for 10år siden:

Jeg er ikke "sånn", håper jeg, og jeg har ihvertfall ikke lyst til å være "sånn".

Lykken sa for 10år siden:

Jeg er enig i at man skal være bevisst, men man kan uansett få lov å peke på at man opplever det som mer kjønnsrolletradisjonelt rundomkring seg enn det som er ønskelig og at dette kan være med på at kvinner blir mer "slitne" enn menn.

Maverick sa for 10år siden:

Nå føler jeg det går litt i loop her. :knegg: Jeg er ikke uenig i det. Jeg mener derimot at man skal være obs på hvordan man da selv bygger opp under kjønnsrollemønsteret med eget språk.

Pøblis sa for 10år siden:

Men det er de yngste gravide som har blitt mye, mye mer sykmeldt - så det med økende alder og svangerskap stemmer ikke i det hele tatt.

Pøblis sa for 10år siden:

Dette er jeg helt fullstendig enig i.

:nemlig:

Lykken sa for 10år siden:

Okay, men jeg tror nå du og Simone har pratet i loop også. :humre:

Simone sa for 10år siden:

Eg seier ikkje at du er teit, Maverick, og det er ingen som snakkar om deg bak ryggen din. Eg seier at du svarar frekt og eg har observert at du svarar frekt til mange. Du kan vere rimelig sarkastisk og henge ut folk som idiotar. Eg trur derfor det er mange andre som også syns det er litt ubehagelig å diskutere med deg innimellom. Men eg forventar ikkje at dei skal støtte meg på dette, for dei orkar gjerne ikkje å ta den diskusjonen. Eg burde sikkert ikkje gjere det eg heller, for det straffar seg sikkert.

Men dersom du har hatt kjipe opplevelsar på ungdomsskulen der andre har behandla deg dårlig veit du jo korleis det kjennest ut. Så då burde du kanskje ha litt forståelse for at andre kanskje kan føle seg litt mobba av deg (og eit par andre) innimellom? Ord kan treffe veldig hardt.
Eg har ikkje lyst til å dra andre nick inn i denne diskusjonen, men eg syns altså at det er andre også som kanksje burde tenke seg litt om av og til før dei skriv. Du er ikkje aleine om det. Det eg syns er litt rart er at det virkar som om du og eit par andre får lov til å latterligjere og henge ut andre utan spesielt mange reaksjonar medan andre får beskjed med ein gang dei prøver seg.

Vianne Rocher sa for 10år siden:

Seriøst Simone? Jeg kan jo ikke fortelle deg hvordan du skal føle det, men beskrivelsen av hvordan Maverick svarer og er på her inne kjenner jeg faktisk ikke igjen. Og jeg er ikke close med henne hverken her eller IRL.

Ikke synes jeg, sett i lys av hvordan tonen på FP kan være i opphetede debatter kan være, at Mavericks svar til deg var spesielt frekt eller ufint. Det har alltid vært rom for en viss sjargong her, og jeg har aldri oppfattet det som spesielt knyttet til enkeltpersonern (forutenom noen hederlige unntak som gjorde alt for å leve opp til nicket sitt og som ikke er aktiv lengre).

Hinting om "folk som ikke orker stå frem" kan man, i kjent FP-stil, gjøre på rommet sitt. Det tar seg ikke ut. Og da i tillegg komme med antydninger om at Maverick med flere driver med mobbing og at du nå kommer til å få svi fordi du har outet henne/de?. Det synes jeg er langt forbi det som er OK forumoppførsel.

mkj sa for 10år siden:

Jeg synes heller ikke mav går på deg som person her, men hun argumenterer mot meningene dine. Det må være lov å være uenig og å si fra om det?

Billa sa for 10år siden:

Når Simone faktisk føler det sånn, er det litt lite nyansert å si at det hun føler er feil. Det er heller ikke særlig heldig å bruke "mange med meg" argumentasjonen for å få frem et poeng. Det har aldri vært en særlig god eller fair måte å diskutere på, og jeg overser glatt alle liknende innspill når jeg er i en større eller mindre konflikt. Å drive med skyggeboksing gidder jeg ikke. Skriftlig språk er vanskelige greier!

Charlie sa for 10år siden:

:lalala:

tilbake til tema? :au:

Bokormen sa for 10år siden:

Vi har hatt babyboom blant kusiner, fettere og videre ut i slekte de siste par årene, og jeg tror samtlige førstegangsgravide under 30 (eller over, for den del) var helt eller delvis sykmeldt. Jeg er klar over at man kan bli veldig dårlig i svangerskapet altså, og at slettes ikke alle arbeidsplasser kan eller vil tilrettelegge. Men jeg tror også at det er ganske stor aksept for at "mer sliten, uggen og trøtt enn i ikke-gravid tilstand" er gyldig som å kaste inn håndkleet. Jeg tror også det er en viss smitteeffekt av medgravide venninner og kollegaer, og at det kan slå ut begge veier.

Lisa sa for 10år siden:

Her er et nytt tilsvar i debatten fra i dag.

Jeg er alene om ansvaret for mitt barn og blir vanligvis kraftig provosert av slike utsagn (synes hun inntar den klassiske offerrollen) men noen gode poenger i forhold til hvem som skal gi velmenende råd til hvem har hun. Tenker da på disse besteborgerlige unge mennene i A-magasinet som ga velmenende råd til "flinke piker".

maddam.no/2014/10/dumme-innvandrer-alenemor/

Billa sa for 10år siden:

Tema :værsågod:

rine sa for 10år siden:

De er sikkert reelle nok for dem som har dem, ja. Og det holder jo pr. i dag i massevis.

Enig. Og selvsagt kan Maverick oppfattes som frekk og sarkastisk, på samme måte som undertegnede og en del andre brukere også lett "tar den" (altså den litt sarkastiske tonen) når det passer seg slik. Jeg oppfattet Maverick og en håndfull andre brukere som ganske så spydige og ufine mot meg i begynnelsen av mitt FP-opphold, men synes stort sett ikke de er sånn lenger. Hvorfor?...det vet jeg ikke, men jeg har noen teorier: Man blir faktisk ganske godt kjent etter mange år på samme forum. Kanskje oppdager man at den brukeren man "alltid" var i tottene på også har andre og hyggeligere sider. Kanskje blir man flinkere til å formulere seg selv og unngår dermed de store konfrontasjonene? Kanskje gidder man ikke å lese innlegg av brukere man ikke liker etter tilstrekkelig mange krangler, eller gidder ikke kommentere om man leser dem? Jeg vet ikke, men jeg tror at teorien om at man gir dem man "kjenner" mer slack (som jeg har påstått i utallige opphetede FP-diskusjone) stemmer. Ikke i den forstand at man alltid er enig med brukere man har diskutert lenge med, men som i at man legger mer bånd på seg og og i større grad tilstreber å svare ordentlig.

Katta sa for 10år siden:

Det jeg mener er om dette med svangerskap og fødsel uansett ligger der som en risikofaktor eller om det er kvinnekjønnet i seg selv. For selv om man i og for seg er i god fysisk form vet man jo at man har hatt en periode med hard fysisk og psykisk belastning, man har fått tøyd vev som aldri får tilbake elastisiteten igjen og man har fått brukt opp lagre av næringsstoffer som gjør at man kanskje aldri får tilbake den beintettheten man engang hadde. Jeg tenker ikke på svangerskap og fødsel som direkte årsak til slitenhet/fravær, men om det kan være en bidragende årsak til at kvinnekropper tilsynelatende tåler mindre.

Ellers kjenner jeg at jeg blir provosert når det skilles mellom diffust og reelt her. Historisk sett er diffuse/ikke-definerte sykdommer lidelser vi ikke har funnet årsaken til ennå. For eksempel var det inntil nylig en gruppe sykdommer som medførte at unger plutselig ble fjerne og gikk tilbake i ferdigheter, en form for uforklarlig autisme/hjernepåvirkning. All verdens årsaker har selvfølgelig vært foreslått, inkludert foreldre som ikke virker og mishandling. Helt til man finner antistoffet som angriper hjerneceller. Da får sykdommen plutselig en helt annen status. Og jeg kan snakke ganske lenge mellom forholdet mellom kropp og psyke, det er ikke akkurat sånn at det er vanntette skott der. Det blir i hvertfall helt feil å skyte på enkeltpersoner som virkelig ikke greier. Men å se på samfunnsmønstre og mekanismer der blir noe helt annet. Hvordan skal man få sykmeldt kvinner fra hjemmebane for eksempel? Hvordan skal man jobbe med populasjonen av jenter/unge kvinner slik at de lærer seg å holde et regnskap på livet sitt som faktisk går opp?

rine sa for 10år siden:

Katta: Jeg skjønner selvsagt at alle lidelser på et eller annet tidspunkt har vært diffuse før man fant årsaken til dem, men jeg synes det er ganske meningsløst å bruke altfor mye tid på å finne årsaken til at så utrolig mange i Norge har muskel-og skjelettplager og lettere psykiske lidelser. Jeg synes det er litt feil å bruke altfor mye penger og ressurser på røntgen, ME og rehabilitering når en generøs sykelønnsordning må ta sin del av skylden for at Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder disse lidelsene.

Lykken sa for 10år siden:

Diffuse er ikke det samme som ikke reelt, nei. Se hva Katta skriver. Utifra en del tråder her inne har jeg inntrykk at at du har noen personlige erfaringer som gjør at du tror alle som går på en smell, har diffuse ( som i ikke diagnostisert/ikke helt tydelig kjent diagnose) egentlig bare er slitne og ikke har lyst til å jobbe. Der tror jeg du er langt ifra sannheten og du virker rimelig lite empatisk og nedlatende ovenfor mennesker som sliter med plager du ikke anerkjenner. Er ikke du lærer og uten spesiell kunnskap og innblikk i hva dette innebærer? Mener du at muskel-og skjelettplager er noe man kan fake og ikke er lidelse på lik linje med andre?

rine sa for 10år siden:

Beklager, jeg var ikke klar over at man måtte være lege eller muskelpasient for å diskutere i denne tråden.

Lykken sa for 10år siden:

Du er Ihvertfall veldig bastant på et område du sannsynligvis ikke har nok kunnskap å uttale deg sånn om. Du virker som du har litt tunnelsyn når det gjelder ME og fibromyalgi, fordi du har vært borti noen som ikke egentlig har det. Du synser utifra et lite erfaringsgrunnlag, i så fall. Og psykisk sykdom er like mye sykdom som andre, selv om du tydeligvis mener at det "bare er å ta seg sammen".

rine sa for 10år siden:

Lykken:Jeg har ikke nevnt verken fibromyalgi, ME eller begrepet "bare ta seg sammen" i denne tråden, faktisk. Men ja, jeg mener at det er lettere å ty til diffuse lidelser som muskelplager enn til nyresvikt om man trenger en time-out fra arbeidslivet. Det er ikke det samme som at jeg tror at alle som har vondt i muskler og ledd "faker." Jeg synes ellers det er litt besynderlig at du mener at man må ha inngående kjennskap til disse plagene (Hvordan vet du at jeg aldri har opplevd muskelsmerter eller motgang på det psykiske plan, forresten? Jeg er halvveis i livet, tross alt...) for å mene noe om hvorvidt det er problematisk/uheldig at "alt" gir rett til full sykelønnsutbetaling. Du står fritt til å være uenig, men ikke til å prøve å "kneble" meg ved å si at jeg ikke bør ytre meg med mindre jeg har hatt disse sykdommene selv.

Pelle sa for 10år siden:

Selvsagt kan man det, kjenner flere som har gjort det. Noe annet er naivt å tro? I tillegg til at jeg kjenner flere fastleger som sier det i første omgang er vanskelig å bestride pasienters utsagn. Det være seg vond rygg eller trenger ekstra time på eksamen pga vondt i arm/hånd ved skriving.

Lykken sa for 10år siden:

Jeg har ikke sagt du må ha hatt sykdommene selv. Les igjen.
Jeg skjønner virkelig ikke hvordan du har tenkt at en type differensiering av sykdommer skal fungere. Du vil tydeligvis ha en gradering der nyresvikt er nr 1 og muskelplager er for diffust og derfor skal gi mindre utbetaling av sykepenger?

rine sa for 10år siden:

Det lar seg sikkert vanskelig gjøre å gradere sykdommer, men ideelt sett hadde det vært flott. Nå går det nok mot (om ikke så altfor mange år, tipper jeg) at sykelønnsordningen blir dårligere for alle, uansett sykdom. Og det er vel kanskje det beste, vi er fryktelig redde for at noe skal være "urettfeigt" i Norge. Alle er like syke. :nemlig:

Og så har jeg lyst til å stille følgende ja/nei-spørsmål til deg: Mener du at det er mulig å fake muskel/skjelettplager?

Lykken sa for 10år siden:

Du kjenner flere som har gjort det? De har fortalt deg at de sitter hos legen og juger på seg plager? Ikke det at jeg ikke tror det skjer, men at så sinnsykt mange faker den type sykdom har jeg vondt for å tro. Og det er faktisk sånn at leger og evnt andre behandler som fysioterapauter kan verifisere betennelser, låsninger, ømme og stramme muskler og ledd, hevelser etc. Samt noe kan vises på MR, røntgen. Det er ikke sånn at leger stilletiende må godta alt pasienten sier og ikke kan ettergå det.

annemede sa for 10år siden:

Jeg er ikke Rine, men jeg tror ikke det rause sykepengesystemet vi har i dag er bærekraftig, og tror det bare er ett tidsspørsmål før vi får ne innstramming. Og dette bør i så fall gjelde alle plager.

Tussa sa for 10år siden:

Eg kan virkelig ikkje skjøne kvifor en ikkje kan differensiere? Når en får en alvorlig sjukdom er jo det ei voldsom ekstrabelastning om økonomien blir dårligere.

Forøvrig er eg opptatt av aktivitetskrav og skulle virkelig ønske NAV kjørte hardare på det. Å jobbe pittelitt, to halve dagar eller nokre slikt, er oppnåelig for dei aller fleste. Aktiv sjukmelding burde en også sett på å ta inn igjen.

Lykken sa for 10år siden:

Ok, ideelt sett så skulle da sykdommer som det ikke er funnet ut av gi mindre utbetaling av sykepenger. Det du sier er at du mener for mange later som de har plager som kan fakes og derfor skal de som faktisk har det få svi. Jeg mener at den type velferdsordninger vi har desverre ikke kan gardere seg mot juks, men må kan ha gode operative kontrollorganer som minsker det. Drt har det nok skortet på. En annen sak er at ordningene kan bli dårligere i framtiden, men jeg mener at gradering av sykdommer ikke er veien å gå.

Lykken sa for 10år siden:

Det tror jeg også, men jeg har ingen tro på mistenkeliggjøring av enkelte typer sykdom og plager.

annemede sa for 10år siden:

Eg er usikker på om gradering av sjukdomar er ein god veg å gå. Blant anna med tanke på at ein del kvinner som slit med muskelplagar har vore utsett for krenkande åtferd i barne/ungdomsåra.

Tussa sa for 10år siden:

Når du skriv det slik blir eg nysgjerrig. Då antyde du også at muskelsjukdomar heng sammen med psyke eller lese eg feil?

annemede sa for 10år siden:

Stress fører til muskellidingar.

Tussa sa for 10år siden:

Så krenkande opplevingar i tidlig år føre til stress (eller PTSD muligens) som igjen gir muskelplagar?

007 sa for 10år siden:

Forskning viser at pårørende av alkoholikere har en større forekomt av muskel/skjelettplager enn andre. Man vet altså kanskje grunnen, kan ikke gjøre noe med årsaken, men kan kanskje endre behandlingsformen for akkurat denne pasientgruppen? Og da må det kanskje en MR til for å kartlegge skaden i muskel- og skjelettsystemet, det må kanskje psykomotoriske fysioterapi til, man må kanskje ta en gastroskopi for å se hvor irritabelt fordøyelsessystemet er og så må kanskje personen sykemeldes i en periode mens man prøver ut ulike bahandlingsformer.
Dette var tidligere diffuse plager som man nå, ved hjelp av forskning, vet mere om og dermed kan behandle og dermed forebygge fremtidige sykemeldinger.

Tussa sa for 10år siden:

Godt poeng, Agenten! En må inn i kvart enkelt tilfelle og sjå behandling i eit breidt perspektiv

rine sa for 10år siden:

Var det et litt utivdet ja?

007: Jeg tror at det alltid vil finnes motediagnoser og at de avløser hverandre. Jeg håper f. eks man ikke la ned så altfor mange penger i å forske på hvorfor så utrolig mange ble påkjørt bakfra og fikk kroniske nakkeplager på 80-tallet. Med en slik sykelønnsordning som vi har, vil det alltid finnes en diagnose eller to der man kan putte alle som sliter med livet (og helt sikkert også større eller mindre vondter av forskjellig slag) og derfor ikke takler arbeidslivet.

annemede sa for 10år siden:

tidsskriftet.no/article/180713/

www.sinnetshelse.no/artikler/krenkede_barn.html

home.lyse.net/forsvoll/artikler/nou_sporr/Nou.kom.pdf

www.regjeringen.no/templates/Underside.aspx?id=716557&epslanguage=NO-NY

Her er noen artikler jeg har funnet.

rine sa for 10år siden:

Da er vi jo egentlig tilbake til utgangspunktet: Hvorfor gjelder ikke det for menn som har blitt utsatt for vold/krenkende atferd? :undrer:

annemede sa for 10år siden:

Vet vi at det ikke gjelder for menn?

Lykken sa for 10år siden:

Jeg har sagt et ja tidligere, jeg er ikke naiv og tror ingen kan juge og svindle. Men jeg tror nok ikke det samme som deg. Og jeg tror at muskel-skjelletplager, ME osv er helt reelle plager og sykdom for de fleste som har det. jeg tro at det kan være sammensatt og at behandlingsformer kan være vanskelig å finne ut av. Si meg, mener du reumatisme også er type sykdom som er lite reelt og som mange faker?

007 sa for 10år siden:

Ellers er jeg enig med deg ang sykelønnsordningen og jeg stiller også spørsmål med at kvinner rammes oftere av disse sykdommene enn menn.

Lykken sa for 10år siden:

Det er jo fysiske forskjeller på menn og kvinner og jeg synes ikke det er så rart at det er ulik representasjon innenfor forskjellige sykdommer.

Katta sa for 10år siden:

Jeg tror helt sikkert at man må se på sykelønnsordningen og hvordan den fungerer også som virkemiddel. Problemet er bare det at det kommer til å ramme ekstremt ujevnt, de med minst fleksibilitet og mest fysisk jobb blir rammet hardest. Garantert. Fordi de ikke kan ha hjemmekontor når de er småsyke, fordi de ikke kan flexe og fordi de ikke kommer til å ha lønnsavtaler som kompenserer for tapet.

Selvfølgelig er det folk som faker. Det er folk som faker hjerteinfarkt også. Det er ikke engang uvanlig. Eller anstmaanfall. Eller prolapssmerter og nyrestein. Alle som har jobbet på legevakt er rimelig vant til folk som faker.

Men det som er vanligere er at stresset setter seg i kroppen. Jeg som jobber på barneavdeling ser unger som er blinde, som har kramper, som plutselig ikke kan gå, med kraftige magesmerter og som har andre merksnodige symptomer. Og hvor det koker ned til en psykisk reaksjon. Faker de? Nei, på ingen måte. Du får ikke en tenåringsgutt til å frivillig gå med på at man bretter ned buksa på han og setter medisin i rumpa fordi han faker. Men det kan fint skje ved en reaksjon på noe som oppleves som skikkelig stressende. Bevisstheten er over hodet ikke koblet inn, de har ikke innsikt i det som skjer og de har ikke mulighet til å bestemme seg for å la være eller skjerpe seg. Lightvarianten av dette er diaré når man skal opp til eksamen, det har vel mange av oss opplevd regner jeg med? Kroppen er ikke frikoblet fra hodet, mennesket er ikke en maskin man kan finne feilen på og bytte ut den defekte delen.

Jeg synes forskning på dette er kjempeviktig. Hvilke mekanismer er det som gjør at kvinner får mer diffuse lidelser enn menn? Hva gjør at kvinner er mer sykmeldt, er de sykmeldt på et lavere nivå enn menn eller er de mer syke? I såfall hvorfor? Og hvordan skal man jobbe for å snu akkurat det? Det som kanskje ikke virker er "ta nå vare på deg selv"-tankegangen der man oppfordrer folk til å kutte jobb før man møter veggen. Spørsmålet er hva man bør sette inn istedenfor.

Nessie sa for 10år siden:

De har jo en liten åpning nå. Da er det snakk om 14 dager. Aktiv sykmelding er litt både og. Er man gradert sykmeldt kan man jo være på jobb hver dag, men produsere mindre feks. Det er litt mange som fortsatt tenker 50% sykmeldt = annen hver dag. Sånn må det ikke være. Å være aktiv sykmeld ved å gå "oppå" resten er heller ikke like greit over tid. Og det er fortsatt mye firkanta tanker. Hos oss, når en brannkonstabel har forstuet en finger, så er det mye han kan gjøre, og må ikke være 100% sykmeldt. Og da går vi innimellom i dialog med legene.

Tussa sa for 10år siden:

Men dei 14 dagane er det som blir kalla avventende sjukmelding som i følge NAV er et slags gult kort til arbeidsgivar. For det første blir det sjeldent skreve ut. Og tala frå NAV er også lave, det er ikkje berre min empiri. :knegg: For det andre er dette vanskelig å forstå for arbeidstakar. Eg har opplevd få ei slik i posten og vedkommende kom ikkje på jobb. Han var jo sjukmeldt. I første omgang kan dei i grunn SJÅ litt annaleis ut.

Vi har måltall om at 50% av våre sjukmeldingar skal vere graderte, men kjem oss ikkje opp på 20 en gang. Til tross for hyppige legemøter, egne aktivitetsliste med jobbar å velge mellom, egne timar på HR sitt budsjett for omdisponering av arbeidstakarar. Og vi er ei diger med bedrift med svært mange muligheter for tilrettelegging.

Magica sa for 10år siden:

Jeg har jo nylig vært gravid og holdt på å tørne, virkelig tørne av å hele tiden bli "spurt" av kolleger om jeg virkelig fortsatt jobbet!?! Eh, ja - er det virkelig såååå uvanlig. Trist.

Nessie sa for 10år siden:

Det nye, "sykmeldt i jobb" er jo noe annet enn det gule kortet.

"Sykmeldt i Jobb" er en variant av "Aktiv sykmelding" som vi skal teste ut i stor skala fra 2015. Dette vil hjelpe bedriftene til å prøve ut tilretteleggingsmuligheter som kan gi grunnlag for en riktig gradering i forhold til arbeidsmulighet og produktivitet. Sykmeldte som har behov for tilknytning til arbeid uten produktivitetskrav vil også ha nytte av denne ordningen.

Pelle sa for 10år siden:

Ja. Ja.

Nessie sa for 10år siden:

Jeg tror også det er positivt med litt mindre møter, skjema og planer. Som ofte krever mye men fører til lite. Det har iallefall vært litt meningsløst med en del av de skadene som oppleves hos oss. Med en forstuet finger kan man gjøre ganske mye hos oss et par uker uten å slukke brann. Det er mye forebyggende arbeid feks. Men mange er veldig "låst" til avdelingen sin, lederne også. Så vi jobber mye med å tenke helhet. Og viske ut skille mellom avdelingene.

nokon sa for 10år siden:

Det eg lurer på i forlenginga av slike diskusjonar, er om det er biologisk eller sosialt at kvinner er meir utsette for for eksempel angst, depresjonar, muskel- og skjelettplager eller andre slike sjukdommar? Er det noko forskning på dette?

Eg har ikkje klart å finne det igjen, men eg meiner at eg på eit eller anna tidspunkt har lese noko om at mykje av medisinforskninga har (fritt etter hukommelsen) vore gjort på menn og at ein del av dei organene og hormonene som bare er i kvinnekroppen er lite forska på, gjennom historien. Sjølv om vi er opptatt av likestilling, er det jo biologisk forskjell på menn og kvinner. Og er det tenkeleg at ein del sjukdommar, som på grunn av biologi, oftare rammer kvinner enn menn, blir sett på og forklart som meir diffuse, fordi forskninga har vore mannsdomminert og fordi medisinen har mindre kunnskap om dei? Eller er dette ein tankegang som er heilt på jordet?

annemede sa for 10år siden:

Hjarteinfarkt er jo eit typisk eksempel på dette. Menn får vondt i venstrearmen, kvinner kan få vondt i ryggen.

nokon sa for 10år siden:

Ja, nemleg. Og det er derfor eg stusser litt over at resonnementet som ligg bak ein del utsagn i denne (og liknande) diskusjonar:

Kvinner er oftare sjukemelde med diffuse plager, ergo kvinner er sløve og late.

Det kan jo hende det er eit kjønnsperspektiv som faktisk gjer at typiske kvinnesjukdommar er meir diffuse enn sjukdommar som opptrer like hyppig blant begge kjønn, eller oftare hos menn.

I tillegg lurer eg på om desse statistikkane, kor det blir sagt at Norge er på verdstoppen når det gjeld kvinner som er sjukemelde for muskel- og skjelettplager og psykiske plager er korrigert for andel yrkesaktive kvinner? Skandinavia er jo på verdstoppen når det gjeld likestilling i arbeidslivet og det er ikkje mange land i Europa at det er like vanleg som i Norge at mødre i etablerte parforhold er i full jobb. Vil ikkje fleire yrkesaktive kvinner føre til fleire sjukemelde kvinner?

Eg trur heller ikkje sjukelønnsordninga vi har nå, er bærekraftig og eg trur denne må endrast. Men eg synest debatten blir litt unyansert, når vi ikkje tar hensyn til andelen yrkesaktive kvinner, i dette reknesykket.

Lisa sa for 10år siden:

Joda, de nevnes ganske ofte at såpass stor yrkesdeltakelse selvfølgelig resulterer i høyre sykefravær. Men vi kan vel sammenligne oss med Sverige og Danmark, og vi har jo et veldig mye høyere sykefravær en de også (både under graviditet og i "vanlig" arbeidsliv).

Pebbles sa for 10år siden:

Ukloke ord.

Kloke ord.

007 sa for 10år siden:

Og enda klokere ord.

Pebbles sa for 10år siden:

:nemlig:

Esme sa for 10år siden:

Jeg synes uansett det er viktig å forske på årsaker og slikt.

Men samtidig, sånn fra mitt perspektiv, som sitter mye med second opinion på muskel og skjelett-sykdommer så er det ikke tvil om at det er enormt store forskjeller blant folk på hva de mener terskelen for plagegrad er før man ikke kan jobbe. Spennet er fra revmatikere som knapt kan gå og som jobber nokså full stilling til folk som er langtidssykemeldt på grunn av akillestendinose.

Hva årsaken er til at enkelte tenker "om jeg har vondt så blir det ikke bedre av å være hjemme" (sant utsagn) til "man kan jo ikke jobbe dersom man ikke er helt frisk"(sant utsagn), det vet jeg ikke, men tenker at læring av mestringsteknikker kunne være nyttig. Det er i hvert fall helt sikkert at det er overraskende lite korrelasjon mellom objektive plager og ønske om langvarig sykemelding.

Katta sa for 10år siden:

Ja, jeg er enig med Esme der altså, det er helt merksnodig hvor store forskjeller det tilsynelatende er. Og like merksnodig er det de som objektivt sett burde ha de største plagene som tåler mest. *generealiserer men dog)

Å se på årsaker er viktig. Også årsaker som ligger i måten vi snakker og tenker på i hele samfunnet.

rine sa for 10år siden:

Nei.

Jeg er enig i at slike ting er nyttige å finne ut av. Jeg så for meg forskning der man prøvde å finne fysiske årsaker til fibromyalgi, og det mener jeg er meningsløst.
Men samtidig vil det vel alltid være slik at mennesker har ulik tålegrad, ulik stå-på-vilje, ulik motivasjon for å gå på jobb osv, men uansett om man finner felles kriterier for dem som får slike sykdommer og lærer dem om mestringsstrategier, er jeg usikker på om det er nok.

Det er jo veldig mye som tyder på at det ofte er øk. konsekvenser som får oss til å endre handlingsmønster, ikke etikk og moral. Miljøpolitikken er et godt eksempel på dette. Vi vet så altfor godt at det ikke er bra å reise med fly eller å handle sekkevis med klær og stash i året, men vi gjør det likevel- fordi det er billig og enkelt. Jeg tror sykelønnsordningen slik den er i dag fungerer på samme måten. Vi vet ganske mye om hva som sliter oss ut, men vi er ikke villige til å ta grepene selv så lenge den "lette" løsningen ligger rett foran oss.

Mex sa for 10år siden:

Hvorfor er det meningsløst? Fibromyalgi er en sekkediagnose som brukes i for stor grad, men det betyr ikke at ikke mange av de som har diagnosen har utstrakte problemer som man kanskje kan finne årsaken til, OG et behandlingsopplegg som fungerer?

Jeg syns man burde forsket mer på det. Slik at man kan få bort stigmatiseringen som veldig mange opplever.
Samtidig så trenger man alle å lære fra barns alder av at man må tåle å ha litt vondt innimellom. Og man må tåle å presse seg litt. Ved å stakkarsliggjøre og sykeliggjøre folk for mye, så tror man jo på det selv også.

Nessie sa for 10år siden:

Dette har jeg tenkt på også. :nikker:
Da jeg var på smerteklinikken på St Olav sa hun legen jeg var inne hos at det var første gang hun hadde en FM pasient med Så klart og brennende ønske om å komme meg tilbake i 100% stilling. :sjokk:
Det overrasket meg veldig. Men for meg er det å være i full jobb drivkraften min, og det er uendelig viktig for meg å jobbe.
Jeg hadde det som mål, og jeg klarte det, men jeg kan godt skjønne at folk gir litt opp også, etter å ha vært "kasteball" mellom leger/sykehus/institusjoner i årevis, eller at de har en arbeidsgiver som heller vil ha deg bort enn å tilrettelegge for at du kan jobbe. :nemlig:
Jeg var heldig å få velge en ny vei, og finne en jobb jeg er motivert for og klarer stå i. Det har betydd mye for meg.

Tussa sa for 10år siden:

Eg las Erna si statusoppdatering om dette og ho skreiv: (fritt etter minne) Nå skal vi se på utmattelsesdiagnoser som fibromyalgi og ME.

Er fibromyalgi er utmattelsesdiagnose? Eg trudde den var fysisk i form av smerter i musklar og ledd?

Avatar sa for 10år siden:

:nemlig:

En god ting kan ikke sies for ofte.

Nessie sa for 10år siden:

Jeg er glad det nå er bevilget penger til akkurat med det å få god utredning og hjelp da. Så det på nyhetene igår. For folk med disse "diffuse" sykdommene. Kanskje kan god kunnskap og rask hjelp hindre at så mange faller ut av arbeidslivet. For å gå flere år til mange ulike behandler og leger, og alle mener ulikt og har ulike diagnoser, det er veldig slitsomt. Og ikke minst en psykisk påkjenning. Jeg synes fortsatt det er vanskelig å gå til lege med mine problemer, også de som ikke har med FM å gjøre, for det å bli mistrodd i mange år av fagfolk er ikke godt.

Nessie sa for 10år siden:

Det kan være både og. Det å gå med konstante smerter og lite søvn over tid tærer jo veldig på kroppen. FM er vandrende smerter i muskler og leddfester, og en minimal evne til å klare hente seg inn, feks gjennom søvn. Og da ender nok noen opp med utmattelse og. :nikker:
På Hysnes mente de jo at jeg hadde symptomer på ME, blant annet pga at kroppen min reagerer negativt på trening, noe som er typisk ME og ikke FM.
Dessuten kan behandlingsmetodene være like.

nokon sa for 10år siden:

Eg tenker og at meistring er eit nøkkelord i denne samanheng. Samtidig er mi subjektive og personlege erfaring, frå eit pasientperspektiv - som eg trur kan vere generaliserbar - at diffuse og uforklarlege smerter er meir skremmande enn smerter ein har kunnskap om og som har ei forklaring. Sjølv er eg i alle fall ikkje redd nokre ekstra dagar med smerter, men eg er redd for ei langvarig forverring av tilstanden min. Og det trur eg gjeld mange med diffuse og uforklarlege smertetilstandar. Ved å vite meir om kva ein kan gjere utan at det blir verre, vil ein gjerne få eit høgare funksjonsnivå. Og derfor vil kanskje dei som har konkrete, objektive funn som gjer denne typen kunnskap mogleg, ha større vilje til å tenke "det blir ikkje betre av å vere heime". Sjølv har eg i alle fall erfart at eg fokuserer meir på funksjon enn symptom, når eg veit korfor kroppen ikkje oppfører seg som eg forventer. Eg reduserer òg såkalla pain avoidance behavior, etter at eg har lært kva slags bevegelsar som kan føre til reell forverring eller opprettholdelse av smertene og kva som ikkje gjer det.

rine sa for 10år siden:

Og det er flott! Men kan det ikke være slik at smerter og plager man har oppfattes sterkere dersom man har en jobb man ikke er motivert for? Nå har du en jobb du liker, dermed skal det mye til å være borte fra den. Jeg mener at jeg har lest at fibromyalgi ikke er like vanlig i alle yrkesgrupper, men at det gjerne er kvinner med lavere utdannelse og tilsvarende jobber som får denne sykdommen?

nokon sa for 10år siden:

:nemlig:

Eg har òg opplevd at særleg legar og fysioterapeutar ved fysikalsk medisinsk poliklinikk blir overraska over at eg ønsker å jobbe og over at eg jobber aktivt med å finne småjobbar som er tilpassa mitt funksjonsnivå her og nå.

Adrienne sa for 10år siden:

Det tror jeg du har rett i. Jeg har lenge gått og slitt med en skulder som har vært vond, og det å få en endelig diagnose og mulig behandling på det, etter å ha hatt vondt i nesten et halvt år (med de begrensninger det har hatt på trening, søvn (ikke lett å sove med en skulder som verker fra bakerst på rygg til langt ned i bicepsen) og jobb) var for meg en enorm lettelse. Nå vet jeg hva som er galt, hva jeg kan og ikke kan gjøre med den, hvordan den skal behandles og hvor lang tid jeg kan forvente at det tar å bli frisk, og det var som om en tung bør forsvant med en gang.

Esme sa for 10år siden:

De blir overrasket fordi det vanligste er at folk ikke vil jobbe. Og selv om vi helsearbeidere må være flinke til å prøve å huske at alle de som går rundt med mye vondt og som ikke oppsøker lege, de ser vi ikke. De som ikke ønsker å jobbe blir derfor overrepresentert og gir nok et for nedslående inntrykk av arbeidsviljen i befolkningen.

Nessie sa for 10år siden:

Det er jo mange faktorer. Jeg jobbet i barnehage i 10 år med smerter ingen kunne fortelle meg hva var. Dermed jobbet jeg mot kroppen min med blant annet intense treningstimer, og siden ingen fant noe var jeg liksom ikke bekreftet syk, og visste ikke hvordan jeg skulle jobbe på lag med kroppen min.
Med en diagnose fikk jeg mer innsikt i hva som er bra og ikke er bra.
Og at det å stå i jobb krever knallhard prioritering privat.

rine sa for 10år siden:

Jepp. Og hvorfor vil de ikke det? Vill gjetning fra min side er at folk ikke ser poenget med å være i en jobb de mistrives i når de kan få akkurat like god inntekt ved å bli hjemme.

Jeg tror ikke på at vi lever i et "Arbeit macht frei"-samfunn der det eneste saliggjørende for folk er å gå i arbeid. Sykelønnsordningen vår går ut fra at det er slik, og kanskje var det i større grad tilfelle for ganske mange tiår tilbake, men det er ikke der vi er nå, og da må man ta hensyn til det.

vixen sa for 10år siden:

Ufaglærte jobber og mange typiske kvinneyrker som sykepleier og førskolelærer i bhg er jo ofte veldig mye mer belastende for kroppen enn f.eks kontorjobb. Det er også lettere å legge tilrette med tanke på oppmøte, arbeidstid, hjemmekontor etc. Faktorer som gjør det lettere å stå i jobb over tid.

Niobe sa for 10år siden:

Det varer jo bare til sykepengerettighetene er oppbrukt.

Heilo sa for 10år siden:

Hvorfor i all verden velger du å bruke en sånn metafor i denne diskusjonen? Det er etter min mening vilt upassende! (Og ikke særlig treffende heller, hvis du tenker på hvor sitatet kommer fra og hva slags forhold folk arbeidet under der.)

nokon sa for 10år siden:

Rine, eg trur ikkje det er så svart-kvitt at det bare handlar om trivsel på jobb. For det første er det ikkje lukrativt å vere sjukemeld i meir enn 52 veker, då går ein ned til 66% av inntekta ein hadde, så så lenge du går såpass hardt ut mot typiske diagnoser som gir langtidssjukemelde og varig uføre, stemmer det ikkje at det er godt betalt å ligge heime på sofaen. Det å vere kortvarig sjukemeld, er noko anna, det er godt betalt. Og eg er einig i at ein kunne gjort det mindre attraktivt.

For det andre er det stor forskjell på kva slags jobbar som er lette å tilrettelegge og ikkje. Nå for tida veksler eg mellom å ligge på rygg, ligge på mage, sitte på pilatesball, sitte på kne og sitte på ein høg, spesialtilpassa krakkestol og rette oppgåver for eit nettstudium. Det ville eg ikkje kunne gjort, viss eg hadde vore ufaglært eller sjukepleiar. Men fordi eg er høgt utdanna og teoristerk, er det relativt lett for meg å finne småjobbar og einksildoppdrag som lar seg tilpasse til dei fysiske utfordringane eg har. Folk med lågare utdanning og meir spesifikk utdanning som retter seg inn mot meir fysisk krevande jobbar, har sjeldnare denne moglegheita.

rine sa for 10år siden:

Og det er da en ganske lang periode, er det ikke. Og så trenger man heller ikke være i jobb så fryktelig lenge før man har tjent seg opp nok penger til en ny sykeperiode heller.

Jeg har forresten en ganske klar oppfatning av at kvinner med høy utdanning blir lettere ubrente (i verste fall ME) mens kvinner med lav utdanning oftere har muskel/skjelettplager ( i veste fall fibromyalgi), så vi har kanskje beveget oss et stykke ut fra HI når vi går over til kun å diskutere muskel-og skjelettlidelser. Spørsmålet var hvorfor kvinner er så mye mer syke enn menn, det er jo det som er det interessante her.
Katta (jeg tror det var henne) sa noe interessant i den sammenhengen: Vi må se på hvordan vi omgås og omtaler disse tingene i dagliglivet. Min oppfatning er at det handler mye om aksept, vane og forventning. Det ligger nærmest en forventning til at kvinner skal bukke under når de har familie og full jobb (at det nærmest er 50/50-odds for hvorvidt man kommer til takle det eller ikke) og det er vel ganske veldokumentert at vi veldig ofte lever opp til de forventningene andre har til oss, dessverre.

Heilo: Jeg er klar over hvor uttrykket kommer fra. Poenget var at det er lenge siden vi levde i et samfunn der hardt arbeid var saliggjørende og vårt velferssystem er bygget opp fra en forutsetning om at folk gjerne vil jobbe. Jeg tror ikke det er slik lenger. Rettelse: Folk vil gjerne jobbe, men ikke nødvendigvis i jobber de er kvalifiserte for eller i yrker det er behov for.

Nessie sa for 10år siden:

Jeg tror godt det kan være "mørketall" når det gjelder menn og slike diagnoser også, som ME og FM. På kurs med Fibromyalgiforbundet var det iallefall en lege som sa det, at han hadde mannlige pasienter som ble utredet og fikk diagnosen FM, men som ba om å få "noe annet", fordi FM var så skambelagt og diffust. Så det kan godt være en del der ute med "ryggproblemer" etc, som har diagnose også.

Hadde jeg visst hva jeg hadde tidligere, så kan det godt hende at det hadde funket for meg i barnehage også. Ikke på avdeling tror jeg, det ville vært for slitsomt. Og det gjelder vel mange kvinneyrker, innen for helse osv. Det er veldig fysisk slitsomt, og da er det ikke så rart at smertene trigges. Det er derfor jeg er for mer forskning og ikke minst, en bedre og mer kunnskapsrik diagnosering av folk med "diffuse" smerter.

Uansett. Det er jo ingen tvil om at det kreves mer og mer av arbeidsgiver og tilrettelegging fremover. Jeg ba jo også om det da jeg ikke klarte stå i min jobb i en kommune, men jeg møtte ingen velvilje, og da står du ganske hjelpesløs igjen. Da blir det fort symelding som blir utveien, når arbeidsgiver ikke finner noen andre arbeidsoppgaver du kan gjennomføre. Og det går ganske hardt ut over selvfølelsen. Og da blir det tyngre å komme seg ut igjen, og på de måten kan sykmelding bli det "enkle" utveien. Og ikke nødvendigvis fordi folk ikke trives på jobb, og ikke gidder jobbe mer, men fordi de føler at de ikke er ønsket når det kreves tilrettelegging for at de skal kunne stå i jobb.

For å få rett til ny sykmeldingsperiode må man jobbe i 6 mnd. Det er ganske lenge om det mangler tilrettelegging og hjelp til å klare jobbhverdagen. Og jeg er rimelig sikker på at de færreste synes det er en god følelse å slite seg gjennom 6 mnd jobb, bare for å "kunne bli sykmeldt" et år igjen.

nokon sa for 10år siden:

Ja, og det du seier om søvn er jo og ein faktor som er veldig reell, uavhengig av kor subjektive eller objektive smertene er.

For min del har eg vore nødt til å lære å gå på nytt, fordi eg har hatt ein haldning som har opprettholdt ein medfødt leddfeil som ikkje har blitt oppdaga. Og sjølv om det - objektivt sett - "alltid" vil vere slik, er funksjonsnivået mitt langt høgare, nå som eg klarer å bevege meg riktig. Før gjekk eg 200 meter med krykker, nå går eg 2 km. med gåstavar. Smertene er dei same, men eg veit meir om kva eg skal gjere for å ikkje forverre dei.

Eit anna aspekt her er jo at dersom ein har vondt i eit ledd, vil ein etter kvart bruke andre deler av kroppen annleis, for å avlaste dette leddet. Det kan føre til muskelsmerter og spenningar som forplanter seg. Og når ein ikkje har kunnskap om dette, vil det opplevast som om smertene sprer seg. Ei vond hofte kan fort føre til muskelsmerter i både lår og rygg, fordi ein feilbelaster og kompenserer. Og det krev litt kunnskap frå pasienten si side om kva som faktisk er problemet og kva som er smerter som følger av spenningar.

Heilo sa for 10år siden:

Er det noen som kjenner til gode kvalitative undersøkelser av hvorfor kvinner blir sykemeldt og hvordan de opplever sin jobbsituasjon og sin sykemeldingssituasjon? Basert på dagsnytt 18-debatten om den siste undersøkelsen virker for meg som om man prøver å forklare kvantitative funn med synsing og hearsay. (Beklager hvis dette allerede har blitt linket til tidligere i tråden, jeg har ikke lest alle sidene.)

Tussa sa for 10år siden:

Eg veit at FM kan gi dei konsekvensane altså, men blei overraska over klassifiseringa. Det er kanskje nokon av legane her som kan seie kva diagnosegruppe FM ligg i?

Nessie sa for 10år siden:

ME er kronisk utmattelse og FM er kroniske smerter.

Det står litt her ang FM: Verdens Helseorganisasjon (WHO) kategoriserer Fibromyalgi inn under muskel-, skjelett- og bindevevs- sykdommer med diagnosenr. ICD-10 og sykdomsnr. M79,7 (brukt ved sykehus). Allmennleger bruker ICPC der fibromyalgi inngår i en sekkediagnose: L18, utbredte muskelsmerter/fibromyalgi. Fagmiljøer diskuterer om Fibromyalgi i stedet for revmatologisk er en nevrologisk eller autoimmun sykdom.

Og her ang ME: I «International Classification of Diseases», WHOs systematiske oversikt over diagnoser, er ME klassifisert som en nevrologisk sykdom, med kode ICD 10 G93.3. Hovedkjennetegnene er rask trettbarhet i muskulatur og sentralnervesystem etter minimal fysisk og mental anstrengelse, samt unormal, lang restitusjonstid for gjenvinning av muskelstyrke og intellektuell kapasitet.

nokon sa for 10år siden:

Eg veit ikkje om det er eit vitenskapeleg kvalitativt studium som ligg bak, boka Når plager blir sykdom av fysikalsk medisiner Peer Staff. Men han skriv ein del om det som kalles sammensatte lidelser (her inkluderer han både fibromyalgi, ME og whiplash). Her presenterer han eksempler frå sin praksis. Mykje av boka handler om å jobbe med å forstå smertemekanismer (kognitivt), men ein del av dei eksempla han trekk fram kan kanskje lesast som noko tilnærma kvalitative studier.