Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg har forklart hva jeg mente med det utsagnet. Jeg synes du bør lese hva jeg svarer Toffskij før du beskylder meg for å være useriøs.
nokon: Selvsagt er det et komplekst tema, og nettopp derfor nekter jeg å godta forskning som bare tar for seg noen sider av saken som "fasiten", spesielt når det ikke er forsket nok på holdninger. Jeg prøver ikke å bestride at det finnes mange kvinner i yrker som er tunge både fysisk og psykisk og at det er flere kvinner i i mellomlederstillinger og flere menn på toppen (med alt det innebærer av både "skvis" og muligheten til å delegere/bestemme over egen arbeidsdag. Men kvinner har 70 % høyere sykefravær enn enn menn- sytti prosent!- da blir det for enkelt bare forklare det med type jobb og graviditet. Jeg ønsker forskning på holdninger, og jeg tror det er veldig viktig at vi kvinner ikke byggger opp under holdninger som at det er vanskelig å kombinere jobb og familie og at det er en Bra Ting å trekke seg litt tilbake (som i sykmelding) når presset blir for stort. Det er ikke det samme som at vi bør bli mindre empatiske/støttende, men vi må vise så forbaska stor aksept for at så mange av oss velger å løse tidsklemme og personlige problemer med sykelønnsordningen.
Joda, men det gjeld jo sjukemeldingsstatistikken også. Dersom vi skal sjå på den på nasjonalt nivå uten stratifisering på geografi eller f.eks utdanningsnivå må vi nesten gjere det på legemiddelstatistikken også for å ha riktig samanlikningsgrunnlag.
No søkte eg litt på andre legemiddelgrupper berre på gøy og ser at kvinner jevnt over bruker meir antideprissiva og medisinar mot muskel og skjelett-plager også. Menn bruker meir blodtrykksmedisin opp til ein viss alder og meir kolesteroldempande medisinar i alle aldersgrupper.
Det er store sosioøkonomiske forskjellar i sjukemeldingar.
Eg vil tippe at det er langt mindre kjønnsforskjellar blant folk med høgare utdanning. Men forskjellen er sikkert tilstede der også.
:gaah:
Jeg merker at jeg blir ganske sur over å bli "hersketeknikket" med "Du vet sikkert ikke noe om forskning, du :filer:" når jeg ikke uten videre vil godta forskning som er gjort pr. i dag som Hele Sanneheten. Jeg sier jo ikke at rapporten er feil eller tull, jeg sier at dette er et så komplekst tema at man må forske på alle sidene av saken før man kan føle at man sitter med en konklusjon. Jeg blir frustrert av å lese kommentarer som "Interessant!" når Toffskij legger ut artikkelen. Det er ikke særlig interessant, vi har lest det samme tusen ganger før, og vet at det som står i rapporten stemmer i stor grad. Hvis man virkelig var interessert, ville man også hatt interesse av å finne ut mer om kvinners sykefravær enn å slå seg til ro med tall/rapporter som i beste fall forklarer 35 % av de 70 som skiller oss fra mennene.
Nei og det siste du skriv der er eg veldig einig med deg i. Men eg blei jo nærmast stempla som kjønnssvikar sist eg sa at eg faktisk synest det at det ikkje lenger er sosialt akseptert at ein av foreldra vel frivillig deltid eller vel å vere heimeverande i småbarnsperioden, er ein faktor som speler inn her. Eg synest faktisk det står respekt av å seie at kvardagen går ikkje opp, så vi får kutte ned på forbruket, flytte til eit mindre hus, slutte å gå ut og spise og redusere tida vi bruker på jobb. Men det forutsett jo at det primære problemet faktisk er ein kvardag som ikkje går opp. Og det er det bare i ein del av tilfella. Det er ikkje slik at alle som har pyskiske problemer eller muskel- og skjelettplager eller uspesifikke mageproblemer har prioritert feil. Og det er denne generaliseringa som provoserer meg.
For øvrig stemmer det ikkje at det ikkje blir jobba med haldningar. Eg har sjølv vore tre månadar på ein rehabiliteringsinstitusjon kor dette med korleis ein sjølv tenker om smerte og symptomer har stått veldig sentralt i behandlinga. Og eg har fått eit langt høgare funksjonsnivå, sjølv om smertene er dei same. Her fekk dei som var motiverte for å prøve å jobbe med haldningar til eigen sjukdom veldig tett og god oppfølging, medan dei som ikkje viste motivasjon for å legge inn ein betydeleg eigeninsats blei sende heim igjen ganske raskt.
I sosialpsykologien er det forska ein del på haldningar og (med forbehold om at mitt psykologi grunnfag er over ti år gammalt og at dette kanskje er erstatta med nyare forskning) dei viser at for å endre haldning, må ein først endre adferd. Folk søker samanheng og ein søker å forsvare eiga adferd. Det er derfor uttrykket Fake it till you make it faktisk funker. Så eg trur ikkje det er forskninga det står på her, det er ressursene.
Å endre adferd til noko som er i strid med den verkelegheitsforståinga ein har, er ein omstendeleg prosess som tar tid. Så dersom det er slik at det er ei haldningsendring som er løysninga på alle subjektive plager, er det ikkje tilstrekkeleg å gi folk som har vore ute av arbeidslivet lenge ein halvtime på ein poliklinikk og ferdig med det.
Det kan hende du har heilt rett i at det å tvinge fram adferdsendring gjennom kutt i sjukelønnsordninga kan vere ei løysing for å endre haldningar. Men eg er redd det bare vil føre til større skiljer mellom sjuke og friske.
Og som kronisk sjuk, med ei kvart tå i arbeidslivet, ser eg faktisk veldig lite av desse «Ta nå endeleg vare på deg sjølv»-haldningane, som alle andre finn overalt. Når eg møter folk spør dei korfor eg ikkje har blitt frisk, kva prognosene mine er og dei kjem med forslag til jobbar eg sikkert kan klare, sjølv om eg ikkje er bra. Men sjølv med sterk motivasjon for å jobbe, er det faktisk ganske vanskeleg å få innpass i arbeidslivet, når ein ikkje har 100% funksjonsnivå.
Nå er jeg såpass lei at et passelig rasende blogginnlegg kjentes veldig forfriskende. Jeg blir provosert av dette "kvinner har dårligere holdninger", ja. Jeg blir det. gunnhildlem.no/kvinners-sykemelding/
Det skjønner eg godt. Eg synest mange av dei spørsmåla du stiller er gode og relevante. Men eg meiner at det er meir komplekst enn kva du framstiller det som.
nokon:
Jeg mener tvert imot at det er jeg som i størst grad prøver å få fram kompleksiteten og ikke uten videre slår meg til ro om at det handler om type jobb? Til det andre du skriver: Jeg mente ikke primært at det må jobbes med holdninger hos folk som allerede er sykmeldte, selv om det også er kjempeviktig. Jeg mente at det må forskes på holdninger til det å bli sykmeldt. Er det ulike holdninger hos kvinner og menn når det gjelder bruken av sykmeldinger? Jeg synes det er kjempeinteressant. Ikke fordi jeg har noe ønske om å peke nese til kvinner og kalle dem umoralske og late-kvinner er selvsagt ikke mer umoralske og late enn menn-men fordi jeg tror det ligger noe der som er interessant å finne ut av. Kall det aksept, kall det holdning, kall det innlært atferd, kall det hva som helst, men jeg tror man vil finne en del forskjeller hos kvinner og menn når det gjelder oppfatning av hva en sykemelding er og hva den kan brukes til.
Apropos det, her er en artikkel som jeg har lest to ganger uten å klare å bli helt klok på hva forfatteren egentlig mener. Det er nå en ting- dere kan lese den selv, men jeg føler at den også illustrerer litt av det jeg mener med kvinner og holdninger. Hva er greia med å gjøre oss til ofre hele tiden? "Noen kaller oss Flinke piker, det er en hersketeknikk." Og: "Joda, vi blir ofte litt syke, men er det så rart når vi har så mange dårlige (mannlige) sjefer.
Kvinner kan altså bli syke av sjefer, hevder denne forfatteren. :gal: Ville en mannlig skribent tatt det for gitt at dårlig sjef = sykdom? Jeg tror ikke det.
Heilo: Snakk om å bli frustrert! Jeg har skrevet minst fem innlegg om hva jeg mener med holdninger, og du leser meg fremdeles som om jeg mener at kvinner har dårlige holdninger. :tullerdu: (Og jeg akter ikke å lese nok en personlig sykdomshistorie, om forfatteren er aldri så "rasende," som liksom skal "bevise" at folk kan bli ordentlig syke. Alle vet at det finnes ordentlig sykdom, at det aller meste faktisk er ordentlig sykdom Det er ikke det vi diskuterer her. Vi diskuterer hvorfor kvinners sykmeldingstall er 70 % høyere enn menns.
Jammen vi snakkar jo ikkje berre om auke frå 80-tallet, vi snakkar om fortsatt auke lenge etter at det blei 1 års permisjon og etter at andelen kvinner i jobb har vore rimelig stabil. Figuren under er då ein artikkel publisert i PlosOne av Mykletun sin stipendiat. Den viser sjukefravær i prosent blant gravide mellom 1993 og 2007.
Ein anna figur frå artikkelen som viser at veldig mykje av forskjellen mellom menn og kvinner er på grunn av graviditet:
A, B og C er ulike utdanningsgrupper der C har høgast utdanning. Ser ut til at teorien min om at forskjellen mellom menn og kvinner er mindre blant dei med høg utdanning ikkje stemmer heilt dersom vi kun ser på dei ikkje-gravide kvinnene.
Eg trur bare ikkje ein kan isolere ein av desse faktorane og seie at her er løysinga. Det handler om type jobb, biologi, svangerskap og fødslar, prestisje i forskningsmiljø, kjønn, vilje til å jobbe, sjukelønnsordning, komplekse samanhenger mellom psyke og fysikk, økonomi... whatnot. Det handler og om adferd og haldningar, men ikkje bare om adferd og haldningar.
Og eg meiner at det er veldig forenkla å seie at «haldninga i samfunnet og blant kvinner er slik og sånn». I nokre miljø og blant nokre kvinner stemmer nok dei påstandane du kjem med. Men i veldig mange miljø og blant veldig mange kvinner stemmer dei ikkje. Klart det finst folk som er sjukemelde frå lågstatusyrker og som ikkje vil tene på å gå tilbake i jobb. Og klart det finst folk som er sjukemelde fordi venninne har sagt at dei må tenke på seg sjølv og kutte ut jobb for å få tid til trening og velvære. Men det er ei grov forenkling å seie at dette er kjerna i problema med høgt sjukefråver blant kvinner.
Det kan godt hende du har rett i det, altså, jeg ser du har fremholdt det flere ganger. Det Arbeidstilsynets rapport viser, er at "de gravides fravær forklarer det meste av kjønnsforskjellen under 40 år". Og at økningen i fraværet blant kvinner er helt i tråd med forventet fravær i de områdene kvinners deltagelse øker i, eksemplifisert ved at mesteparten av økning i arbeidsdeltagelse for kvinner kom i helse og omsorg, mens menn startet i oljebransjen.
Jeg tror ikke tallene og tolkningen fra AT var det som startet diskusjonen? Det er linken i HI jeg referer til. ATs tall har jeg ikke satt meg inn i, utover at jeg selvsagt skjønner at graviditetsrelatert fravær er høyest hos kvinner ;)
Jo, men HVIS det er sant at graviditetsfravær forklarer det meste av kjønnsforskjellen, hvorfor i huleste diskuterer vi ME og finnpåsykdommer og holdninger og tidsklemma da?
Ja, jeg ser forskjellen på det, Candy. Du skjønte forhåpentligvis at jeg spøkte.
Men dette er jo ikke ny forskning? Hvis det er slått fast at kvinner har 70 % høyere fravær enn menn fordi de er gravide, hvorfor fortsetter man å mase om saken da. Det vil jo indikere at det ikke er noe å gjøre med det. Case closed.
Den eneste gangen EVER, hvor jeg har vurdert at jeg kanskje ikke orker å gå på jobb på grunn av annet enn omgangssyke eller annen infeksjonssykdom, er den gangen jeg hadde en sjef som jeg kom utrolig dårlig overens med. Så ja, dårlige ledere kan virkelig gjøre noe med deg, selvtilliten og psyken din. Jeg valgte dog å si fra og ta tak i problemet. En annen, med litt mindre selvfølelse og dårligere kollegaer, hadde kanskje bare blitt borte med "lettere psykisk lidelse"-stempelet, uten at noe egentlig var endret når sykmeldingen var over.
Det sagt, så vet jeg om menn som har gått gjennom nøyaktig det samme, så det er ikke sikkert det er kjønnsavhengig.
Vet du, jeg har aldri møtt disse kvinnene som bare sykemelder seg og ligger på sofaen under graviditeten. Jeg tviler ikke på at de finnes, men jeg tror det har sammenheng med utdanningsnivå og holdning til jobb generelt, og ikke er noe som kan kjønnsbestemmes. Jeg tror menn med de samme parameterne også hadde "sykemeldt seg" om de hadde muligheten til det på samme måte som en gravid.
Arbeidstilsynets artikkel (jeg vet du ikke tror på den, men jeg velger nå å henvise til den allikevel) viser at kvinner i stor grad fremdeles er i stillinger som er fysisk harde, og kanskje er vanskeligere å stå i som gravid enn en kontorjobb. I tillegg sluttet kvinner oftere i jobben når de ble gravide, og man går dermed glipp av hvor friske eller syke gravide kvinner var før, fordi de rett og slett ikke var i jobb mens de var gravide. Mens nå så ønsker kvinner å fortsette å jobbe, også når de har blitt gravide og etterpå når de har fått barn, og derfor blir noen av dem sykemeldt. Så det er ikke nødvendigvis slik at gravide i større grad enn før legger seg ned og spiser sjokkis så snart de er smelt på tjukka.
Men når blir plagsom tretthet til sykefravær? Da Liv Johanne Solheim ved Høgskolen i Lillehammer i 2010 intervjuet tidligere langtidssykmeldte, fant hun ut at mens mennene ble syke av jobben, lå årsaken for damene oftest hjemme. Det var barn, stebarn eller partnere som trengte ekstra oppfølging. Flere av kvinnene sa at de heller ville vært sykmeldt fra hjemmearbeidet, enn jobben. En slik dame var «Anita», hjelpepleier og alenemor med to voksne barn som var narkotikamisbrukere. Anita savnet jobben. Der «er jeg på topp», sa hun.
For meg er sitatet ovenfor et god oppsummering og ganske så like virkeligheten slik jeg kjenner den. I hele mitt yrkesliv har jeg aldri opplevd menn som sykemeldes pga "utbrenthet" men ganske så mange damer som blir det. Og grunnen er forholdsvis enkel, i motsetning til hva de tror selv, så ikke så mange kvinner så likestilte på hjemmefronten som de ganske tror. Jeg synes de har tar omtrent like mye ansvar for hjem og barn som det moren min gjorde på 70 og 80-tallet i TILLEGG til at de har full jobb utenfor hjemmet.
Denne debatten har vi hatt utallige ganger på FP og det slår meg hver gang det kommer tråder med "hjelp meg å prioritere" eller julestress, 17-mai planlegging osv. HVOR mye ansvar kvinner fortsatt tar for det meste i hjemmet. Og mer en ofte forsvares det med at man liker å gjøre det, liker å ha oversikten, er bedre på familiens planlegging osv. osv. Og ikke minst klassikeren, - mannen bytter dekk på bilen så hvorfor skal ikke jeg være ansvarlig for a, b, c, d, e of f og forøvrig alt det andre som handler om logistikk og det praktiske i familien.
Sorry, jeg vet jeg generaliserer men for meg er dette en så åpenlys forklaring og jeg tror vi faktisk lever i et samfunn der mange av disse tradisjonelle kjønnsrollene faktisk dyrkes mer en det jobbes for å få de vekk. Så hjelper det jo heller ikke at politikere og alt i samfunnet på det strukturelle plan ikke utvikles videre for å likestille kvinner og menn men veldig mye av det arbeidet er jo gjort. Så da blir det jo straks mer komplisert når vi ser ansvarsroller og fordeling som er så ujevne og som selvfølgelig vil få konsekvenser for deltakelse i yrkeslivet.
Jeg ser ikke hvordan dette vil forandre seg før menn tar på seg/får lov til å delta like mye i ALLE aspekter av at Familien AS går rundt.
Jeg har en innlevering jeg må gjøre før midnatt så kommer ikke til å delta videre så gjentar igjen, jeg dette ikke gjelder alle men jeg synes det gjelder fryktelig fryktelig mange.
Og fastleger bekrefter jo at det nesten utelukkende er kvinner som sitter på legekontoret og er utslitte. Utbrente. Og det er overhode ikke bare kvinner som er i "tunge" yrker som er fysisk krevende.
Jeg synes denne debatten gjøres mye mer komplisert en det vi kanskje liker å tro. Fordi kvinner med definisjonsmakt, og den generasjonen som liksom er likestilt, ikke liker å snakke om hvor stort gapet fortsatt her på likestilling i hjemmet. Ofte fordi kvinner selv ønsker å ha mye av denne "kontrollen", om det så er bevisst eller ubevisst.
Men, det er jo også forsket på at veldig mye av fraværet skyldes lettere psykiske lidelser/muskel-og skjelettplager ikke graviditet. Man har jo også tall på hvorfor folk er borte fra jobb. Jeg tviler på at man skjuler graviditet i andre diagnoser. :confused:
Billa: Selvsagt finnes det dårlige sjefer, og selvsagt er det ikke bra for psyken å jobbe under dårlig ledelse. Jeg har skiftet jobb selv fordi jeg ikke var fornøyd med ledelsen. Min erfaring er likevel at menn (jeg kan bare snakke om mannlige lærere her) lettere "slipper taket" og sier at "dette var ikke noe for meg, for mye stress, foreldremas, hva_har_du, jeg finner noe annet å holde på med" enn kvinner. Kvinner fikser problemet på en annen måte, ved stadige sykmeldinger, for de elsker tross alt jobben sin og kan ikke slutte, dessuten er det jo så familievennlig å være lærer... Jeg forstår det ikke, rett og slett. :niks:
Jeg jobber ved en arbeidsplass der utbrenthet trolig er en av de viktigste årsakene til langtidssykemeldinger, og sannsynligvis den viktigste årsaken til arbeidsrelaterte langtidssykemeldinger. Jeg vet ikke om det er en 50/50-fordeling mellom kjønnene i denne typen sykemeldinger her, men det er på ingen måte uvanlig med utbrentdiagnoser hos de mannlige ansatte, og jeg jobber sammen med flere menn som har hatt lange fravær på grunn av utbrenthet eller stress.
Jeg har sagt at jeg ikke tror den kommer med hele sannheten, det er ikke det samme som at jeg ikke tror på den. Snakk om å lese meg med vrangbrillene på, evt. ikke gidde å lese det jeg skriver i det hele tatt
Og så sa jeg at dersom graviditet er årsaken til det utrolig store skillet i sykmeldinger mellom menn og kvinner bør det forskes på holdninger til det å være gravid. Er ikke du også enig i det?
Jeg sa ingenting om sofa, sjokkis eller snylting. Hvorfor insisterer du på å være så tabloid?
.
Ellers: Applaus til Lisa. Slik ser verden ut fra mitt ståsted også. Og så blir jeg glad om noen kan forklare meg hvorfor det er så sprikende opplysninger mellom hva leger oppgir som sykmeldingsgrunn og hva ulike rapporter det viseses til her sier (nemlig at graviditet kan forklare alt.)
rine: jeg kan forstå at du blir frustrert her. Jeg påstår ikke at du har rett i alt, men jeg synes du har mange poeng likevel. Og de synes jeg er flott at kommer frem. Forskning må også ses i kontekst og har sin begrensning. Jeg synes ikke det er så spinnvill å kommentere det. Jobber med forskere selv, som er svært så kritiske til dette.
Jeg aner ikke hvorfor kvinner har så høyt fravær. Jeg tror likevel sykefravær i en del grad kan knyttes til type jobb, type person, holdninger og økonomi. De kjønnsmessige årsakene klarer jeg vanskelig å se og erfaringsmessig ser jeg heller ikke den store forskjellen.
Det stemmer sikkert når du sier det, men beviser jo like lite som når jeg sier at på min arbeidsplass er det utelukkende kvinner som blir utbrente. Menn som ikke orker mer, skifter jobb.
Ditt utsagn får garantert stå uimotsagt, (og hvorfor skulle den ikke det, det er din erfaring) mens jeg får masse pepper for å si at jeg opplever det annerledes. Jeg merker at jeg begynner å bli ordentlig gretten.
:mad:
Beklager, jeg ble skikkelig irritert og gjorde det jeg ofte syns du gjør. Jeg burde ha holdt meg for god til det. Jeg er bare drittlei hele "hva kvinner (eller piker) bør gjøre", uten at det nødvendigvis er din feil alene.
Ang. forskning på holdninger til det å være gravid: nja, njo. Jeg er ikke så sikker på at det er så mye å finne der, egentlig. Hva tenker du at man kan finne? Både hos kvinnene selv, miljøet rundt dem og hos arbeisgiver?
Jeg kjenner også flere menn som har hatt langtidssykmelding på grunn av utbrenthet/stress. Like mange som kvinner.
Det som er så dumt med disse diskusjonene (ikke bare her) er at det er to skyttergraver, en med de som vil skyte på de som har skylda og en med de som nekter for at noen har skylda. Det interressante er ikke først og fremst å finne ut hvem som er sykmeldte og hvorfor og om kanskje de hadde håndtert nevnte tilstand bedre med utovertiss, men å se på ulike faktorer og se om noen av dem kan påvirkes. Biologien er det vanskelig å gjøre veldig mye med, svangerskap og fødsler går nå engang over for de fleste, men å se på kompleksiteten i hvordan menn og kvinner tenker om egen og andres sykmeldingspraksis tror jeg kan være nyttig selv om det neppe finnes noen quick-fix.
Leste dere det blogginnlegget det var linket til over? Det var sleivspark i øst og vest ja, men hun sa en ting som er ganske viktig: Hva da hvis far til barnet er på reise igjen....?
Ja, hva da? Jeg tror nemlig noe av kjernen til hvorfor kvinner fortsatt dobbeltarbeider (eller i det minste dobbeltadministrerer) ligger nettopp der. Jeg har en mistanke om at utenfor fp er det i ganske mange familier slik at mannen har en jobb som krever sitt, mens kvinnen er siste skanse hjemme uansett vær og føreforhold i egen kropp og på jobb. Fordi man kan ikke sykmeldes fra egne barn. For hvorfor ryker ikke fars jobbreise hvis mor er på randen og ungen er syk?
Presist, Katta. Og jeg lurere på om forfatteren er klar over betydningen av det hun skrev der, på en negativ måte. Hun gir jo selv svar på problemet. Hun sitter med alt ansvaret hjemme. Som så fryktelig mange andre "likestilte" kvinner.
Tusen takk! :) Selvsagt er det ikke spinnvilt å kommentere forskningens begrensninger. De fleste oppegående mennesker kan da litt mer om forskning enn at de sluker alt de leser rått. Jeg ble så provosert sist gang jeg ble beskyldt for å være "domm" og ikke skjønne hva forskning gikk ut på (da jeg mente at det ikke var spesielt nyttig å forske på Marit Larsen...) at jeg fant fram en del vitenskapsteori fra da jeg studerte (begynner å blir noen år siden, men så vidt jeg har fått med meg, har det vel ikke kommet nye teorier om kva som kjennetegner god forskning siden den gang) og leste det om igjen.
God forskning kjennetegnes av kritikk fra ulike fagmiljøer og vitenskaper-må mener jeg absolutt ikke at jeg representerer et fagmiljø eller en vitenskap ,det finnes grenser for mitt ego også :knegg: - og det er heller ikke slik at all forskning er god forskning. Det kan være både moralske og rent intellektuelle årsaker til at et forskningsarbeid ikke holder mål. Jeg er lekmann og kan ikke uttale meg om hva som er god og dårlig forskning, men jeg kan få lov (bortsett fra på FP, da) til å være kritisk og jeg kan få lov til å ytre at ønsker om at det forskes på andre sider av temaet også.
Tallulah: Takk for at du beklager. Det ble jeg faktisk også litt glad for at du gjorde. :)
Jeg synes det slenges ut så utrolig mange påstander som jeg ikke har peiling på er sant eller ikke, og det er så vanskelig å forholde seg til. Fastleger bekrefter at flest kvinner er utbrent? Hvor da? Hva er metoden? Er det anekdotisk svigermorforskning eller gjennomgang av diagnosekoder?
Jeg tenker at akkurat det du skriver nederst her, er sannheten i veldig mange familier. Det er jo slik at det er de som allerede jobber deltid har høyere fravær - den deltidsjobbene moren er siste skanse i familien, hun har hovedansvaret for hjem og unger fordi far ofte er borte, hennes jobb er minst viktig for forsørgelsen av familien - ergo er det hun som jobber deltid og tjener enda mindre enn hun ville gjort i heltidsjobb. I det valget familien har gjort der, ligger allerede som forutsetning om at mors jobb er minst viktig - enten fordi hun tjener mindre, eller fordi hun har en mindre morsom jobb enn han har og fordi hun rett og slett har et løsere tilknytningsforhold til jobben sin enn han har.
Min erfaring, også blant venninner, er at det ofte er kvinnen i forholdet som er organisatoren. Ikke nødvendigvis «flink pike», men den som organiserer mye, og tar på seg ansvar for det. :vetikke: Jeg er også sånn, men jeg øver meg på å slippe tak.
Og som nevnt tidligere. Når jeg er på foreldremøte så er det 90 % damer som blir valgt til trinnkontakter og FAU, på vår skole iallefall. Kanskje er det i større grad mannfolk som har en jobb som innebærer reising og? Dette er bare synsing fra min sin side altså.
Til det første du skriver. Her er det vel dokumentert ganske bra at det er kvinner som står for størstedelen av fraværet i "lettere psykiske lidelse"-gruppen, der vel utbrenthet hører hjemme? Slik sett spiller det jo ikke så stor rolle hva du, jeg eller Teofelia opplever på våre arbeidsplasser.
Til det andre. Jeg leste bare halve blogginnlegget før jeg skjønte at det var en personlig sykdomshistorie og dermed irrelevant for diskusjonen, men jeg ser absolutt poenget ditt, ja. Hvorfor kan ikke far være hjemme? Personlig kunne jeg ikke vært gift med en mann som ikke syntes det var like naturlig som jeg å være hjemme når barna var syke. Jeg mener ikke at vi fører statistikk og "annenhvergang" og sånn, vi bruker fornuften. Men hans jobb er ikke viktigere enn min. Heller ikke hans helse, fritidsinteresser eller hobbyer. :niks:
Jeg fant tallene under i margen på den artikkelen jeg linket til i et tidligere innlegg i dag.
Norge har ifølge OECD verdens høyeste sykefravær. Norske kvinner har de siste årene hatt over 70 prosent høyere sykefravær enn menn.
Første kvartal i år lå menns sykefravær på 4,2 prosent. Kvinners lå på 7,3 prosent.
Forskjellen mellom menns og kvinners sykefravær har økt parallelt med at kvinner har inntatt arbeidsmarkedet Utviklingen har pågått i mer enn 30 år.
Både det legemeldte og det egenmeldte sykefraværet har lenge vært høyere for kvinner enn for menn.
Omsorgspermisjoner og det å være hjemme med sykt barn regnes ikke som sykefravær.
Siden toppen i 2009 har både menn og kvinners sykefravær falt. Men menns sykefravær har falt mer enn kvinners, slik at kjønnsforskjellen likevel har økt.
De siste 20 årene har andelen sykmeldinger på grunn av psykiske lidelser økt. Kvinner sykmeldes oftere for psykiske lidelser enn menn.
Kilde: NAV, OECD og forsker Arnstein MykletunN
Det er jo sånn vi gjer det. Ein relativ risiko på 1.6 blir tolka som 60% større risiko i den eine gruppa samanlikna med den andre.
Då kan f.eks absolutt risiko i den eine gruppa vere 5% og absolutt risiko i den andre vere 8%. Det gir ein relativ risiko på 8/5=1.6.
Eller det kan vere 80% risiko i den eine gruppa og 50% risiko i den andre. Det vil også gi relativ risiko på 1.6 og 60% overrisiko i den gruppa som har 8% risiko.
Det er viktig å skille mellom relatitv og absolutt risiko.
Vet ikke om det er Gunn Hild Lem sin blogg du referer til Rine, og ja hun snakker mye om personlig erfaringer, som mor og enke, men jeg synes denne delen var meget velskrevet:
Jeg merker meg også noe annet interessant, som kanskje ikke kan brukes til noe som helst. Men denne høsten slet jeg med halsbetennelsen fra hel..., deretter virusinfeksjon og andre etterdønninger. En uke etter tømming av halsbyll var jeg på legekontoret, og skulle snakke litt løst og fast.
Småfebrilsk satt jeg der, og skulle fortelle hvordan jeg hadde det, da legen spurte om jeg kanskje var utbrent eller deprimert. Nei, jeg er jo sliten av den runden her, men ingen større grunn til å være deprimert. Og hun sirklet stadig innom det temaet, og hvor viktig det var å ta vare på seg selv før man møtte veggen.
Nu vel, jeg kom meg på jobb igjen, og funderte litt videre. Det er godt med omsorg fra legen, men kan det være at det er enkelte diagnoser som letter popper frem når det er en kvinne hos legen? Kan det være at man går til legen med drittvondt i nakken, muskelspenninger, og kommer derfra med en utbrent-diagnose/ deprimert/ sliten? Ja nakken kan selvsagt komme av nettopp det. Men vil min mannlige kollega gå derfra med en nakkesykemelding, selv om hans spenninger skyldes overfylt kalender og alt for mange krav både hjemme og på jobb?
Som sagt er dette bare løse tanker, og igjen ikke noe forklaring på forskjellen mellom kvinner og menns sykemeldinger. Men jeg grublet litt rundt dette, og hva statistikken på diagnoser egentlig forteller oss og ikke minst ikke forteller.
Den kronikken i Aftenposten var veldig merkelig synes jeg. Der er den jeg har referert til tidligere i tråden. Hva er det egentlig hun prøver å få fram? :undrer:
At vi kanskje bør vokte oss for å bruke "Flink pike" til å forklare et strukturelt problem rundt kvinner og sykemelding. La oss finne ut hvorfor kvinner sykemeldes oftere enn menn (uansett hvor kjip grunnen kanskje kan være) og har et høyere fravær, men den debatten kan fint gjøres uten å degradere damer til piker. Flink pike har noe Margrethe Munthe aktig over seg. Om vi hadde hatt et høyt sykefravær blant menn på min arbeidsplass tror jeg neppe noen ville forklart det med at de var for "snille gutter" som strakk seg for langt.
Ja, det tror jeg det blir. Hvis menn hadde 5 % sykefravær og kvinner 10 % sykefravær, så hadde kvinners sykefravær vært dobbelt så høyt, altså 100% høyere.
Hvis man derimot har tall som sier 50 000 sykemeldte menn og 100 000 sykemeldte kvinner, kan man si at det er 100 % flere sykemeldte kvinner enn menn, men dette tallet sier ikke så mye uten å vite totalt antall kvinner og menn.
Joda, vi kan sikkert bruke et annet uttrykk, men tidligere er det vel kvinner selv som i størst grad har brukt flinkhet som årsak til at de ble utrente, ikke media eller Gutteklubben Grei.
Det jeg blir mest oppgitt over er alle (denne kronikkforfatteren inkludert) som hele tiden skal gjøre kvinner til offer. I samme åndedrag som hun skriver at "vi er f..så flinke" (og det er vi jo, de fleste av oss) skriver hun at "vi blir syke av dårlige sjefer" og "sjefer som legger altfor mye på oss fordi de skal sykle Birken." Hvis min sjef (som faktisk sykler Birken) hadde skuflet sine arbeidsoppgaver over på meg, tror jeg jeg ville foretrukket å si fra framfor å sykmelde meg. Hvorfor klarer vi ikke å si fra? Er det i det hele tatt sant at vi ikke er i stand til å si fra? Jeg synes at personen bak denne kronikken og veldig mange andre som egentlig ønsker å forsvare kvinner, får oss til å framstå som noen oppofrende, stakkarslige vesner som ikke tør å verken sette foten ned eller fortelle hvor skapet skal stå. Det er en rolle jeg ikke kjenner meg igjen i i det hele tatt, og som provoserer meg utrolig mye mer enn at noen bruker begrepet "flink pike" i media.
Kvinners sykefravær er høyere enn menns, og forskjellene har vært økende. Det har utløst fantasifulle teorier om kvinner, og krav om mer forskning. Men det «uforklarlige» lar seg faktisk forklare med de samme faktorene som Statistisk sentralbyrå rutinemessig bruker når de spår kommende års fravær.
Linken og sitatet er allerede lagt ut ;)
Eg personlig trur ikkje at alt lar seg forklare av kvinners aukande deltagelse i arbeidslivet sidan forskjellen mellom menn og kvinner også har auka etter år 2000. Ikkje så mykje som på 80- og 90-tallet, men framleis aukande forskjell. Sjølv om andelen kvinner med fulltidsarbeid har auka litt etter år 2000 har andelen kvinner i arbeidslivet vore rimelig konstant.
Og om det skulle vere det som er forklaringa forklarar det kvifor kvinners sjukefravær har auka meir enn for menn, men det forklarar vel ikkje kvifor kvinner sitt sjukefravær ligg over menns fravær når graviditets-relatert fravær er tatt vekk?
Nå går vi jo litt rundt i ring, men denne artikkelen påstår at svangerskapsrelatert fravær forklarer det meste av forskjellen for personer under 40 år, og at den ujevne deltakelsen i yrker med høyere fraværsrisiko forklarer resten?
Ja, det endte vel med at vi gikk i ring, og alle (jaffal undertegnede) ble forvirret og følte og at det var mange ulike tall og rapporter i omløp i går.
Det som gjør meg litt oppgitt og forundret, men egentlig mest trist, er at man er så ivrig på å slå i bordet med en eller annen mer eller mindre gyldig undersøkelse og rope "Se her, det er heelt naturlige grunner til at sykefraværet i Norge øker (evt. i beste fall står dønn stille) tross x-antall tiltak de siste årene, og se her!- det er heelt naturlig at kvinner er 70 % mer sykmeldte enn menn, det er fordi vi er gravide, skjønner dere!" :gal: Tenk så mye lenger vi ville kommet hvis vi var villige til å se galskapen i øynene og villige til å endre måten vi tenker rundt velferdsstaten og vår egen rolle/vårt eget ansvar på. Jeg kan på en måte forstå at det er behagelig å klamre seg til enhver "naturlig" forklaring man kan få kloa i, for det fratar oss på en måte for ansvar, men det er skummelt, veldig skummelt. Man kan gremme seg så mye man vil over det blå statsbudsjettet og at de svakeste får mindre enn noen gang, men vi må ikke glemme at det langt på vei er vår egen feil at innstrammingene omsider begynner å komme. Vi har forsynt oss grådig av velferdsordningene, og sykdommer som ikke engang eksisterte da sykelønnsordningen ble opprettet er snart det som tar størstedelen av kaka.
Skam dere alle som ikke er villige til å ta det innover seg...
Eg skjønner godt kva du meiner, rine. Og noko må gjerast med sjukelønnsordninga, viss vi skal fortsette å behalde velferdsstaten.
Men eg reagerer på måten du går ut mot ein del sjukdommar på. Og når du seier:
får eg ikkje inntrykk av at du eigentleg har sett deg inn i det du snakker om! Knut Hamsun hadde nevrasteni, som har omlag dei same symptoma som ME har nå. Det har vore periodar kor folk har hatt mykje lumbago og whiplash. Og nå kalles dette fibromyalgi. Det er ikkje nye sjukdommar, men det er symptombilete som har fått nye namn.
Jeg synes dette blir flisespikkeri, nokon. Du sier jo at du er enig med meg, men så føler jeg at du tar ting personlig og blir sint fordi jeg "henger ut" enkelte sykdommer. Det spiller da ingen rolle om de heter fibromyalgi eller lett depresjon nå, eller hva de het for 20 år siden, vel? Du skjønner vel poenget mitt?
Men bare for å vise at det ikke handler om fibromyalgi, Per, Truls eller Stina- (for problemet i slike tråder er jo at folk ikke klarer å se lenger enn til sin egen sykdomshistorie og blir furt, støtt og snurt fordi de tror at noen/enkelte/jeg mener dem personlig når noen/enkelte/jeg egentlig snakker på gruppenivå) jeg tenker også at vi må se på andre goder vi har; Barnetrygden f. eks. Det er i alle fall eksempel på penger jeg grisker til meg hver måned, men som jeg absolutt ikke trenger. Kjekt å ha? Ja. Men vi hadde klart oss godt uten. Greia er at vi må endre mentaliteten vår, ta mer ansvar selv, slik at de som absolutt ikke kan ta ansvar selv ikke blir sittende igjen med svartePer. Det handler ikke bare om sykepenger, men om veldig mye annet.
Jeg er veldig enig i at den sykelønnsordningen vi har ikke kan fortsette som det gjør. Jeg er bare ikke sikker på at det er sant at kvinner har dårligere arbeidsmoral og/eller er syk av skjerpe-seg-diagnoser. Og jeg tror det lett kan virke mot sin hensikt å terpe på slikt i media, fordi alle menn/unge/insert_gruppe da bare kan lene seg tilbake og tenke at det er ikke jeg som er problemet.
Godt poeng, Candy. Jeg tror på et helt ukvalifiset synsegrunnlag at det ofte er de som har minst grunn til å føle seg truffet av debatter om trygdemisbruk eller unødvendige sykemeldinger som faktisk tar det inn over seg og får dårlig samvittighet og blir lei seg, mens de virkelige snylterne (for ja, jeg innser at de finnes) overhodet ikke bryr seg.
Jeg tror ikke kvinner har dårligere arbeidsmoral enn menn, men at det kanskje er litt mer av dem i den gruppen som var utgangspunkt for HI. Det er jo ikke akkurat noe mer "høyverdig" å sykmelde seg pga. en arbeidskonflikt (slik to mannlige lærerere gjorde for kort tid siden, eller som flygelederne gjorde.) I tillegg er det vel dokumentert at langt flere menn er "syke," men jobber fullt på si, det har vel vært noen ganske grove trygdesvindelsaker av den typen som har vært avdekket i det siste. Det viser at menn slett ikke er mer moralske enn kvinner, og det har heller aldri vært min mening å antyde noe i den retningen. Dessuten er det jo systemet som inviterer til å "ta vare på seg selv", som sier det er greit, som definerer det meste som sykdom. Legen din sier at det er greit (selv om mange leger sier at det er opp til pasienten og egentlig fint lite de kan gjøre) da blir det feil å si at man er dypt umoralsk om man tar sin sykemelding og går også.
Dette med at muskel-skjelettlidelser gir rett til ytelser er vel også noe som har kommet de siste årene. Jeg vet ikke hvordan det var med sykmelding, men man fikk ikke uførhetstrygd med den typen diagnoser for endel år siden. Og noe av kampen for å få dette gjennom har vært mer eller mindre likestillingskamp - hvorfor godkjennes mannesykdommer, men ikke kvinnesykdommer?
Fordi de fleste mannesykdommene ikke er så lette å fake? Det er vel ikke verre enn det? Ja, jeg vet at man kan fake hjerteinnfarkt, men det blir i alle fall relativt lett gjennomskuet. Jeg synes likestillingsargumentet blir litt merkelig i denne sammenhengen, altså.
Eg skjønner poenget ditt, og eg meiner du tar feil når du seier at eg tar dette personleg. For det gjer eg ikkje, sjølv om eg er veldig takknemlig for at eg bur i eit land kor det er eit nettverk som fanger meg opp, når eg faktisk dessverre er for sjuk til å klare 20% jobb heimefrå. Eg er einig i at sjukelønnsordninga er for generøs.
Eg reagerer på måten du avfeier ein del sjukdommar som bare tull!
Eit flatt kutt med 80% sjukelønn og ikkje 100% kan eg gå med på. Det trur eg er ei god løysing. Det same gjeld karensdagar. Men eg blir mektig provosert over at jo lettare det er å fake ein sjukdom, jo mindre rettar skal ein ha.
Og det er eit kjønnsaspekt, dersom du ser på haldningar og prestisje i forskningsmiljø. Det at det er lite forskning på ein del sjukdommar, er jo med på å gjere sjukdommane diffuse.
Det er jo funksjonsnedsettelse som er sykmeldingsgrunn for menn også. Man skal ikke sykmeldes for prolaps hvis man kan gå rundt og fungere heller.
Og synes vi at psykikske lidelser teller mindre enn fysiske enkle sykdommer?
Synes vi at psykosomatikk er det samme som faking?
Dette er ikke enkelt og jeg tror vi skal slite med å finne et diagnosespesifikt system. Hadde det vært enkelt hadde det vært gjort for lenge siden. Men jeg tror ganske mange kunne tenke seg et opplegg som var mer knyttet opp mot behandling. Problemet er når det ikke finnes noen god behandling.
nokon: Er egentlig Karensdager så lurt? Jeg tenker på smitte og sånt. :vetikke: Å gå på jobb med omgangssyke, vil jo unektelig føre til mye mer sykdom. Dessuten er det ikke korttidsfraværet som øker, men langtidsfraværet, og da spesielt innen den type sykdommer som dessverre er "typiske kvinnesykdommer."
Når det gjelder forskning: Om man ikke ønsker å forske på fibromyalgi, trenger det ikke bety at det er fordi det er en typisk kvinnesykdom. Det kan like gjerne være at man regner med at man har funnet ut pretty much det som er å finne ut på det nåværende tidspunkt og at man derfor velger å bruke tid og penger på andre ting? Det blir jo forsket mye på brystkreft, som også er en kvinnesykdom, så det er jo ingenting som tyder på at kvinnesykdommer jevnt over blir sett på som mindre viktige.
Det du seier til slutt, Katta, har eg og tenkt ein del på. Det er jamnt over mykje meir fokus på diagnose/ikkje-diagnose enn behandling og funksjon. Og jo meir diffus ein sjukdom er, jo vanskelegare er det å få hjelp til å få høgare funksjon.
Når det gjelder forskning er man avhengig av finansiering og man er avhenhgig av å få publisert noe. Sparsomme funn blir sjeldere publisert, og man vil helst finansiere forskning som gir publisitet og som det er ganske stor sannsynlighet for at kommer til å vise noe. Det er også lettere å forske videre på noe etablerte forskningsgrupper allerede holder på med. Det forskes på diffuse lidelser også, men ikke i like stor grad som kreft for eksempel som har en helt annen mulighet for finansiering.
Langt flere menn enn kvinner skulle det bety, som i at det er langt flere menn enn kvinner som blir tatt i slike "jobbe mens man er sykmeldt-saker", men jeg baserer meg bare på det jeg har hørt fra media, og det trenger jo ikke å gi et sant bilde.
Jeg klarer ganske greit å lese denne type tråder nå, uten å få alt for såre tær, selv om jeg har en av de diffuse og sikkert lett fakebare diagosene.
Jeg er evig takknemlig for at NAV åpnet opp og gikk med på at jeg fikk «omskolere» meg mens jeg gikk på AAP, til tross for at jeg hadde høgskoleutdanning. Det at jeg gikk fra «bare» å være sykmeldt, hos en arbeidsgiver som ikke hadde noe interesse for å legge til rette, til å studere master - og dermed mestre noe, hadde enorm betydning. :nikker:
Men i tillegg så var det avgjørende for min helse å få en diagnose. Jeg er ikke nødvendigvis så happy for «diagnosesamfunnet» heller, men for meg var det positivt. Fordi det endelig var et navn på det jeg hadde plagdes med i over 10 år.
For er det noe som er slitsomt, så er det gå rundt å ha plager og vondt, og INGEN vet hva det er. Ingen kan si hva som faktisk hjelper, og ikke minst - ingen kan se det på deg at du er syk. Jeg tror det er helt umulig for noen å sette seg inn i det, uten å ha vært der selv. Å gå å ha vondt hver dag, så og si hele tiden - hele året. Da kan man uansett ikke putte det i «fysisk sykdom» boksen, for det påvirker garantert psyken. :nemlig:
Men det å bli trodd på. Det å få gjøre noe man takler. Ha noe å gå til, og det å få hjelp, det har snudd min verden. Ingen trodde jeg skulle jobbe 100 % enda, ikke de som behandlet meg heller. Men det går, iallefall nå. Så får vi se hva fremtiden bringer. Men er det noe som er viktig, så er det jo nettopp å klare fokusere litt på «her og nå» når man er syk. Alt for mange blir tvunget til å se langt frem, og det kan være ganske så utmattende.
Så systemet vårt FUNGERER også, på mange måter. Og det får folk ut i jobb igjen. Om ingen hadde turt satse på meg, og tro på meg, ville jeg nok slitt med det selv også - og meget mulig havnet i delvis ufør.
Det går ikke an å se dette sort hvitt. Det at noen utnytter systemet er langt fra bra, men å ha det som utgangspunkt kan ødelegge for veldig veldig mange som faktisk jobber hardt for å komme tilbake til «livet». For jeg tror få som ikke har vært der, skjønner hvor viktig det er, å ha en jobb, ha noe å gå til - og få den muligheten. Men det krever noe, både av vedkommende som er syk, av samfunnet og ikke minst, av ulike arbeidsgivere rundt omkring. Derfor har jeg også pusha på i vår organisasjon, ift å ta inn folk som er på arbeidsutprøving, og nå er vi i gang med det. Og det gjør meg glad. :rørt:
rine, du formidler budskapet ditt i en innpakning som spenner bein for deg selv og det du vil at andre skal høre.
Du klarer ikke å sette fingeren på at det finnes for mange som utnytter vårt flotte velferdssystem uten å samtidig, i relativt klare ordelag, beskrive det som er reelt fortvilende helseproblematikk for mange som motediagnoser og tøysediagnoser og liksomsykdommer som folk bør skjerpe seg friske fra.
Det er respektløst og det er å legge diskusjonen på et lavt og forenklet og uanstendig nivå. Og etter å ha vært respektløs og unyansert så beklager du deg høylydt over andre såre tær og personlige og historier og sånt som kjeder deg.
Det er et nivå jeg gremmer meg over å måtte diskutere på.
Å skyte blindt på en stor gruppe mennesker fordi det finnes enkelte i gruppen som juger på seg sykdom er ikke akkurat finslipt debatteknikk.
Jeg tror, med bakgrunn i at veldig mange kvinner som har FM har blitt utsatt for krenkende oppførsel, tror jeg at styrking av barnevernet, nulltoleranse for krenkende oppførsel etc er veien å gå.
Og kvinner og menn som har blitt utsatt for krenkende oppførsel blir tatt seriøst, og får oppfølging.
"Nå må du ta vare på deg selv, be om sykmelding NÅ før du smeller i veggen". Jeg lurer på om det er sant eller usant - altså at man forebygger en skikkelig nedtur ved å ta en pause i tide. (Folk med ryggplager er det jo også lett å anbefale en skikkelig pause, men det vet man jo at ikke hjelper noe videre, så da korrigerer vel de fleste utsagna sine til å handle om turer og så mye aktivitet som mulig istedenfor). Jeg lurer på hva som egentlig stemmer for slitenkategorien. Og hvor grensa går for folk flest når det gjelder slitenhet/belastning før man begynner å bli redd for veggen. Og ikke minst om det er noen sammenheng mellom de som tenker tanken tidlig og gjør tiltak og de som faktisk blir utbrent.
Nei, men samfunnet som helhet har ett ansvar for alle barn, og på den måten forhindre at den oppvoksende generasjon sliter med det samme som der foregående. Det er jo www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=274742&a=2 i følge denne kanskje så mange som 20% av norske kvinner og 10% av mennene som har blitt utsatt for krenkende adferd. Kan dette tallet kuttes tror jeg også sm tallene i voksen alder synker tilsvarende.
Det er heilt klart eit problem som bør tas på alvor! Og dette er bare seksuelle krenkelsar. Vold i nære relasjonar, omsorgssvikt og mobbing kan, etter det eg har skjønt, gi mange av dei same seinvirkningane.
Vet du, jeg er så forbaska lei av å lese de sure og irettesettende oppgulpene dine i slike diskusjoner, og foretrekker egentlig langt på vei når du bare qouter meg og skriver "uklokt" eller noe i den dur. :snill:
Jeg har brukt langt tid på å skrive innlegg i denne tråden. Jeg har skrevet mange innlegg. Ikke alle har vært gode, men mange har faktisk vært det også. Jeg har vært reflektert og jeg har vært nyansert, og pekt på veldig mange sentrale aspekter ved problematikken vi diskuterer. Du er åpenbart ikke enig i at jeg er reflektert og nyansert, men jeg tror kanskje ikke at vi bruker samme ordbok. Av og til tror jeg nesten ikke at vi lever på samme planet, spesielt ikke når du skriver at jeg legger diskusjonen på et lavt, forenklet og uanstendig nivå? Hvem tror du at du er? Retorikkens overdommer? I beste fall er dette din personlige mening, ikke framstill det som om det er harde fakta. Diskusjonen har tvert imot gått ganske rolig for seg og har holdt et ganske så høyt nivå, (vi har til og med diskutert forskninges premisser) helt til du fant det for godt å gå til personangrep på en av deltakerene.
Jeg har fått mange grønne prikker, og mange har skrevet at de er enige med meg, både pr. prikk og i tråden. Noen i er enig i noe av det jeg skriver og uenig i andre ting, andre er enige i alt. Noen er selvsagt også uenige i det meste. Men bare en eneste bruker synes -som vanlig- at jeg har en debatteknikk som er til å gremmes over, (kanskje flere, men du er den eneste som påpeker det i tråd etter tråd) og at jeg burde pakket budskapet mitt penere inn. Jeg velger dermed å fortsette å stole på meg selv og min skriftlige formuleringsvne, som sjelden har sviktet meg før, og foreslår at du heretter lar være å lese innleggene mine, eller rett og slett blokkerer meg slik at du slipper å gremme deg.
Nei det er virkelig ikke noe uverdig over noen av innleggene i denne tråden synes jeg. Den har jo tatt av i alle mulige retninger men alt ligger innenfor overordnet tema og veldige mange ulike synspunkter har blitt lagt frem på en god og saklig måte.
En flott FP-tråd med et aktuelt og svært sensitivt tema som selvfølgelig kan utløse følelser, på godt og vondt.
Har man sett skikkelig på sammenhengen mellom sykdom hos kvinner som er i arbeid, og vold/overgrep? Vi vet jo at mange flere kvinner enn menn blir utsatt for vold, og jeg vil tro at dette må slå ut i dårligere helse?
(Har ikke lest alle sidene i tråden, så beklager hvis jeg tar opp noe som er gjennomdiskutert.)
Anna Louise Kirkengen har forska på dette. Lenka i eit tidlegare innlegg, men finn det ikkje på mobil.
Ho var allmennpraktikar og oppdaga at veldig mange kvinner med subjektive og diffuse symptom, hadde historikk med å leve med høgt stressnivå over lengre tid. Ei forklaring er feilbelastning på grunn av at kroppen alltid er i "forsvar" mot angrep. Ei anna er at høgt nivå av stresshormoner som kortisol reduserer immunforsvaret. Eit tredje poeng var at ein del er meir utsette for sjukdommar i den regionen kor dei har blitt krenka, fordi dei vegrer seg for legeundersøkingar, og derfor blir ikkje sjukdom oppdaga. Eit eksempel her, var livmorhalskreft og at utsette for seksuelle overgrep ikkje møter til screeningundersøkelsar.
Ved å ha et hovedfokus på svaret finnes i psykiske traumer og senskader etter vold, overgrep og vonde opplevelser i barndommen, synes jeg at man i enda større grad stigmatiserer og stakkarsliggjør en stor gruppe mennesker (kvinner). For meg hadde denne merkelappen blitt en enda større belastning.
Jeg synes diskusjonen har vært helt grei og egentlig det er fint med både diskusjon rundt statistikk og forskning sammen med personlige historier. Bak statistikken sitter jo nemlig enkelthistorier. Da jeg jobbet i NAV så jobbet jeg med mange bak disse tallene og de "diffuse" diagnosene er jo selvfølgelig en utfordring siden det spriker i alle retninger både på funksjonsnivå og motivasjon. Min erfaring er at i de sakene vi lyktes er når man klarte å legge en plan som førte til økt følelse av mestring. Selv om jeg skjønner argumentet med urettferdigheten rundt at noen får betalt utdanning av staten mens vi andre må ta opp lån så synes jeg det på mange måter har blitt for strengt nå. Før så var det veldig mye "rart" som ble godkjent og det synes jeg er greit at det strammes inn på. Utdanning som tiltak er allikevel billig i forhold til å sende folk rundt på mer eller mindre egnet arbeidsmarkedstiltak. Uavhengig av årsak til vondt og tap av arbeidsevne så synes jeg derfor at det i en del tilfeller er verdt forsøket. Mange år i systemet gjør ikke folk friskere og har ikke så stor tro på at folk kan "piskes" til økt arbeidsevne gjennom dårligere planer og mindre utbetalt. Tid er en viktig faktor og det er stor belastning psykisk å stå utenfor i mange år. Til slutt så sauses jo dette sammen og det er vanskelig å skille på fysiske og psykiske årsaker. God oppfølging i sykepengeåret er viktig for så fort man er over på AAP så har tiden en tendens til å gå. Folk gir mer opp og man mister tilhørigheten til arbeidslivet. Og troen på at man kan komme tilbake.
Enig med Lisa og Rine! En slik diskusjon vil selvfølgelig oppfattes på individnivå av enkelte, men da bør man kan kanskje skjerme seg fra å delta. Langt de fleste av oss ønsker å diskuterer det større bildet. Det er da ikke å skyte på noen som helst, å mene noe om premissene for tallene vi tross alt diskuterer.
Eg tenker ikkje på det som Svaret, men det er eit aspekt som kan gjelde ein del, men ikkje alle. Og så er det ein del, men ikkje alle, som er sjukemelde rundt graviditet. Og så er det ein del, men ikkje alle som passer i trippelbelastningshypotesa. Og så vidare.
Det at samanhengar mellom psykisk stress i barndom og fysisk sjukdom i voksen alder blir sett på som stigmatisering og stakkarsleggjering synest eg er uheldig.
Og for the record. Det er ikkje snakk om at alle med diffuse lidelser eigentleg har ein traumereaksjon. Men ein stor del av kvinner som ikkje har bearbeida traumatiske erfaringer, utvikler fysiske symptom. Det er viktig å la årsakspila peike rett veg, slik at det ikkje blir automatikk i at folk er sjuke fordi dei har opplevd noko vondt.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
