Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Det spør sykefraværsforsker Arnstein Mykletun om i Aftenposten i dag:
"Jeg snakker ikke her om den enkeltes «arbeidsmoral», men om hvordan våre holdninger kollektivt formes av samfunnet. Kvinner og menns holdninger formes gjerne ulikt. Oppfordrer kvinner hverandre til «å lytte til kroppens signaler»? Er det en økt aksept for sykmelding som «forebygging» blant kvinner? Er det å være sykmeldt mer stigmatiserende for menn? Er det en økt aksept for sykmelding som «forebygging» blant kvinner? Det har tradisjonelt vært strenge forventninger til rollen som sykmeldt. Man skal ikke se for glad eller sprek ut. Er det en større oppmykning i disse rolleforventningene til sykmeldte kvinner enn menn? Er terskelen for hvor syk eller sliten man skal være for å ta ut sykmelding blitt lavere for kvinner enn for menn?"
Ut fra hva jeg ser rundt meg, er det mye som tyder på at han har helt rett. Jeg ser mange kvinner rundt meg som har svært lav terskel for sykefravær, på tross av en arbeidsplass hvor de styrer dagen sin selv, og hvor arbeidsgiver er veldig på tilbudssida ifht å tilrettelegge for å komme på jobb (og ikke noe konkurransepreget miljø, tvert i mot kan man greit spørre kolleger om avlastning hvis det står på).
Det som overrasker meg mest er egentlig at det er noe de synes er så greit at de snakker om det helt åpent - til og med så langt at de holder hjemme barn for å ta en egemeldingsdag som kvalitetstid.
"Folk" er jo alle typer mennesker så jeg tror ikke du kommer til å få en generell regel, men forhåpentligvis en spennende diskusjon!
Det jeg tror er at mennesker i "nye" yrker får sliasjeskader av feks relasjonsbygging, kommunikasjon etc. Det er som når jeg leser om musikere: Nrå de får spørsmål om "Hvilken musikk slapper du av med" Så svarer de: "Ingen. Jeg vil ha det stille når jeg slapper av". Det er noe med det å være "på".
Jeg tror jo det er lurt å være sykemeldt når man har noe som gjør at man ikke funksjonerer optimalt i jobben, men det er jo i teorien. I praksis er det mye grått.
Det stemmer ikke på jobben min, men jeg tror ikke den er representativ. Hos oss blir mye arbeid liggende om man er sykmeldt og det oppleves som belastende. Er man sykmeldt en uke er det flere dager intens jobbing for å komme ajour igjen. Det er også belastende å være sykmeldt fordi sykmeldingen blir offentlig på en måte og folk legger seg opp i årsak til sykemelding. Jeg tror aldri jeg har hørt at noen på min arbeidsplass har snakket om å sykmeldes forebyggende. Det jeg har hørt og gjort selv er å kommanderen syke hjem fra jobb. Omgangssyke, lungebetennelse og høy feber er gjerne årsak til sånn kommandering.
Det velges heller paracetjunkiemetoden inntil det ikke funker lenger.
Jeg ser for meg at det å sykmeldes forebyggende og holdninger til det lettere oppstår der det ikke er så synlig at man er sykmeldt og hvor ikke man selv får stor belastning av å være sykmeldt og jeg tror nok kvinner kan ha andre holdninger til dette enn menn.
På den andre side er det vel forsket på at korttidsfravær grunnet alkohol er høyere representert blant menn.
I min omgangskrets må man snarere felle syke kvinner med bedøvelsespil og legge dem i seler for å få dem til å ta en dag i sengen når de trenger det. Jeg synes det er en større tendens til at man ønsker seg så godt trent og så sunn at man innbiller seg at sykdom ikke biter på, og at det går bort av seg selv om man durer på som vanlig, og later som det ikke finnes.
Kvinner har i alle fall høgare sjukefråvær enn menn. I min bransje har dei nesten tre gongar så høgt fråvær som menn ut i frå sine driftstimar.
På synsenivå kan eg aldri huske at en mann har sagt hverken til en anna mann eller kvinne: "Ta deg en timeout med ei sjukmelding før det smell". Den uttalelsen har eg både hørt og ikkje minst lest mange gongar her inne, frå kvinner.
Det var også en kjepphest for meg tidligere, men ikke nå lenger.
Man har en del dager til fri disposisjon selv og leger må lytte til det pasienten sier. En pasient som er innstilt på sykmelding og spiller kortene sine rett er det vanskelig å ikke sykmelde.
Hadde legen hatt en rekke rent objektive kriterier å gå ut fra hadde det vært uproblematisk å si at legen sykmelder, thats it. Heldigvis blir det subjektive også lagt vekt på, men det krever tillit og der tenker jeg at selv om legen sykmelder så er det ikke bare legen som definerer om pasienten er syk relatert til jobb eller ei.
Fra min arbeidsplass er erfaringen motsatt, man knasker paracet og håper det ikke smeller skikkelig. Når man er borte fra jobb fører det til ulemper for andre, så da forsøker man å unngå det lengst mulig.
Man har jo møtt opp hos legen - og kanskje også nettopp med håp eller formål å få en sykemelding med seg når man går. Det er jo en ganske stor forskjell fra å gå på jobb og å akseptere at "det blir det det blir i dag, jeg gjør det jeg klarer".
Ein del kvinner gjer nok det, men eg trur ikkje det er nok av det til å forklare dei forskjellane mellom menn og kvinner som vi ser i figuren over kronikken.
Hittil i mitt liv har eg aldri høyrt menn bruke begrepet "å sjukemelde seg". Det er det kvinner som gjer. Menn "blir sjukemeldt".
Sjølv har eg kun vore sjukemeldt ein gang dei siste 10 åra, og det var på grunn av svangerskapskvalme. Mykletun nevner at det er forskjell mellom menn og kvinner også når svangerskapsrelatert fravær blir tatt vekk, men det er ikkje klart for meg om svangerksaprelaterte sjukemeldingar er med i figuren eller ikkje. Viss det er med, forklarar det nok ein god del av grunnen til at forskjellen mellom menn og kvinner er større blant dei yngste.
På min arbeidsplass er det generelt veldig lite sjukemeldingar, men her er alle høgt utdanna. Når nokon først blir sjukemeldt her er det snakk om alvorlig sjukdom, ikkje muskel og skjelettplager eller andre litt meir diffuse problem. Sjukemeldinga mi på grunn av svangerskapskvalme satt langt inne, og eg friskmeldte meg sjølv litt før sjukemeldinga gjekk ut fordi eg skulle holde eit kurs og ikkje hadde samvittigheit til å avlyse. Kom meg gjennom på eit vis med litt oppkast i pauser og kvalmestillande tablettar som eg eigentlig ikkje hadde lyst til å ta. Ingen tar over våre arbeidsoppgaver når vi er vekke, så dersom vi er lenge vekke er det fryktelig mykje å ta igjen når vi kjem tilbake. Dermed blir terskelen veldig høg for å sjukemelde seg. Kanskje litt for høg.
Eg kan ikkje seie at eg har observert noko synlig forskjell i det lille sjukefraværet vi har mellom menn og kvinner, men eg ser at kvinnene er meir slitne enn mennene.
Dersom eg samanliknar meg sjølv med mine mannlige kollegaer ser eg at eg sjølv blir langt meir stressa av å skulle prestere heile tida enn det dei blir.
Eg er relativt nyansatt i ei nyoppretta stilling og føler at eg heile tida må bevise at eg er rett person i stillinga. I går skulle eg foreksempel ha ein presentasjon for ein gjeng med viktige folk ganske seint på dagen og det førte til at eg sov dårlig om natta og var ukonsentrert i timane før presentasjonen på jobb. Dermed fekk eg ikkje gjort unna det eg hadde planlagt og fekk dårlig samvittigheit for det også.
Eg innbiller meg at menn generelt ikkje blir like stressa som kvinner og ikkje får dei samme samvittigheitskvalene når dei ikkje rekk å gjere ting som skulle ha vore gjort. Dermed blir dei mindre slitne og får mindre muskelplager på grunn av stress.
Og så er det dette med dobbel byrde som Mykletun nevner, at vi framleis tar hovudansvaret på heimebane sjølv om menn gjer meir enn før. Det blir veldig mykje å få dårlig samvittigheit for heile tida. Heime hos oss er vi heldigvis veldig likestilte, men eg føler likevel på presset om at eg skulle gjort meir saman med ungane, eg skulle ha vaska oftare og eg skulle ha vore meir opptatt av interiør og heimelaga mat slik som andre kvinner er. Og ikkje minst skulle eg ha trent meir! Det blir liksom aldri bra nok! Alltid noko som eg skulle ha vore bedre på! Tenker menn sånn?
I kronikken var det link til ein anna artikkel der ein mann med dårlig samvittigheit var intervjua. Han sa at han løyste det ved å vere flink til å delegere vekk oppgaver: www.aftenposten.no/amagasinet/Hvorfor-er-kvinner-mer-borte-fra-jobben-enn-menn-7725977.html
Han seier at menn er flinkare til det enn kvinner, og det trur eg han har rett i. Eg er livredd for å gi frå meg kontroll på ting på jobb. Vil helst gjere alt sjølv for å vere sikker på at det blir rett. På heimebane har eg blitt flinkare til det. Og der skal jo i utgangspunktet alt ansvar vere felles, så det blir eigentlig feil å snakke om delegering der. Det einaste eg ikkje har klart å "delegere" frå meg er ansvaret for klærne til ungane. Eg kjøper inn alt av klær og det er eg som pakkar byttetøy til barnehagen og pakkar kofferten når vi skal på ferie. Det er også eg som rydder i klesskapet, sorterer vekk det som er for lite og planlegger kva som må kjøpast inn. Har prøvd å overlate det til mannen nokre gangar, men det har skapt så mykje irritasjon at eg har krevd ansvaret tilbake :knegg: . Det er jo heller ikkje ein kjempestor jobb og eg likar akkurat den jobben, så då kan han heller få 100% støvsugeransvar.
Gud, dette blei langt og ikkje akkurat "to the point" i forhold til spørsmålet i HI :knegg:
Og så la eg merke til ein anna uttalelse frå Nikolai Astrup som blei intervjua som trabel tobarnspappa: En sunn bieffekt av å få barn er at det ikke går an å tenke på noe annet når du er sammen med dem
Nok ein ting som eg trur ikkje er sant for kvinner. Eg tenker stadig på jobben når eg er med ungane. Og så tenker eg på ungane når eg er på jobb :rolleyes:
Tja.... Ikke på min arbeidsplass. Vi hangler rundt til detvirkelig smeller og så drar vi alle med oss i fallet og bruker et år på å komme oss på beina igjen. Om noen gang. Jeg finner ikke engang tid til å gå til legen. Det er ikke bra.
Enig. Jeg var hos legen for å sjekke jernlagre og d-vitamin, siden jeg var så trøtt hele tiden, og han lurte på om jeg "ikke trengte en uke eller to med sykemelding for å komme til hektene igjen". Jeg takket nei.
Hos oss har jeg inntrykk av at ingen tar forebyggende sykemeldinger (som jeg vet om), men heller jobber til det smeller. Mannsdominert arbeidsplass, men det gjelder for begge kjønn.
Så kan jeg spørre hva er mekanismen med at selv om en selv gjør det så tror man at det gjelder alle av samme kjønn? Du er ikke spesielt gammeldags heller Simone, så hvorfor antar du det? Jeg spør deg fordi du er saklig nok til å reflektere uten å gå i fullstendig lemenmodus. Det er jo litt pussig hva?
Jeg har hatt kollega som tar seg egenmelding for å hvile seg
før ferie, når hun har vært litt hanglete.
Eller som er hjemme alle tre dagene, hvis vedkommende egentlig er frisk etter en dag,
for å komme seg (kan forstå det i visse tilfeller).
Eller som er hjemme med "sykt barn dag" fordi barnet er sliten etter sen flytur.
Det skal mye til før jeg er hjemme fra jobb og det samme gjelder de fleste jeg kjenner. Jeg ser heller ingen sammenheng mellom kjønn og sykefravær blandt omgangskretsen, selv om det selvfølgelig ikke betyr at det ikke faktisk er en forskjell. Kan det også handle om typen jobb og utdanningsnivå? Er man glad i jobben sin, så har man jo mindre behov for å være borte fra den for å "hente seg inn". Hvis jobben derimot er litt "meh", så er kanskje terskelen lavere for å ta seg en "tredagers". :vetikke:
Jeg tenker for øvrig sjelden på jobb når jeg er sammen med barna.
Eg er ikkje overraska over at du ikkje sliter med slike samvittighetskvaler både heime og på jobb, Esme. No har eg aldri møtt deg, men inntrykket mitt er at du på mange områder er svært ulik det som er "typisk kvinner", og det meiner eg absolutt ikkje som noko negativt! Du driter i kva som blir forventa av deg og gjer det du sjølv meiner er rett for deg. Eg trur svært mange kvinner er altfor opptatt av kva som blir forventa av dei.
Eg seier ikkje at alle kvinner tenker slik som som meg, men eg har inntrykk av at problem med å holde tankar om jobb og privatliv adskilt er større blant kvinner enn menn. I alle fall det med å sitte på jobb med dårlig samvittighet for barna. Det er i alle fall det inntrykket eg får når eg snakkar med andre kvinner og menn. Men når eg tenker meg om så er det nok ein del menn som tar med jobben heim, spesielt det med at dei tar jobbrelaterte telefonar og e-postar i helgene osv. Eg trur likevel ikkje dei bekymrar seg for jobben på fritida i like stor grad som mange kvinner gjer. Mannen min skrur av tankar om jobben i det han kjem inn døra heime. Har aldri problem med å få sove om natta sjølv om han veit at neste dag kjem til å bli superstress på jobb.
Og sånn er sjefen min på jobb også. Skikkelig irriterande for oss som ikkje klarar den kunsten der :knegg:
Det burde jo ikkje vere sånne forskjellar mellom menn og kvinner, men eg meiner likevel at dei er der. Sjølv om vi innbillar oss at vi er hundre prosent likestilte når det gjelder husarbeid heime er det likevel vi kvinnene som føler på skammen når det ser skikkelig rotete og skittent ut når det kjem besøk. Mannen drit i det. Og kanskje du også, Esme. Men eg trur altså du skiller deg litt ut frå gjennomsnittskvinna. Også her inne, sjølv om det er rimelig stor andel av moderne kvinner her som ikkje er fastlåst i gamle kjønnsrollemønster.
Når det gjeld mekanismane bak kvifor eg har inntrykk av at det er slike forskjellar, så har eg ikkje noko veldig godt svar utover at det er det inntrykket eg får ved å observere andre rundt meg.
Jeg har hatt flere kollegaer som kan finne på på å si "nei, nå har jeg hanglet/brygger på noe i noen dager, jeg sykemelder meg i morgen". Det synes jeg er superpussig, har de først gått på jobb selv om de hangler så ville jeg tenkt at det å bli borte fra arbeidet ville vært utløst av en forverring av tilstanden. Dessverre er mine eksempler bare kvinnelige kollegaer. :trasser:
Jeg kan godt tenke på jobb når jeg er med ungene, men ikke av typen dårlig samvittighetstanker - bare mental problemløsning og planlegging. Det er sjelden jeg tenker på ungene når jeg er på jobb. Lider ikke av dårlig samvittighet.
Det der er bare unntaksvis sannheten. Jeg kjenner mange leger. De fleste av dem mener sykemeldingsordningen er tull, fordi det uansett er pasienten som bestemmer. Den ene jeg kjenner beskrev det omtrent slik: den største delen av sykmeldingsårsaker er plager knyttet til muskler og skjellett, plager og vondter pasienten selv forteller om og som legen ikke kan bekrefte eller avkrefte. En annen stor del er lettere psykiske lidelser, som angst, lettere depresjoner osv. Her er det heller ingen objektive kriterier, man er avhengig av hva pasienten sier.
Resten, omtrent 20-30% er type hjerte, kreft, lidelser som en lege har større grunnlag for å mene noe om.
Jeg tror holdningene er svært ulike. Jeg har ikke tall her, men jobber bla med sykefraværsoppfølging. Sist jeg var på opplæring ble det vist til tall som viser at folk i yrker som krever stor grad av tilstedeværelse som feks leger og ledere hadde markant lavere sykefravær enn andre. Og de er ikke friskere altså.
Så ifht det HI sier om at de hun kjenner ikke har så krevende jobber osv, så stemmer dette med de tallene jeg har fått presentert.
Min kjepphest er at folk må begynne å ta ansvar for seg selv. Jeg er litt lei den der:"Legen sykmeldte meg!" Les; jeg har intet ansvar, noe jeg skulle sagt.
Eller den at folk presser seg "så det smeller". Det er ikke det at jeg ikke kan skjønne at det skjer, men man må altså stoppe opp på veien og tilpasse seg så godt man kan. Og så må man kanskje ta ansvar for den smellen. Det er litt på samme måte som når man beskriver at "kroppen vil ikke". Kroppen er ikke løsrevet fra resten. Det blir en slags ansvarsfraskrivelse å legge det på "legen" og "kroppen". Jeg har tro på at man i større grad må erkjenne at man tar endel av valgene selv.
Jeg var sykmeldt for hodepine to uker en gang. Jeg slet litt med det, følte meg ikke komfortabel. Jeg hadde gjort det lettere å bære for meg selv om jeg kunne lagt det på "hodet" og "legen som sykmeldte", men det var likefullt mitt valg. Jeg måtte kjenne etter, ta et valg om å be om sykmelding etter selv å ha vurdert at jeg ikke maktet å gå på jobb. Og selv ta ansvar for å si i fra når det var godt nok til å trappe oppover. Ikke la legen bestemme, hva skulle hun si, liksom?
Det Tjolahopp sa. Og det er virkelig ikke slik at alle som hangler i en periode, men velger å gå på jobb, ender med å møte veggen. De fleste blir faktisk bedre enten de er sykmeldte eller ikke, hvis det ikke er alvorlig sykdom som ligger bak, selvsagt.
Hvis man hangler, er konstant sliten og småsyk og ikke klarer å få hvilt seg frisk i hverdagen, er det da feil å bli sykemeldt for å bli frisk, så lenge man klarer å slepe seg på jobb? Jeg antar her at man rådfører seg med legen om det kan være en løsning, ikke møter opp og krever å bli sykemeldt.
Jeg har hatt en arbeidsgiver der det var svært vanlig å stå på til folk møtte veggen. Hvor mye koster ikke en utbrentdiagnose? Både for den enkelte, arbeidsgiver og helsevesenet? Sett opp mot "Å ta seg en sykemelding for komme seg ovenpå igjen" så tror jeg det siste er minst ressurskrevende.
Når det er sagt, så tror jeg det er forskjell på arbeidsplasser, og at steder med en arbeidskultur som tilsier at man står på til man stuper, heller ikke har disse damene som "tar seg en sykemelding".
Man blir jo ikke utbrent fordi man presser seg, vanligvis. Det er jo ikke slik at enten skal man sykmeldte seg, eller så presser man seg "til det smeller".
Kjenn etter da! Hvis du har hanglet lenge, vurder selv om du er i stand til å gå på jobb.
Du bor iallefall ikke sammen med en lege :lol:. Jeg vet jo ikke noe om det å bo sammen med andre menn med andre yrker, men jeg vet iallefall at det er mye man kan gå å gruble på når det er kjempesyke pasienter involvert. Så mye at man bare må dra på jobb i frihelga si for å se hvordan det går f.eks. Utrolig tøysete å tro at det er flere kvinner som bekymrer seg over jobbrelaterte ting. Jeg kjenner menn som har ganske stort ansvar i jobbene sine, og der mye av fritiden går med til å tenkte og jobbe med dette. Dette tenker jeg er ganske jevnt utberedt mellom begge kjønn. Faktisk.
Jeg tror du er litt på tur i dette innlegget. Kanskje er Esme en superkvinne i et mannsdominert miljø, som krever sin rett og som driter i støv i krokene(jeg kjenner henne ikke). Men vi er da mange andre kvinner som også er der at vi lar støv være støv- uten å være særlig super på noen andre områder :knegg:. Hva er "typisk kvinne", egentlig? Hvis vi snakker om "flinke piker" som lider under et konstant press fra seg selv, kan jeg love deg at vi sikkert er like mange som ikke er der ( for eksempel meg). Egentlig synes jeg "flink pike" er det mest oppbrukte og teite uttrykket innenfor denne typen diskusjon. Det uttrykket er i mitt syn med på å stakkarsliggjøre kvinner.
Jeg er gift med en svært oppegående mann, og vi prøver å være likestilte i hverdagen, men likevel er det jeg som er den som må huske på og ordne mye av sånne små, praktiske ting i hverdagen. Hos oss er det også jeg som bruker alt for mye tid og krefter på å tenke på ting jeg ikke får gjort noe med (feks unger når jeg er på jobb, og jobben når jeg er hjemme). Mannen tenker jobb når han er på jobb, og tanken på hva vi skal ha til middag tror jeg ikke streifer ham før han har kommet inn døra hjemme. Som eksempler. Det er også jeg som har oversikt over at neste uke, DA blir det fryktelig travelt. Og så blir jeg litt sliten bare ved tanken, mens mannen lever lykkelig uvitende om kommende, stressende tider.
Jeg tror ikke det er uvanlig at damer generelt tenker og bekymrer seg mer enn menn, men kjenner jeg er veldig misunnelig på dere damer som klarer å legge fra dere unyttige og energikrevende tanker og bekymringer.
Om man tenker på jobb har vel mye med hva slags jobb man har også, vil jeg tro. Både jeg og mannen har jobber der vi alene er ansvarlig for resultatet. ingen andre gjør den slags oppgaver som vi har, eller skriver slike rapporter. Selvsagt tenker begge to på jobben, både hjemme, i ferie og i helger. Men ikke alltid, selvsagt.
Jeg hanglet i starten av uken, det var sånn ikke-sovet-skikkelig-på-mange-mange-dager, vondt halsen og hodepine-hangling. Og så tenkte jeg inni meg at jeg burde egentlig, hvis jeg skulle lyttet til kroppens signaler - tatt en dag på sofaen og sovet meg bra. Men så er jeg sjef og det mange ting som henger på meg og akkurat nå er vi inne i en veldig hektisk periode med mange baller som skal landes, så det går ikke. Så da lyttet jeg ikke til kroppens signaler, tok to paracet og kledde godt på meg og drakk mye te. Og sto i det.
Jeg tenker veldig lite på ungene på jobb, men jeg tenker av og til på hage. :knegg: Og så tenker jeg litt på jobb hjemme, men sjelden sånn tenke-tenke-tenke. Mer sånn at noen større problemer som jeg skal løse, noe analysearbeid eller en plan, surrer og går som mental bakgrunnsmusikk i hodet mitt mens jeg gjør andre ting. Jeg jobber på den måten, det surrer fragmenter av ideer og tanker i hodet en god stund før de plutselig smækk - lander som en fiks ferdig løsning/analyse/plan/budsjettendring. Men jeg ligger så godt som aldri våken om natten og tenker på jobben. Niks. Våkner jeg, så kan jeg meditere meg i søvn med å planlegge bed.
Eg tenker mykje oftare på jobb når eg er sammen med ungane enn på ungane når eg er på jobb. :knegg:
Døgnet har 24 timar og for dei fleste av oss jobba vi i berre 8 av dei. Min kjepphest, sida vi har dratt inn hestane i dette her, er å rydde meg rom i dei 16 timane til å få kvilt meg frisk. Om eg er småsjuk og småsliten som du skissere her meiner eg vi pliktar å kutte i bauar og kantar i dei 16 timane før vi blir sjukmeldt. Eg har fleire gongar sjølv i slike situasjonar lagt meg samtidig med ungane klokka åtte, servert grandis til middag, slått av telefonen, gått i pysj frå eg kom heim frå jobb, hatt NULL planar for ungane i helgene, avlyst venninnebesøk, droppa korøvelse (den gongen eg song i kor) og andre aktivitetar for å ta meg inn igjen.
For all del, der er jeg også. Jeg prioriterer ikke privatlivet høyere enn jobben, men når det ikke er nok å kutte på alt som skjer etter jobb? Jeg kan jo ikke kutte vekk ungene mine selv om mannen såklart tar hovedstøyten i slike perioder.
Jeg skjønner at du har det slik, men å gå fra det til å anta at dette er "trekk ved kvinner" synes jeg er rart.
De som kjenner meg vet utmerket godt at jeg ikke er noen poster-girl for likestilling. Jeg jobber redusert (og studerer deltid) og gjør dermed mye av logistikken som har med barna å gjøre- som du beskriver over her. Men det tar jo ikke mye tid, energi eller tankevirksomhet og smøre matpakker og pakke sekker? Levere på skole og i barnehage er heller ikke all verden. Mannen min jobber mye, men helt innenfor det som er vanlig for yrkesgruppen. Alikevel er han ikke som du beskriver over her, selv om jeg vet mange er mer likestilte på en del områder enn oss. Jeg tror det er en veldig drøy generalisering å anta at kvinner flest er som en selv. Jeg tror ikke det. Jeg antar i grunn at kvinner har like mange ulike personlighetstrekk og kvaliteter som menn. Jeg sitter ikke på skolen og tenker på barna mine. Ikke sitter jeg i sofaen og tenker at jeg skulle gjort så mye skolearbeid heller (selv om jeg helt klart burde gjøre det).
Når det kommer til grubling og tankevirksomhet gruser min mann meg. Jeg har ikke den evnen at jeg går rundt og grunner på ting.
Eg sa ikkje at du var slik altså, men det har vel vore sider ned og opp, og en heftig diskusjon her inne :humre: , om denne teorien når det gjeld kvinner og sjukefråvær.
Jeg kan umulig forestille meg at det er en damegreie å bekymre seg. Det er en persongreie, og så har man kjønnet det, kanskje fordi man kjenner for få menn eller for få damer. Det er jo mange menn som bekymrer seg. Jeg har feks en bror som er et problematiserende og bekymret menneske som ofte tar med seg et problem eller to til sengs. Han er ikke en kvinne. Han er en mann av typen som lett bekymrer seg og ikke greier å legge ting fra seg. Jeg er ikke slik. Min lillesøster er ikke slik.
Jeg generaliserer bare basert på våre vennepar. Der de fleste har høy utdanning og jobber fullt, og det bare er damen i forholdet som sitter på jobb og plutselig kommer på at det burde ha vært sendt med lue i barnehagen nå som det har begynt å bli kaldere.. Og får dårlig samvittighet for det, enda så lite man får gjort med det, og så liten krise det egentlig er i den store sammenhengen.
Men jeg tror ikke på noen måte at alle damer er slik, og heller ikke at alle menn er slik, men kanskje oftere damer enn menn?
Hvor er disse damene som tar seg en forebyggende sykemelding? Hvis det er så utbredt som det høres ut som, så burde det jo finnes mange her inne også. Det hadde vært veldig interessant å høre hvordan de oppfatter sykemeldingen sin, sett fra eget ståsted og fra et samfunnsperspektiv.
Jeg jobber i et kvinnedominert yrke og har vært rundt som vikar på flere barnehager og jeg kan trygt si at kvinner som tar ut forebyggende sykemeldinger er sterkt representert innenfor barnehagesektoren. Jeg møtte samme holdning da jeg var gravid sist også. Det er omsorg som ligger bak "du kan ikke slite deg helt ut nå rett før du skal få en baby", men det legger til rette for at terskelen for å sykemelde seg på grunn av mindre ting blir mye lavere på sikt. Det er akseptert i miljøet du jobber i, ergo er det letter å ta det steget når ting ikke er helt optimalt.
Jeg synes ikke det er noe galt i å vise omsorg for andre, eller å bli vist omsorg, men jeg tror ikke alltid det er så nyttig i gråsoner der sykemelding ofte blir benyttet, men der det å være på jobb kan være like nyttig og fornuftig for den det gjelder.
Takk for den, Maverick....
Eg syns å hugse at du også sleit litt med dårlig samvittighet på grunn av ungane veldig nylig og skulle kjøpe noko for å kompensere. Så problematikken er vel ikkje heilt ukjent for deg heller.
Dette med at kvinner oftare bekymrar seg og føler meir på ansvaret heime når dei er på jobb er ikkje noko eg diktar opp utifrå mine observasjonar. Det er ting eg ofte har lest som mulig delforklaring på forskjell i sjukefravær mellom menn og kvinner og som eg føler stemmer med det eg observerer rundt meg og i eigen familie. Å bli latterliggjort for å skrive at eg har inntrykk av at det er veldig vanlig blant kvinner føles ikkje spesielt kjekt.
Blant anna var det ein professor i helsevitenskap som uttalte dette forrige gang Mykletun var ute i media med nesten det samme (han går litt på repeat):
Eg trur ho har eit poeng. Og så trur eg også at det er meir aksept for sjukemeldingar blant kvinner slik som Trude Eilerstsen skriv, og at terskelen for å sjukemelde seg når det blir for mykje derfor er lavare hos kvinner. Og då spesielt blant kvinner som jobbar på kvinnedominerte arbeidsplassar.
Her som eg jobbar er det mindre aksept for den type sjukemeldingar både hos menn og kvinner.
Jeg tror det er mer kultur for uttalt bekymring blant menn enn blant kvinner. Jeg har inntrykk av at det i enkelte miljøer blant kvinner gir cred å være bekymret, som om det skulle være en slags markør for femininitet (yin-markør).
Eh, nei. Men det har da ikke en døyt med om jeg er av feminin eller maskulin overbevisning. Jeg har en mannlig kollega som bruker masse tid hele dagen på å google dagens middagsoppskrift, planlegge turer han skal ha med barna i helgen, og går tidlig for å følge datteren på dansing og gudvethva. Jeg går da ikke allikevel rundt og tror at "siden jeg har observert mannlig kollega som oppfører seg slik så er nok det fellesnevneren for alle menn"?
Jeg jobber på en kontorarbeidsplass med ca 20 kvinner. Det jeg har merket meg er at de med høy utdanning (sykepleiere, leger, ingeniører, totalt ca 75 % av de ansatte) er mye sjeldnere syke enn de merkantile uten utdanning.
Eg har aldri sagt noko om alle menn eller alle kvinner, Maverick. Eg seier noko om kva eg trur er mest vanlig. Eg trur det er meir vanlig blant kvinner å gå rundt å ha dårlig samvittighet for ting som det strengt tatt ikkje er nødvendig å ha dårlig samvittighet for og at dette er relatert til at vi ikkje heilt har klart å riste av oss gamle kjønsrollemønster og gammaldagse forventingar til morsrolla. Vi burde drite i sånt, og mange klarer det, men veldig mange klarar det ikkje. Eg er altså ein av dei som ikkje heilt klarar å drite i det, men eg driter nok i det til at det ser temmelig shabby ut hos oss av og til når det er travelt på jobb. Likevel blir eg litt flau og ille til mote om vi får besøk når det ser sånn ut. Og litt ekstra om det er ei kvinne som kjem på besøk. Og sånn tenker eg sjølv om eg ser på meg sjølv som relativt moderne og likestilt i forhold til svært mange andre kvinner i min omgangskrets.
Det tror jeg er ganske vanlig og jeg tenker at det kan ha sammenheng med hvordan man opplever konsekvensene av å være sykmeldt.
Der jeg jobbet som student hadde det ingen store konsekvenser for den sykmeldte om den var borte. Det ble satt inn vikar, jobben ble gjort og thats it.
Da leder ble syk hadde det konsekvenser, men også der hadde de en del andre som kunne dekke funksjonen ganske greit.
I en del yrker hvor det kreves høy utdanning er det ikke bare å sette inn en vikar. Man har en annen selvstendighet i stillingen og konsekvensene av å være borte er store og kjennes på kroppen hos den sykmeldte.
Det koster rett og slett en del å være sykmeldt.
Da blir terskelen høy, kanskje for høy. I alle fall hvis det medfører total utbrenthet og langtidsfravær som resultat.
Eg er stor fan av Trine Eilertsen og einig i det meste ho skriv i kronikken sin, men eg kan tenke meg at tittelen "Flinke piker blir syke. Dyktige damer lærer seg å prioritere" svir skikkelig for dei kvinnene som les dette og er sjukemeldte etter å ha gått på ein skikkelig smell. Ein har kanskje sett på seg sjølv som dyktig dame som sjonglerer karierre og familieliv og så blir ein plutselig redusert til flink pike fordi det gjekk litt over stokk og stein. Endå ein ting ein ikkje har vore god nok på: prioritering. For det må jo ha vore min feil sidan eg blei sjukemeldt.
No har eg aldri vore sjukemeldt på grunn av utbrentheit eller lignande, men eg er nok dessverre den typen som hadde tenkt sånn om eg hadde vore sjukemeldt og lest denne tittelen.
Men foreløbig klamrar eg meg til at eg er dyktig dame. Så får vi sjå om eg kanskje eigentlig berre er flink pike.
Jeg kan skrive under på at det føles akkurat sånn - og det er vel også riktig. Hadde jeg skjønt poenget tidligere, hadde jeg jo aldri gått i den forbaska harde veggen.
En påstand med omtrent like stor sannhetsgehalt som "Joden er flat." Det finnes vel knapt noen mennesker i Norge som virkelig tror på den der?
Og så da? Jeg er i alle fall luta lei av å høre om alle som blir sykmeldte fordi de er så fryktelig flinke i jobben sin og så utrolig omsorgsfulle mødre og hustruer at de må gå hjemme i månedsvis for å ta seg inn igjen etter strevet mens samfunnet betaler for friperioden deres. Helt greit for meg om utsagnet svir.
Og der er vi ved en del av kjernen til problemet, tror jeg. Du er forholdsvis ung og frisk går jeg ut fra, men likevel "klamrer du deg til håpet" om at du ikke skal få en "sykdom" som er ganske så sjelden i verdenssammenheng, men som av en eller annen mystisk grunn nesten bare rammer kvinner i den vestlige verden, primært i Norge. Tror du menn går og krysser fingrene for å ikke bli utrente? For dem er utbrenthet et ikke-tema, mens for damer kan det virke som om det noe som man nesten må ha griseflaks eller være et übermensch for å ikke bli rammet av. Jeg tror det kan bli en selvoppfyllende profeti når det er så mye snakk om dette blant kvinner, det være seg i lunsjen på jobben, på veninnetreff eller på sosiale medier. Man hører jo ikke annet enn "ta vare på deg selv" hvor man enn snur seg. :lei:
Jepp. Det er helt åpenbart at man har bestemt seg for en friperiode når man først går til legen og gråter. Jeg blir irritert på folk som påstår noe annet.
Og så må man ta ansvar på andre måter også:
Skift jobb når den ikke gir deg noe lenger. Når sjefen er en dust og pasientene/papirene/elevene/bussbillettene truer med å kvele deg. Ikke bli der og skyld på andre når du en dag ikke orker mer. Gå ned i stilling for en periode om du må-ta regningen selv, ikke la samfunnet betale for at du skal hente deg inn igjen.
Skift mann/kone hvis han/hun er en egoistisk dritt som lar deg ta alt ansvar for hus og hjem når dere begge jobber fulltid. Joda, det kan godt hende du er glad i ham/henne. Spørsmålet er om han er glad i deg når han gir blaffen i å ta sin del av ansvaret.
Eg trur kanskje du misforstod meg litt, rine.
For meg har "flink pike" noko negativt over seg. Flinke piker er dei som strever etter å mestre livet uten å få det heilt til. Dei dyktige damene har skjønt det og gjort dei riktige valga. Eg er ikkje bekymra for å ende opp som sjukemeldt. Ingenting som tyder på at eg er i nærleiken av det. Men eg trur det er mange "flinke piker" der ute som ikkje er sjukemeldte og som kanskje aldri blir det heller. Men dei går konstant rundt og føler seg litt utilstrekkelig. Og eg vil ikkje vere blant dei. Eg vil vere i kategorien "dyktige damer", dei som har fått det til og skjønt korleis livet skal balanserast uten å ha dårlig samvittigheit for noko som helst. Dei er akkurat der dei vil vere og er fornøgd med det. Men kanskje dei eigentleg ikkje eksisterer? Kanskje det berre er ein illusjon? Det kan jo vere at dei framstår som meir tilfreds enn dei eigentleg er.
Jeg er enig i at det er ganske mange damer der ute som føler at de ikke får det til, men det som skiller dem fra andre damer, er at de lever i en illusjon om at alle andre "får det til." Vi andre har skjønt og akseptert at man ikke kan få alt. Jeg er langt fra "vellykket" -trener for lite, har barn som ikke får være med på mer enn to aktiviteter i uken, har ikke ryddig hjem og benytter meg av ferdigmiddager litt for ofte, for å nevne noen av utrolig mange ting som jeg ikke kan skryte av på facebook. En ting er at fjortiser føler seg utilstrekkelig av den feilaktige framstillingen media m.fl gir av livet, men det er jaggu mange voksne damer som også stiller urealistiske krav til seg selv. I tillegg tror jeg de har en urealistisk oppfatning av hvor opplagt man egentlig føler seg i en hverdag med full jobb og famile. Det går opp og ned her i livet for de fleste, (i perioder orker jeg ingenting annet enn å henge i sofaen etter jobb) men man må da for søren klare å komme seg på jobb likevel.
Jeg tror nok enda det er slik i Norge at vi ikke er totalt likestilt. Og hvis vi ikke er det er det vel slik at de fleste (men ikke alle!) kvinner ligger nærmere det kvinnelige "idealet" og de fleste (men ikke alle!) menn ligger nærmere det mannlige "idealet".
De jeg kjenner som har blitt sykemeldt på grunn av jobben har jobbet, jobbet, jobbet og jobbet og så blitt syke. Veldig lite forebygging der. Uten at jeg har noen anelse om det som jeg observerer er relevant eller ikke.
Selv kjenner jeg flest menn som har blitt utbrent (lite pga hjemmesitasjon og mer pga høyt press på jobb som aldri gir seg). Finns det tall på dette med utbrenthet knyttet til kjønn?
Også tror jeg vi største grunnen til at vi har høyere sykefravær av denne typen i vesten primært er fordi vi kan sykemelde oss og fremdeles få full lønn.
Det er jo ingen leger som mener at pasientene ikke har mye av vurderingen selv. Hvordan i all verden skal en lege kunne motsi en pasient som gråter og sier at hun/han absolutt ikke greier å gå på jobb?
Det er legen som skriver ut sykemeldingsskjema, men i stor grad så har ikke legen noen mulighet for å gjøre noe som helst av objektiv vurdering.
Kvinner er mer sykmeldt enn menn. Enten er vi mer syke, eller vi sykmelder oss for tilstander menn ikke blir sykmeldt for. Uansett hvilke av påstandene som blir fremsatt er det helt sikkert at mange her på FP mener det er helt feil. De kjenner ikke igjen (eller vil ikke kjenne igjen) seg og sin arbeidsplass.
Når eg les innlegg her på forumet går eg alltid på Snarveier-Dagens meldinger og får opp ei lang liste med nye innlegg. Eg legg nesten aldri merke til underforumet eit innlegg er i, så for meg var det nytt at den tråden var i medlemsområdet. Har ikkje sjekka kva for eit underforumet denne tråden er i heller. Dersom det hadde vore bevisst kan eg kanskje gå med på at det var litt ufint, men det var det altså ikkje. Det var heller ikkje spesielt sensitiv informasjon eg kom med.
Men du syns ikkje at Maverick var ufin mot meg, altså? For det syns eg, nemlig.
"Jeg synes du er fullstendig på tur, Simone. Langt ute på jordet. Hvorfor? Tja, egne observasjoner."
Ganske ekkel og sarkastisk undertone der, syns eg. Eg er ikkje vant til å bli snakka til på den måten IRL og trur ikke Maverick pleier å snakke sånn til folk heller. Men på FP er det lov. Blant enkelte. Ikkje alle. Men dersom eg skal begynne å ta meg nær av sånt må eg finne meg ein anna plass å vere.
Jeg er enig i at den var litt ufin, men tipper hun ble irritert fordi du blandet tråder. Har ikke fått med meg tråden du refererte til, men skjønte sånn ca. hva det gikk i. Og så synes jeg det er en tendens til at mer ukjente brukere blir behandlet mer ufint enn veletablerte. For ikke så mange år siden ble jeg pepret med rødprikker og (omtrent) hatmeldinger på PM for å skrive at folk i praksis sykmelder seg selv og at nordmenn sutrer for mye. Nå ser det ut til at folk langt på vei er enige i dette (og det er jo bra!) evt. er de bare lei av å diskutere med meg. :knegg:
Altså, i en rapport fra folkehelseinstituttet (som Mykletun selv var med på å skrive) så finner de at de vanligste grunnene til sykemelding er angst og depresjon (kilde). Videre er det en stor kjønnsforskjell i forekomst av angst og depresjon allerede fra tidlig i ungdomstiden - før de begynner med noe trippelbyrder eller noe slikt. Det er 2-3 ganger så stor sjanse for å få angst eller depresjon hvis du er kvinne sammenlignet med hvis du er mann (kilde).
Kan det være at flere kvinner er mer sykemeldte fordi de rett og slett har mer angst og depresjon? Og her kan dette med prioriteringer og tidsbruk godt komme inn som mulige forklaringer. Vi har så mye å velge i nå, og verden er så stor - og dersom vi ikke er tydelige på hvem vi er og hvilke verdier vi egentlig vil styre livene våre etter blir det vanskelig å ikke komme til kort i noe av det som virker viktig å få til.
Så er jo det neste spørsmålet: Hvorfor har kvinner mer angst og depresjon, og hvorfor har ikke mennene samme problemer med prioritering? Og det er et interessant spørsmål i seg selv, men slik Mykletun setter det opp ser det ut som at det er et problem med kvinnenes holdninger til sykemelding, og det er litt ufint, synes jeg.
Men er det ikke sånn at "utbrenthet" ikke er noen offisiell diagnose, så derfor blir man gjerne sykemeldt med diagnosen "lett depresjon" i stedet? Og hvis dette da registreres, så vil jo egentlig det tilsi at det er en overrapportering av lettere psykiske lidelser?
Jeg jobber på en kontorplass med 50/50 kvinner menn. 1,8% sykefravær i min avdeling på åtte, godt under landssnittet på de 90 andre også. Vi har slike jobber som ikke erstattes når vi blir syke. Interne møter er det eneste jeg slipper, men jeg må lese meg opp på referater. Mailboksen blir stappfull. Nå er jeg selv av de heldige som aldri er syk. Men jeg hadde en dårlig periode tidlig i svangerskapene, det var fraværet som avslørte meg, og fravær når barna var små.
Vi er av de privilegerte som ber om hjemmekontor når det røyner på.
Jeg tror ikke man bare blir utbrent. Men jeg tror at om man pusher alt for lenge, og ender opp med å bli sykmeldt, så tar det lengre tid å komme tilbake. At det tar fryktelig lang tid å komme tilbake, og så blir det en litt sånn ond sirkel, med at det blir vanskeligere og vanskeligere å komme tilbake til jobb, jo lenger man er sykmeldt :nikker: Men kjønnsbasert tror jeg nødvendigvis ikke det er.
Og om man da klarte å stoppe opp litt tidligere, og hente seg inn, så kunne kanskje den langvarige sykmeldingen vært unngått. Om det er prioritering av hverdagen, eller 2-3 dager egenmelding vet jeg ikke.
Og så tror jeg det har å si i hvilken livvsituasjon man er i også. Er man to som kan dele på hverdagen hjemme, kan kanskje prioriteringen bli lettere. Er man alene, og kanskje har barna alltid, så er det ikke bare enkelt å «velge bort» hverdagen med barna, for de er jo der, og de har jo sine behov.
Det er så mange hvis og om i en slik setting som diskuteres her, at det ikke går an å finne det riktige svaret og sette to streker under.
Jeg jobber i en mannsdominert bedrift, og vi har et langtidsfravær på 2,2 %, noe som er ganske lavt. Men samtidig. Mange sier at de unngår å bli sykmeldt ved å jobbe turnus som de gjør hos oss. Noen ganger jobber de fredag til mandag, over 60 timer på ei helg. Og da har man ganske mange dager fri etterpå, hvor man kan «hente seg inn». Jobber man mandag til fredag, fulltid og vel som det, så er det ikke alltid sånn at helgene er lette å «hente seg inn» heller, særlig ikke med barn i livet.
Som arbeidsgiver prøver jeg alltid å ta en prat når jeg ser at det butter i mot og jeg aner en sykmelding i nær fremtid... Et av temaene er selvsagt hva jeg/vi kan gjøre for å avhjelpe og tilrettelegge, og så en runde på om det er bedre med gradert SM NÅ, fremfor å presse seg et par uker til, og så bli helt borte. Jeg er ærlig på at for meg og kollegaene er det veldig mye bedre å ha folk på plass i en lavere stillings% for en periode, enn at de forsvinner helt, og jeg er ærlig på at min personlige mening (og 15 års erfaring) er at det å være litt på jobb uten tvil er det beste for å komme seg fort på beina igjen. Dialog med fastlege er uansett nøkkelen her så klart, men jeg synes det er veldig greit og nyttig at ansatte har med seg noen poeng og muligheter til fastlegen, sånn at vi kan samarbeide om å holde folk mest mulig på jobb.
I dette scenariet er det vel en slag forbygging av sykdom å bli sykmeldt noe, men nerver i klem, dårlige rygger, og revmatiske diagnoser MÅ jo forebygges for å holdes i sjakk. I de tilfellene det har handlet om utbrenthet og press i hverdagen, har jeg koblet inn annen hjelp utenfra. F.eks Arbeidsrettet Rehabilitering. Man må LÆRE å takle hverdagen, eller VÅGE å endre den. Å bruke sykmelding som pusterom fordi man har laget seg en hverdag som ikke går opp, er etter min skjønn misbruk av felles goder.
Gravide blir i langt større grad sjukemeldt no enn på 90-tallet. Kvifor det?
Kan dette også ha noko med ein mentalitet som utvikler seg blant kvinner om at det er ok å ta det litt med ro når ein er gravid? Eller er det meir komplikasjonar blant gravide no enn før?
Uten at jeg har noe statistisk data, så tror jeg kanskje det handler om at vi generelt blir stadig mer opptatt av oss selv og eget velbefinnende. Å kose oss, fokusere på egne behov, sette oss selv først, ikke gjøre mer enn vi selv synes vi orker. Gravide er på sosiale graviditetsarenaer og møter andre medgravide som forteller om de heller ikke orker mer... Som ikke orker å jobber, som pleier seg selv og lager rede, strikker og blogger og gjør seg klare. Klart man blir påvirket. Fokuset var liksom ikke SÅ innover for 25 år siden.
Det sagt så har mine gravide fått egne stoler og tilpasset arbeidstid. De har vært flinke til å si hva de ønsker, og de som har ønsket det, har jobbet frem til permisjonsstart. De som ikke har ønsket det, har jeg heller ikke klart å tilrettelegge for, og de har blitt sykmeldte ganske raskt, egentlig.
Jeg har jobbet i ulike bransjer, og jeg ser helt klart forskjeller, ikke spesielt i kvinners vilje til å stå på eller til å jobbe, men i arbeidsgivers tilpasningsvilje, om en kan si det sånn.
På sykehus, hvor pasienter kommer til faste tider, og enhver har lite mulighet til å styre egen hverdag, og hvor det i tillegg skinner klart igjennom, og leder har ytret ønske om at man blir sykemeldt heller enn å bare være litt sykemeldt, såklart det er lettere å bli sykemeldt.
I privat næringsliv i svært manndsominert miljø, hvor man har stor grad av frihet til å styre dagene selv, hvor møter etc kan legges til tidspunkt på dagen hvor man vet at man er mest mulig oppegående, og hvor man kan ha hjemmekontor, klart det er mye lavere sykemeldingsgrad.
Nå vet jeg ikke om det er sett på sykemeldingsstatistikker i ulike yrker. De mennene jeg jobbet med i helsevesenet var på ingen måte mindre sykemeldt enn det kvinnene var.
Likeens nå i privat næringsliv, kvinnene her er ikke mer sykemeldt enn mennene.
En annen ting er at i helsesektoren skal det være lavere terskel for å være hjemme ved smittsomme sykdommer. Likeens i undervisningssektoren. Sitter man alene på ett kontor er det liten sjanse for å smitte andre. Jeg vet ikke om sånne ting er tatt med?
Hm, jeg ser at mange av dere skriver at det er slik på deres arbeidsplass. Det er bare så fremmed for meg, siden det ikke er slik på min. Men så har jeg en arbeidsplass med relativt lite sykefravær sånn generelt da.
Jeg lurer også på om de har kontrollert for ulike typer yrker blant menn/kvinner. Uansett så er det jo rart hvis de finner økende kjønnsforskjell i sykefravær også blant høyt utdannede.
Et beslektet fenomen er sykt-barn-dager. I veldig mange familier er det slik at uavhengig av yrkesfordeling på mor og far er det mor som er default når ungen er syk. Det er ikke sånn i vår familie, men for mange er det sånn.
En ting som hadde vært interessant å vite er om forskjellene består også om man skiller mellom kvinner som har født barn og kvinner som ikke har født barn. Er det svangerskap/amming/familiebelastninger vi kan skylde på eller er det et blindspor?
Og hvorfor ringer barnehagen nesten alltid utelukkende mor når barnet er sykt? Det er jo mange strukturelle utfordringer i tillegg til at mange kvinner selv velger å være "sjefen" i hjemmet.
I familier med store belastninger på hjemmebane er det vel som regel mor som faller ut av arbeidslivet. (Korriger meg om jeg tar feil her altså, det er kun basert på familier jeg kjenner til.) Og det er stort sett snakk om fedre som så absolutt står opp om natta, følger på sykehus, tar sin del på ettermiddagene. Er det noe i myten om at menn lettere kobler ut tanker om barna etc da de holder på med noe annet, og at jobber derfor fungerer som en form for avkobling i stedet for nok et stressmoment som velter lasset? :vetikke:
Fysisk belastende yrker har naturlig nok høyere fravær. Muskel- og skjelettlidelser er jo en av de store fraværsårsakene. Men altså, selv kvinner i typiske maskuline yrker, har et større fravær enn sine mannlige kollegaer, så denne faktoren med at kvinner har større fravær enn menn på grunn av yrkene de velger, ER korrigert for.
Men er det noen som har sett på om det er forskjell på kvinner med og uten barn? Kan man skylde på belastningen med svangerskap/fødsler og evt familieliv?
Det er vel nettopp fordi kvinner har så mye høyere sykefravær innenfor alle yrkesgrupper at dette nå stadig kommer opp til diskusjon (og selvfølgelig, med rette).
De kvinner jeg kjenner som er sykemeldte, og som er på min alder faller alle inn under denne kategorien:
Kari Løvendahl Mogstad, spesialist i allmennmedisin og lektor ved NTNU, skriver om en pasientgruppe som fastlegene ser stadig flere av: De slitne. (NrK27.10.12) Pasientene har ingen konkret sykdom, de er ikke deprimerte eller fylt av angst – men rett og slett dønn slitne. Det bekymringsfulle er at det ikke er snakk om utbrente 50 -60- åringer. Det er snakk om yngre mennesker i sin beste alder, og da særlig unge kvinner. Fastlegene sine observasjoner skal vi lytte til. De gir grunn til uro. Og er da sykefraværet til kvinner et problem?
Figuren i kronikken i HI viser i alle fall at forskjellen mellom menn og kvinner er størst i aldersgruppene 25-29 og 30-34. Dette er jo midt i småbarnsfasen for veldig mange kvinner. Men eg veit ikkje om nokon som har sette på dette separat for dei med og uten barn.
Og så lurer eg veldig på kor Mykletun har publisert desse talla? Eg søker på PubMed, men finn ingen artiklar som ser på akkurat dette. Er det ein rapport av eit eller anna slag?
Grunnen til at jeg lurer på dette med og uten barn er at også jeg som har hatt lette svangerskap, enkle babyer og så langt friske, ukompliserte unger aldri helt har fått tilbake den styrken i kroppen jeg hadde før jeg fikk barn. Akkurat det er noe menn ikke må gjennom uansett hvor likestilte vi er. Det er greit at svangerskap og fødsel er en normaltilstand, men det er en ganske tøff normaltilstand. Det å bli gammel er også en normaltilstand, det er ingen som bruker det til å argumentere for at eldre bør greie like mye som yngre mennesker. Nå jobber jeg et sted hvor kvinner og menn er ganske likt representert på sykmeldingsstatistikken hvis man ser bort fra svangerskap og hvor det er lavt sykefravær, men jeg tenker likevel at det kan spille en rolle. Man starter ikke småbarnsfasen på like vilkår, kvinner starter den med et helt annet kroppslig underskudd.
Hvorfor blir kvinner så slitne? Er det noe i det at menn åpner en og en skuff i kommoden med tanker og bekymringer, mens kvinner i større grad har alle skuffene åpne samtidig hele tiden? De fleste av oss blir vel mer slitne av det vi ikke får gjort enn av det vi faktisk gjør. Hva skal man i såfall gjøre med det? Jeg er ganske sikker på at å legge til dårlig samvittighet fordi man er utslitt ikke akkurat tjener saken, men man må jo snakke om hvorvidt det er holdninger i samfunnet som gjør noe av denne forskjellen. Hvorfor hører jeg oftere at menn "kommer på jobb og slapper av" enn kvinner? Hvorfor er det (for å si det veldig tabloid) mest avslappende for menn å gå på jobb når det koker hjemme, mens det for kvinner avlaster mest å kutte jobben?
Hmm, nja, har ikke flere studier vist at for kvinner så øker kortisolnivået når de går fra jobb og kommer hjem, mens for menn er det motsatt?
Man kan jo ut fra det si at kvinner bør være mindre hjemme, og mer på jobb,men det er vel det at de blir mer stressa av hjemmesituasjonen enn menn. Og det virker heller ikke som at menn slapper mer av på jobb enn kvinner, tvertimot så er flere menn i en konkurransesituasjon på jobb og er mer stressa der enn sin partner.
For meg er det sånn at eg føler at stressnivået synker i bilen på veg til jobb om morningen. Hatar rett og slett morningane heime. Berre mas og stress.
På jobb har eg mykje meir oversikt og kontroll og føler mestring. Får til og med skryt! Det får eg aldri heime.
Da ungene var mindre, hadde jeg det i stor grad mer avslappende på jobb enn hjemme, altså. Og jeg har på ingen måte en avslappende jobb mellom 8.00 og 14.00. :knegg:
Selvsagt gjør svangerskap og fødsel noe med kroppen, men det spørs jo hvor lenge man kan slite med plagene etter fødsel da? :vetikke: Jeg fødte sist for over 11 år siden og hadde lett svangerskap og lett fødsel, jeg tviler egentlig på om det kan brukes som grunn om jeg nå skulle bli sykmeldt fordi jeg er sliten. Snakker man om noen som har fått fire unger på seks år og går rett tilbake i jobb, kan det selvsagt være større sjanse for at kroppen ikke er helt tilbake der den skal være når man begynner å jobbe.
Jeg tror likevel at aksepten for sliteb/utbrent-diagnoser som man finner blant kvinner, er en viktig grunn til at forskjellene er så store. Det ligger liksom alltid i kortene at sykmelding er en vei ut av uføret for oss. Menn har, av en eller annen grunn, ikke den samme kortstokken.
Det er helt sant at det er mer oppfordring til å sykemelde seg hos kvinner, det har vært nevnt her på FP og jeg har også opplevd at i en periode hvor ting var veldig hardt hos oss, så fikk jeg ofte råd om å sykmelde meg, eller jobbe redusert. Mannen min har aldri fått noen slike råd.
Man ser det jo her på FP også, det er mye oppfordringer til å sykemelde seg. Og det også til folk som jobber helt vanlig og har barn uten spesielle behov eller noe sånt.
Eh, jeg har bare lest litt her og der i tråden. Men hvor på FP blir det oppfordret til å sykmelde seg? Jeg ser det motsatte. Det er flere med høyere utdannelse, interessante yrker og lederansvar her (). For ikke å snakke om ektefeller som tar sin del av ansvaret, bra inntekt og vaskehjelp. Vel, nå generaliserer jeg.
Men jeg tror ikke det er overvekt av sånne som meg her, med kun videregående skole og en jobb hvor en ikke har noe å si i forhold til omstillinger, hvor en i teorien kan få tilrettelagt arbeidstid og hvor det er fysisk hardt og fokuset har blitt flyttet fra å være ajour hver dag til å ha bedre og bedre tall. Før tok vi en ekstra kaffekopp på rolige dager. Eller en ble sendt på pauserommet for å steke vafler. Det er helt borte nå. Det private hjemme har jeg ikke lyst til å gå inn på, det er rett og slett for deprimerende så tidlig om morgenen.
Likevel er jeg stort sett på jobb. Jeg bruker ikke alle barn syk-dagene, mannen tar sin del der. Jeg skiller dager mellom Paracet-dager da det er ok å dra på jobb og Paralgin Forte-dager da jeg kansje er hjemme. Men i forrige uke hadde jeg 3 Paralgin Forte dager og var på jobb. Går jeg en uke i strekk på Paralgin Forte og har vondt overalt, sover dårlig og generelt føler meg presset som en sur sitron så hender det at jeg blir sykmeldt.
() Edit: Jeg ser aldri disse kvinnene oppfordrer noen til å sykmelde seg.
Eg leste også ein anna artikkel for ca ei veke sidan om utviklinga av forekomsten av fibromyalgi, ME og borreliose i befolkninga. No hugsar eg sjølvsagt ikkje kor eg såg den, men det var i ei avis.
Det har vore ei voldsom auke i forekomsten dei siste 10-15 åra og pasientgruppa har stor overvekt av kvinner. Hugsar ikkje talla nøyaktig men trur det var ein plass mellom 70 og 80 prosent kvinner.
Kan dette vere gjenspeila i sjukemeldingsstatistikken og forklare litt av forskjellen mellom menn og kvinner? Mange med fibromyalgi er i jobb, men eg vil tru at ein stor andel av dei har sjukemeldingar innimellom og for mange er det snakk om langtidssjukemeldingar. Når det gjeld borreliose og ME vil eg tippe at endå fleire er sjukemeldt.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
