Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Saken med Harvey Weinstein og hans mangeårige seksuelle trakassering av kvinnelige skuespillere har berørt meg veldig og satt i gang mange tankeprosesser hos meg selv.
Jeg har selv vært utsatt for seksuell trakassering i yrkeslivet, og jeg kjenner svært godt til andre som har blitt utsatt for grov seksuell trakassering. Både i mine egne saker, og saker jeg kjenner godt til, er det noen klare fellestrekk for den som har blitt trakassert; man har blitt såpasss traumatisert (i varierende grad, selvfølgelig) at man ikke klarer å tro på egen dømmekraft (var dette greit eller ikke?), at man blir usikker på om det egentlig har skjedd, og at man tenker at skylden ligger hos en selv.
Noe jeg har begynt å tenke på de siste dagene er at min generasjon er den første generasjonen der vi faktisk har lov til å tenke at uønskede seksuelle tilnærmelser ikke er greit, og at dette må vi si fra om. Mødregenerasjonen, og generasjonene foran, vokste opp med at dette må man i større grad bare tåle og at det var mer kvinnens eget ansvar at hun ble utsatt for slikt. I skjæringspunktet mellom dette, som vi indirekte har blitt oppdratt inenenfor, og friheten vi egentlig har til å si fra, skapes det dilemma for oss, der vi etisk sett vet vi skal si fra, men mentalt sett er vi redd for konsekvensene av dette. Veldig generelt sagt, selvfølgelig. Men når vi står i et samfunn der man tar opp dette med riktige instanser på jobb og som en del av protokollføringen blir spurt om hva man hadde på seg da ekle kommentarer falt (true story), da er det noe som er riv, ruskende galt.
Jeg synes dette er et utrolig vanskelig emne, selv om det strengt burde være rett frem. Men jeg har selv kjent på kroppen tvilen om de ulike kommentarene er greie, om det er meg det er noe galt med og om jeg bare må tåle sånt, selv om jeg etisk og rasjonelt sett vet at dette skal jeg ikke bare blåse av.
Dette blogginnlegget synes jeg setter fingeren på en del av det jeg selv har kjent på, og spesielt traff dette meg: "Women like me would never let someone get away with abusing us, assaulting us, demeaning us. Never. Except sometimes we do. And sometimes the reasons are so complex and confusing that even we can’t fully make sense of them."
Hvorfor er dette så vanskelig? Hvorfor er dets å vanskelig å ramme det inn og si fra?
Veldig mange menn synes jo at kvinner bare skal tåle sånt. Og siden de har vært toneangivende i samfunnet så følger jo folk etter.
Og så er det de kvinnene som har internalisert kvinnehat og som også synes det er viktig å distansere seg fra de "slemme" jentene som faktisk går med skjørt/er et annet sted enn hjemme/har jobb/snakker med menn og antagelig tror selv at om de bare er snille og føyelige og konservative så skjer det ikke med dem.
Det er på høy tid at fornuftige kvinner og menn sier høyt og tydelig at det ikke er ok, og stemningen har jo snudd. Cosby har blitt hengt ut. Weinstein har blitt hengt ut. Ben Affleck måtte gå ut og beklage at han kløp en dame i puppene på TV for noen år siden. Det er eneste måten å snu det på.
Sånn personlig så tror jeg at man kanskje best forsvarer seg med å være litt skarp når sånne øvrighetspersoner tester ut grensene. De som tråkker over grenser, de tester ofte folk ut på forhånd. Sitter litt nære på møter. Legger hånden på korsryggen etc. Det er ikke lett å si ifra, men jeg mener oppriktig at det er like greit å gjøre det i starten om man synes folk virker litt creepy. Det er ikke lettere å si fra om man har godtatt litt for mange klemmer liksom. (Selv om man selvfølgelig har all moralsk rett å gjøre det).
Jeg har opplevd lite trakassering, men det er jo bare flaks. Det kan jo jaggu skje absolutt hvem som helst. For eksempel Terry Crews fortalte om en opplevelse, og han er ikke akkurat et menneske som ser ut som han godtar alt.
Jeg måtte gi tydelig beskjed til sjefen en gang. Jeg fikk nok, men det var ikke snakk om seksuell trakassering, men mannsjåvinisme, rett og slett. Typ, snakker nedsettende til meg (også foran andre) basert på at jeg er kvinne og ikke noe annet.
Vi har fått et mye bedre forhold etter at jeg sa han måtte slutte med det. Fornøyd med det, men for å "sikre meg" så klarerte jeg ting med HR først. Hvis det skulle komme initiativ til å få meg sparket eller lignende.
Ja, det er vanskelig. Jeg tenker at vi må fokusere på hva vi selv kan gjøre for å endre ting, og for meg er dette viktigst:
Si i fra. Med en gang. Det er lettere å stoppe det etter første gang, hvor man kan si det litt enkelt og greit da, type "du, den måten å snakke til meg på er ikke profesjonell" etc.
Støtt dine medsøstre. Jeg er PISSLEI av damer som "tøffer seg" ved å rakke ned på andre som har reagert på trakasserende oppførsel med kommentarer som "såpass bør man tåle" eller "så sart kan man ikke være" og lignende.
Har du personalansvar - ha nulltoleranse. Lett å si, men det funker. Etter de første par, tre gangene du går direkte inn i en situasjon og sier høyt og tydelig "HEIHEIHEI, det der er ikke innafor!", er det VELDIG mye vanskeligere for de som trakasserer å påberope seg uskyldig moro.
Jeg liker begrepet hverdagsfeminisme. At man gidder å ta den lille kampen hver dag i de små situasjonene, og ikke bare roper høyt når skitten treffer vifta.
Hverdagsfeminismen er kjempeviktig. Ikke bare ved å stanse de negative kommentarene og oppførselen, men ved å trekke fram de flinke damene. Vær bevisst på å gjenta eller applaudere dyktige damer som sier kloke ting, gi kvinner plass ved møtebordet eller i media, og velg kvinnelige foredragsholdere der det passer. Jo flere steder man møter dyktige kvinner, jo vanskeligere er det å oppføre seg som et mannsjåvinistisk svin.
Jeg har vært borti en del mannfolk i høyere posisjoner som har prøvd seg på diverse mannsjåvinisme. Som regel roer de seg når jeg har sagt fra svært direkte og med en gang* at den typen oppførsel ikke godtas. Godt mulig jeg blir ansett som en rabiat feminazi, eller hva man bruker som skjellsord for tiden, men det er helt greit så lenge vi kan behandle hverandre med respekt i arbeidstida.
*(Fikk forresten litt småpanikk en gang jeg helt automatisk hadde gått i strupen på en svært høyt plassert politiker foran mine ledere og en rekke av hans kolleger og venner. Jeg sa vel noe sånt som "hei! Det der er ikke ok - slik har du ikke lov til å snakke om...". Han tok det heldigvis svært bra, og holdt seg godt innenfor grensene etter det. Mine ledere kjente meg, så de tok det også bra.)
Jeg synes det er bra at dette er et tema det blir snakket mye om i våre dager, og at unge kvinner får kunnskap hva trakassering er og får et "språk" de kan bruke for å si fra på en ordentlig, og ikke minst tydelig ,måte når noen går over streken. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre og si (bortsett fra å "gli unna" og gjøre alt som sto i min makt for å unngå å være alene i samme rom som han) da jeg som tjueåring flere ganger i uken ble tatt på (grep rundt livet, klaspet på rompa, strøket over håret...) av min 40 år eldre mannlige sjef. Urk, grøsser litt fremdeles bare jeg skriver om det. :grøsser:
Veldig fin artikkel - takk for linken!
"And that’s why the one vital lesson younger women can take from older ones is not that they should be tougher or more courageous. It’s that life is vastly improved by no longer being made to feel shame for things that are not rationally shameful. Contrive somehow to care less about what others think of our bodies or our behaviour, get rid of that useless anxiety – and living wouldn’t require half so much courage."
Kanskje er det en generasjonsgreie? Jeg har vokst opp med en far og stemor på aller ytterste venstrefløy politisk sett. Stemoren min har aldri lagt noe imellom, så jeg lærte av henne. Tror jeg.
Jeg har slett ikke vært borti graverende episoder på jobb, men når det har vært små episoder så har jeg vært veldig klar på at det er disse mennenes feil at det skjer. Og først i ettertid har jeg innsett at kanskje ikke alle hadde sett sånn på det.
Så det er kanskje håp for kommende generasjoner?
Og så er dagens feminister kanskje enda flinkere til å oppdra gutta våre? :håper:
En annen viktig ting er at det går begge veier. Ikke proporsjonalt, men dog. Man kan ikke samtidig sikle over de kjekke ungguttene og kjefte på menn som gjør det samme. Og der må vi også si i fra! Jeg har vært borti kvinner som har ønsket seg spesielle arbeidere pga utseende, og de må få den samme "er du helt blåst?"-behandlingen som om mannlige kunder hadde bedt om "hun sexy".
Det der er et utrolig godt poeng, Maverick. Jeg hører til stadighet kvinner kommentere menn på en måte som de selv ville kalt en mann en gris om han gjorde overfor en kvinne; når en kvinne gjør det er det liksom bare festlig. Niks. :niks:
Jeg er er enig i det at vi må si fra med en gang. Utfordringen er gjerne at man ikke klarer det, ordene setter seg fast i halsen og man blir usikker på om dette egentlig var seksuell trakassering. Det er iallefall min opplevelse. Man føler seg så liten og så ekkel, og lurer samtidig på hva i huleste var det som skjedde nå? Så nettopp derfor er det så viktig at vi snakker høyt om det, slik at vi kan lære hverandre at det å si fra med en gang er ekstremt viktig.
Jepp. Og desto viktigere at vi ikke driver og bagatelliserer andres opplevelser med "høhøhø, sånn er det i det ÅRNTLIE arbeidslivet vettu, tåler'u ikke såpass har'u ikke noe her blant oss som "play hard", jenta mi!" (Nesten direkte parafrasering av hva en kvinne i min omgangskrets fortalte en annen kvinne som sukket over all denne klemmingen hele tiden...)
Dette er et tema som engasjerer meg, da, og jeg tenker at det er viktig at vi snakker om dette også uten å være ute på barrikadene hele tiden. At vi kan ha en helt normal samtale uten beskyldninger eller "du skjønner ikke hvordan det er for OSS KVINNER" eller den mannlige ekvivalenten. Flere oppegående, hyggelige menn jeg kjenner har fått seg noen aha-opplevelser på at det de har trodd har vært innafor oppførsel ("men jeg mente det bare hyggelig!") har gitt en uheldig symboleffekt, og gud, så mye lettere det er å få inn poenget når man snakker normalt sammen, enn når man brøler.
Og så må jeg dele en liten gladsak som jeg tror jeg har fortalt om før, som illustrerer hvor himla lett det er å få til noen små endringer, som kanskje igjen kan føre til store endringer.
Et år fikk firmaet mitt inn en bestilling på "kvinnelige vertinner til en rørleggermesse". I et anfall av bevisstløshet godtok administrasjonen den jobben, og jeg husker fortsatt hvor skitten jeg følte meg da jeg booket folk. :gal:
Året etter var det igjen rørleggermesse, og det ble bedt om kvinnelige vertinner igjen, men jeg svarte på den med "vi kan ikke booke etter kjønn, derimot kan vi selvfølgelig stille med verter av begge kjønn". Fikk til svar "du vet jo hva vi egentlig er ute etter her?", og svarte noe ala "ohyes, men det er som det er", og min kunde skulle da ta det med sin kunde, og hey presto, gjett hva som skjedde: Vi endte med en booking på "verter, uavhengig av kjønn, men fint om de har på seg noe rent og helt".
(At det ble booket bikinipromobabes gjennom et eller annet eventbyrå er så sin sak, da, men lell! Liten seier!)
Veldig enig, Maverick. Det går godt sammen med andre ting som man kan snakke om, og der det ofte bare dreier seg om å være høflig, selv om man ikke helt forstår hvorfor den andre parten mener det de gjør. Foretrekker noen å ikke klemmes, eller vil de helst kalles Petter i stedet for Kari (eller Petter i stedet for Ole Petter, for den del), så kan man jo bare si oi, sorry, det skal jeg passe på i fremtiden.
Jeg snakket nylig med noen folk om noe helt annet, nemlig all den positive oppmerksomheten flere av oss har opplevd overfor de små, blonde ungene våre når vi har vært i Sør-Europa. Og da sa en av mennene at han hadde syntes det var så skummelt en gang han var liten i Italia og en gammel mann kom og klemte og klappet på ham og sikkert snakket om for et vakkert barn han var - den lille gutten opplevde det jo bare som en helt ukjent gammel mann som sa ting han ikke forstod og tok på ham, og han hadde hatt mareritt mange ganger om det senere. Uønsket og uventet berøring, selv om den er utelukkende vennlig ment, kan være ordentlig ubehagelig.
Lurer på om det var Esme her en gang som tipset om "rett ut med hånden for fast håndtrykk, så går det ikke å klemme!", den har jeg benyttet meg av en del. Jeg er ikke en klemmer, eller jeg vil i hvert fall velge selv hvem jeg klemmer og ikke, og i hvilken setting jeg gjør det, så da er "heiheihei, nå skal vi riste litt på hendene til hverandre og se hverandre inn i øynene i stedet for å stå og kose!"-initiativet veldig greit å ta.
Jeg har tenkt mye på dette etter at saken med Weinstein eksploderte. Jeg hørte det klippet dere han pusher og pusher for at en ung, italiensk modell (?) skal bli med ham på rommet, og hun er så ukomfortabel, og klarer likevel å vri seg unna, men stemmen hennes er virkelig helt gruoppvekkende å høre på! Og så tenker jeg på alle dem som nå ikke står frem. De som ikke har en historie om at de ble presset men reddet av et eller annet, eller klarte å stå imot med en kjeftesalve, men en der de til slutt ga etter for presset og ble med på gud vet hva, og kanskje, kanskje ikke fikk en rolle eller en Oscar og alltid har hatt det som en svart flekk i minnet som de skal leve med, og som de absolutt aldri vil fortelle om, for hva vil folk si? Lå seg til toppen, lå seg til en Oscar. Det er fælt!
Og så hørte jeg også det klippet fra en Oscar-seremoni der han som delte ut prisen ramset opp navnene til 5 (tror jeg) kvinner nominert som beste kvinnelige skuespiller, og avsluttet med "Congratulations, you now no longer have to pretend to find Harry Weinstein attractive" og alle i salen lo og jeg tenker - hva visste de, hva slags latter var det? Hva tenkte han som sa det? Syns han det var morsomt, eller var dette noe han gjorde for i det minste å gi ETT spark i retning av en han syns var en fæl gris?
Det er ikke lenge siden jeg satt og diskuterte nachspielsvoldtekter med en ung, oppegående kvinne, og hun mente oppriktig at da var det ikke egentlig voldtekt. :tullerdu:
Hva er seksuell trakassering og hva er uønsket seksuell oppmerksomhet? Og er det noen objektive kriterier og noen subjektive? Hvor går i så fall grensen?
Mye er opplagt, type hånd på lår, "du er så søt når du er sint" (= du er ikke likeverdig med meg, bare en liten jente som ikke kan tas alvorlig), kommentering av kropp osv, men mye er vanskelig å karakterisere. Det som for noen er humor og lett flørting er for andre krenkende adferd, men dersom det som defineres som god og dårlig oppførsel individualiseres, så blir det vanskelig å forholde seg til, for begge parter.
Jeg tenker at dersom man føler at noe er ugreit og sier fra om det, så skal den andre parten ha respekt for det. Selv om de selv mener at intensjonen var bare hyggelig og uskyldig.
Om noe er uønsket oppmerksomhet eller ikke er det åpenbart bare den som blir utsatt for oppmerksomheten som kan vurdere. Det ligger litt i sakens natur at det er umulig å lage helt nøytrale, objektive grenser der alt til venstre er OK og alt til høyre er ugreit. Men i de fleste tilfeller der noe faktisk blir reagert på, ligger oppførselen såpass langt unna en slik hypotetisk grense at det ikke spiller noen egentlig rolle at vi ikke kan trekke grensen nøyaktig.
@skilpadda ja, det er klart at noen grenser kan være vanskelige å trekke opp på et ark, som regler for akseptabel oppførsel, men samtidig og nettopp fordi det er vanskelig, så må man kanskje vise litt romslighet overfor den som oppfører seg uønsket, for hvordan kan personen ellers forstå hvor grensene til den enkelte går? For å kalle noe for "seksuell trakassering" er sterkt, og kanskje bør begrepet spares til tilfeller som er hakket over "uønsket", for å ikke vannet ut begrepet.
I noen gråsonetilfeller kan jo testen være å si fra om at man opplever noe som ugreit eller ubehagelig. Hvis «utøveren» straks justerer oppførsel, kanskje med en kjapp unnskyldning, så kanskje det hele greit. Hvis vedkommende ignorerer, latterliggjør eller angriper protestene, så er det snakk om trakassering.
Denne artikkelen beskriver hvor vanskelig det likevel kan være å varsle om kritikk redigert forhold i offentlig sektor. Jeg tror det er rimelig å anta at det er relativt likt i privat sektor. "I 2016 svarte nesten tre av ti offentlig ansatte at de var helt eller delvis enig i at de risikerer å bli møtt med uvilje fra sjefen hvis de kommer med kritiske spørsmål om forhold på jobben. Fire av ti svarte at toppledelsen setter grenser for hva de kan uttale seg om, av hensyn til virksomhetens omdømme."
Frykten for respresalier, tap av omdømme etc. er reell ved varsling. Fór mange orker ikke varsle fordi prosessen man må gjennom er ekstremt krevende. Derfor er det desto viktigere at vi klarer å si fra med en gang til de som tråkker over grensene våre, og at vi snakker høyt om dette.
Weinsteinsaken er rett og slett kvalmende, og det gjør meg trist at så mange jenter opplever slike ting også i Norge, i arbeidslivet og ellers.
Det er utrolig viktig og bra at dette kommer mer i søkelyset, slik at flere kan tenke gjennom hvordan man kan komme til å reagere dersom man blir utsatt for trakassering eller uønsket seksuell oppmerksomhet og si fra med en gang. Jeg tenker at det er utrolig lett å bli lamslått og satt ut når trakassering skjer, slik at man ikke responderer kontant nok til at det får en effekt. Selv har jeg en tendens til å tenke godt om de fleste mennesker, ergo ville jeg nok fort stilltiende ha funnet meg i for mye, dersom mine grenser hadde blitt tråkket over. Og så er vel skam og forvirring fort også parametre i hele settingen? :vetikke:
Veldig enig i at vi må våge å være tydelige på hvor grensene våre går og ikke minst backe opp de rundt oss som opplever slikt. Det er lettere å varsle dersom man ikke står alene.
Veldig enig! Jeg husker klart og tydelig selv at selv om jeg på forhånd hadde planlagt og øvd meg på hva jeg skulle si til en som trakasserte meg, klartebjeg det ikke likevel selv om vedkommende agerte slik jeg forventet. Etterpå kommer skammen. Og jeg følte skyld fordi jeg følte jeg gjorde meg selv til offer fordi jeg ikke klarte si fra.
Sukk. Jeg har sett så sterke, kapable kvinner omtrent dukke under av dette. Det er trist!
Jeg har en gang vært med å melde en kollega til HR på grunn av seksuell trakassering og generelt dårlig oppførsel, ikke på vegne av meg selv (for jeg svarte så kort og kontant tilbake den gangen han prøvde seg på meg at han aldri prøvde seg igjen), men på vegne av flere andre kollegaer. Felles for dem alle var at de var unge og relativt nyutdannet, og han var deres overordede og betydelig eldre enn dem. Det tok dessverre en stund før jeg plukket opp hva som skjedde, så det var gått så langt at en av dem var fullstendig nedbrutt og tre andre hadde byttet jobb. Måten HR håndterte saken på imponerte meg ikke, for å si det mildt, og jeg mistet egentlig troen på å ta ting den offisielle veien. Han beholdt jobb og stilling, mens alle som var utsatt endte opp med å bytte jobber.
Det som er med sånn oppførsel er at det ofte kommer snikende, de første forsøkene er så subtile at det er vanskelig å vite om man burde reagere eller om det er sånn "som man bare overser". Og så eskalerer det og grensen for hva man tror man må akseptere flytter seg og man begynner å miste troen på seg selv og sin egen dømmekraft.
I min aller første jobb ut av videregående så vasket jeg for et av Norges største renholdsfirmaer. Min nærmeste leder la an på meg, til tross for at han hadde kone og barn, og prøvde også å kysse meg i en røykepause. Jeg gikk til lederen over ham igjen (som også var en mann), og fikk beskjed om at jeg "var jo en sterk jente, så jeg greide sikkert å slå fra meg". Og det var det. Ingenting ble gjort.
Jeg har også tenkt mye på dette etter at denne saken kom frem. Jeg tror vi må bli flinkere til å si fra, også når vi ikke syns det er så ille selv. Jeg greier ikke helt å formulere hva jeg mener, men jeg har for eksempel opplevd en del situasjoner (også på jobb) som objektivt sett ikke har vært innafor, men jeg har aldri følt meg truet eller blitt veldig lei meg, så jeg har valgt å spøke det bort.
Jeg ser jo nå at det er med på å legitimere den type oppførsel, og det er jo ikke greit. Det hadde vært mye lettere for meg å si fra, enn for en som virkelig ble såret/redd/usikker.
Jeg har aldri tatt noen situasjoner videre i jobbsammenheng, men en gang ble eksen min spurt om det var greit for han at jeg fikk en forfremmelse, tilsynelatende basert på det faktum at vi hadde ligget sammen. :vetikke: Når jeg fikk jobben var han i teorien leder for meg (men det var han jo uansett, jeg var bare ett hakk opp i kjeden), men vi hadde ikke tett kontakt. Han syns selv det var såpass ugreit at han tok det videre (og fortalte det til meg - det var nok ikke meningen at jeg skulle vite om det), og hun som skulle ansette og hadde spurt han fikk en ripe i lakken, men ikke noe mer. Hurra for årleite ekser. Jeg sa jo ingenting, jeg var 20 år og ville ha jobb.
Jeg var 18 år og opplevde en svært grov henvendelse fra en kunde på et diskotek jeg jobbet på. Jeg gikk til dørvakten og sa fra, mannen ble båret ut og nektet inngang på livstid. Så jeg ble trodd og det fikk konsekvenser for svinet og det har påvirket hvordan jeg har møtt trakasseringsforsøk senere i livet. Gudsjelov og takk for det. Jeg skjønner at jeg har vært heldig.
Jeg har tenkt og tenkt tilbake, nå, i forbindelse med metoo-kampanjen. Og selv om jeg kommer på sjekkeforsøk jeg har avvist, så er det kun en episode jeg husker som genuint ubehagelig. Da var jeg veldig ung, kanskje 12-13, og en gutt ville absolutt se på puppene mine. Det var jevngammel en gutt jeg hadde kjent siden jeg var liten, og som jeg oppfattet som veldig "trygg", så jeg fikk veldig sjokk og syns det var ekstremt ubehagelig, sa først fnisende nei, og så mer og mer nei og til slutt husker jeg at jeg truet med å skrike, og da ga han seg. Han var ikke fysisk, det jeg husker, men veldig pågående. Iom at det "gikk bra", tror jeg at jeg fikk med meg en slags mestring og følelse av at jeg kunne si fra og vinne gjennom på det. :vetikke: For jeg har aldri opplevd noe sånt igjen, bare normal fyllesjekking, liksom, og ikke noe som har vært krenkende eller trakasserende eller ubehagelig. Jeg tror jeg er en blanding av litt soft og teflonaktig, som lar ting skli forbi, og supertydelig når grensen nås.
Jeg ser at datteren min er en bekymret pleaser, og det uroer meg en del. Jeg skal lese den Guardian-lenken her og fundere litt.
Jeg var tidlig utviklet og ble utsatt for mye klåing på ungdomsskolen. Hver gang jeg reagerte (feks på at en diger fyr la meg i bakken og dro opp genseren min så alle kunne se) så fikk jeg den vanlige beskjeden om at han egentlig likte meg og at jeg burde være glad for oppmerksomheten. Som servitør i studietiden opplevde jeg mange ganger å få en hånd oppunder skjørtet, bli tatt på rompa eller at noen tok meg på puppene bakfra hvis jeg bar på noe. Barvakter og julebord var verst, vanlig spisesal var mer begrenset til "Høhø, hva gjør du etter vakt?" Jeg FATTER ikke at noen tenker det er ok stikke en hånd under andres skjørt, virkelig ikke. Så er det de gangene menn i akademia har trodd at faglig interesse har vært interesse for dem personlig. Jeg har opplevd å bli fulgt etter overalt av en som trodde jeg (23) var interessert i ham (mann 60), mens jeg bare var glødende interessert i faget. Det endte med at jeg ikke tok hovedfag i det som interesserte meg mest, siden jeg ikke ønsket å bli utsatt for den typen "interesse". Så er det alle de gangene på byen der jeg enten er blitt utsatt for "du er ikke så jævla pen som du tror"- trakassering (lurer på om det var et triks som var beskrevet i The Player, der man skulle slenge dritt til damer, for så å aller nådigst nedlate seg til å tilby dem pikk etterpå), bli klådd på, å bli fulgt etter på vei hjem osv. Det har med ett unntak aldri vært skummelt, men bare irriterende. I studentpolitikken var det mye "lille venn" og veldig plagsomt at jeg alltid måtte bruke litt tid på å komme forbi det at jeg var liten og søt, og at gutta kunne komme uforberedt og bli tatt på mer alvor. Jeg har aldri latt være å reagere eller si fra, og jeg er definitivt ikke en utydelig person.
Jeg er glad jeg er blitt eldre, mye tjukkere og skumlere, for nå slipper jeg dette i stor grad. Men jeg merker jo at dummere menn tjener mer penger, får mer ansvar og stiger raskere i gradene enn langt flinkere damer. Det er sjukt urettferdig.
Jeg er også glad mine døtre har en mor som er feminist og som forstår hva det går i, ikke en illojal kvinnehater som min mor, som kan si slike ting som "kvinne er kvinne verst", "gutter er så reale", "aldri noe krangling med menn", "damer sladrer alltid" osv, osv.
Det med pupper, jeg har av og til lurt på, helt oppriktig, om det er flere "puppefyrer" bland grisene? Altså at det blant denne typen menn - grisene* - , er mer vanlig å være opphengt i store pupper? For jeg syns det er påfallende hvor mye mer trakassering jenter med større pupper blir utsatt for. For jenter som er tidlig utviklet i tillegg så må det være helt skrekkelig å være et barn og helt plutselig bli utsatt for skikkelig grisete oppførsel! :gaah: Jeg hørte en podcast med en jente som rett og slett utviklet et kroppslig selvhat, hun HATET puppene som plutselig gjorde henne til et slags fritt vilt, selv om bare var en liten jente. :trist:
Dette er bare en tanke som har slått meg, altså, det er mulig det er helt off, og jeg har kun anekdotisk støtte for det. Hva tenker dere?
*(for virkelig, jeg syns det er viktig å understreke at de fleste menn jo er anstendige og bra folk som aldri ville trakassert noen og at trakassering virkelig ikke er noe en ellers grei fyr kan havne oppi ved et uhell! Dette er griser, noen ganger i forkledning, men griser!)
Noen yrker er nok også mye mer utsatt vil jeg tro, ja. Hvis man snakker overrepresentasjon av griser så er vel fulle menn på hotellrestauranter antagelig en skikkelig højdare. :gal:
Jeg husker veldig godt en episode på ungdomsskolen, der en klassekamerat plutselig overfalt meg, prøvde å ta meg på puppene og kysse meg. Og jeg sa fra til lærer og fikk beskjed om at det var fordi vedkommende var veldig forelsket i meg og at det ble gjort i best mening. Jeg aner ikke hva han fikk beskjed om. For meg var det skikkelig ekkelt, særlig fordi han var en raring det var litt synd på, han kom fra et hjem hvor far drakk og var slem og mor hadde vært innlagt flere ganger i psykiatrisk sykehus. Så det var veldig synd på han - så synd på han at jeg fikk litt dårlig samvittighet over å si fra. Men jeg husker det som ekstremt ubehagelig likevel.
Jeg begynte å jobbe på diskotek dagen før jeg fylte 18, men hadde ingen ekle opplevelser der, annet enn fulle duster som prøvde å skru på sjarmen da de skulle kjøpe øl. Det var litt sånn den gangen at vi som jobbet på det som var byens mest populære sted, var litt hevet over den gemene kundehopen. :knegg:
Men i en av lederstillingene mine, fikk jeg en ansatt som var omplassert fra en annen avdeling - han innledet vår første samtale med å si at han aldri hadde hatt en sånn liten og søt sjef som meg før. Jeg var i siste halvdel av tredveårene, han var 20 år eldre. Han hadde en forhistorie med samarbeidsproblemer og annen snusk - og jeg gikk rett til min sjef og sa at dette bare rett og slett ikke kom til å fungere, ble hørt og han begynte ien avdeling hvor han jobbet helt alene.
Jeg fortalte aldri noen om puppeopplevelsen min, og når jeg hører noe av det dere forteller nå så vet jeg da søren om det kanskje var like lurt. :skremt: For hadde jeg blitt møtt sånn som så ung, så hadde det helt klart gjort noe med bildet mitt av skyld og skam. :vetikke:
Eller, jeg tror og vet at Mamma hadde vært på min side, såpass feminist var hun.
Jeg har en jente og en gutt, og jeg har sagt til dem mange ganger at man skal respektere sine egne grenser og andres grenser. Hvordan man tematiserer det blir jo ut fra alder. Feks så var det en lek i barnehage hvor de dro av buksen på hverandre og det er jo overhodet ikke greit.
Jeg tenker at det er viktig at foreldre faktisk snakker med ungene sine om det, at man skal respektere seg selv på den måten at man skal heller si stopp om man er usikker på at man vil ha intitmitet, sjansen kommer alltids senere. Det å gå glipp av en seksuell opplevelse vil i de aller fleste tilfeller være mye lettere å komme over enn å oppleve en seksuell opplevelse man i ettertid skulle vært foruten.
I tillegg snakker jeg også om at man skal respektere andres grenser, og det er ikke nødvendig at den andre kjemper hardt for dem. Man skal inviteres inn, ikke mase seg inn.
Og ikke minst: om man ser noen sine grenser ikke blir respektert så skal man alltid stå på dens sin side, selv om overtråkker er en venn eller venninne.
Utrolig viktig å øve på å sette egne grenser og å respektere andres, ja!
Jeg kjemper en liten kamp i svigersslekta, der to av tantebarna forsøksvis skal tvinges til å klemme tante hver gang de ser meg. :gal: Spesielt han ene er ikke av typen som gir ved dørene når det gjelder hengivenhet, så han VIL IKKE, og jeg har hver gang, i årevis nå, hver gang det blir "Jo, TANTE MÅ FÅ KLEM, KOM IGJEN NÅ!" sagt henvendt til ham "neida, vennen, jeg blir glad hvis du får lyst til å gi meg en klem, men det er helt greit om du ikke vil, du bestemmer selv over dine egne klemmer!" . Til ingen nytte så langt. :gal:
En annen viktig tanke når man er inne på skam og skyldfølelse, jeg tror det er utrolig viktig å ikke laste seg selv for å ha reagert "feil" når man har blitt trakassert. Det er alltid den som har trakassert som har skylden!
Æsj, der mistet jeg litt av respekten for ham. Jeg syns det var unødvendig. Jeg skjønner at boka hans har en litterær dimensjon som nødvendigvis går utenpå kun det faglige man ser i en slik rettsak, men det er jo symptomatisk at det som kommer da er utseendebasert hos damene, og faglighet/modenhet hos mennene (konfirmant). Og akkurat den syns jeg han kunne tatt til seg uten å gå helt i forsvarmodus.
Mange andre forfattere har jo klart å referere rettssaker i bøkene uten å gå på utseendet. Schou og Seierstad om 22. juli, for eksempel.
Han sier han har jo sett på dem i 4 mnd, så da blir det sånn. Ja men herregud, men trenger vel ikke skriftliggjøre det i en bok av den grunn!!!! men ja, jeg er selvsagt for ytringsfrihet og rett til å formulere seg slik. Men forsøk å bruk en hjernecelle liksom.
*ha* *ha* Ja, det skjedde med meg da jeg var servitør. Løp etter en kunde som hadde glemt dokumentmappen sin og jeg hadde sikkert dollartegn i øynene. Og da jeg ga han mappen fikk jeg masse takk - og så prøvde han å kysse meg! :eek: Jeg ble så sur. Dobbeltstraff - gammel gris og ingen penger! Men jeg må si at jeg selv ikke opplevde det som fælt. Jeg ble overhode ikke redd, dette var på lyse dagen og jeg kunne lett ha kommet meg unna uansett (han var full), han greide ikke å gjennomføre det han prøvde på og alle var på "min side"
Og slik at de tingene jeg husker. Selv om jeg har hatt noen ubehagelige episoder, så har jeg ikke opplevd at jeg har "funnet meg i det", omgivelsene har gitt meg skylden, eller at jeg har vært redd eller blitt skadet. :gruble:
Sånn ellers så vet jeg jammen ikke om jeg har blitt utsatt for seksuell trakassering.
Sånn bortsett fra den gangen jeg var 17 og satt på vindusplassen på flyet ved siden av en ikke helt edru godt voksne mann. Han gjorde sitt beste for å overtale meg til å bli med ham på hotellrommet, og la hånden på låret mitt. Det var utrolig ekkelt, men jeg turte ikke si noe så jeg bare fortet meg av flyet når vi endelig kom fram.
Da jeg jobbet i transportbransjen var jeg jo omgitt av menn, og det var jo mye kommentarer og spøker av seksuell art. Men sånt lo jeg bare bort og tok meg ikke nær av det. Kanskje jeg ikke burde ha funnet meg i det?
Jeg har ikke opplevd at jeg har blitt utsatt for seksuell trakassering. Jeg har vært sammen med samme mann i 28 år, og har vært veldig lite ute på byen. På jobb har jeg aldri opplevd det. Eller, det er en fyr på jobben min som kan være ganske slibrig. Og når jeg tenker meg om så har han vel sagt en og annen ting som ikke er innafor om puppene mine. Men jeg kjenner han så godt at jeg har sagt klart i fra om hva jeg mener om det.
Opplevd mange slike episoder når jeg tenker etter. Har opplevd å bli klådd på og presset oppover veggen på eurodisney som 16-åring, klåing og kommentarer på pupper på utested og som ekstrajobb som servitør. Jeg har aldri blitt redd, men blitt sint. Han ene ekle kunden på restauranten fikk beskjed om at dersom han ikke oppførte seg så fikk han skotuppen godt plantet oppi hekken. Og siden det var middelalderrestaurant så hadde jeg harde snabelsko.... :humre: Han ble litt paff og litt flau da de ved bordet hans lo av han,men det hadde han godt av. Aldri opplevd blant kollegaer, studievenner osv. Kun fra fulle menn på byen egentlig.
De burde ikke ha gjort det. Men ikke tenk at du gjorde noe galt i å finne deg i det. Det var uansett ikke din skyld at de gjorde det, og man kan reagere eller ikke reagere akkurat som det føles naturlig.
Nei, jeg tenker ikke at det var galt av meg. Det var bare sånn det var, og det plaget meg ikke.
Men denne tråden fikk meg til å bli usikker på om det egentlig var trakassering.
Jeg har opplevd flere ganger å bli klådd på på offentlig transport, i den perioden jeg pendla. Sidemannen som «tilfeldig» hviler hånda si på låret ditt, han som benytter rushtid med fulle t-banevogner til å gni ereksjonen sin godt oppi rumpa di - ingen av dem enkeltstående tilfeller, dessverre. Da jeg var 19 var jeg for usikker til å si fra, bare trakk meg unna. Nå ville jeg ha sagt fra, det gjør meg ingenting å drite ut folk som ikke kan oppføre seg lenger. Men jeg veit hvor paff man kan bli, og jeg kjenner følelsen av at «nå er det jo for seint å si noe», når det endelig demrer for en at vedkommende tok på deg med overlegg.
Jeg har elever med serveringsjobb, som forteller at de har blitt klådd på av gjester, og med dem har jeg prata en del om at det er lov og bra å si ifra. (Det slo dem ikke at de kunne det - kunden har alltid rett...) Nåværende sosiologikull har bragt #metoo-kampanjen på bane på eget initiativ, så vi skal nok snakke mer om temaet i nærmeste framtid. Det er lettere å sette hale på grisen om man har sett den noen ganger før, eller i det minste har blitt vist hvordan den kan se ut.
Da jeg gikk på videregående tok jeg t-banen hver morgen fra samme stasjon som en annen gutt som jeg tipper var litt eldre enn meg. En dag så reiste han seg, stakk en hånd inn i jakken og blusen min og klemte puppen min. :what: Så svosjet han på t-banen som sto på perrongen og forsvant. Jeg så han aldri igjen. Jeg følte meg ikke veldig forulempet for å være helt ærlig, det gikk så fort at jeg ikke helt skjønte hva som hadde skjedd før han var borte. Men for en helt absurd ting å gjøre? Og tenk å virkelig mene at man har rett til å gjøre det? Det er jo helt, klin kokos.
Men det legger seg inn i rekka med liknende opplevelser slik du beskriver Matilda. Hender på lårene, ereksjoner mot rumpa, armer og overkropp presset mot puppene. Og tilrop. For ikke mange årene siden prøvde en godt voksen mann å lure meg inn i et parkeringshus "for å lete etter bilnøklene hans". Når jeg avslo, var jeg "hore". :gal:
Jeg ser at det har kmmet ny emneknagg #ihave. Det virker som det endelig har satt en støkk i endel menn det her. Man kan hvertfall håpe.
Min egen onkel tok meg på puppen under en familiemiddag hjemme hos pappa. Heldigvis tok pappa tak i han og hev han ut.
Jeg har nok vært max uheldig her. Sekseuelt misbrukt av naboen som 6-åring, forsøkt hatt sex med i søvne som 17-åring og voldtatt som 22-åring.
En god venn sendte på melding om at han fantaserte om meg i diverse klær. Da fikk han klar beskjed om at hans fantasier var hans, og at jeg ikke var interessert i å høre om de.
Eksens tremenning tok meg på puppene bakfra på en fest. Jeg sparka han i ballene så han datt i bakken.
Det er masse mer. Jeg har faktisk ikke tall på det engang. Men jeg godtar det ikke!
Det var også han som prøvde å lokke meg med i bilen for å lete etter en hund da jeg var 17-18. 1000 kr skulle jeg få. Men det blir gjerne noe annet igjen?
Jeg har merkelig nok aldri opplevd klåing på offentlig transport. Heldigvis får man si.
Prøvde å dele den på FB, og da kom de sedvanlige kvinner kan også begå overgrep, lenke til den irriterende kronikken av Senneset med at det står menn i skyggen av #metoo, blablabla.
Og jada, kvinner begår overgrep. Menn blir utsatt for overgrep (som oftest av menn, men det er en annen sak). Det er kjipt. Men det er jo ikke å komme vekk fra at omfanget og "mangfoldet" av trakassering og overgrep jenter og damer blir utsatt er temmelig massivt sammenlignet med hva menn blir utsatt for. Jeg sier IKKE at det er greit at kvinner trakasserer eller begår overgrep, jeg sier IKKE at det er greit at gutter og menn blir usatt for overgrep. Men jeg har to døtre og en sønn; man kan jo bare regne med at døtrene mine kommer til å bli utsatt for noe og håpe det ikke blir for ille, mens sønnen min antagelig kommer til å gå klar. Statistisk sett.
Hvorfor må menn styrte til med #notallmen, påpeke det åpenbare med at noen ganger er menn også ofre og noen ganger er også kvinner overgripere? Er det for å gjøre kvinner som rapporterer via #metoo små? Skjønner de ikke at det de gjør er en del av problemet, nemlig å gjøre den massive mengden trakassering og overgrep damer blir utsatt for, til en liten og litt hverdagslig ting?
Jeg syns i prinsippet "not all men" er ganske viktig å påpeke, avhengig av hvordan det gjøres, selvsagt (har ikke sett lenkene enda). Jeg syns det er kjempeviktig at anstendige normale mannfolk står opp og sier "vettuhva, sånt er jo helt hårreisende oppførsel, sånt driver ikke normale folk med! Jeg sender ikke dickpicks og hvis du gjør det så syns jeg du skal slutte!!"
Jeg tror også det er forståelig at vanlige, anstendige mannfolk reagerer med litt vantro til disse historiene. Det er nesten FOR vilt at tilsynelatende normale mennesker sender bilde av penisen sin til folk! Eller tar på damer som ikke vil at de skal ta på dem. Eller stikker hånda oppunder skjørtet på en dame på banen.
Jeg syns de skal få litt tid til å ta innover seg at dette er sant, og så skal vi damer være tydelige på at selv om dette er noe ekstremt mange kvinner har opplevd, til dels veldig mye, så betyr ikke det at det er ekstremt mange menn som går rundt og holder på sånn. Det er jo et mindretall som gjør jævlig mye ut av seg. Jeg forstår godt at anstendige folk reagerer hvis det som kommuniseres kommuniseres slik at det høres ut som om alle menn er potensielle eller reelle overgripere.
De burde kanskje heller anerkjenne kvinners historier og kjefte på dem som oppfører seg som idioter, fremfor å sutre om at dette handler om dem på noe vis. Min svært respektfulle mann som aldri har kløpet så mye som en pupp uten entusiastisk samtykke, ville aldri kommet på å skrive #NotAllMen eller snufset noe om at det finnes kvinnelige overgripere.
Det er et spørsmål om kontekst. Hvis #notallmen brukes som et sutreargument er det håpløst (og ja, jeg har sett det), men hvis det brukes som Polyanna skisserer - "bra menn oppfører seg ikke sånn!", blir det noe annet. Da blir det å anerkjenne kvinnenes historier, og samtidig å fordømme handlingene og være et godt eksempel. Har dog ikke sett så mye av det dessverre.
Men jeg skjønner jo at de anstendige ikke iler til tastaturet med #notallmen når iddiotene tok hashtaggen først.
Generelt føler jeg at iddiotene er mye mer vokale og sutrete på dette her, og de anstendige står litt på sidelinjen og rister på hodet og tenker "ialledager, verden har gått av skaftet. Jeg ser litt fotball på tv/leser en avis/ser en film/snakker med kona mi i stedet. :nemlig:".
Sånn er det jo alltid og det syns jeg er problematisk. At ikke anstendige menn helt anser det som sitt problem. Vi trenger at menn også står opp. Det skjer litt og litt nå, syns jeg, men temmelig tregt.
[CENTER]Save[/CENTER]
Problemet med #notallmen er at det i så stor grad brukes for å vri oppmerksomheten over på menn som føler at de blir urettferdig mistenkeliggjort, noe som er en veldig frekk avsporing fra det som faktisk er problemet, nemlig at kvinner blir trakassert. Klart det er kjipt som mann å vite at fremmede kvinner er redd for at du er en potensiell overgriper, men det er jo et ekstremt mye mindre problem enn at kvinnene er redde for overgrep - for ikke å snakke om at kvinner faktisk utsettes for overgrep!
Det er et slagord som, i likhet med «All lives matter», i og for seg, når man ser bare på ordene, er sant og riktig, men på grunn av kontekst og på grunn av hvem som bruker det, ikke er noe man bør si eller stille seg bak.
Ja, veldig sant. Det er enorm forskjell på #NotAllMen - fulgt av "Anstendige folk gjør nemlig ikke slikt, slutt med det sporenstreks, dere drittsekker som gjør det!" og #Notallmen - fulgt av "Men MEG da, se på MEG, er ikke JEG viktig, MEGMEGMEG!!"
Etter min erfaring brukes #notallmen stort sett bare av menn som har behov for å si noe innen området «JEG gjør ikke sånt, så jeg vil ha meg frabedt den slags hatretorikk, typisk kvinnfolk, typisk SJWs, løgn og alternative facts, kvinner er minst like ille som menn siden de kan finne på å mistenkeliggjøre alle menn på den måten, feminisme==mannehat, alt var bedre før» etc., etc. Jeg har til gode å se noen som bruker uttrykket som en oppfordring til menn om å skjerpe seg, dessverre.
Notallmen-reaksjonen har eksistert i noen år allerede, og er en etterhvert akk så forventet og forutsigbar og alltid antifeministisk reaksjon på debatter/kampanjer som setter søkelys på vold, trakassering og diskriminering av kvinner.
Dette var interessant. Nå står jeg sikkert i fare for å bagatellisere hendelser som andre har vært utsatt for. Jeg har ikke ikke lagt ut #metoo på facebook eller noe annet sted. Men når jeg leser denne artikkelen, så innser jeg jo at jeg også har opplevd ting. To ganger har vilt fremmede menn stilt seg opp foran meg og onanert. Men jeg følte meg ikke forulempet. Reaksjonen min var mer av typen "Herlighet, han var jammen teit som trodde jeg skulle finne det der interessant". Jeg har altså ikke kjent på den skammen som beskrives. Jeg har utelukkende plassert skylden hos den som har utført handlingen.
Den skammen Aslak Borgersrud heller ikke ser ut til å kjenne på. Og ikke kompisene hans heller.
Jeg er trolig ikke oppdratt som alle andre barn ettersom jeg hadde en far og stemor plassert helt ytterst på venstresiden i politikken, og jeg er oppdratt veldig til å tenke at jeg bare har ansvar for mine handlinger og ikke alle andres. Og jeg skjønner at jeg trolig er heldig.
Kan det også være derfor noen (få) menn velger å oppføre seg som de gjør? Fordi de tenker at det å ta til seg krenkelsen er mottakers feil i utgangspunktet?
Jeg har lagt ut #metoo, og det handler ikke om at jeg har blitt voldtatt.
Det handler om at jeg møtte en blotter som 16-åring alene på en gangsti i vintermørket. Den handler om at jeg som 21-åring bestilte øl i en bar og fikk en guttegjeng bak meg som tok meg oppunder skjørtet på innsiden av lårene og ikke sluttet da jeg høyt ba dem stoppe. Og om en mannlig kollega på 60 år som bøyde seg over lunsjbordet og veide puppene mine i hver sin hånd, siden de var så store. Blant annet.
Jeg er ikke et sekund i tvil om hvem som har skylda, og de fleste tingene hadde jeg aldri i verden hatt behov for å anmelde. Og det handler ihvertfall ikke om mislykket sjekking, slik jeg ser en prøver å forfekte i mediene i dag.
For meg handler #metoo om hvordan det er akseptabelt å oppføre seg overfor andre. Uavhengig om man føler seg som et stakkers offer eller ikke.
Jeg vet ikke om det finnes en vanlig eller uvanlig måte, Tjorven? Jeg er i hvert fall også der, jeg tenker at jeg ikke har vært utsatt for trakassering, men jeg har definitivt blitt utsatt for uønsket oppmerksomhet av seksuell karakter. Men jeg har aldri opplevd det som et press eller skambelagt for egen del, eller av noen som på noen måte har makt over meg. Dermed er det bare irriterende, på samme måte som hvis noen gjør andre kjipe eller drittale små og store ting mot meg.
Det er utrolig irriternde å bli forsøkt tafset på i en bar, men for min del er det noe helt annet enn å bli presset til å yte eller motta seksuelle tjenester av maktmennesker.
Jeg syns ikke kronikken av Senneset som HV linket til var irriterende. Det er et svært stort problem at kvinner trakasseres, og det blir ekstra ille når trakasseringen av kvinner er så normalisert at menn som blir ofre for lignende hendelser latterliggjøres av både andre menn, og av kvinner. Vi må snakke ihjel overgrepskulturen, og det innebærer også å snakke om overgrep mot menn og overgrep utført av kvinner. Ja, det er statistisk færre av dem, men den type overgrep skal heller ikke skje.
Jeg skulle ønske vi kunne få en kultur der både menn og kvinner kunne dele sine opplevelser med emneknagger som #metoo, uten at noen begynner å sutre om #notallmen, uten at noen prøver å bruke enkeltopplevelser til å underkjenne at dette er et overveldende mye større problem for kvinner, og uten at enkeltkvinner sutrer over at "menn forsøker å stjele oppmerksomheten".
Eller aller helst skulle vi hatt en kultur der folk oppførte seg bra mot hverandre.
Jeg tror det er mye lettere å legge skylda riktig sted når det handler om fremmede mennesker, og ikke folk man kjenner og trodde var ålreite. Det er vel også derfor det kan være lettere å anmelde en overfallsvoldtekt med ukjent gjerningsmann enn en nachspielvoldtekt - mener jeg leste noe om det for en del år siden.
Det høres logisk og riktig ut. Vel, ikke riktig at det skjer, men riktig at det er lettere å distansere seg når det gjelder ukjente folk.
Jeg befant meg i tillegg i et land som kulturelt sett ligger veldig langt unna Norge, så jeg avskrev det faktisk på kontoen for "kulturelle misforståelser".
Kunne lett ha gjort hele #meeto taggen unødvendig ...
Jeg tenker det er en tid og et sted for alt. Jeg tenker at seksuelle overgrep mot menn fortjener en "egen plass" og ikke som et påheng på en kampanje som opprinnelig som kom som en reaksjon på seksuelle trakassering mot kvinner. Jeg tenker at det hadde vært bra for menn som har vært utsatt for overgrep at de slapp å "konkurrere" mot - og bli "druknet" i mengden historier - men at de selv fikk fortelle. Jeg tenker det samme om feks mannlig omskjæring, det er ikke positivt (hverken for guttene eller jentene som blir utsatt for det) at begge deler diskuteres samtidig. Jeg tenker at det har lett for at svake grupper settes opp mot hverandre - en retorikk som har lett for å slå an dessverre.
Nemlig. Overgrep er ille uansett, men det er så unødvendig (og frekt) når lyskasteren rettes mot et spesifikt og stort problem, å rope "se på meg, se på meg!".
Så en analogi i forbindelse med "blacklivesmatter": Tenk om noen kuppet en Rosa sløyfe-kampanje med "Å, hva med de med lungekreft, da, liksom? TELLER IKKE DE, ELLER?!?!"
En enda bedre analogi hadde vært «Å, men hva med oss som ikke har kreft? Er ikke vi også verdt noe? Hvorfor er det bare de med kreft som skal få omtanke og hjelp? Vi andre kan også trenge det!»
.jpg)
