Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
" Hun får delvis støtte av VG Vektklubbs kostholdsekspert, klinisk ernæringsfysiolog Eli Anne Myrvoll Blomkvist ved Sørlandet sykehus.
Jeg skjønner hva Jaquesson mener, at tankegangen om at fedme er en sykdom, gjør folk litt passive. Og jeg er ikke helt uenig i det hun sier, men det kan oppleves som litt urettferdig for mange, sier hun til VG Nett... ...."
Hun er altså så tabloid i uttalelsene sine. :himle:
Jeg synes dette er en grov forenkling. For noen kan nok overvekt henge sammen med at man "liker å kose seg", men det gjelder vel som regel de som har 5-10 kg for mye. Når man snakker fedme ligger det andre tanker og handlingsmønstre bak, som regel, og da blir det merkelig å fokusere på at "man bare kan skjerpe seg". Det er jo som vanlig det hun sier.
Oi, oi, oi. Her er det en dame som ikke legger noe i mellom. Denne kommentaren var jo litt ...festlig:
Jeg skjønner jo også hvor hun vil med dette. Men det at noe påvirkes av livsstil etc betyr jo ikke at det ikke er en sykdom. Eller at det at man har et problem som er psykisk, betyr at man kan velge seg bort fra det. Eller jo, i og for seg, men det å gjennomføre et slikt "valg" er jo det som er selve problemet, f.eks. ved depresjon.
Nå har jeg aldri oppfattet Kari Jaquesson som den skarpeste kniven i skuffen, men selv for henne burde det være innlysende at med et så omfattende helseproblem som fedme har utviklet seg til å bli i løpet av kort tid, så er det liten hjelp i å bare be folk skjerpe seg og trene mer.
I fare for å tråkke på endel tær, så skjønner jeg hva hun mener, og er enig. Fedme kommer i all hovedsak av at man får i seg mer enn man forbrenner, det kommer man rett og slett ikke bort i fra. Det er en grunn til at fedme er et problem i rike land, hvor vi har råd til å spise godt og vi beveger oss lite. Etter å ha bodd i USA på nittitallet, så besøkte en venninne derifra meg her. Hun var så forbauset, for det var jo ingen overvektige mennesker her. I løpet av de 20 årene så har Norge blitt slik som USA var da, og USA har gått enda videre. Det er ikke fordi arvestoffet vårt har endret seg, men fordi vanene har endret seg.
Det som forsvinner i taboidiseringen, og som jeg skulle ønske det var mer fokus på, er de bakenforliggende psykologiske årsakene til spiseforstyrrelser. Fedmen eller undervekten er jo bare en konsekvens.
:gjesp: Den der er gammel, altså. La ikke jeg ut en link til en britisk artikkel i fjor med identisk overskrift?
Kari Jaquesson lever av trening. Hun er ikke ekspert på overvekt. Derfor blir det rimelig boooring å høre på henne. Dessuten VIL jeg ikke høre på henne. En person som omtaler overvektige som feite, har ikke mye kred i min verden. Like lite som en person som omtaler alkoholikere som fylliker.
Skjønner hva hun sier og hvor hun vil med dette, men det at hun avviser at enkelte har mer anlegg for å legge på seg enn andre, det er jeg uenig i.
Det er jo de som kan spise et kilo sjokolade og andre usunne ting hver dag, uten å legge på seg.
Mens andre knapt kan lukte på sjokoladen før kiloene renner på.
Eg kjenne meg igjen i det ho skrive eg. Som kvardagsfeit med BMI på 28 så er det akkurat det ho snakke om som er sant. Eg er for glad i god mat og eg er periodevis for lat. Dei slanke venninnene mine spise sunt, lite og trimmar; Dei er ikkje slanke uten grunn.
Selvfølgelig har hun rett i at man legger på seg når man spiser feil og trener lite. Og så må man se på årsakene til at folk spiser feil og trener lite.
Jeg vet at mange her er uenige med meg, men det er slett ikke alle som er voksne i dag som har lært dette i barndommen. Nettopp fordi det var så mye mindre fokus på dette på 70- og 80-tallet. Poenget nå er at man tar til seg den kunnskapen vi erværver og omsetter den i handling.
Og i tillegg kommer alle spiseforstyrrelsene. Man trenger ikke være supertynn anorektisker for å ha et så trøblete forhold til mat at man ikke klarer å løse problemet selv. Jeg tror (basert på utsagn her på FP) at spiseforstyrrelser er svært vanlig.
Men det er irrelevant. KJ uttaler seg tydeligvis om ALLE "feite", så hun har tydeligvis løsningen uansett om man har lagt på seg tre kilo av å ligge litt på latsiden eller om man har lagt på seg 60 kilo fordi man har et forskrudd forhold til mat.
Jeg er også omtrent der Haugtussa er, bmi-en er vel 27 nå. Og i mitt tilfelle er det bare fordi jeg er glad i å kose meg, og burde trent mer, ikke bare vært i hverdagsbevegelse. Det er ingen bakenforliggende problemer hos meg, og jeg vet hvordan jeg knekker kiloene hvis jeg vil. Men jeg legger lett på meg, og jeg går ikke på den at ingen legger på seg lettere enn andre altså.
Jeg er imidlertid enig i at dette er en grov forenkling ift fedme"problematikken", og at hun i veldig stor grad skjærer alle over en kam.
Jeg er egentlig møkklei alle disse vektvurderingene og tabloide uttalelsene jeg. Det har ingenting med min virkelighet å gjøre i alle fall, og ser jo ikke på helheten i folks hverdag. Jeg innså at disse ekspertene ikke vet hva de snakker om etter den gangen Jeanette Roede uttalte at hun ikke hadde visst hvor potetgullet var i butikken før hun ble voksen. Jeg synes det blir litt sånn som anbefalingen om at gravide bør trene 4 ganger i uka, eller hva det var som ble anbefalt nå sist - joda, det får man sikkert til hvis man blir sykmeldt fra jobben. Alt blir enkelt når eksperter innenfor et smalt område kun behøver å vurdere akkurat det de er ekspert på.
Poenget er vel at sjøl om en har en spiseforstyrrelse vil en kvitte seg med problemet fedme om en bevege seg meir og spise mindre. En har framleis behov for hjelp med dei bakenforliggende årsakene men ved å bli kvitt fedmen er et stort helseproblem borte.
Men problemet med bittelitt feil kosthold og manglende trening "rammer" jo så innmari mange flere, så jeg skjønner hvorfor hun poengterer det.
Og så tråkker hun meg innmari på tærne når hun sier det på den måten: jeg er sterkt overvektig, spiser sunn mat og trener. Det er noe helt annet som er årsaken til min overvekt.
Ja klart at mange av oss som er overvektige spiser mer enn andre, og ofte gjerne mer usunt. Men å si at det er alt blir litt feil. Jeg har f.eks. tvillingjenter på 16 år. Ingen av de er i nærheten av overvektige, men en av de veier over 10 kilo mer enn den andre. Hun som er tynnest trener ALDRI. Hun spiser sjokolade hver eneste dag dersom hun får tilgang til det, hun velger å spise få og store måltider sent på kvelden, for mat smaker henne ikke til frokost og lunsj. Hun velger alltid fett og søtt, og er ikke noe spesielt glad i sunn mat. Hun er i tillegg rett og slett lat.
Den andre er den rake motsetningen, hun trener flere gang hver uke, og er generelt mye mer aktiv enn søsteren. Hun spiser sjeldent godteri, og velger alltid grovt og sunt når hun skal spise. Unngår fett og sukker i hverdagen, og lever mye sunnere enn tvillingsøsteren. Hun veier altså 10 kilo mer enn søsteren, og må alltid passe på hva hun spiser, ellers så legger hun på seg.
Dette mener jeg viser at noe må være genetisk eller noe slikt også. Den tynneste har mer av faren i seg, og den andre er mye mer lik meg.
Det hun snakker om er altså de fysiologiske årsakene til overvekt, og jeg kan virkelig ikke se at det kan være mulig å være uenig med henne i dette. Igjen, jeg skulle ønske det ble mer fokus på de psykologiske. Jeg vil allikevel påpeke at jeg er uenig med henne i at det ikke er forskjell i hvor store anlegg man har til å legge på seg, det tror jeg til en viss grad er arvelig.
Som sagt, enig for meg, men det er da uinteressant, det hun sier? Jeg mener, dette visste jeg allerede. Jeg føler liksom litt at dem hun treffer er dem som har en 5-10 kg for mye, er litt for glade i å kose seg og ikke har noen bakenforliggende problemer rundt dette - og som allerede vet godt hvorfor de har akkurat disse kiloene der. Det blir liksom en meningsløs uttalelse for meg altså, i tillegg til at den kan være sårende og overforenklende for mange andre.
Jeg skummet gjennom, men jeg leser henne litt anderledes. Jeg oppfatter at hennes hovedpoeng er at hun avviser at fedme er noe genetisk, slik at man ikke har makt til å gjøre noe med det, og at man på dem måten ikke "har fedme". Hun skriver jo ikke så mye om spiseforstyrrelser slik jeg leser det. Sånn sett synes jeg hun treffer alle grupper, jeg så sist Marit Christensen på tv på lørdag som sa hun hadde "legge-på-seg-genet". Det er vel det trim-Kari påstår at ikke finnes. (Uten at jeg har noen tanker om hvorvidt hun har rett i det).
Ikke i alle tilfeller. For noen er kroppen så ødelagt av spiseforstyrrelsen at mindre inntak av mat og mer trening ikke er nok. Andre ganger er ikke kroppen velvillig av andre og kanskje ukjente årsaker. Jeg har f.eks. fulgt Libra til punkt og prikke et helt kurs igjennom, trent tre ganger i uken og ikke gått ned et gram.
Men er det ikke forsket mye på dette, da, at anlegg for fedme ER genetisk? :confused: Dette trodde jeg virkelig var gammelt nytt. At man ikke skal se på dette som en sovepute, er jo en helt annen sak.
Men da snakker man jo om noe helt annet. Det blir for meg litt absurd å alltid skulle ha med en disclaimer hver gang man snakker om overvekt, at man da snakker om normal overvekt, om man kan kalle det det, og ikke de tilfellene hvor kroppen er fullstendig fysisk ødelagt av spiseforstyrrelser.
Det var et interessant utsagn. Hva ER egentlig "normal" overvekt? Er det å ha noen kilo for mye av bedagelighetsgrunner mer "normalt" enn å slite med overvekten pga. spiseforstyrrelser? Jeg spør ikke på noen spydig måte, altså. Jeg synes dette var interessant. Hvor bør skillet gå mellom normal og sykelig overvekt? Og da mener jeg ikke i kilo og BMI, men i årsak og i "praksis".
Blodsukkerregulering og andre faktorer som regulerer vekt, fettopptak og ikke minst - sultfølelse er selvsagt forskjellig fra menneske til menneske.
Jeg for eksempel - jeg har en stoffskiftesykdom som gjør at min forbrenning er helt annerledes enn for en som er frisk.
Selvsagt er det forskjell på folk. Og jeg syns man kan kreve at folk er respektfulle overfor andre mennesker. Det er INGEN som veier 200 kg fordi de liker å kose seg. Da er det en sykdom.
Hun er forresten på God Morgen Norge nå (eller det er vel i reprisen da). Jeg hører ikke på alt, men det høres greit fornuftig ut, og mer nyansert det hun sier.
Jeg tipper at hun prøver å si "Uansett årsak til overvekt, så trenger man ikke å gi opp, det finnes hjelp å få". Og det har hun jo noe rett i, selv om man er overvektig så er det jo forskjellige måter å få hjelp, om det er noe man ønsker.
Og så er det jo at de som har spiseforstyrrelser har overvekt som konsekvens og ikke primærproblem. Men av de som har overvekt som primærproblem, soffakoserne, så er det jo mange som ikke vet helt hvordan de skal ta tak i problemet og tror at det ikke er mulig å gjøre noe med det. De fleste menn er jo i denne gruppen, de aner absolutt ingenting om kosthold, og har ofte (men ikke alltid selvfølgelig) lite bakenforliggende forstyrrelser. Mange av dem kan gå ned i vekt temmelig lett, det er tre ganger i uka på treningsstudio og begynne å spise mellommåltid, så går de ned noen kilo.
Jeg tror også at hverdagen her på FP avspeiles av at mange overvektige er folk med stor kunnskap om kosthold, som har prøvd mye forskjellig, og som har komplisert forhold til mat. Og vi er ikke representative for befolkningen som helhet.
Det er nok sant. Da jeg ble sammen med gubben, gikk han ned 8 kilo på null tid etter at jeg nevnte for ham at det var dumt å drikke 2 liter juice hver dag, ha kaviarmix under absolutt alle pålegg og ha 3 sukkerbiter i alle lattene han drakk.
Det er ganske godt dokumentert at det er flere genetiske faktorer til overvekt, så i tillegg til å være tabloid og generaliserende og iført store skylapper er hun dårlig orientert.
Jeg betviler ikke at det er mange med 5-10 kilo overvekt som hun sikkert treffer ganske godt, men fem kilo overvekt er ikke fedme.
(Og så synes jeg Marit Christensen så dritskummel ut nå.)
Normalt, du mener vanligst/hyppigst? Blant menn er det absolutt vanligst at overvekten er bedagelighetsovervekt og ikke på grunn av spiseforstyrrelser. Hos kvinner vet jeg ikke, det er vel mer vanlig med spiseforstyrrelser blant kvinner i vår generasjon i hvert fall.
Hos yngre generasjoner ligger guttene dårligere an enn fedrene sine når det gjelder å ha et ukomplisert forhold til mat.
Det jeg stusser på er vel kunnskapen hun tillegges å ha. Hun uttaler seg temmelig bastant langt utenfor sitt fagområde synes jeg. Det bør man jo være forsiktig med.
Divine: Normal overvekt, da tenker jeg på overvekt som kommer av grunnene Jaquesson nevner, og ikke av annen fysisk eller psykisk sykdom.
Jeg er ikke helt enig at man skal fremstille det slik. Da gjør man det samme som Jaquesson, man forenkler. For det er i de fleste tilfeller ikke overvekten som er sykdommen, men den bakenforliggende årsaken.
Jepp. Men man kan ikke kurere overvekten. Man må kurere sykdommen, så forsvinner ofte overvekten av seg selv.
Alle forstår at det hjelper å trene og spise mindre enn man bruker. Men av en eller annen grunn er dette vanskelig gjennomførbart for noen. Og når man ikke greier det til tross for at vekten invalidiserer en - da er man syk.
Har man fem kilo ekstra er man ikke syk. (Ikke feit heller, spørru meg.)
Nope, verken syk eller feit, bare bedagelig anlagt. :datapunkt:
Jeg trooor jeg skjønner hva Kari J prøver på- å si at man har fedme, blir omtrent som å si at man har vannkopper, det blir liksom bare noe man har vært uheldig og fått, ikke noe man har påført seg selv. Men, ja, helt enig i at hun overforenkler og tråkker mange med spiseforstyrrelser (som gjør at man ikke klarer å ta av) på tærne.
Ja, hvis det er dette hun prøver å få frem, så kunne hun nok ha formulert seg på en litt mer positiv måte. Her fremstår hun jo bare som en sur, oppgitt VG-debattant eller noe. :knegg: Og det er klart, at uansett årsak, om det er ens egen "skyld" eller ei, så er det jo positivt at det er mulig å gjøre noe med det. I stedet ble det mye fokus på årsaker og "valg", synes jeg.
Jeg synes uansett det er viktig tema hun setter fokus på og det er viktig at det kjøres jevnlig. Det er jo ikke til å komme bort fra at vi nærmer oss USA i fedme og at det hjelper med fokusering på riktig kosthold og trening. At sterkt overvektige ofte har bakenforliggende problemer utelukker vel ikke at man kan prate om dette generelt.
Jeg tror forresten damen har utdannelse innenfor trening og ernæring, mener jeg leste grunnfag medisin, diverse sertifiseringer innenfor trening og holdt på med bachelor innenfor ernæring.
Du trenger ikke engang en spiseforstyrrelse for å bli litt sår av det hun sier, det holder med ti år med bekkenløsning, som gjør de fleste "kaloriforbrennende" typer trening ganske vanskelig å få til.
Det gjør hun ja. Hun møter jo stort sett soffakoserne. Jeg ville tro at de med kompliserte spiseforstyrrelser heller sjeldent snakker om akkurat det aspektet med spinninginstruktøren sin.
Det er forsket mye på det, men det er ikke funnet en entydig forklaring som viser at fedme er genetisk, nei. Gener, eller rettere sagt epigenetikk (om gener er slått på eller av) er en av mange faktorer som kan spille inn, men slett ikke den eneste forklaringen. Andre faktorer kan være hormoner, virus, andre miljøpåvirkninger, psykisk og fysisk sykdom, medisinbruk og så videre.
Og når alt kommer til alt, uansett om man er disponert for fedme eller ikke, så er det energiinntak og energiforbruk som avgjør om man legger på seg eller ikke. Det er faktisk ikke til å komme fra.
For de hun kritiserer (om man tenker på det som kritikk) så er det jo nettopp sofasliterne, ikke de som har andre grunner som gjør det vanskelig.
Og det er da drøssevis med sofaslitere som aldri kommer til å kunne kvitte seg med overvekten sin, selv om det skulle være "enkelt" i forhold til andre.
Eller mener dere med "gyldige overvektsgrunner" at sofasliterne bare kan ta seg sammen og så bli tynne?
Jeg er veldig enig med Glitter, hvis man er overvektig på grunn av en bakenforliggende årsak så har man ikke fedme. Man har en og den gjør at man er overvektig. Dette er egentlig et veldig interessant - hvorfor er det så lett i at man henger seg opp i symptomer i stedet for de bakenforliggende problemene? Er det fordi at symptomer er noe som aldri gir en fred, noe man må leve med på daglig basis? (Jeg tenker ikke overvekt nå, men generelt synes jeg det er et trekk på at man fokuserer på symptomer fremfor årsak)
Jeg har ikke lest linken enda, skal få gjort det siden.
I den perioden hvor vi har hatt sterkest overvektsøkning så har vi blitt dynget ned med informasjon om trening og kosthold. Det finnes knapt en avis eller ukeblad som ikke fronter disse temaene på forsiden, og henviser til ekspertise på det ene og det andre. Jeg kan ikke se at det hjulpet særlig mye totalt sett? Har det? Det er snart så jeg lurer på om det å legge temaet kosthold og slanking spesielt bort litt hadde hjulpet mer, enn overinformering. Få tilbake et mer naturlig forhold til mat, hvor man ikke sitter og kommenterer og tenker på maten og dets innhold når man sosialiserer og/eller spiser.
Haugtussa:
Nå har ikke jeg noen spiseforstyrrelse som jeg vet om, men det du nevner her har definitivt ikke hjulpet i forhold til min overvekt. Og jeg har gjort en del ærlige forsøk. Jeg synes litt av problematikken i møte med leger og folk generelt, at de sitter og tror dette som du sier er allmenngyldig slik du presenterer det her. Og om man ikke går noe særlig ned i vekt av å trene mer og spise mindre så smugspiser man, eller gjør noe feil. Min opplevelse av f.eks folk som har gått på GR-kurs er at de fleste må spise mer mat for å gå ned i vekt, ikke mindre. Jeg tror noe av nøkkelen for mange er sammensetningen av kostholdet, at man må luke ut enkelte ting, ikke nødvendigvis at man spiser for mye. Tabloide overskrifter som "spis mindre, tren mer" som en løsning på overvektsproblematikk blir derfor etter min mening ganske feilslått. I tillegg til at det kanskje kan bidra til flere overvektige, fordi folk blir fortvilet når de ser at "fasiten" ikke nødvendigvis hjelper så mye.
Ganske presist. Det er bare å se på bilder at folk fra noen tiår tilbake i tid, nesten kjemisk renset for fete folk. Men genetikk endres over tid av ytre årsaker. Og et barn født av et overvektig menneske i dag er sannsynligvis mer sårbart for fedme enn et barn født rett etter krigen.
Hva i all verden mener du her? At folk i dag er genetisk mer disponert enn barn født rett etter krigen? Og i så fall, hvordan i all verden skulle det ha skjedd?
Men hva om hun når fram til noen sofasittere? Er ikke det bra, i så fall?
Skal overvektige behandles som hellige kuer? Er det viktigere å skjerme de som er alvorlig overvektige enn å opplyse dem som har potensiale for å bli det om hvordan de kan unngå det?
Er det ikke sånn at det må et tonn med bullshit/svada til for å komme opp med et par geniale utsagn?
Nei, jeg syns rett og slett hun kan uttale seg skikkelig jeg. Hun kan si hva hun mener. All den tid hun snakker om fedme og overvekt uten å gjøre noen begrensninger vil jeg anta at hun mener alle som er overvektige. Jeg syns også det ser ut som det er det hun mener når jeg ser på det hun er sitert på.
Det vekker ikke akkurat umiddelbar tillit og seriøs innstilling til damen hos meg når hun omtaler folk som feite. Uansett om hun mener de med 5 kilo pluss eller de med 30. Hun gjør helt sikkert veldig mye bra, men hun sier søren meg en del dumt også. Hun har jobbet nok med overvektige til at hun burde vist litt mer sensitivitet i sin omtale av dem.
Sikkert noen som driver med slikt som kan dette. Et interessant eksperiment ville i så fall ha vært om et barn fra fete foreldre og et barn fra slanke fikk vokse opp i et likt mijø med likt kosthold helt fra starten av.
Folk blir ikke fete helt uavhenging av hva de har i seg. Mennesker som lever livet med gjennomgående begrenset tilfang av næring blir aldri fete. Men i samfunn med rikelig tilfang av både næring og kaloririke nytelsesmidler er det vel ingen rakettforskning at enklete etterhvert blir mer disponert for høy forbrenning enn andre. Også uavhengig av aktivitetsnivå. Alle kjenner vel folk som kaster i seg alt mulig og likevel holder linja og h..n som eser ut etter noen biter med sjokolade. Sistnevnte har gjerne fete folk i familen. Førstnevnte ikke.
Nå sier ikke jeg at det gjelder deg, eller andre her inne, men jeg syns det virker som det er mye fornektelse blant overvektige. Man sier at det ikke hjelper med bevelgelse, sier man siser sunt, men glemer å nevnte den posen med boller man også spiste, litt sånn utenfor.
Unyansert og tabloid, og selvsagt finnes det unntak og genetiske kombinasjoner som disponerer for overvekt, men sånn for de aller fleste av oss har hun rett.
:melder meg på blant de hverdagsfeite:
Jeg skulle gjerne hatt mer psykologi inn i dette feltet, ikke bare om triste bakenforliggende årsaker, men om motivasjon og selv-styring av atferd.
Nå har jeg skummet det KJ skrev, og jeg sitter med samme opplevelse. Hun bruker nedlatende beskrivelser om de hun omtaler, og oppfordrer samtidig til å unngå mobbing. :himle: Det blir litt som å si; "Kriminelle svartinger må se å komme seg ut av landet, men jeg hater rasisme altså."
Jeg har lagt merke til at enkelte synes ordet "feit" er et helt ok å begrep å bruke om seg selv og andre, da skjønner jeg også at man ikke nødvendigvis reagerer på måten KJ formulerer seg på. Jeg synes ordet "feit" er både negativt og nedlatende ladet.
Nei, det mener jeg ikke, men det er ikke sånn at lav forbrenning kun kommer av at man er genetisk disponert for fedme. Det kan være mange og sammensatte årsaker til ulikheter i forbrenning og/eller energiopptak. Det er likvel sånn at dersom kroppen tar opp mer energi enn den forbrenner går man opp i vekt.
Tenker du på survival of the fittest og sånt nå? Det tar vel litt mer enn 65 år å få til slike endringer. Hvis det skjer i det hele tatt mer. Antallet barn et individ får er ikke lenger avhengig av hvordan det fungerer - de aller fleste får omtrent like mange. Så noen grunn til genetiske endringer ser jeg ikke.
Ordet FEIT er et fælt ord. Det KJ prøve på ved å bruke det ordet er vel å kalle ei spade for ei spade. Det ho gløymer er at ved å bruke det ordet trakke ho på folk. Samtidig veit eg at eg var feit for 20 kilo sidan, men om nokon hadde kalla meg det hadde eg blitt lei meg. Akkurat der kan det vere at ho bommar.
Så enkelt er det. Og så må fete folk slutte å være så såre på begrepsbruken. Særlig voksne mennesker som burde kunne klare å ha et reflektert og selvironisk forhold til seg selv og sitt fysiske ytre.
:secret: Jeg tror Brutus tuller med begrepene. Det han sikkert mente å si, er at genetiske predisposisjoner i større grad kommer til uttrykk i et samfunn hvor de som har anlegg for å legge på seg, får tilgang til nok mat for å gjøre nettopp det. Og det er jo et glimrende eksempel på samspill mellom arv og miljø.
Nå vet ikke jeg hva _Brutus mente, men det som jeg synes er spennende er jo dette med at de mener at man kan endre genene (de "slår seg av eller på") på grunn av miljøet. Artikkelen: "Kan miljø skru på fedme-gen?" er interessant synes jeg.
(Ser ut som ordet epigenetikk er fellesbetegnelse for dette på norsk?)
Nå har jeg heller ikke reagert på dine uttalelser. Det jeg reagerer på er bombastiske uttalelser om inn/ut-regnskap og mindre mat osv., som for mange rett og slett ikke stemmer. Jeg er ikke i seg selv opptatt hva som er sårende eller ikke for overvektige, egentlig. Jeg er opptatt av å nå de man kanskje trenger å nå aller mest. Og da er det viktig å formulere budskapet mest mulig riktig, og litt mer nyansert. For når man leser "det er et inn-ut-regnskap finito", og dette rett og slett ikke stemmer for en selv etter iherdige forsøk, så er det lett å gi opp - og gi f.
Sånn ellers må jeg si at jeg synes det er helt virkelighetsfjernt av KJ å si at det er tull å opparbeide seg kompetanse på overvektsproblematikk (f.eks via utdannelse), og at man kun bør se på forebygging. Det er en ganske nedlatende holdning til de som allerede sliter med sykelig overvekt, som kanskje er mer dødelig enn mange andre situasjoner hvor det er naturlig å tilby hjelp. Jeg er sosionom, jeg vet selvsagt hva hun snakker om. Jeg tror imidlertid hun overdriver virkningen av selvoppfyllende sykdomsprofetier, hvor man setter seg ned som sykelig overvektig og sier: "Jeg er syk. Ikkeno å gjøre med." Jeg er også skeptisk til et rendyrket sykdomsperspektiv på rusavhengighet. Men jeg kunne aldri i verden sagt at vi ikke må la folk utdanne seg til kompetanse på rusavhengighet, at vi kun må fokusere på forebygging. Hva slags menneskesyn er det?
Men siden du er villig til å bruke ordet om deg selv, så viser du jo at du synes at bruken av ordet er greit. Jeg omtaler ALDRI meg selv eller andre som feit.
Nei, så enkelt er det ikke. Og du, folk som er overvektige vet det nok veldig godt sjøl uten å skulle kalles feit, altså. Jeg er ikke nærtagende på egne vegne, føler meg ikke truffet, jeg synes bare det er unødvendig og respektløst å omtale folk som feite.
Hva er det hun er redd for? At dersom det finnes kompetanse på området, så vil plutselig ingen bry seg om kropp og helse lenger, fordi det da vil stå noen parat til å hjelpe når vektproblemet er et faktum? Er hun redd for et "spis først, få ekspertene til å hjelpe deg siden"-samfunn? :vetikke:
Korfor? Fordi eg følte meg tung, kvapsete, brukte 46 i bukser og følte meg ganske fæl og feit. Det var min følelse om meg sjøl. Kanskje feit er meir en følelse for meg?
Ja, og nettopp derfor bør man kunne klare å se på det med et glimt i øyet. Skjønner ikke hva godt det kommer ut av å la seg hisse opp over Kari Jaqueson. Sett fra mitt ståsted ser hun ut som en som er nyfrelst på en eller annen slags slanke og trenefetisj og har vært det i 20 år. Ikke ulikt han der predikanten på TV2, ekkelt påtrengende. Egentlig en helt latterlig skikkelse. Men det hun sier om slanking er jo elementær bilologi. Er du fet og vil bli tynn, så lytt til henne. Er du fet og føler at det er trivelig så lukk øra. Erkjenn at du blir kvalm av gulrot og babyjogging og slikt tull! F.... off Jackeson, jeg er fet og det skal du gi b....e f...n i!
Gjør du deg bare til, eller har du virkelig ikke forstått at kropp og overvekt handler om mer enn et fysisk ytre?
Jeg reagerer fordi det ikke nyanseres og derfor skapes et bilde av at alle som er overvektige kan bare ta seg sammen og slutte å spise burgere og få den feite ræva si opp av sofaen. Du kan ikke se på noen om de har slitt med spiseforstyrrelser siden de var tretten. Dager uten krykker kan ikke noen se på meg at jeg har bekkenløsning. Stoffskifteproblemer gir ikke utslag i en stor turkis S i pannen på de som har det. Derfor så er det problematisk med generaliseringer av denne typen. Og det som stikker er ikke at Kari sier en litt dum ting, det som stikker er det å tenke på at menneskene jeg tar t-banen med på vei hjem fra jobben i dag har lest dette og bedømmer meg og andre overvektige ut fra denne "kunnskapen".
Jeg var feit. Ja, smellfeit. Sånn som folk snur seg etter på gata. Og jeg hadde et helt grusomt kosthold, et naturlig resultat av at jeg brukte mat som et redskap for selvskading. Tvangsspising kaller de det, visstnok. Jeg spiste bevisst den aller verste maten, fullt klar over hva den ville gjøre med meg, for å oppnå nettopp det alle andre vil unngå: Å bli så feit og ekkel at ingen vil ha noe med meg å gjøre, fordi jeg ikke var verdt noen ting. Jeg er rimelig sikker på at KJ ikke sikter til meg eller andre i samme situasjon når hun skriver dette. Eller, det er det jeg sier til meg selv så jeg ikke blir så sint.
Nå er jeg ikke feit lenger, nesten ikke overvektig heller, og jeg er evig takknemlig for at jeg fikk det verktøyet jeg trengte for å komme ned i akseptabel vekt. For det er der det ligger: Mennesker som sliter med overvekt uansett grad må få verktøy til å takle overvekten sin og hjelp til å gjøre noe med den. Vi trenger forståelse for dette, ikke fordømmelse. Først da kan vi faktisk få gjort noe med dette voksende samfunnsproblemet.
Kan dessverre for lite om bekkenløsning og spiseforstyrrelser. Så må melde pass der. Er det slik at bekkeløsning har en korelasjon til å akkumulere fedme? Eller er fete mer utsatt for det?
Hvis man ikke kan løpe, sykle, jogge, danse, gå på ski, trene aerobic og går med kroniske smerter, så er det hakket vanskeligere å forbrenne kalorier gjennom økt fysisk aktivitet og trening. Og nei, det later ikke til å være sånn at overvektige er mer utsatt for å få det i utgangspunktet.
Det er ingen som nekter på dette. Poenget er å finne ut hvorfor folk fortsetter å spise den posen med boller, leve i benektelse og gråte av skam når de ser seg i speilet samt la andre behandle seg som dritt fordi de føler seg mindre verdt som mennesker på grunn av vekten.
Bollene er ikke så gode at de forklarer mangelen på grep.
Da burde jo rullestolbukere være i faresonen. De fleste rullestolbrukere jeg har sett er radmagre folk. Jo mer motorisert farkost, jo tynnere...Sikkert noen parametre jeg ikke får med der da, medisinering etc.
Det KJ skriver i artikkelen sin stemmer så godt overens med de som bare kan spise litt sunnere mat og trene litt mer. Problemet er at det stempler alle overvektige som late og giddalause. For mange er det grunnen, men for mange er det bare en konsekvens av noe større.
Jada, et godt poeng det. Men det blir litt som med negerdebatten. Man kan ikke sin mørk, farget, afrikaner, kenyaner. Eller muslim vs muhammedaner. Avsenderen kan til slutt ikke få frem et eneste poeng av frykt for at noen skal ta anstøt. Mottakeren bør også ta høyde for at avsenderens intensjoner ikke nødvendigvis er dem mottakeren oppfatter/ønsker å oppfatte.
Uttalelsen din var ikke ment som et svar på at jeg trodde du snakket om mine uttalelser. Jeg brukte bare din setning for å spinne videre.
Nå skjønner jeg ikke helt hvorfor det ser ut til at du prøver å dytte dette inn med teskje til meg, all den tid jeg har skrevet nøyaktig det samme i så godt som alle mine tidligere innlegg i tråden.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.