Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Men altså: Fedme som fenomen er jo noe som har eksplodert de siste 20 årene. Hvis dette i stor grad skyldest psykiske problemer hos de med fedme, hvorfor er det slik at det er så mye mer nå? Er det mange flere med psykiske problemer? Hvordan taklet man psykiske problemer før da?
Personlig syns jeg det virker litt for lettvint å bare skylde på bakenforliggende psykiske problemer. Selv tror jeg den viktigste årsaken er en usunn livsstil, og det virker på meg som mange fornekter det. At man kan få psykiske problemer av en usunn livsstil og overvekt derimot, det tror jeg gjerne.
Hadde jeg (og moren min) visst mer om kosthold da jeg var barn, så tror jeg ikke at jeg hadde havnet i det uføret jeg er i nå. Det er jo ikke umulig å jobbe seg ut av spiseforstyrrelser heller, men det er litt mer komplisert enn å si at man må "skjerpe seg". Det er jo det KJ sier i dette innlegget.
Ah - den er i det minste enkel å svare på. Jeg bare leste setningen og trykket på quote fordi jeg skulle kommentere den - uten at tilbakemeldingen egentlig var spesielt til deg.
Nå fikk jeg helt sykt lyst på boller. :gaah: Men det er ikke godt nok til at jeg a) tar sjansen på å spise gluten, og b) gidder å bake noen. :knegg:
Men tilbake til tema. Det trenger ikke være psykiske problemer bak ethvert tilfelle av overvekt for at man skal kunne verdsette mer fokus på psykiske og atferdsmessige aspekter ved helsevaner.
Glimt i øyet, ja. For det er superartig for de som er overvektige at "eksperter" som Kari Jaqueson og veldig mange andre gir inntrykk av at det bare er å droppe bolleposen og jogge, så blir en så tynn atte. Disse folkene er opinionsdannere, og det vet de veldig godt. KJ har jobbet mye med veldig overvektige folk, mange ser på henne på tv, hun har gjennomslagskraft og burde tenke mer på hva hun sier.
Det er jo sant det, at om hun fremstår som en som har peiling på overvekt (noe hun tydelig ikke gjør) så gir det dårlig signaleffekt til resten av befolkningen som slett ikke har så stor peiling på overvektsproblematikk. Det er jo et godt poeng.
Men som en av de som hun helt sikkert tenkte på, som ikke har noen god grunn til å ha noen kilo for mye så lurer jeg på:
Hva tenker dere som har credentials i orden om denne gruppen? Som bare på en måte glemmer av i hverdagen at man ikke skulle ta isporsjon nr 2 og som ikke går inn i skam eller noe, men sånn oops, der skjedde det igjen gitt. Og som heller stikker på kino med en venninne i stedet for å løpe en tur. Hva tenker dere som sånne? Er det bare å ta seg sammen for sånne? Har sånne som jeg grunn til å bli sår når det blir påpekt av vi er late og giddaslause, som Tjorven kaller det?
Penget mitt var at man kommer ingen vei med å sette seg ned å gjøre seg til offer. Det er jo en trend i dag at man ved første korsvei skal inn i skallet sitt og bli fornærmet. Om du er giddalaus eller ikke er det kun du selv som avgjør. Vil man bli slank har Jaqueson en oppskrift på det. Hun lever av det. Etter som jeg leser det så beveger hun seg ikke inn på psykiske årsaker eller folk som er bevegelseshemmet av ulike grunner. Utgangspunktet er vanlige, overvektige folk som ønsker å slanke seg.
Noe av poenget er vel at man ikke kan se på utsiden hvem som tilhører hvilken gruppe, og det gjør det litt vanskelig å komme med sånne stigmatiserende uttalelser.
Jeg tror jo at jeg (med stor glede) er på vei inn i lat og giddalaus-gruppen. Jeg føler at for min del er det nå (snart) et spørsmål om å ta meg sammen. Det har ikke vært det tidligere, men nå er det så enkelt. Nå har jeg ryddet opp i hodet, og det er nå over på meg å rydde opp i resten.
Tja, jeg stikker ikke ut og løper en tur særlig ofte, men jeg er hverken lat eller giddaløs, slik jeg ser det. Ikke feit heller, men det er nå så. Jeg synes det blir for enkelt å konstatere at man er lat og giddaløs bare fordi man ikke trener også jeg da.
Så det er helt greit å kalle folk som hverken har bekkenløsning eller spiseforstyrrelse for lat og giddaslaus? Da er det superenkelt pr def å gå ned i vekt?
Nei, langt ifra. Hvor tar du det fra? Slankepresset er noe må man ta ansvar for selv, hvorvidt du skal la deg såre av ulike ideal som skapes. Om du er fet eller tynn er for de fleste revnende likegyldig, like mye om du er rød eller rosa. Men slik jeg oppfatter det ØNSKER veldig mange kvinner å slanke seg. Og altfor ofte blir man sittende å dyrke en oppfatning av moteverdenens syke, homoskapte kvinneideal som sykt og umenneskelig og seg selv som normal, frodig kvinne. Samtidig som man selv så inderlig vel skulle ønske at man var noen kilo lettere. Ja, da tilbyr Jaqueson en oppskrift på å oppnå det. Ser det helt uavhengig av om man liker tynne eller fete folk. Trives du med litt former så overse det. Vil du bli kvitt noen kilo så har hun noe å tilby. Personlig synes jeg hun er både falsk og påtatt. Det er sikkert et medieskapt bilde av henne. Ikke desto mindre innser jeg at hun har mye mer for seg enn alskens pjatt fra karbohydratgrekere og pulverentusiaster av ulike slag.
Jeg tenker at du ikke trenger å ta av deg en eneste kilo om du ikke føler noe behov for det, men at jeg liker deg så jeg håper du spiser noenlunde fornuftig og gymmer så hjerte og lunger greier noen år ekstra sånn at også kommende generasjoner kan knegge og si WWED.
Jeg syns igrunnen at alle skal lee litt på seg og få i seg nok næringsstoffer jeg. Fordi det er bra for dem.
Jeg sliter med å gå ned i vekt. Nå er jeg ikke FEIT for å bruke det ulekre ordet, men har mine 10-12 kg for mye.
Og jeg vet nøyaktig godt hvorfor det er sånn også, og Kari Jackeson har rett i alt og ett når det gjelder meg.
Jeg greier det allikevel ikke, men jeg har bare godt av å høre at det faktisk er mitt ansvar hva som kommer inn i min kropp- det er MITT ansvar å trene.
At jeg da velger å ligge på sofaen og spise potetgull er jo rett og slett idiotisk, men jeg gjør det allikevel.
At noen påpeker at det er mitt ansvar å gjøre noe med det synes jeg er helt OK.
Selvsagt ikke. Man kan fint være psykotisk, deprimert, overarbeidet, mishandlet, jævlig stressa eller mangle barnevakt eller rett og slett hate å trene om man mangler bekkenløsning eller spiseforstyrrelse.
Enig. Hva skal det være godt for?
Jeg synes heller trening skal være så tilrettelagt og så tilgjengelig og ikke minst så gøy at folk ikke lar seg stoppe jeg. Feks syns jeg trening i arbeidstiden høres veldig smart ut.
Trening i arbeidstiden er genialt! Ser konkrete resultater av det på egen arbeidsplass, der folk som ellers ikke har trent benytter seg av muligheten og blir kjempemotiverte.
Trening i arbeidstida hadde vore genialt men, om en ser vekk frå sjukefråveraspektet som er min kjepphest, så går det vel også ei grense for kva ansvar arbeidsgiver skal ta?
Jeg synes rett og slett dette er vanskelig å uttale seg om. :gruble:
For ett år siden var jeg 140 kg. Det sier jo seg selv at man ikke har et helt greit forhold til mat da, når man kommer dit. Men likevel føler jeg selv (men det kan jo hende jeg tar feil?!) - at jeg ikke spiste sånn sykt store mengder usunn mat. Jeg spiste jo for mye, særlig av godteri og sånn, men det var jo ikke sånn at jeg satt og trykket i meg store mengder mat hver dag uten å bevege meg. Jeg har stort sett alltid trent, også når jeg var veldig stor. Men jeg hadde likevel ingen problemer med å legge på meg 20 kg på 2 mnd. :gal: Og da føler jeg at det må være noe feil med gener og kropp også. Ikke bare det at jeg er lat og glad i mat. :vetikke:
Jeg synes KJ har noen poenger. Men hun kommer ikke så veldig godt ut av det når hun formidler de. :niks:
Poenget som jeg prøver å få frem er at selv hos de som er overvektige med kompliserte grunner så er det ofte lite forståelse overfor de som ikke har noen "godkjent grunn" til å være overvektig. Det er hverken depresjon eller overarbeiding eller mishandling eller stress eller noe som helst. Det er mange som ikke får det til likevel. Og som da helt klart er i "lat og giddaslaus"-gruppen.
Og jeg synes det er synd, mest fordi det gjør at folk jager etter en grunn til at de er overvektige, blir lei seg når de ikke har for lavt stoffskifte og slikt (og ja, det er supervanlig at det er en ønsketenkning blant folk) for da hadde det vært en god grunn.
Det er rett og slett vanskelig å gå ned i vekt. Akkurat som det er vanskelig å slutte å røyke. Det er vanskelig å endre livsstil rett og slett for absolutt alle, uansett årsak. Det er poenget mitt. Og når folk blir veldig sinte over at man kan bli kalt "lat" selv om de har en "god grunn" ja, så sier man jo noe om de som ikke har en åpenbar grunn også.
Men hvis det er gener, hvordan skal det da endre seg etter at man er slankeoperert? Det en slankeoperasjon gjør, er jo nettopp å begrense mengden mat man kan ta til seg. Hvis det er genene burde man jo bli like overvektig igjen etter en operasjon.
Nei. Det skjer noe hormonelt når man opererer også. :nemlig: Blant annet hormonene som styrer metthetsfølelsen. Og det er visst en av de viktigste årsakene til nedgangen. Dessuten klarer jo kroppen rett og slett ikke å ta opp nok til at man legger på seg like fort da.
Jeg synes det å være ekstremt overvektig var såpass ubehagelig og krevende at det egentlig krevde ganske mye innsats å være det. Mye lettere å ikke være det. :nemlig:
Egentlig blir jeg overrasket over at folk blir lei seg for å ikke ha en diagnose. Og skjønner kanskje bedre hvorfor legen jeg var til ikke tok meg seriøst da jeg faktisk hadde stoffskiftefeil - hvis han hadde mange pasienter der som prøvde å trasse gjennom en grunn til overvekten sin.
Det er jo kjempefint å ikke være syk. Da har man jo alle forutsetninger for å lykkes med en endring og faktisk bli i bedre form. Slitenheten som følger med stoffskiftesykdom er jo en elendig nisse å ha på lasset om man skal ned i vekt, og kiloene må jo jobbes av om man har feil på stoffskiftet også.
Har kanskje det intense ønsket om en diagnose noe med skam å gjøre? At de trenger noe som kan lette skamfølelsen de har? :gruble:
Selv måtte jeg lære om mat og lære hva jeg skulle spise for å være mett og enda gå ned i vekt. Det hjalp. Samt sunn nok mat til at jeg orket å trene.
Sorry, jeg var upresis. For meg så går mengde og evne til å ta opp næringstoffer litt ut på ett. Det er jo snakk om begrensning begge deler.
Hvordan endrer det noe hormonelt? Og i såfall, er det forskjell på hvordan en slik operasjon virker på menn og kvinner?
Det gjør jo uansett ikke noe med genene, og hvis det var slik at mengde ikke spilte inn før man ble slankeoperert, bare gener (eller mest gener), så ville en slankeoperasjon ikke gjort at man ble normalvektig.
Det påvirker hormonene som styrer metthetsfølelsen. Men jeg tror kanskje ikke det varer forever, for å si det sånn. vetikke:
Jeg tenker bare at om en venninne jeg kjenner som aldri har slanket seg i hele sitt liv skulle ha spist det samme som jeg gjorde i 2 mnd er jeg ganske sikker på at hun ikke hadde lagt på seg 20 kg. Jeg tror noen er mye mer disponert enn andre. Jeg tror kanskje det kan være årsaken til at operasjon for noen fungerer sånn at man raser ned og havner på matchvekt, mens noen ikke går ned like mye, og fortsatt vil lande på en bmi i toppen av det som kalles normal bmi. :nemlig:
Jeg spiser jo MINDRE mengde nå. Det er jo ingen tvil med mindre magesekk, og i tillegg tar jeg ikke opp alt av det jeg spiser en gang. Så da går man jo ned. Så selv om jeg hadde spist samme mengde UTEN operasjon som jeg gjør nå, ville jeg fortsatt fått i meg mer.
Jeg tror du har rett, det må ha noe med gener å gjøre også. Jeg har sommerferie i nesten to mnd, og kostholdet sklir ofte veldig ut da. :innrømmer: Seine og ganske usunne middager middager, masse familiebesøk, myye snop, og mye mindre trening enn ellers. På tross av en skremmende usunn og slapp livsstil om sommeren, er det meste jeg har gått opp 5 kg. 20 kg på 2 mnd hadde jeg ikke klart om jeg hadde gått inn for det, altså. :niks:
Opplysende. Føyer seg inn i rekken av forklaringer på forkjellene på fedme i ulike sosiokulturelle grupper. Halvfabrikataspisende mennesker er vel også større konsumenter av godis, trener mindre, lavere utdanning and the list goes on.
Har vi mange profilerte fete akademikere? Marit Kristensen, Jesper Juel, Erna er vel akademiker. Pølse Hansen har vel ikke så lang akademisk karriære.
For sånne som meg som er 10 kg +/- overvektig, så er det ikke så mye å skylde på annet enn latskap. Men om man er syklig overvektig og ikke makter å gjøre noe med det, er deprimert osv, så er problemet langt mer sammensatt, og kan i tilfeller kalles en sykdom.
Men det er jo mange som bare er noen få kilo overvektig, som er det av ganske komplekse årsaker. Det blir jo helt feil å si "men du har jo bare noen få kilo å gå ned, så husjt ut av sofaen med deg."
Klart gener spille en viss rolle. Jeg også legger på meg fort, men jeg har for lengst sluttet å sammenligne meg med andre. Jeg er en som legger på meg fort, og jeg må enten akseptere å være litt tyngre enn folk flest, eller jeg må trene mer. Det betyr ikke at jeg er spesielt unormal, sånn jeg ser det. Men klart, det er jo ikke kult heller. :o
Jeg har selv hatt litt anstrengt forhold til mat, men det betyr ikke at jeg trente nok. Det var heller ikke lett å være så fokusert på dette, men jeg burde helt klart trent mer, uansett hvordan jeg vender og vrir på det.
Sier ikke at man skal si "men du har bare noen få kilo å gå ned, så husj ut av sofan". Jeg sier at om man vil gjøre noe med det selv, så er det vel stort sett det som må til.
De samme årsakene som gjør at man blir 20-30-40 kilo overvektig eller sykelig undervektig. Jeg har møtt svært spiseforstyrrede mennesker som har sett helt normalvektige ut, men som likevel har et helt føkka forhold til mat. At de ikke har blitt ekstremt over-/undervektige har mye med "flaks" å gjøre, at akkurat den måten spiseforstyrrelsen slår ut på på dem, tilfeldigvis gjør at de ikke har gått ekstremt mye opp eller ned i vekt.
Selvfølgelig er det sånn for noen. Men majoriteten er late (som meg), det er jeg ganske sikker på. Blir feil å si at alle som er overvektige sliter med psyken også.
Jeg tror det er veldig mange som er glad i god mat og kos, men mindre glad i treningsapparatet som står der til spott og spe, hjemme i stua....Har jeg hørt. :flau: Det er tross alt mange som lykkes med å gå ned i vekt livsstils endringer også. Både mennesker med ekstrem overvekt, og de som bare har litt for mye. :)
Men da kommer jo de til henne. Da ER de jo oppe av sofaen. Kommer folk til KJ for å gå ned i vekt, så bør hun behandle dem med respekt, og holde tåta om hva hun tror er ev. årsaker til at akkurat denne personen er overvektig.
Jeg har hatt PT selv. Han var flink. Lyttende. Hadde ingen quick fix-løsninger til meg. Ei eller ba han meg komme meg ut av sofaen og spise mer tomat og mindre pottis. Men han svarte selvagt ærlig når jeg stilte direkte spørsmål om mat og trening, han støttet meg og ga meg kred. Og det var det jeg trengte for å bli i bedre form og gå ned litt i vekt. Ikke en bedrevitende person som mente at jeg selv bare gjorde alt feil og at bare jeg gjorde som vedkommende sa, så ville alt bli honky dory når det gjaldt kropp og mat.
Hvis noen spør KJ "Hvorfor tror du jeg er overvektig?" og hun svarer "Fordi du spiser for mye og rører deg for lite", så er jo det 1) et kanskje helt feil svar eller 2) kanskje et korrekt svar, men like fullt et meningsløst svar, da det ikke hjelper den overvektige noe som helst på vei.
Det er masse vanskelige og viktige greier i livet som jeg synes er kjempelett og som jeg fikser uten problem.
Det å gå ned i vekt, synes jeg er kjempevanskelig og jeg får ikke dreisen på det i det hele tatt. Til tross for at jeg er veldig lei meg fordi jeg er overvektig og det ødelegger livskvaliteten min.
Jeg er inderlig lei av å føle meg nedvurdert fordi jeg ikke får til dette. Andres nedvurdering er hele grunnen til min skamfølelse. Det er lite som er så destruktivt som skamfølelse.
Og Kari Jaqueson er sikkert flink til mange greier, men hun er en enkel sjel.
Det blir som å slå fast at om man er blakk så står ikke forbruket i forhold til inntektene. Det er jo greit nok det - det er sant. Men dersom inntekten er på 1000 kroner i måneden så er det mer som skal til enn å endre forbruket.
Saken er at noen av en eller annen grunn spiser mer enn de trenger. Fikser man behovet for å spise mer enn kroppen trenger så gjør de det ikke mer. Og da går vekten ned. Jeg skal ikke krangle på fysiske lover - til tross for at jeg faktisk kan det. :knegg:
Men greia er at de fleste syns jo det er ålreit å være kjernesunn, frisk, rask og energisk. Lilevel lar mange være å bli det. Man bør finne ut hva som stopper dem i å ha det bra, istedenfor å bygge oppunder at de er late idioter. Hadde de vært late idioter så hadde de vel gått inn for å ha det bedre da?
Har bare lyst til å komme med en liten digresjon fra hverdagen her. Det er jo en kjennsgjerning at folks oppfatning av kosthold er veldig avhengig av hvor man står sosialt. I barnehagen er det veldig fokus på det her med kosthold. Likevel krasjer det ofte med vikarer og andre sine egne matvaner, som kjent lavtlønnet og omflakkende arbeidskraft bosatt i drabantby øst. Fikk spørsmål om hva jeg syntes om godteri til barna. Så jeg svarte som sant var at jeg synes det er noe tull. Hvorpå det ble himlet litt og "...litt godteri hører da med til vanlig sunn norsk husmannskost..." :eek::eek::D
Så det handler jo litt om hva folk anser som ok. En sjokis her og litt chips der, hvis man ser isolert på det virker det lite. Men målt opp mot null inntak blir det en del. Og når inntak av slikt blir en del av kostholdet i barnehagen har man vel kommet litt skeivt ut. Ansatte med colaflasker i fellesarealene, tyggis og pølse fra kiosken til lunsj hjelper vel heller ikke særlig :rolleyes:
Men nå er det jo faktisk sånn at overvekten er et samfunnsproblem som belaster nasjonens budsjetter med store summer. Jeg synes det er på sin plass med en påminnelse om at det man unngår overvekt ved å spise sunt og trene jevnlig. Det er muligens opplagt for alle FPs lesere, men det er faktisk ikke alle som ser sammenhengen i samme grad. Men man godt formulere seg litt bedre enn KJ.
Det er ikke vanskelig å se at KJs fremgangsmåte ikke passer for alle, men for min del så vil jeg si at det funker fint. Å få et tupp i rumpa er egentlig akkurat hva jeg trenger, og det er kjipt, men opplysende å lese at det jeg bruker som unnskyldninger ikke egentlig er noen unskyldning. Hadde jeg hatt råd til en PT som kunne slept meg rundt på joggeturer så hadde det vært flott. Jeg er utrolig dårlig på å presse meg selv, fordi jeg ikke syntes trening er morro.... :sparke:
Jeg synes ikke KJs fremgangsmåte er ok selvom den kan appellere til noen. På samme måte som jeg er sikker på at ganske mange ellers i samfunnet blir sure hvis jeg slenger ut noe om en bredspektret gruppe fordi jeg vil treffe noen få som tilfeldigvis også inngår i utvalget.
Å forkaste forskningsresultater fordi man selv høylytt vil synse i vei om at genetikk ikke har noe å si er jo bare stappteit. KJ kan ganske sikkert veldig mye, men å innse hvor hennes kompetanse slutter og andres begynner er hun tydeligvis ikke god på. Den samme vurderingen ser det ut til at media sliter med også.
Det vil ikke si at man skal leve livet som offer og "rammet" av egen fedme, men hvorfor denne antagelsen om at det er slik folk vil bruke korrekt informasjon om egen helse? Alle andre greier folk er genetisk disponert for og får vite om det, har jo en tendens til å utløse noe helt annet enn "gi blaffen"-holdning? Mitt inntrykk er at det heller skaper en økt bevissthet og at folk justerer livsstilen sin etter det.
Så hva er da galt med å kunne si at "I vår familie har vi lettere for å legge på oss". Eller, som jeg mistenker i min slekt etter å ha sett gamle familiebilder av folk som i følge KJ skulle ha vært tynne som fliser men langtifra var det: I vår familie tåler vi ikke karbohydratrik mat så godt. Oldemor og oldefar fikk 10 barn. Han var tømmerhogger. Maten var nok poteter, poteter og litt poteter til. Hva søtsaker angår var det appelsin i julegave og slike ting. Så overvekt fantes da også og selv om økt tilgjengelighet har sine ulemper når man står i butikken og skal velge, så har det jammen også noen fordeler. Og kombinert med litt bevissthet om arven man bringer med seg, kan det være en vinnerkombinasjon. I alle fall om ikke man tror på idiotiske påstander om at genetikk er irrelevant for "trimdronninger" som tror verden er slik de synes den skal være.
Eller kan det være slik at mange års jojoslanking gjør at det er lettere å legge raskt på seg igjen - at forbrenning, sultregulering etc. kommer i ubalanse på et vis? Og sies det ikke at kroppen alltid vil strebe etter den høyeste vekten den har hatt? :vetikke: (Jeg har i grunnen alltid trodd at det definitivt finnes genetiske årsaker til at noen legger raskere på seg, men det er jo lite som er avklart rundt dette.)
Det er flere faktorer. Men det er genetisk også. Eller noe annet enn genetisk som også likevel beskriver grunnleggende forskjell.
Jeg kan fint legge på meg fire kilo i uka. Null problem.
Et år testet vi å fete opp Drammen. Jeg foret ham med alle mine beste triks for vektøkning i to uker. Han spiste til han var uvel pluss litt. Ribbe ble skyllet ned med cola og sjokolade.
Resultat etter to uker: En halv kilo ned.
Meg med to uker med mye brød- potet og karbobasert mat, men ikke godteri: Syv kilo pluss.
Og sånn bare for gøy: Da stoffskiftet mitt røyk trente jeg seks timer i uka. Halvt om halvt styrke og spinning. Noe av styrken var nakke- og skulderrehabilitering og dermed ikke veldig tungt men resten var med god intensitet.
I tidsrommet spiste jeg lavkarbo. Temmelig ekstremt lavkarbo også.
Jeg spiste dessuten lite. 1300-1500 kalorier per dag. Da er olje/smør til steking for eksempel tatt med i regnestykket.
Forresten - jeg kan innrømme at jeg er lat nå isteden. Nå trener jeg det halve og spiser mye mer. Men nå er stoffskiftet medisinert så da legger jeg ikke på meg likevel.
Nemlig. Noe KJ ikke tar særlig høyde for i sine tabloide uttalelser. Skal jeg høre på noen er jeg avhengig av at det er litt tankekraft bak ytringene. At KJ kaller folk giddalause og late, kan da umulig føre noe bra med seg.
Eller, guri, så heldige vi er, hva skulle vi gjort uten KJ. Hadde det ikke vært for henne, hadde jeg lagt på sofaen enda! Nei den dama kan få sagt det, altså. :rørt:
Man går ikke automatisk ned i vekt i racerfart om man får medisiner for stoffskifte heller. Alle kiloene må fremdeles jobbes av - og da jobber man i motvind hele veien.
Jeg har ergret meg over måten KJ uttrykker seg på det meste av natten og skulle ile inn og nyansere. Men så hadde jo det fine smilefjeset sagt alt som trengtes å si mens jeg druntet:
Dessuten har jeg endel meninger omkring dette med å få trening inn i hverdagen. Gå til jobb f.eks, parkere litt lenger unna, hoppe av to stopp for tidlig etc. På jobben hos meg var jeg med på å opprette en bevegelsesgruppe, hvor vi altså har fått fri en time i uka for å trene. Det kan være oppsatte gåturer eller trening på senteret. Resultatet etter et år? Svært fornøyde ansatte som har kvittet seg med noe av den dårlige samvittigheten for å ikke være i bevegelse og fornøyd bedrift som ser en klar nedgang i fravær knyttet til belastningsskader (rygg/nakke/skuldre).
Jeg tar medisiner mot lavt stoffskifte, men er ikke overvektig. Jeg husker jeg gikk ned litt i vekt da jeg begynte med medisinene, type 3 kg kanskje, og jeg mener å huske å ha lest at noe rundt det er den vektnedgangen man kan regne med som følge av stoffskifteregulering.
Det jeg savner anerkjennelse for er at det faktisk finnes et utall årsaker til overvekt. Det rent banalt fysiologiske er muligens det samme (laaangt utenfor mitt fagfelt), men generalisering fører sjelden noe godt med seg. Når det i tillegg er krydret med ymse fornærmelser (jeg stiller meg bak Divine og reagerer kraftig på et sånt begrep), så kommer rett og slett ikke budskapet frem.
Det siste jeg trengte som overvektig var nok en påminnelse om at jeg var lat. Man er selvsagt forskjellig, men jeg følte skam pga den følelsen selv. Jeg tenker at det er mer nyttig å komme med rene fakta enn å spille på gamle myter. Hvis målet er å hjelpe de som vil hjelpes da og ikke bare å komme i avisa.
"Selv moderat lys i soverommet kan føre til 50 prosent mer vektøkning enn for dem som sover i mørket, viser forsøk på mus over en åtte uker lang periode, utført ved Ohio State University.
De amerikanske forskerne tror lyset om natta resulterer i stoffskifteproblemer som påvirker appetitten.
Selv om det ikke var noen forskjell i aktivitetsnivå eller daglig matinntak, ble musene som levde med lyset på om natta fetere enn de andre, sier Laura Fonken som har ledet arbeidet med forskningsrapporten.
Det var noe med lyset om natten som gjorde at musene i vår undersøkelse ønsket å spise til gale tider for skikkelig å kunne fordøye maten, sier professor Randy Nelson.
Dersom resultatene blir overført til mennesker, virker det som om spising sent på kvelden utgjør en særlig risiko med tanke på overvekt, sier Nelson.
Undersøkelsen er gjengitt i siste utgave av tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences. "
Nå tramper jeg antageligvis i salaten (som vanlig :rolleyes:), men jeg synes det er utrolig rart "alle" alle som er veldig overvektige (BMI opp mot 40) har psykeiske problemer, psykiske traumer og/eller spiseforstyrrelser.
Jeg kan selv gå opp 10 kg ganske lett, og om jeg ikke snur og tar meg selv kraftig i nakken, så fortsetter jo vekten oppover. Uten at jeg sliter verken prykisk eller har spiseproblemer, jeg er bare en av dem KJ snakker om. Som prioriterer kos fremfor slit og som dermed får ekstra kilo å bære på.
(Nå er de forresten på vei av, og det er søren meg ikke lett.)
Det er vel akkurat slike uttalelsar som får KJ til å utbasunere det ho gjer. "Eg er overvektig fordi eg søve med lyset på, for dei blei nokre mus i Amerika. Og eg MÅ ha lys på om natta for å ikkje bli redd."
Det interessante er jo om desse hadde dei type problema på BMI 26, 29, 31, 37? Eller kom dei på 40 liksom? Er det lettare for slike som deg og meg med ti kilo pluss og akseptere at det handle om latskap og kosesjuka muligens?
Eg kunne sikkert klart legge på meg 10 kilo i tillegg til dei ti kosekilo mine, havne på BMI på 30 og ikkje ha det fnugg av trøblete forhold til mat. Og eg trur vi er mange slike rundt om.
Jeg har i grunn ingen av delene jeg. :vetikke: Jeg har nok hatt et litt koko forhold til mat, men jeg har aldri sett på meg selv som en person med spiseforstyrrelser. Men jeg har jo slitt psykisk av ulike årsaker opp gjennom åra, og har nok brukt maten litt. Men ikke sånn at det har vært helt ekstremt. :niks:
Forskjellen er nok i at selv om jeg og en annen person feks spiser det samme og trener det samme, så betyr ikke det at vi havner på samme nivå ift vekt. En av oss kan fint gå opp mens den andre kanskje kan gå ned.
Noen kan spise ganske mye og ikke trene, uten å gå særlig opp i vekt. Andre går ekstremt lett opp, uten å ta helt av ift mat.
Hva som har ødelagt ting for meg vet jeg ikke. Om det kan være at jeg er arvelig belastet, om det er de utallige slankekurene som har føkka opp forbrenningen helt.. jeg vet rett og slett ikke. Men jeg vet at vekta mi fyker VELDIG fort opp, og et liv med det er ganske pyton. Da blir det et psykisk og fysisk problem etter hvert.
Men det handle jo også om sjølinnsikt. Ved normalt aktivitetsnivå og BMI på rundt 26 kan en vel spise rundt 1800 kcal for å opprettholde vekta. Eg veit at eg i løpet av en dag kan spise to skiver med Nugatti til frokost, to kjeks klokka ti, to pizzastykker til lunsj, litt for mykje middag og avslutte med nokre sjokoladebitar, ei lita skål potetgull og et glass vin. Da går jo eg opp i vekt og det på grunn av et unormalt høgt kaloriinntak.
Hæ? Avhengig av mat er vi jo alle. Men nokon av oss er veldig glad i mat og syns at heimelaga skulebollar er virkelig godt, som nyte følelsen av bearnaise mot ganen og som syns at pommes frites og cheeseburger er superdupergodt. Det betyr ikkje at en har et supertrøblete forhold til mat?
Men da har man jo et problem, har man ikke? Og nå snakker jeg ikke om tunge psykiske diagnoser nødvendigvis, men at man ikke klarer å kontrollere inntaket på riktig måte.
Man trenger ikke lenger på Rhode-kurs eller fedon-dietter får å gå ned i vekt, man går på "mørkeredsel-kurs". Blir sikkert det siste nye på slankefronten. :nemlig: