Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
En tilpasset slagplan er supert og jeg gjør ikke overvektige til en ressurssvak pasientgruppe. Jeg er tvert i mot veldig for å kalle en spade for en spade... Jeg tror kanskje bare at spaden like ofte har noe med den enkeltes livstil å gjøre, genetisk disponert eller ei.
Selvsagt skal man ikke gi opp forskning på overvekt, men det blir for meg litt underlig å forske på dette uten å se på utviklingen innenfor gruppene med tanke på kost og mosjon som en av faktorene. Arv og MILJØ! Riktige valg er vel dessuten aldri galt uansett hvilken gentisk disposisjon man har.
I forhold til det å vere flink. Eg meiner at dei som spise sunt, bevege seg og held vekta i sjakk er flinke. Eg forstår ikkje heilt kva det er å le av? Dei er i mine aue veldig flinke til å ta vare egen helse.
Om man kaller overvekt sykdom eller ei eller noe midt i mellom er egentlig ett fett.
Greia er å best mulig faktisk løse de problemene man har som sterkt overvektig. Igjen og for ordens skyld - om man har noen få kilo ekstra så får det være en sak for hver enkelt. Men for de med høy overvekt så må altså dette problemet løses.
Og da er det å fjerne skam et sentralt poeng for mange da skamfølelsen er en pådriver i feil retning.
Ja, den der stusset jeg også på. Altså, jeg SER at det ikke bare er "uflinkhet" som gjør at folk er overvektige, men det er definitivt flinkhet som gjør at jeg er normalvektig. Jeg er en slikkmunn og en latsabb av natur. Jeg tar valg mot mine "lyster" hver enda dag for å holde vekten. (Jeg suger derimot hoppetau på å gå ned i vekt. Jeg er generelt ikke flink til å ta ting fra 80 % til 100 %).
Det med individuelle løsninger er jeg så enig i! Men, jeg er ikke helt med på at det at man er sterkt overvektig nærmest automatisk kvalifiserer til å ha store problemer av den ene eller den andre sorten. Det tror jeg faktisk mange ville synes er litt støtende, det også...
Jeg tror at mange som skammer seg over at de ikke klarer å gå ned i vekt, kanskje har en større hang til å lete etter andre årsaker enn at de spiser for mye eller trener for lite. Jeg VET det er lite PK å si det, men som en som både har overspist, underspist, kastet opp og ovetrent, tror jeg at jeg med hånden på hjertet kan si at jeg mer enn èn gang opp gjennom årene GJERNE skulle hatt noe å skylde på. Stoffskifte, diabetes u name it.
I etterhånd ser jeg jo at kroppsproblemene i ungdommen kom av helt andre årsaker enn overvekten jeg sliter med i dag. I dag VET jeg at det er regnskapet som er feil. At jeg var lykkeligere som tynnere er også bare tull, for meg har det handlet om selvsikkerhet og modenhet i forhold til å være noe mer enn bare utseende mitt.
Det som blir galt i forhold til flinkhet er at det rammer i skammen for de som ikke er det. Og gjør det verre å endre.
Selvsagt er man flink om man holder seg selv i øret støtt. Det burde gå an å være stolt av flinkhet uten at det skal medføre noe i andre enden av skalaen syns jeg.
Så de som kan være flinke bør ikke være det av hensyn til de som ikke har det så bra? Jeg synes det stemmer av og til, men som oftest blir en slik argumentasjon noe ala "spis maten din, tenk på alle de sultne barna i Afrika". Om man spiser eller ikke spiser maten sin har ingen betydning for de sultne barna i Afrika. Jeg vil ikke si at det er de normalvektige som "rammer i skammen" for de som er overvektige.
Det er bare en fastslåelse av at det blir to sider av å si joda - Poly er flink. Nemlig den andre hvor en annen da ikke er flink. Så får man avveie hva som er viktigst å si da - at Poly er flink eller at SF ikke er det.
Dere kan da ikke vente at jeg skal uttrykke meg skikkelig i to raske tråder på en gang - skjønner dere ikke at jeg egentlig sitter og jobber? :hylgrine:
Det er jeg helt og fullstendig enig i.
Når jeg takker nei til kakestykke nr. 2, velger vann fremfor cola, dropper chips på lørdagen, velger å lage wok til middag i stedet for en grandis, dropper sofakos til fordel for en times trening og trener litt ekstra den lørdagen jeg skal på fest og jeg vet at det blir både vin og snacks, så er jeg søren meg flink! Om andre tar andre valg for være opp til dem, men jeg er flink når jeg tar kloke valg for den fysiske og psykiske helsen min.
Skjønner det er vanskelig, men du er da kvinne? Kvinner Kan Multitaske ;)
Ellers litt enig med Polyanna i at hvis det er feil å si at noe er bra bare fordi at noe annet da automatisk blir dårlig, blir det litt for Jantelovete for meg.
Så hårsåre kan vi ikke være at vi ikke kan kalle flinke folk (som gjør gode og sunne, men tøffe, valg) for "flinke", i tilfelle de som ikke gjør det blir lei seg?
Jeg orker ikke scrolle tilbake og lese smilefjes, men jeg trodde at du siktet til det at man ikke automatisk kan tenke slank = flink, siden tross alt langt fra alle slanke er flinke med kosten. Jeg misforsto kanskje?
Jeg forsto det også sånn, men jeg har allerede i dag bevist en gang at jeg ikke forstår alt som alle andre, så her tenkte jeg det var meg som tok feil igjen. :p
Alle har rett - jeg uttrykte meg ikke godt. Jeg mener at man er flink om man tar grep for helsa si såklart. Også var det planen å si noe veeeldig fort om skamfølelse så alle skulle Se Lyset. Men dere er jo rett og slett ikke smarte nok.
:dramaqueen:
Altså - om man bekjemper sine demoner på daglig basis så er man kjempeflink. Men det er ikke sikkert at man nødvendigvis kan betegnes som ikke-flink om man ikke greier det. Noen ganger er det for mye som ligger i veien til at det går, og da må dette ryddes i først, så er det mulig å være flink etterpå. Og den største fartsdumpen er etter min erfaring (igjen snakker jeg altså om de med alvorlige vektproblemer) er gjerne skamfølelsen. Rusen av mat kombinert med skammen over det samme ødelegger hele opplegget.
Jeg er enig med deg i at enkelte tilfeller så blir det at noen er flink som en lyskaster mot de som ikke er så flinke. Og dette synes jeg man bør unngå så fremt man klarer. Men det er ikke bestandig det er mulig å unngå det, og det er heller ikke i alle tilfeller det er ønskelig å unngå det. For hvis det skulle skje i alle tilfellene så måtte jo de flinke ha utslettet seg selv for at det skulle ha fungert.
Jeg ville aldri ha sittet oppi fjeset til noen og sagt at jeg er så stolt av mine skoleflinke barn, hvis jeg hadde vært klar over at deres barn slet på skolen. Men jeg går heller ikke inn for å skjule at jeg har flinke barn. Det er en forskjell på å vise hvem man er og det å vise seg frem. Selv om balansegangen kan være vanskelig av og til. Synes jeg.
Jeg ser på "flinkhet" i forhold til anstrengelser mer enn resultater. For å sammenligne med fag: Jeg var ikke spesielt flink da jeg fikk S i norsk på ungdomsskolen, men da jeg på kort tid (fra en prøve til en annen) satte alle kluter til og gikk fra G/Ng til M+ i matte, var jeg superflink.
Det samme gjelder trening. En utrent person som virkelig går på er flinkere enn en veltrent person som daffer seg gjennom rutinene. Selv om den veltrente kanskje har mer fart og stigning på tredemøllen etc. Flinkhet for meg handler om å strekke seg etter neste nivå. Akkurat som tvangsspiseren bestiller første psykologtime men fortsatt har handlekurven full av drit. Vedkommende er etter mitt syn sabla flink som har begynt å foreta seg noe.
Flinkhet har altså for meg litt å gjøre med hvor mye man yter utifra utgangspunktet man har.
Men det er vel det alle sier her, kie? :undrer:
Jeg er flink når jeg klarer noe som er vanskelig, som å si nei til cola på glassflaske, som jeg virkelig elsker men som ikke er sunt. Jeg er flink når jeg går tur i pissregn, i stedet for å sløve i sofaen. Jeg er flink når jeg klarer en vanskelig strikkeoppskrift og når jeg setter foten ned om noen behandler meg dårlig. Jeg er flink når jeg tar lure valg og sliter meg ned 5 kg på 6 uker.
Klart du er det. Det jeg ville frem til er at for andre så er de kanskje flinke når de er i gang med å rydde unna de tingene som skal til for å makte å ta de samme valgene. Altså må de ikke vente med å være flinke, som det ble nevnt et sted. De er allerede flinke, fordi de gjør sitt beste utifra sine forutsetninger der og da.
Jeg synes det er litt rart. :sparke:
Jeg er en av dem KJ snakker om, jeg koser på meg kilo og som er lat. Hun treffer meg midt i margen, men jeg tenker ikke ille om meg selv av den grunn. Jeg tenker mer at jeg må skjerpe meg og ta meg sammen.
Det er ikke rart, det er veldig bra! God egenskap å ikke falle rett i "jeg-har-bare-meg-selv-å-takke-så-jeg-havner-i-kjelleren-og-fortjener-ikke-bedre"-fella. Det er det jeg kaller flink. :nemlig:
Jeg tenker at et samfunn der man ikke kan si noe i frykt for at man kan såre eller tråkke på tær, er et skummelt samfunn. KJ har jo rett; fedme er ikke noe man plutselig får/har, og fryktelig mange av oss har godt av å høre akkurat det. Jeg skjønner at hun legger stein til byrden for noen, men det skal da ikke være nødvendig å helgardere seg med en hel rekke "hvisomatter" hver gang man uttaler seg i media.
Jeg vet. Det er derfor jeg prøver å forklare at det virkelig er en helt sentral forskjell på en som har lyst til å gå ned noen kilo - og på en som spiser seg så opp i vekt at det er fare for livet.
Jeg vet at det er utrolig vanskelig å forstå hvorfor i alle dager en som er gedigen ikke for pokker kan la søppelmaten være og heller gå seg en tur. Det hender jeg glemmer selv hvordan det var å være sånn og kjenner på den samme følelsen av irritasjon eller oppgitthet. Men så husker jeg.
Det er rett og slett en helt annen problemstilling. Per i dag så trenger jeg å gå ned noen kilo. Men jeg gidder ikke stresse med det. De kiloene jeg har ekstra plager meg aldeles minimalt sånn egentlig. Jeg er sterk, jeg har god kondis, jeg har ikke en aktiv spiseforstyrrelse mer og det er såpass lenge siden jeg hadde det at jeg visst har begynt å glemme hvordan det var.
Jeg tror jeg er rund på den normale måten nå, om man kan si det sånn.
Da jeg var stor var det helt annerledes. I dag handler det å avstå fra boller eller sjokolade kun om å la det være. Det koster meg svært, svært lite. Og nederlagsfølelsen om jeg nå spiser en bolle er ikke mange millimetrene høy den heller.
Men dengang da var det sånn at jeg drømte om usunn mat om natta. Jeg tenkte på sjokolade hele døgnet. Jeg var fortvilet over at jeg ble mett og kvalm og ikke greide å spise enda mer. Samtidig var jeg ikke en idiot på den tiden heller, så jeg var jo fullt klar over hva spisingen dro med seg. Ergo skammet jeg meg over meg selv. Langt inn i benektelsen - ihvertfall overfor andre. Jeg visste jo selv hva jeg åt, men jeg orket ikke si det til noen. Jeg handlet inn sjokolade på forskjellige steder så ikke de i kassen skulle tro jeg spiste mye. Mim skrev en sammenligning en gang som er det beste jeg har lest: Den typen sult kan sammenlignes med et angstanfall. Sånn var det.
Det er med andre ord noe helt og fullstendig annet enn det jeg kjenner i dag når jeg lett kan glemme ett sekund etter at tanken var tenkt at jeg hadde lyst på bolle.
Og nøkkelen til å komme over i riktig retning er altså å fjerne skammen sånn at man kan adressere problemet på en seriøs måte fremfor å bruke alle krefter på å skjule det. Så kan det løses som alle andre problemer.
Nja - jeg har lurt litt på om jeg har problemer med stoffskiftet og tatt noen blodprøver opp gjennom årene. Og så har jeg selvsagt skylt på gener. :o Det er veldig greit å ha en grunn til at man går opp 12 kg på 3 måneder, det er ikke så kjekt å innrømme at kosthold (brus, vin, boller og diverse) og sofasitting er grunnen.
Dette synes jeg var et godt poeng. Hele greia meg forundrer litt. At folk som jeg anser som innenfor normal BMI utseendemessig iallefall, kategoriserer seg inn i den gruppa KJ retter pekefingeren mot, og derfor synes det er uproblematisk. Man er ikke blant de såkalt feite med rundt 27 i BMI altså. Ærlig talt. Ikke er man blant de som defineres som syklig overvektige heller, som vel er de KJ retter hovedskytset mot. Da må man over 40 i BMI. Hadde ikke KJ snakket om sykelighet og brukt ordet feit, så hadde saken stilt seg annerledes etter min mening.
Jeg tenker at det er seriøst at overvekt ikke er noe man får, men noe man er (det er ordet feit man blir støtt av, er det ikke?) og at hun har rett i akkurat det. Så bruker jo media- naturligvis- ordet feit, og setter hele saken litt på spissen, slik at de selger mest mulig aviser, og slik at det blir en debatt ut av det. Vi har vel slått fast at KJ snakker til de med kosekilo, (om det nå er fem eller femti) og ikke til de med en eller annen form for spiseforstyrrelse. Spørsmålet blir da om hun skulle latt være å si noe, fordi noen kan bli såret? Jeg heller mot at det hun sa var greit, selv om det var sårende for noen. Og så lurer jeg på en ting: Er skam alltid en negativ ting, eller kan det komme noe positivt ut at man faktisk skammer seg litt av og til? :undrer: (Igjen -jeg snakker ikke til de som har er overvektige pga en diagnose/sykdom.)
Det jeg reagerer på er at hun sier at fedme ikke er genetisk og at det skyldes latskap. Dette er slik jeg ser det rett og slett helt feil. At det er feil er jo da så sin sak. Men det kjipe er at det forsterker skamfølelse å flagge en sånn mening. Og ikke minst den støtten som dukker opp for den.
For det første bidrar det da til økt skamfølelse - som vanskeliggjør tiltak.
For det andre mener jeg hun tar feil - det er gener med i bildet når han jeg bor sammen med ligger på sofaen og spiser sjokolade og veier 67 kilo mens jeg trener fire timer i uka, spiser helsunt og slettes ikke veier 67 kilo.
For det tredje synes jeg hun er ufin og respektløs - det er rett og slett ikke all verdens poeng å fremme denne holdningen. Snakker hun til sofaliggerne som evner bedre så får hun ut fra sin selvpåberopte ekspertise også tilpasse uttalelsen sin så den treffer der den hører hjemme.
Enig i at fedme absolutt ikke trenger å skyldes latskap, men hva sier forskningen ang. gener? Kan man skylde på genene, eller hur? (Jeg vet at dere/vi diskuterte det for noen titalls sider siden, men jeg husker ikke hva som ble konklusjonen.)
Det ble slått fast ett eller annet sted baki her at anlegget for å legge på seg som alt mulig annet selvsagt er genetisk. Jeg vil mene at også anlegget for å velge feil mat, naturlig bevege seg mye osv også er medfødt.
Det gjør jo ikke at de som da er uheldig med genene sine skal sette seg ned og gi opp fordi de har så teite gener - men det er en viktig forklaring å ha med i forhold til dette med skam synes jeg. Noen har brattere oppoverbakker enn andre - det betyr ikke annet i praksis enn at sånn er det bare og det må de bare deale med, men det å anerkjenne at det er vanskeligere for noen vil redusere skamfølelsen og dermed være drahjelp riktig vei tenker jeg.
Her kjenner jeg at vi er på nett igjen, og jeg vil gjerne understreke at jeg ser at det for mange/noen er sånn at lav selvfølelse/skam/skrekkelige følelser etc. trigger eller forsterker selvskading man blir sterkt overvektig av.
Jeg er veldig sikker på at det ikke gjelder alle. Også av de helseskadelig overvektige. Tro meg, jeg har en del av dem tett på i slekta. Og de gjør nettopp det KJ anklager "feite" for å gjøre: De løfter hendene i været, skylder på genene og lav forbrenning, mens de legger kakestykke nr. 5 på fatet og etterpå kjører bilen det korte stykket hjem. Og de KOSER seg med stykke nr. 5, altså. Deler oppskrifter og skryter til vertinnen og unner seg et stykke til. For "man må jo kose seg"! Og gjerne mobber min slanke tante som driver og "springer i marka - hva skal nå DET være godt for!".
Og det er noe med det du sier: Om de hadde klart å sett på de genetiske forholdene som en utfordring, satt ord på hva den var, og handlet deretter. For, som jeg sa tidligere, det vi er disponert for i min slekt er mer latskap og kakefråtsing. IKKE hverken lav forbrenning eller selvskading gjennom mat.
Og jeg vet at min erkjennelse av at jeg ER disponert for mumsing og sofaliv hjelper meg til å skjerpe meg ekstra. Jeg kan ikke bare sukke og se på dem som jogger ut på tur som om det var noe LETT noe og tenke at "siden jeg syns det er drit-tungt å komme meg ut, så passer det vel ikke for meg, da!", slik jeg gjorde før. Og at jeg ikke kan gi opp å leve med mindre mumsing, selv om jeg syns det krever mye oppopfrelse i blant, og er misunnelig på svigerinnen min som bare kan la en sjokoladeskål stå på bordet uten at hun har LYST på mer enn 2-3 biter.
Poly - jeg opptrådte også sånn som du beskriver her. Det er sånn jeg gjør når jeg ikke vil vise min egen sårhet - jeg tøffer meg i trynet og later som om ting er med overlegg.
For noen er det da faktisk sånn det er. For andre ikke. Jeg vil si at når man nærmer seg et en størrelse hvor man ikke lenger får hverken klær eller sko, ikke kan sitte i stoler og hverdagslige ting er et stort problem så er de fleste som fremdeles tøffer seg neppe oppriktige.
Du har helt sikkert rett i mange tilfeller altså, men det finnes jo hele slekter som er sånn og hele bygder og det er ikke alle som synes det er spesielt traumatisk og skamfullt å være overvektig. Jeg tror jeg hadde trådt veldig feil noen ganger om jeg hadde antatt at alle med BMI over 30 eller 40 for den del automatisk har svært kompliset forhold til mat altså.
Jeg skjønner ikke at uttalelser fra en treningsnarkis på tv som lever av hasselnøtter, gress og vann skal ha for vanlige folk med overvekt sitt selvbilde. Det må da være å gjøre seg selv til unødig offer?
Ja. For det er bare her inne jeg springer rundt og forteller om mitt trøblete forhold til mat og godterier. Sånn bortsett fra FP så er det bare mannen min som er orientert om at jeg har et problem. Alle de andre bare ser at jeg spiser. Skryter av smaken og ber om oppskrift kan jeg også finne på å gjøre. Jeg mener jo oppriktig at det smaker godt; i hvert fall den første biten.
Jepp. Det er helt enorme forskjeller. Jeg jobbet et sted hvor det var mye sosial nød og mye arbeidsledighet og dermed mye stillesitting blant folk. Jeg vil anslå at omtrent 80 % på min alder, da ca 30 år, lå på BMI rundt 30-35 eller mer. Det var helt vanlig og jeg tror virkelig ikke at alle av disse hadde kompliserte spiseforstyrrelser eller stor skam rundt det altså. Det var så vanlig at de var mer sånn "bør sikkert gå ned i vekt, men jeg har det fint som jeg har det".
Eh, ja? Er det noe galt i det? Har ikke en overvektig person lov til å si at maten var god? Eller å ev. lage kaken selv en gang? Skal den overvektige sitte stille i en sofa og diskré drikke en kopp svart kaffe mens de andre koser seg? Jeg VET det ikke er det du mener, men her uttrykte du deg klønete, Poly.
Jeg har alltid vært en som har skrytt av maten i selskaper og ofte kost meg voldsomt med maten. Da ofte som en motvekt til alle som uffer og akker seg over at "her var det mange kalorier, du" og "ja, nå MÅ jo joggeskoene på så snart vi kommer hjem" eller høylytte kommentarer av typen "nei, sååååå mange kalorier spiser man da ikke etter middag. Så jeg skal IKKE ha noenting" mens andre står der med kakestykket i hånda og plutselig føler seg ille til mote.
Da jeg var på konsultasjon på Aleris, møtte jeg en dame fra et ganske lite sted i Finnmark. Hun fortalte at seksten personer fra bygda hennes hadde blitt vektoperert. Og det er et lite sted, altså, for hele kommunen har et innbyggertall på litt over 2000.
Du sier at det var sosial nød og arbeidsledighet, men at overspisingen foregikk fordi de fleste hadde det "fint som jeg har det"? Jeg tror ikke de hadde det fint, og jeg tror overspising ofte forekommer når man ikke har det fint.
Jeg må bare si at dette har jeg aldri fått med meg at fins. :sentral-østlending:
Det der er faktisk en av de tingene jeg syns er kjipt. Jeg spiser som kjent ikke kake. I mange år innebar et bittelite kakestykke flere dager med sug - så jeg sto helt over for å unngå suget. Det var ikke verdt det.
Det medførte svært ofte at folk rundt meg ikke koste seg med maten sin. De begynte å akke og offe seg sånn der og burde ikke og skulle ikke. Det syns jeg er leit. Verten eller vertinnen har jo anstrengt seg for å lage i stand. Skal man spise maten så er det jo da faktisk et poeng å faktisk kose seg med maten. Ikke å stå og guilttrippe på den. Jeg så at jeg påvirket forsamlingen sånn - men jeg likte det ikke.
Kompliserte spiseforstyrrelser som at man har et enormt sug etter søtsaker eller hva som en finnes, med overspising og skamfølelse etterpå er en helt annen liga enn de sosiale problemene som jeg tenker på her. Jeg sier ikke at folk var helt sinnsykt ulykkelige heller, men var i et miljø hvor man hadde annet å streve med enn vekten, ikke hadde så stort fokus på økologisk mat fra bunnen av, riktig måte å mosjonere på og pulsklokkene var mindre hyppig i bruk enn playstationene. Men matinntaket var ikke et symptom på et underliggende psykisk problem.
At matinntaket ikke er symptom på et underliggende psykisk problem stiller jeg meg tvilende til. For mange er kjedsomhet, dårlig selvtillit/selvfølelse, å ikke føle seg nyttig mm. mer enn alvorlige nok psykiske vansker til at overspising forekommer. At man ikke kaller det kompliserte/alvorlige spiseforstyrrelser kan jeg gå med på, men det er jo ofte det som blir resultatet etterhvert.
Du mener altså at det er mer sannsynlig at 80% av en aldersgruppe har alvorlige psykiske problemer enn at jeg har rett i min vurdering at det er mer miljø/kultur og mer aksept for at det er greit å være overvektig, all den tid vi snakker om et sted du ikke har vært? Flottings.
Det gjør jeg aldri. Jeg drikker te, sender kakefatet videre uten mer fokus og skravler i vei.
Problemet er at de fleste som er truandes til å invitere meg noe sted jo også kjenner meg og dermed vet at jeg ikke spiser sukker og er superengasjert i kosthold. Og dermed blir det jo lagt merke til at jeg ikke forsyner meg. Det er som om det hadde vært greit for alle hvis jeg også spiste, men når jeg ikke spiser så ødelegger jeg kosen for de som vil ha.
Det er kjempedumt - jeg vil jo slettes ikke at det skal være sånn. Jeg syns folk selvsagt skal få spise kake om de ønsker det. Og de aller fleste har jo ikke min reaksjon på sukker heller så for dem er det jo ikke noe problem. Der jeg ville gått hjem og fortsatt med et etegilde så går jo de hjem og tenker ikke mer over det.
Etter at jeg fikk stoffskiftetrøbbel har jeg blitt en sånn som kan ta en kakesmule også er det ikke noe villdyr som våkner. Jeg kan spise den, la den ligge eller glemme - det er ikke noen forskjell. Villdyret er vekk. Jeg merker at det stresser folk langt mindre når jeg gjør det sånn.
Nå syns jeg du er vrang, for jeg prøvde å beskrive et helhetsbilde. Altså, dette er SLEKTA. De ligner meg ganske mye. Jeg prøvde å beskrive folk som koser seg overvektige. Å skryte til vertinnen er selvsagt både hyggelig og høflig. Å kose seg med maten også. Jeg bare prøvde å formidle at jeg er brennsikker på at disse IKKE har et sånt traumatisk og skamfullt og overspisende forhold til mat som dere mener at ALLE veldig overvektige har. (Jeg kjenner også de som jeg er temmelig sikker på har det, uten at de har sagt det selv)
(En annen ting: Man er helseskadelig overvektig LENGE før man ikke får plass i stolen, altså!)
Ja, jeg skjønner da det. Og det har jeg ikke noen problemer med. Men jeg skjønner ikke helt hva du prøver å argumentere med akkurat her? At siden de IKKE har spiseforstyrrelser, så burde de I ALLE FALL ikke kose seg med maten eller skryte av den? Jeg skjønner bare ganske enkelt ikke helt hvor du ville med akkurat de uttalelsene.
Forresten, det var noen stoler på lunsjrommet jeg ikke fikk plass i før operasjonen. Jeg hadde INGEN overvektsrelaterte sykdommer eller plager. Så det går an å ikke få plass i stolen UTEN å være helsefarlig overvektig, altså. Med helsefarlig overvektig mener jeg da "uten overvektsrelaterte helseproblemer i øyeblikket", ikke at det potensielt kan være helsefarlig å holde en slik vekt over tid.
Vi har en kompis som er tynn som en strek. Som fikk beskjed om at han var helseskadelig feit. Innvendig. Han var rett og slett tynnfeit. Tynn utenpå, men med alt for mye fett rundt innvollene - som er det fettet som er mest skadelig helsemessig. Fedme er ikke bare hvordan man ser ut, altså. Man kan ikke bruke BMI som mål på om en er helseskadelig tykk eller ei. Det er fullt mulig å ha en BMI på 30 + og være sterk og sunn som bare det, med en relativt lav fettprosent BMI tatt i betraktning. Og man kan ha en BMI i nedre ende av skalaen, men likevel ha en skyhøy fettprosent. Helsemessig er det ingen tvil om hva som er å foretrekke.
Men jeg har heller ingen tro på at man kan sette likhetstrekk mellom høy overvekt og psykiske problemer. Altså, jeg ble ganske deprimert da det gikk opp for meg at jeg hadde lagt på meg 31 kg og hadde gått fra å være slank til å være rimelig god og rund (vi snakker ikke om BMI på 30 og mye muskler, altså). Men jeg ble ikke tykk av å være deprimert, jeg ble deprimert av å være tykk. Og det er noe helt annet enn å bli tykk fordi man er deprimert.
Nei, jeg kan selvsagt ikke vite hvordan det er i "bygda di", men jeg har oppholdt meg, og oppholder meg, mye i miljøer der sosiale levekår er ganske stusselige, og jeg vet at mange av de som sliter med overvektsproblematikk ikke sliter fordi de koser seg så fælt, snarere tvert i mot. Det er igrunnen det som er poenget mitt.
Dette er det man ser i stadig større deler av USA og UK nå. Sosial nød blir en ond sirkel med elendig ernæring fra spedbarnsalderen av, rusproblematikk, arbeidsløshet over flere generasjoner. Ghettoisering med områder som skys av middelklassene. Disse folka er ikke fete av trøstespising, men fordi de stapper i seg det som er billig, tilgjengelig og godt. Den skotske friterte marsbaren med cola er vel den beste metaforen på dette i en eneste matrett. Fett, på fett, sukker på sukker. Sitting i sofa, såpeserier eneste å se frem til er fyll med likesinnede på nærmeste pub.
Har ikke lest hele diskusjonen, men jeg gleder meg til debatten i kveld på NRK1 2130, mellom Kari Jaquesson, Dag Viljen Poleszynski og Christian Drevon. Følg med!! :)
Det er sikkert mulig det. Men jeg kan ikke se annet enn at det litt flåsete utspillet til Jaqueson har satt igang en debatt som har nyansert bildet mer og mer og gitt folk mer opplysning om fedme?
Jeg mener ikke at folk uffer og akker seg for å være slemme, men jeg synes det er veldig påtakelig at det aldri skal kunne serveres god mat uten at det må gjøres et poeng ut av at det er kalorier i maten, for å sette det litt på spissen.
Jeg kjenner jeg nesten må spørre litt hva slags folk du omgås jeg altså, for å svare litt på spissen...
I min omgangskrets er det hvertfall EKSTREMT sjelden noen nevner noe som har med kalorier i den maten spises (eller ikke spises) overhodet. Eller det er ekstremt sjelden at jeg legger merke til det hvertfall, jeg skal ta høyde for det.
Dette med kaker er et evig problem for meg. Jeg er ikke noe særlig glad i kaker, jeg liker kun Verdens Beste og brownis, til nød litt gulrotkake eller litt langpannesjokoladekake. I alle sosiale lag der det blir servert kake må jeg forsvare at jeg ikke spiser og det er jo ikke særlig høflig å si at man ikke liker. "Jeg er ingen kakemenneske" blir mottatt med stor skepsis, og svigerinnen min jublet høylydt da hun hadde laget Pavlova og jeg spiste. Alle i selskapet fikk høre at jeg endelig spiste kake og jeg fikk mange kommentarer som "Du er da tynn du, og du må da unne deg litt kake." Jeg får forresten de samme kommentarene når det gjelder sjokolade, jeg er ekstremt kresen på sjokolade og liker kun få utvalgte. Men det er ikke lov å ikke like sjokolade - alle liker sjokolade og de som sier noe annet lyver. :nemlig:
(Men kom igjen når det er fersk gjærbakst eller vafler... :sparke:)
Jeg så en presentasjon av en studie angående dette for noen uker siden, jeg er usikker på om den er publisert ennå, men jeg kan spørre hun som presenterte den. Uansett, den viste at hos overvektige var det godt samsvar mellom bmi og fettprosent.
Jeg synes Kari J. har rett i mye av det hun sier, det er bare det at hun ennå ikke helt har fått uttrykt det sånn som jeg går ut i fra hun egentlig mener... og det kommer vel forhåpentligvis på NRK i kveld.
Det er ingen tvil om at dersom man ønsker å gå ned i vekt, så er det mindre, og riktig mat, og mer bevegelse som skal til. Man må forbrenne fler kalorier enn man spiser.
Det som er så synd at ikke kommer fram er at slank ikke nødvendigvis betyr sunn, og at overvektig ikke nødvendigvis betyr usunn. Man kan godt være slank og trene masse, men leve svært usunt og på den måte herje med kroppen sin som er minst like farlig som overvekt. Jeg har et knippe kolleger som ser slanke og veltrente ut, men som jeg vet sulter seg slanke, lever på kaffe, vann og sigaretter og trener som gale. De blir sjelden sett på som usunne... og hvorfor ikke det egentlig? Man kan likeledes ha en god del kilo for mye uten å være usunn fordi man trener, spiser sunt, men dessverre spiser litt for mye av den sunne maten.
Jeg kjenner at jeg holder på å sprekke av sinne når man snakker om BMI. BMI er det største bullshit som finnes i debatten om overvekt. Samtlige på alpin-landslaget ville falt i kategorien farlig overvektig dersom de fulgte BMI-synsetøvet..
Jeg har svart litt her og der i denne tråden, og føler veldig for å si noe mer sammenhengende om dette, for jeg ser at helheten av fragmentene mine ikke blir det jeg mener.
Altså: :Puster inn:
Jeg har lært og forstått at for mange ekstremt overvektige er det skam og selvskading som ligger i bunn (for å grovt forenkle noe komplekst). Ikke latsabb og slabbedaskeri og overkosing. Jeg er takknemlig for at dere har lært meg dette.
Jeg vet at å gå ned i vekt er forbannet, forbannet vanskelig. Også om man ikke har issues som nevnt over. For noen er det ikke det som er vanskeligst, men å holde vekten stabil. Pga. det som er nevnt her, at de ikke får til å ha et hverdagslig og sunt forhold til noe som de også har et selvskadende avhengighetsforhold til.
jeg syns KJs utspill er unyansert og tåpelig, og særdeles lite konstruktivt.
Jeg tror det finnes veldig få glad-feite (fælt ord!!:skremt: ) som driter i at de er veldig overvektige, ikke gidder å slanke seg og ikke er fortvilet over overvekten sin.
Jeg mener at genetikk har mye å si for to ting: Litt for forbrenning, mye mer for apetitt, for aktivitetsglede, for sultkontroll, for evne til selvdisiplin, for anlegg for psykisk sykdom, etcetc. Det er tåpelig å avskrive genetikk.
Jeg nekter derimot å gå med på premisset om at ALLE sykelige overvektige er skamfulle overspisere. Jeg tor dere projiserer deres egne erfaringer på alle de som ser ut som dere, og tror at det samme gjelder alle.
Jeg tror at for mange hadde det vært nyttig å heller tenke på genetikk som noe som setter rammer og utfordringsbilde, og ikke noe fatalistisk som er umulig å kjempe mot.
Sist: Jeg ser at noe av det jeg har skrevet har såret folk jeg liker og som jeg vet har det vanskelig rundt mat, og vet at de komme til å synes det er ekkelt å spise kake mens jeg er der, ever again. Det er jeg lei meg for. Og jeg vil bare si at jeg IKKE teller kaker eller sjokolade i folk! Særlig siden jeg selv er hyppig gjest i sjokoladeskålen i festlig lag. :p Når jeg trekker frem slekta her så er det folk jeg stort sett bare har omgått i kaffeslabberas hele livet. Folk jeg kjenner litt "fra innsiden", for å si det sånn. Og de passer så innmari godt inn i akkurat det bildet her. Jeg prøvde å skape et bilde som kan forklare dette inntrykket som er skapt gjennom et liv. Det ble åpenbart ganske tabloid. Men de finnes altså, sammen med de Esme forteller om.
Grunnen til at jeg har kastet meg uti her og der er at jeg reagerer når noe blir helt unyansert og absolutt, basert på noens spesifikke erfaringer. "Jeg har det sånn - a gjelder nok det alle andre som ser ut sånn også".
Nå fikk jeg nesten lyst til å rope hurra her. Kunnskap om gener og tilstander kan være et supert verktøy og jeg synes det er dumt når KJ og andre ser ut til å anta at tjukke folk ikke kan håndtere informasjon på en konstruktiv måte.
Det gikk nettopp opp for meg at Poly sitter her og snakker om søstra si. Poly - at du tør. Vet du ikke at hun er modde og alt mulig. :nissefnis:
På et eller annet punkt vipper vekten dødelig risiko. Man blir ikke åtti år om man veier 200 kg. Ikke sikkert man blir det om man veier 60 heller - men veier du 200 så er det garantert nei. Og neppe heller 70. 60 kan og være tvilsomt. 50 er et realistist håp.
Det er ikke langt igjen til 50 for meg sånn sett. Og det er når man begynner å se døden i hvitøyet på såpass kort hold at jeg mener at man kan si at folk har et problem.
Men det er klart - på samme måte som det finnes den ene onkelen som røkte til han ble 107 så finnes det sikkert minst tre 200-kilos som ikke plages og som kommer til å bli hundre. Eller ihvertfall 65. Det er sjelden noe er 100 %.
Jeg vil da understreke at jeg mener 200 kilo som i faktisk 150-200 kilo. Ikke 120. Man kan veie 120 og bli gammel.
Jeg synes også at debatten blir veldig polarisert med svart/hvitt-tenkning, og er enig med Polyanna og Esme i mye. Alle som er såkalt sykelig overvektige har ikke nødvendigvis en spiseforstyrrelse eller psykisk sykdom. For meg blir begrepet "sykelig" som en konstatering også litt fremmed, jeg kjenner flere sykelig overvektige som har fine blodprøver, som ikke føler seg hemmet - og som knapt noen sinne har vært borte fra jobb. De har kanskje en betydelig økt risiko for ymse. Det har røykere også. Kaller røykere syke? Generaliseringer er aldri en god ting, verken den ene eller andre veien. For ordens skyld vil jeg si at det greit for min del at man bruker begrepet sykelig overvekt for ekstremt overvektige som en BMI-kategorisering, men jeg tenker at det er viktig å huske på at mange av disse ikke opplever seg selv som syke.
Slik jeg ser det er utfordringen med debatten at KJ blander sammen en folkemasse av lett overvektige og sykelig overvektige i en eneste smørje: feitingene. Og når jeg leser feit og i tillegg hører KJ angripe sykelig overvekt som i følge henne ikke er sykelig, så er det ikke de med BMI som tilsier lett overvekt jeg tenker at vi snakker om. Mens andre igjen hører KJ sin "lett sofafeit" og føler at den gruppa er inkludert i diskusjonen, og så blir det litt god dag mann økseskaft.
Litt av problemet, i mine øyne, er at grensen for sykelig overvekt er satt ganske lavt. Jeg vet ikke hvor på BMI-skalaen den starter, men før jeg ble operert, hadde jeg en BMI på 40. Da kom jeg i kategorien fedme, klasse III (ekstrem fedme). Og det finnes ingen kategorier over denne. Jeg synes det er rart at jeg som overhodet ikke hadde fysiske plager pga. overvekten og som fungerte helt fint i hverdagen havnet i samme kategori som en person på 200 kilo som kanskje hadde store fysiske plager, ikke kunne være i jobb pga. overvekten, osv.
Ja, jeg ser for meg de som man ser i sånne "freak show"-programmer på TV Norge, sånne som ikke kommer fysisk ut døra. Det er jo sånn ca. 72 kategorier mellom dem og deg!
Jeg er enig med deg. :jupp: BMI-graderingen burde vel egentlig ha dreid seg om hvilken risikosone man befinner seg i, ikke om man er "syk" eller ikke. Jeg tipper at det ut i fra sykelighet, funksjon og risiko er en viss forskjell på å veie 99 kg og 200 kg.
Jeg kom til å tenke på noe en gynekolog sa til meg da PCOS ble avdekket. Vi pratet jo litt om hva det var og jva det betød. Eller... jeg hadde problemer med å forstå at jeg som firebarnsmor kunne ha PCOS. I den sammenheng husker jeg at jeg brukte ordet "sykdom" og ble korrigert på det. PCOS var ikke en sykdom, men en tilstand. Jeg hadde vært disponert for det og overvekt hadde utløst det. Men sykdom var det ikke.
Kanskje ville det for mange vært mer riktig å si det slik om fedme også? Eller kanskje er det heller slik at selve sykdomsbegrepet kan være vanskelig å få tak på?
Jeg husker at vi under studiet mitt fikk spørsmålet "hva er helse?" Da var det mange som først trodde de hadde et svar, men som ikke hadde det allikevel. Det var rett og slett ikke så lett å definere selv om alle vet hva det er. Kanskje er det noe lignende med begrepet "sykdom". For hva er det? Må man være sengeliggende? Ha fysisk ubehag? Måles det etter hvor mye man er hemmet? Hva da med folk som er døve? Eller bruker rullestol? Er de syke hver eneste dag, de da?
Å regulere matinntak samt røre mer på seg er medisinen mot denne sydkommen/tilstanden eller hva man nå skal kalle det.
Gla'feit vil jeg ikke kalle meg, men jeg er kanskje en av de som går under hverdagsfeitingene. Altså mine 10-12 kg for mye de kommer av at jeg spiser sjokolade og potetgull i sofaen i stedet for å knaske et eple og løpe meg en tur. Jeg kan ikke peke på hverken poteten, ris, kneippbrød eller noe sånt. Men rett og slett utrolig dårlige valg jeg tar nesten hver dag.
(misforstå meg rett når jeg kaller meg 'feit'. jeg er jo ikke feit i den forstand, men det er et samfunnsmessig problem en må ta på alvor når vekta mi begynner å bli normen. Altså at det sniker seg på kilo på de aller fleste som resultat av inaktivitet og dårlige matvalg)
Enig. Jeg irriterer meg over folk som kommenterer maten mens de spiser, enten det nå gjelder offing over hvor mange kalorier de får i seg, eller skryting av at de spiser salat. Enda mer irriterer det meg når folk kommenterer det jeg spiser: At jeg tar et ekstra kakestykke ("He, he, du vet hvor det legger seg?") at jeg ikke tar et ekstra kakestykke (Jasså? Likte du den ikke, eller er du på slankern?") Hvis jeg spiser salat i lunsjen. ("Hva? blir du virkelig mett av det der?") eller hvis jeg kjøper rekebaguett i kantina (Hå, hå, det må bli joggtur på deg i kveld!") :gal:
Jeg vet ikke om jeg ser spesielt "uheldig" med familie og kollegaer når det gjelder slike ting, eller om jeg er ekstra touchy når det gjelder kommentarer på mat. :vetikke: Jeg tror ikke jeg skiller meg ut verken i den ene eller andre retningen når det gjelder vekt, kanskje det er derfor folk føler at de kan si hva som faller dem inn når det gjelder hva jeg spiser/ikke spiser? Jeg tror ikke det ligger noe bak kommentarene, mest sannsynlig er det bare småprat, en erstatning for å snakke om været, liksom. Likevel - jeg synes det er skikkelig ufint å kommentere andres matvaner. :mad:
I alle dager, rine. Jeg hadde eksplodert om jeg ble utsatt for sånn kommentering.
Er det der vanlig? Eneste som er vanlig her er skryt over maten dersom den er god. Og dersom det er noe jeg ikke spiser som serveres så vil jeg gjerne kommentere noe annet jeg syns er fint. At de har god te, fin duk, kjekk mann eller noe annet som er bra.
Jeg får aldri kommentarer over maten jeg spiser eller ikke spiser. Det eneste som kommenteres om min mat er at jeg får salatene på jobben til å se så spennende ut (det er ikke tradisjonell salatbuffet).
Hver fredag er det vaffel til lunsj på jobb, og de er skikkelig feite. Da offer vi oss litt sammen, men alle spiser jo og sier "det er jo fredag". Jeg sitter og tenker at de tenker at jeg ikke burde spise dem siden jeg allerede veier for mye, men det tror jeg er mest inni mitt hode. Jeg tenker jo ikke det om andre, og jeg er ikke den eneste på jobb som veier for mye.
Som sagt, jeg vet ikke om det er vanlig, eller om jeg bare henger meg ekstra opp i slike ting. Det er iallfall sant at både kollegaer (ikke alle) og familie (ikke alle) gjerne finner det for godt å kommentere det jeg og andre spiser. Jeg mistenker at det er litt sånn "Nå spiser vi dere, da snakker vi om mat..." :hehehe:
Og så tror jeg at man er mer i målgruppen for slike kommentarer når man verken er veldig tynn eller veldig tykk. :vetikke:
Det tror jeg du har rett i. Folk skjønner VELDIG godt at dette ikke må kommenteres til meg. Men det er sikkert noen som tar seg litt friheter i forhold til andre mer normalvektige folk? :vetikke: Jeg ville blitt fullstendig knust også, så det er jammen fint at de lar være.
Jeg synes det er ufint å kommentere matvaner uansett hva folk veier- eller spiser. : presiserer: Mulig jeg er litt sær på akkurat det området der. :sparke:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
