Jeg fikk melodramatiske vibber om en stakkars undertrykt mann hvis familie lider under det grusomme tyranniet som Verdens Beste LandTM er, iblandet lite subtil hinting om støtte (detaljerte beskrivelser om hvor lite penger de har igjen til neste mnd. om hvor lite mat de har, dele en Grandis på fire, tårevåt lykke over en pose godteri, sukking over at han ikke kan kjøpe seg mat på cafè osv.).
Jeg mener man er veldig naiv om man kjøper den sutrebloggen der. Rett og slett.
Det var mitt umiddelbare inntrykk også. Dårlig skjult tigging. Det er en kunst å tigge uten at folk oppfatter det som tigging, og denne karen klarer åpenbart ikke å balansere virkemidlene. Det hele framstår som sentimentalt, svulstig og appellerende.
Jeg må si at jeg blir skikkelig sur av at min skepsis til denne trollebloggen eller lett himling over luksusfelletendenser skal tas til inntekt for at jeg forakter fattige. Det er en usmakelig hersketeknikk, rett og slett.
Dette er et tiggetroll og man skal være bra naiv for å ikke se at dette ikke henger på greip. Å ta det derfra til å hevde at alle som ikke umiddelbart lar seg engasjere, åpner lommeboken og hjelper denne mannen er hjerterå og iskalde egoister som er forblindet av å velte seg i luksus -det er ufint.
For det første så er jeg lite glad i veldedighet. Jeg ønsker å bidra gjennom systemer og organisering, jeg ønsker ikke at noen skal ynkeliggjøres for å få det de trenger. Jeg er tilhenger av støtte til dem som trenger det - over skatteseddelen til dem som kan bidra. Jeg støtter store solide organisasjoner som har systemer som sikrer at pengene havner der de skal. Jeg gir ikke penger til enkeltpersoner.
For det andre: Ja, visst kan man ta dumme valg og rote det til for seg. Men dette grusomme landet, Verdens Beste LandTM, der er det faktisk mulig å rote det til ganske mange ganger uten at det er kroken på døra for fremtiden. Man kan få alskens hjelp av ulike instanser når man roter til i forhold til utdanning eller økonomi. Ikke bare en ny sjanse, men et hav av sjanser, dersom man ikke lykkes. Hvilke andre land i verdensmålestokk gir deg livslang rett til videregående utdanning, rett til gratis høyere utdanning, gjeldsordning, gratis legehjelp og sikring av bosted og livsopphold? Det er ingen småbarnsforeldre i Norge som blir kastet på gaten eller må "ligge seg sulten".
Jeg må si at jeg er temmelig lei av denne dikotomiske tenkingen som fremkommer i tråder som dette. Er man ikke umiddelbart blank i øynene og full av sympati med sånne som denne "pappatil02", så er man slem/hater og forakter fattige/tror man er bedre enn andre. Det er ikke heller slik at det å ha billetter i skuffen eller en ok jobb betyr at man kritiserer dem som ikke har billetter i skuffen eller en jobb som ikke betaler seg like godt. Det å ta andres preferanser som kritikk er en skikkelig dårlig egenskap og vitner om umodenhet, synes jeg.
Jeg er overbevist om at noe av det verste man kan gjøre med folk, er å la være å stille krav til dem.
Lar man være å stille krav er det fordi man ikke forventer noe.
Jeg betaler min skatt med glede. Ikke bare fordi den sikrer velferdsgoder for meg og mine, men fordi den sikrer at vi har et sosialt fallnett som tar vare på folk i dette landet.
Jeg blir kvalm av amerikanske republikanere som ønsker å fjerne det sosiale sikkerhetsnettet fordi privat veldedighet blir gitt av hjertet, mens offentlig hjelp bare er et system. Offentlig hjelp er gitt av hjertet, fra oss alle sammen og den er faktisk tilgjengelig.
Jeg tviler ikke på at der er mange hull og at der er folk som glipper gjennom. Men det er ingen som er avhengig av naboers veldedighet og som må ydmyke seg for å få hjelp i Norge og det er et gode vi må ta vare på.
Så nei. Jeg vurderer ikke å gi til denne mannen. Jeg stemmer derimot på partier som vil opprettholde det velferdssystemet vi har i Norge.
Du har rett i det første, men feil i det andre. Det finnes faktisk småbarnsforeldre som har så lite penger at de må prioritere mat til barna fremfor mat til seg selv. Så kan man diskutere i det vide og det brede om hva som er årsaken til dette, og om de kunne gått og jaktet litt for å løse det, men det er temmelig naivt å påstå at det absolutt ikke er sånn.
Tror ikke på denne pappa tilto greia. Har selv 2 barn, og havnet i vanskelig situasjon. i begynnelsen hadde vi begge fast jobb. Men så mistet vi vårt barn nr3 under födselen. Vi ble begge sykemeldt. vi flyttet bort fra byen vi bodde i, og alle minnene, og det gikk så langt at vi i en periode på 2 uke ikke hadde fast-boplass, mat eller penger. Men så kom vi oss til nav, å fikk hjelp med å finne leilighet så fikk vi livsopphold helt til samboeren min gikk over på aap og jeg fikk trygd. Vi hadde ikke nok penger til alt ( husleie, mat, regninger). Vi hadde jo en del gjeld, låner osv. Så vi var bare nödt til å gi f... i en god del regninger, å heller bruke de pengene på mat ,barna og leien. Hadde vi ikke prioritert så hadde ikke barna våres heller hatt mat eller tak over hodet. Va gjör vel det at man ikke betaler regningene og havner i "rödt" hvis man da har mulighet til å gi barna mat å det de trneger. ikke fint å ikke betale regninger, men familien kommer först.
Er det så nödvendig for en 14 gammel gutt å få julekalender? Bare tenker. Når jeg får inn penger handler jeg först og så tar jeg regninger etter det, hvis det blir til overs. Barna kan jo ikke väre uten mat..å tak over hodet må vi jo ha. Så det e vel litt opp till hvär og enkelt hva man prioriterer..har man bare litt penger inn, så har man iallfall mulighet til valg og prioritering. Syndenturer å slikt er det siste jeg tenker på. Når jeg en gang vinner i lotto, så skal jeg betale bort alle vår regninger..:) För det får jeg vel bare gjöre opp for oss litt etter litt av og til hvis vi har noe til overs. Som sagt, har vi aap og trygd no. så betaler först maten, leien, strömmen, og vigtigste tingene, å etter det regninger hvis det er noe igjen.
Så vi har ikke mye vi heller..men vi er nödt til å komme oss framover. Vi har hatt det slik i 5-6 år, men sola den skinner nok for oss også en gang:) Vi har en gammel bil, (bor langt ifra alt, uten buss ruter), å den lager lyder å putrer, men den kjörer oss fra a til b. Jeg går på behandling sjette mnd på gang, så regner med å bli frisk snart slik at jeg kan komme meg i jobb etter vert.
Men står det da på evne eller vilje? Med rotgrønnsaker, kål, poteter og løk kan man spise for noen hundrelapper i ukesvis. Knekkebrød, makrell og leverpostei, havregrøt ol. er sunt og mettende og for hver grandis kan man spise det jeg nevner i dagevis.
Dessuten så höres det ikke ut som at det er en person som har barn som skriver på bloggen.. fölelsen har gir er uekte. kom på masse lösninger når jeg leste bloggen..naturlige lösninge som sikkert de fleste tenkte da de leste..å som en med barn garanter hadde kommet på, eller gjord allere for masse år siden.
Nemlig. Havregryn: 12 kr. En pose frosne blåbær: 20 kr. Jeg hadde frokost i en måned på det. Før helgen handlet jeg for en hundrelapp og fikk to middager, to liter melk og brød. Med femhundre kroner på konto har jeg og ungene blitt mette i helgen og til og med fått strukket det ut til litt luksus på lørdagen. Jeg er fullstendig enig i at det finnes mange løsninger som er bedre enn dem denne mannen har valgt. Men man må ha viljen, eller evnen, selv. Denne bloggen er inkonsekvent på så mange punkter at jeg tar hele greia med en klype salt. Og om den nå skulle vise seg å være autentisk, så burde noen riste litt i fyren og be ham for svarte å ta imot konstruktive råd når han faktisk klager over hvor fælt han har det. Med mindre det bare er økonomisk hjelp han vil ha og ikke konkrete tips om hvordan han kan få det bedre, både for øyeblikket på sikt.
Men er det vilje?
Det er denne holdningen jeg reagerer sånn på.
At det står på viljen. At man næremst legger ungene sultne på trass.
Jeg vet hva jeg skal velge for å kunne servere mine barn sunn, god og mettende mat selv på et svært begrenset budsjett. Derfor spiser mine barn (og vi voksene) næringsrik, balasert og god mat, til vi blir mette. Hver dag. For jeg har kunnskapen om mat, jeg har ressursene tilgjengelig, jeg slakter både gris, lam, høne og storfe selv. Vi lager mye god mat basert på melk. Vi dyrker våre egne poteter.Vi har en god familievenn som selger fisk av god kvalitet til en rimelig penge. Jeg har kunnskap nok, og utstyret til å bearbeide denne fisken så vi kan kjøpe i store kvanta. Jeg er JÆVLIG heldig.
Og nettopp fordi jeg besitter disse ressursene så legger ikke mine barn seg sultne.
Men jeg vet også at mange av de som er på bunn ikke har denne kunnskapen, disse ressursene og langt mindre overskuddet til å tilegne seg dem selv om de sannsynligvis har mer å rutte med i kroner og øre pr mnd enn oss.
Det siste de da trenger er at folk synseføler om at de skal skjerpe seg, klippe seg og få seg en jobb. Når det å åpne et brev tar all energi og var alt du orket den dagen, er ikke hjemmelaget havresuppe det første som faller deg inn å lage til middag..
Det de trenger er veiledning, skikkelig veiledning i alt fra økonomistyring, rettigheter, mat og ernæring osv. Og kanskje et skikkelig tupp i rævva for å komme i gang. Men ikke sitt å tro at de vil greie dette selv!
Men det er jo ingen som nekter de veiledning og hjelp, jeg klarer ikke helt å se den store forskjellen på å be dem om å klippe seg, og å sparke dem i ræva. Jeg tror det er det samme som menes.
Floksa sier det veldig bra, det handler ikke nødvendigvis om vilje, ikke alltid evne heller. Ofte kapasitet. Jeg er vokst opp i en familie med så lite penger at moren min antagelig ofte var sulten, jeg husker godt at hun ikke spiste middag ofte. Nå som jeg er voksen, ser jeg jo at det var mye hun kunne gjort annerledes for å endre situasjonen, men jeg ser også at jeg har helt andre ressurser enn moren min hadde.
Hvor finner man den type hjelp?
Og i en setting der man faktisk greier å slippe rådgiver så langt inn i egen møkk at rådgivninga har effekt?
Har du noe som helst begrep om hvor vanskelig det er som voksen og skulle sitte med lua i handa og be om hjelp til å rydde opp i egne feil og tabber? Har du noengang ringt et strømselskap og bedt om utsettelse på regninge? Det har jeg. Damen i telefonen hånlo av meg. Jeg ble rasende og ringte elklagenemda i samme sekund. Andre ville grått, lagt seg og ikke stått oppigjen før om en uke. Og i allefall ikke åpnet neste regning.
Er det ikke mange som gjerne ville delt av sin kunnskap for å hjelpe folk som heller ville spise sunt og billig enn dyrt og dårlig? Jeg gjør gjerne det, og jeg tror ikke jeg er alene om å ville tipse om at man ikke trenger Toro for å lage en gryterett eller at skikkelig god mat kan koste 5 kroner pr. pers og mette i timesvis.
Ressurser - det er vel en blanding av vilje og evne, er det ikke? Ressurser er ambisjoner og mulighet for å nå dit man vil. Ressurser er å få mye ut av lite og se mulighetene. Hvor mange er det ikke som sier at de ikke kan trene for de har ikke råd til å gå på helsestudio. Men gå tur eller jogge gratis? Gjøre noen styrkeøvelser på stuegulvet? Niks.
Jeg betviler ikke at mange sliter med å få åpnet vinduskonvolutter når de er deprimert. Jeg betviler ikke at dem som er oppvokst uten skikkelig hjemmelaget mat ikke synes det er lett å lage fristende mat av løk og kål. Jeg betviler ikke at det er vrient å få orden på økonomien når det virker som et endeløst kaos og man ikke vet hvilken ende man skal begynne i. Men er det ikke noen som kan hjelpe med dette? Hvis man kommer på NAV og sier -Hei, nå går det helt i ball med alt. Kan jeg få hjelp?
Jøss, hvilket strømselskap var det? Jeg har vært både fattig student og fattig student med barn og har måttet be om utsettelse på strømregning og diverse. Det har aldri vært noe problem og jeg har blitt behandlet høflig og ordentlig. Jeg ringte i god tid før betalingsfristen, riktignok, men min erfaring er at dersom man er høflig og hyggelig, så finnes det alltids en løsning.
Bare for å ta det helt konkrete eksempelet ditt. Jeg har vært der hvor regninger ikke kunne betales, før neste lønn kom inn og jeg måtte gamble på at purringene ikke ble sendt ut raskt. Strømmen var faktisk en av de tingene som var enklest. Jeg ringte dem, sa, som sant var at jeg kunne betale halve regningen, men ikke hele, og hun forlenget fristen på regningen over telefonen. "Betal det du kan nå, og så tar du resten senere. Det er mye enklere for oss også enn å måtte sende en purring." Min erfaring er at så godt som alle regninger kan man få utsettelse på dersom man ringer og forklarer situasjonen. Jeg trengte ikke trygle og be eller gjøre meg ynkelig. Jeg sa at jeg ikke kunne betale ennå, og det var greit.
Jeg har en del erfaring på dette området i forhold til mitt fagfelt og jeg brenner veldig for det. Og svaret er nei.
Fordi de forskjellige etatene ikke kan snakke sammen, fordi vi som mennesker ikke greier å være så brutalt ærlige om oss selv at når all info kommer kun fra oss, blir det ikke sant nok, ærlig nok til at de kan hjelpe.
Rådgivnings apparatet står å stanger hodet i veggen, den veggen heter taushetsplikt. Og den stopper ganske effektivt før det er helt krise, hvilket i min bransje betyr at MT har tatt dyra dine og namsmannen er i ferd med å selge gården.
Mitt inntrykk etter å ha snakket med mye fagfolk om dette er at den type rådgivning ikke finnes, for det krever at så mange etater samarbeider.
Man er prisgitt å ha et privat godt nettverk.
Det kan hende du har vært litt uheldig med strømselskapet, Floksa. Jeg tror vanligvis ikke det er noe problem å endre forfallsdatoen litt. Da jeg var ung og hadde et lite barn og mannen min var i siviltjeneste, hadde vi liten inntekt, og det hendte jeg måtte be om å få utsatt forfall på strømregninger. De gangene jeg ringte og spurte om det, møtte jeg ikke noe annet enn velvilje. Det var helt uproblematisk, og absolutt ingen hånlatter. Jeg ringte før forfall og ventet ikke på purring.
Men hvis dette skal hjelpe så forutsetter det selvfølgelig at en har pengene tre uker etter.
Ja, det er sånn det skal virke. Men sannheten er at det funker ikke alltid på den måten. Jeg ble jo alldeles rasende for jeg vet at det ikke skal være sånn og en telefon til elklagenemda bekreftet det jeg trodde. Både at de ikke kunne stenge strømmen vår (fare for liv og helse) og at så lenge vi viste betalingsvilje så kunne de ikke stenge, helt uavhengig av hvor i purringsløpet vi var. Men det er meg.
Jeg vet om mange som hadde havnet i kjelleren av den telefonen der altså. Og de kan ikke bare skjerpe seg altså. De trenger noen andre til å ringe for dem :klemme:
Jeg skjønner hva Floksa mener kjenner jeg. Jeg har aldri vært fattig eller sulten en eneste dag i hele mitt livet, og har alltid hatt et solid sikkerhetsnett. HVis jeg en dag sitter der og ikke har noe annet å ta meg til enn å ringe strømselskapet så skal jeg love at det sitter så langt inne at jeg antakelig ikke får meg til å gjøre det.
Mulig det er fordi jeg har det så godt selv at jeg ikke umiddelbart tenker at bloggen bare er oppspinn. Man blir antakelig litt naiv av å ha det godt. Det betyr absolutt ikke at jeg gir penger til noe som helst formål jeg ikke er 100% sikker på, men jeg kan gjerne ha sympati når jeg leser om alle de fattige barna og når jeg leser eksplisitte historier om barnefamilier som sliter, barn som faller utenfor og om han faren i bloggen. Det må være grusomt å ha lite penger i et samfunn der de fleste har mye penger, og særlig når man ikke kan se for seg at det blir bedre i fremtiden heller.
Jeg kjenner at det fort kunne ha blitt meg og. Det er ikke så langt i fra å ha et ok økonomisk liv, til å ikke ha det. For min del har jeg det kun fordi jeg er gift med en mann med god og ryddig økonomi. Hadde jeg vært alene / blitt alene, ville jeg nok nærmet meg grensen fattig tror jeg, ut i fra dagens begrep.
Og det ville jo ikke vært fordi jeg har brukt for mye penger tidligere, men fordi livet ikke har gått helt min vei helsemessig, jeg har aldri fått innvilget uførforsikring - og jeg måtte ha levd på AAP, som igjen ville ha ført til at jeg ikke kunne ha kjøpt meg noe sted å bo her vi bor nå. Ei heller leid.
Og det er ikke «bare å flytte» heller, når man evt har andre å forholde seg til, ift (evt ex)mann og barn. Jeg tror nok jeg ville ha klart meg på ett eller annet vis, men det ville vært tøft, særlig når man i tillegg ikke er frisk. Det er ikke så lett å kjempe da. For det må man faktisk gjøre i dag også, selv om vi har et bra velfedssamfunn.
Jeg er veldig opptatt av det utenforskapet som oppstår når barn vokser opp i fattigdom der de fleste har god råd. Det å gjemme invitasjoner i sekken, liksom ikke ha lyst til å være med turer og aktiviteter fordi man vil skåne foreldrene for å måtte si nei, det er veldig leit. Barn bør ikke lide under foreldres situasjon eller valg, derfor mener jeg det er kjempeviktig å sikre at all utdanning alltid skal være gratis, at barnehager, SFO, kulturskole, allidrett og andre tilbud bør være så billig som mulig, gjerne gratis. Det bør ikke være egenbetaling ved aktiviteter på skolen.
Men så kommer vi jo alltid tilbake til det samme. Den kjederøykende moren som klager over at speiderturen var så dyr. De som tror det er en rettighet å reise til syden fire ganger i året, eller oppriktig mener at man MÅ ha flatskjerm. Ideen om hva alle har later til å være skapt av en rekke puslespillbiter som skaper et slags forbruksmonster ingen kan sammenligne seg med. Det samme ser vi her inne, man kan bli overveldet av FP-monsteret som er på ferie til eksotiske strøk, har et fantastisk hjem, nyoppusset og med det siste innen interiørtrender i alle rom, nydelige merkeklær, trener masse, spiser deilig (lager alt fra bunnen eller er på fancy restaurant) og drikker champagne omtrent daglig, mens man har det siste innen elektronikk og sportsutstyr.
Men så er det faktisk slik at noen få har veldig god råd, de fleste har enten billetter i skuffen eller nyoppusset hus.
Jeg har lang erfaring med inkassoer, SI (Statens Innkrevingssentral for de av dere som ikke kjenner igjen forkortelsen... :knegg: ), namsfogden og fandens oldemor.
Jo, det finnes gjeldsrådgivere tilknyttet sosialkontor, det er ikke et problem med taushetsplikt siden man så klart lager skriftlige erklæringer som gir godkjennelse, og jo, selvfølgelig er det mye lettere å utsette en faktura før den har gått til inkasso enn etter.
Men at det er enkelt å ta jobben med å ringe rundt og få The Despiccable Truth klart for seg? Ikke i det hele tatt. Det er allikevel veldig mye bedre enn å gå personlig konkurs.
Helt klart og selv for meg, som selv har sittet ganske godt i gjørma og fortsatt lever helt i grenseland (og langt utenfor normen) er det vanskelig å skjønne at folk lar det gå dit. Men folk gjør det. Man skal ikke undervurdere evnen til å stikke hodet i sanden.
Klart det, vi er lovpålagt å ha økonomisk rådgiving. Bare still deg i køen bak alle andre, ventetiden er i beste fall på 4-5 mnd, men oftest et par år, svarer de da.
Jeg er også veldig skeptisk til denne bloggen, selv om historiene i seg selv kunne vært hentet rett ut fra virkeligheten.
Det er likevel ikke det jeg vil kommentere i tråden nå. Jeg synes f.eks Harriet Vane skriver godt om andre muligheter som fins, mens andre igjen påpeker at en ting er at løsningene fins, en annen er å bruke dem.
Fattigdomsproblematikken er dessverre en svært ond, nedadgående spiral hvor det ikke er lett å ta grep for å komme videre. Et eksempel som jeg regner med er nevnt i noen av de linkene som er lagt ut tidligere i tråden er dette med å handle inn stort for å kunne lage billige middager.
Om det du har av penger er 500,- så er det faktisk svært vanskelig å bruke 480,- kr på en gang, fordi man er livredd for å stå helt uten noe. Det blir vanskeligere og vanskeligere å tenke langsiktig, fordi fokuset blir skrudd over på å klare seg fra dag til dag.
Dette er selvsagt en veldig forenklet fremstilling, og det er sikkert andre som har poengtert det bedre enn meg.
Til slutt vil jeg si noe om hva man kan forvente av NAV/sosialtjenesten i dag. NAV er fortsatt pålagt å drive råd og veiledning etter loven, men dette er i stor grad ikke spesifisert hva skal bestå i (et hederlig unntak er økonomisk rådgivning).
Sosialt arbeid har ikke vært prioritert i Norge på mange tiår, og er ytterligere redusert i NAV-reformen. Veiledning til budsjettering, boveiledning, kursing i matlaging o.a som absolutt burde vært en del av tilbudet til sosialtjenesten fins i liten grad i de fleste kommuner/bydeler.
Jeg er helt enig i at dette burde vært et tilbud, men sånn er det rett og slett ikke. Man får formelt sett hjelp til å ordne opp i økonomi f.eks, men får man hjelp til å klare det selv i årene fremover? Det blir svært opp til den enkelte økonomiske rådgiver f.eks.
Jeg tror det er så mange av dem som virkelig sliter økonomisk i vårt samfunn som på ingen måte har med seg "vanlig" bagasje fra sin barndom til å takle en del utfordringer, og det er rett og slett ingen til å fylle det tomrommet.
Veldig mange gode poeng, Najade. Spesielt i fht bagasje fra barndommen. Klart det krever mer å få en grei økonomi, hvis man er oppvokst i hjem der regninger ikke ble betalt innen fristen av ulike årsaker. Hvordan skal man lære å forholde seg til eller lage et budsjett, dersom alt man lærte hjemmefra var at vinduskonvolutter var skumle?
Jeg synes at privatøkonomi skulle vært et fag fra barneskolen. Jeg synes også at mat og helse burde få større plass slik at man rett og slett lærte å klare seg selv, uavhengig av hva slags foreldre man vokser opp hos.
Kunne ikke vært mer enig! Og at samfunnet faktisk innså at sosialarbeidere trengs for å fylle i hullene som kommer av sykdom, svikt hos foreldre, i skolesystemet, eller i barnevernet.
Gjør du? Har ventet på det, men kan ikke se noen aktivitet der hvor kontonummeret er lagt ut. Hvis så er tilfelle, håper jeg virkelig at folk tar til vettet og heller yter støtte til en organisasjon hvor hjelpen er satt i system!
Nei, ikke venn men ser at ei som begynner på G spør etter det (på lørdag) : "kan du ikke legge ut ett konto nr på bloggen din ? Jeg har ikke mye, men vil veldig gjerne bidra ♥"
og han svarer for 18t siden: "Hei. Kan dere kontakte xxx hvis dere vil hjelpe? Hun hjelper meg å holde oversikt og har kontonr og adressen min."
Så det ligger ikke ute ute, men folk kan likevel få det.
Åh, jeg kjenner jeg får så piggene ut. Han får sikkert en annen person til å ta inn pengene på konto, slik at han kan få pengene kontant (og sporløst) til seg.
Er det ikke en sånn "recent posts by others"-setting på facebook et eller annet sted tro?
Jeg ser hvertfall kun innlegg han har lagt inn selv (og som andre har svart på). Ingen "tråder" som andre har startet.
Da tror jeg at jeg har klart å spore frem hvem som ligger bak bloggen og det kan godt være at dette er en reell person. Men noe skurrer, han søkte etter leilighet til tre i september.
Nei, hun bor ikke i Bergen. Men pappatilto har lagt til kart over hvor han bor og denne dama har også en på vennelista med fullt navn som bor på denne adressen.
Jeg synes ikke på noen måte at innleggene som ligger ute i denne tråden er Ove the Top. Det er ingen som nevner navn, og i såfall er det jo bare å be om en PM? Fyren ha lagt ut en åpen blogg, har en åpen FB-profil, referer til konkrete navn og av det bør han selv forstå at han er mulig å spore. Han er fattig, ikke dum.
Jeg må innrømme at jeg er litt fristet tilå spørre vår felles venn om det er et fnugg av sannhet i bloggen. Type om han har barn og hva han jobber/ikke med...
Kan du ikke gjøre det da? Men så er det jo ikke sikkert de viser det så utad heller. Men nå får tydeligvis denne mannen så det holder. Og hvis det er reelt så håper jeg også at de også kan få hjelp etter jul og ikke bare før jul. Alle virker så mye snillere sånn rett før jul liksom med å gi til andre.
Nettopp! Det er derfor jeg skulle ønske at folk heller ga til noen som satte dette i system, og ikke etter innfallsmetoden. Jeg synes det er svært betenkelig hvis veldedige organisasjoner formidler pengegaver til enkeltpersoner.
At om de er to forsørgere som holder sammen burde man klare seg uten å tigge via en blogg.
Jeg kunne sikkert funnet på å lage en pappablogg altså men ikke med negativt, melankolsk innhold. Men ved alle gleder det gir. Hvilke fine relasjoner man får med barna osv.
og jeg er langt unna å være på et overskuddnivå hverken økonomisk eller på å ha noen som stiller opp. Men å blogge på denne måten? kun kjip og trist vinkling. no deal herfra :jupp:
Dette signerer jeg helt og fult. Jeg har nå fulgt også denne organisasjonen "Hjelp oss å hjelpe" noen dager på fb. Jeg er ikke i tvil om at alle som engasjerer seg der gjør det kun av godt hjerte, jeg tror likevel det er bedre å støtte mer etablerte organisasjoner som har bedre kontrollsystemer.
Det er mange fattige barn jeg skulle ha hjulpet. Noen mangler bare penger, andre lever med vold og rus i tillegg.
Økonomi er de voksnes ansvar. Her har de hatt høyt forbruk, stor gjeld og ingen buffer. Og så har de blitt syke. Det har vært problemer en stund når SI trekker fra lønn. Jeg har ikke særlig sympati for de voksne. Det rykker absolutt ikke i givergleden.
.jpg)
