Jeg har forståelse at livet kan ta vanskelige vendinger, også økonomisk, når man opplever sykdom i livet. Jeg vet også at samarbeidet med NAV kan være tøft, samt ha krefter og overskudd nok til å holde seg oppdatert og kjempe.
For det er ikke like enkelt som når msn er frisk og har energi.
Men jeg er likevel enig at det er litt sutrementalitet her, og en forventning om at man kun skal få hjelp og støtte når man tar det ut i offentligheten.
Men at situasjonen føles kjip, det kan jeg forstå.
Jeg reagerer vel mest på en del fakta i saken jeg, blant annet det med å bli kastet ut så fort pga ikke-betalt husleie. Jeg har leid ut hus selv, og det er ikke gjort i en håndvending å kaste ut leieboere, selv om de ikke betaler husleie. Man må som regel via namsmannen for å bli kvitt dem.
Ellers er jo alle sin egen lykkes smed på mange vis, så om noen vil tigge på nettet er jo det forsåvidt "ærlig" nok det også. Men jeg må være så ærlig at jeg innrømmet at min sympati går mer i retning de som ser muligheter enn begrensninger. Det er garantert ekstra kjipt p sitte trangt i det i julen, som er en tid der mange av oss fråtser og ulikheter blir ekstra synlige. Men det er nå en gang sånn at selv i "verdens rikeste land" så står det ikke boliger og venter på folk som havner skjevt ut, og da er en campinghytte vesentlig bedre enn ingenting - hallo, de er isolerte og innredet, vi snakker ikke om et skur! - mens man venter. Og man kan selvfølgelig heller ikke forvente at staten deler ut penger slik at man får en like feit jul som dem som jobber.
Men man bor i "verdens rikeste land", og der får man i ser minste tilbd om en campinghytte. Og man sulter ikke, selv om man ikke lever fett. Selvføglelig er det kjipt for ungene. Dessverre er det flere som har det slik.
Men vi hadde ikke forblitt "verdens rikeste land" lenge om vi hadde hatt et system de som av en eller annen grunn ikke jobber får akkurat det som de som jobber kan skaffe seg. Det er livets harde realitet.
Men ingen sulter i hel på gata i Norge med mindre de gjør det frivillig. Og det skal man være takknemlig for.
Grunnen til at jeg kommenterte på dette er for at jeg syns mange av dere som er her inne dømmer folk uten å vite bakgrunnen til denne mannen og familien hans. Jeg hjelper denne mannen og familien hans for at vi har felles kjente. Det er noe jeg gjør på fritiden min og IKKE gjennom Hjelp oss å hjelpe. Så ikke bland denne organisasjonen opp i dette. Og "alle" midlene som dere tror kommer inn går til denne familien da det er dette som jeg gjør for de og det er faktisk ikke snakk om enorme summer her om det er det dere innbiller dere. Han har faktisk takket nei til det meste han er blitt tilbudt for det var ikke det som var meningen med bloggen hans i det hele tatt. Han begynte å blogge for å få skrevet ned tankene sine som som andre mennesker som blogger. Håper dere alle får en trivelig jul og så skal jeg og andre som faktisk stoler på denne familien sørge for at de får en trivelig jul tross alt
Altså, bruker man offentlige ytringer for å få utløp for indre tanker og følelser - må man regne med respons. Hadde jeg lagt ut min tenåringsdagbok på nett måtte jeg også regnet med respons. Og alt ville nok ikkevært applaus og forstående nikking.
Ja kanskje jeg er ett godt menneske, jeg håper iallefall det og prøver å hjelpe så godt jeg kan der jeg kan. Men vil også si at jeg ikke blir utnyttet det skal dere være klar over. Er en ganske god menneskekjenner vil jeg påstå selv og her er det virkelig noen som trenger hjelp. Å tror ikke du trenger å riste vett i Pappa Tilto for at han skal ta tak i livet sitt for det har han faktisk. Så du skal slippe det :)
Alle konstruerer og etterrasjonaliserer i større eller mindre grad. Det er derfor feks det å bruke intervju som kilde kan være en vanskelig metode i historieforsking/historieskriving. Folk pynter, skylder på andre, underkommuniserer valgmuligheter eller hva de kunne hatt kjennskap til på avgjørelsen på tidspunktet avgjørelsen ble tatt.
Bare legg merke til hvordan folk endrer subjekt i handlingen fra der det begynner å bli klart at ting går til helvete. "Jeg hadde vært på byen og skulle sykle hjem. Plutselig kom fontenen mot meg..." Fra at man sykler til fontenen er en skikkelig bad ass... :knegg:
Hvor går grensen for selforskylt?
Det aller meste som går galt kunne jo på et eller annet tidspunkt vært forhindret.
Yrkesskade? Skulle valgt et annet yrke vøttu.
Kols? Slutt å røyk og begynn å trene.
Idrettskade? Ja, da kan du i allefall skylde deg selv !
Bekkenvondt? Skulle kanskje ikke fått så mange barn da...
Fødselsskader? Ja, det visste du at var en risiko
Vi bor nå i et land der det er ganske kjipt å være fattig, og særlig om man er russurssvak. For her har man jo alle muligheter til å "skjerpe" seg ut av fattigdom. Det er bare å spise løk og bønner, arve tøy og bo billig. Og få seg en liten jobb. Alle har jo en restarbeidsevne...
En del av dere lever i en drømmeverden. Det FUNKER ikke sånn!!!!
Det lurer jeg også på, annemede. Og Floksa, jeg vil påstå at det må være bedre å være fattig i Norge, enn i de aller, aller fleste andre land. Nå skjønner jeg rett og slett ikke hva du mener.
Jeg skal gjøre noe du kanskje ikke fortjener, nemlig å ta deg seriøst:
Yrkesskade: Vel, man kan bli skadet i de aller fleste yrker. Og jobbe må man, noen må tross alt forørge den stadig økende NAVerdelen av befolkningen.
Idrettskade: Det er vel bevist at det er sunt å holde seg i form, og at konsekvensene av å være helt passiv er en større belastning for folketrygden enn det idrettsskader er.
Bekkenvondt og fødselsskader: Ja, det er vel også ganske godt dokumentert at vi trenger påfyll av unge mennesker i samfunnet også, så da må man vel nesten ta de fødselsskadene og bekkenplagene som følger med.
Kols: Kan diskuteres.
Bare det at du sammenligner ting som vanlige helseplager og yrkesrelaterte skader med luksusfellerelaterte problemer, synes jeg er, for å bruke en metafor du burde kjenne godt til, helt på jordet. :gal:
I den virkelige verden er unga alergiske mot løk, NAV bruker 8 mnd på å avslå søknaden om bostøtte, huseier pusser Hells Angels på deg for å få deg til å flytte, det er ingen steder å flytte, for ingen vil leie ut til sosialklienter, det finnes ingen jobb å få og den lille restarbeidsevnen du har går med på å sloss mot et system som ikke er laget for å tilpasses mennesker.
Og atpåtil skal man sloss mot skammen over å være fattig, og det er man jo bare om man er dum og lat i verdens rikeste land....
Hvorfor i alledager er det relevant hvordan det er å være fattig i Equador?
Det aller, aller meste er kjipere i uland enn i norge uten at jeg hører det som et argument for å bruke mindre penger på sykehus, veier og skole?
Selvfølgelig er det kjipt å kjempe imot NAV om man må det.
Men jo, noe må man faktisk gjøre selv for å fikse opp i uføre man er kommet i.
Man står faktisk til ansvar for det selv. Og je syns ikke det er så gale og kreve at man selv da også rydder opp. Og sitte å syte på nettet og rope verdens rikeste land? Nei det blir for dumt.
Får litt lysst å si, ja verdens rikeste land
-Derfor må du ikke betale for operasjonene du står i kø for
Derfor må du ikke ut med STORE summer for barnehageplassen dattera di har
Derfor må du ikke ut med store summer for at sønnen din skal gå på skole
Derfor KOMMER faktisk nav med depositumsgaranti til deg
Derfor tilbyd NAV deg en midlertidig bolig, er den ikke god nok for deg? Vel synd for deg faktisk. Den er vesentlig mer akseptabel enn hospits som mange får tilbud om.
Og sånn kunne jeg sikkert fortsatt i evighet. :himle:
Du misforstår hva jeg skriver her. Det var et svar til at "vi bor nå i et land hvor det er ganske kjipt å være fattig", som du skrev over. Mulig jeg misforstår, men for meg høres det da ut som det er ekstra kjipt her, og det fordi man "bare kan ta seg sammen". Jeg skjønte ikke logikken din.
Floksa: Gratis skole, veier og sykehus kommer da også de fattigste i landet vårt til gode. I Eqador kan det store flertallet av befolkningen glemme både skolegang og behandling om de skulle bli syke. Jeg er for et system som sikrer alle like muligheter i utgangspunktet og som også-til en viss grad- gir de som trenger det en ekstra puff. Greia er bare at jeg synes grensa for når man skal slutte å puffe bør gå litt før du synes den bør gå, hvis jeg har skjønt deg rett.
I motsetning til ganske (alle) mange andre land så er det virkelig ikke kjipt å være fattig i Norge. Her får du penger fra staten og et sted å bo. Jeg lurer på hvor mange andre land du hadde fått alt dette?
Men for all del, det å være fattig er kjipt. Dog synes jeg det er passe latterlig å påstå at det er ille å være fattig i Norge i forhold til resten av verden. Kanskje på tide å titte utenfor bukselommen.
Den holdningen som florere blandt mange, om at man bare kan ta seg sammen også "pift" er alle problemer borte gir en ganske stor tilleggesbelastning for mange fattige. Å se hvordan man blir "sablet ned" om man prøver å være ærlig om det. For det er jo så jævla enkelt, man bare fikser litt her og ordner litt der og bor i campinghytte og smiler og er glad. Så blir jula flott og man kan dele en klementin. Og kjenne på takknemligheten for at man bor i et flott land, der ingen sulter og sover på gata.
Problemet er jo ofte at når/om man havner litt utpå, og i systemet, så er man ikke akkurat der at man nødvendigvis er alt for ressurssterk. Da ER det ikke enkelt å stå i det.
Ikke når man skifter kontaktperson på NAV flere ganger i året, ikke klarer ta de telefonene som trengs, skaffe alle dokumenter, sette seg inn i lovverket osv.
Vi er heldige som har det velferdssystemet vi har, men det betyr ikke at det er enkelt å være et menneske i dette systemet alltid.
Det er vel ingen som har sagt at det er enkeltpenkelt. Eg har i alle fall vore tydeleg på at eg skjønner at denne personen (og andre fattige) er i ein kjip situasjon.
Samtidig er det ein tendens til at folk som ikkje er i stand til å forsørge seg sjølv, forventer same levestandarden som folk som arbeider og tener penger sjølv. Og det reagerer negativt på. Denne bloggen er full av eksempler på dette: "Stakkars ungene mine som må gi faren sin hjemmelaga farsdagsgave" og "Stakkars ungene mine som får tilbud om å feire jul i ei campinghytte". Det er ikkje fett å leve på sosialstønad og trygd, det trur eg ingen har problem med å forstå. Men det er ein kravmentalitet i det at ein som fattig og hjelpetrengande skal ha ei rekke luksusgoder og derfor ikkje tar imot det tilbodet ein får.
Mykje av problemet i dette tilfellet, er gammal forbruksgjeld. Det kjem fram i eit tidleg blogginnlegg. Statens innkrevingssentral trekk ei viss prosentdel av trygda før ho blir utbetalt. Dette er sjølvforskuldt. Sjukdom er ikkje sjølvforskuld, men det å opparbeide seg denne typen gjeld, er det. Og personleg gjeld er ein av dei tinga NAV ikkje betaler for deg. Og det skulle vel eigentleg bare mangle!
Vi kan heilt klart diskutere relativ fattigdom. Men eg meiner likevel at ein må skilje mellom å ha slik at ein klarer seg og å ha alt det alle andre har. Viss ein ikkje har slik at ein klarer seg, er ei campinghytte og eit heimeteikna kort i farsdagspresang godt nok!
Enig. Det må være noen fordeler med å jobbe, tror jeg. Nå er det jo slik at for mange av oss gir det en viss mening i livet og en tilfredsstillelse, men det er sikkert mange som ikke føler at jobben er det helt store. Skiller det da noen usle tusenlapper på trygd og full jobb, (noe som for mange er fakta) skjønner jeg godt at veien til NAV blir kort.
Dette ble kanskje litt på siden, :vetikke: poenget var bare at jeg er enig med bai at man nesten ikke kan forvente seg et luksusliv når man utelukkende lever på statens regning. Det er ganske mange som lever på egen regning som langt ifra har noe luksusliv heller.
Når det er sagt. Jeg har lest flere ganger at "man må ha god helse for å bli syk i Norge" og slik tror jeg dessverre det er. Å finne fram i NAV krever litt ressurser, og det er gjerne lang ventetid også. Jeg tenker at vi rett og slett har for mange ytelser vi har rett på i dette landet og at NAV bruker utrolig mye ressurser på å saksbehandle og utbetale småsummer til folk som fint hadde klart seg uten. Jeg har også inntrykk av at det er de som kunne klart seg best uten pengene som har ork til å "stå på krava" slik at de får det de tross alt har rett på. Jeg mener at NAV-systemet burde vært lagt om, færre ytelser til alle oss som ikke trenger og mer hjelp og støtte til de av oss som faktisk ikke har muligheten til å klare noe selv. Jeg tror ikke at Pappatilto er i denne kategorien.
Jeg tror ikke at alle som har sympati for han gir han penger, så han blir neppe millionær. Et støtteinnlegg på FB betyr ikke automatisk at folk har overført penger. La folk gi han noen kroner, har de råd og lyst til det, så er det deres sak hva de bruker pengene på. Om det er å fly hjem en skadet uten reiseforsikring, eller noen som har brent seg på forbrukslån.
Ja, jeg tenker ofte på hvor utrolig heldig jeg er som er så ressurssterk i form av samfunnskunnskap/allmenkunnskap og evne til å lese og forstå et lovverk som ikke akkurat er formulert enkelt. I tillegg er jeg forbanna sta. For tiden omgås jeg en del som ikke er helt på samme nivå som meg hva disse ressursene angår, og jeg ser jo at de har det betraktelig mer vanskelig enn jeg noengang har hatt.
Altså, jeg har :gaah: -et om NAV i M2 senest i dag. Det er ikke bare enkelt å finne fram i systemet. Og det er ekstreme mengder rot. Men utlevere pusher sjelden Hells Angels på leieboere. Og ingen sulter i hel i Norge. Man kan ha det kjipt, helt klart meg betviler ikke er sekund at det et ekstremt slitsomt og direkte ugøy å gå fra jobb og hjem til sosialklient. Men jeg synes likevel at man skal være takknemlig fordi man bor i er land der man ikke sulter eller fryser likevel. Selv om man helst skulle hatt er eget hjem. Og råd til fine julegaver. Og gitt ungene det alle andre får.
Men sånn er det jo ikke når man lever på sisialtrygd. Og sånn kan det jo heller ikke være. Jeg reagere negativt på folk som uttrykker seg på en måte som gjør at de fremstår som om det er galt.
Da jeg vokste opp opplevde jeg mange ganger at lommeboken var tom før foreldrene mine fikk penger på konto. Jeg har gått i lapper tøy og feriene gikk til hytten til farmor og farfar. Syden hadde vi bare hørt om, og julegavene kostet ikke tusenvis av kroner. Kanskje er vår generasjon bare blitt bortskjemte nå som voksen? :vetikke:
Jeg tror ikke det er så mange på FP som mener at helseproblemer ikke er noe man skal få hjelp til. Uavhengig av bakgrunn for sykdom og uavhengig av egen økonomi. Det vi diskuterer av og til, er i hvilken grad ulike diagnoser egentlig mest er egenfølte og subjektive problemer, og om de da skal gi grunnlag for å la verdensbestelandåboi betale fremfor at de det gjelder skal måtte shake it off og gå på jobb. I dette tilfellet fikk såvidt meg bekjent Pappatilto helsehjelp.
Dette må da være ekstreme tilfeller? Jeg er enig med Rine i at det er for mange som kan søke om stønad om alt mulig. Systemet blir så komplisert at det blir uoversiktlig for de som virkelig trenger hjelp til å ha en OK hverdag. Mer enn jeg trenger bidragsordningen for kvisemedisiner på hvit resept eller svogeren min trenger støtte for datterens matallergi. Jeg synes det er fair at det lønner seg å ha en jobb, og så synes jeg at når man passivt mottar støtte bør man innse at noen omprioriteringer er nødvendig. Å være fattig fordi man betaler på gammel moro, er høyt oppe på min liste over "skyld deg selv", beklager.
Man bør i det minste ta inn over seg årsaken til at det ble sånn, og å legge noen planer fremover. Ikke bare sitte og kjenne på at verden er urettferdig og NAV er dumme. Klart det er kjipt, og kanskje allermest for ungene, men altså hvem skal gjøre noe med det, hvis man ikke tar tak i det selv?
Pappatilto: Om du leser dette vil jeg bare si at jeg tror jeg vet litt om hvordan det kan oppleves nå. Det er tøft. Og jeg skjønner, noe så innmari også, hvor viktig det er å prate med andre. Om så på nett. Hvor utrolig viktig hvert oppmuntrende ord og hver nettklem er når man er i overlevelsesmodus og bruker opp det man har av smil og godfølelser på barna, og så er det liksom ikke særlig rom for verken gråt eller trøst på voksensiden. Kanskje er man ikke så veldig elskelig selv heller. Jeg var i alle fall ikke det. Jeg var i overlevelsesmodus. Det får ikke frem de mest behagelige sidene ved meg.
Jeg kan si at jeg vet hvordan det er å så bli overrasket over at folk går sammen og bestemmer seg for å gjøre noe. Jeg vet hvordan det er å få overraskende besøk en desemberkveld og så minutter etter sitte på gulvet i gangen sin i et hav av bæreposer fulle av julemat, julehefter, hjemmestrikkede gaver og mye mer og bare snappe etter pusten av alle følelsene som overmanner en. For det var så uventet. Og det er så vanskelig å være på mottakersiden. Å gi er lett. Å ta imot er vanskelig. Jeg vet noe om hvordan det føles når det føles som om man får en gigantisk, varm og virtuell klem fra folk fra hele landet når man trenger det som mest. Jeg vet hvordan det er å åpne velfylte kjøleskap og fryser flere ganger den kvelden og bare stå der mens tårene triller. For det man ikke skjønte at man trengte mest av alt, før man satt der i et hav av bæreposer og målløs så at flere og flere poser ble båret inn, er en påminnelse om at verden er god. At folk er gode. At verden ikke er et så fiendtlig sted som man opplevde det som og at det kommer til å ordne seg. Det er den fineste julegaven jeg noensinne har fått.
Jeg tenker på det som at de folkene.. de reddet faktisk julen det året. Uavhengig av om vi har kontakt nå i dag eller om vi har hatt uenigheter senere, så er jeg evig takknemlig for akkurat det. Og jeg tar det med meg videre nå som jeg er i en helt annen situasjon. Hver måned har jeg en egen post i månedsbudsjettet som heter "gi". Jeg gir videre. Men det viktigste er at jeg husker hvor viktig de tingene man ikke kan kjøpe var også. Som medmenneskelighet, respekt og en viss forståelse for at man kanskje ikke er på sitt beste når man er i overlevelsesmodus. En viss mellommenneskelig raushet.
Hva sosialkontoret (som det het den gangen) angår. Jovisst fikk jeg både mat- og julepenger av de. Til slutt. I april det påfølgende året. (Da var jeg for øvrig friskmeldt og i jobb.) Før den tid insisterte de på at jeg hadde 3 ganger så høy inntekt som jeg hadde og nektet å høre når både jeg og trygdekontoret prøvde å forklare at "månedsinntekten" de la til grunn var en oversikt over inntekt de siste 3 månedene. Å hele tiden bli fortalt at man kan bruke av denne 2/3 av inntekten som faktisk ikke finnes er fortvilende. Å ha en unge som er potte tett og ikke få penger til Ventoline er... vel, jeg kan vel bare si at jeg var veldig redd. Og sint. Og kravstor. Jeg virket sikkert også utakknemlig og alt det der. Jeg blir ikke så veldig likandes når jeg står i sånt, jeg. Ei heller så himla opptatt av hvor heldige vi er som har et velferdssystem og at jeg ikke bor i et fattigere land.
Men altså; Jeg tror jeg skjønner litt av dette. Ikke alt. Jeg er ikke deg og din opplevelse er din opplevelse. Men du skal vite at det i dette forumet også er folk som forstår deg annerledes enn det akkurat denne tråden kanskje gir uttrykk for. Pokker heller, det finnes folk her som reddet julen den gangen for en del år siden.
Etterhvert er dere på beina igjen. Og da er det din tur til å gi det videre. Inntil da: Se etter de vennlige fjesene i mengden. Se etter et vennlig fjes i det offentlige også. Folk som vil deg og dine vel. For de finnes. Det er kanskje vanskelig å få øye på når man er i overlevelsesmodus, men de er der.
Og ha en riktig god jul. Den julen jeg fortvilte så innmari over den gangen står nå igjen som et av mine fineste minner. Den mest nøkterne, ja. Men når en hel haug mennesker slår ring om en og gjør noe sånt kan man ikke annet enn å føle seg utrolig heldig. At noen gjorde det for meg glemmer jeg aldri. Så ta imot. Det er nok tid til å vise din takknemlighet ved å gi det videre senere. Det blir bedre. Jeg lover.
Jeg var 12 år med en lillebror på 5 og husker godt at mamma, som var alene med oss, slet veldig med å få endene til å møtes. Et eldre ektepar kom på besøk med 4 bæreposer mat før jul. Husker mamma stod på kjøkkenet og gråt av takknemlighet og glede, og skammen jeg selv følte rundt det å være "fattig". Hater fortsatt det ordet, og jeg vil egentlig fortsatt ikke vite av at mamma faktisk har samlet tomflasker om natten slik at hun kunne kjøpe kneipp og ost. Til middag hadde vi poteter med saus eller suppe, og vi dro på biblioteket eller museum (gratis) når vi skulle gjøre noe koselig sammen. Dersom jeg hadde fått vite at noen mente og snakket bedrevitende eller nedlatende om vår økonomiske situasjon, ville det føltes utmattende og deprimerende.
Ellers håper jeg :hjerter: kies innlegg :hjerter: kan være avsluttende for denne tråden. Ønsker også pappatilTO en god jul, og at det økonomiske uføret snart vil rette seg.
Måtte bare kommentere på innlegget ditt for det var helt fantastisk. Endelig noen som faktisk skjønner hvordan andre som sliter har det.
Jeg klandrer ingen andre som har lagt inn negative kommentarer her inne men det er noen som faktisk ikke vet hvordan det er å slåss med NAV. Håper at alt er gått bra med deg siden de dagene du sleit og jeg vet at det kommer til å gå bra med Pappa Tilto og familien hans også. Han vil nok sikkert kommenterer selv også på innlegget ditt men jeg leste det å ble faktisk veldig rørt. Jeg er en av de som tror på han og er den som hjelper han og har åpnet en konto for å hjelpe de i jula. Har idag vært å handlet julegaver til barna hans og skal også handle mat og julekos så de får seg en fantastisk jul alikevel, vi skal selv kjøre opp til de på lille julaften med det som vi har kjøpt inn. Tusen takk for innlegget ditt det varmet iallefall mitt <3
Jeg har antagelig erfaring nok med NAV til å kunne forsvare å ha en mening, og jeg er likevel kritisk til fremstillingen i bloggen. Det er ikke det faktum at noen er fattige jeg reagerer på, men jeg stiller meg spørrende til uttalelser som denne:
Det finnes ikke den statsmakt i verden som kan hindre mennesker i å gjøre dårlige valg. Ideelt sett burde nok ingen barn være nødt til å feire jul på hospits eller i campinghytte, nei, men det er da veldig lite av det som kommer frem i bloggen som kan tyde på at staten er skyld i situasjonen som er oppstått. Jeg er ikke i tvil om at situasjonen er lei for de involverte, men i hvor stor grad skal staten ha et skreddersydd sikkerhetsnett for alle og enhver?
Har man ingen bolig i det hele tatt, så er det neppe hensiktsmessig å gå i fistel over tilbud om campinghytte.
Hovedpoenget med denne diskusjonen her var ikke å diskutere om PT2 har det fælt eller ikke. Vi stusset på bloggen og måten ting ble fremstilt på. Han er jo anonym og må i grunn regne med spekulasjoner ut i fra det han skriver. Alle vi skjønner at det er kjipt med lite penger eller stusselige kår, men det er heller ikke så rart at vi da ser på årsaker og muligheter for folk som sliter.
Jeg tenker at han ville fått pepper om han ikke var anonym også jeg da. Da ville han fått pepper for å eksponere de uskyldige barna sine på denne måten. Jeg ønsker bare å ønske alle en riktig god jul jeg, om den blir feiret på et slott eller i en campinghytte. Der det er hjerterom osv...
Jeg legge plutselig merke til at jeg får vondt i magen og holder pusten når jeg leser denne tråden ( og andre tråder som ligner på denne). Kies innlegg fikk meg til å senke skuldrene og puste vanlig.
Jeg har store problemer med å forstå at denne tråden skal gi magevondt og pustevansker. Vi diskuterer;
Fattigdom :Norge contra resten av verden?
Hvilken måte er det best å hjelpe på?
Hvor går grensen for hva velferdssystemet bør ordne opp i og hva bør man kreve av enkeltindividet selv?
Bl.a
Hvis man ønsker en sympatitråd for pappatilto eller andre i lignende situasjon, synes jeg det er bedre å lage en og opplyse om at man ønsker en tråd uten skeptiske innvendinger eller betraktninger som går på andre ting enn "stakkars deg" og så får man kanskje det. :vetikke:
Og så kommer Kie med et typisk Kie-innlegg, som er både fint og rørende (fordi jeg "kjenner" Kie og FP) og alt er vel og bra, eller?
Jeg merker likevel at jeg sliter litt med at tråden skal ende med "Julekveld i skogen" og at alle som er skeptiske til non stop velferdskroner og til å åpne egen lommebok for fremmede menneskers selvforskyldte "fattigdom" blir stemplet som slemme og kalde.
Det er ganske mange som har slåss mot NAV her, på forskjellige måter, og i forskjellige faser av livet. Det er folk som har måttet gå til banken for å be om hjelp til å takle livet når man ikke får utbetalinger fra hverken NAV eller arbeidsgiver som man har krav på.
Går man til kreditorer før man blir kastet ut, eller om man kler på seg i stedenfor å pisse i buksa for å holde varmen, så pleier det å løse seg på en bedre måte.
Ja ikke alltid, men i de aller fleste tilfellene.
Og det å ta opp forbrukslån, vel, det er ikke en lov mot det, men det er ikke sånn at det er en lov mot å gjøre dumme valg heller, hadde det vært det, hadde man vel fått pes på at det innskrenket individeds rett til å egenfrihet, elns.
Det vennligste fjeset jeg vet om tilhører ei som aldri ville ydmyke meg med uendelig ryggklapping og medlidenhet og jatting. Hva ville jeg vært uten mennesker med mot til å stille kritiske spørsmål, som vet jeg tåler å bli stilt krav til og som aldri lar meg synke ned i selvmedlidenhet og tafatthet, og som sier sannheten, samme hvor ubehagelig den kan være? Jeg tør ikke tenke tanken. Hva er vennlighet? Jeg antar det kommer an på hva man ønsker å oppnå?
Enig med deg, Rine. Denne tråden ble laget på grunnlag av bloggen som Pappatilto opprettet. Fordi jeg mislikte tonen, og synes den var så over the top at jeg faktisk (nesten fortsatt) lurer på om den er ekte.
Alle står dog fritt til å skrive det de lyster selvsagt, og mer gjerne dele av egne NAV-erfaringer og egne møte med fattigdom. Jeg synes mye av det jeg leser her inne er både vond og rørende, kanskje særlig fordi jeg føler jeg kjenner folka bak. Litt hvertfall. Men denne tråden ble på ingen måte opprettet som en klemmetråd. Det tror jeg blir gjort i nok grad ellers på nettet. Uten at det er særlig konstruktivt med tanke på fremtiden til bloggeren også etter 31/12.
Bloggen til Pappatilto gjorde meg mest irritert. Kanskje fordi han fremstår som selvmedlidende? Utakknemlig? Jeg vet ikke. Men jeg er ikke iskald og slem selvom jeg ikke lar meg røre.
Det jeg reagerer på i denne tråden er at man får seg til å diskutere og trekke i tvil detaljer i en ukjent person sitt liv. Det er ganske brutalt og ufint, spesielt når vedkommende også leser. Joda, vedkommende har valgt å blogge i offentlighet. Men hvor mange gjør ikke det uten å bli lest? Er det full frihet til grafse og mene siden noen har beveget seg ut i det offentlige rom?
Jeg liker heller ikke sutrere. Ikke gir jeg penger til personer jeg ikke kjenner heller. Jeg tenker at kanskje er dette reelt eller kanskje ikke, men det er sant og si ikke viktig for meg. Hvis han vil sutre på nett, så la ham gjøre det. Jeg gidder ikke lese.
Vi kan godt diskuterer fattigdom, NAV, velferdsstaten og alt som hører med. Men jeg reagerer på at det blir gjort med en bloggers liv som utgangspunkt. Det virker rett og slett kaldt og ufølsomt.
Jeg har vært mye på nett, og opplevd nok av tilfeller med tåredryppende historier som slettes ikke er sanne, der anonyme folk har melket andre for både penger og medlidenhet og tårer.
Eh- ja?
Grafsing og sladring, som i: "Jeg har surfet litt rundt og funnet ut hvor han bor, tror jobbet på Rema 1000 tidligere" synes jeg ikke noe om, og har vel heller ikke gjort det, men det er jo ikke forbudt. Å diskutere slike blogger, fattigdom osv. selv om personen har gitt seg til kjenne her inne, synes jeg er helt OK. Da får det heller være opp til han å la være å lese. Tenker jeg.
Ja, jeg mener det må gå an å diskutere med denne bloggen som utgangspunkt. Er spørsmålene han stiller retoriske? Ønsker han ikke debatt? I siste innlegg skriver jo pappatilto at han skriver bok om det å være fattig. Jeg antar han ønsker å leses. Og da åpner man også for å tolkes.
Å blogge i offentlighet er vanligvis forbundet med et ønske om at noen skal lese det man skriver. I tillegg oppfatter jeg det sånn, at bloggere gjerne har noe å melde. Utover de ofte intetsigende meldingene om hverdagsliv som legges ut på f.eks Facebook. Hvis ikke, burde man jo kunne finne en annen arena for nedtegnelse av tanker kun for privat bruk, enn en åpen internett-side...
Jeg ser ikke helt hvordan det går an å ikke ta utgangspunkt i all informasjonen som villig deles i denne bloggen, når NAV og fattigdom skal diskuteres. Hvis det var ønsket, burde det ikke vært vinklet så personlig fra bloggerens side.
Av respekt for Pappatilto, så velger jeg faktisk å tro, at han forutså både negative, konstruktive og irriterte tilbakemeldinge. Jeg tror faktisk han kan takle det også. I tillegg til alle klemmene og smilene. Jeg mener nemlig bestemt de ikke er noen sammenheng mellom det å ha lite penger, og det å være stakkarslig.
Når jeg skriver på nett, det være seg forum, facebook eller svar i blogger, vet jeg at det er flere som leser. Og de som leser har da full mulighet til å tro meg, tvile på det jeg sier, kritisere innholdet og min integritet. Det er noe man faktisk tillater andre ved å skrive på nett.
Såklart det er sårt at det blir sådd tvil om en persons intensjon med skriverinnlegg, men da har man faktisk flere valg:
Godta at noen er uenig, og la det være med det
Innse at man kanskje har feil, og bør endre mening
Innse at man skriver så dårlig at andre feiltolker intensjonen, og derfor endre skrivemåten
At man har fullstendig bommet i sine intensjoner, og bør holde kjeft i all fremtid
Ta til seg kritikken, diskutere temaet og være åpen for endringer i både tankemåter og hvordan formidle sine tanker og meninger
Så tar man et valg, står for det og går videre til neste innlegg/diskusjon/minutt/dag/måned/år.
Det ene er grafsingen i hvem bloggeren er og utlevering av info gravet frem på facebook som går langt i å identifisere bloggeren. Greit at det er mulig å gjøre det ut fra opplysningene som foreligger akkurat nå, men dette er åpent forum, svært søkbart på google og jeg syns det er ufint og blir litt flau på forumets vegne.
Det andre jeg reagerer på, og som jeg syns er gjennomgående i lignende tråder, er hvor ivrige mange er etter å bagatellisere menneskene som utleverer fattigdommen sin situasjon. Samt å forklare fattigdommen med at de ikke gjør sånne flotte, kloke og gjennomtenkte valg som en selv gjør. Og hvor viktig det virker å få fortalt at hver enkelt må ta ansvar for egne feil. Å være fattig i Norge er ikke som å være fattig i et land med mange fattige. Det syns jeg i grunnen denne diskusjonen, og andre lignende diskusjoner understreker ganske kraftig. Å ikke kunne ta vare på seg selv ses rett og slett på som noe man bør skamme seg over. Jeg liker ikke den "skjerp deg"-mentaliteten i det hele tatt.
Ellers er jeg enig i at man skal være skeptisk til bloggere som ser ut til å ønske seg penger, men det syns jeg i grunnen er en annen diskusjon. Jeg ville aldri gitt penger til noen på de premissene som er gitt i bloggen og på facebook, men jeg vil heller ikke spekulere i hva som er sant eller ikke, og om det er lurt å kjøpe grandiosa i stedet for poteter, eller om det er greit at fattige har PC og mobiltelefon. Det syns jeg er smålig og overfladisk.
Ja kanskje dere har rett. Kanskje er det greit å uffe seg over dårlig kosthold og pengesløsing, når noen sier at de spiser grandiosa til middag. Spekulere i om det er slankeoperasjon når noen sier de er i kø for operasjon. Ikke akseptere at omstendighetene rundt utkastelse fra bolig, fordi alle detajene ikke er helt pinlig nøyaktig osv osv.
Det bekrefter bare min misstanke om at alle og enhver bør holde seg langt, langt unna å utlevere noe som helst om seg selv i offentligheten, med minde man er utstyrt med rustning.
Jeg tenker at man som medmenneske har litt ansvar for dem som ikke skjønte hva de ga seg ut på når de valgte å offentliggjøre seg selv. Er reality stjerner fritt vilt? Kan vi grafse alt vi vil i privatlivet dems fordi de ikke skjønte hva de gikk til? Det er lov å ignorere - begge veier.
Nå er jeg ikke så interessert i hva de spiser til middag eller hvor de bor, og den slags. Det er fremstillingen i sin helhet jeg er skeptisk til. I utgangspunktet var mitt inntrykk at bloggen var fiktiv, fordi fattigdommen som beskrives er så tabloid. Ikke fordi det ikke finnes mennesker i slike situasjoner, men fordi det som skrives virker lite reflektert og til dels vitner om mangel på selvinnsikt.
Om det da viser seg at bloggeren og bloggen er reell, da synes jeg faktisk det er på sin plass med en aldri så liten realitetsorientering. For er støtte og oppmuntring virkelig til det beste, om vedkommende eksponerer seg og sine på en måte som ikke gagner dem? Når det som deles får varsellampene til å blinke for såpass mange, da tror jeg faktisk man bør se på hva man formidler, og om noe bør justeres.
Jeg er sterkt uenig i at det er vanlig å skamme seg over å ikke være i stand til å ta vare på seg selv i Norge. Det høye antall NAV-ere og åpenheten rundt at man planlegger å nave (mest ungdom) politikere og andre som tyr til NAV når presset blir for stort, alle "jeg vurderer om en sykmelding er rett"-trådene på forumet og på nettet ellers. Å ikke være i stand til å ta vare på seg handler ikke bare om sosialstønad og nødhjelpepenger, det handler om de fleste former for ytelser fra NAV, og jeg tenker av og til at en større grad av "skam" ( i mangel av et bedre ord) rundt det å motta dette, kanskje ikke hadde vært å forakte. Iallfall fra oss som i stor grad burde være i stand til å ta vare på oss selv.
For øvrig enig med Røverdatter i at spekulering i hva mannen spiser til middag er unødvendig, og ufint.
Jeg er enig, men jeg tror i stor grad fokuset skyldes at Grandiosaspisingen fremstilles som en konsekvens av fattigdommen, og dermed gjøres et poeng av i bloggen.
Jeg ser mange nyanser i alle mulige situasjoner og jeg har liten sans for utidig sutring og å ikke ta ansvar for eget liv og konsekvenser for egne handlinger så godt man klarer.
Denne tråden, tråden om utbrenthet, tråder om sykmelding og kroniske helseplager som ikke blir definert som "skikkelige sykdommer" får meg til å lese i vantro over menneskelig kjiphet og mangel på respekt og raushet overfor andre menneskers walk of life.
Jeg er ikke vant til at folk jeg omgir meg med snakker så nedsettende om andre mennesker og jeg er heller ikke vant til at folk så lett tar for gitt at så innmari mange juger på seg sykdommer mens de egentlig er friske nok til å jobbe og juger på seg manglende evne til å jobbe når de egentlig har en god restarbeidevne.
At folk utnytter systemet og at det er folk som juger på seg trøbbel for å få hjelp er vel hevet over en hver tvil. Det er ingen bombe. Det finnes alle typer mennesker. Men at det er vanlig å grafse til seg og late seg og juge i en så stor grad at det skal være det naturlige å automatisk anta at det er det fremmede mennesker gjør i saker man ikke vet noen verdens ting om, vitner om et menneskesyn som er deprimerende og kjipt. Det er helt på linje med "innvandrere flest er kriminelle"-utsagn. Jeg synes argumenteringen mangler dybde, nyanser og varme og jeg vet ikke om jeg blir mest sint eller mest lei meg når jeg leser. Mest sint, kjennes det ut som.
Himmel, Zoë. :rolleyes: For en som til stadighet framstiller seg selv som en nyansert person, er det merkelig at du evner å lage en salig suppe av tidligere tråder og utsagn og følger opp med å slå fast hvem som har et kjipt menneskesyn og ikke. Hvis du sikter til meg, og mye sier meg at jeg er en av dem du mener har et kjipt menneskesyn, så har jeg faktisk aldri hevdet at folk flest juger på seg sykdom og fattigdom. Jeg har gjentatte ganger sagt at mitt inntrykk er at grensene for hva man må ta på egen kappe (det gjelder f.eks hva er slitenhet og hva er sykdom og hva kan jeg gjøre selv/hva samfunnet må gjøre for meg) stadig flyttes, med den følgen at vi "grafser til oss" i god tro. Med det mener jeg at folk flest ikke er utspekulerte snyltere, men at trenden i samfunnet er at vi i større og større grad forventer at andre ordner opp for oss når vi har det kjipt på en eller annen måte.
Virkelig? Du synes ikke at det er noe unyansert og enkelt å stemple folk som har et annet syn på f.eks enkeltindividets ansvar kontra samfunnets ansvar enn det du har, som kjipe og kalde mens de som mener noe annet er rause og varme? Det er ikke enten svart eller hvitt, og de fleste, meg selv inkludert, har vel flere ganger sagt at vi forstår at det er kjipt å feire jul i en campinghytte og at vi er er for å hjelpe de som trenger det, om enn på en litt annen måte enn å gi penger til en tilfeldig blogger. For å ta noen eksempler.
I det øyeblikket man oppretter blogger og fjesboksider og folk begynner å gi gaver og penger, er det svært naturlig at det også stilles spørsmål. Så kan man velge å ta til etterretning de tilbakemeldingene man får og kanskje gå for en hakket mindre sutrende tone (hvis det ikke var det som var intensjonen), og kutte litt på antall "verdens rikeste land" et cetera, eller man kan velge å la være. Man kan dog ikke velge bort tilbakemeldingene.
Å heller ville svare på spørsmål pr. e-post enn på forum er ikke slikt som vekker tillit hos meg.
Grønn prikk til dere begge to for gode innlegg.
Jeg er heller ikke vant til at man snakker så nedsettende om andre mennesker som det noen gjør i denne tråden, men jeg kan ikke si at jeg blir overrasket av noen av meningene som kommer frem her heller.
Jeg gir forøvrig heller ikke ut penger til noen som ber om det i blogger/ på facebook
Jeg kunne tenke meg å få konkrete eksempler på hva som blir oppfattet som "nedsettende uttalelser om andre mennesker."
(Sånn rent bortsett fra at noen av FP-brukerne blir omtalt som kjipe og kalde med skumle menneskesyn, for jeg regner med at det ikke var de uttalelsene det var snakk om?)
Samme her. Vi på et diskusjonsforum er vel i vår fulle rett til å diskutere hva som helst, og i grunn mene hva som helst også. Samtidig mener jeg at denne tråden ikke er ufin. Jeg irriterer meg faktisk mest over de som irriterer seg over at vi diskuterer.
Man kan godt ha lite til overs for både bloggen til personen som omtales her, tigging og folk som utnytter systemet og samtidig velge en form på kommunikasjonen som ikke har så negative og mistenksomme undertoner.
Jeg synes ikke det er noe rart at man kan være skeptisk til denne bloggen. Jeg har ikke sansen selv, og gir penger til Frelsesarmeen og Kirkens bymisjon når jeg vil hjelpe fattige. Samt at jeg stemmer på et sosialdemokratisk parti fordi jeg ønsker at alle skal tas vare på i samfunnet vårt.
HV, om jeg hadde vært i det nidkjære hjørnet skulle jeg finlest alle de flere hundre innleggene og plukket ut uttallelser jeg synes viser et negativt menneskesyn, men der er jeg ikke nå. La meg heller si noe generelt. Jeg synes det er greit å ikke elske denne bloggen, jeg synes det er greit å poengtere at vi er griseheldige som bor i Norge og at vi har et solid velferdssystem som vi bare kan drømme om. Jeg er for å poengtere at vi alle må leve med konsekvensene av valg vi tar. Det jeg ikke er for, er når alt dette blir sagt med en nedlatende tone og man får følelsen av fravær av ydmykhet overfor mennesker i helt andre livssituasjoner enn en selv er. Det blir også trukket i tvil om mannen egentlig er så syk som han skal ha det til og at han garantert har en "restarbeidsevne", for det er det veldig ofte folk som er syke har, selv om de påstsår noe annet :nemlig: (late slabbedaskene). Jeg synes sånt er kjipt sagt og unødvendig. Det er en ånd av mistenkeliggjøring og nedvurdering av folk som ikke fungerer optimalt generelt, som jeg også har sett i de andre trådene jeg viser til og som jeg tar avstand fra. jeg blir ikkke imponert. Man kan være intelligent, ha en sunn skepis og plassere skapet der det skal stå og greier uten å være kald og nedvurderende i samme slengen.
Vel, jeg fikk negative vibber av din måte å kommunisere på her, Zoë, så kanskje du også bør vurdere en annen kommunikasjonsform?
Men, selvsagt: Jeg er villig til å lære, så hvis du kan vise meg hvordan jeg kan få sagt at:
Jeg mener velferdsstaten er i ferd med å ødelegge oss (hvordan har jeg skrevet i forrige svar til deg)
Jeg er skeptisk til tabloide og sutrete blogger/FB-statuser eller hva_har_du der folk tigger etter penger
Jeg synes det er ganske kleint å ta opp forbrukslån man ikke klarer å betale og deretter klage over at staten ikke vil betale hus/leilighet til deg, men bare tilbyr deg en hytte
Jeg synes mer synd på dem som lever i absolutt fattigdom (selv om jeg nå har lært på FP at det er greit nok når "alle andre" også er fattige og at det er verre å bo i en campinghytte i Norge :nemlig:) enn på de relativt fattige som vi finner i Norge. (Selv om jeg skjønner at det er kjipt å ikke ha det som "alle andre" har.)
Det tror jeg oppsummerer hovedsynspunktene mine.
Jeg regner med at det oser av negative undertoner her, men vil altså gjerne lære hvordan jeg kan få fram disse meningene på en mer spiselig og blomsterduftende måte. Jeg tar gjerne imot råd fra andre enn Zoë også. :nemlig:
Diskusjonen var jo så godt som død.
Helt til pappatilto bestemte seg for å lage en profil, skrive ett innlegg, for så å forsvinne igjen.
Han sier hele tiden man kan sende mail/pm osv. Hvorfor kan han ikke bare svare her da, på de spm folk har, så slipper han 350mail med samme spm.
Bare en tanke.
Når du stikke hodet ditt ut i offentligheten, må du regne med folk stille spm.
Om du er med på Big Brother, Paradise hotel, eller om du ønsker å blogge å skape oppmerksomhet, så må man faktisk tåle at noen liker deg, noen liker deg ikke osv osv.
Deal with it.
Jo, men når du skriver sånn som dette så impliserer du at du selv er denne beskrivelsen, mens de du er uenige med er det motsatte.
rine kunnne helt tilsvarende ha skrevet "Man kan være menneskekjær, pragmatisk og opptatt av samfunnets beste uten å la seg rive med av tabloide følelser og sympatitigging"
Det er en merkelig blanding av argumentasjon og selvskryt å skrive på denne måten.
Du gir meg stadig tilbakemeldinger som forteller meg at jeg er selvgod. Jeg synes ikke det er videre hyggelig.
Jeg tenker ikke at jeg er fantastisk og andre er dumme. Jeg sier at jeg ikke har sansen for tabloide og nedvurderende kommentarer. Jeg synes ikke det er imponerende å være eplekjekk og kompromissløs i møte med folk som er i vanskelige livssituasjoner, enten det er selvforskylt eller ikke. Det blir jo helt meningsløst om jeg ikke kan påpeke dette uten å bli beskyldt for å være selvgod.
Jeg synes det er dumt med folk som er fremmedfientlige og smårasistiske også. Det er også et kjipt menneskesyn. Er jeg en utålelig selvgod person om jeg sier det også? Kan man ikke si noe om at man synes det er ok å ha et raust menneskesyn uten at man med det automatisk blir en parodi på en skinnhellig person? Du sier da stadig din oppriktige og tydelige menng om etiske og moralske kjøreregler mellom mennesker du også, Esme, uten at jeg noen gang har tenkt at du er selvgod om du påpeker at andre oppfører seg på en måte du ikke synes er noe ok.
Jeg er skeptisk til bloggerens ekthet, måten å fremstille seg selv og familien på, og sutring over hvor fælt det er i norges rikeste land. Jeg går bare ikke med på at jeg har et negativt menneskesyn, eller er kald og nedvurderende av den grunn.
Hvis alle skulle brukt det rause menneskesynet på et diskusjonsforum tror jeg det hadde blitt kjedelig, gitt. Vi må jo kunne mene noe. Hadde saken vært en avisartikkel med en ekte navngitt person hadde det vært annerledes mener jeg.
Jeg har noen helt ekte mennesker i min omkrets som har gjordt dumme, dumme valg i mine øyne. Likevel betyr de mye for meg og vi hjelper til. Det blir noe helt annet en å diskutere på nettet.
Jeg har ikke hevdet at alle som er skptisk til denne bloggeren har et negativt menneskesyn. Jeg har sagt at endel av innleggene i denne tråden viser lite medmenneskelighet og en ydmykhet overfor folk i vanskelige situasjoner - flere steder diskuteres det videre enn akkurat denne bloggeren.
Det er mulig jeg er farget av lignende tråder og reagerer for sterkt. Jeg er bare så lei av eplekjekkhet når det gjelder folk i vanskelige situasjoner, og det er ingenting man trenger å ta til seg om man tenker at det ikke gjelder en selv - de fleste av de flere hundre innleggene i denne tråden er helt greie innlegg.
Jeg beklager at jeg lot meg overmanne av følelser i for stor grad og tråkket på unødvendig mange og uskyldige tær.
I og med at du ikke er konkret på hvem du mener opptrer ubehagelig eller viser frem konkrete eksempler, blir det veldig vanskelig å tilbakevise det eller si seg enig. Jeg synes alltid det er leit med slike vage anklager, all erfaring viser at det gjerne er folk som det ikke var myntet på som tar det til seg. Og samtidig skaper det en setting som det blir umulig å gå videre ifra fordi at det blir så vagt.
Jeg hadde blitt veldig glad hvis du kunne adressere de tingene du mener er problematisk direkte.
Jeg har ingen formening om vi mener det samme om innleggene, har totalt avvikende meninger eller om vi overhode tenker på de samme innleggene.
Jeg kaller aldeles ikke folk kalde og unyanserte til stadighet. Det er det da svært sjelden at jeg gjør. Vanligvis er folk det motsatte her inne, og trådene om sykelemdinger, uverdige sykdommer og synsing om fattiges situasjon blir nesten litt sjokkartet i så måte. At jeg heller burde lese hva folk virkelig skriver var da en merkelig oppfordring. Hvorfor tenker du at jeg ikke allerede har gjort det?
Jeg tar det him sier om vage og generelle beskyldninger til etterretning og burde heller sitert og referert direkte til innlegg. Jeg trekker meg helt fra denne tråden fordi jeg miskliker å være i den og burde helt klart hatt vett til å holde meg helt unna.
Jeg er helt enig i at denne bloggen har en uheldig form som minner om trolling jeg har sett på nett tidligere.
Jeg er også enig i at man skal ansvarliggjøre enkeltindivider og at man ikke nødvendigvis kan forvente at staten stiller opp og rydder opp, og at den hjelpen man får ikke nøvdendigvis skal være så bra som man ville hatt det ved å jobbe for det selv.
Men jeg tenker at "forbrukslån" og "gammel moro" er to ord som ikke nødvendigvis hører sammen alltid. Da synes jeg man skal definere moro. Og fattigdom er like ubehagelig og stigmatiserende selv om man i teorien kunne ha forhindret den selv på et tidligere tidspunkt som om det er fullstendig uforskyldt (og når er det det egentlig hvis man legger til grunn at alle kan skjerpe seg). På samme måte som om sykdom gjør like vondt selv om man ikke har levd etter anbefalingene. Og veien mot å komme seg opp fra fattigdom i Norge kan være lang og hard og til tider umulig selv om vi har gode ordninger som hindrer at mennesker direkte sulter. For når man først har kommet dit at man har endel gjeld trenger man en ganske god inntekt for å rydde opp. Og det er ikke for alle.
Jeg synes også at man må få lov til å uttale seg om kvaliteten på hjelpetjenestene selv om man har bruk for dem. Vi forventer da ikke av andre heller at de skal stå med lua i hånda og si takk når man får tilbud om hjemmesykepleie som på ingen måte dekker behovet til den gamle eller tilbudet om avlastning for foreldre på ingen måte gjør at man får sovet ut og tatt seg av andre barn. Hvorfor skal ikke de som mangler hus og mat få uttale seg om kvaliteten på dette? Campinghytte og campinghytte kan være veldig ulike ting. Flere kollegaer av meg har bodd i campinghytte den første tiden før de har funnet seg permanent bosted. Det er greit, for da snakker vi grei campinghytte og sommerhalvåret. Men det er ingen garanti for at det er varmt og isolert i denne campinghytta eller at den ligger sånn til at det går an å delta i samfunnet mens man bor der. Jeg synes det skal være lov til å si fra hvis dette er et sted det ikke går an å bo. Man bør imidlertid uttale seg litt mer reflektert enn det som av og til forekommer, og fraser som "i verdens rikeste land" avler vel ikke akkurat sympati.
Da foreslår jeg at du slutter med å være det.
Jeg har ikke kontroll på hvilke tilbakemeldinger Esme bruker å gi deg, men jeg oppfatter deg også som det ganske ofte. Når du i neste innlegg (som jeg ikke har quotet) hevder at du sjelden kaller andre for unyanserte, er min første reaksjon: Hah!
Du har bl.a kalt meg for det, flere ganger, nesten like mange ganger som du drar Frp eller ungdomsskolekortet, vil jeg anta.
Så kan det jo hende at jeg faktisk bør gå i meg selv hvis folk ofte oppfatter meg som unyansert, men da tenker jeg at det også er rom for deg å gå i deg selv hvis du ofte oppfattes som selvgod.
"Jo, men når du skriver sånn som dette så impliserer du at du selv er denne beskrivelsen, mens de du er uenige med er det motsatte.
rine kunnne helt tilsvarende ha skrevet "Man kan være menneskekjær, pragmatisk og opptatt av samfunnets beste uten å la seg rive med av tabloide følelser og sympatitigging"
Det er en merkelig blanding av argumentasjon og selvskryt å skrive på denne måten."
[INDENT] Opprinnelig lagt inn av <strong>Zoë</strong>, <a href="http://www.foreldreportalen.no/forum/showthread.php?p=3542464#post3542464">her</a>.
"Du gir meg stadig tilbakemeldinger som forteller meg at jeg er selvgod. Jeg synes ikke det er videre hyggelig."
.
[/INDENT]
rine sa:
Da foreslår jeg at du slutter med å være det.
Jeg har ikke kontroll på hvilke tilbakemeldinger Esme bruker å gi deg, men jeg oppfatter deg også som det ganske ofte. Når du i neste innlegg (som jeg ikke har quotet) hevder at du sjelden kaller andre for unyanserte, er min første reaksjon: Hah!
Nå synes jeg at dere går for langt, Esme og rine! Trodde dere var en smule mer reflekterte enn å henge ut personer på denne måten. Det hele handler om å akseptere at mennesker er forskjellige.
Sånn at folk ikke skal bekymre seg unødig for syke små barn: Ventoline til små barn er aldeles gratis. Det får være måte på Piken med fyrstikkene-historier, altså. Man må faktisk IKKE la astmatiske barn dø av pustebesvær eller pante flasker for å få livsviktige medisiner i dette landet.
Ventoline til små barn er gratis bare hvis man har en astmadiagnose (eller annen kronisk lungediagnose). Det er ganske mange som får ventoline utskrevet på hvit resept første gangen. Det er faktisk helt riktig etter blåreseptforskriften. Medisiner på blå resept er gratis for barn, men det er noen krav for å skrive ut på blå resept:
Det må være en diagnose som er godkjent.
Det medikamentet må være godkjent for den diagnosen.
Diagnosen må være kronisk og langvarig, definert som behov i minst 3 av årets 12 mnd såvidt jeg husker.
Hvis ikke disse punktene er oppfylt, skal medisinen skrives på hvit resept selv om den godkjennes på blå resept for andre tilstander/lengre varighet.
Nei, du var ikke kald, men det du sa kunne oppfattes dit hen at Kie løy. Derfor påpekte jeg at man godt kan trenge ventoline uten at man har fått en blå resespt som er gratis.
Sønnen min fikk Ventoline for å teste ut om det hjalp mot plagene han hadde i fjor. På veldig små barn er det vel ganske vanlig å gjøre det slik, fordi det er vanskelig å fortelle en ettåring at han må blåse, f.eks.? Mulig jeg er helt på bærtur nå, men vi var i hvert fall hos barnelegen fordi han hostet til han kastet opp når han kom fra kulden og inn, og om nettene. Fikk Ventoline, men det hjalp ikke. Da betalte vi for den.
Beklager, Katta, jeg har så lite greie på sånt, at jeg trodde virkelig at dersom man trengte en medisin, så fikk man den. Det har vi alltid gjort, men kanskje vi bare har vært veldig heldige.
Kan være flere grunner til det.
Poden fikk altså astmamedisiner fordi barnelegen mente han hadde astma, men vi måtte da betale første gangen, det er ikke uvanlig har jeg skjønt.
Min sønn har fått Ventoline på resept fra han var rundt et halvt år. Han fikk kolbe, så det er ikke så komplisert, utover at man måtte legge ham i bakken når han skulle få medisin det første halve året. Vi har aldri betalt.
Slapp av, Kie, jeg har for lengst innrømmet at det jeg trodde var vanlig ikke viser seg å stemme. Jeg hadde rett og slett ikke hørt om noe annet enn at man fikk de medisinene man trengte. Ingen vits å piske den døde hesten.
Hvis dere trenger en medisin, vil dere få en resept på den medisinen. Det betyr ikke nødvendigvis at den medisinen er gratis. Dere kan ha vært heldige om man kan si det sånn, det vet jeg ikke, men det er en ikke helt uvanlig problemstilling i helsevesenet at pasienten (eller foreldrene) ikke har råd til medisinen man skriver ut. Det hender også at man får henvendelser med spørsmål om man ikke kan skrive ut en blå resept fordi pasienten har anstrengt økonomi, men det finnes det ikke anledning til, det ligger ingen behovsprøving inne i dette systemet. Enten fyller man vilkårene eller ikke. Selv om det for eksempel skulle være snakk om en soppmedisin til flere tusen kroner.
Men du har rett i at alle barn med astmadiagnose nå får de faste medisinene sine gratis.
