Jeg må le! Du får det til å høres ut som om merkeklær er verdt en bekymringsmelding til rette instanser.
Og hvor ble egentlig inkluderingen som du til stadig forfekter her inne av? Om det er slik at du anser de som prioriterer ting på en annen måte enn deg som noen som tar "alle slags dumme valg på egne og barns vegne" er vel ditt bidrag til samfunnet i aller høyeste grad preget av å være fordomsfull.
Jeg kan heldigvis inkludere barn som har foreldre som tar dumme valg også. Å kjøpe jakker til 7000 kr er for meg et dumt valg, men barna til disse foreldrene er akkurat like velkomne hjemme hos meg som de barna som har foreldre som dropper å være med på den tåpelige kjøpekarusellen.
Bekymringsmelding? Skal man melde alle foreldre som tar dumme valg til barnevernet? Oi, da tror jeg ikke det er mange som slipper unna. Jeg tar sikkert dumme valg jeg også, men ikke akkurat på dette feltet.
Jeg hadde også synes det var latterlig å servere russisk kaviar i en barnebursdag - omtrent like borti haugene idiotisk bare for å illustrere hvor dumt jeg synes det er å påstå at man kjøper CG-jakker fordi det er så god kvalitet. Jeg hadde likevel behandlet barnet til foreldre som serverte dette på samme måte som alle andre barn og inkludert dem av hele mitt hjerte.
Jeg vil bare presisere at selv om jeg synes jakkekjøpet er et idiotisk valg som bidrar til et totalt unødvendig press, kan jeg likevel like en person som tar dette valget akkurat som en person i god form og med et sunt kosthold kan like meg selv om jeg tar dårlige valg om å spise sjokolade altfor ofte. Man kan være uenig (veldig uenig) i en sak selv om man liker og respekterer personen forøvrig.
Men du ser ikke at du har noen ganske smålige holdninger ovenfor de som tar andre valg og prioriteringer da, eller? Med betegnelser som "tåpelig kjøpekarusell" og "dumme valg" synes jeg du lar fordommene renne. Men det er kanskje greit all den tid det ofte er snakk om de med ressurser?
Det er jo raust av deg å invitere barna til den dumme fiffen/kredittkortgjeldsslaven/foreldrene uten ryggmarg på besøk, men holdningene dine er like intolerante, uansett. Og du har selv valgt å fronte dem offentlig her inne, noe som gjør at jeg Tenker Mitt om deg.
Det med bekymringsmelding var en spøk som spilte på dine uttalelser. Trodde den var rimelig opplagt.
Dessuten tror jeg aldri du tar dumme valg. Du er snusfornuftig og har snusfornuftige, veloppdrage og lite kravstore barn. Det er iallefall slik jeg har tolket dine innlegg her inne.
Du har lov til å synes at andres valg er dumme og jeg har lov til å synes at andre tar dumme valg. Den siste delen av innlegget ditt synes ikke jeg er noe hyggeligere enn mitt - og jeg har også presisert at jeg kan like mennesker som tar det jeg oppfatter som dumme valg. Du beskriver meg med negative ord og ikke handlingene mine med negative ord, og for meg er det en stor forskjell.
Jeg ville også synes det var tåpelig å servere russisk kaviar i barnebursdag. For det første fordi ungene neppe hadde likt det og for det andre; jeg måttet ha begått lovbrudd om jeg skulle fått realisert planen.
Det er jo fint at du klarer å heve deg over jakkebarrieren og respektere personen inne i CG-jakken, det viser jo hvor raus du er. Jeg synes okke som at du har noen håpløse holdninger. At du mener kvaliteten på jakken er et vikariernde argument for så være, du har jo ikke en slik jakke og kan vel bare uttale deg fra synseståsted. Du kan selvsagt fortsette å leve i den vrangforestillingen om at den har langt bedre kvalitet enn noe annet plagg (det er f.eks. CG som brukes blandt de som jobber på forskningsstasjonen på Sydpolen, det er ikke bare fordi jakkene er så dyre og de som forsker der ønsker å sende signaler til omverden at de er rike at de gjør det, altså) det bare er noe jeg sier for å rettferdiggjøre et så dyrt kjøp.
Jeg har ingen planer om å rettferdiggjøre noenting ovenfor noen, det trenger jeg jo heller ikke.
Jeg kjøper merkeklær til sønnen min på fem også jeg, og det kommer jeg til å fortsette med. Til glede og irritasjon for alle som virkelig synes de trenger å bry seg om hva jeg bruker pengene mine på! :værsågod:
Jeg innser plutselig at jeg nok kommer til å være den irriterende forelderen som introduserer merkeklær på barneskolen. Ikke for å hisse på meg foreldre av typen Oslo78, men for at jeg som regel alltid synes de litt dyrere klærne er penere.
Men det ER jo forskjeller på folk og deres prioriteringer.
Jeg spør som Vianne Rocher tidligere her - og som ikke har blitt svart på. En ting er nå CG jakker o.l. men barn legger jo også merke til hvordan hus folk bor i og hvordan det ser ut hjemme. Barn snakker om hvor de skal på ferie og man kjører jo andre barn på treninger.
Skal man "skamme" seg hvis man bor i ett hus over 100 kvm, kjører Merzedes (skrives det sånn?), reiser på ferier som ikke står i charterkatalogene/eksotiske/annerledes ferier også? Gir det også helt feil, harry, klysete og stigmatiserende signaler? Det er prisforskjeller på alt i samfunnet, hvor går grensen for hva som er sosialt akseptert og ikke?
Er det snusfornuftig som er så negativt?
Jeg bare presiserte at jeg har til gode å se deg fronte noe ufornuftig. Og jeg har debbatert i en del tråder der du har vært aktiv. Det være seg barneoppdragelse, kleskjøp og matbudsjett, da er det jo først og fremst handlingene dine det handler om, jeg kjenner jo ikke deg. Men, i mine øyne fremstiller deg selv alltid som nøktern og fornuftig etc. Det stemmer sikkert over ens med virkeligheten og jeg har ikke noe problemer med at du er slik, men jeg synes det er problematisk at du fremstiller mine valg såpass negative som du gjør her.
Nå er det ikke ofte det er sydpolentempeaturer her. Det er en viss forskjell på å jobbe utendørs på sydpolen og å gå til og fra bussen i Norge. Det er det man mener med god nok kvalitet; god nok for våre forhold. Ikke god nok for å jobbe utendørs i 46 minusgrader.
Jeg har ikke veldig sterke meninger om for/mot CG, men det er noe med å være litt edruelig i argumentasjonen sin.
Humoren var at jeg virkelig ikke har noen planer om å paradere ungen min rundt i merkeklær for å irritere andre, det var irånisk. Jeg kjøper klær jeg synes er pene, og det ender opp kombinasjoner av billig og noe dyrere, aldri toppsjiktet. Vanlig påkledning for barn i min omgangskrets m.a.o. Jeg tror ikke jeg hisser på meg noen med hverken meg selv eller barnet mitt, derfor var det ett forsøk på humor. Men jeg ser jo at jeg ser arrogant ut om man skal ta meg bokstavelig.
:knegg: jeg har vel stukket meg så mye frem i denne tråden at jeg nå driver å blander meg inn innimellom egne innlegg også. :oppmerksomhetssyk: :knegg:
Det er sant og det skrev jeg jo i et tidligere innlegg også. Jeg skrev nettopp at jeg heller ikke tror at man må ha en slik jakke for å holde seg varm, men at det er en kvalitetsforskjell. Jeg presiserte også at jeg ikke nødvendigvis mente at den var verdt de 7000.
Jeg ser at jeg har latt meg fare avgårde i min oppildnede irritasjon over enkelte innlegg her. Jeg hadde ingen planer om å angripe andre brukere og jeg beklager virkelig at jeg dro den for langt.
Jeg følte vel egentlig min livsstil som angrepet og nedvurdert i utgangspunktet, men ser jo at dette ikke nødvendivis var intensjonen fra andre.
Det resulterte uansett i vel lange tær og dermed også lite nyanserte innlegg fra min kant
Jeg synes det koker ned til om det virkelig er nødvendig med en jakke til 7000 til en 13-åring f.eks, fordi barnet høyst sannsynlig holder seg varm i en jakke til 1500 eller 800 kr også. Vil man være med på at det er en hype med sånne jakker og at jo flere som får det jo mer ukult er det for de som ikke kan få det. Ønsker man å stille seg solidarisk ved å ikke bidra til merkepress? Eller ønsker man kun å bestemme selv over prioriteringer og handle dyre merkeklær til unger fordi man har råd og fordi man synes det er så mye "penere". Jeg synes det sistnevnte, som Oslo78, er et dumt og egoistisk valg. Og for å nyansere litt, alle kan kjøpe et dyrere plagg til seg selv eller ungene innimellom, men hvis det kun må være det og barnet også legger til seg de vanene så overgangen til egen økonomi med dyrt forbruk blir vanskelig, så synes jeg det er dårlig gjennomtenkt.
Vet dere - jeg vet faktisk ikke hva en CG-jakke er for noe. Har ingen ide. Den er sikkert fin - og jeg har sikkert elever som bruker den, men selv aner jeg ikke hvordan den ser ut. Jeg skal google etterpå, men jeg ser til min lettelse at jeg fortsatt ikke behersker motestammespråket.
Og Vivian Rocher - du har sikkert peiling på mote, men særlig sjarmerende syns jeg ikke du er i denne tråden, selv om du sikkert har fine jakker.
Men hvor går grensen for hva som er akseptabel pris på en jakke? Eller veske? Eller telefon? Hva er akseptabel aldersgrense for å eie en ny mac? Eller Phone? Eller? Og hvorfor er det mer akseptabelt å snakke ned om CG-jakker, Mulberry og sånn enn klær handlet på Fretex? Eller HM? Eller?
Jeg er litt enig med begge sider jeg. Jeg kan godt forstå ønske om kvalitet, og ønske om noe ikke alle andre har. Nå dreier for så vidt merkepress om det motsatte, ikke et ønske om individualitet, men tilhørighet til en viss gruppe.
Samtidig syns jeg at man har ansvar for miljøet barna ferdes i, og som forbilder. Jeg ser derfor faren ved å kjøpe dyre merkeklær til barn. Jeg ville nok snakket mitt eget barn ut av det jeg hadde sett på som meget ufornuftig bruk av penger også, selv om han hadde spart selv.
Men jeg ser at i bunn og grunn handler det mye om egne preferanser. Jeg hadde nok vært mer tilbøyelig til å spandere mer på noe jeg likte selv, eller som jeg følte støttet oppunder individualitet framfor gruppementalitet. I tillegg kan man jo spørre seg hva som er hva, så godt som alle ønsker tilhørighet ett eller annet sted, og det visuelle er sterke markører.
Det var ironien over hvordan barna mine var som jeg syntes var minst hyggelig - jeg vet ikke hva de andre synes.¨
Jeg vil igjen presisere at det er valget om å bidra til merkepress / press om å få noe vanvittig dyrt jeg synes er dumt, ikke personen som gjør det. Jeg er slett ikke alltid fornuftig selv og gjør definitivt dumme valg på andre områder, men jeg PRØVER å unngå å gjøre dumme valg som indirekte eller direkte påvirker andre negativt. Jeg har mislykkes også i dette ettersom jeg klarte å gå i veggen så det smalt og sånn sett har påvirket familien min og indirekte hele samfunnet ved å være ute av jobb i flere år - og jeg regner med at mange synes det var dumme valg som lå bak dette uten at det betyr at de synes jeg er dum tvers gjennom.
Jeg har full respekt for deg VR også etter denne tråden - selv om vi er veldig uenige i denne saken.
Jeg vet heller ikke hvordan en CG-jakke ser ut - enda jeg bor midt i tjukkeste Bærum.
Det jeg synes er helt ekketl med denne tråden , er at det tydeligvis er greit å si at andres valg og pengebruk er ekkelt, kvalmt og at det er helt greit å snakke skikkelig nedsettende om folks valg, så lenge de velger noe som er dyrere enn en selv velger.
Jeg lurer også på om folk tenker sitt hvis de er på besøk hos en familie som bor i et hus til 10 mill, om familen har for dyr bil eller om barna har duppeditter man ikke vil gi egne barn. I så fall synes jeg det er ganske betenkelige holdninger. Vi har nøkterne klesvalg her i huset, men pøbelprinsessen har iPhone, iPad, egen PC, flatskjerm på rommet og relativt dyrt alpinutstyr. Og vi har vært på dyre ferier flere gtanger - som koster 10x det den dyreste vesken min koster.
Jeg tenker mitt om folk som setter seg på sin høye hest og synes de har så himla mye bedre verdier enn andre fordi de har dårligere økonomi eller forbruker mindre enn andre. Det er da for søren jantelov så det holder, er det ikke? Er det liksom greit å sparke så lenge man sparker oppover?
Jeg tenker at de som bor i hus til 10 mill er heldige og er dem vel unt, men jeg hadde ikke syntes det var greit om de samme folkene satte premissene for hva og hvor dyrt utstyr og merkeklær en hel jentegjeng i en klasse skal ha f.eks.
Dette er litt todelt for meg. Rett og slett fordi jeg ikke vil at mine unger skal være blant dem som driver presset opp i klassen/blant vennene. Jeg har elever som jobber så mye utenom skolen, at det går over min forstand at ingen setter foten ned hjemme. Jeg har elever som har utbetalt rundt 15 000 kroner i måneden - det er mye når du tross alt går på skolen på fulltid. Man kan jo bare tenke seg hvor liten tid de har til skolearbeid - og de som på tross av mye jobb prioriterer skolen, de holder jaggu på å slite seg helt ut.
Det er et voldsomt jag etter alt man må ha, og jeg mener at jeg, som forelder, har ansvar for å ha bremsene på. Uavhengig av hva jeg har råd til eller ikke. Jeg f.eks. syns det var lite sjarmerende da tre jenter på barneskolen inviterte til ballbursdag, der det var krav til antrekk. Hele trinnet var invitert - over 70 elever. Da handler det ikke om inkludering lenger, og jeg tenkte definitivt mitt om de foreldrene som åpenbart ikke eide bremser.
Det betyr dog ikke at jeg syns at familier med god økonomi ikke skal kjøpe fine jakker og dyre snøbrett til barna sine. Og jeg syns de skal kose seg på ferie. Det er vel kanskje mest i møtet med andre jeg syns det er viktig å vite at ikke alle er på den samme planeten, og ta hensyn til det i måten man oppfører seg.
Jamen, folk setter da ikke premisser for andre hvis de kjøper dyrt utstyr til egne barn? Jeg kjøper iPhone til min datter, men forventer ikke at andre skal gjøre det samme. Hvis din datter kommer hjem og hevder at hun må ha iPhone fordi pøbelprinsessen har, er det mitt problem? Ditt problem? Har jeg da satt premissene for utstyrnivået i ditt hjem? Hva mener du egentlig?
Det er klart at vi foreldre har et ansvar her. Jeg mener ikke at man skal sende ungene på skolen i hullete utebukse fra Sparkjøp fordi ikke alle har nytt utetøy, men jeg synes det er verdt å tenke seg om en gang eller to da vi kjøper duppeditter og unødvendige ting til bortskjemte norske barn. Jeg tror de fleste voksne ville følt det ubehagelig å være i en sosial setting hvor de fleste hadde mer enn en selv på et eller annet vis, og jeg synes det er verdt å prøve å bidra til at i alle fall barneskolen ikke føles slik.
Det kommer jo an på om din datter har lært seg/skjønner at hun ikke skal flashe med det? Det er utrolig fort gjort på skolen at noen prøver å ta styringen på hva som er kult og hvem som blir med i gjengen, gjerne basert på type klær f.eks. Jeg mener det er vårt ansvar som foreldre å ikke bidra til sånt press, lære ungene noe om dette og følge med. Min sønn på snart 11 år fikk også iphone til jul og jeg ble utrolig flau i romjulen når han "flashet" dette oppi fjeset på sine tremenninger, det var min tante som ga meg beskjed. Gleden over gaven var nok litt stor, men jeg forklarte nokså kraftig rundt dette etterpå. Det å kjøpe en rådyr jakke til en tolvåring kan bidra til merkepress, det kan vel alle være enige om, så får man vurdere i situasjonen om det faktisk er nødvendig eller om det kanskje er ok å la være.
Valget mitt om å kjøpe en slik jakke er nok dumt i manges øyne. Den første kommentaren var at det var harry og det tåler jeg. Men vi liker jakken og veskene våre og tter pris på vakre ting og god design som man må betale ekstra for
og som ikke er uetisk produsert. Så er andre ikke så opptatt av dumme,dyre ting- og det er helt greit også. Toleranse for hverandres må vi ha og lære barna våres og.
Åja, jeg føler meg skyldig når det gjelder den iphonen. Det er flere i 5 trinn på skolen hans som har det nå, flere fikk til jul. Når lærerne på foreldremøtet i februar advarte mot at det var observert flere elever som kastet mobilene sine i bakken sånn at de kunne få en splitter ny/evnt iphone, så tenker jeg at vi har vært med på å bidra på telefonpresset.
Ikke sant? Jeg finner dog litt merkelig at den toleransen bare skal gå en vei. Jeg håper virkelig at voksne ikke er like kritiske til det de mener er andres overforbruk når barna deres hører på. jeg husker ennå hvordan en venninne ble mobbet på skolen fordi hun var "bortskjemt". Det var ikke noe penere å se på enn annen mobbing, faktisk.
Jeg synes det er stor forskjell på å snakke nedsettende om bortskjemte barn vs å snakke til barna generelt om forbruk og vaner.
Og i motsetning til familier som sliter økonomisk og/eller sosialt så har foreldre som sitter godt i det et valg. Jeg lurer ofte oppriktig på hva som er motivasjonen for å gi barna sine "alt". Føler man seg bra selv? Er det for å kjøpe seg fri? Eller øker livskvaliteten til barnet da det i praksis har et forbruk som en voksen?
Jeg tåler helt godt at andre barn har iphone. Syns ikke det var like kjekt når min 8 åring hadde kjøpt en Samsung galaxy y som hun var veldig stolt over og fikk tilbakemelding fra et par medelever at det jo bare var en sånn billig dårlig telefon og at det var iphone som var tingen.
Jeg tenker at det er greit å bruke pengene sine slik vi selv vil, men at man bør være oppmerksom på hvilke holdninger vi gir barna våre. For dersom vi høylytt forsvarer kjøp av dyre produkter med at de rimeligere alternativene er dårlige, stygge og ikke bra nok, så vil nok barna videreformidle disse holdningene.
Jeg tenker at det kanskje ikke har noe med motivasjon å gjøre. Det handler vel om tilgjengelige ressursser og muligheten til å oppfylle noen ønsker. Jeg vet jo selv at mine foreldre strakk seg langt for å gjøre det for meg da jeg var barn, og jeg hadde ikke rike foreldre. Det er ikke sikkert det er så veldig annerledes mekanismer som ligger bak velbemidlende foreldres valg.
Hva er forskjellen med å kjøpe en iphone til kr 4.500,- og en jakke til kr 7.000? Hvor går grensen for når man lærer ungene dårlige økonomiske prioriteringer?
Nei det er vel noe binding på den, jeg vet ikke. Mannen fikset. Men det koster ikke allverdens i måneden, ihvertfall. Ikke mer enn det jeg hadde før med klapptelefonen min.
Jeg synes det blir noe annet. Jeg vet at blant annet spilletimene jeg fikk som barn nok kunne merkes godt på budsjettet til foreldrene mine. Og hadde jeg blitt rik over natta er det klart at mine to hadde nytt godt av flotte ferier, større hus, mer penger til kultur og hobby. Men jeg kan bare ikke forstå nytten eller gleden i at barna skal sitte på hvert sitt rom og eie det samme som de voksne, og at man kjøper og kjøper og kjøper. Småskolenbarn med egen flatskjerm, Mac, iPad, iPhone +++? Er det kjøpeglede man vil formidle? Er det kjekt at barna ikke sitter i stua og at man får være i fred? Er det fordi barna tar livet av hverandre om de må dele? Jeg tror det er mye lettvinthet ute og går.
Å kjøpe med binding er det samme som å kjøpe på avbetaling. Summen man betaler over ett år er lik/høyere enn om man kjøper uten binding, men dyrere ved kjøpstidspunkt.
Ifølge mannen bak her var det ett års binding, og det er slutt forlengst. Vel. Vi hadde ihvertfall penger til telefonen den gang, og jeg tviler på at jeg har betalt 4500 for den.
Gleden ligger vel i å glede barna sine med å gi dem noe de ønsker seg :anerikke:.
Mitt barn ønsker seg bare Lego, han blir straks 5 og har allerede hauger med Lego, men han ønsker seg enda mer. Jeg blir glad av å gi det til ham fordi han blir så utrolig lykkelig for disse gavene. Han får sjelden noe utenfor bursdag og jul, men da får han til gjengjeld alltid noe han ønsker seg. Og det er ikke fordi han trenger det, det er jo fordi det er hyggelig å gjøre barna sine glade, selv om det "bare" er med tinger. Og nytteverdien, bortsett fra at han leker med det, er jo ikke der.
Når det er sagt: Og skjødesløst skjemme bort barn på en sånn måte at de ikke er rustet til å møte verden er det vel ingen som synes er OK.
Vår sønns iphone4 kostet 2700 kr og vi spleiset med begge besteforeldrepar. Og han fikk veldig klar beskjed om at dette var en dyr gave, derfor spleiset vi og at det ikke ville bli så fin gave alltid. Men ja, jeg har en bismak, jeg syntes ikke han trengte den, han trengte bare en ny mobil.
Men hva er aldersgrensen? Når er det greit at man eier en iPhone? Eller en iPad? Hvor gammel mener du man skal være? Helt konkret? Min fikk iPhone 5 i bursdagsgave hos oss nå når han ble 10 år. Han ønsket seg iPhone over alt på jord, men var inneforstått med at det var noe vi anså for alt for dyrt. Men så konkluderte vi med at han trengte ny telefon (gammel-telefonen var i ferd med å dø) og prisforskjellen på iPhone 4, 4s og 5 var minimal. Skulle han ikke få det? Skulle jeg kjøpt en annen telefon bare fordi noen mener at småskolebarn ikke skal ha iPhone? :confused:
Han sitter fremdeles i stua, jeg får ikke være mer i fred og kjøpeglede? Hæ?
Det er vel en stor del av poenget mange prøver å få fram her? Samt det at man som foreldre har også et ansvar for kjøpe-mote-merkepress som heller ingen synes er ok? Dette er litt i samme gaten som det å be alle i naturlig gruppe i bursdager blant annet. På enkelte områder synes jeg man bør se lengre enn sin egen nese og sine egne behov.
For meg spiller det ingen rolle om det er jakke eller telefon man snakker om. Å bidra til å øke kjøpepress er noe jeg synes er dumt og en liten tanke egoistisk - dog er det dummere å kjøpe jakke til 7000 enn jakke til 2000 nettopp fordi det er 5000 kroners forskjell som er en utrolig stor sum for dem som ikke har råd. Det samme gjelder telefoner - jeg har også observert elever som har kastet telefon i bakken slik som Lykken skriver om for å få ny telefon - fordi de ble ertet for den telefonen de har. Ja, vi jobber med holdninger på skolen, vi jobber for å stoppe mobbing, vi jobber for å sette fokus på at andre ting er viktigere enn hvilke ting vi eier - men vi klarer det ikke alene så lenge foreldre fortsetter å presse på med stadig nye statussymboler.
Jeg er selvsagt preget av å jobbe med aldersgruppen det er snakk om hver eneste dag og har mye sterkere holdninger i forhold til før jeg ble lærer. Dog har jeg alltid hatt disse holdningene, de har bare blitt forsterket. Jeg lever som jeg lærer og har gammel telefon, gammelt skiutstyr, gammelt slalåmutstyr, "gamle" klær, osv og kjøper aldri noe nytt så lenge det gamle virker - og jeg har et tipp topp liv likevel. Derfor er det nok vanskelig for meg å forstå hva som er så inn i hampen viktig med disse statussymbolene som gjør at man velger å kjøpe dem til barna til tross for at man VET at dette gjør kjøpepresset blant barna på skolen større.
Kanskje jeg hadde kjøpt disse tingene jeg også hvis det ikke var for at jeg er lærer og har problemstillingen så tett innpå meg, for vi har økonomisk spillerom til å kjøpe både det ene og det andre hvis vi bare vil. Men vi vil altså ikke, mannen er også lærer og møter det samme problemet på sin skole, så han er helt enig med meg på dette punktet.
Ett eksempel hentet fra Elkjøp sine sider idag. Du får Iphone til 1,- også:
//beklager avsporing, men Iphone koster ikke 1,-, 399,-, 899,-, 2000,- i mine øyne//
//Og hvilken telefon andre barn, mine barn har er heller ikke relevant, men for å vise
at jeg ikke syntes det er forskjell på Iphone eller andre varer, fordi man kun betalte 399,- i
kjøpsøyeblikket.//
Jeg synes det er et hav av forskjell mellom å skjemme bort ungene sine på en slik måte at de ikke er i stand til å ta vare på seg selv når den dagen kommer, og det å kjøpe en iPhone barnet ønsker seg til jul i en familie med ellers moderat forbruk.
Det er jo snakk om en totalsum her. Jeg tror de aller fleste norske barn har mye mer enn de trenger. Men jeg mener ikke at man skal gi raggsokker og en appelsin til jul. :knegg: Men da jeg ser barn på barneskolen som har "alt", altså tilsvarende det en gjennomsnittelig voksen eier, minus hus og bil, det ser jeg ikke nytten i. Jeg synes det er forskjell på voksne og barn, og om jeg kjøper meg 40 nye kjoler og mannen kjøper seg duppeditter for 30 000 tror jeg ikke barna våre har hverken langvarig glede eller nytte av å få det samme. En ser det jo stadig her inne og. "Hva i all verden skal vi kjøpe i gave til barnet vårt??"
Jeg hadde kjøpt en helt annen telefon, ja. Klapptelefon i utgangspunktet, Samsung Galaxy Y hvis det var viktig med kamera. Helt konkret trenger man ikke I-phone på noe tidspunkt i livet, men på et eller annet tidspunkt tar man ikke den avgjørelsen for barna sine lenger. Det er når de tjener penger utenfor huset og fullt ut finansierer den selv i vårt tilfelle.
Det er surrealistisk at det i det hele tatt er snakk om at barn på 10 år trenger I-phone synes jeg. De trenger tilgang til telefon og tilgang til en pc, men de trenger på ingen måte å eie egen pc eller egen smarttelefon. At de har lyst på er en helt annen sak - men det kommer jo stort sett av at de har sett andre ha det.
Dessuten er jeg enig med Bokormen i at det er av ny dato at barn skal eie og ha alt voksne har (eller mer), jeg synes det skal være en greie å glede seg til å tjene egne penger og kunne skaffe seg de man ser voksne har.
Ja, selvfølgelig. Men må de ha den nyeste typen mobil/iphone, ipad, pc, flatskjerm, CG-jakke og andre typer siste "mote"? Vi prater ikke om moderat forbruk og en og annen dyr ting en sjelden gang. Vi prater om de som kanskje fører an i gjengen på skolen, som alltid har det siste og nyeste og som gjerne flasher og kommenterer andre. Det har vel alltid eksistert og vil alltid eksistere så lenge det finnes foreldre som anser det som helt greit. Jeg tør påstå at disse foreldrene ikke tenker spesielt langt. Mine unger får også dyre ting, dog ikke klær, men jeg er absolutt interessert i å ikke føre an i kjøpepress og vil gjerne være reflektert og moderat på området. Og tror det hjelper hvis de fleste foreldre i et skolemiljø følger på.
Hadde jeg kjøpt TV, PC og iPad til begge mine hadde det absolutt gjort konfliktnivået her i huset lavere og jeg hadde fått mer fred og ro i stua. Det er det ikke tvil om heller. Men om de på sikt hadde blitt gladere barn, og om det hadde vært lurt, det tror jeg ikke. Jeg greier bare ikke forstå motivasjonen bak. Mine er selvfølgelig verdens fineste og smarteste og mest verdifulle barn, men jeg greier ikke koble det til at de skal ha enda mer enn de allerede har. Er det gleden man selv får ved å gi barnet noe det ønsker seg? Er det for å trekke venner til huset? Jeg greier rett og slett ikke å forstå tankegangen bak.
Uten å legge sten til kamelen din, Lykken. Men hvor ligger forskjellen mellom det å kjøpe iPhone og det å kjøpe klær av "riktig" merke? Enten man har gitt etter selv, eller om man var den som førte an, er man jo uansett med på å etablere en forventning og kanskje også et slags press?
Jeg forstår at det med iPhonen ikke er representativt eksempel på forbruk i din familie sånn ellers, forresten.
I begynnelsen av tråden ble det hevdet at det bare r fordommer at det er mer kjøpepress og materielt fokus på Oslo vest enn andre steder. Mener man noe annet, så har man fordommer - det er likt overalt, press overalt.
Dette vil jeg påstå er en sannhet med ganske store modifikasjoner. Det vil alltid være klær/gjenstander som er i motebildet og derfor ekstra stas å ha, overalt, men i hvor stor grad dette er nødvendig for inkudering tror jeg er ganske varierende. Jeg husker at jeg var glad for å bo litt utenfor byen da jeg var tenåring. Vi var også opptatt av merker, men det var helt greit å ikke ha merkeklær også. Ingen big deal. Mens søskenbarna mine som bodde i byen kunen fortelle om et vanvittig kjøpepress i forhold til det jeg var vant til. Nå ser jeg også stor forskjell mellom de to videregående skolene i byen min. På den skolen jeg jobber, er det rimelig avslappet mtp merker og veldig få veldig dyre klær og vesker. I dag tok jeg et overblikk i klasserommet, og noterte meg at flertallet har skolebøkene sine i PC-sekken de alle får ved skolestart. På den andre skolen, er det et helt annet merkepress, og det er i større grad viktig for å være inkludert. Det er da en kjempeforskjell, synes jeg, om klærne/gjenstandene føles nødvendig for inkludering, og jeg synes det er litt tøysete å hevde at dette er akkurat likt overalt.
For meg er det et poeng å roe ned kjøpepress. Jeg husker jeg syntes det var litt pinlig å bruke dyre merkeklær vi arvet til guttene da de var små - jeg står ikke inne for å kjøpe rådyre klær til små barn i verste voksealder. Da eldste trengte mobiltelefon i 3. klasse, hadde vi en iPhone som mannen hadde byttet ut liggende i en skuff som han kunne ha fått, men vi ga han heller en billig, mer robust telefon fordi vi ikke hadde lyst til å bidra til å hype dyre smarttelefoner til små barn. Når dette er sagt, så er jeg ingen motstander av å kjøpe klær og gjenstander av god kvalitet. men jeg synes det er et poeng å være bevisst hva man kjøper, hvorfor og hvilke ringvirkninger det evt. kan ha. Jeg vil definitivt veldig gjerne at guttene skal vokse opp i et miljø hvor materielle greier ikke har latterlig stor betydning.
Han er ikke ledende i klassen - det er en solid andel som allerede har iPhone. Dog kanskje ikke 5'ern men det handler vel mest om at den ikke var på markedet da de fikk sin telefon. Både jeg og Mannen har iPhone - dermed er det greit å kjøpe en telefon vi kjenner bruken på. Og Ungen har en mye mer avansert bruk av telefonen enn det for eksempel Mannen har. :knegg: Ungen "trenger" sikkert ikke en iPhone, men jeg klarer ikke helt å se hvorfor han ikke skulle få det når han trengte en ny telefon.
Jeg må innrømme at eldste har overtatt min gamle iPhone, begge gutta har hver sin iPad første genereasjon, elsdste har egen PC, og minsten bruker mitt gamle vrak av en bærbar. De er jo ganske bortskjemte, men de får ikke hva de vil til enhver tid. De har dog yttertst få dyre klesplagg.
Si det. Jeg føler at klær er et gjentagende bruksområde som slites, vokses ut av og som det generelt må kjøpes en del av i løpet av et år. Hvis alle plagg skal være av det og det merke, alt fra underbukser til bukser, gensere, jakker, skjerf og luer så er det en annen ting enn en mobil i julegave. Men du har sikkert skjønt at jeg er ambivalent til mobilkjøpet og generelt er mer forsiktig der enn mannen min. Og ja, det er jo vanskelig. Enten gir man etter eller leder an. Jeg vil tro de fleste foreldre vil gi etter på en eller to ting oppover årene, men jeg mener fortsatt at man bør ha et veldig bevisst forhold til hele problemstillingen. Og det å forsvare jakker til 7000 synes jeg er en del av det. Jeg håper jeg klarer å stå imot et sånt ønske/krav dersom et skulle oppstå.
Vi har f.eks venner i nabokommunen og der er det visst helt vanlig at barn vet hva foreldrene tjener og spør helt åpenlyst andre om hva deres foreldre tjener. Får sånt grobunn i et skolemiljø så tror jeg CG jakker og høyt prisnivå på det meste leder an.
Barna mine skal slippe å være motstykker til forbrukssamfunnet altså, om noen tror det etter mine innlegg her nå. :knegg: Jeg tror det kan være viktig å ha noe av det "alle andre" har, og eldste ønsker seg nå gjerne gavekort eller penger til jul og bursdager, slik skaffet hun seg egen pc blant annet. Men jeg ønsker ikke å skape større avstand enn det som allerede er blant unger, og som sagt, jeg greier ikke forstå gleden eller motivasjoen for at barna skal ha "alt".
Jeg kommer ikke til å kjøpe noen iPhone til mine unger inntil videre, ihvertfall. Jeg vil heller bruke pengene på f.eks. reise. Det er viktig for meg. Min eldste (12 i år) har en klapptelefon til 300 kr med kontaktkort med fri familie slik at hun kun har brukt 50 kr av kontantkortet på to år. Billigste tekefonen ever. Hun fikk telefon fordi hun har en funksjonshemming som gjør at hun trenger den. Niåringen har ikke tekefon, han har ikke behov for det. Begge låner våre telefoner når de ringer til venner. Det gjør også vennene deres (altså, ikke våre telefoner).
Jeg synes heller ikke en enkelt iPhone eller noen dyre plagg (dog ikke i ekstremprisklassen) er det som egentlig er greia her. Greia er jo det at barn fra ung alder skal ha "alt", og at det baller på seg videre (og nedover i alder). Spørsmålet er ikke egentlig prisen, men i hvilken grad vi ønsker å bygge opp under ekstrem merkebevissthet og "moteforbruk" fra barna er ganske små. Slik at man i en alder av 17 ender med alt det nyeste av elektronikk, rådyr jakke, lue til en tusenlapp, svinedyr veske og ditto sko.
Jeg ser at mange sier at små barn har en laptop "fordi mannen jobber med data" eller "fordi vi hadde en gammel". Jeg ser ikke relevansen. Både jeg og min mann kunne skaffet en gammel laptop, men barna mine trenger ingen. Det er ikke penger som gjør at de ikke får alt, men at de rett og slett ikke trenger alt, og at jeg ikke vil de skal ha alt. Det er ikke penger som gjør at jeg ikke spiser sjokolade hver dag heller.
Jeg har ofte lyst til å kjøpe noe til dem for å gjøre dem glad. Av og til gjør jeg det, men veldig ofte lar jeg være fordi jeg rett og slett tenker at de får nok. Jeg tror ikke de har det spesielt nøkternt, helt midt på treet, men jeg forsøker å være bevisst i forhold til dette. For meg er det et viktig verdivalg. Jeg noterer meg at andre har andre verdivalg. Jeg synes ikke de andre valgene er mindreverdige, og selvsagt tolererer jeg dem. Jeg har jo ikke noe med det. Men det er ikke valg jeg ville gjort, og jeg skulle jo ønske at alle var bevisste i forhold til forbrukergenerasjonen jeg mener vi er iferd med å skape. Ofte skulle jeg ønske at jeg selv var mer bevisst også. Det er ikke alltid jeg er fornøyd med egne valg rundt dette i ettertid.
Jeg vet ikke noe om andre bosteder, men noe av det jeg liker ved der jeg bor er at jeg føler at de fleste andre har et noenlunde likt syn på dette som meg.
Signerer deg på dette, igjen. I denne diskusjonen har vi veldig likt syn.
Forleden, da vi spiste middag, sa min 8-åring: "x er heldig, hun har så mange leker og får så utrolig mye". Da måtte jeg ta en prat med henne om dette og forklare at hun faktisk ikke er heldig. Jeg forklarte henne at det er fint å kunne ønske seg ting eller spare til selv. Noe mer enn dette sa jeg ikke.
Hun har foreldre som ikke tar henne med ut på tur, men foretrekker å være inne en hel helg og slappe av. Jeg tror at hun får disse tingene for å "være grei" slik at de på en måte kjøper seg litt fri. Jeg kunne ikke vært mer uenig i hele greia, men det er en annen sak. Jeg har ingenting med det. Vi har ulike verdier, hennes foreldre og jeg. Jeg har ingen som helst ønske om å lede an i klassen og lage merkepress og kjøpepress. Vi bor i et dyrt område, mange CG jakker, Porscher og enormt dyre hus her. I klassen er det ikke lik økonomisk situasjon. Da jeg arrangerte bursdag valgte jeg å ikke velge en dyr bursdag, jeg vil ikke lede an.
Sa du dette til barnet ditt? Går det ikke an å si at familier er forskjellige - og prioriterer forskjellig? Å snakke ned foreldrene til barnas venner ville jeg aldri gjort, selv om jeg er uenig i valgene de tar.
Det håper jeg også. Det går ikke an å si sånn. Og det er heller ikke slik at man enten har foreldre som følger opp og er glad i barna eller bare kjøper ting til dem.
Ja, helt annen. Jeg har skrevet om så det ikke skal bli misforståelse.
Men, jeg synes ingen barn er heldig som får alt, absolutt ikke! Et barn som ser en lommebok eller kredittkort bli brukt hele tiden og tror at det er slik det skal være er da ikke heldig?
Ikke sant? Jeg måtte forklare litt hvorfor hun ikke er heldig. Klart, for en jente kan det se flott ut at en annen får alt hun omtrent peker på og som eksisterer.
Det var det litt også. Jeg er så sjokkert over holdningene her inne nå at jeg erclitt himmelfallen. Jeg er sjokkert over at det liksom er så himla greit å være himla fordømmende og fordomsfull mot folk med god økonomi/som bruker mer penger enn andre. Skikkelig trangsynt og veldig jantete og utrolig lite sympatisk.
Hvordan forklarte du det, da? Synes du virkelig at det er greit å si til datteren din at venninnen ikke er heldig som får fine ting? Kunne du ikke ha gitt henne en leksjon om raushet og å unne andre ting isteden for å hevde at venninnen ikke er heldig som har fått noe hun har ønsket seg?
Jeg hadde sagt at heldig ikke har noe som helst med hvor mange leker man får og at venninnen sikkert var heldig, men ikke pga alle tingene. Hun er heldig fordi hun har en fin famlie som er glad i henne, gode venner og som bor et trygt og godt sted. For meg er det faktisk viktig å lære barna mine at heldig ikke har noe som helst med antall materielle ting å gjøre. For deg er det annerledes, og da forklarer du det akkurat som du vil. Vi har alle ulike prioriteringer angående hva som er viktig i livet, og de fleste ønsker at barna sine skal ha de samme grunnleggende verdier som en selv.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.