Jeg får heller ikke prikket deg, så her kommer en stor grønn.
Jeg er en smule satt ut over hvor "greit" det liksom er å være så fordomsfull og lite raus - så lenge det sparkes oppover. Jantete var et veldig godt ord i denne sammenhengen
Det er ikke annerledes for meg, jeg ville sagt noe ala det du sier. Tror du virkelig at jeg ikke klarer å ha to tanker i hodet på en gang? Tror du virkelig at jeg har andre prioriteringer en trygghet og lys og varme fordi jeg reagerer på at folk er utrolig fordomsfulle mot folk med bedre råd en dem selv? Synes DU det er greit å være ekkel mot folk fordi de har god økonomi?
Det er ikke å være fordomsfull å bedømme valg ut fra kjente konsekvenser altså. Å være fordomsfull er å være sikker på at folk gjør slik eller slik fordi de bor der eller der, ser sånn eller sånn ut, har det eller det kjønnet, osv. Å bedømme et valg som allerede er tatt er ikke å være fordomsfull uansett om konsekvensen allerede er der eller konsekvensen er noe man vet vil komme.
For eksempel ville det være å være fordomsfull å si i går "Petter Northug vinner aldri i dag fordi han ikke takler intervallstarter". Å si at "Petter Northug gjør et dumt valg dersom han velger å gå med rulleski i dag og da kommer han ikke til å vinne" - det er bedømmelse av et valg hvor man vet følgene.
Du misforstå med, da korrigerer jeg det til folk som gjør and valg enn deg. Penget mitt er ikke økonomi, poenget mitt er at jeg ikke synes det er greit å være så himla fordomsfull og selvforherligende.
Hvem er ekkel? Ikke jeg i hvert fall. Jeg synes det er dumt hvis folk med god økonomi (som vi også har, tro det eller ei) kjøper så mye til ungene at det forårsaker stort press på de andre foreldrene i klassen om å kjøpe det samme, men det ville ikke falle meg inn å være ekle med verken dem eller barna deres likevel. Og fordommer har jeg ikke - jeg bedømmer utelukkende valg som allerede er tatt. Som å kjøpe CG-jakke til en tolvåring, det ville jeg synes var et særdeles dumt valg uansett om foreldrene hadde kjøpt den på krita, hadde fått den til halv pris, hadde økonomi til å kjøpe hundre jakker eller hva - fordi det ville skape et press om å få tilsvarende for veldig mange andre barn.
For meg veier rett og slett hensynet til fellesskapet tyngre enn hensynet til full frihet i alle avgjørelser for den enkelte.
Jeg er absolutt ikke fordomsfull! Jeg bor i et område med enormt mye penger. Heldigvis har vi en "vanlig" klasse mht pris på bursdagsgaver, merkeklær osv. osv. Vi tenker stort sett likt virker det som. Hva andre bruker pengene sine på er ikke noe jeg bryr meg om, virkelig ikke, de må gjerne reise jorden rundt eller kjøpe hus til 10 millioner eller what have you. Men, når mitt eget barn sier at et annet barn er heldig fordi det får "alt", ja da følte jeg for å forklare litt mer rundt dette og at det ikke var sikkert det var så bra å få "alt".
Nå har vel aldri FP vært stedet man applauderes for å ha et høyt forbruk?
Som sagt, vinner jeg i lotto i helgen blir det nok enda mer reiser og ny bil på oss, og jeg skal ikke påberope meg å være spesielt "flink" på noe slags vis. Grunntema her har dog vært barn og unge og forbruk, og jeg kan, med hånden på hjertet, ikke forestille meg at jeg hadde satt i gang noen kjøpefest til ungene mine samme hvor mye penger vi får. De har mer enn nok, og jeg tror som sagt ikke de blir hverken gladere eller mer fornøyde med livet om de får dobbelt så mye. Eller at vi kjøper tre eller fire av hver ting, så vi slipper å dele. Jeg lurer på hvilke mekanismer som ligger bak et slikt forbruk. Er det at foreldrene elsker å handle? Er det at ungene elsker å få? Er shopping en hobby? Er det fordi ungene fortjener det? :confused:
Hvorfor er det fordomsfullt og selvforherligende at man forfekter sitt eget syn på saken? Jeg kan ikke se at noen har vært spesielt fordomsfull i denne tråden, man diskuterer om det er greit å kjøpe skolevesker til 11000 til unger og om det kanskje ikke er så heldig mht motepress og økonomisans.
Vi har god økonomi selv, unner oss flotte ferier og har mye materielt, men jeg står for de holdningene jeg har her uten at det må innebære fordommer mot folk med god økonomi (da tar jeg med oss selv i tilfelle). At man kan være uenig i andres prioriteringer må du nesten tåle, ingen er enige om alt her i verden og de fleste har en mening om hva andre gjør. Faktisk.
Ikke hvis du var lærer i aldersgruppen tror jeg. Motepress og press om materielle goder er noe herk når man prøver å bygge et klassemiljø og et fellesskap. At alle plutselig skal ha tennissokker utenpå buksa er lett for alle elever og foreldre å få til - at alle plutselig skal ha jakker til 7000 er temmelig håpløst for en del familier. Fellesskapet i klassen er den viktigste faktoren for hvordan man har det på skolen, hvordan læringen foregår og hva fokuset er på skolen. En elev som gruer seg til friminuttet/bursdagen/klassefesten fordi han ikke klarer å nå opp til å være "en av gjengen" materielt, lærer lite altså.
Derfor vil jeg gjøre mitt ytterste for å bidra til trender som alle familier kan nå opp til.
Pøbelsara: Selvforherligende? Nå mistet jeg litt respekten her kjente jeg. Jeg opplever den holdningen jeg signaliserer her som temmelig normal blant folk jeg omgås - jeg tror heldigvis veldig mange foreldre klarer å se sammenhengen mellom det man selv kjøper til barna og hvilket press det blir på skolen. Det er ikke sånn at det er hva "alle andre" gjør som setter standarden, man er jo selv en del av "alle andre" og kan gjøre sitt for å bidra til en positiv trend. Jeg er ikke i noen egen klasse som er bedre enn andre her - jeg er overrasket over at såpass mange her på FP synes å tro at hva de kjøper til barna sine ikke har noenting med andres liv å gjøre men kun et spørsmål om råderett over egne penger.
Det er jo det du gjør. Du forteller 7-åringen din at venninnen ikke er heldig og forteller mer eller mindre eksplisitt at dere gjør mer høyverdige valg enn venninnens familie. Det er fordomsfullt i min bok. :nemlig:
Ja jeg synes det er litt vel politisk korrekt om du vil. Jeg vet i alle fall med meg selv at jeg ikke bruker mye tid på å tenke på "fellesskapet" når jeg skal kjøpe meg ny vinterjakke. Og retten til "full frihet" til å ta de avgjørelser man tar er vel noe i alle fall jeg er litt mer opptatt av i andre sammenhenger enn når det gjelder klesinnkjøp. Det har rett og slett ikke falt meg inn at folk skulle legge seg opp i hvilke klær jeg eller andre kjøper må jeg si.
Om du synes jeg har vrang vilje av den grunn, så er det greit for meg.
Tror du at alle som i denne tråden har sagt at de velger å holde forbruket bevisst nede faktisk har dårlig økonomi?Vetdu at du og de andre som er enig med deg i tråden har bedre råd enn oss andre?
Dette går ikke på økonomi. Dette går på hvilket forbruksmønster man ønsker å overføre til barna sine.
Det jeg synes er mest fordomsfullt i denne tråden, slik den har utviklet seg, er at det tas for gitt at vi som ikke synes en tiåring trenger alt det siste av elektronikk og utstyr eller at en femtenåring trenger en jakke til 7000, har disse synspunktene fordi vi faktisk ikke har råd til å kjøpe det uansett.
Vet du, hvis jeg visste at jeg uansett ikke kunne gitt sønnen min en iPhone og en egen iPad og TV på rommet, hadde jeg ikke trengt å ta stilling til det. Det er vel nettopp det at man har muligheten hvis man ønsker det, som gjør at man tar et verdivalg. På ikke å gjøre det.
Du har ikke barn, har du vel? Du tror ikke du kommer til å tenke litt på fellesskapet når du skal kjøpe jakker til dine fremtidige barn? At du ikke skal hype opp en kjempedyr trend i en klasse?
Gudbedre, folkens. :dåne: For the record: jeg hevder ikke min rett til vilt forbruk, jeg har faktisk noen prinsipper og barnet mitt går i sko fra økonomisko og har skidress fra kappahl. Ett av prinsippene jeg lever etter, er at jeg ikke vet nok om andres valg til å kunne sette meg til doms over valgene de gjør.
Overhodet ikke. Men det er stor forskjell på hva man gjør selv (jeg tenker ikke på noen signaleffekt når jeg kjøper ting til meg selv - da tenker jeg bare på at jeg ikke gidder å bruke masse penger på for meg unyttige ting) og hva man gjør når det gjelder barn og ungdom.
Når man har barn, er man plutselig medansvarlig for kjøpepress blant barn, og da tar man signaleffekten/kjøpepresseffekten i betraktning. I hvert fall burde man etter min mening gjøre det.
Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri kommer til å tenke på fellesskapet når jeg handler jakke til noen. Helt uten at jeg trenger å hype opp en kjempedyr trend av den grunn.
Jeg tror heller ikke at du og de som tenker som deg Apan, nødvendivis har dårlig råd. Jeg forstår godt at det handler om et verdivalg for dere.
Men nå kjenner jeg at har lyst til å være litt vrang faktisk:
For det jeg leser ut av dette er at det er "greit" at ungdommen er "uniform" og streber etter å være like, så lenge det har den rette prisen?
Er det ikke bedre da å strebe etter å gi ens barn så stor selvtillit at de ikke måler sin egenverdi ut fra hvilke materielle goder ens klassekamerater har?
I min klasse var det feks slik at den aller mest populære gutten i klassen kom fra den desidert fattigste familien. Han kom på skidag på skolen i dongeribukse og hadde arveklær stort sett alltid. Likevel var det ingen som dømte ham for det, og så vidt jeg husker var ALLE jentene (meg selv inkludert) på et eller annet tidspunkt forelsket i ham. Og det selv om vi andre definitivt var svært opptatt av å ha den elskede 501-buksa osv.
Jeg har ikke noe sted hevdet at dere som er uenige med meg, har dårlig økonomi. Jeg ar spurt om hvorfor alle regler og normer om å behandle folk på en skikkelig måte og med respekt, bortfaller i det de sløser med penger.
Ideal: Alle er akkurat som de har lyst til å er tilfredse med det. Det jobber vi for hjemme og det gjør sikkert alle andre foreldre også.
I praksis: Ja, en "uniform" som alle har råd til er veldig mye bedre enn en "uniform" som noen ikke har råd til. I den aldersgruppen i hvert fall.
Ja, jeg tror også flere i tråden har skjønt det altså, inkludert du, men når man begynner å snakke om Jantelov og å "sparke oppover" og å "se ned på dem med god økonomi", som flere gjorde på slutten her, har man sporet helt av fra verdipoenget i alle fall. Og det synes jeg er skikkelig nedlatende, å indikere at man velger som man gjør fordi man uansett ikke har råd.
Nei, det er helt riktig at jeg ikke har barn, det er jo tross alt ingen hemmelighet på dette forumet heller.
Det er godt mulig jeg kommer til å forandre mening når/hvis jeg en gang får barn, men jeg kan altså ikke argumentere i en diskusjon ut fra en annen livssituasjon enn det jeg er i per dags dato. Og akkurat nå tror jeg ikke at jeg kommer til å tenke veldig annerledes om dette dersom jeg hadde hatt barn, nei.
Nei, dette går ikke på økonomi, overhodet ikke, takk til deg også Apan! Jeg kjenner jeg er sånn passe irritert her nå, sjeldent jeg blir. Jeg hadde ikke tenkt å blande økonomi inn, men nå gjør jeg det likevel. Jeg har en mastergrad, tjener godt OG er alene med barna (og har det fint økonomisk likevel). Jeg kan fint kjøpe mye mere ting og utstyr til barna enn det jeg gjør i dag, men jeg velger å ikke gjøre det da jeg tror jeg gjør de en bjørnetjesteste, rett og slett.
Men det gjør de da ikke? Man behandler jo folk som sløser med penger på samme måte som folk som gjør alle mulig andre dumme valg? Om det er å ikke gidde å følge opp lekser, kjøpe sinnsykt dyre ting til ungene, fore ungene med mye sukker og brus, osv.
Man tenker at det var et dumt valg - og så behandler man dem som vanlig likevel. Det som er spesielt på nett er jo at vi diskuterer disse tingene slik at tanker man vanligvis holder inne i hodet sitt, kommer ned på "papiret".
Jeg har lest at mange synes jeg har gjort et svært dumt valg ved å (frivillig) sende mine barn i barnehage som ettåringer. Det betyr da ikke at de er fordomssfulle mot meg eller ikke liker meg som person?
Jeg har barn og jeg kan svare: I Ungens klasse er det opptil flere som har hatt iPhone siden før de begynte på skolen. Vet du, det gjør faktisk ingenting. Det er ikke da sånn at alle automatisk MÅ ha iPhone bare fordi noen har det! Flere av barna har også ganske så dyre klær også. Det er heller ikke noen utfordring i klassen. De har et utrolig godt miljø i klassen og det er ganske så enkelt å snakke om hva man trenger, hva man ønsker seg, hva man kan spare til og hva man bare kan glemme å få. Det er ikke automatisk sånn at dersom en eller to barn får et dyrt leketøy, så skal absolutt alle ha det.
Det har du helt rett i. Det er veldig ulikt fra klasse til klasse - det kommer som regel an på HVEM som har tingene. Er det de mest populære som har de "hypa" tingene, fører det dessverre ofte til et voldsomt press.
Sånn sett føler jeg mye større ansvar for Storesøster enn for Storebror - han er på ingen måte ledende i sin klasse, hun er.
Jeg hadde ikke det som utgangspunkt, men nårvinnleggene blir av arten " venninnen til datteren min får masse fine ting som barnet mitt ønsker seg, men foreldrene er jo aldri ute med henne, ergo er hun mindre heldig enn mitt barn, kan ikke leses på enn annen måte. Og leser dere virkelig innleggene mine som om jeg overøser barnet mitt med alt av de nyeste statusgreiene?!
Nå er jeg litt usikker på hvor gammel Røverdatter er, men hun har fått iPhone av pappa'n sin i år. :nemlig: Så det er kanskje greit når de har passert 35-40? :vetikke:
Jeg har svart før tror jeg. For min del blir det ikke aktuelt å kjøpe det før de kan kjøpe det selv. Muligens med unntak av Converse - jeg aner ikke prisen på dem. Det har ganske mye å si hvor uoppnåelig det vil være for andre å få det samme egentlig.
Jeg vil tippe at fra videregående av vil barna tjene penger selv og sånn sett bestemme i stor grad hva de skal gå til.
Du har tolket det akkurat slik du ønsket, dessverre. Jeg har aldri sagt at mitt barn er heldigere (fordi vi er mye ute og det andre barnet ikke). Det er dine ord, ikke mine.
I "mitt" tilfelle var det snakk om leker og hobbyting, ikke dyre elektroniske duppeditter og klær.
Ikke i det hele tatt. Bare at du ville synes det var greit at du gjorde det hvis du hadde lyst og at du synes det er greit at andre gjør det. Jeg oppfatter også at du er veldig opptatt av at folk som mener noe om andres valg er fordomsfulle fordi man aldri kan vite absolutt alt som ligger bak et valg. Og at man er selvforherligende og høytflyvende hvis man mener (oppriktig) at fellesskapet er viktigere enn hver enkelt persons absolutte frihet til å ta alle mulige slags valg.
Jeg synes ikke at å gi et barn en iPhone er et dumt valg da. Jeg synes det er et nye dummere valg å gi inntrykk av at andre gjør mye dummere valg enn en selv.
Jeg har ikke så store barn, så mine krever lite materielt. MEN, en ting vi har snakket om her hjemme, er at vi vil være litt forsiktige med å gi dem det dyreste og fineste på sikt, nettopp fordi man vet at slike ting kan a) bli stjålet og enda verre B) gjøre barn utsatt for ran av andre barn/ungdommer. Og det ønsker jeg ikke for mine barn.
Jeg tror de fleste har behov for å ha noen av de tøffe "in" tingene, og jeg er helt sikker på at jeg kommer til å kjøpe noen slike ting til mine to barn, selvsagt. Når det skjer vet jeg ikke.
Det ville jeg aldri sagt til mine barn! Absolutt aldri. Ikke mener jeg det heller. Men på DETTE FELTET mener jeg at enkelte valg er dummere enn andre - og det må man vel kanskje få lov til å tenke og mene? Eller skal man ikke tenke noe om noen valg som tas av andre i det hele tatt?
Jeg tror ikke at man skaper større kjøpepress ved å kjøpe en og annen slik ting. Som jeg skrev tidligere, jeg tror det kan være veldig ok å ha noe av det "alle andre" har. Men jeg tror man kan være litt bevisst på hva, hvor ofte, hvor ofte skal det byttes ut, og om man skal ha det beste og fineste i alle kategorier.
I en klasse vil det alltid være noen som har "alt" og noen som har veldig lite, som aldri feirer bursdag etc. Og så utgjør mange av oss den store middelmassen som faktisk avgjør mye. Skal jeg bidra til at bursdagene blir stadig flottere? Skal jeg være med og bidra til at gruppen som ikke har så blir enda mindre? Som i eksemplet med (unødvendig men fin) dansedrakt jeg skrev i en annen tråd i dag. Noen får ikke. Noen får sikkert to. Og jeg er av dem som avgjør om det blir to barn uten ny drakt eller om det i stedet blir 5-6-7.
Jeg synes ikke det er spesielt dumt å gi en 10-åring en iPhone hvis den uansett trenger en telefon og virkelig ønsker seg en iPhone og kan ta vare på den. Men jeg synes det er dumt å gi en 10-åring iPhone, iPad, flatskjerm på rommet, dyrt sportsutstyr og Bergansjakke, CG jakke og i det hele tatt. Igjen, det er det totale forbruksmønsteret jeg synes er greia - og dette at det forflytter seg ned i alder. Og noen enkeltelementer. Jeg mener seriøst at hverken barn eller voksne trenger en jakke til 7000. Med mindre man skal på Sydpolekspedisjon.
At flere barn som ikke har begynt på skolen en gang har iPhone, synes jeg er galskap.
Oki. Barnet mitt har tv, iPad, iPhone, pc(gammel) relativt bra alpinutstyr, skildres fra kappahl, ganske billige vintersko, treningstøy fra hm, ett par converse og Dæhlie-dunjakke. Jeg balanserer på grensen, kanskje? Hun får også musikkundervisningr og trener friidrett. Hun er ti. Er det over eller under det akseptable?
Det er ikke jeg som gjerne vil ha en aldersgrense, men jeg synes ikke at en tiåring trenger tv, iPad, iPhone og TV nei. Jeg synes faktisk ikke noe barn trenger det, men som flere påpeker blir det vel noe begrensede muligheter for å styre det når de etterhvert betaler selv. Da kommer jeg imidlertid likevel til å mene noe om mengde jobbing for å tjene de ønskede midlene.
Barna mine har: leker (egentlig ikke så mye), bøker, slalåmutstyr, langrennsutstyr, ingen merkeklær, stort sett arvetøy, men Viking vintersko.
Jeg hadde ikke vært komfortabel med ditt nivå, du hadde sikkert ikke vært komfortbel med mitt nivå. Det finnes jo ingen fasit, men for MEG ville jeg følt at jeg dro opp kjøpepresset og ikke minst fratok barna mine noe å glede seg til ved å bli større ved det utstyrsnivået du har lagt deg på. Hva er igjen å ønske seg liksom? Det du beskriver er jo også langt mer utstyr enn vi voksne har, så at barna skal ha det blir helt hinsides for oss.
Noen ganger kan forklaringen være at en storebror har kjøpt seg Mac og har en padde til overs, at mor har fått jobbtelefon slik at barnet arvet den gamle iphonen og at far i huset ønsket seg større tv etter at hanfikk en stor bonusutbetaling, slik at vi hadde en tv til overs.
Jeg har vel sagt hva jeg tenker om det som er "til overs" og "gratis" tidligere i tråden, og jeg tenker at det faktisk finnes andre løsninger for ting som er "til overs" enn å gi det til barna.
Jepp. Men en storebror på 18 som veldig gjerne vil gi lillesøster noe fint og faktisk har en iPad på lur, er egentlig en fin ting, da. Og hvor greit er det å kjøpe en ny telefon til et barn som trenger det når man har en tilgjengelig allerede?
Dette er jo helt hypotetiske spørsmål for en som ikke bytter ut ting før de er ødelagt, men hvorfor ikke selge I-phonen? Jeg kommer til å kjøpe telefon brukt når den jeg har nå en gang ryker. Gjenbruk er jo supert - men det må jo ikke være en unge som bruker den. For kjøpepresset tar egentlig ikke hensyn til om telefonen er arvet fra mor eller ikke, så for meg hadde løsningen vært å selge I-phonen og kjøpe en enkel, grei telefon som ikke var verdt så mye til barnet.
I denne tråden har vi hørt om unger under skolealder som har I-phone - for meg er det galskap. Bare det at en seksåring skal forvalte verdier for 4-5000 kr er helt utenkelig kjenner jeg.
Jeg er ikke uenig i det, og jeg mener selvsagt ikke at du skulle gjort ditten eller datten med akkurat disse tingene, men generelt har man jo faktisk et valg ift ting som "blir til overs" også. Noen ganger når folk beskriver at "vi hadde jo en laptop til overs, så nå har treåringen laptop" høres det ut som om man nærmest er et passivt offer for at ting blir til overs og man bare MÅ donere dem til barna, og HELT slik er det jo ikke.
Med det mener jeg ikke at man ikke skal vurdere å la ting gå i arv, og å donere en telefon når man likevel trenger en, forstår jeg godt at man gjør, men jeg synes likevel man også der skal kunne gjøre en totalvurdering og tenke over totalpakka av hva barnet faktisk trenger.
Her har Ungen iPad som han har spart til og kjøpt selv. Det var dagen sin det, da han vandret inn på Elkjøp, stolt som en hane og valgte farge og betalte vel opptjente penger. Verken jeg eller Mannen har iPad, men jeg ser ikke det hinsidige i at Ungen har noe jeg ikke har. Han har spart, han har et annet bruksområde så da ser jeg ikke problemet. Han har fancyere telefon enn oss også. Han har iPhone 5, jeg har 4s og Mannen 4. Det handler rett og slett om rekkefølgen vi kjøpte iPhone i. Jeg synes virkelig ikke at det er så hinsides at Ungen har ting jeg ikke har. Jeg har ikke Nerf-gevær heller, selv om Ungen har. :knegg:
Jeg er forresten uenig i at det er så dumt at barn har ulike tekniske hjelpemidler. Det er en så stor del av samfunnet for absolutt alle nå at det i tillegg til å være underholdende og morsomt også er ganske så lurt og nyttig. Vår tiåring fikk egen laptop til jul. Han gjør lekser på den og mailer leksen til læreren sin og han googler saker han lurer på etc. Han kunne selvfølgelig brukt min (noe han har gjort fram til nå), men han er veldig stolt av PC'en sin og har stor glede av at den er hans, at han lager eget mappesystem etc.
Jeg tenker at det hele tiden vil være en balanse mellom nøkternhet og samfunnsorientering. Jeg vil helst unngå å bli en sånn forelder som synes at alt var bedre før og at fordi jeg lekte med kongledyr som barn,så skal mine gutter også gjøre det heller enn å få fancy Lego og sånn.
Mens jeg synes det største problemet jeg har med ungene, er å kutte ned på spilling på den ene pcen vi har til denslags. De trenger definitivt ikke telefon å spille på, I-pad å spille på, pc og mac å spille på, playstation, osv. De trenger å lære å bruke digitale medier, og det klarer de fint med pcen. De kan sende lekser til læreren der, de kan jobbe med skoleprogrammer der, de kan spille der - og de trenger ikke mer.
Jeg regner med at de fleste med I-phone på trinnet jeg underviser på, har arvet dem faktisk. Det er mange høyt utdannede foreldre der som sikkert får slike på jobben. Det hjelper ikke på kjøpepresset for resten dessverre, men verdien av gjenbruk (som barna tydeligvis må stå for) er kanskje høyere enn kostnaden for de barna som sliter med presset. Jeg ser den.
Det viktigste er vel ikke akkurat å finne felles FB-regler for hva som nøyaktig er akseptabelt, men at man har en bevisst holdning til kjøpepress og forbruk. Og at merker man på ungene og skolemiljøet via ungene, foreldremøter, samtaler med andre foreldre, kommentarer fra barnas venner etc har det er et problem, så går det an å ikke bidra videre med å kjøpe det dyreste, nyeste og hippeste. Det går an å prate seg imellom, altså vennenes foreldre, høre om man kan ha litt like tanker om dette og kanskje bli en smule enige om hvilke linjer man legger seg på. Får to stk CG-jakke, så trenger nødvendigvis ikke de neste fem å få det.
:jupp: Og om man legger seg på et nøkternt gjennomsnitt vil det likevel være annerledes enn for 20-30 år siden. Men tingene svinger også. Da vi fikk eldste følte jeg meg ganske traust med brukt vogn, hjemmelaget babymat og hjemmestrikkede klær. I dag gir vel slike ting langt mer status enn fleece, flunkende ny vogn og barnemat på glass tror jeg. :)
Men hvorfor selge en brukt iPhone hvis barnet trenger mobil? I stedet for å kjøpe nok en mobil er det jo da mye mer fornuftig at barnet arver? Er det selve iPhonen som symbol på noe eksklusivt som er problemet?
Jeg synes det begynner å bli litt for høy :høyhest:faktor her inne nå, altså. :p
HVEM lærer barna sine å si det? Jeg har aldri spurt om hvor mye noe kostet i mitt liv bortsett fra når det er noe jeg er på jakt etter å kjøpe selv.
Hvis vi skal være enige om at arving av Iphone er supert - så må vi også være enige om at Iphone vil bli det vanlige for barn i barneskolen å ha. I hvert fall her jeg bor hvor 80% av foreldrene er ingeniører (omtrent) og Iphoner kan arves over en lav sko. At det er 20% som ikke arver og dermed må skaffe seg det "obligatoriske" på annen måte er da noe man da må ta med i beregningen.
Egentlig er jeg enig med Lykken og Bokormen i at det er holdningen, bevisstheten og følelsen av å ha et medansvar for hvilken kultur som utvikler seg på en skole/i en klasse som er hovedpoenget og at enkeltkjøp/enkeltarving som er et unntak fra hovedholdningen ikke er det mest problematiske.
Bevisste foreldre har enorm makt over et klassemiljø enten det gjelder bursdagsinvitasjoner, kjøpepress, inkludering eller hva som helst annet.
Vel, en mor hos oss syntes det var ett problem. Og vi ble da sittende ett ekstra kvarter for å finne ut hvor stort problemet var. Jeg gikk ut av klasserommet med en blødende tunge, for jeg klarte å holde munn, men det var så vidt.
Man trenger ikke å kjøpe truser til 149,- når man får de på HM for 29,- - ikke sant?
//Og jeg syntes det gjenspeiler litt av diskusjonen man har her, man kan faktisk diskutere prioriteringer ned til trusenivå//
Jepp. :nemlig: Du skal være med på å bremse forbrukskarusellen og det gjøres best på denne måten. Man øver samtidig inn TenkeSitt-blikket som skal brukes hvis noen er freidige nok til å bryte undertøyskleskodeksen.
Aha, man har alle sine spesielle problemer...:rolleyes: Vi hadde en som tok opp på felles møte at sønnen spiste så mye mat, stjal mat fra andres matpakker og lurte på om ikke SFO kunne ha enda sunnere mat og om de andre matpakkene var sunne nok...Vi skjønte til slutt ikke hva hun ville fram til.
Men jeg tenkte mer på når lærerne tar opp spesifikke problemstillinger som de merker godt på skolen. Som regel er det ganske reelt. Som at de tipset oss foreldre om at noen kastet mobilene sine i bakken. La oss si at de hadde merket uro og konflikter i miljøet som gikk ut over læring og konsentrasjon pga merkepress. Det synes jeg er fint å ta opp på foreldremøte.
Ja, tenk, der ruslet du bare rundt i stillhet med brukt vogn, hjemmestrikk og hjemmelaget mat i plastikkboks og var trendsetter helt uten å vite det selv! :hyper:
Det er på tide at du får velfortjent kred på etterskudd!: :tilber: