Jeg har ikke lest hele tråden, bare så det er sagt. :blunke:
Da min mann og jeg giftet oss valgte jeg å ta hans etternavn, og beholde mitt eget som mellomnavn. Sistnevnte fordi dette slektsnavnet ellers ville "dø" ut i vår famile. Jeg har to fornavn og to etternavn, og signerer med fornavn nr. 2 - forbokstaven i mellomnavnet, samt hovedetternavnet, for at det ikke skal bli "langt som et vondt år". Da vår datter ble født, ble vi enige om at hun enten skulle ha to fornavn og ett etternavn, eller ett fornavn og to etternavn. Vi valgte det første. Når hun blir gammel nok, skal hun få velge selv om hun ønsker å ta mitt mellomnavn som sitt mellomnavn.
Jeg/vi ønsker at hele familien skal ha samme etternavn (med unntak av meg som har dratt med mellomnavnet av grunner nevnt over), fordi vi synes dette er mest praktisk og samlende for familien. Vi har ikke mine/dine/våre barn, derfor er det ingen vits i at vi har forskjellige etternavn heller...
Min identitet ligger ikke i pikenavnet mitt - min identitet ligger hos meg selv som person! Jeg er ikke en underkaster av natur, og synes at det er rein bulls**t å si at man underkaster seg mannen ved å ta hans etternavn. Kanskje gjorde man det før(?), men nå har man faktisk et valg. Joda, vi kunne sikkert ha tatt mitt, men hans er mer sjeldent - dessuten synes jeg at det er helt greit å følge den gamle tradisjonen. Jeg er ikke "det svakere kjønn" av den grunn... :blunke:
Nå må vi ikke glemme at dette er et forum med mest damer da, slik at det nødvendigvis vil være flere damer enn menn som forteller om at de har byttet til mannen sitt navn...
Hvorfor er det mest praktisk at alle i samme familie har samme etternavn? Posten kommer frem uansett, og familien har oversikt over hvem som er gift med hvem og har barn med hvem.
Så kan noen forklare meg hvorfor så mange mener at man skal ha et felles familienavn innenfor husets fire vegger?
Jeg synes personlig det er mer samlende når vi heter det samme til etternavn, og strengt tatt ikke trenger å hete forskjellige etternavn (har bare ett felles barn). For meg hadde det føltes rart dersom jeg skulle hete "Sand", min mann "Wernersen" og vårt barn enten "Sand" eller "Wernersen". Da burde hun i så fall hete begge deler. Når hun så igjen gifter seg (hvis det skjer), og både hun og den kommende mannen har to etternavn hver, hva velger man da å beholde - eller gi til sine barn? Det er jo for så vidt ikke mitt problem, dog...
Selv om jeg er av de som har beholdt mitt etternavn, så har jeg ingen problemer med å forstå at folk synes det er hyggelig og symbolsk samlende å ha et felles etternavn. At det skaper et fellesskap på et vis. Hadde jeg vært komfortabel med at mannen min hadde tatt mitt navn i sin tid, så hadde vi muligens blitt en familie med mitt etternavn. Det var jeg ikke, siden jeg følte at min manns etternavn var en sterk del av hans identitet, så da ble det til at vi beholdt hvert vårt.
Regner med at dersom det skjer velger hver av partene å videreføre det av sine navn som er mest spesielt eller det navnet de liker best.
Tror det er bare tullå tro at om noen generasjoner har ungene både 6 og 7 etternavn. Men gjennom å videreføre begge navnene til barna står de jo friere til å velge selv en dag dersom de får barn.
Men hvis man gifter seg nå, og velger samme fremgangsmåte ved navnvalg, så er man undertrykt og identitetsløs:undrer:
Å velge navn på grunnlag av smak er jo et poeng veldig mange trekker frem her, og det må da være stuerent å gjøre det nå også.
Det er ingen som har to etternavn. Det navnet som står sist er etternavnet, det andre er et mellomnavn. Nå kan ting ha endret seg med nye navnelover, men det har i hvert fall vært slik at man ikke kunne gi videre sitt mellomnavn. Jeg har min mors etternavn som mellomnavn og min fars som etternavn. Dersom jeg ønsket å gi mine barn min mors etternavn, måtte jeg selv ha tatt det som etternavn, enten ved å ta vekk min fars navn eller ved å bytte om på rekkefølgen selv. Ettersom både mitt mellomnavn og mitt etternavn er sjeldne måtte jeg da sannsynligvis ha søkt om å få mellomnavnet som etternavn, men alle som har det navnet er i familie med meg og ville sannsynligvis ha latt meg ta det.
Med andre ord. Dette er et ikke-problem. Jeg har et mellomnavn og et etternavn. Min mann har et etternavn. Våre barn har et mellomnavn (mitt etternavn) og et etternavn (hans etternavn). Vi bruker bare etternavnet ettersom kombinasjonen ikke er særlig pen.
Ellers må jeg si at jeg godt forstår at en del av de som har skiftet navn blir litt lei seg av denne tråden. Det ville jeg også ha blitt. Jeg forstår godt at noen velger å skifte, selv om jeg ikke gjorde det selv og jeg synes vel at det er mye annet som truer likestillingen mer enn om kvinner skifter navn eller ikke.
Ja, dette er ett av de praktiske aspektene som ble latterliggjort tidligere i tråden. Og om man skal unngå å ende opp med åtte etternavn etter et par generasjoner så får man samme problemstilling som denne tråden startet med: Hvem endrer navn?
Nei. Det eneste stedet dette kan bli et problem er dersom man fortsetter å lage bindestreksnavn. Da blir begge navnene ett etternavn og det er klart at om neste generasjon skal gjøre det samme kan det bli behov for en del nye skjemaer i dette landet. De gamle har nemlig ikke plass til så lange navn.
Vi har valgt å la ungene ikke ha mellomnavn (mitt pikenavn), fordi det er plundrete. Jeg måtte tenke et par ganger på akkurat den, siden to av barna er oppkalt etter menn på min farsside, og er i tillegg veldig like dem. Det hadde vært fint med den ekstra tilknytningen til min bestefar og far. Men mitt pikenavn er en edruskapstest i seg selv, og sammen med etternavnet vårt blir det rene tungebrekkeriet. Jeg har beholdt det, men jeg er voksen og kan velge selv.
Navneloven § 7.Doble etternavn
To navn som kan tas som etternavn, kan tas som et dobbelt etternavn der de to navnene er satt sammen med bindestrek. I forhold til §§ 3 og 4 regnes et dobbelt etternavn som to adskilte etternavn.
Det står også at mellomnavn kan tas som etternavn.
Men uansett så er dette ikke et problem med at foreldrene har ulikt navn. Slik jeg leser den paragrafen så gir vi bare våre barn ett etternavn og ett mellomnavn og det er unødvendig med skrekkscenarier med kommende generasjoner med åtte etternavn.
Jeg klarer liksom ikke å se at doble etternavn og åtte etternavn skal bli et reelt og stort problem, og jeg mener ikke å latterliggjøre argumentet om at det er fint og praktisk med et etternavn av den grunn. Når man gifter seg må man uansett ta stilling til navnskifte, og jeg tror svært få vil velge Ottsen-Berntsen Bjarnesen-Andersen som etternavn, selv om de to elskende har disse navnene med seg. Som jeg har nevnt i en annen tråd så ser jeg på dobbeltnavnene som en mellomløsning fram til vi har nådd lenger likestillingsmessig, og jeg tror at den dagen det blir et reelt valg - dvs. at menn også er villig til å ta kvinners navn, så vil det bli færre doble etternavn.
:lol: Det er mulig du er mer feminist enn du trodde. Men du er jammen meg ikke så rent lite fordomsfull og unyansert heller. Det må være noe av det verste jeg har lest på lenge.
Det er forskjell på å innse at det man gjør ikke gagner likestillingen på samfunnsnivå og det å måtte bekjenne at ens handlinger diskvalifiserer for å kalle seg feminist. Det er det jeg sitter igjen med følelsen av her. Som Teofelia skrev i begynnelsen av tråden så synes hun det er pussig å kalle seg feminist og å ta mannens etternavn. Og flere stemmer i. Det er den biten jeg reagerer på. Det finnes så fantastisk mange grunner til at man gjør som man gjør. Jeg vet hvorfor jeg har gjort som jeg har. Og vil egentlig ha meg frabedt å måtte bli stilt til veggs av den grunn. På samme måte som jeg ikke stiller andre kvinner til veggs for at de ikke jobber fulltid, velger seg et lavstatusyrke mens mannen ikke gjør det osv.
Man kan derimot gi mellomnavnet videre som mellomnavn. Det har vi gjort, med det som resultat at min bestemors pikenavn lever i beste velgående, mens min bestefars og fars etternavn er bortevekk.
I den sammenhengen låser man seg enda mer med de nye etternavnene som er bundet sammen med bindestrek.
Jeg er jo en av de som har byttet. Hadde jeg giftet meg nå hadde jeg ikke byttet, ene og alene fordi jeg nå assosieres med etternavn på jobb. Da jeg giftet meg hadde jeg derimot ikke jobbet så lenge, så da var et navnbytte helt greit.
Når det gjelder det praktiske, koselige og romantiske aspektet så heller jeg mest til at det passer meg godt at andre assosierer meg med barna mine og ektefelle, og ikke foreldre mine. Når jeg presenterer meg så synes jeg det er hyggelig når andre sier f.eks. "er du mamman til?" eller "er du gift med?" hvis de allerede kjenner barna eller mannen min. "Er du datteren til?" er også hyggelig, for all del, men akkurat i denne livsfasen synes jeg det er morsommere med barna mine.
Jeg iler til og sier at jeg først og fremst er KANNE, da, og ikke mamma til, kona til eller datteren til. Men det er jeg uavhengig hva jeg heter til etternavn.
Ja, det poenget tar jeg. Jeg mener at man meget vel kan ta valg som ikke ganger likestillingen, og allikevel anse seg som feminist. I det man benekter at valgene man tar er med på å påvirke likestillingen, da blir jeg imidlertid litt mer usikker på hvor feminismen kommer fra. Som sagt, jeg har tatt enkelte valg som ikke er spesielt likestillingsfremmende på makronivå - men jeg innser at de ikke har vært det. Det betyr ikke at jeg angrer eller beklager, eller mener at det var feil av meg, men jeg ser sammenhengen.
Jeg anser meg ikke som feminist men ellers kan jeg i grunnen signere resten av innlegget ditt. Jeg ser selvsagt sammenhengen, det var antydninger om det motsatte jeg reagerte på i enkelte innlegg.
Nå siterte du det jeg brukte som argument for at hele familien har felles etternavn. Argumentet er like godt om det er kvinnens opprinnelige etternavn som blir familienavnet til den nye familien, eller et helt nytt navn man skaper sammen. For meg er det likegyldig hvor navnet kommer fra.
I likestillingens navn er jeg enig med Irma, mitt personlige navnevalg fremmer ikke likestillingen som sådan. Men jeg jobber 100% i et yrke som ikke er tradisjonelt kvinneyrke. Til høsten ønsker vi oss litt mer ro, og da reduserer vi begge til 80%, så vi veier litt opp igjen der. :knegg:
Ok.
Jeg måtte bare benytte anledningen til enda en gang å påpeke at det urimelige i at damene oftest må velge hvem de vil vise tilhørighet med via navnet, mens mennene slipper unna å måtte gjøre sånne vurderinger. (virker det som)
For det første er det forskjell på å velge det av sine egne navn man liker best og videreføre til sine barn.
For det andre er det merkelig at nesten alle liker mannens navn best og at det er grunnen til at de velger det fremfor sitt eget?
Jeg kjenner at jeg synes det er ugreit at DU har bestemt at denne tradisjonen er likestillingsmessig ugrei og presenterer det som et faktum. Jeg synes ikke tradisjonen er noe problem i det hele tatt.
Nuvel, hvis det nå var sånn at jeg var den eneste av oss to som var opptatt av at alle skulle hete det samme, så ble det vel opp til meg å bytte da. Hvis han derimot var like opptatt av det, så måtte det forhandlinger til.
Sånn er det her også faktisk. Farmors pikenavn er med ennå. :)
Kaller meg fortsatt feminist selv om jeg har mannens etternavn. Ellers er mannen og jeg likestilt med unntak av et punkt; jeg kan fortsatt ikke skifte dekk på bilen alene. Vi gjør akkurat like mye husarbeid, han har hatt 1/3 del av permisjonene (ja, jeg fikk litt mer enn ham pga amming). Jeg må faktisk bare innrømme at når det kommer til husarbeid blir det ofte 40/60 i min favør. Begge jobber fulltid og tar oss like mye av barna.
Vi er en unik liten familie - den eneste i Norge med vår mellomnavn/etternavnkombinasjon. Den sier noe om oss, en ganske nystartet familie på 4. Jeg er meg selv på alle vis, men da jeg valgte å stifte min egen familie, så var det å skifte navn en form for løsrivelse fra mine foreldre. Jeg startet noe nytt.
Men kjære all verden, når er det jeg har bestemt at tradisjonen er ugrei? :confused: Jeg har sagt hvordan jeg opplever tradisjonen, og at jeg sliter med å forstå de som ikke kan se at tradisjonen påvirker likestillingen. Jeg kjenner at jeg blir irritert når man beskyldes for å bestemme noe dersom man er engasjert og taler for sitt synspunkt. :sur: Er det noe jeg kommunikasjonsmessig er opptatt av, så er det å ikke konkludere på andres vegne.
Er det urimelig at flere velger å følge tradisjonen? Mener du at man da sender ut signaler til samfunnet om at man lar seg "undertrykke"?? Litt satt på spissen; ødelegger jeg for likestillingen ved at jeg har tatt mannens etternavn, samtidig som jeg selv har valgt å jobbe 80 % - fordi det passer meg best nå som veslemor er under skolealder???
Det er jeg enig i. Men de aller fleste menn vil vel hete det samme som kona og barna? Mulig jeg tar feil, men ville tro at det normalt er like viktig for begge parter.
Men mulig at de fleste menn tenker at sitt familienanv er viktigere; enn det damer tenker om sitt familienavn.
Dermed så blir det flest damer som gir opp sitt familienavn.
Bare for å utdype denne litt, så må jeg si at Polyanna (slik jeg har forstått henne) allerede i diskusjonen hadde anerkjent likestillingsaspektet i det at kvinner tar menns navn og ikke omvendt. Det er derfor jeg skrev "tradisjon som likestillingsmessig er ugrei" som et direkte svar til hennes innlegg. Jeg tok høyde for det hun selv hadde skrevet tidligere i diskusjonen, og mente ikke å konkludere på vegne av Nenne og andre som synes den er helt ok.
Jeg snakket ikke for de som med glede tok mannens navn, men for de som synes det er vurderinger man må gjøre: "vil jeg beholde pikenavnet mitt; elller skal vi alle hete det samme?".
Menn slipper ofte å tenke enten eller her, det er færre menn som må velge:"vil jeg beholde fødenavnet (guttenavnet :knegg:)mitt, eller skal jeg hete det samme som kona og barna?"
Jeg tror faktisk det er en del som synes det er trist å måtte oppgi etternavnet sitt når de gifter seg. Men den nye familieenheten er viktigere, og det er det som teller mest.
Jeg er sosionom og feminist (eller likestillingsforkjemper), og ser poenget. Samtidig er vi jo alle barn av vår oppvekst og preget av det, jeg synes det er litt snodig at det skal bli brukt mot en liksom. Kvinnelige feminister kan jo også ha vokst med råsa klær og kun dukker i lekeskapet, og i hovedsak blitt oppmuntret i forhold til "myke" verdier? Mannen min er rørlegger og han er også opptatt av likestilling, han vokste opp med lego og Playmo i lekeskapet. Poenget er jo at vi nå ser at dersom vi var blitt annerledes oppdratt, så ville vi hatt flere valg- og interessemuligheter. Jeg kan ikke kaste min oppvekst og interesser som utviklet seg i barnealder på båten som voksen fordi jeg har blitt oppmerksom på forskjellene i samfunnet ettersom jeg har blitt eldre? Mitt ønske om å bli psykolog (noe jeg altså ikke ble) kom i barneskolealder, jeg var riktignok politisk engasjert allerede den gang, men likestillingsproblematikken var jeg nok ikke så oppmerksom på som 9-åring (den gangen jeg allerede hadde bestemt meg for hva jeg skulle bli når jeg ble stor).
Det kan godt være det er et av sine egne navn, men det er da vitterlig bare et sammensatt navn fra mor og far som ingen tidligere har hatt. Jeg ser fotsatt ikke at det skal være noe bedre eller dårligere enn å ha kun sin fars eller mors navn, en må jo "tape" og velges bort?
Jeg har aldri følt dette eierforholdet til navnet mitt, og kan fortsatt ikke forstå at bare fordi jeg fikk min fars etternavn når jeg ble født ville det være mest PK å holde på det. Det etternavnet er jo også et resultat av en patriarlkalsk tradisjon. Faktisk i 100% større grad enn det valget jeg selv tok om å ta min manns navn som jeg fant både finere og mer praktisk. Ble kvitt noen navnesøstere kan man si:).
Men poenget er vel at man ikke MÅ? Vi har jo et valg - og det kan vil nok takke en del av feministene for :blunke:. Altså - valget er jo der, og da må det vel være opp til hvert enkelt par hva de velger å bli enige om?
Jeg kan vel bare snakke for meg selv her, men dersom jeg absolutt ikke ville ta mannens etternavn, så hadde jeg rett og slett ikke tatt det. Jeg kan garantere at han ikke ville unnlate å gifte seg med meg dersom jeg hadde tatt dette valget - eller, han kunne jo bare ha prøvd seg... :dulte:
For meg handler feminisme om å bekjempe den urettferdigheten som av og til følger kjønn, slik jeg som antirasist bekjemper den urettferdigheten som følger etnisitet. Det handler om at alle skal få utvikle sitt fulle potensiale, ha like rettigheter og muligheter osv.
Det som hindrer dette i dag ligger ikke så mye i lovverk og praktiske muligheter, som det ligger i folks hoder. Vi husker vel alle (mange) rosa-støvler-diskusjonen på NM for noen år siden? Eller vi kan se til lønnsforskjellene mellom kvinner og menn, det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, lønn og kjønn henger så tett sammen i det store bildet i Norge. Vi kan se på hvor forskjellig jenter og gutter blir oppdratt i Norge i dag, vi kan se på forventninger til adferd som er helt klart kjønnspreget.
Min kamp for et feministisk samfunn omfatter også menn, selvsagt, fordi jeg ser at til tross for omskjæring, lav lønn og glasstak i akademia, så er (arbeiderklasse-)mannen en taper i dagens samfunn. Han (føler han) MÅ forsørge familien, han må jobbe 120 % mens han er småbarnsfar, han taper i barnefordelingssaker, han får ikke leve ut hele seg slik damer kan, og være tøff og myk, sterk og svak om hverandre, han er mister kontakten med barna og uten en kone dør han alene, venneløs og uten omsorg. Guttene sliter på solen og innvandrergutter spesielt. dette er sammensatte problemstillinger, så klart, og klassespørsmål og spørsmål om etnisitet går hånd i hånd med kjønnsproblematikken.
Jeg mener i hvertfall at det ikke blir full rettferdighet før man i et par kan gjøre like mye hjemme, uten at noen påpeker at hun ikke gjør en dritt og han gjør masse. Kjønnsforventninger finnes overalt, og man må hele tiden tåle kjipe og veldig personlige tilbakemeldinger, dersom man bryter med mønsteret.
Trist er kanskje ikke det rette ordet. Men det var veldig uvant de første par årene. Jeg hadde pikenavnet mitt med som mellomnavn, men alikevl tok det litt tid å venne seg til sitt "nye jeg".
Selv om jeg tok mannens etternavn i tillegg til mitt eget, føler jeg at vi har et ganske likestilt forhold. Vi jobber begge 90%, vi deler på husarbeidet (om ikke 50/50, så tar begge to tak i det som må gjøres). For tiden er det jeg som gjør karriere, og han har tatt en god tørn med ettermiddager sammen med ungene mens mor jobber overtid. Og det har vært helt naturlig for oss begge, for vi jobber for at VI som en toenighet skal få det best mulig. Så selv om jeg har gjort et tradisjonelt (og muligens ufeministisk :rolleyes:) valg av etternavn, så tror jeg at jeg kompenserer det med mye annet i min livsstil og mine holdninger.
Han klippet kabelen fordi jeg ikke tåler prevensjon, det var hans forslag. Han sa det var et mye lettere inngrep for ham enn for meg.
Det å bytte navn blir jo bare blåbær i forhold. Bare sånn for å sette ting i perspektiv, mener jeg.
Nå har jeg for sikkerhets skyld spurt helten om han ville tatt mitt etternavn. Han svarte først nei med begrunnelse i at han hadde så tett tilknytning til etternavnet sitt i og med at gården som han har odel i ligger på det stedet (noe som var en av årsakene til at jeg byttet). Hadde han derimot hett Olsen eller Hansen hadde han byttet med glede.
Det var ikke en sammenligning, Klara. Det var en uttalelse for å vise at det ikke var kjønnsrollemønsteret som presset meg til å skifte navn. Om noen fremdeles ikke har fått det med seg.
Joda, klart det er opp til hvert enkelt par.
Det er bare så synd at det er så få damer som beholder etternavnet at ingen i hos svigerfamilien; inkludert de unge, har hørt om noen. Unntatt en da, det er "dem som tok hennes navn" :knegg:
Det er selvfølgelig greit for sambo, han vil ikke kvitte seg med sitt navn heller, så han kan ikke akkurat kreve at jeg skal forsake mitt.
For noen er det det ja. Men jeg vil ikke ofre min familietilhørighet. Min far er kjent innenfor sitt område, min farfar likeså, og her hvor vi bor er navnet mitt kjent gjennom mange år, mens ingen aner hvem sambo's navn er.
Snill mann du har :) Jeg prøver å få min til å forstå at en sterilisering er blåbær i forhold til 2 fødsler.
Familietilhørighet, bønna? Jeg er fremdeles en del av slekta mi, men kanskje ikke like opptatt av status som enkelte andre. Pappa er fremdeles pappa og mamma er fremdeles mamma. Jeg har samme navn, og de som kjenner meg, kjenner meg, de som enda ikke kjenner meg, har fremdeles sjansen og jeg tviler sterkt på at navnebytte mitt setter en stopper for den prosessen. Mamma kuttet ut pikenavnet sitt øyeblikket hun ble gift. Jeg har med andre ord aldri vært knyttet ved navn til mammas familie. Tilhørigheten har likevel alltid vært til stede, og jeg tviler sterkt på at familiebåndene svekkes eller viskes bort bare fordi man unnlater bruken av etternavnet. Jeg anser heller ikke mamma som "snill" som tok hans etternavn, ei heller gav hun opp noe. Hun mistet ingen ting, jeg vil helle si hun fikk noe.
Det var kanskje litt klønete formulert. Jeg kan erstatte det med at jeg ikke vil gi slipp på familienavnet. Når jeg presenterer her hvor vi bor nå har ofte folk en referanse. Det ville de ikke hatt om jeg hadde hett sambo's navn. I så fall ville jeg måtte ta med pikenavnet mitt også. Det var det jeg mente.
Når jeg leser nå så ser jeg faktisk at det riktige hadde vært å skrive "familienavnet", i forhold til det jeg svarte på også.
At mor tok fars navn var noe hun selv valgte og jeg ikke tenker så mye på. Det var hennes valg liksom.
Men hvis disse menneskene ikke umiddelbart skjønner hvem du er, vil man ikke da si hvem man er? F.eks. datter / sønn av den og den, barndomshjemmet er der og der, osv.? Jeg klarer ikke helt se hvordan bytte av etternavn er til hinder for noe. Som jeg så vidt nevnte noe om i forrige innlegg. De som kjenner meg, vet hvem jeg er, hvem familien min er, de som ikke kan si at de direkte kjenner meg, vil jo etterhvert introduseres for mer og mer historie.
Jeg har ikke lest hele tråden, så mulig det har blitt nevnt før. Jeg synes det er så innmari rart at det alltid er kvinnens navn som blir mellomnavn. Noen skriver at de vil "føre navnet videre" derfor beholder de det som mellomnavn, man fører man det virkelig videre da? Det forsvinner jo så godt som alltid med neste ledd. Min lille har begge navnene nå, mitt som etternavn. Når vi gifter oss skal hele familien ha et navn, mitt. Dette er like naturlig for meg som omvendt. Grunnen til at det blir mitt navn er for at jeg identifiserer meg veldig med det. Mannen gjør ikke det med sitt. Begge er ganske sjeldne i Norge, men det er viktigst for meg. Mange av dere sier at dere identifiserer dere sånn med navnet, at dere beholdt det som mellomnavn. Hvorfor ikke som etternavn? Hvorfor er det ingen av mennene deres som byttet navnet? Jeg skjønner det ikke. Jeg savner et alternativ i pollen der mannen bytter til kvinnen sitt. Feminist eller ikke.
"Jeg er mann og byttet etternavn" er jo et valg her. Og spørsmålet er på hva vi selv har gjort, ikke familien som helhet, det er vel derfor det ikke er tatt med alle mulige kombinasjoner av hva ektefellen har gjort i tillegg til hva man selv har gjort.
Svarte jeg? Gidder ikke sjekke. Jeg er feminist og byttet navn. Det er mulig det valget var farget av at jeg var svært ung, men det kan være at jeg hadde gjort det likevel. Det handlet litt om å hete det samme som barna, for eksempel. Vi har mitt pikenavn som mellomnavn, jeg klarer ikke å mene at jeg er en mislykket feminist av den grunn. :hehehe:
Jeg skjønner argument om felles navn med barna, men finner det litt underlig at det "alltid" er mannens etternavn som blir valgt. Ellers dro jeg opp tråden litt på fjas (så etter noen interessante feminismetråder) men synes det er litt komisk at så mange mener at de har tatt et "gjennomtenkt" valg når de følger strømmen og tar mannens navn når de gifter seg. :humre:
Det kan vel være gjennomtenkt selv om det er vanlig? I vårt tilfelle ville det vært veldig tungekrøll med mitt navn sist. For oss var det viktigere at det høres litt mindre noldus ut enn at noen skal mistenke oss for å drite i likestilling. :knegg:
Jeg har sikkert svart i tråden tidligere, men jeg har i alle fall fortsatt mitt eget navn, som er det samme navnet som ungene våre har. Teomannen ville ikke bytte, så han har fortsatt sitt gamle navn.
Jeg er vel ikke akkurat feminist, og jeg har byttet etternavn. Men det var faktisk mest fordi jeg ikke synes mitt medfødte etternavn passer til fornavnet (ene) mitt. Var aldri fortrolig med etternavnet jeg hadde før jeg giftet meg. Jeg hadde ikke byttet til "hva som helst":
Jeg har byttet etternavn, men ikke når jeg giftet meg. Jeg byttet etternavn som 18åring, og det var helt uaktuelt å bytte navn når jeg giftet meg som 34åring. Ungene har forøvrig mitt etternavn.
Etternavnet jeg er født med har aldri vært en del av min personlighet for å si det sånn. Allerede som 14-15 åring vurderte jeg å bytte etternavn til det som i dag er et av mellomnavnene mine. Det skjedde dog ikke før jeg giftet meg.
Jeg er feminist og byttet ikke etternavn. Jeg lurer mest på hvordan de som ikke definerer seg selv som feminister tenker om akkurat det. Til dere det gjelder; hva tenker dere at en feminist er?
Overskriften er jo veldig tabloid, da. :knegg: Jeg mistenker absolutt ikke folk for å gi blanke i feminisme om de skifter etternavn når de gifter seg, på samme måte som at det å ikke skifte etternavn er det samme som å være en ihuga kvinnesakskvinne. Samtidig er det "å ta mannens navn"- for meg -noe bakstreversk, og en tradisjon jeg på ingen måte følte for å være en del av da jeg giftet meg. Av samme grunn var det uaktuelt at min far skulle "gi meg" til mannen min. :skremt: Folk får gjerne argumentere med tradisjon, og at det er både koselig og praktisk, men man skal være bra tett i pappen for å ikke se den rimelig utdaterte symbolikken som ligger i mange av våre tradisjoner rundt ekteskapsinngåelse.
Jeg byttet ikke etternavn da vi giftet oss, og det gjorde ikke mannen min heller. Vi er begge knyttet til navnene våre, de er begge relativt uvanlige navn og man er ikke mer familie om alle har samme navn. Barna har mannens navn som mellomnavn og mitt navn som etternavn.
Jeg ser den. For meg er en feminist det som står i ordboka, nemlig en person som arbeider for kvinners likestilling og frigjøring. Ja, ut ifra den definisjonen kan det kanskje diskuteres hvorvidt jeg arbeider aktivt for dette, men det gjør at jeg identifiserer meg med ordet og tenker at alle oppegående folk går innunder definisjonen.
Klassifiserer meg helt klart som feminist og tenker at likestilling mellom kjønn er en av de viktigste faktorer for utvikling i et samfunn.
Jeg byttet ikke etternavn. For meg har det vært litt snodig og hadde føltes merkelig. Hva barna heter spiller ikke så stor rolle for meg og mannen "vant" den diskusjonen. Det var litt fordi han akkurat opplevde at mor til hans datter bare kuttet ut hans navn uten at han fikk si noe i den saken på det tidspunktet. Han fikk bare brev i posten der det stod at han ikke var "part i saken".
Det er nå liksom essensen av feminisme da. Det, og troen på at kvinner og menn er like mye verdt. Jeg sliter med å skjønne at det går an å være et moderne, oppegående menneske og ikke være feminist.
Opptatt av likestilling, men ikke direkte feminist.
Samboere, har tatt hans etternavn.
Han tok mitt tidligere etternavn som mellomnavn.
Så nå heter vi det samme som datteren vår. Koselig med felles etter navn.
Etter på fridde han (etter 14 år), så en dag skal vi gifte oss også.
Jeg har som sagt ikke noe forhold til ordet, har aldri brukt det om meg selv, og kommer nok aldri til å gjøre det. Men det betyr ikke at jeg ikke mener at likestilling er viktig, og at vi er like mye verdt som menn mm.
Jeg synes det er veldig interessant nettopp hvorfor mange kvinner (og menn) som står for de samme verdiene som feminismen gjør, ikke identifiserer seg med begrepet.
Jeg er opptatt av likestilling mellom kjønnene, men går ikke i tog på kvinnedagen. Byttet etternavn da jeg giftet meg som 20-åring, men hadde ikke gjort det i dag. Kommer heller ikke til å bytte om jeg blir skilt, jeg identifiserer meg mer med mitt nåværende navn enn med pikenavnet.
Artig med gammel tråd, ser jo hva jeg mente før! Og jeg mener fortsatt det samme, og har tilogmed erfart at det var bra at jeg ikke skifta navn. For nå er jeg skilt, og slipper å ta stilling til et evt navnebytte tilbake igjen.
Det er også noe å tenke på, om man beholder sitt eget så blir det ikke så vanskelig etterpå :nemlig:
Hvis jeg nå får en ny mann, med en xkone som fortsetter å ha navnet, burde jeg skifte navn da montro? :gruble: ellers har jo xkone mere tilhørighet enn meg som evt blir ny kone, og det blir jo litt feil.
Jeg liker ikke ordet feminist, men jeg byttet ikke etternavn. Det er ingen prinsippsak, hvis det hadde passet å bytte navn (mannen hadde hatt et navn jeg kunne føle meg hjemme i) kunne jeg fint ha gjort det for å få felles navn på familien.
Jeg byttet ikke etternavn, det falt meg aldri inn. Jeg tenkte heller ikke særlig over det, det ville for meg vært et helt absurd valg. Jeg tror heller ikke mannen min vurderte det, hverken å bytte selv eller at jeg skulle gjøre det.
Etter å ha vært gift i snart 20 år har jeg for øvrig ikke opplevd en eneste situasjon der jeg har tenkt at jeg skulle ønske jeg hadde byttet navn heller.
Jeg er feminist og liker f-ordet veldig godt.
Jeg er enig med Teo. Jeg kan ikke se hvordan man kan være en nogenlunde opplyst kvinne og ikke definere seg som feminist. Det er utrolig vanskelig å forstå. :gruble:
Jeg er feminist. Jeg skiftet ikke etternavn da jeg giftet meg, men det gjorde mannen min. Jeg liker at hele familien heter det samme, og mannen min ville også det. Siden jeg følte meg mer knyttet til etternavnet mitt enn han gjorde til sitt, så valgte vi mitt.
Jeg antar at det har noe med det Anne C skriver, at mange forbinder feminisme med noe de ikke identifiserer seg med. Noe som kommer i tillegg til det å (naturligvis) være for likestilling mellom kjønnene.
Det må vel være fordi begrepet feminist i manges hoder er knyttet til en bestemt (og heller bastant) gruppering som ikke gir udelt gode vibber. Ikke vanskelig å forstå i det hele tatt, synes jeg.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
