Marla Singer sa for 9år siden:

Jeg synes ikke det er vanskelig å forstå, men interessant, som jeg skriver. Det er helt sikkert flere ulike svar på spørsmålet. Det du skriver er forresten en av grunnene til at jeg i utgangspunktet begynte å kalle meg feminist, fordi jeg mener det ikke er noen grunn til at én bestemt gruppering skal ha monopol på feminismen.

Inagh sa for 9år siden:

Jeg anser meg sjøl som feminist, i den forstand at jeg syns det er helt på trynet at menn og kvinner ikke skal være likstilte og ha samme verdi i dagens samfunn.

Jeg er vel kanskje aller mest feminist på vegne av de jentene som vokser opp i dag - hvilke forventinger og roller som legges på dem. Det knyter seg i meg når jeg, i 2015, ser reklamefilmer rettet mot barn, hvor guttene framstilles som aktive, barske og rufsete, og jentene framstilles som sukketsøte små passive kosepiker. Språket i reklame rettet mot guttebarn er helt annerledes enn språket i reklamer rettet mot jenter - både ordbruk og stemmeleie og musikk. Når man er i lekebutikker, er det skremmende kjønnsdelt, barnebøker kommer, spesiefikt skrevet, for gutter og for jenter...

Og når vår generasjon stilletiende lar dette passere, så får jeg vondt med tanke på framtidens jenter, som fremdeles , via media og omgivelser, får et bilde av at de skal være stille, snille, dukkesøte og lyse i stemmen.

:gaah:

Kremt... Der traff man visst kjepphesten min. :sparke:

Nuvel - så på vegne av dagens kvinner, og på vegne av de oppvoksende små kvinner (og menn) så er jeg feminist.

Like fullt bytta jeg etternavn da jeg gifta meg, for -navnet hans var så utrolig mye kulere enn etternavnet mitt, som var et überkjedelig -sennavn som jeg ikke var glad i uansett. :humre:

Nextlife sa for 9år siden:

Jeg er feminist og har beholdt mitt særdeles vanlige etternavn, selv om det fristet å ta mannens som er mye mer sjeldent og koselig enn mitt.
Alt for saken, liksom. :nemlig:

kokosbolle sa for 9år siden:

Jeg er kvinne og vet ikke helt om jeg er feminist eller ikke. Har pikenavnet fortsatt, gift på 7. året. Navnet mitt betyr null og niks for meg, kunne bytta på en flekk, men er lat. Gidder ikke å styre med nytt pass, førerkort osv.

Lavender sa for 9år siden:

Nei. Et styr å finne igjen folk, og å huske nye mailadresser. Ingen av damene hadde nytt etternavn da gymnasklassen møttes igjen etter 20 år.

Men folk gjør bytter navn av andre grunner, selv feminister. Det er ikke sybolhandlingene som avgjør, men i det daglige. Jeg skulle gjerne hatt samme etternavn som mine barn, praktisk det og. Barna har kun ett fornavn og ett etternavn.

Strå sa for 9år siden:

Dette er nettopp en av de typiske tingene likestilling dreier seg om. Du skjønner, i gamle dager, før navneloven av 1923, byttet de fleste innbyggerne navn etter hvor de flyttet fra eller til. Behovet for å vite at Hansine Plassenhunblefødtpå var den samme som Hansine Plassenhunflyttettil førte til navneloven.

"Pussig" nok var det kvinner som ble pålagt å ta mannens etternavn ved ekteskapsinngåelse. Menn ble ikke pålagt navnebytte, ektefolket ble heller ikke pålagt å finne på noe felles. Så jo, etternavn dreier seg om likestilling. :nemlig:

Teflona sa for 9år siden:

Har min manns etternavn og er feminist. Ser ikke problemet.

GydaG sa for 9år siden:

Er feminist, selvsagt, selv om jeg som mange andre har en del dårlige vibber til ordet.
Og skiftet navn i voksen alder, hadde jeg ikke likt navnet til han jeg giftet meg med hadde jeg funnet et annet. For meg var det aller viktigste å velge mitt eget navn, og å legge vekk det andre. Det navnet ønsker jeg nemlig ikke å ha noen forbindelse til mer.

Dronningen sa for 9år siden:

Tok mannens navn, fordi jeg syntes det var en fin ting. Hvordan jeg praktiserer livet mitt ellers, har intet med navnet mitt å gjøre.

Jeg har aldri sett meg selv som en 'feminist', men da har jeg nok koblet det til den stereotypien man ofte får presentert. Men har vel lært å se at jeg er mer selvsagt feminist, og at det nok har preget både liv og valg mer enn jeg var klar over.

rine sa for 9år siden:

Kunne han like gjerne tatt ditt? :nysgjerrig:

Anne C sa for 9år siden:

Mannen min kunne helt sikkert tatt mitt navn, men jeg ville ikke hete mitt etternavn lenger.

Nessie sa for 9år siden:

Med ex la vi til hverandres etternavn da vi gifta oss, laget er nytt felles - som barna har.
Nå som vi er skilt har jeg kun mitt eget. Om jeg gifter meg igjen, blir det ingen endring av etternavn. :niks:
Og jeg er vel pr def feminist.

noen sa for 9år siden:

Jeg er feminist og har ikke byttet etternavn. For meg handler feminisme om å jobbe for likestilling og likeverd. Bort med kjønnshierarkiet og gamle stereotypier. Inn med like muligheter og romslige rammer for jenter/kvinner og gutter/menn.

Minerva sa for 9år siden:

Jeg er feminist, og byttet ikke etternavn da jeg giftet meg. For meg var det et bevisst likestillings-valg. Jeg ser ikke hvorfor jeg skal være "fru Mannens etternavn".

Tjorven sa for 9år siden:

Mannen min tok mitt navn. Ikke fordi han tilhører meg må, men fordi vi liker at alle heter det samme. Hadde han hatt et finere etternavn enn meg, kan det hende at det var jeg som hadde byttet. For meg og i 2015 har dette med etternavn lite med likestilling å gjøre.

Nextlife sa for 9år siden:

Jah!

Noe som har forbauset meg svært er trenden der bloggere er et-eller-annet-frue.
Fottballfrue, komikerfrue og hva de nå heter alle.

Det er litt som i forsvaret, befalsfrueklubben. Har dere hør noe så idiotisk? At eneste felles man samles for er fordi mannen er befal?

Harriet Vane sa for 9år siden:

Jeg undrer meg over folk som synes det er vanskelig å definere seg som feminist. Spesielt hvis man lar en ørliten gruppering av damer få så stor betydning som det later til. Skla si Ottar har hatt gjenomslagskraft. Hva er så farlig med å definere seg som feminist? Min tese er at de fryktsomme er redd menn vil like dem mindre. Ingenting er som å forsøke å tekkes menn og være redd for å ikke bli likt, det er så du hører lerkefuglen synge i bakgrunnen.

Feminist-testen er kjempeenkel:
Vil du at alle skal ha samme rettigheter og muligheter, uansett kjønn? Hvis svaret er ja, så er du basic-feminist.

Og så kan man teste seg selv videre med vanskeligere problemstillinger:
Tror du at damer som blir voldtatt egentlig har bedt om det eller lagt opp til det?
Jomfru-seremoniene i USA der jenter gir sin far råderett over jomfrudommen sin: vakkert eller creepy?
Vet egentlig damer om de vil ha barn eller ikke?
Karrierekvinner: mannshatende egotisper som ikke burde hatt barn?
Hvorfor blir kvinnelige ledere sett på som bitcher, mens mannlige ledere blir sett på som kjernekarer når de leder på samme vis?
Listen er uendelig.

Nextlife sa for 9år siden:

Jeg har forresten en anbefaling å komme med, det er to svenske IG-kontoer som er verd å følge.
Fattanu tar mest opp vold mot kvinner, men er støtt innom andre relevante temaer, mens kvinnohat har nye gjestepostere hver uke, og der er det utrolig forskjellig og spennende temaer.
Veldig mye tankevekkende å lese der.

Marla Singer sa for 9år siden:

Mener du at det er tilfeldig at det som regel er kvinner som bytter etternavn?

Matilda sa for 9år siden:

Jeg er selvfølgelig feminist. Jeg tok ikke mannens etternavn da vi gifta oss for fem år siden. Det var et helt bevisst valg og ikke bare latskap, jeg liker for så vidt tanken på at hele familien skal ha samme navn, men jeg har sjeldent mellomnavn og sjeldent etternavn, og synes det ville være helt noldus å skifte til mannens nokså vanlige. Ungene har mitt mellomnavn og mannens etternavn, og det var en mulig navnekombinasjon for meg da jeg gifta meg, men jeg satte som forutsetning at mannen også skifta. Det ville han ikke, så da ville jo ikke jeg bytte heller. Nå snakker han om det, han vil gjerne at vi alle heter det samme. Han har fått beskjed om at jeg skal signere papirene om han ønsker å ta min etternavnskombo, og at vi gjerne kan bytte ungenes også. :glis: Eldstemann har for øvrig bedt om å få ta mitt navn, men han er litt liten til å velge sjøl ennå, synes jeg. Hvis han fortsatt ønsker det om noen år, så får vi se. Etternavnet mitt er dessverre morsomt å lage dumme rim med, men jeg er glad i det likevel.

Stellebord sa for 9år siden:

Jeg er feminist og kunne forsåvidt tenke meg å skifte etternavn, men jeg tror ikke jeg kunne tatt mannens. Jeg vil heller bytte til mammas.

Matilda sa for 9år siden:

:jupp: Jeg kunne tenke meg å ha bare det før omtalte pikenavnet til bestemor, og at mannen også tok det. Han er jo litt på gli til å ta det som mellomnavn, så kanskje han kan bearbeides. Det er bare en håndfull stykker som heter det.

ingling sa for 9år siden:

Jeg er feminist, og for meg har det å ikke bytte navn vært viktig. Hverken jeg eller mannen har behov for at vi skal hete det samme, så jeg heter det jeg alltid har hett, det gjør han også og ungene har en kombinasjon der mitt kommer sist. Navnet mitt er sjeldent, men jeg hadde ikke byttet selv om det ikke var det. Mannen ønsket heller ikke at jeg skulle bytte.

Dronningen sa for 9år siden:

Det spurte jeg aldri om da. Jeg bare informerte ham om at jeg kom til å bytte navn.

Men jeg spurte i dag -12 år etter - og det hadde han ikke ønsket. Han ville ha sitt. Det er også greit.

Folk gjør det fordi det har vært vanlig, på samme måte som at noen døper barna og gifter seg i kirken, uten å tenke nærmere over det, annet enn at det kan oppleves som en fin ting. Det handler ikke om 'eierskap', men en tradisjon noen velger å ta videre. Min identitet lå ikke i etternavnet mitt, men i de to fornavnene mine. Det er meg.

Jeg synes derimot at det er problematisk for feminismen at slike ting blir dratt fram som en 'sak', fordi det ødelegger for de viktige sakene, og får fordommer til å blomstre. I dag kan du velge selv hva du gjør med navnet ditt. Det er uviktig. Man ser alle slags konstellasjoner og det er helt greit.

Lille meg sa for 9år siden:

Jeg er feminist, men det er ikke derfor jeg har beholdt etternavnet mitt. Det kommer av at jeg er meg. Etternavnet - hvor kjedelig det enn er - er en del av meg og min identitet. Å bytte var uaktuelt.

Mannen har barn fra to ekteskap, og de har alle hans etternavn. Jeg syns det er fint at søsknene gjennom dette etternavnet har en slags felles identitet.

Tjorven sa for 9år siden:

Nei. Det er ikke det. Men jeg synes ikke at det gjør den som skifter navn noe mindre likestilt heller.

Jeg har altså fått min mann til å ta mitt etternavn, og jeg synes ikke det hever meg over han på noe vis. Og hadde det vært motsatt så hadde vi to fremdeles vært like likestilt.

Kvinner og menn er ikke likestilt i Norge i dag, men jeg synes denne etternavndebatten er en avsporing i så måte.

Strå sa for 9år siden:

En "tradisjon" som ble innført ved lovpålagt tvang for kvinner til å foreta navnebytte. Tvangen hadde ganske mye med eierskap å gjøre.

Hverken jeg eller Helten byttet navn, det var ikke oppe til diskusjon en gang. Ungene har alle et fornavn og et etternavn, Eldste fikk sitt ved loddtrekning i en flott navnefestsermoni. Deretter er det annenhver.

Katta sa for 9år siden:

Det jeg synes er en bakevje med tanke på etternavn og likestilling er alle de som nå setter sammen navnene sine med bindestrek så begge skal telle like mye. Det er veldig mange tunge kombinasjoner, og disse ungene blir voksne en dag og skal gi sine barn navn. Hva da?

Jeg synes jo det blir rart å tviholde på navnet sitt bare på grunn av kvinnesak også. Sier hun som i sin tid freste til svigerfar at ungene kom til å ha mitt navn. :flau: Noe de også har.

Dronningen sa for 9år siden:

Det hadde nok det, mens i dag symboliserer det noe annet.

Pøblis sa for 9år siden:

Jeg tenker at å hevde at man velgerchelt fritt å skifte navn fordi det er vanlig og en tradisjon, er litt historieløst. Kvinner hadde ikke lov til å beholde navnet sitt tidligere.

Jeg tenker at å gjøre ting fordi de er vanlige, lett kan føre til at tradisjonelle mønstre vi gjerne vil bli kvitt, blir værende. og så tenker jeg at slike valg ofte ikke er så frie dom vi liker å tenke at de er. Jfr. Kvinners hang til å velge deltid.

Milfrid sa for 9år siden:

Jeg skiftet etternavn da jeg giftet meg og ikke tilbake når jeg skilte meg. Hva gjør det meg til? :knegg: Det var forøvrig noe jeg bestemte meg for da jeg skiftet første gang: en gang holder. Og grunnen til at jeg skiftet var jo a) jeg ville at ungene skulle ha ett etternavn og hete det samme selv, og b) hans navn var kort og uvanlig mens mitt var lengre og veldig vanlig. Ingenting har endret seg ut over at vi har skilt oss. Jeg mener fremdeles at om han synes det er plagsomt å hete det samme som meg så får han bytte denne gangen.

Katta sa for 9år siden:

Jeg tenker at det er helt greit å velge tradisjonelt vel vitende om at det er nettopp det. Hvis det er det man ønsker. Å bytte ut en form for tvang med en annen gir ikke mye frihet.

Milfrid sa for 9år siden:

Enig. Det var overhode ikke tvang i vårt tilfelle. Mitt valg basert på egne ønsker. Jeg hadde aldri byttet om mitt navn var mer uvanlig og han het Olsen eller tilsvarende. Og jeg kommer ikke til å bytte igjen om jeg skulle finne på å gifte meg igjen. Og som sagt, grunnen til at jeg ikke bytter tilbake er den samme som i sin tid gjorde at jeg byttet - jeg ønsker å hete det samme som ungene. Og skilsmissen endrer ikke det. Jeg byttet ikke for å ta mannen min sitt navn. Jeg byttet for at ungene skulle hete det samme som meg uten å måtte ha to etternavn.

Polyanna sa for 9år siden:

Det er jo ingen som påstår at de fleste som skifter navn til mannens i dag gjør det fordi de er tvunget til det. :knegg: Men vi som har gjort det frivillig og med glede har jo valgt å følge en tradisjon som begynte med tvang. Og grunnen til at det fortsatt er vanligst at kvinnen skifter er også at vi en gang måtte. Greit å ha i mente, i det minste.

(Og hva er oddsen for at jeg skrev dette innlegget akkurat da jeg trykket play på episoden av friends der Phoebe skal skifte navn til mannens, og i stedet bytter til Prinsesse Consuela Bananahammock! :knegg: )

Bluen sa for 9år siden:

He-he, et perfekt bilde på hvorfor jeg aldri greide å se på den serien generelt (og Phoebe-karakteren spesielt). :knegg:

Pøblis sa for 9år siden:

:dåne: Likte du ikke smelly cat? :dåne:

Tjorven sa for 9år siden:

Jeg føler litt at dette blir som "barberer du leggene"-debatten. Årsaken til at vi gjør ting kan ha en uheldig opprinnelse, men uten at det gjør det problematisk at vi handler som vi gjør gitt dagens samfunn.

Harriet Vane sa for 9år siden:

"Frivillig" er et tåpelig argument. Det er et betinget valg påvirket av samfunn, oppvekst, forventninger til kjønn og rolle, og selv om det sitter langt inne for mange å innrømme det, så var det 1) fordi det var vanlig og man er mer mainstream enn man liker å tenke på 2) fordi man innerst inne kanskje er ganske gammeldags. Eller "romantisk", som noen velger å kalle det.

Harriet Vane sa for 9år siden:

Jeg anbefaler denne, forresten: www.bt.no/meninger/PS/Mannen-min-og-jeg-3316027.html
og les gjerne kommentarfeltet, herreminhatt!

Mrs. S sa for 9år siden:

Jeg har ikke lest tråden, men svarer selvsagt utifra hva jeg gjorde.

Jeg regner meg som feminist, men tok mannens etternavn for å ta avstand fra en ulykkelig barndom. Min mor var aldri gift, men fikk barn med menn som var gift med andre. Vi flyttet rundt, jeg ønsket meg en trygg familie og røtter.

Jeg ønsket et konservativt liv med foreldre som bodde sammen, og det å ha samme etternavn skulle markere mitt håp for en bedre framtid.

Jeg hadde vielse hos byfogden og et lavkostbryllup. Så skrev jeg under på at jeg tok hans navn. Han ble nærmest sjokkert over at jeg ville det.

emm sa for 9år siden:

Jeg er feminist og skiftet etternavn. Hans er mer unikt (kun hans familie som heter det), så derfor tok jeg det og tenkte barna også skulle ha det. En familie et navn.

Nå som jeg har blitt voksen ( :knegg: ) ser jeg at dette sender et helt feil signal og syn videre til døtrene mine, og resten av verden. Jeg "tenkte" feil, så nå er jeg i prosess og skal bytte igjen. Jentene må gjerne få ta mitt etternavn også, men det får de bestemme selv. (Vurderer faktisk å ta min bestemors pikenavn, det er fint, jeg føler utrolig mye for det, og jeg vet hun ville likt det, men det blir kanskje litt rart?) Så slik kan det gå.

Harriet Vane sa for 9år siden:

Kudos, emm! :tilber:

Masse masse kudos!

Jeg dreit også på draget da jeg giftet meg første gang, jeg var 22 år og et nek, så jeg tok hans i tillegg. Mitt forsvant i løpet av måneder, det skrumpet inn til initial og dermed var det vekk. Det var en befrielse å kvitte seg med navnet hans og jeg har vært helt klar på at jeg ALDRI skal skifte navn igjen. Jeg er min egen og jeg har min (adoptiv-) fars navn fordi han har valgt meg, selv om min mors pikenavn er mye fiiinere.

Jeg hadde lyst til at ungene skulle hete Lord Petersdatter Vane til etternavn, men i ørska etter fødsel ga jeg meg og de deler etternavn med resten av den håndfullen som har hans navn. Men eldste bruker i tiltagende grad mitt etternavn, ikke farens/sitt eget.

Dronningen sa for 9år siden:

Når folk skriver frivillig, så handler det jo om et motsvar til den opprinnelige tvangen om å bytte navn.

Men ja så klart var jeg påvirket av at mamma og pappa hadde samme navn (min fars), og ja akkurat på det var jeg ganske 'mainstream' og gammeldags. Men at det skal gjøre noe med maktbalansen i forholdet og sette meg i en slags underlegen posisjon (jeg eies av ham) det er jeg uenig i.

rine sa for 9år siden:

Jau, jepp og Amen- selvsagt er det det det handler om for 99 % av navneskifterne.

Che sa for 9år siden:

Jeg har ikke tatt mannens etternavn, men jeg har tatt navnet hans som mellomnavn. Det mest fordi ungene kun har mannens etternavn. Det var fordi vi ønsket korte navn til barna. Ingen av etternavnene våre er særlig spennende. Mitt er sammensatt av to svært vanlige etternavn. - det feilskrives alltid og ingen i utlandet får til å uttale det. Mannens etternavn er vanlig, kjedelig og finnes både i Norge og andre land. Mannens etternavn er stort sett bare en bokstav i dagliglivet.

Dixie Diner sa for 9år siden:

Jeg byttet også etternavn og blir egentlig irritert på de som mener jeg er antifeminist og imot likestilling og gudene vet hva pga. dette. Jeg har alltid vært lite fortrolig med mitt medfødte etternavn, da jeg ikke har NOEN tilknytning til det i det hele tatt. Min mann, derimot, har sterk tilknytning til navnet sitt (i tillegg er det italiensk og med sitt italienske fornavn hadde det sett direkte latterlig ut med hans fornavn og mitt etternavn, svært usexy :knegg:) og da var det ikke noe problem i det hele tatt.
Jeg er lite fan av dobbeltnavn, liker det overhodet ikke. Har enkel navn på ungene og nekter å ha mer enn ETT etternavn, så da ble det sånn. Jeg hadde ikke valgt annerledes av hensyn til alle andre.

Kirsebær sa for 9år siden:

Jeg er kvinne og feminist, og byttet ikke navn da jeg giftet meg. For meg henger ikke det valget sammen med feminismen. Jeg føler at "Kirsebær Superblomst" er meg. Det har vært navnet mitt siden jeg ble født, og det ville føltes rart å bytte ut, eller legge til, navn.

Poden har mannens etternavn fordi det var viktigere for mannen å hete det samme som barnet enn det var for meg. For meg var det viktig at barnet hadde ett fornavn og ett etternavn.

rine sa for 9år siden:

Dixie:Det er ingen i tråden (nå har jeg bare skumlest den første delen, riktignok) som har sagt at man er en undertrykket kvinne som er imot likestilling om man skifter etternavn. Jeg personlig mener likevel at man har et rimelig bevisstløst forholdt til det "å ta mannens navn" men regner med at det er det stort sett er de samme personene som gjør det som lar faren "gi dem bort" til mannen også. :vetikke: Jaja, jeg får bare være glad dere ikke følger skikken om "blod på lakenet" etter bryllupsnatten også, tenker jeg. :filer:

Kirsebær sa for 9år siden:

Nå vurderer jeg selvsagt å bytte navn til Kirsebær Superblomst. :hyper:

Tjorven sa for 9år siden:

Synes du denne argumentasjonen gjelder også for menn som tar sin kones etternavn?

rine sa for 9år siden:

Jeg er ikke HV, men selvsagt gjelder ikke det samme for menn. Det er jo her forventninger, kjønnsroller og tradisjoner kommer inn. :skeptisk:

Ellisiv sa for 9år siden:

Skiftet ikke navn da jeg giftet meg. Kunne ikke falt meg inn faktisk. Ungene har begge navnene. Funker helt fint.

Ikke har det hatt noen negativ innflytelse på vår oppfatning av å være familie heller, at vi har ulikt etternavn. :) Jeg lurer litt på det argumentet der kjenner jeg. Hvis noen andre har problemer med at vi som familie har ulikt etternavn så har de et problem, ikke vi. Har noen som er i familie og har ulikt etternavn problemer med det selv, så vil jeg tro at de har mye større problemer enn det med navnet..

GydaG sa for 9år siden:

Jeg trodde feminister kan gjøre som de vil?
Og at man på ett eller annet tidspunkt kan velge å gjøre noe uten at man blir stemplet som uvitende, eller antifeminist selv om forhistorien til navneskifte er som den er.

Når jeg leser tråden her føler jeg at vi som har skiftet navn må forsvare oss, hvorfor det?

Tjorven sa for 9år siden:

Det er der det stokker seg litt for meg.

Min mann tok mitt etternavn fordi vi ønsket at alle i kjernefamilien skulle hete det samme. Det er greit. Hvis vi hadde tatt hans etternavn med samme argumentasjon, så hadde det blitt feil?

Dixie Diner sa for 9år siden:

Vel, det ser ut til at det er det som er den gjengse oppfatning. Og jeg synes det er skikkelig ubehagelig at folk "tenker sitt" om meg, fordi jeg har tatt mannens etternavn. Det er flere årsaker til at vi gjorde det, og hadde situasjonen vært annerledes kunne like gjerne mannen tatt mitt. Det handlet overhodet ikke om kjønn. Om folk velger å tro at jeg lurer meg selv her så får de bare tro det, og jeg høres sikkert ut som sutre-Laura nå, men jeg kjenner bare jeg blir litt irritert (og det blir jeg for ALT i dag, så).

rine sa for 9år siden:

Jeg tror det er dere som føler at dere må forsvare dere, uvisst av hvilken grunn.

Dixie: I den grad jeg tenker noe om etternavnet til folk ( :humre: ) (noe jeg stort sett bare tenker på når jeg diskuterer i tråder som denne) handler det jo bare om at damene enten var veldig unge da de giftet seg og/eller har et veldig romantisk, tradisjonelt syn på ekteskapet, evt. er litt lite bevisste på tradisjonene rundt navneskifte. Jeg tenker ikke at de nok er noen dumme, undertrykte nek, hele bunten. :niks: Tenk bare på Gro Harlem Brundtland- ikke mye nek over den dama der. (Selv om jeg tviler på at hun hadde skiftet navn om hun giftet seg i dag.)

Dixie Diner sa for 9år siden:

Det er jo ikke så rart at vi føler vi må forsvare oss når man leser en tråd som dette. Her inne er man domm såm et brø og undertrykket antifeminist som ikke tenker på samfunnets beste om man har mannens etternavn.

Bluen sa for 9år siden:

Ja, kan du skjønne det! :hehehe:

Pøblis sa for 9år siden:

Seriøst, folkens. Tror dere ikke at dere faktisk har gjort et par valg i livet på grunn av rådende sosiale normer?

Neket sa for 9år siden:

Jeg er feminist, og har mannens etternavn. Det var viktig for han, jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva jeg heter. Hans navn er kulere da, det er bare 4 stk som har det i Norge (jeg, han og ungene). Mitt var ganske vanlig.

Jeg bruker fortsatt mitt etternavn på jobben, det er så pes med email og business cards og sånt.

Teofelia sa for 9år siden:

Tjorven sa for 9år siden:

Ja, men slik det fremstilles av en del i denne tråden er det undertrykkelse som gjør at man velger mannens etternavn. Jeg synes det blir for teit at argumentet om "vi ønsker å hete det samme" blir helt legitimt når han tok mitt.

Presisering: Det er ikke du, Teofelia, som har påstått dette.

rine sa for 9år siden:

Jeg har det! :juhu: Jeg jobbet deltid i to år da ungene var små. Riktignok hadde jeg ikke fast jobb og fikk ikke tilbud om full stilling før det var gått noen år, men det passet oss i grunnen greit at det var sånn. (Jeg prøvde ikke knallhardt på full jobb, heller...)Jeg tror det hadde sittet mye lenger inne for mannen min å bare finne seg til rette med å gå hjemme to dager i uken.

Og hvem vet hva jeg selv hadde gjort ang. navnevalg hvis jeg giftet meg som 20-åring, jeg har jo en mye større bevissthet rundt slike ting nå enn jeg hadde da. Derfor ser jeg heller ikke at det skal være så problematisk å si at man endret navn til mannens fordi det det var det "alle gjorde" og fordi man er romantisk, var ung&dum, eller hva_har_du. :undrer: Det er jo heller ikke "feil" å ønske at hele familien har samme etternavn, men det er bare greit å reflektere litt rundt hvorfor det i 90 % av tilfellene er mannen som stikker av med "seieren."

celebelen sa for 9år siden:

Jeg beholdt navnet mitt, fordi jeg heller vil ha det enn mannens etternavn. For Villes del gjorde vi det eneste rettferdige - vi trakk lodd om hvilket hun fikk som etternavn og hvilket som ble mellomnavn. :nemlig:

GydaG sa for 9år siden:

Jo, selvsagt har jeg det. Men sier du at dersom jeg skal kalle meg ekte feminist så må jeg skifte tilbake til det navnet jeg ble tildelt? Eller skal jeg da ta et oppgjør med min egen mor, som ikke klarte å stå på barrikadene på 60-tallet, men tok navnet til min far da de giftet seg, og dermed også ødela for kvinnekampen?

Pøblis sa for 9år siden:

Nei. Hvor tar du dette fra?

Polyanna sa for 9år siden:

Jeg var nesten 30 da jeg giftet meg, en temmelig reflektert og tidvis "sint" feminist og ikke voldsomt romantisk anlagt. :knegg:

Og jeg både er og var bevisst på at jeg tok et veldig "betinget" valg, sterkt formet av normer.

For meg var argumentasjonsrekken omtrent som dette: Jeg ville veldig sterkt at vi skulle ha samme etternavn i familien. Andre kan føle annerledes, det legger jeg meg ikke opp i, men for meg er samme navn en betydningsfull markør på "en familie". Så det var utgangspunktet.

Steg 2, hvem som skulle bytte, se det var definitivt kjønnet. For meg var det til dels hipp som happ hvilket navn det skulle blitt. Det finnes noen "argumenter" for hans til fordel for mitt, men de er i bunn og grunn relativt like i karakter og utbredelse. Hans mer sjeldent enn mitt, så mine barn er Norges eneste barn med det etternavnet, i den grad det betyr noe. De hadde vært de eneste ungene i bydelen, minst, med mitt etternavn også. :knegg: Men for HAM var det definitivt ikke hipp som happ. Og grunnen til at det ikke var det, handlet aller mest om kjønnsroller.

Hadde det vært livet om å gjøre, eller han het Prumpelort, så hadde jeg antagelig trumfet det gjennom, at skulle vi ha felles navn (noe han også var veldig oppsatt på, som meg), så måtte det blitt mitt. Nå var det "den som føler sterkest for det vinner". Og han følte så sterkt for det fordi det i hans hode var "veldig spesielt" at menn bytter etternavn. :hehehe:

Så hadde jeg litt til gode, som jeg cashet inn da vi kjøpte hytte nettopp (noe han var ganske i mot. :knegg: )

Appelsin sa for 9år siden:

Jeg kaller meg verken feminist eller ikke-feminist, men er kvinne og mannen min har byttet til mitt etternavn.

Tjorven sa for 9år siden:

Polyanna: Det var helt tilsvarende hos oss, bare at vi falt ned på mitt navn isteden.

Vi fikk barn da jeg var 29, og snuppa fikk mitt navn. Men allerede da var avtalen at vi skulle hete det samme når vi giftet oss, og at han da skulle ta mitt. Vi giftet oss halvannet år senere.

Han syntes kanskje det var litt rart å miste navnet sitt, men like før vi bestemte dette var det en venn av ham/kollega som gjorde akkurat det samme. Da ble det en litt lettere beslutning å ta.

Den eneste som virkelig har protestert er min grandonkel. Mitt etternavn er "beskyttet" slik at man egentlig må søke om å få ta det. Med mindre man gifter seg til det. Grandonkelen min påstod svært hardnakket at det ikke gjaldt hvis det var menn som tok navnet, men heldigvis klarte sønnene hans (altså min mors fettere) å fortelle ham at verden hadde gått fremover og at han bare skulle være glad for at noen ville føre navnet videre. Vi er foreløpig de eneste av min generasjon som har reprodusert oss, men det kommer trolig noe påfyll i årene som kommer (hvis jeg skal tolke sommerens slektstreff korrekt).

Daisy sa for 9år siden:

Jeg har alltid vært glad i etternavnene mine, min mors, som er gårdsnavnet fra der hun (og jeg) vokste opp (ikke på selve gården da det var noen generasjoner før) og min fars fra gården hans far vokste opp på ( og der har vi et sommersted nå). Så for meg var det ikke aktuelt å bytte. At jeg ikke har samme siste navn som barna mine stresser meg ikke i det hele tatt. Min mor byttet heller ikke! Mormor byttet, men beholdt sitt eget som mellomnavn.

Og jeg er vel feminist!

Polyanna sa for 9år siden:

Ungene mine har forresten begynt å ymte på at de kunne tenke seg mitt gamle navn (nå mellomnavn) som mellomnavn, og det syns jeg er veldig hyggelig. :) Vi har ikke gitt dem det fra før, fordi kombinasjonen er litt heavy (navnene er like i karakter også, så det høres litt corny ut).

Floksa sa for 9år siden:

Jeg har beholdt min mors etternavn og lagt mannens til.
Vet ikke hva jeg skal svare. Er definitivt feminist.

Polyanna sa for 9år siden:

Da har du byttet etternavn, Floksa. Man har bare ett etternavn. "Pikenavnet" er ikke etternavnet ditt lenger, det er mellomnavn. Med mindre dere har laget et nytt bindestreksnavn, da. Det er det et alternativ for i pollen. :værsågod:

Tjorven sa for 9år siden:

Det hører forresten med til historien at jeg tok min mors pikenavn da jeg var 13. Før det hadde jeg hatt min fars navn, men jeg bodde hos mamma og følte at jeg hadde langt mer tilhørighet til hennes navn.

Polyanna sa for 9år siden:

Jeg syns det er så herlig at min bestevenninne som alltid har vært nesten militant mot å ta mannens etternavn, endte i den situasjonen at hun tok seg et nytt mellomnavn (morens pikenavn), og så kort tid etter møtte og giftet seg med en mann som hadde det navnet som etternavn. Så alle tror jo at hun har tatt hans etternavn inn som sitt mellomnavn, men NOE SÅNT VILLE HUN JO ALDRI HA GJORT!!! :kjevle:

:knegg:

apan sa for 9år siden:

Jeg er ikke feminist, har byttet etternavn fordi jeg vil at familien skal ha felles navn og jeg vil ikke at barna mine skal ha så ekstremlange håpløse navn som jeg synes en del barn har nå.

Floksa sa for 9år siden:

Hehe, skulle vi lagt på bindestrek ville vi sprengt alle skjemaer.
Vi snakker da 16 bokstaver.
Ok, da er jeg en feminist som har byttet etternavn.

Men jeg er i allefall klar over at det er samfunnsnormer og det "praktiske" i det som er grunnen. Og litt romantikk. Men aller mest fordi det er praktisk.
Rent praktisk mener jeg at folk som hører sammen bør hete det samme :D

Det gjør ting så mye lettere når ting skal sendes ut.
(preget av mange år med bretting og påsetting av adresselapper)

Teofelia sa for 9år siden:

Poly: :knegg:

Teofelia sa for 9år siden:

Floksa: Jeg tror "letter jobben for postutsendere" er det argumentet som ville kommet lengst ned på listen over "grunner til å bytte etternavn" for meg altså. :hehehe:

Daisy sa for 9år siden:

Hahaha det hadde irritert meg grønn!

Candy Darling sa for 9år siden:

Jeg tror veldig mange har den samme prosessen - og havner på samme resultat. Så jeg tenker at man kan både være bevisst, og samtidig være klar over at man har en bagasje som påvirker oss og alle rundt seg.

Jeg synes jo navn er utrolig lite viktig, og kunne faktisk skiftet navn til Candy Darling på ordentlig på sekundet hvis det ikke var så upraktisk. :knegg: Men jeg trenger heller ikke å hete det samme som barna mine, jeg vet at vi er i familie (og ikke klarer jeg å juge meg unna dem, heller). I tillegg har jeg skiftet mening om det flere ganger før, og har skiftet navn 2 ganger. Det var egentlig aller mest praktiske grunner til at jeg nektet å bytte navn denne gangen, jeg er drittlei av stempel i passet og skjemaer hit og dit. Jeg skifter aldri navn igjen, ferdig med det.

Men det koster meg utrolig lite å "la barna få farens etternavn". For meg er det uviktig, så det ville vært en latterlig kamp å ta.

Polyanna sa for 9år siden:

Hun hevner seg når jeg ler, da, og insisterer på å kun kalle meg Fru Siviløkonom Polymannens fornavn Polymannens etternavn. :knegg:

Nenne sa for 9år siden:

Hjelp! Kan man egentlig fornærme en sivilingeniør grundigere enn det? :skremt:

Teofelia sa for 9år siden:

Helt som fortjent, spør du meg. :knegg:

apan sa for 9år siden:

Vi kunne for øvrig godt tatt mitt etternavn alle sammen isteden, men mitt var ekstremt vanlig og mannens uvanlig, så da ble det slik.

Matilda sa for 9år siden:

Jeg verken "tenker mitt" eller ser på noen som undertrykt om de har valgt mannens navn, det kunne jeg fint ha gjort sjøl, dersom mannens navn var finere enn mitt. :filer: Allikevel mener jeg at dette er et viktig tema å diskutere og at flere bør bli mer bevisste på valget de tar, slik at det ikke nødvendigvis er en selvfølge at kvinnen er den som bytter. Så lenge såpass mange menn er ukomfortable med å ta konas navn, så er det åpenbart gamle kjønnsrollemønstere som ligger til grunn, og sånne ønsker jeg meg bort fra.

Jeg kunne aldri bare ha trukket lodd om rekkefølgen på ungenes navn, da. Vi smakte oss litt fram til hvilken kombinasjon som fløyt best, det er derfor ungene har oldemoras pikenavn som mellomnavn, og ikke mitt etternavn i stedet. Det hadde vært alt for tungt å si. Jeg er jo enig med mannen min i at det er hyggelig, samlende og praktisk at alle i familien heter det samme, men det er viktigere for meg å ha et navn som jeg identifiserer meg med. Og at ungene har navn de klarer å si.

Andre må for all del velge seg det navnet de trives best med, men det er jo greit å være klar over at jo flere kvinner som beholder eget navn og jo flere menn som velger konas, jo lettere blir det for andre å gjøre reelle valg og ikke bare følge forventningene. Endringer i normer og samfunnsstrukturer krever bevissthet rundt egne valg - det betyr ikke at det på noen måte er galt å velge tradisjonelt når det faktisk er det man ønsker.

Polyanna sa for 9år siden:

Hun er sosiolog, hun vet hva hun gjør når hun skal finne en fornærmelse. :knegg:

Pøblis sa for 9år siden:

Forskningsbasert praksis er alltid best. :hjerter: :knegg:

Nenne sa for 9år siden:

:humre: Ekspert altså.

Myria sa for 9år siden:

Enig, men jeg må innrømme at jeg stusser litt hvis man lar argumenter basert på kjønn være avgjørende. Jeg hadde blitt ganske trassig om mannen mente at det var viktig at barna/familien hadde hans navn kun fordi han var mann og det dermed var forventet/tradisjon.

Pøblis sa for 9år siden:

Jepp. Dette.

Jeg valgte å skifte navn da jeg giftet meg som veldig ung. Da vi ble skilt, tok jeg navnet mitt tilbake, og det har jeg beholdt gjennom de påfølgende ekteskapene. :knegg:

Matilda sa for 9år siden:

Ja, det er jo sånne holdninger jeg også gjerne vil til livs. :jupp:

rine sa for 9år siden:

Begge deler er jo greit? Jeg stiller bare spørsmålstegn ved at det, hvis det bare er det praktiske aspektet som gjelder, nesten alltid er mannens navn som blir valgt til etternavn for hele familien.

Det er praktisk, ja, men igjen: Hvorfor aldri kvinnens etternavn?

Vi diskuterte kort navneproblematikken da vi giftet oss (på bakgrunn av det udiskuterbart praktiske med felles navn) og mannen mente at det ikke var aktuelt for han å skifte til mitt navn. Da var det i grunn ganske innlysende for meg at jeg heller ikke skulle "gi meg" og skifte til hans. Jeg mener at damer som lar mannen slippe unna med at "det er uaktuelt å bytte navn" indirekte har latt han bestemme. :nemlig:

Polyanna sa for 9år siden:

Jepp, jeg lot mannen bestemme det med navn for oss. Helt sant.

Noen ganger lar jeg ham bestemme. :sjokk:

Dronningen sa for 9år siden:

Burde jeg spurt mannen?

rine sa for 9år siden:

Jeg også. Men da handler det gjerne om kjøttkaker til middag eller hvilken bil vi skal ha neste gang. :nemlig:

Men takk for at du gir meg poenget (mitt poeng, iallfall) servert på et sølvfat. :knegg:
Jeg tror både du og jeg vet at det med navnebytte handler om langt mer enn om at "av og til lar man den andre parten bestemme, altså :filer:." Når damer som bruker ukesvis på bestemme seg for farge på soveromsgardinene og på å avgjøre hvor sofaen bør stå, lett som en plett lar mannen bestemme at de skal gi opp navnet som de har levd med i 30 år og ta hans, så sier vel det alt, i grunn.
Min mann ville ikke ta mitt navn fordi han syntes det var "unaturlig" å gjøre det og det lå vel også mellom linjene at det å ta kona sitt navn ville fungert som en penisforkorter på et eller annet vis. :skeptisk: Vel, jeg gadd ikke å krangle om det, så viktig er tross alt ikke det med felles navn på familien, men kunne ikke se en eneste grunn for at det skulle være mer naturlig for meg å gi opp mitt etternavn enn for han. :niks:

Polyanna sa for 9år siden:

Tja, jeg har bestemt hvilken landsdel vi bor i, så jeg syns jeg har kommet ganske bra fra det, totalt sett. :nemlig:

celebelen sa for 9år siden:

Jeg husker jeg som barn tok inn posten til besteforeldrene mine, og fant et brev fra slottet adressert til herr og fru direktør morfars navn. Jeg syntes det var skikkelig teit og gammeldags, særlig fordi de ble invitert på grunn av mormor og ikke morfar. Slottet er vel ikke akkurat fremskrittets spydspiss, men jeg lurer på om de fortsatt adresserer brev på samme måte? sporer av
[url="http://foreldreportalen.no//no.pinterest.com/pin/create/extension/"][/url]

Floksa sa for 9år siden:

I vårt tilfelle handler det om hvor vi bor. Hadde vi bodd et nøytralt sted ville nok temaet vakt mer debatt. Da hadde jeg muligens byttet rekkefølge og tatt hans navn som mellomnavn. Evt at begge gjorde det slik. Barna har begge navnene slik jeg har.

Tallulah sa for 9år siden:

Eller at det tydeligvis er en enorm skjevfordeling av fine etternavn på menn og kjedelige etternavn på damer.