Dronningen sa for 9år siden:

Mens noen diskuterer det jo ikke en gang. Vi har jo snakket om dette de siste dagene nå, for jeg følte plutselig at kanskje jeg burde ha snakket om det den gang da. Jeg var (er) mer sånn:

• Mine barn skal ikke døpes
• ok
• 'Jeg vil ha barn før jeg gifter meg'
• ok
• Vi gifter oss neste juli
• ok
• Jeg kommer til å ta ditt navn
• ok

Han bruker ikke ressurser på mer enn han føler for, og tydeligvis var dette noe han ikke ville bruke noe energi på.

Høst sa for 9år siden:

Jeg definerer ikke meg selv som feminist, og jeg byttet ikke etternavn når jeg giftet meg.

Mitt navn er mitt navn, og Vesla har mitt som eneste etternavn (annen far enn ektemann) og Junior har begge våre navn.

Hvorfor skulle jeg bytte navn - både mitt og hans har slektshistorisk betydning, og jeg orker ikke tanken på å begynne å skifte pass, bankkort, førerkort etc....

rine sa for 9år siden:

Så da sier du at mannen din gladelig hadde tatt ditt navn om dere hadde bodd et annet sted? :undrer:

Det kan se slik ut ja. :nemlig:

Hvorfor skulle han bruke ressurser på å diskutere når du allerede har sagt at du vil ta hans navn? :undrer:

Polyanna sa for 9år siden:

Floksa mener kanskje at de bor på en gård der familien også har navnet fra? :vetikke:

Moia sa for 9år siden:

Jeg skiftet navn sånn at ungene skulle få kortest mulig navn.
Praktisk anlagt

Floksa sa for 9år siden:

Det vet jeg ikke, men jeg hadde nok ikke tatt hans like selvfølgelig, i allefall ikke i den rekkefølgen jeg har det nå.

Røverdatter sa for 9år siden:

Du vant. :nemlig:

Pøblis sa for 9år siden:

Mannen og jeg er skjønt enige om at vårt eget navn er det fineste. :nemlig:

Dixie Diner sa for 9år siden:

I Italia, der svigerfar kommer fra, er det slett ikke vanlig at damene skifter navn, der beholder alle sine egne etternavn. Og min mor angret som en hund på at hun tok min fars navn da de giftet seg. Så det var slett ingen selvfølge at jeg skulle ta mannens navn da vi giftet oss. Men jeg gjorde det rett og slett fordi det passet best i vår situasjon. Hadde han hatt et norsk navn og jeg ikke kom fra en drittslekt og mislikte etternavnet mitt intenst, hadde han nok tatt mitt navn. Han er svært lite tradisjonell av seg, for å si det sånn. Hadde det ikke vært økonomiske issues med i bildet, hadde han foretrukket å være hjemmeværende med barna mens JEG jobbet (det hadde forsåvidt også jeg foretrukket). :knegg:

Dronningen sa for 9år siden:

Du skrev at folk lett som en plett lar mannen bestemme at de skal bytte navn. Det hørtes bare så veldig generaliserende ut.

Jeg kunne vel så gjerne ha informert om at jeg kom til å beholde mitt navn. Fortsatt mitt valg.

Lavender sa for 9år siden:

Eller gifter vi oss fortsatt oppover? Selv er jeg så likestilt med komisk likt etternavn som samboer.

Candy Darling sa for 9år siden:

Jeg også, det er av typen Haugen-Hagen. Så vondt vil jeg ikke barna mine. :knegg:

Candy Darling sa for 9år siden:

Har du ombestemt deg? :blånn:

:latter:

Tallulah sa for 9år siden:

Min har jo fått en fin -dal-berg. :knegg:

Nja, jeg tror ikke akkurat det er slik at de peneste navnene er høyere opp i klassesjiktet.

Olifant sa for 9år siden:

Etter gjengse definisjon er nok mannen i huset feminist og han byttet etternavn.
For meg var det uaktuelt å bytte fra mine to )mors og fars etternavn) relativt uvanlige navn til mannens -sen navn. Vi likte begge tanken på å ha samme navn og da ble det altså til at han byttet.

Det blir jo et lite paradoks at dersom mannen hadde hatt et uvanlig / spesielt /vakkert navn og jeg hadde hatt et kjedelig -sen navn og jeg hadde byttet så hadde jeg ikke vært like god feminist? For oss handlet det om et ønske om å ha samme navn og hva vi endte opp med handlet altså ikke om hvem sitt navn det var, men hvilke navn vi ønsket å videreføre. Når det er sagt tror jeg kanskje det hadde vært vanskelig for meg å endre nesten uansett hva mitt navn var, nettopp fordi jeg ikke ønsker å følge tradisjonen av kvinner som tar sine menns navn.

Candy Darling sa for 9år siden:

Altså, selv om jeg har nektet å ta på meg feministrollen, så må det gå an å tenke litt utenfor seg selv også. Det er så klart ikke noe problem på individnivå at en familie bestemmer seg for å ta mannens navn. Det er bare det at det ikke er mulig at de grunnene alle enkeltindividene oppgir tilsammen kan gi det mønsteret det gir - hvis alle hadde valgt f.eks. bare det mest sjeldne navnet, så hadde det blitt 50/50 kvinnens og mannens. Derfor må det ligge andre grunner bak TIL SAMMEN for alle i Norge, som forskyver resultatet i retning i av mannens etternavn.

Den tanken kan man jo anerkjenne, selv om man står for sitt eget navnevalg - litt som Poly gjør.

rine sa for 9år siden:

Nettopp, Candy, og derfor blir jeg litt himlete over alle som mener at de har tatt valget om mannens etternavn helt uavhengig av noe som helst.

Olifant sa for 9år siden:

Det er jo sant det. Og for min del tenker jeg at nettopp det at mannen min er en fyr som synes det er helt naturlig å ta sin kones navn er en av grunnen til at kona hans valgte å bli kona hans.

007 sa for 9år siden:

Jeg synes du er UTROLIG nedlatende mot de som velger noe annet enn deg!
Jeg giftet meg ung, yngre enn deg, men noe nek var jeg absolutt ikke. Jeg byttet etternavn helt frivillig, har aldri angret og kommer aldri til å skifte. Han hadde kulere etternavn enn meg, så derfor ble det hans og ikke mitt på oss begge. Fordi vi ville hete det samme, romant..., unnskyld: gammeldagse som vi er.

Teflona sa for 9år siden:

Jeg hadde et -sen-navn som ingen klarte å skrive riktig, så jeg tok mannens enklere -sen-navn og det var en lettelse. Kan telle på ei hånd de gangene jeg har måttet bokstavere dette navnet. Men jeg var ung og sikkert et nek. :knegg: Dog feminist.

Katta sa for 9år siden:

Jeg synes det er en økende tendens til barneflokker med ulike etternavn (annenhver unge for eksempel) eller navn satt sammen med bindestrek. Det siste kan være en fin løsning, men ofte synes jeg det blir veldig tungt. Når man har hvert sitt lange -sen-navn blir det ikke veldig mye bedre av å sette dem sammen med bindestrek i midten. Da synes jeg faktisk det er en beder tanke å tenke rasjonelt rundt neste generasjons behov for et greit etternavn. Gitt at man synes at en familie skal ha samme etternavn er det ikke et poeng for likestilling at alle kvinner skal stå steilt på at det må bli deres navn. Poenget må vel være at man går inn i en diskusjon der man stiller likt? For min del var det en selvfølge da vi giftet oss. Når vi da endte med hvert vårt navn var det helt klart et utslag av tradisjon. Hadde vi greid å bli enig om ett navn hadde det faktisk vært uttrykk for det motsatte for vår del.

Esme sa for 9år siden:

Nå svarer jeg ikke bare deg men alle som har nevnt noe om dette.

Og det som er, er jo at dersom noe ikke har en "standard" kjønnspreferanse så er det fordeling 50-50.

Og så er det de som følger kjønnspreferansene, og så er det de som faktisk utgjør de 50 % som hadde gjort det også på tvers av kjønnspreferansene dersom det hadde vært motsatte etternavn hos han og henne.

Men jeg synes at man fordummer påvirkningen til kjønnsrollene når man tar det ned på individnivå.

Jeg er veldig likestilt, det vil jeg si. Jeg lever i et ekteskap som er temmelig likestilt, jeg tjener mer enn mannen min og jeg jobber i et mannsdominert yrke. Jeg gjør mange valg på tvers av kjønnsrollene. Men noen av valgene gjør jeg kjønnstradisjonelt. Noen av disse igjen fordi det var et frivillig valg, noen av disse fordi jeg blir påvirket.

Alle blir påvirket av kjønnsroller. Det er ikke noe vits i å tenke noe anna. Men det er klart at så lenge at når 90% av kvinnene tar mannens etternavn så er det klart noe påvirkning der av kjønnsroller.

Katta sa for 9år siden:

Men tar 90% mannens etternavn? Jeg har ikke sett noe statistikk på det, men det passer bare så innmari dårlig med folk jeg kjenner.

Teofelia sa for 9år siden:

Statistikken er visst 20/80, så vidt jeg husker. (Altså at 80 % av gifte damer tar mannens navn.)

Teofelia sa for 9år siden:

Og nei, det er ikke jevnt fordelt i befolkningen, så det er fullt mulig at ikke 80 % av de du omgås, Katta, har byttet etternavn.

Katta sa for 9år siden:

Blant de jeg omgås vil jeg anslå at ca 40% har tatt mannens navn, ca 20% har tatt kvinnens navn og 30% har hvert sitt. Og 10%-ish har funnet et helt annet navn de har blitt enige om. Av mine studievenninner har hele 0% byttet etternavn, mens flere har menn som har byttet.

Jeg er litt overrasket over at det er så høyt som 20/80% faktisk. Og selvfølgelig har det med tradisjoner å gjøre. Jeg vet ikke om jeg synes det er den viktigste tradisjonen å komme til livs, men valgfrihet skal man selvfølgelig ha også her.

Teofelia sa for 9år siden:

Fra artikkelen "Likestillingens siste skanse" (navnet passer jo utrolig godt til diskusjonen vår da) hos SSB. Det er ti år gamle tall. Jeg skal se om jeg finner noe nyere.

Jeg ser at jeg var litt upresis: det er 20 % som beholder eget navn og bare det. 80-prosenten er en kombinasjon av "tatt mannens navn i tillegg" og "endret til nmannens navn", men i mitt hode er det det samme, om man har lagt til mannens navn som siste navn.

Katta sa for 9år siden:

Jeg er litt overrasket over den lave prosenten med nytt felles navn også. Er det bare ungene de gir sånne tunge bindestreknavn til da?

Pepper Lemon sa for 9år siden:

Selvfølgelig. Selv tok jeg mannens etternavn. Det føltes ikke som det var et "kjønnsrolle"-valg der og da. Det føltes bare voksent og hyggelig og praktisk. Grunnen til at det føltes voksent var jo såklart fordi det var en kjønnsrolle, det passet inn i et mønster som var kjent for meg. I retrospekt er det jo kjempeenkelt å se hva jeg gjorde. Men ikke der og da. Kanskje særlig fordi jeg opplever meg selv som så likestilt, og har en mann som ikke forventer at jeg tar hans navn, eller tar hele foreldrepermisjonen etc.

Teofelia sa for 9år siden:

Dette er de nyeste tallene jeg finner på SSB, men jeg tror ikke det har skjedd veldig store endringer de ti siste årene, kanskje med unntak av at det muligens har økt en liten anelse på dem som har laget nytt, felles navn.

Teofelia sa for 9år siden:

Katta sa for 9år siden:

Det er definitivt en ny trend, det er vel først de to siste årene jeg har sett mye av det.

Tallulah sa for 9år siden:

Mor til barn med tungt bindestreksnavn. Come On! Det får være måte på hva man skal disse. :himle:

Avatar sa for 9år siden:

Bytter feminister etternavn?

Ja. Naturligvis. :nemlig:

Avatar sa for 9år siden:

Neida! :juhu:

007 sa for 9år siden:

Nei, tydeligvis ikke.
Hilsen gammeldags, romantisk nek.

nolo sa for 9år siden:

Come on selv, du disser jo dem som skifter etternavn. Det er jo en dissetråd. ;)

Bille sa for 9år siden:

Hjelpes, mange lange tær her og skikkelig fruktbar diskusjon. Jeg synes FP er et merkelig sted å være for tiden.

Milfrid sa for 9år siden:

Jeg har garantert gjort en fluss med ting basert på rådende sosiale normer. Skifte av navn var ikke en av dem. Akkurat den biten var gjennomtenkt og bevisst og basert på hva jeg ønsket. Og med klar beskjed til han jeg tok navnet fra at om jeg tok hans navn og ungene kun fikk det, så kom jeg til å beholde det også ved en skilsmisse. Noe jeg også har gjort.

(At mannen er blitt så kokko og at det nå finnes en ny frue med samme etternavn som jeg strengt tatt ikke har lyst til å bli forvekslet med, og at skifte sånn sett hadde vært greit er en annen ting. :gal: ).

Tallulah sa for 9år siden:

Nei, det gjør jeg ikke. Verken i 2008 eller i år.

Milfrid sa for 9år siden:

Er absolutt alle kjønnsrollemønster negative? Altså, jeg har null problemer med å se at det er negativt å bli tvunget til noe man ikke vil. Men om man skifter etternavn fordi man synes at det er en fin tradisjon, har det noen fryktelige konsekvenser som gjør at det er et mønster som må brytes? Får det negative konsekvenser for kvinner som skifter navn? Tjener vi mindre? Gjør vi mer husarbeid?

Jeg klarer ikke helt å se problemet med akkurat dette kjønnsrollemønsteret ut over at det er en fare for at frøken Von Kult Navn bytter til Fru Hansen. Som jo er trist. Men ikke noe mer enn det.

Sånn statistikkmessig - vil det vel kanskje ikke være sånn at det er de mest tradisjonsbundne som gifter seg og at det kanskje derfor er en overvekt som skifter navn tol mannens. Mens mange av dem som aldri ville skiftet navn heller aldri gifter seg? :vetikke:

Tallulah sa for 9år siden:

Eller, okeida, jeg innser at jeg var litt vel hårsår. :knegg:

Dixie Diner sa for 9år siden:

Her og. Jeg var ung da jeg giftet meg. Nek var jeg sikkert også. Men i dag er jeg 35, trebarnsmor, enda gift med mannen og vil nok kalle meg oppegående og bevisst på de fleste områder i livet. Og jeg hadde også i dag tatt hans etternavn, av akkurat de samme årsakene som i 2003, da jeg tok det valget.

rine sa for 9år siden:

Det at man informerer mannen eller "gir klar beskjed" om at man har tenkt å ta hans navn, er virkelig ikke det samme som at man ikke har blitt offer for et tradisjonelt kjønnsrollemønster altså. I tråden her virker det jo som om det nesten utelukkende er damene som har gjort seg tanker rundt navneproblematikken etter bryllupet. Min påstand, fra egen erfaring og fra folk jeg kjenner RL, er at menn ofte bryr seg lite om hvilket navn kona tar. De vil-ofte- ikke gi slipp på eget navn, men kona må gjerne beholde sitt om hun vil det. Jeg tror derfor ikke at damer som har skiftet navn er dumme nek som blir tvunget av mannen sin til å gjøre det, men jeg tror at de, av en eller annen grunn, er mye mer opptatt av både det romantiske aspektet ved å ha felles navn som mannen og det praktiske i det at hele familien har samme navn.
Jeg synes ikke det er verdens undergang at en dame tar mannens navn, det finnes verre ting, men jeg blir litt :himle: når man på død og liv ikke vil ta inn over seg hvilke mekanismer som ofte ligger bak.

polarjenta sa for 9år siden:

Jeg har jo byttet etternavn, men ikke i forbindelse med giftemål. Det kan hende jeg hadde valgt å ta mannens etternavn da jeg giftet meg om jeg ikke allerede hadde byttet en gang. Rett og slett fordi jeg syns pikenavnet mitt er dørgende kjedelig. Men nå har jeg det etternavnet jeg vil ha, det har jeg valgt helt selv, og er det jeg skal ha livet ut selv om jeg en eller annen gang gifter meg på nytt.

Dixie Diner sa for 9år siden:

Og jeg blir veldig :himle: når enkelte tydeligvis tror alle som har skiftet navn gjør det av tradisjonelle årsaker. Jeg skjønner at mange (til og med sikkert de fleste) gjør nettopp dette, men vennligst ikke gå ut fra at det gjelder alle.

Tallulah sa for 9år siden:

Men Dixie, det er sagt, opptil flere ganger tror jeg, at på enkeltnivå selvfølgelig er en million årsaker til navnebytte. Men om dette foregikk fullstendig upåvirket av tradisjon, så hadde det ikke vært 80% kvinner som gjorde det. Å være påvirket av tradisjon er ikke det samme som å gjøre det av tradisjon.

Kvinner er, på populasjonsnivå, mindre knyttet til etternavnet sitt. Dette er påvirket av at det er vanlig å se det rundt seg. At man er påvirket av tradisjon utelukker selvfølgelig ikke at valget er gjennomtenkt.

Dixie Diner sa for 9år siden:

Jeg skjønner det og er enig i det, men jeg vil påstå med 100 % sikkerhet at valget mitt ikke er påvirket av tradisjon whatsoever. Jeg har gjort endel ting ut fra tradisjon, men ikke dette. Og det irriterer meg at folk automatisk går ut fra det (at det innerst inne, eeegentlig var av tradisjonelle årsaker, jeg bare vet det ikke), fordi jeg er kvinne. Det irriterer meg grenseløst. Spesielt nå, rett før jeg skal ha mensen og ikke har en sjokoladeplate i mils omkrets.

rine sa for 9år siden:

Digresjon, men jeg får litt sånn litt "harem-assosiasjoner" når damer beholder ex-ens navn etter at de blir skilt og så tar jaggu den nye kona mannens navn også. Det synes jeg er litt sært. En av dem (fortrinnsvis den gamle, kanskje?) burde gitt seg. :nemlig:

Dixie: Det er ingen som har sagt at det ikke finnes damer som har andre grunner enn at "slik er det bare" til å ta mannens navn.

Zulu sa for 9år siden:

Dixie: Hvis det var helt uvanlig at kvinner tok mannens navn, er det ikke sikkert du hadde tenkt på det som et alternativ en gang. Og i hvert fall er det mer nærliggende å tenke at du kunne hatt andre kvaler ved å gjøre det enn nå når det er den dominerende tradisjonen.

Dixie Diner sa for 9år siden:

Jeg skjønner hvor du vil hen, men i vårt tilfelle er jeg helt uenig. Som sagt er det ikke vanlig der mannens familie kommer fra at man skifter etternavn, og min mor advarte meg mot det da hun angret. Jeg har alltid hatt folk rundt meg som ikke har tatt mannens etternavn og det var vel helst normalen for meg. Så jo, det fantes ikke noe annet alternativ i vårt tilfelle, ut fra de grunnene vi hadde. Jeg kunne godt latt mannen ta mitt etternavn, som jeg hatet og ville bli kvitt, men så ikke helt poenget med det. :o

Matilda sa for 9år siden:

Dixie: Jeg synes du hadde en helt grei grunn til å bytte etternavn, og det er ingen grunn til at du skal måtte "forsvare deg". Det var det som passa deg best, og det er en helt legitim grunn det. Men allikevel kan det settes i en større kontekst, for om det ikke var forventninger i samfunnet til at man tok mannens navn, så hadde du kanskje løst navnebyttet på en annen måte. Min kusine, for eksempel, hun tok et gammelt familienavn i stedet for farens -sen-navn, før hun i det hele tatt tenkte på å gifte seg. Og da hun fant seg en mann med et enda kjedeligere -sen-navn, så beholdt hun selvfølgelig sitt. Om man virkelig misliker etternavnet sitt, så er det ingenting i veien for å bytte det så fort man blir myndig (eller før, om man får foresattes støtte). Det er altså ikke feil å velge seg mannens navn (igjen, det er praktisk, samlende og alt det der), men det går liksom ikke å løsrive det helt fra tradisjonen likevel.

Myria sa for 9år siden:

Det er jo mange gode grunner til at man velger å bytte navn til partnerens: det er enklere å stave/uttale, det er finere, man liker ikke navnet man har fra før, man ønsker en symbolsk løsrivelse fra familien sin osv, men det er påfallende at det sjelden eller aldri er menn som sier dette.

Addison sa for 9år siden:

Jeg tenkte lenge og mye på hva som var riktig å gjøre for meg da vi giftet oss. Jeg landet på at jeg ville hete det samme som barna mine, dvs. mitt etternavn som mellomnavn, mannens etternavn som etternavn, til tross for da å risikere å fremstå som gammeldags/tradisjonalist/romantisk/bakstreversk/antifeminist etc. Han kunne gjerne også tatt mitt navn som mellomnavn, men da vil han kutte sitt andre mellomnavn (fornavn). Det ønsker jeg at han ikke gjør, siden sønnen vår har fått det navnet, og det er et navn som har gått i hans familie i generasjoner. Et voilà!

tjolahopp sa for 9år siden:

Jeg er ikke gift, og ikke har jeg ønske om å gifte meg heller, men om jeg nå skulle ha giftet meg ville jeg ikke skiftet navn. Jeg ser lliksom ingen grunn til at jeg skulle ha skiftet navn. At noen synes det er romantisk eller fin tradisjon, er nå så. Det kan jeg ikke sette meg inn i, men praktisk? Hva er det som er mer praktisk med å ha samme etternavn, enn ulike? :undrer:

Zulu sa for 9år siden:

Men hvis man ikke liker navnet sitt av ulike grunner, og ønsker å bytte, hvorfor gjør man ikke det helt uavhengig av ekteskapsinngåelsen? Det at man «benytter muligheten» til å skifte navn når man gifter seg, er vel et rimelig sterkt bevis for at man er nettopp tradisjonspåvirket.

Floksa sa for 9år siden:

For en stakkar, som jobber i en frivillig organisasjon og som skal sende ut post med begrensede midler er det praktisk at folk som hører sammen innad i en husstand har samme navn, så slipper man typisk å sende ut to årsmeldinger, men kan klistre begge medlemmene på samme.
Jadda, det ER et i-landsproblem :knegg:

Matilda sa for 9år siden:

Stort sett ubetydelige småting, ikke nok til at jeg bryr meg. Postens postkasseskilt er for eksempel nokså uegna når man er fem stykker med tre ulike etternavnskombinasjoner i husstanden, men det går med litt forkortelser. :knegg:

tjolahopp sa for 9år siden:

Ja, det var ikke et vektig argument for meg. :knegg:

Polyanna sa for 9år siden:

Vi kan ha ett sett med navnelapper med bare etternavn på, som gjelder for både voksne og barn, arv eller ikke arv. Det er superpraktisk. :nemlig:

Pøblis sa for 9år siden:

Der er vi også. Alle har ulike navnekombinasjoner - men en vanlig postkasse har jo plass til noen remser med Dymo, så det går fint likevel. :ja:

Esme sa for 9år siden:

Mens jeg trenger ikke å sette navnelapper på alt av arvet klær fordi minstejenta som arver har samme etternavn som sine maternelle kusiner.
Det er enda mer superpraktisk!

Floksa sa for 9år siden:

Ikke sant! Der ER praktisk å ha samme navn :trasser:

Esme sa for 9år siden:

Greia er jo at egentlig burde flere menn skiftet etternavn.

tjolahopp sa for 9år siden:

Aha. Vi setter visst bare navnelapper på barnets plagg. Og uansett hadde jeg ikke hatt et problem med at det sto Hansen Nilsen og telefonnummer på et plagg, selv om jeg bare het Hansen. Fortsatt ikke overbevist. :humre:

rine sa for 9år siden:

Hvorfor skal de det? Menn har jo stort sett ærverdige slektsnavn eller i det minste originale/ikke-kjedelige navn virker det som.

Floksa sa for 9år siden:

Snedig det der. For jeg byttet jo på grunn av gårdstilhørighet.
Og de mennene jeg kjenner som har flyttet inn på damens gård. De har byttet navn. HA!

rine sa for 9år siden:

Det er jo kult, Floksa! :jupp:

Matilda sa for 9år siden:

Vi har visst for mye vær for Dymolapper. De holder jo ikke et halvt år en gang, så da vi hadde det var ikke postmannen så glad i oss. :humre: Vi fikk nå klemt inn alle på skiltet, og så får vi heller være "Team Mittmellomnavn Hansetternavn Mittetternavn". Femåringen synes det blir litt mange etternavn å holde styr på, men synes den naturlige løsninga er å bytte til mitt. :glis:

Dixie Diner sa for 9år siden:

Åh, fint lite var mer frustrerende enn merkelapper med kun etternavn på da jeg jobbet på forskjellige avdelinger i barnehager. :knegg:

Bluen sa for 9år siden:

Tsk, det har jo vært vanlig i århundrer - finner flere eksempler i slekta mi også. :jupp: Ergo er det tradisjon (les: et produkt av undertrykkelse), så det teller ikke. :niks:

Dixie Diner sa for 9år siden:

Godt spørsmål. I mitt tilfelle gjorde en familietvist rett før mitt bryllup at familien ble splittet opp, og det var i grunnen da jeg fant ut at jeg ikke ville vedkjenne meg etternavnet mitt. Så det passer ganske fint, i grunnen. I tillegg kom jo dette med at jeg/vi liker at familien har samme etternavn og at vi vil unngå dobbeltnavn osv, så alt i alt var det den løsningen vi landet på og det ble perfekt.
Skjønner at jeg tar dette litt for personlig, jeg vil bare ikke at folk skal sitte der og tro at jeg er en undertrykket 50-tallskjerring som ble "presset" av samfunnet til å endre etternavn, uten å egentlig vite det selv.

Zulu sa for 9år siden:

Ja, vi har fått beskjed av barnehagen om å merke med fornavn.

Zulu sa for 9år siden:

:knegg:
Jeg tenkte ikke på deg da jeg stilte spørsmålet, altså. Jeg ser flere som begrunner at de tok mannens navn med at de ønsket et annet navn enn de var vokst opp med.

Pelle sa for 9år siden:

'
Tsk tsk.

Jeg heter Kari Hansen
Mannen heter Per Jensen og barnas heter Hansen Jensen til slutt.

Vi har tre rader på våre merkelapper.

Hansen/Jensen
min mobil
mannens mobil

Polyanna sa for 9år siden:

Vi har et veldig spesielt etternavn som man ikke kan ta feil av. Det er jo en forutsetning for at det skal funke, selvsagt. :knegg:

(I barnehagen hadde vi vel fornavn også, tror jeg. Nå har de jo ansvar for å finne tøyet sitt selv)

Polyanna sa for 9år siden:

Men det var et tulleargument, altså!

rine sa for 9år siden:

Jepp, vi også, og det koster ikke noe ekstra heller! :lykkelig:

Pelle sa for 9år siden:

Hehe, skjønte det, altså.

Jeg synes to ulike navn er null problem, mannen skulle gjerne hatt felles navn (men han ville jo ikke bytte til mitt, eller la mitt stå sist hvis begge skulle ha begges, så da så). Han synes det er teit at vi aldri husker hvem sitt navn feks bilen er levert inn på, på verksted og sånn. men det lever jeg med helt fint, all den grad jeg (tenk det) kan begge våre etternavn.

Nenne sa for 9år siden:

Jeg tror nok mannen min ville ha gjort det hvis han bare hadde greid å uttale mitt etternavn. Men argumentet med at han ikke kunne hete noe han ikke kunne uttale var vanskelig å finne et godt svar på.

Zulu sa for 9år siden:

Poenget (i vår barnehage i hvert fall) var at de voksne (spesielt vikarer eller de fra andre avdelinger) kjenner barna ved fornavn. Så selv om lille Ida er den eneste i mils omkrets som heter Surrelius, så kjenner de henne likevel bare som Ida.

(Og jeg skjønte også at det var et tulleargument for å skifte etternavn.)

Neket sa for 9år siden:

Mens jeg har bestemt hvilket land vi bor i, så jeg kommer også ganske bra fra det tror jeg?

Jeg skiftet forresten ikke navn når vi giftet oss, jeg gjorde det til jul året etter. Kom ikke på noen julegave. :nemlig: Logget meg inn på folkeregisteret, byttet navn, printet ut bekreftelsen og la den i en konvolutt. God jul, kjære!

rine sa for 9år siden:

Det er faktisk det beste argumentet til nå, det kunne til og med vært gangbart for meg. (Hvis mannen min hadde brydd seg, da. :knegg: )

Zulu sa for 9år siden:

Vi tok forresten et nytt navn begge to da vi giftet oss. Det var et navn fra besteforeldregenerasjonen som hadde gått ut av bruk. Det var uaktuelt for oss begge to å ta den andre sitt navn. Da var alterativene å beholde hvert sitt eller å ta et nytt, felles navn. Vi valgte det siste fordi et felles navn symboliserer familietilhørighet for oss, og fordi vi verken ville gi barna to etternavn eller at de skulle dele etternavn med bare én av foreldrene.

-ea- sa for 9år siden:

Nei, ærlig talt! Bytter man navn, så bytter man navn, og beholder det også etter skilsmissen. Selv om jeg vet om "nye" koner som er snurt for at eksen heter det samme som dem. Skal nykonene snurte for det, så kunne de latt være å bytte da. :snill:

rine sa for 9år siden:

Usikker på om du tuller nå, men jeg for min del ville iallfall aldri beholdt navnet til en jeg hadde skilt meg fra, selv om vi hadde skiltes som venner. :niks: Jeg aner ikke om nykonenene snurter eller ikke (og er verken ny eller gammel kone selv) men jeg synes faktisk nyekonen har mer "rett" på navnet enn den gamle. Hadde forresten ikke skiftet navn for jeg var sikker på at den gamle kona ikke lenger hadde navnet.

tjolahopp sa for 9år siden:

Sa feministen. :latter:
Hun synes kanskje ikke det er så viktig for fraskilte mødre at de kan ha samme navn som barna fortsatt (som man kan anta at de har hvis mor først har byttet til fars en gang i tiden), eller er det en selvfølge at barna da får mors navn?

Myria sa for 9år siden:

Problemet når man først har valgt å bytte navn når man gifter seg er at barna også har farens navn. Å bytte tilbake ved skillsmisse ville innebære å ikke lenger ha samme navn som barna, et argument mange tross alt brukte da de byttet navn i første omgang.

Interessant at bare 20% av kvinner beholder navnet sitt når de gifter seg, jeg trodde faktisk ikke det var så få. Jeg skulle likt å vite hvor mange av disse 20% som også har valgt mors etternavn til barna, men jeg tror dessverre at skjevheten er like stor her, også i mannens favør.

Milfrid sa for 9år siden:

Harem, rett og slett?! :rofl: I mitt tilfelle tok nydama navnet vårt (på facebook i alle fall) før vi formelt hadde flyttet fra hverandre og halvannet år før de giftet seg. Og jeg hadde ikke behov for å bytte navn ut over den ene gangen jeg jeg allerede har byttet. Ungene heter det, og de bor hos meg. Jeg HAR tilbudt meg å skifte tilbake til pikenavnet mitt mot at ungene får mitt navn som mellomnavn, men det var umulig. Så da kjenner jeg at om han skal være så vanskelig så kan jeg godt være det, jeg også (ungene ønsker å ha mitt navn, og ønsker ikke at jeg skal skifte om ikke de også får).

Så da får enkelte bare få haremsfølelse. :knegg: Men for meg er det i grunnen sånn at jeg ikke tok min manns navn, jeg tok et nytt familenavn. Jeg har kun skilt meg fra mannen min, ikke ungene.

Men altså. I etterpåklokskapens navn kommer jeg helt sikkert til å anbefale mine unger om å beholde navnet om de gifter seg. Med rådet "du vet aldri hvilken dust du gifter deg med før det er for sent". Jeg hadde selvfølgelig aldri byttet selv om jeg hadde visst det jeg vet i dag (ikke at det ble skilsmisse, men at fyren skulle miste all fornuft). Så mitt råd til kvinner og menn vil jo være å ikke skifte, enten man er Frøken Olsen eller Mister Hansen og finner en Von Kult Navn. Kult navn mister litt av sjarmen når man ikke lenger har respekt for noen av dem som bærer det. :nemlig:

rine sa for 9år siden:

I den grad noen "har rett" på navnet, selvsagt, tjolahopp. Jeg synes ikke det er så viktig at noen har samme navn som noen, men det ville vært langt viktigere for meg å ikke dele navn med min fraskilte mann enn å beholde det for at jeg og barna skulle ha samme navn.

Esme sa for 9år siden:

Ja, det er jo den gamle tradisjonen, at man tok navn etter gården man bodde på.

Men sånn generelt så bytter ikke folk etternavn etter hva som er det fineste altså. Det er ofte jeg får inn pasienter under 10 år som har kjempefint-mellomnavn totalt-kjempekjedelig-etternavn.

Og selv om mor til dels ikke endrer etternavnet så får nok barna oftere etternavnet til faren enn til moren.

Blå sa for 9år siden:

Jeg ser absolutt det praktiske i å skifte navn. Og vurderte det da jeg giftet meg, men bestemte meg for å heller vente til jeg eventuelt fikk barn. Og da jeg fikk det så fant jeg ut at det fremdeles ikke var noe viktig.

For meg er det med navn en veldig lite viktig sak i det store likestillingsspørsmålet. Jeg fniser litt av at det stort sett bare er menn som har sjeldne og fine etternavn, men det er bare fnising. Hos oss har vi begge sjeldne navn (mannens er mest sjeldent), men jeg synes at mitt er finere.

Barnene har hans etternavn og mitt etternavn som mellomnavn, men det er et mellomnavn vi aldri bruker. Jeg synes at kombinasjonen er tung og i en verden som er full av barn med uendelig lange navn så foretrekker jeg at mine venner seg til å bruke ett fornavn og ett etternavn og heller ha de andre "i reserve". For meg ville nok det å ha samme navn som mine barn være viktigere enn å ha samme navn som min mann, men jeg har egentlig kommet til at det ikke er så viktig det heller. Jeg vet at de er mine, så det går bra. Men jeg skjønner Milfrids argumentasjon. Min egen mor ble skilt da jeg var tenåring og hun brukte veldig lang tid før hun gikk tilbake til sitt opprinnelige etternavn. Jeg tror nok at det å følge den prosessen, som var vanskelig for henne, er en av grunnene til at jeg ikke ville skifte navn. Ikke at jeg planlegger å bli skilt, men erfaringsmessig så kan det jo skje.

Det med navn er nok viktigere for mannen. Han ville aldri ha byttet og ville nok blitt litt glad om jeg hadde gjort det, uten at han noensinne har bedt meg om det. Hele familien hans regner med at jeg har gjort det da. Så jeg får brev med fru MannensEtternavn. Jeg har til og med opplevd brev med fru MannensFornavn MannensEtternavn. Men det var fra en gammel slektning, så det var bare litt søtt.

tjolahopp sa for 9år siden:

Joda, jeg er enig i det. Jeg ville heller ikke hatt navnet til min mann etter at vi gikk fra hverandre, men det er ikke så rart all den tid jeg ikke ville hatt det i utgangspunktet. Jeg synes bare det var litt komisk at du mente at den nye kona hadde mer rett til mannens etternavn enn ekskona. Som om du mente at nå fortjener ikke ekskona å ha mannens navn lenger, for nå står det en ny frue på trappen som har gjort seg fortjent til det.

Teofelia sa for 9år siden:

Hvis man er redd for å ende opp med en eks som har samme navn som en selv, så får man da bare sørge for 1) at ingen bytter etternavn når man gifter seg, eller 2) være den som bytter navn, slik at man står fritt til å bytte tilbake igjen ved en eventuell skilsmisse.

Milfrid sa for 9år siden:

Jeg fniser også av svigerinnen min som byttet bort kort og fint og uvanlig etternavn med et helt ordinært og lengre navn som slutter på -sen. Jeg tviler ikke et sekund på at det er rimelig mange som tar tradisjonelle valg fordi mannen ikke vil bytte mens der det tydeligvis er viktig at man har felles navn. Som mor kommer jeg helt sikkert ikke til å være i stand til å holde munn hvis sønn eller datter kommer og skal gifte seg til Olsen. Så jeg er muligens en navnesnobb. :knegg:

Jeg er enig i at man ikke bør være bevisstløse mht valg man tar. Men navneskifte er en av de tingene jeg mener få relativt små konsekvenser. Rent bortsett fra at man kan påføre noen haremfølelse om man ikke bytter tilbake ved en skilsmisse da. :nemlig: ).

rine sa for 9år siden:

Det er rimelig langt fra hva og hvordan jeg tenker rundt navnetemaet, altså. :humre:

Men si nå at begge damene er gammeldagse nok til at de vil kaste sitt eget etternavn på båten, så ville jeg tenkt at det var mer "normalt" (i mangel av et bedre ord) at den nye kona tok navnet enn den gamle. I mine øyne (:sorry:) blir det litt klengete å holde fast på eksmannen sitt navn. Eller ekskonens, siden vi nå er i det feministiske hjørnet. :nemlig:

Teofelia sa for 9år siden:

Milfrid sa for 9år siden:

:nemlig:

Og akkurat det sa jeg faktisk den gang da. Vær klar over at om jeg bytter og barna våre kun får det navnet, så bytter jeg ikke ved en skilsmisse. You've been warned.

Jeg gidder virkelig ikke være den eneste som ikke heter det samme som ungene mine bare fordi eksen min er loco. Men jeg vurderer å sette bindestrek mellom mellomnavn og etternavn på trass.

Divine sa for 9år siden:

Naboen til foreldrene mine var gift med ei med et litt sjeldent dobbeltnavn. Hun hadde hans etternavn. Nå er han gift på nytt med en ny dame som har akkurat det samme dobbeltnavnet. Og også HUN har tatt hans etternavn. Det er litt spezielt, altså.

rine sa for 9år siden:

Nå måtte jeg ta en kjapp kikk på vennelista mi på FB, der har jeg jo ganske grei oversikt over hvem som har hatt hvilket navn før og hvem som er gift og sånn. Det er langt over halvparten av de gifte damene som har mannens navn, altså, og det er bare i ett tilfelle eller to at jeg ser at mannens navn er "bedre" eller mindre kjedelig enn damas. I ganske mange tilfeller har de skiftet fra et kjedelig -sen-navn til et annet. I ett tilfelle har mannen tatt konas navn. Og så er det få overraskelser i forhold til hvem som har tatt mannens navn og ikke. (Noen overraskelser i begge retninger, men ikke mange.)