Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg ser hva du mener her, og er til dels enig. Er man "bare" sliten, så kan man f.eks søke om permisjon fra en del av stillingen sin en stund. Dette er jo noe som er veldig vanlig når man har små barn bl.a.
I andre tilfeller har man en kronisk sykdom, som gjør en sliten i utgangspunktet. Man har gjerne smerter som gjør at man sover dårlig osv. I disse tilfellene mener jeg det er klart at man skal få en kompensasjon for at man ikke orker/klarer å jobbe fullt. Nettopp fordi det er en sykdom som gjør at man ikke kan jobbe fullt, det er ikke livssituasjonen generellt. Hadde man ikke hatt denne kroniske sykdommen, så hadde man gjerne klart helt fint å jobbe fullt.
og med "syk", så mener jeg også "syk", altså. Møter man veggen, så får man en diagnose, og man får (fortrinnsvis) en behandling. Kanskje mer forebyggende helsearbeid ikke hadde vært så dumt, både innenfor fysisk og psykisk helse.
Når det er sagt, synes jeg det er litt vanskelig å diskutere sykefraværet generelt uten at man ser nærmere på hvilke sykdomsgrupper som utgjør et problem, og som man eventuelt kan gjøre noe med. Både hva angår forebyggende arbeid, behandling, og utnyttelse av restarbeidsevne.
Jeg er også veldig enig med DM i denne diskusjonen ser jeg. Man bør beholde sykelønnsordningen som den er i dag, og heller se på andre måter å få redusert sykefraværet. Dette ved bl.a. redusere operasjonskøer, få kroniske pasienter inn på opptreningsopphold, stimulere til bedre tilrettelegging på arbeidsplassen osv.
Billa sitt innspill om krav til noe aktivitet under sykemelding, var også bra. Man har lett for å bli veldig passiv, om man går hjemme og er sykemeldt over lengre tid.
F.eks er man sykemeldt pga en depresjon, og helst føler for å holde seg hjemme for seg selv, så kan kanskje et krav være å være sosial med andre en gang i uken el.l.
Jeg har ikke tid til å lese hele tråden akkurat nå. Men opptatt av egen argumentasjon som jeg er så skriver jeg likevel.
Jeg har nettopp vært sykemeldt nesten et halvt år. Jeg opplevde det meget vanskelig å få noen hjelp til å bli frisk jeg altså. Det var standard kvinnesymptomer. Konsentrasjon, sliten til beinet, gråt hele tiden og sånn. Og ble sendt hjem med sykemelding på sykemelding og beskjed om å hvile. Det var nok bare stress. (Det var en sterk stressbelastning til stede også.)
Etter mange måneder viser det seg at jeg faktisk var syk. Og kan behandles for dette og gå på jobb igjen. Men selv da var legen lite villig til å starte behandling - sykemelding for en måned derimot - det sendte han i posten.
Det endte med privat helsevesen, behandling og nå tilbake i jobb. Håper det går bra - jeg er ihvertfall mye friskere.
Dermed lurer jeg på ettersom jeg har gravd litt: Hvorfor er ikke det første man gjør når folk er deprimerte og slitne og ikke greier livet sitt å rett og slett ta noen blodprøver? Mangel på vitamin D gir nemlig for eksempel sånne plager.
Og hvorfor kommanderes ikke rygg, nakke og andre muskelpasienter på trening? Opptrening med fysioterapi og dokumentert oppmøte bør få disse friske og i jobb fremfor smertefulle og gående hjemme.
Det må jo være et poeng å ta plagene på alvor og fikse det som fikses kan på de som tross alt kan bli friske også - ikke bare å sniktitte etter juksere?
Så bra at du er bedre:) Mye takket være at du sto sånn på.
Jeg er enig i at ikke alle leger er ikke flinke nok til å ta diverse prøver/blooprøver ved tegn på depresjon. En kollega av meg fikk diagnosen fødselsdepresjon 1 år senere ble hun endelig tatt på alvor og det viste seg at det var lavt stofskifte. Ikke lang tid etterpå var hun slik som før.
Ang muskel og skjelett plager så er iallefall min erfaring at mange blir sendt til fysio, på opptrening eller til smerteklinikker samt diverse utredninger.
Selv har jeg vært gjennom hele denne runden og trent hos fysio i 8 år avbrutt av noen pauser.
Kanskje det ville være bedre med "aktivitetskrav" til legene som sykmelder istedet for enda mer på den sykmeldte? Altså at legene i større grad er forpliktet til å være aktive i forhold til at pasienten utredes, får behandling etc?
:har familiemedlem som har vært langtidssykmeldt av diverse årsaker/vondter uten at legen oppdaget at det var kreft som var årsaken før det antageligvis var for sent:
Hillary: det er det andre problemet med symeldingssystemet. At de som har en diagnose (ikke kronisk stabilt syk, men hvor behandlingen tar tid) kun kan sykmeldes i ett år uavhengig av sykmeldingsgrad. Om du er 20% sykmeldt eller 100% spiller ingen rolle, tiden løper uansett. Jeg synes det burde være en form for regulering av sykepengedager som da kunne variere litt ut fra hva slags sykdom man får. Foreldrene til barn som får leukemi får pleiepenger i 3 år. På samme måte burde en voksen som fikk leukemi kunne sykmeldes til behandlingen var over. Hvis man da ser at sykdommen er gått over i en kronisk fase med kroniske problemer, må man da tenke mer varig støtte, men det burde absolutt være mulig å få sykepenger til man er gjennom kurativ behandling synes jeg.
Nettopp. Dette har jo vært foreslått før. Utrolig at det ikke er gjort noe med.
Snakket med min venninne nå og hun går tilbake til jobb etter ny samtale med lege i dag og som du skrevf Om hun så velger å være Sm kun 20% eller i aktiv sm så vil dette telle som 100 når det er gått 1 år.
Det er sjelden så enkelt at man kan plukke ut at det er AKKURAT DETTE du blir sliten og syk av. Ta for eksempel ryggvondt. Joda, arbeidsplassen har betydning. Men hva med fritiden? Småbarnsmødre som løfter på tunge barn? Folk som er plaget med ryggen, men likevel aldri gidder å trene?
Jeg har vært borti et par godt voksne damer som konsekvent ble sykemeldt for ryggvondt rett etter bær-sesongen. Pussig, ikke sant? Det at de hadde plukket 10.000 liter bær (eller noe sånt :o) i løpet av noen uker, stått på hodet i lyngen i time etter time - det hadde vel ikke noe å gjøre med ryggvondtet? Nei, det var jobben, så det var den de ble sykemeldt i fra.
Jeg har også vært borti noen gravide som var "slitne" (selvsagt alltid vanskelig å vite hva den enkelte legger i det) og som måtte sykemeldes fra jobben fordi de stort sett sov hele ettermiddagen og ikke fikk "gjort noe". De følte at de sov så mye og var så slitne at de ikke fikk annet ut av dagen enn jobb og søvn. Og "alle" rundt dem sa: "sånn skal du ikke ha det! Gå og få sykemelding! Du må jo ha litt overskudd når du kommer hjem også!". Javel? Graviditet er tidsbegrenset, og stort sett valgfritt. Og når man blir gravid, så skal man ikke akseptere at man blir trøtt, at det går utover det sosiale på fritiden? Men jobben, den kan man sykemeldes i fra, så da gjør man det, så slipper man å gi avkall på fritid.
Det blir jo feil, hvis det bare er jobben som skal tilrettelegges. Min erfaring er som Billas, oftest skyldes sykefraværet forhold hjemme. Men viljen til å gjøre endringer i sitt private liv er lav, og de fleste forventer at det er jobben som skal vike. Selv når folk er deltids sykemeldt skal de ha fri til legetimer og behandling i arbeidstiden, for eksempel. Hvorfor?
nå vet ikke jeg hvordan det fungerer der du er, og med dine leger, tannleger, spesialister og behandlere. Men min erfaring er iallefall at det uhyre vanskelig å alltid få lagt slike ting utenom arbeidstid, dessuten har jo en deltidsarbeidende like rettigheter på permisjoner som andre. Klart man bør prøve, og dersom man ikke gjør det, er det noe galt, men å si at deltidssykemeldte ikke skal få lov å søke permisjon til legebesøk er ganske på bærtur, syns jeg.
Ja, jeg synes de gravide i et slikt eksempel har helt rett når de ber om sykemelding. "Det er valgfritt å gå gravid", ja, det er det vel i ytterste konsekvens. Men vi lever altså i et velferdssamfunn hvor vi har bestemt oss for at kvinner skal kunne få barn uten at det går utover jobben deres. Og at de fleste i dette landet skal kunne både jobbe og leve. Jeg har også vært delvis sykemeldt tidlig i svangerskap bl.a. pga trøtthet. Det var jo ikke slik at jeg lå på sofaen og sov helt til jeg hentet storesøster i barnehagen, og var frisk og rask resten av dagen. Jeg sov gjerne enda litt til, og enda litt til... Jeg har også hatt en sykdom som gjorde at jeg i lange perioder ikke orket å gjøre stort mer enn å studere og jobbe (for det måtte jeg jo). Jeg hadde ikke noe sosialt liv, eller noe samliv med mannen min, for den del. (Dette var forresten også en type sykdom som heldigvis lett lot seg behandle, bare jeg fortalte legen hva hun skulle undersøke meg for, etter å ha blitt avfeid med "stress" i årevis). Det var ikke akkurat noe alternativ å være langtidssykemeldt i min situasjon, derfor hadde jeg ikke noe liv utenom. Slik unner jeg ingen å ha det! Det er heller ikke særlig lurt å holde på sånn i lengden, med tanke på arbeidsevnen. Så ja, når sykdom gjør at man kan fungere i jobb, men dermed ikke i privatlivet, så mener jeg definitivt at det er riktig at man får en sykemelding slik at man som et minimum kan ha litt glede av privatlivet sitt. Og som med de slitne gravide, er det jo ikke slik at man tar i mot en 100% sykemelding og vips har man overskudd til "oa hela natten" og alt som er gøy.
Det Hillary nevner er et problem. Flere brystkreftpasienter jeg kjenner har havnet i et uføre da de ble syk og etterpå. Ei måtte jobbe hele cellegiftperioden, fordi hun hadde vært sykemeldt for noe annet før hun fikk brystkreft. Hun er enslig og har ikke råd til å gå ned på rehabiliteringspenger (66%). Ei anna måtte gå ut i full jobb rett etter ferdig kreftbehandling. Hun hadde ikke råd til å gå ned i lønn hun heller. Henne er jeg bekymret for. Hun er frisk fra kreften pr. idag, men er totalt utslitt og i dårlig form generelt. Hun burde ikke begynne å jobbe fullt enda. Det er flere slike eksempler. Det burde vært ordninger for de som blir behandlet over langt tid. Lymfekreftpasienter kan jo gå på cellegift i 1,5 år, slik jeg har skjønt.
Det å bli syk rammer på mange ulike måter, men bekymringen for økonomien er tøff å slite med i tillegg.
Med fare for å komme seilende inn på et bananskall;
Strenge krav? Jommen sa jeg smør. Jeg har opplevd flere tilfeller der enten jeg eller kollega var sykemeldt langt utover 8 uker, uten at det skjedde en dritt fra hverken arbeidsgiver eller NAV sin side. Det er tydeligvis ingen konsekvenser om man ikke følger denne ordningen. Og dette var i en IA-bedrift av de store.
Jeg hørte denne Mehlum på radioen, og da sa han som følger:
Det er et problem at av alle de som sykemeldes fordi de møter veggen, så er det et fåtall som trenger sykemelding. De som derimot trenger det aller mest, er som regel de som rett og slett ikke har råd til å gå sykemeldt; de jobber i små stillingsprosenter i tunge yrker etc.
Her skjønner jeg ikke helt hva du mener? Jeg mener i høyeste grad at det kan være en større andel MENN som også reduserer stillingene sine når det er behov for mer tid til barna. Oftest vil det dog være kvinner som tjener har lavest inntekt, og dermed vil den økonomiske byrden bli minst hvis mamma jobber redusert.
Jeg har alltid forfektet at jeg synes det er viktig og avgjørende for samfunnet som helhet at kvinner deltar i arbeidslivet, at barn ikke har vondt av å gå i barnehage og tror på ingen måte at barn av hjemmeværende foreldre blir lykkeligere eller smartere enn andre. Jeg ser ikke helt hvordan DET er avvikende fra å mene at sykelønnsordningen ikke er ment som en generell støtteordning når man er i en livsfase som ikke går overens med en 100 % stilling?
Jeg sitter også som arbeidsgiver. Eller. Jeg har gjort det. :nemlig: Og jeg har sittet som sykmeldt selv. Jeg vet at som arbeidsgiver tar det tid å opprett holde kontankten, følge opp og tilrettelegge for de som er sykmeldte. Men jeg tror det er ytterst viktig også. Min opplevelse er at om de som er sykmeldte føler seg inkludert og tatt med, selv om de er sykmeldt, er veien kortere tilbake. Det å føle at de er ønsket tilbake har mye å si, enn om man ikke får noe særlig feedback fra sin leder når man blir sykmeldt.
Som enhetsleder i barnehage hadde jeg oppfølging av alle syke og sykmeldte, og det er ganske krevende i dag, som IA kommune. Jeg sier ikke at det er arbeidsgiver sin skyld at mange blir syke, men jeg sier at det er ganske avgjørende hvordan arbeidsgiver opptrer mot den som er sykmeldt.
Det er vel litt av det vanskelige. En sykmelding skyldes ikke nødvendigvis bare noe på jobb, eller bare noe hjemme. Det handler om en kombinasjon. Og da må man jo se på helheten. Når man har så vondt at man må ligge fra man kommer hjem til man legger seg så er det kanskje ikke så mye tilrettelegging hjemme som fungerer? :undrer: Og når man har jobbet i samme bedrift i 30 år, og store deler av de ansatte sliter med belastningsskader og slitasjeskader pga dårlig tilrettelegging, så er det jo mest jobben sin skyld. Men i mange bedrifter er det jo mer behagelig å få de sykmeldt, og bort fra jobb, enn å måtte igangssette tiltak for å beholde folk på jobb. Særlig når de er 50 + i alder. Som arbeidsgiver har man et ansvar for godt arbeidsmiljø, også det fysiske. Men for meg blir det helt feil å be en person gå ned i stilling pga slitasjeskader feks.
Jeg synes heller ikke man skal sykmelde seg fordi man er gravid, om man ikke er syk. Men samtidig så tror jeg at om en person er så sliten at hun sover fra klokken 16 og neste dag, og ikke delta i hverdagslivet/hjemmelivet i det hele tatt pga graviditeten, så er man kanskje såpass sliten at man kan bli syk av det hvis man ikke trapper litt ned? Hvis ikke kan man kanskje ende opp sånn at man ikke klarer å jobbe i det hele tatt. Det går an å tilrettelegge med små ting for gravide også, som er med på å gjøre at de unngår sykmelding. Det kan være hjemmekontor noen dager, fleksitid, kortere arbeidsdager etc. Dessuten er det ganske avgjørende hvilken type jobb du har også, som høygravid iallefall.
Siden du referte til moren din tidligere, antar jeg at det er henne du skriver om her? Jeg er ikke uenig i at det høres ut som om arbeidsgiver kunne gjort mer for å lette arbeidsdagen.
Jeg skal også være enig i at arbeidsplasser plikter å tilrettelegge. Man har plikt til å gjøre det man kan for både fysisk og psykisk arbeidsmiljø. Men, vel så viktig er det faktisk at man også har plikt til å forebygge fravære hos resten av de som er i jobb. Det vil i praksis si at man kan tilrettelegge til en viss grad, men ikke sånn at andre på jobb risikerer å måtte gjøre MER belastende arbeid. Hvis det er belastningsskader på grunn av jobb som gir sykmelding, og den er hyppig eller langvarig, mener jeg at det finnes andre støtteordninger som bør tas i bruk.
Når det gjelder en del skjelett- og muskellidelser må folk også ta seg selv mer i nakken mange ganger. Det kreves også selvdispilin på hjemmebane når kroppen begynner å krangle, og jeg tror mye kunne vært forebygget. Jeg jobber i et selskap hvor alle ansatte har mulighet til treningsstøtte. Det er kanskje 1/4 av oss som benytter det, og det er gjerne de av oss som hadde trent og vært aktive i utgangspunktet...
Da jeg var gravid med andremann var jeg slik at jeg fikk ikke sove om natten. Jeg kunne sove noen få timer sammenhengende. Da jeg våknet var jeg fortsatt trøtt og sliten. Men jeg jobbet og jobbet i full stilling og vi hadde ei jente fra før som var litt over året. Tenkte ikke på å sykemelde meg. Jeg sa til legen at jeg slet veldig, men hun var ei som ikke sykemeldt uten hun var veldig sikker på at det måtte til.
Da jeg var 5 måneder i svangerskapet brøt jeg helt sammen. Jeg ble sykemeldt i ei uke og så ei uke til. Så var jeg sykemeldt gradert ei eller to uker til. Vi hadde det tøft på hjemmeplan med nybygd hus som det var masse feil og mangler på. Kjempet mot en advokat og måtte til slutt engasjere en egen advokat. Dette pågikk mens jeg var gravid. Jeg var totalt utmattet pga det også.
Da mellomste ble født fikk jeg et barn som ikke ville sove natt eller dag. Han kunne duppe av i 20 minutter og så sutret han. Jeg tror selv at det var pga at jeg slet som jeg gjorde i svangerskapet, men vet ikke. Jeg utviklet fødselsdepresjon og tenkte tanker jeg aldri ville sagt til noen....
Det er greit at å være gravid er selvvalgt, men graviditet påvirker på så mange måter. Selvom en selv har vært heldig og klart å jobbe hele svangerskapet så kan man ikke sammenligne og dermed konstantere at alle andre kan det. Ved å presse gravide som sliter for hardt så kan det gjøre starten med det nye barnet langt mer slitsomt enn dersom mor hadde vært uthvilt og i god form før fødselen.
Jeg liker virkelig ikke "flørten" med den svenske sykelønnsordningen...:(
Og kan for mitt liv ikke forstå hvorfor Jens Stoltenberg er så opptatt av den??
Det er IKKE enkelt å være syk i Sverige for tiden. Karensdager går ut over de med lav inntekt, enslige forsørgere osv. Mange går på jobb syke, og smitter igjen andre. Det er ikke særlig heldig.
Min stemor (som da bor i Sverige) er hjelpepleier og aleneforsørger til to barn. Hun stiller på jobb med feber og div andre plager, for hun ikke råd til å la være. Sånn skal det ikke være.
Så igjen har du det med at man har tidsbegrenset sykemelding etter hva slags diagnose du har. Feks har du den type kreft, så får du være sykemeldt i si og så mange uker, og så er det tilbake på jobb. Her er det IKKE rom for at mennesker er forskjellige. Alle reagerer vi ulikt, for noen er det "greit" å komme seg tilbake på jobb etter den tiden, mens andre har det mye tøffere både psykiskt og fysiskt og IKKE klarer å jobbe etter x antall uker som det er bestemt. Sånn vil jeg ikke ha det...
Det MÅ være rom i et velferdssamfunn for at vi er forskjellige.
For et par uker siden leste jeg i svensk avis om en violinist som fått senebetennelse. Hun hadde vært ansatt på det samme stedet i 25 år, og gikk til behandling for denne betennelsen. Gjorde fremskritt og alt så bra ut, hun ville bli helt frisk igjen. Men hun ville trenge 2 måneder mer enn det Försäkringskassan hadde som norm for senebetennelser. Så værsågod frue, finn deg en annen type jobb hvis du ikke klarer tidsfristen. :mad:
Og igjen, det at Försäkringskassans egne leger kan overprøve både fastleger og spesialister er en skummel ting syns jeg.
Dette er arbeidskvardagen min på arbeidsgivarsida, og eg ønske debatten varmt velkommen.
Eg trur eg må svare i punkt. :knegg:
Som IA-bedrift har en et ansvar for å tilrettelegge men en har ikkje ansvar for å lage nye jobbar og stillingar som kan fungere for den enkelte. Her kjem IA-plassar, oppnevnt og betalt av NAV inn i bildet. Vi prøve strekke oss så langt som mulig for å omplassere om det er mulig, men det er ikkje slik at en løsemiddelskada malar automatisk blir omskulert til teknisk tegnar finansiert av oss.
NAV er et tungt kapittel, dessverre. Vi møter daglig mangel på kompetanse og handlingskraft. Riksrevisjonen har nettopp ferdigstilt ei kraftig blekke om NAV. Den ligg på pulten min klar til gjennomlesning.
Eit minst like stort problem som sjukmeldingar er egenmeldingsbruken. Hos oss har vi høgt egenmeldt fråvær, og mykje av det er uregelmentert. Men vi har gode rutiner på samtalar med dei det gjeld, inndraging av rett ved mistanke om mislighold, brev etter 16 dagars bruk osv. Men her gjenstår det mykje arbeid på nasjonalt nivå.
Arbeidstakaren har eit like stort ansvar som arbeidsgivar når det gjeld deltakelse og tilrettelegging. Arbeidsgivar har ansvar for kontakt, oppfølgingsplanar og dialogmøter men arbeidstakar har også plikt til å strekke seg så langt det kan gjerast for å vere i noko aktivitet.
Eg har sjølv vore sjukmeldt tidligare i andre jobbar. Og i ettertid ser eg jo at det var lette sjukmeldingar. At eg kunne fungert noko i jobb.
Eg trur eg har konkludert med at sjukelønnsordninga godt kan revurderast. Spesielt håper eg at krava til legane blir skjerpa inn. Eg ønske meg innstramming på korte sjukmeldingar, på tilbakedateringar og at bruken av gradert sjukmelding blir auka.
Ut frå mine erfaringar er "verstingane" korte, legemeldte fråvær. (Eg legge vekk det egenmeldte no. ;) ) Dei langvarige er lettare som arbeidsgivar å handtere. En har oftast ei diagnose arbeidstakaren er åpen om, en kan tilrettelegge, henvise til BHT, lage oppfølgingsplanar sammen osv. Det gir meir åpenheit.
Det aller, aller vanskeligaste er 1-dagsfråvær som gjentar seg hyppig. DET er vanskelig å komme til bunns i. Eg kalle alltid inn til samtale etter 16 brukte egenmeldingar på eit år. Med eit hjelparutgangspunkt. Er en borte 16 egenmeldte dagar i løpet av et år har ein ofte eit helseproblem som ein muligens kan hjelpe til med å få bukt med.
16 egenmeldte dager i løpet av et år er mye. Og det ville blitt merkbart med 16 karensdager. Jeg har kanskje tre egenmeldte dager i løpet av et år, men har måttet sykmelde meg noen ganger det siste året, og det er ikke artig. Kjempeviktig at man får arbeidstakeren i dialog ved såpass stort sykefravær, for noe må det jo være.
Verstingen er vel muskel og leddplager tror jeg?
Og så er det vel langtidsfraværet som utpeker seg som verstingen ift fravær. Selv om det for "bedriftene" er de fraværene man tjener på, pga refusjon etc, men sånn totalt sett med tanke på statens penger går det MYE ut der.
Jeg har gått med kroniske smerter i kneledd i 20 år, så jeg vet hva det vil si å ha vondt hver dag, det er slitsomt. Men, jeg vet også at det å ha det sånn innebærer at jeg må gjøre noen grep i egen hverdag for å kunne fungere maksimalt. Trening i vann, vektreduksjon, gå på riktig underlag, styrke riktige muskler, bruk gode sko osv. For meg skapes energi av å være i aktivitet, og det å trasse seg ut døra for å gå en tur eller svømme noen lengder, gir uenderlig mer energi en å bare dumpe ned i sofaen etter jobb. Det er imidlertid MIN erfaring, jeg respekterer at ikke alle har det sånn.
Jeg har nå vært sykmeldt i 6 uker på grunn av operasjon i nevnte kne, og jeg kan med hånden på hjertet si, at jeg etter 6 uker på hjemmebane i ro og mak aldri noensinne har vært så energifattig og misfornøyd. Begynte i aktiv sykmelding i går, og etter 2 dager har jeg fått tilbake mye overskudd. Jeg mener så inderlig at aktivitet er så utrolig viktig når man er sykmeldt!
Der er vi veldig ulike som ledere, tror jeg. For å "tjene" på langtidssykmeldte må man jo ikke sette inn vikar, og da vil man jo slite unødig på resten av de ansatte? Hvordan det lønner seg vet ikke jeg, men jeg synes det vanskeligste er å skaffe fagpersonale når noen er borte...
Jeg har ikke lest hele diskusjonen, og det er helt klart at dette er en sensitiv diskusjon som lett tråkker på noen knær.
Det er likevel et aspekt jeg alltid irriterer meg over, og det er at det virker som om en del tror at for dem som ikke velger sykmelding i gitte situasjoner går alt lekende lett. Jeg kjenner jeg provoseres av utsagn av typen "dem som er så heldige at de er friske og jobber hele svangerskapet" for eksempel. Selvfølgelig - mange er heldigere enn andre, og noen er rett og slett ikke i stand til å jobbe noe særlig når man er gravid, andre trenger mer tilrettelegging enn andre - men jeg våger å påstå at det er ikke en eneste som jobber hele eller nesten hele svangerskapet uten at det blytungt store deler av tiden. Det er ikke sånn at fordi om man ikke har bekkenløsning eller kaster opp, føler man seg helt som før. Det koster store nedprioriteringer, omrokkeringer på familielivet og veldig mange tunge dager å få til noe slikt.
Det er heller ingen som velger å gå ned i prosent uten at prioriteringer gjøres. Det er bevisste valg man tar og ting man ofrer - fordi man ikke mener at staten skal betale for at hverdagen skal gå opp.
Jeg er fullt klar over at de aller aller fleste ikke kommer inn under punktene over. Men jeg skulle ønske det kom tydeligere fram at ganske mange av dem som går gjennom uten særlig mye sykmelding i nesten alle tilfeller ofrer og gjør valg.
Kjære deg, jeg er ikke i tvil om at du har prøvd en rekke grep, og jeg mener ikke å påstå noe annet heller. Inne i mellom blir jeg bare så engasjert over å oppleve at unge mennesker som (på grunn av ryggen) er ute av arbeidslivet i årevis ikke så mye som har tenkt på å trene underveis. Og når jeg mener aktivitet er viktig, så tenker jeg på hjemmebane også. I egen regi, ikke bare som krav fra NAV. Jeg synes ikke vi stimuleres nok til å ta ansvar for egen helse, og er litt redd for at det er konsekvens av krav om at det offentlige Norge liksom skal fikse og ordne absolutt ALT for oss til slutt...
Akkurat det har jeg også tenkt på flere ganger. Jeg har mange ganger på jobb (nå som gravid, f.eks) blitt omtalt som "så heldig" som er så frisk og rask, mens sannheten er jo at det kommer ikke av seg selv. Jeg er til tider dønn sliten. :nemlig:
Man er selvsagt heldig fordi man ikke har bekkenløsning, ikke kaster opp og ikke har risikosvangerskap, men det er tungt eller blytungt store deler av svangerskapet for de aller fleste, det er jeg helt sikker på.
Mulig det. Men jeg kommer også med eksempler som ikke angår meg i det hele tatt, men som jeg har erfaring ifra gjennom jobben min.
Dessuten er det vel mange her som snakker ut i fra egenerfaring? Både når det gjelder graviditet og egen sykdom.
Men jeg har slettet en del av de personlige tingene nå. Det er ikke så enkelt å svare nøytralt på alt når det går direkte på ting som angår seg selv.
Det er klart man må trekke inn ting man har tenkt på og erfart selv, men det blir vanskelig hvis alt vi forsøker å diskutere generelt blir tatt som et personlig angrep på en selv og ens egen sykmelding. Da sporer vi av hele tiden. Ift mitt siste innlegg ang graviditet for eksempel; det er på en måte ikke noen vits i at en som kastet opp i 40 uker svarer snurt "synes du ikke at jeg skulle vært sykmeldt?". Selvsagt synes jeg det, det er da ikke slike tilfeller som må sies å være grensetilfeller. Alle og enhver er jo enig om at i et slikt tilfelle er det faktisk ikke mulig å jobbe. Likevel må det være lov å stille spørsmålstegn rundt sykmeldingene til andre gravide. På samme måte tenker jeg ift sykmelding av dem med kroniske smerter, psykiske problemer, familieforhold og whatever - hvis det skal gå an å diskutere hvordan sykelønnsordningen i Norge fungerer idag, kan vi ikke hele tiden trekke inn alle dem som helt klart SKAL være sykmeldt. Det er ikke der jobben må gjøres.
Nå har jeg gått igjennom alle mine innlegg her i tråden, og jeg synes ikke jeg har dratt fram ekstremt mye om MEG. Men jeg har prata en del om min opplevelse av å feks jobbe i en kommune. Både som leder og sykmeldt.
Men om mine synspunkter har gjort det vanskelig å diskutere så beklager jeg det, men jeg synes da det ser ut som om mange har klart det ganske fint likevel. :vetikke:
Klart man drar fram egne erfaringer, uten blir det ofte vanskelig å mene noe som helst. Sagt på en annen måte, man mener gjerne mest om de tingene man har erfaring fra, gjør man ikke?
Her har også vært snakk om de som ikke velger sykemelding, som velger å gå på jobb uansett vær og vind hadde jeg nær sagt. Er ikke så veldig fordel for de som skal jobbe sammen med dem det heller. Det kan også oppleves veldig belastende. For ikke snakk om å jobbe sammen med noen som er deprimert, eller utbrent og møkka lei av jobben sin. Det er ikke bare den som er "syk" som har følelsen av å tråkke rundt i sirup, men også de som jobbe sammen med dem. Og for da å ikke forringe det psykososiale miljøet enda mer er det kanskje riktig å sykmelde seg/be om sykemelding i en periode?
Jeg tror ikke så mange av dem som ikke velger sykmelding er sånn på jobben? I mitt hode er det soleklart at den dagen du er SÅNN, må du selvsagt ta en sykmelding. Man må kunne mobilisere til å gjøre jobben ordentlig og ikke forsure arbeidsmiljøet. Jeg har aldri tenkt at man ikke klarer å være hyggelig og blid på jobb selv om man er sliten for eksempel - det går vel helst utover livet forøvrig.
Er man møkka lei og demotivert, burde man jo strengt tatt heller si opp og finne seg en ny jobb. (Evt snakke med arbeidsgiver om hvordan gjøre situasjonen bedre). Man er jo ikke syk selv om man ikke er motivert.
Jeg modererer mitt forrige innlegg til å være enig med Hasselnøtt. Altså; er man deprimert eller har andre medisinske plager som gjør at man ikke kan bidra på jobb, er sykmelding riktig, er man møkkalei jobben bør man finne en annen løsning.
Problemet er ikke at man ikke klarer å være blid og hyggelig på jobb, men problemet oppstår når man jobber i en bransje der man må være i stadig utvikling, der halve jobben er å se fremover og utvikle seg videre, nærmest daglig og så føler at man ikke har mer å gi. Man har møtt veggen, og der står man uten å komme seg hverken frem eller tilbake. Det skjer med enkelte, og da vet jeg ikke om det å skifte jobb nødvendigvis er det som trengs heller. Og hvor lett er det å skifte jobb hvis man som ufaglært i en alder av 50 år kjører seg fast i et mønster man ikke kommer ut av og ikke har noen annen arbeidserfaring enn den jobben man har stått og gått i i over 30 år? Kanskje trenger man rett og slett en pause. Det som blir viktig er å få hjelp og veiledning til å komme seg tilbake i jobb for å ikke ende opp som uføretrygdet.
Angående personlige erfaringer: Det er klart man trekker frem personlige erfaringer, både vi som har vært syke, og de som er arbeidsgivere her. Vi som har vært syke har selvsagt all mulig god grunn til å være det, og de som har opplevd snyltere på arbeidsplassen sin legger såklart ekstra godt merke til det. Samt at det generelt fører til hodebry når folk blir syke. Derfor etterlyser jeg også mer fakta om statistikken. Hvem er syke, hva lider de av, hva blir gjort på arbeidsplassene, og hva kan gjøres med dem?
Jepp, Kanina. Det blir for enkelt å skylde store deler av statistikken på moral og svinge pisken tror jeg. Klart noen snylter, men man kan ikke gå ut fra at dette gjelder de fleste eller så stort omfang uten å sjekke nærmere.
Og dette med å sjekke ting da. Etter at jeg begynte å bli bedre så står det vel kø i trappa hos klinikken jeg var på av damer som vil sjekke det samme. Det sier meg at det er mange som sliter og som virkelig vil bli bedre. Disse burde jo få hjelp hos fastlegen sin.
Statistikk over sykefravær finnes på NAVs hjemmesider. Der finnes fordeling på kjønn, diagnoser, prosentvis fordeling og utviklingen fra 2001 frem til 2009. Der kan vi blandt annet lese at fravær på grunn av luftveissykdommer (herunder svineinfluensa) har bstått for 1/3 av økningen (i antall dagsverk) det siste året. Psykiske lidelses og muskel/skjelettplager står for resten.
Billa, du har skrevet så utrolig mye bra i denne tråden at jeg nøyer meg med å si meg enig. Jeg har brukt noen dager på den, og skulle gjerne debattert med, men har dessverre ikke anledning denne gang.
Psykiske lidelser og muskel/skjelett er altså verstingene jevnt over.
Da tenker jeg slik: Av de jeg har snakket med som har hatt behov for psykolog så er det ett gjennomgangstema jeg hører hele veien: Det er ikke hjelp å få. Psykologer er ikke å oppdrive om man ikke betaler selv. Det er gjerne et år å vente og sånn.
Ergo er jo dette fiksbart. Man må inn med flere psykologer slik at en som knekker psykisk får riktig og rask nok hjelp. En depresjon blir jo gjerne ikke bedre om den får gjære lenge. Jeg synes det er et bedre mål å få folk friske og i jobb enn å kjefte syke folk ut i jobb. Og jeg tror snylterne blir mindre motivert til å snylte om det kreves av dem at de da stiller hos psykologen sin fra og med i morgen og værsågod, her er sykemeldingen.
Muskelplager mener jeg at man skal trene opp i større grad enn i dag. Man skal ikke gå sykemeldt i lange og brede med sånt. (Unntak for sykdommer som ikke kan trenes vekk, men jeg mener at det meste av belastningsskader fint lar seg fikse med trening.)
Igjen mener jeg at det ikke er så mange som tar imot en sykemelding når det stilles krav til tre dokumenterte styrketreninger i uka hvis de ikke egentlig feiler noe.
Trivsel på jobben, godt arbeidsmiljø og ikke minst at en blir sett b.la av leder og føler at jobben er trygg er viktige faktorer for at man holder ut lengre i jobben.
Sykefraværet er vel høyest i kommunalsektor og det synes jeg ikke er noe rart etter det jeg har erfart. Innenfor helse jobber det flest kvinner og arbeidsbelastningen har blitt tyngre.
De årene jeg jobbet som sykepleier og avdelingsleder så ble det stadige krav om innsparinger og antallet personalet ble skåret ned til beinet.
I min kommune har det over mange år nå vært flere omstillinger og da spesiellt innefor helse og omsorg. Personer som nå er ansatt kan risikere i løpet av kort tid å få beskjed at nå flytter vi på deg innenfor kommunen.
Dette skaper en utrygghet. Å få fast ansettelse er heller ikke lett. Mange går over lengre tid som vikarer. Dette skaper en usikkerhet som kan sette seg på kroppen..
Før jobbet leder nær personalet men slik er det ikke lengre ved flere steder i kommunen. Det er lengre vei opp til toppen og det igjen gjør at problemer ikke blir tatt opp eller oppdaget.
Det kan forklare endel av fraværet. Har en i tillegg problemer på det private planet så blir dette for mye for endel.
De største årakene til sykefraværet er muskel og skjelettplager samt psykiske plager.
Sammenlignet med mange andre land så har Norge en høyere pensjonsalder og vi har lav arbeidsledighet og mange kvinner er i jobb Det igjen vil jo føre til at vi har flere sykemeldte. www.dagensmedisin.no/nyheter/2004/04/29/feil-a-skylde-pa-legene/index.xml
At noen syter seg til sykmelding kan så være men jeg tror ikke dette gjelder flertallet.
Ellers er jeg enig i at den sykemeldte må følges mere og bedre opp b.la med rehabilitering/trening, psykologhjelp mm.
Dette er nettopp det jeg mener med aktivitet underveis i sykmeldingsperioden. Aktivitet som kan være med å endre ÅRSAKEN til at man ikke kan gå på jobb.
Når det gjelder dette med psykologhjelp har jeg som arbeidsgiver vært aktiv overfor NAV ("raskere tilbake") og vår IA-konsulent for å få hjelp til syke ansatte. Noen ganger har det hjulpet, andre ganger har det vært utfordringer fordi f.eks psykologen midt i behandlingen selv er blitt sykmeldt, eller fordi den ansattes bakgrunn og kultur ikke tilsier at psykolog er løsningen.
Nei, det er dette "alle" tror, men det er feil. Man har KUN rett til fri for å besøke lege, tannlege, spesialist, osv dersom det ikke med rimelighet lar seg ordne utenfor arbeidstiden. For en som er f.eks 50 % sykemeldt burde det være fullt mulig å få en ordinær legetime eller time hos fysioterapeuten lagt utenom arbeidstid, uansett om man jobber halv dag hver dag eller annenhver dag. Unntaket er selvsagt de typer tjenester som er svært vanskelig å styre selv, som undersøkelser på sykehus, en del spesialister, lengre behandlingsopphold, osv. Men vanlig legetime ER det normalt sett mulig å si at "jeg har fri på onsdag, så jeg vil heller ha time da enn på tirsdag".
Velge sykemelding??? Jeg tror ikke at det er førstevalget å VELGE sykemelding for de fleste. Det å få arbeidsplassen til å tilrettelegge var vanskelig da jeg på 1990-tallet var gravid. Dersom man er gravid og ikke får sove på flere uker, er helt utslitt og har full jobb hva skal man gjøre da?? Holde ut og bryte sammen og holde ut likevel?? Når man får sykemelding så er det gjerne gått ganske langt. En har strukket seg lenge, men det går ikke lengre. Det betyr ikke at de som jobber og er gravide ikke sliter, men det er forskjell. Hvordan skal andre vurdere hvem som har det verst??
Jeg har etter hvert mer erfaring som leder enn som arbeidstaker, og min vinkel inn i denne saken er ut i fra det. Min opplevelse er IKKE at arbeidsgivere jevnt over ønsker å bli kvitt de syke, få dem ut i sykemelding og slippe å tilrettelegge. Opplevelsen min er derimot at mange arbeidstakere ikke ønsker tilrettelegging. De ØNSKER å "være i fred", få være hjemme, ha fri, styre dagen sin selv, slappe av, komme til hektene i fred og ro, og SLETT IKKE bli innkalt til møter med arbeidsgiver, slett ikke bli "presset" av noen til å gå på jobb med løfte om tilrettelegging.
Og de aller fleste er klare på at de tror ikke det går an å tilrettelegge. Når legen spør før han eller hun skriver ut sykemelding; går det an å tilrettelegge, er pasienten veldig klar på at "å nei, det går ikke". Mange ganger har jeg spurt folk hvorfor, og de forklarer det med at "jammen det er jo DET som er jobben min, og sånn har vi nå alltid gjort..." eller "jammen hvis JEG skal få særbehandling så går jo det utover de andre".
Kombinasjonen er svært vanlig. Man TROR at det ikke lar seg gjøre, og OM det lar seg gjøre, så blir det forskjellsbehandling og urettferdig for de andre. Jeg har møtt mange arbeidstakere som har uttrykt at de ikke kan gå på jobb hvis de ikke kan yte 100 % på lik linje med de andre. Følelsen av rettferdighet og likebehandling er svært dominerende.
Det er sjelden så enkelt som at man "bare kjøper en dings" og så er alt i orden. Det blir fort et spørsmål om å endre på oppgaver og ansvar, endre på rutiner, omfordele - og ja, det er klart at dette påvirker de andre på arbeidsplassen. Men stort sett er de andre mer positive til å gjøre endringer, enn til at en kollega skal gå og være sykemeldt.
Jeg vet ikke om dette er en form for misforstått stolthet, kanskje. Eller kanskje det er sånn at man syns det er greit å "kjøpe en dings", men ikke endre ansvar og oppgaver, for det oppleves kanskje mer personlig.
Jeg har også vært borti mellomledere og fagledere som har vært svært redde for å miste posisjon og status. Jeg tror mange opplever det som bedre å være sykemeldt fra en bra stilling, enn å bli "degradert" og fratatt oppgaver slik at man kan mestre arbeidsdagen.
Og så har du en del som egentlig ikke har lyst til å jobbe, og som ser sykemeldingen som en mulighet til å være hjemme med god samvittighet. Det er mange typer folk, og mange forklaringer på sykefravær. Men jeg syns det er feil å hele tiden skylde på arbeidsgivere.
Hos oss er problemet at det er svært vanskelig å skaffe vikarer. I den grad vi tar inn vikarer handler det oftest om svært kostbare konsulenter eller vikarer fra vikarbyrå. Vi ender derfor oftest med å ikke ta inn vikar. Og ja, det "lønner" seg på kort sikt med at sykelønnsrefusjonen kommer inn, men på lang sikt fører det til stor frustrasjon og slitasje på øvrige ansatte, og i noen tilfeller også til ytterligere sykefravær hos andre som opplever stort press.
Forresten er min opplevelse at de vanskeligste sykemeldingene for de øvrige som er på jobb, er de som er fra uke til uke. Bare ut denne uka. Nei, en uke til. Og en uke til. Og en uke til. Hele arbeidsplassen blir holdt i åndeløs spenning i uke etter uke, man tror at "på mandag" kommer h*n tilbake, og da blir det lettere. Men sånn går man uke etter uke, og det sliter veldig på folk. Oppgaver blir satt på vent, det halter og går, folk sliter seg ut.
Nei, det kan jo ikke andre vurdere, men det er jo interessant at mange mener at de som ikke er sykmeldt ikke har noen plager.
Det er for eksempel en inne på et annet forum (gravid) jeg er på som syntes det var tungt å stå opp etter jul, så hun trodde hun trengte sykmelding for å begynne senere. Og jeg bare spør; er det NOEN her inne, samme hvilken tilstand de er i, som ikke er trøtte om morgenen i 15 minus i januar? Og ja, da mener jeg man velger sykmelding. Mange strekker seg langt, noen strekker seg ikke. Sånn er det bare, gravid eller ei. Spørsmålet er hvordan man skal klare revidere ordningen slik at det rammer dem som ikke strekker seg uten å ramme dem som virkelig trenger den. Og det har jeg ikke noe fasitsvar på, men det er klart oppfølging og tilrettelegging er sentralt.
Jeg er ikke uenig med deg i dette. Man finner alle slags arbeidstakere, over alt. Men når jeg selv har sett hvor mye jobb det er med de som er sykmeldte, så har jeg ikke noe problemer med å se at enkelte bedrifter og arbeidsgivere synes det hadde vært bedre å bli "kvitt" de sykmeldte, enn å tilrettelegge for å beholde de. Som styrer i barnehage er dette leders ansvar, og det tar ganske mye tid om man driver en stor barnehage. I en del bedrifter er det kanskje noen som sitter med dette som oppgave, en HMS ansvarlig eller noe sånt. Men ikke alle har det sånn.
Jeg mener ikke man kun skal skylde på arbeidsgiver heller, men i media er det ofte sånn at det er de sykmeldte selv som syter, sutrer og er late.
Når det gjelder gravide har jeg forresten en annen innfallsvinkel. Det fødes for få unger i landet. Jeg er ikke for å stramme inn for gravide. Gi dem litt slækk - det er bare en kort periode i livet man er gravid. Legen trenger ikke å kaste en sykemelding etter dem, men litt slækk er helt ok.
Og ja - jeg mener det selvom det vrir likestillingen uheldig til en viss grad.
Litt av problemet er også at det er så mange regler rundt det å få hjelp også. Man får feks kun maks 10 uker behandling et sted, og når de ukene har gått så har man brukt opp det man får. Uavhengig om det hjelper. Og da må man liksom starte et annet sted med et annet opplegg. Her jeg bor er det lang ventetid på både psykolog og fysioterapeut.
Den du nevner fra det andre forumet høres ut som den tar lett på det med sykemelding ja, om det er eneste grunn til å bli sykemeldt. Håper legen skjønner det og ikke gir sykemelding.
Jeg tror de fleste strekker seg. Vi er jo vant til å være flinke piker ;) Vi vet jo også konsekvensen for vår arbeidsplass dersom vi ikke kommer på jobb. Jeg har ikke sett at noen mener at de som ikke får sykemelding ikke har plager. Det blir for enkelt å se det sånn.
Når det gjelder aktivitet under sykmelding så tror jeg også det har litt å gjøre med definisjonen av hva det å være syk innebærer. Jeg antar at det er flere enn meg som har vokst opp med en "er du syk, så ligger du i sengen og klarer du noe annet enn det så kan du gå på skolen"-greie.
For meg personlig var dette en stor greie. Den første tiden jeg var sykmeldt, turte jeg ikke å gå ut av døra. Jeg var redd for å møte på noen og jeg ga meg selv litt mental rundjuling fordi "når du klarer å det og det, så burde du klare å jobbe".
Selv om både fastlege, behandler og arbeidsgiver heiet på at jeg skulle komme meg ut litt og at de var inneforstått med at det var nødvendig. Jeg hadde til og med dårlig samvittighet fordi jeg tross alt såvidt det var klarte å karre meg til to behandlingstimer i uka. (Behandling som jeg nesten måtte krangle meg til, forøvrig. Fastlegen sykmeldte, ville skrive ut resepter og graderte sykmeldingen mens jeg fortsatt sto på (en relativt kort) venteliste. Noe som resulterte i en kraftig forverring. Jeg var på jobb og var dårligere enn de fleste av pasientene. Rekk opp hånda de som vil ha en gråtende sykepleier med store konsentrasjonsvansker til å administrere medisinene sine neste gang de er på sykehus!)
I går fikk jeg kjenne litt på den igjen. Selv om både fastlege og behandler har tegnet og forklart. For jeg har nemlig begynt å trene. I går var jeg med lillesøsteren min og hennes samboer til et treningsstudio. Jeg presset meg, jeg hadde det bra og i det hele tatt. Men samvittigheten... Den ble nattsvart. For "dersom jeg klarer dette, så burde jeg..." Selv om jeg vet, når jeg stikker fingeren i jorda, at akkurat nå så klarer jeg ikke begge deler. Akkurat nå er det dette som er jobben min. Kapasiteten brukes opp på behandling og jeg legger veldig innsats i dette. Ikke bare fordi jeg vil bli bra denne gangen, men fordi nok er nok og fordi jeg vil være en god og stabil arbeidskraft når jeg skal tilbake igjen. Jeg har hanglet lenge nok.
Jeg vet alt dette. I hodet mitt. Og den dårlige samvittigheten er et gjennomgangstema. Hver gang jeg leser og hører om "sutrere" og "snyltere" osv. så tenker jeg at "kanskje de har rett", "kanskje jeg heller burde hoppe av behandlingen og komme meg på jobb". For jeg klarer ikke begge deler nå. Og innerst inne vet jeg at jobbingen ville ha vart en stund og så ville jeg være tilbake på scratch, med mindre jeg fokuserer på den jobben som handler om helsen min.
Så for meg personlig så er det sånn at uten de stadige bekreftelsene på at jeg ikke gjør noe galt, at jeg ikke snylter når jeg står opp av sengen om morgenen osv. samt de faglige begrunnelsene for det, så hadde jeg antageligvis vært passiv sykmeldt i en stund uten at noe egentlig ble fikset, gjentatt det samme mønsteret igjen (vært "flink pike som presser seg") helt til neste sykmelding og enorme nederlagsfølelse som følger med. Og uten å egentlig føle meg frisk på noe tidspunkt.
Så jeg er veldig for at man istedet for å mase om sykmeldingsmengde heller ser litt på sykmeldingsinnhold. Og at man gir folk tid og anledning til å gjøre varige endringer. Jeg ser jo at uten min egen erfaring fra jobb i helsevesenet, så hadde jeg kanskje ikke visst helt hva jeg skulle be om, mase om, insistere på og argumentere for. For det var nødvendig i forhold til alt fra blodprøver til behandling.
Dersom jeg legger vekk den (ifølge behandlere og andre) malplasserte skyldfølelsen, så klarer jeg å snu tankegangen litt og tenke at "når jeg nå er så heldig at jeg bor i et land der samfunnet betaler meg (tilbake, jeg har jo betalt skatt jeg også) lønna mi fordi jeg er syk, så vil jeg gjøre mitt for at samfunnet får valuta for pengene".
Hadde jeg møtt mistenkeliggjøring, påstander om latskap osv. fra de som tross alt har greie på meg og min helse, ville jeg nok heller ikke ha turt å være såpass aktiv i forhold til å gjøre endringer som jeg er nå. Så jeg tror man kanskje må oppgradere synet på hva en sykmelding faktisk kan innebære. Ikke bare mitt. Man ser jo rett som det er at folk mener noe om naboen som klippet plenen selv om denne var sykmeldt/midlertidig ufør etc.
Min erfaring er motsatt. Tilpasningen det var snakk om handlet ikke engang om så mye endrede oppgaver. Bare redusert arbeidstid per dag, siden jeg var gradert sykmeldt. Det ble visst et KJEMPEPROBLEM og jeg fikk rett ut høre at "det er bedre for oss at du er fullt sykmeldt" og da jeg dro frem argumenter om tilretteleggingstilskudd, ordnet med legeerklæring osv. ble det en "ok, men bare de neste to ukene, etter det får du heller være fullt sykmeldt".
Jeg jobber 100% og legger alltid legetimer og tannlegetimer utenom undervisning, men hvis det er time på sykehuset går jo ikke det å ta hensyn til.
Leger har nok litt ulik sykemeldingspraksis, så kanskje lurt at de konfererer mer med hverandre, særlig om noen ligger skyhøyt over andre.
Jeg har en kollega som alltid er sykemeldt 1-2 uker ved bihulebetennelse, det blir aldri jeg av min lege. Da får jeg medisin og ikke noe mer. Det smitter jo ikke, så feber får man da ta med paracet, og det går jo på et vis.
Jepp. Det er kanskje derfor det blir litt feil å ensidig fokusere på de sykmeldte hele veien. Det burde vært et "aktivitetskrav" til flere når noen er sykmeldt. Den sykmeldte er antageligvis den med minst kapasitet. Allikevel er det nesten bare den sykmeldte man krever noe av. Det er i alle fall mitt inntrykk.
Klart noen sutrer seg til sykemelding. Jeg har eksempler på mange som mener de ikke kan være på jobb, men som nok kunne jobbet redusert om ikke annet. - OG jeg har fulgt opp mange som mener de ikke kan jobbe (for sliten, utslitt, feil døgnrytme, hva som helst) - men som har jobbet kjempebra når de først har kommet til en jobb de trives i og føler de mestrer.
Nå mener jeg selvfølgelig ikke at dette gjelder alle, men noen gjelder det helt sikkert.
F.eks som jeg nevnt over her nå, så tror jeg det er kjempemange som sykemeldes pga at de ikke trives i jobben sin - og som godt kunne fungert utmerket i en annen stilling. Er det da riktig at disse går og er sykemeldt i lange perioder - eller bør de heller få hjelp til jobbsøking og karriereveiledning? kaster ut tanker
De som sykemeldes på grunn av trivselsmangel på jobben bør tas på alvor mener jeg. Det er jo faktisk helt ødeleggende om man virkelig mistrives intenst. Og da blir man jo syk. Det bør være større muligheter til å rydde opp i mistrivsel.
I denne tråden får en inntrykk av at det er enkelt å skifte jobb. For veldig mange er det ikke det. Jeg bor i en liten by og her er det vanskelig å få jobb. Man holder på den man har. Tidligere kollegaer som har mistet jobben her i byen har måttet begynne å pendle eller jobbe på flyplassen en del mil unna med ugunstige arbeidstider og det som er. Det er ikke alle som er i en livssituasjon der man kan pendle så langt.
Det bør være aktivtetskrav til ALLE som er involvert i prosessen med å få folk friske. Ikke bare friske nok til å gå på jobb, men friske nok til å ha god livskvalitet.
Min erfaring er at alt for ofte får faktisk sykmeldte beskjed om å "bare tenke/forkusere på seg selv/egne behov" i altfor lang tid f.eks når det gjelder fravær på grunn av psykiske lidelser. De får ingen råd om hvordan de kan legge opp hverdagen når de ikke skal på jobb. De får ingen oppgaver de skal ha gjennomført til neste time. De er ikke NØDT til å gå i terapi viss de ikke vil. Legene (ikke alle heldigvis) oppfatter arbeidsgiver nærmest som et hår i suppa hvis man prøver å gå i dialog om oppfølgingsplaner og avklaringsmøter (jeg har sågar hatt en ansatt som forlenget sykmeldingen via mail...), og NAV-kontorene er nærmest umulig å få med på noe som helst, og når vi er i møter har de liksom ingenting å komme med.
IA-konsulentene har vi derimot fått masse hjelp og råd fra, og det er bra!
Samtidig ser jeg at akkurat dette er forferdelig vanskelig. Jeg vet om folk som har vært sykemeldt som følge av mistrivsel, men som utad har hevdet alle mulige andre forklaringer. Jeg tror det fortsatt er litt tabu-belagt det med å ikke trives. Jeg har også vært med i prosesser for å få ryddet opp i trivsel og mistrivsel, og det er kjempevanskelig.
Å ja, "bare fokusere på seg selv" er utbredt. Legene har taushetsplikt og kan ikke fortelle arbeidsgiver nesten noe som helst, men mange arbeidstakere hevder at det er legen som har "beordret" hvile og fokus på seg selv. Hvis det er tilfelle at legene sier det, og dette ikke er noe pasienten bare sier for å slippe å møte arbeidsgiver, så syns jeg det er på grensen til ansvarsfraskrivelse fra legen.
Jeg har også møtt ansatte som har sagt slike ting, hvor jeg blir opprørt på deres vegne og nærmest "beordrer" dem tilbake til legen med beskjed om at det ER ikke alt som går over bare man "fokuserer på seg selv" og tar det med ro og slapper av. En vond rygg bør trenes opp, ikke slenges i sofaen i ukesvis. Høyt blodtrykk bør følges opp med endring i kosthold, trim og kanskje medisiner. Depresjon og søvnproblemer går ikke over av at man går hjemme for seg selv hele dagen mens selvtilliten daler og man stadig føler seg mer isolert. Det gjør vondt verre.
Ja, det er noe der.
Den oppfølgingen jeg har fått har jeg måttet mase meg til.
Jeg tror kanskje det ville vært lettere for en arbeidsgiver å "godta" en sykmelding dersom man faktisk kan vise til at man bruker sykmeldingen til noe. Eller, som en leder på jobben min sa: "Dersom en ansatt kommer og baksnakker fordi h*n har sett deg et sted, så vet jeg at dette er en del av behandlingen".
Det er jo ikke enkelt for da hadde det jo vært fikset vil jeg tro.
Men det koster så innmari mye penger slik det er også så da må det jo lønne seg å få systemer som bedrer dette på plass - for å spare sykepengebudsjettet.
Og igjen - alle som sykemeldes og er slitne bør testes for mangel på vitamin D og for stoffskifte. :kjepphest:
Det tar et øyeblikk og det er lett løsbart om det er dette som er problemet, det er ikke så sjelden at det faktisk er dette som er problem også og man endrer tilværelsen radikalt når det kommer i orden.
Der hvor jeg jobber og har jobbet har det aldri stått på pengene i slike saker. Jeg har alltid brukt det jeg har ment har vært nødvendig, trukket inn bedriftshelsetjenesten, bedriftspsykolog, spesialister på konfliktløsning, osv. Vi har tilbudt enkeltpersoner timer hos psykolog, lege eller miljøterapeut, som arbeidsgiver betaler for, vi har tilbudt fysisk opptrening, osv. Det er klart at det er ulik praksisk på dette blant arbeidsgivere også. Men jeg har opplevd at mange oppfatter det som SÅ tabubelagt å jobbe med konfliktløsning, snakke med psykolog, drøfte psykososiale forhold, osv, at det er som om det knytter seg i magen på dem, og de bare KAN ikke være med.
Vi hadde en som ble sykemeldt som følge av en slik prosess, for prosessen i seg selv ble for belastende, og hun mente at hun ikke maktet å delta. Der lå det en konflikt til grunn, og hun mente at løsningen var å omplassere motparten. Jeg forlangte at vi skulle prøve å rydde opp i konflikten (for det var ikke åpenbart hvem som var "snill" og hvem som var "slem", og begge to hadde det vanskelig i situasjonen), og den ene parten ville gjerne delta, mens den andre altså ble sykemeldt og nektet å delta på møter.
Jeg kan forstå at slike prosesser er krevende, jeg har vært med på noen, og det er som om man tappes for all energi. Det er tungt og vanskelig å ta opp "gammelt grums" og bli møtt med tilsvarende fra den man føler har gjort en selv urett. Men med unntaket som er nevnt over så har jeg utelukkende opplevd at prosessene har ført fram, og man har greid å legge konflikten bak seg og få et fornuftig samarbeidsforhold igjen. (Jeg vil ikke si at konfliktene blir løst, for det blir de sjelden, men man får i alle fall løst opp litt og blir enige om kjøreregler). De fleste kommer i ettertid og forteller at de er glad for at prosessen ble gjennomført.
Men det er vanskelig å motivere folk for å gå inn i en følelsesmessig krevende prosess på den måten.
Det kommer jo an på hva man legger i "å tenke på seg selv", da. Lystbetonte aktiviteter, det å komme seg ut hver dag, gå en tur osv. kan være en del av det som trengs. Eller, som jeg fikk beskjed om: "Å skape seg noen pusterom i hverdagen".
Men ikke det alene. Og ikke bare på egenhånd. "Å tenke på seg selv" betyr jo ikke nødvendigvis å sitte hjemme og sløve foran Oprah.
Det stemmer, bina. Men det blir jo så bra når det funker!
Jeg har sett en avdeling med store problemer bli til en avdeling med et samhold av armert betong - det er jo mulig. Det er veldig bra at du er i en bedrift som tør å satse på sånt.
Jeg håper det kan gå an å få det mindre tabubelagt å ta tak i konflikter etterhvert. Kanskje er noe av veien å gå at man får større kunnskap og bedre systemer - eller mer kjente systemer - for å ordne opp. Sånn at de som havner i en konflikt vet at dette finnes det veier og metoder for å komme ut av.
Men da har du jo fått beskjed om å gjøre noe da! Skape pusterom er jo i høyeste grad med på å aktivisere deg :)¨
For mange er nok "fokusere på seg selv" veien til sofaen i stedet for å finne gode løsninger på problemene som er utgangspunktet for sykmeldingen, dessverre.
Men igjen, hva man legger i uttrykket er helt sikkert veldig forskjellig fra de som faktisk ØNSKER en hverdag som inneholder deltagelse i arbeidslivet og de som egentlig mest ser muligheten til litt velfortjent ekstra fri.
Jeg har opplevd at ei ung jente gikk sykmeldt i månedsvis etter en spontanabort. Hun skulle bare tenke på seg selv. Hun var knapt ute av huset og satt mest sammen med mannen sin i sofaen og gråt, mens de ventet på at dagene gikk (hennes egne ord). Jeg var så utrolig frustrert på hennes vegne. Hun var ikke en gang anbefalt av legen sin å gå en tur liksom, for litt frisk luft i det minste.
Oj.
Der burde virkelig legen ha hatt et "aktivitetskrav" selv, synes jeg. Man lar da ikke folk bare fortsette å være i det vonde uten å gripe inn dersom de ikke klarer å komme ut av det selv.
Føy til B12 også! Jeg har ikke vært sykemeldt for utbrendthet o.l, men jeg visste virkelig ikke hvor jeg skulle hente energien fra en periode. Sov all fritid og lot mannen dra lasset. Det var nesten så jeg gråt når vekkerklokka ringte om morgenen, det var ikke mye moro. En liten tur til legen og i løpet av 14 dager var jeg som ny, hadde B12 mangel, og nå får jeg som de på gamlehjemmet en sprøyte hver mnd for å dekke inn for dette. Hipp hurra!
Det burde vært en selvfølge å bli testet for de mest generelle sykdommene, slike man kan få svar på ved hjelp av en blodprøve osv. Hos meg selv var det helt tilfeldig at det ble oppdaget at jeg hadde diabetes. Samt at blodtrykket var skyhøyt. Ennå strever jeg litt med det der, det er arbeidssomt. Men selv om jeg nå kunne vært 100 prosent sykemeldt velger jeg å gå på jobb som aktivt sykemeldt. Jeg ville hatt det fælt uten jobben min og kollegaene mine. De betyr faktisk like mye som familien min. Den ene kunne på en måte ikke vært uten den andre. Uten jobb...ja ingen familie. Hadde jeg ikke hatt råd til da.
Jeg fikk iallefall beskjed på jobben at jeg hadde de samme rettighetene som de andre. Jeg gjorde alltid mitt ytterste for å legge legetimer til utenom, men noen ganger hadde jeg tre-fire ulike behandlere/leger i uka, og da er det vaskelig å finne tid som passer utenom alt. Hos min vanlige lege er det også ofte sånn at enkelteperioder kan man velge og vrake i timer, andre ganger må man ta det som fins, eller finne seg i å vente i 4 uker, og det er jo ikke alltid mulig når man er kronisk syk.
Jeg tror vel egentlig vi er ganske enige, og at det ikke handler om enten-eller men om alt med måte.
Nå kom jeg til å tenke på en leder jeg hadde for mange år siden, som jeg den dag i dag beundrer og setter pris på. Jeg fikk ryggproblemer, selvsagt som følge av mye stillesitting både på jobb og hjemme. Jeg gikk til legen og fikk noen piller, og beskjed om å være i aktivitet. Jeg fikk spørsmål om jeg ville ha sykemelding. Den første uka takket jeg ja til sykemelding, for smertene var så store de første dagene at jeg slet med å komme meg TIL jobben. Men i løpet av den uka snakket jeg med sjefen, og dette var før IA-avtalen, før avventende sykemeldinger.
Leder foreslo følgende: kom på jobb som vanlig om morgenen, men bruk 1 time hver dag etter lunsj til å gå deg en tur.
Jeg ble svært positivt overrasket over å bli imøtekommet slik. Følte meg på den ene siden svært høyt verdsatt på jobb (arbeidsgiver var tross alt villig til å betale meg for en time hver dag som jeg ikke jobbet), og på den andre siden følte jeg meg sett og forstått.
Og slik ble det. Jeg holdt på med dette 2 eller 3 uker, deretter gikk jeg ned til å gå en tur annenhver dag, og etter hvert tilbake til vanlig arbeidstid. Dette hjalp meg veldig i forhold til å komme i bevegelse. I tillegg trente jeg utenom arbeidstid. Dette var for å hjelpe meg i forhold til at stillesittende arbeid var smertefullt, og jeg klarte ikke 7,5 timer i strekk sittende ved pulten min.
Det er en ting har har stusset over nå etter at jeg begynnte i jobb igjen, etter mange år som hjemmeværende. Jeg har hatt 3 perioder med sykemelding, en gang pga øyebetennelse som ikke gav seg, en gang pga influensa og en gang pga lungebetennelse.
Min jobb er forholdsvis grei å tilrettelegge, ved at jeg kan gjøre andre oppgaver enn de jeg gjør til vanlig. (Jeg jobber ved pcen og prater i telefon stort sett.) Ved øyebetennelse kunne jeg jobbet kortere dager, de andre gangene kunne jeg også jobbet kortere dager og evt ikke tatt telefonbiten.
Jeg bad legen om aktiv/gradert sykemelding hver gang, men fikk beskjed om at det ikke var aktuelt. Jeg skulle være fullt sykemeldt, og ikke jobbe. Hvorfor det? Jeg ønsket jo ikke å være sykemeldt i det heletatt, og tenkte at det måtte da være en greii måte å gjøre et kompromiss på. Dette var forøvrig tre forskjellige leger. En spesiallist på sykehus og to andre allmennleger.
Hvis det er mye sånnt, så er det ikke rart at sykefraværet er høyt.
En ting, mens vi er inne på temaet.
Det har hendt at jeg noen ganger skulle ønske at jeg hadde en annen type jobb. At jeg ved bruk av en egenmeldingsdag eller sykmelding har tenkt at "det hadde jeg ikke trengt å gjøre i en annen type jobb".
Det jeg vil frem til er at det ikke nødvendigvis er slik at folk har mer arbeidsmoral i et yrke og dårligere i et annet. Og at dersom jeg f.eks. sammenligner meg med naboen, så kan vi ikke bare se på antall dager man presset seg eller ble hjemme. Man må også ta hva slags jobb folk har med i betraktningen. Om de har mulighet for å holde kroppen i ro, skru ned tempoet, mengde pasient/kundekontakt, mulighet for hjemmekontor osv.
Det som jeg synes er litt provoserende er når det kan se ut til at flertallet som har fått det bedre går hardt ut mot mindretallet som har fått det verre. Folk snakker utifra seg selv og sin egen situasjon og mange ser ut til å glemme forskjellene. Det blir en lite fair "kamp" når en kontorarbeider med flexitid, hjemmekontormulighet osv. skal hovere overfor en hjelpepleier med slitasjeplager hva sykefravær angår. "Se på meg! Jeg var også syk, men jeg tok meg sammen og kom meg på jobb, jeg. For jeg har arbeidsmoral, jeg."
Og så glemmer man liksom at det er en forskjell på å sitte i en myk kontorstol, suge på et kamferdrops og drikke te mens man jobber og å ta tunge stell på en underbemannet sykehjemsavdeling der alle må løpe beina av seg. For å sette det litt på spissen.
Kie, dette har du rett i. Eg har gått frå ein jobb med både fysiske og psykiske påkjenningar i turnus til kontorliv med heimekontor, flexitid og muligheiter for å totalt styre min eigen arbeidskvardag. I åra før hadde eg nok gjennomsnittlig fire vekers sjukmelding pr år på grunn av belastningane, mens det no ikkje kunne ramle meg inn å tenke tanken på å vere sjukmeldt. Føle eg meg pjusk en dag tar eg heimekontor.
En ser det også når en studere statistikk. Administrasjon ligge langt under produksjon, i alle fall dei bedriftene eg har innsyn i statistikkane til.
