kie sa for 15år siden:

Du ser ut til å ha en noe overdrevet tro på sosialstønader. Vet du i det hele tatt noe om hvordan hverdagen til barn av sosialstønadsmottakere arter seg?

rine sa for 15år siden:

Jeg ser at den ikke er ideell, men et helt hundre prosent rettferdig samfunn får man vel ikke uansett.

Sitat fra Kies bokanbefaling: Vi foreldre med funksjonshemmede barn skal liksom føle oss til bry når vi søker om hjelp. I virkeligheten gjør vi en kjempeinnsats. Hvis jeg sliter meg ut og ikke kan ha omsorgen for sønnen min lenger, vil det påføre samfunnet mye større utgifter, sier Westhrin.

Jeg har full respekt for foreldre og andre som tar seg av syke familiemedlemmer, og vet godt at det kan være et slit å få hjelp. (En elev som får påvist dyskleksi i 2.kl får hjelp i 6. f.eks...:gal: ) Er faktisk litt usikker på hva du ville med denne linken? Vise at det finnes fattige i Norge? Det tror jeg vi alle er klar over. I det hele tatt er det stor offentlig fattigdom i Norge, mens ganske mange av oss er rike privat. Derfor er det ekstra kjipt at så utrolig mange penger pøses ut til folk som kanskje ikke har så veldig behov for de, men likevel føler at de har "rett på" pengene? :vetikke:

rine sa for 15år siden:

dyskleksi....:humre: Alltid like morsomt å skrive det ordet feil.

Tja, Kie, noe vet jeg da. Mener du at du har flere opplysninger om emnet enn meg?

kie sa for 15år siden:

Med det du vet; synes du det virker som en god løsning for barn av syke foreldre?

Hva jeg vet? Nok til at jeg ikke vil utsette mine barn for det hvis jeg kan unngå det. Hva med deg?

rine sa for 15år siden:

Jeg kjenner til elever som har hatt foreldre på sosialhjelp, og en del av de har iallfall hatt bil og hus, ja. :undrer: Penger til skoleturer og lån av ski har faktisk skolen pleid å fikse, selv om det strengt tatt ikke er "lov." Vel: Det kan høres ut som om reduksjon av sykelønn, selv om den er liten, blir nedstemt, men jeg har virkelig full tro på¨at det må lønne seg å jobbe, altså. Jeg har liten tro på at dialog, trening i arbeidstiden, nærvær osv vil føre til de store endringene, selv om det muligens hadde hjulpet noen steder og i kortere perioder.

Mobbing og harde konflikter kan nok påvirka barna, ja. Iallfall hvis de har foreldre som deler veldig mye med barna sine.

"Mobbing" og "harde konflikter?" Not so much.

kie sa for 15år siden:

Det handler ikke om å dele, men om hva disse tingene gjør med mamma eller pappa. Og hvordan disse konsekvensene påvirker barna.

Kitty Bastard sa for 15år siden:

Eller hvis foreldre som mobber ikke er spesielt flinke til å passe munnen rundt sine egne barn. :rolleyes:

rine sa for 15år siden:

Men Kie: Jeg har aldri nektet for at mobbing er fælt og at det gjør noe med mennesker. Jeg har derimot nektet for at det er et utbredt problem i norsk arbeidsliv. Jeg vet nemlig også hva falske mobbeanklager gjør med mennesker. (Nei, ikke selverfart, men dog. )

kie sa for 15år siden:

Slik jeg leser dette så er det heller snakk om underrapportering enn det motsatte. Det å sette ord på det som skjer og si at man blir mobbet er ofte knyttet til stor skamfølelse og noe man nødig ønsker å påberope seg. Akkurat som en del skolebarn drøyer i lengste laget med å fortelle hjemme og til lærerne om hva de utsettes for.

Men så er det nå engang slik at vi ønsker ikke det. Vi ønsker ikke unger eller andre som lar det gå så lenge fordi de skammer seg og bedriver ønsketenkning der de ikke er mobbeoffer. Vi ønsker ikke å finne ut sånt når det er, eller nesten er, for sent. Og akkurat som når det gjelder å melde ifra om andre overgrep, f.eks. seksuelle, så er det innmari dumt å mistenkeliggjøre en gruppe og si at mange av dem lyver. Frykten for å ikke bli trodd, for å selv bli anklaget, for å bli fordømt osv. er tøff nok for de som lever med det. Et av de viktigste tiltakene i bekjemping av overgrep, derunder også mobbing, er å oppfordre folk til å si ifra. Og ved å generelt sett mistenkeliggjøre store deler av den gruppen som har vært modig nok til å stå frem og melde ifre, så motarbeider man nettopp dette. Det er skadelig. Faktisk tror jeg det er livsfarlig.

Og siden du flere ganger har dratt frem dine erfaringer i arbeidslivet:

Jeg tror virkelig ikke at lærere syter mer enn andre, altså. Tror du?

Slettet bruker sa for 15år siden:

Her tror jeg vi er inne på noe. For du tror du vet hva det er snakk om fordi du har vært sliten og lei selv. Dette projiserer du på andre som er syke. På noen av disse treffer du rett. På svært mange med de diagnosene du har ramset opp som synderne treffer du innmari feil.

MEN. Hvorfor vil du ikke svare meg på dette: Hvorfor kan ikke de med disse depresjonene og muskelplagene da heller tilbys behandling for problemene og bli friske?

Jeg skjønner at det irriterer vettet av deg at noen snylter. Og jeg ser at du mer enn gjerne hugger ned mange uskyldige for å ta snylterne. Jeg synes det er skrekkelig trist at du er så oppsatt på å forfølge hatet til de som snylter at du er villig til å ramme syke mennesker også. At det er verdt for deg å gå etter noen som ligger nede fremfor å hjelpe dem.

Ja - det vil få ned sykefraværet om du får pisket snylterne ut i jobb.

Men det vil få ned sykefraværet mye mer - og redusere de menneskelige kostnadene vesentlig mer - om man behandler de faktisk syke og får dem tilbake i jobb.

Ja - det er dumt at noen går ett år sykemeldt med en depresjon. Men når det ikke er psykolog å oppdrive på minst et år så blir det sånn. Og pasienten blir vesentlig sykere mens h*n venter. Om psykologen sto klar til time uka etter at fastlegen henviste så ville vi oppnå to ting. Den ene ville være at de deprimerte får hjelp raskere og kommer seg raskere tilbake på jobb. Den andre vil være at de som snylter på seg en depresjon vil motiveres langt mindre til dette da de vil bli nødt til å gå til psykolog to ganger i uka. Hvor de fort vil oppdages om de ikke er syke likevel.

Ved mitt forslag vinner både rine og jeg. Ved rine sitt forslag taper de svakeste mest og samfunnet hardner til. Jeg heier på meg.

Slettet bruker sa for 15år siden:

Det er forøvrog jeg som rødprikket rine, og det var igrunnen fordi hun skrev at hun bedre kunne uttale seg om arbeidsliv enn kie fordi hun nå engang selv deltar i arbeidslivet. Jeg synes det var såpass personangrep og ufint at jeg sendte den.

Nuvel.

Jeg tror det er på sin plass med fakta om sosialhjelp.

Rine - vet du at man ikke får sosialhjelp om man har verdier å realisere? Om jeg skal få sosialhjelp så må jeg først selge hus og alt jeg eier og har og deretter bruke opp disse pengene. Inkludert barnas sparepenger.

Synes du det er rimelig at om jeg blir syk så skal jeg da måtte dette? Jeg minner om at jeg ikke kan være syk mer enn ett år. (Det gis ikke sykepenger mer enn ett år.)

Synes du det er rimelig at man skal miste alt man har fordi man er syk ett år? Og du som er lærer - hvilke følger ser du for deg at det å miste hjem og alt de har vokst opp med vil få for barn som allerede er sårbare fordi forelderen deres er syk? Antagelig også ganske alvorlig syk - for med et slikt system vil de som klarer å slepe seg på jobb være der. Inntil de knekker helt.

Og tror du det er gratis å ta tak i de problemene disse barna da igjen får?

Man må ikke miste oversikten over hva som var hovedpoenget her. Som var å bruke mindre penger. Om staten bruker 200 kroner mindre på sykelønn så har den likevel ikke tjent inn noe hvis det kuttet førte til 300 kroner mer i utgifter samlet sett på andre poster.

Ergo må man kutte på en måte som medfører at man faktisk tjener på innsparingen.

Jeg vil da mene at den beste måten å kutte på er å fjerne sykdom. Legge opp til at de som er syke får hjelp - da kan man også ansvarliggjøre dem for å delta i egen tilfriskning.

Slettet bruker sa for 15år siden:

Jeg vil skrive enda mer. :trasser:

Når det gjelder dette at man ser ned på en som ikke takler en konflikt på jobben som en annen takler.

Folk er forskjellige. Hver tiende kvinne eller noe sånt får for eksempel juling hjemme. Dette bidrar til at hun da vil takle en konflikt på jobben dårligere enn sin kollega som ikke har det sånn. For hun har så utrolig mye mindre margin å gå på fra før. Ikke alle får juling hjemme såklart. Men om du tar på alvor at det er slitsomt å ha en dement mor eller et funksjonshemmet barn eller et alkoholproblem, så skjønner du vel at det da skal mindre til for å velte en som sliter på flere plan enn en som ikke gjør det.

Og disse som sliter på flere plan - de skal jo jobbe de og. Javel - de fungerer ikke optimalt på jobb og blir lettere syke enn andre. Men det er uansett billigere at de jobber det de kan enn at vi gir dem trygd. Vi kan jo faktisk ikke kaste dem utfor ættestupet. Og vi bør ikke ha noe ønske om det heller.

For den damen som sliter med at sønnen er narkoman - hun er den samme damen som på jobben sin i barnehagen ser at lille Gøril sin pappa har et rusproblem - og som dermed greier å være den ene voksne som skulle til for at lille Gøril vokste opp som løvetann som greide seg, fremfor å vokse opp til å bli rusmisbruker. Og det greide damen fordi hun vet mye om problematikken fordi hun har erfart det der det gjør vondest i hele verden. Så vondt at hun i lange perioder ikke har greid å gå på jobben.

Vi kunne skutt henne. Vi kunne tvunget henne over på trygd. Vi kunne mobbet henne unna. Men fordi vi beholdt henne i arbeidslivet så gikk det altså bra med lille G.

Kanina sa for 15år siden:

:skuffet: hvorfor skal det gå utover akkurat jobben at man blir banka hjemme?

:dulte: Veldig fine innlegg, SF!

Slettet bruker sa for 15år siden:

:takker:

Maz sa for 15år siden:

Takk for at du påpekte dette, det fikk meg til å lese på nytt og jeg er mildt sagt sjokkert over nivået av arroganse og ufinhet.

Jeg har egentig ikke hatt noe i mot karendsager, men i det jeg leste nå dukket det opp et argument som jeg ikke hadde tenkt på. De store fagforeningene får jo dette på plass i tariffavtalen i første forhanding. Så da gjelder det bare de svakeste. Hva er da vitsen?

safran sa for 15år siden:

oslo78 sa for 15år siden:

Nå har jeg jamen lest HELE diskusjonen...og tenkt mye. Dette er en problemstilling som ikke har noe enkelt fasitsvar i mitt hode.

PROBLEM: De offentlige utgiftene kommer til å bli for store sett i forhold til inntektene når olja tar slutt. Vi har også for lite arbeidskraft ettersom eldrebølgen slår inn over oss. Siden så mange er utenfor arbeidslivet (sykemeldte, ufør, pensjonerte, barn, osv), blir det fryktelig få som skal arbeide og passe på alle de som ikke er i arbeidslivet samt betale skatt. Vi må importere arbeidskraft siden vi ikke har nok arbeidskraft i form av egen befolkning. Denne arbeidskraften har også rettigheter i forhold til velferdsgoder.

LØSNING: Vi må få flere inn i arbeidslivet. Det vil si færre mennekser TOTALT utenfor arbeidslivet. Kanskje vi må gå senere ut i pensjon. Mindre sykefravær. Færre på uføretrygd. Starte å jobbe tidligere.

DISKUSJON: Hvordan skal vi få flere ut i arbeidslivet uten å ramme de svakeste, uten at noen får redusert livskvalitet, uten å ta fra folk valgfriheten, uten at antall år som pensjonist blir redusert, uten å presse noen, uten å ramme barn og unge med syke foreldre, uten å påføre ansatte på arbeidsplasser ekstra belastning ved å jobbe sammen med mennesker som er mye borte fra jobb, osv.

JEG VET IKKE! Men jeg tror en kombinasjon av mange tiltak må til. Å få folk friske er selvsagt lurt. Men må alle på uføretrygd virkelig være uføretrygdet, eller kunne omskolering vært brukt i større grad? Må man virkelig være borte fra jobb 48 timer etter omgangssyke (som det jo stadig hevdes her inne, men som jeg ikke opplever i arbeidslivet) eller kan man hindre smitte ved god hygiene? Kan vi få til en holdningsendring slik at ikke kvinner (i stor grad kvinner) føler at man MÅ ha et prikkfritt hus i tillegg til å være småbarnsmor og jobbe fullt? Skal jobben lide for at man har tatt på seg altfor mye oppussing i en periode hvor man egentlig ikke har ork til det? Osv, osv.

Noe MÅ gjøres med PROBLEMET. Men hva - det var det da!

rine sa for 15år siden:

[quote=kie;2060573]Herfra

Det du sier her er sant. Jeg mener likevel at det er skummelt at en så alvorlig beskyldning som mobbing faktisk er, blir misbrukt av så mange. (Jeg snakker fremdeles om voksne.) Men, klart, det må ikke bli sånn at de som virkelig blir mobbet ikke tør å si fra, det ønsker ikke jeg heller. Kanskje litt kursing sånt hadde hjulpet. Hva er mobbing? Hva er en konflikt? Hva er bare rett og slett en helt normal bedritten dag på jobb? :vetikke:

Nettopp fordi lærere til stadighet blir dratt fram som en yrkesgruppe som har det spesielt tøft på jobb, mener jeg at mange sutrer, ja. Du spør om jeg tror det. Nei, jeg tror det ikke, jeg vet det. Man skal ikke finne seg i alt som lærer heller, men når jeg kjenner til lærere som sutrer (og blir sykemeldte, fordi det var dråpen, liksom,) fordi de fikk undervisning siste time fredag- i år igjen! Siste time fredag varer til 14.30 :snill: mener jeg at jeg kanskje har litt mer inside-iformation enn det du har.

SF: En kvinne som blir banket er pr.definisjon en person som har vanskelig for å sette foten ned. (I og med at hun fremdeles blir hos mannen sin, mener jeg.) Jeg tror ikke et slikt menneske er den første som kommer opp i konfliktsituasjoner i arbeidslivet, her snakker vi nok om en som finner seg i det meste, dessverre. Ellers synes jeg du har utrolig søkte problemstillinger. Det blir vanskelig å diskutere når du kommer opp med de mest tårevåte, rørende, men dog i aller høyeste grad fiktive problemstillinger med en gang noen ymter frampå å skru velferdskranen bittelittegranne igjen. Snyltere irriterer meg litt, men argumentasjonen din irriterer meg mer. Du tar utgangspunkt i at de fleste er syke, og at løsningen må være å finne ut hvorfor de er det og ta det derfra. Jeg vil også finne ut hvorfor folk er syke og prøve å få de syke fortest mulig i jobb igjen. Hvorfor så mange er "syke", trenger vi ikke forskere eller leger til å finne ut. Grunnen til all "sykdommen" er at det ikke lønner seg å være i arbeid i Norge. Det spiller ingen rolle økonomisk om man er i senga eller på kontoret. Det må gjøres noe med, og det er meg i grunn knekkende likegyldig hvordan det løses, men jeg synes virkelig problemet fortjener å bli tatt på alvor.

Slettet bruker sa for 15år siden:

Du tar konkret og faktisk totalt feil i dine antagelser her.

Det er heller ikke fiktivt at svært mange blant oss har belastninger i livet som i perioder kan være tøffe.

rine sa for 15år siden:

Å...kom du med en historie fra virkeligheten igjen? Mange har belastninger i livet som kan være tøffe, det er det ingen tvil om. Spørsmålet er vel om det er det offentlige Norge sin oppgave å finansiere alle disse belastningene. Kanskje vi kunne snu hele disksusjonen på flisa og dra fram alle de tragiske historiene fra offentlig skole og helsevesen? Foreldre som sliter med å få hjelpe til funksjonshemmede barn, elever som får lutfveisinfeksjoner av mugg i klasserommene fordi kommunen bruker opp altfor mye av pengene på voksne som mener de har rett og krav på full lønnskompensasjon i alle tenkelige og utenkelige motgangssituasjoner her i livet. Jeg kjenner mange slike historier, og de er heller ikke fiktive. Mange lider pga den ordningen vi har i dag også, SF, det kan virke som om du ikke helt klarer å se den siden av saken?

Teflona sa for 15år siden:

Nettopp fordi lærere til stadighet blir dratt fram som en yrkesgruppe som har det spesielt tøft på jobb, mener jeg at mange sutrer, ja. Du spør om jeg tror det. Nei, jeg tror det ikke, jeg vet det. Man skal ikke finne seg i alt som lærer heller, men når jeg kjenner til lærere som sutrer (og blir sykemeldte, fordi det var dråpen, liksom,) fordi de fikk undervisning siste time fredag- i år igjen! Siste time fredag varer til 14.30 :snill: mener jeg at jeg kanskje har litt mer inside-iformation enn det du har.
skrev rine

Sagt det før, du må jobbe i en veldig spesiell kultur.

rine sa for 15år siden:

Det tror jeg ikke.

Teflona sa for 15år siden:

Du tror det er normalt, da? At skolen som arbeidsplass har dette problemet?

Slettet bruker sa for 15år siden:

Har jeg noensinne gitt uttrykk for noe som helst annet enn at jeg ser det hensiktsmessig å få folk ut i jobb? :undrer:

Har jeg ikke skrevet ørten innlegg i denne tråden for å redusere kostnadene til sykelønn? Men at det er et poeng at det går an å gjøre det på en positiv måte. Som vil sørge for at syke får det bedre også - fremfor å gå løs på dem?

Jeg har store problemer med å forstå hvorfor du er så imot å behandle syke og så opptatt av å mistenkeliggjøre dem isteden.

Slettet bruker sa for 15år siden:

Det er virkelig ikke mitt inntrykk.

rine sa for 15år siden:

Eksempelet var tatt fra RL, ja, men selvfølgelig tok jeg det verste eksempelet. :knegg: Alle skoler har nok ikke slike problemer, men alle har nok sutrere, tipper jeg. At lærere, generelt, er mer sutrerte (og føler seg mer mobbet) enn andre grupper med lignende arbeidsbelastning (helsepersonell, politi) er jeg helt overbevist om. (Pokker, nå får jeg pepper i pedagogforumet igjen..:knegg: )

Jeg er ikke imot å behandle syke mennesker, men all den tid denne tråden handlet om sutrete nordmenn, har jeg null tro på at dine forslag om å behandle dem som syke kommer til å hjelpe på syketallene.

rine sa for 15år siden:

Hvor lenge hadde du jobbet i skolen sa du? :undrer:

Slettet bruker sa for 15år siden:

Greia er at man da ihvertfall får gjort noe for de som virkelig er syke. Det sparer penger det og. Og når apparatet er på plass så de som virkelig er syke er ivaretatt så er det også lettere å gjøre noe med de som ikke egentlig er syke. Da vet man mer om hvem de er. Da kan man også se på hva som er greia med disse. Om de har et rusproblem så kan man bedre identifisere dette når vi faktisk kan behandle det hvis det bare er en vond skulder - og det viser seg at det egentlig ikke var skulderen som var greia.

Jeg kan for eksempel godt se at det kan være smart med en gradering. Dersom du er sykemeldt og ikke følger opp det opplegget legen foreskriver så reduseres sykepengene. Har du vondt i armen så må du faktisk jobbe med å ikke ha det mer. Du må legge frem kvitteringen på at du har vært og trent sammen med kravet om sykepenger. For eksempel. Men jeg mener at det er avgjørende å ha noe å tilby. Det er bare tull å ha folk gående og bli sykere og sykere, klage på at de koster penger og samtidig ikke tilby dem noe så de blir bedre.

Slettet bruker sa for 15år siden:

Det sa jeg ikke. Jeg sa at det var ikke mitt inntrykk at det var vanlig at lærere sykemelder seg fordi de er misfornøyde med timeplanen.

Nessie sa for 15år siden:

Jeg kjenner at jeg er både sjokkert og litt stum her jeg sitter, uten evne til å si noe særlig fornuftig i grunn. En :blomster: til safran, kie og Smilefjes iallefall, det er sikkert.

Jeg tror forøvrig at (vi) de med usynlige plager kanskje ville plagdes enda mindre om vi slapp slike holdninger som Rine viser i denne tråden. Om vi slapp følelsen av å måtte forsvare sykdommen vår hele tiden. Det er faktisk både vondt, slitsomt og frustrerende. Og jeg tror mange bruker lang tid på å tørre være sosial, og jeg tror mange gjemmer seg inne selv på en god dag, i frykt for hva andre måtte tro. Og dessverre er det mange "Rine" der ute.

Nessie sa for 15år siden:

Jeg skulle forresten gi rine en rød prikk, min første ever, og så klarte jeg gi en grønn. :dåne: :mumle: :dramaqueen:

Slettet bruker sa for 15år siden:

:grineler:

Nessie sa for 15år siden:

:snurt:
Hey! Jeg er jo ikke vant med å gi rød?! :o
Og dessuten ser jeg på NM. :p

Men nå har jeg jo sagt at jeg syntes hun fortjente en rød.

Slettet bruker sa for 15år siden:

Det er verre skjebner enn å ikke klare å dele ut tyttebær. :nemlig:

:rofl:

Nessie sa for 15år siden:

Dessuten har jeg tatt 2 paracet og 1 pinex forte pga smerter, så jeg er i grunn dopa. :p

Slettet bruker sa for 15år siden:

:nemlig: :dakars:

Billa sa for 15år siden:

Dette synes jeg er et godt poeng. Spørsmålet blir til slutt, hvor mange "only in it for the money"-syke har vi råd til?

Og, når vi vet at Norge har en av verdens beste sykelønnordninger og i tillegg har en enestående stor del arbeidsføre mennesker som får støtte fra staten. Er det NOEN som ikke tror det har en sammenheng?

Klart, det blir vel sånn i verdens beste land å bo i. Antallet "Hva har jeg krav på" - tråder slår antallet "Hva kan jeg bidra med" - tråder langt ned i støvlene, dessverre...

Vi (i det store bildet - ikke bare FP) MÅ finne kollektive riktige løsninger i stedet for å skreddersy incentiver som ikke funker fordi de ikke retter seg MOT det reelle problemet.

Nessie sa for 15år siden:

Men hvis realiteten er at sykefraværet har vært så og si stabilt i 20 år.. Så kan det jo umulig være så ille? Altså. Jeg skjønner at summen som går ut er stor, og at det beste hadde vært om den var mindre. Men det er jo uansett stabilt? :vetikke: Jeg vil også tro at kanskje flere er i arbeid nå enn før, eller? Med tanke på en god del kvinner som var mer hjemmeværende før enn nå, og at det puttes mer inn i statskassa i form av skatt også? (Nå har jeg ingen tall, men dette er synsing).

Billa sa for 15år siden:

Dette er det jeg mener også. Konkret oppfølging med mulighet for å faktisk ansvarliggjøre individet. Ja, du får sykelønn fra NAV, men da kan faktisk din nye "arbeidsgiver" også sette krav til at man er med på å ta tak i situasjonen. I

Jeg humper selv rundt på 2 krykker på jobb om dagen, og det er helt tydelig at de aller fleste (kunder) synes det er i overkant "sporty" at jeg er tilbake i jobb. For meg er det helt vilt at jeg skal være hjemme så lenge jeg ikke har vondt og har en rumpe å sitte på når det trengs.

Nessie sa for 15år siden:

En gang jeg humpet på krykker så fikk jeg ikke dekt drosje til og fra jobb, og måtte holde meg hjemme. :himle: Jeg kunne ikke kjøre, og det gikk ikke kollektivtrafikk dit jeg jobber. Da var det ikke meg det sto på, for å si det sånn.

Billa sa for 15år siden:

Ehem... Har du klarlagt mengden Paracetamol i en dose med legen din?

:nono:

Slettet bruker sa for 15år siden:

Jupp. Det burde jo raskt få dem som vil ut i jobb igjen - så tar vi resten etterhvert og finner ut hva som skal til for å tjene penger til samfunnet på dem også. Vi kan ha mange trinn før vi ender med å bruke dem som brensel.

Nessie sa for 15år siden:

Jeg tok det ikke samtidig altså. :o Men litt for tett vil jeg tro.. :sparke:
Jeg bør holde meg unna Pinex forte. Men jeg hadde håp om å få litt god søvn på formiddagen her, men det gikk skjeis. Og egentlig vet jeg at det er tull, for paracet hjelper ikke det dugg. Men jeg håper alltid. Og Ibux kan jeg ikke ta noe av etter operasjonen.

Billa sa for 15år siden:

Jeg vet ikke om jeg kan kjøre bil (altså, jeg har lappen ;)), men gjør det allikvel. Ble helt sprø av å ikke komme meg ut. Hvis ikke hadde jeg latt jobben betale eller snakket med IA-konsulenten vår. Han pleier å være raus når det gjelder sånt, og nå er det også på sykmeldingsblanketten et sted hvor legen kan krysse av for behov for transport :)

Elegant er det ikke, men det er jo en veldig "ice breaker" i forhold til kunder da, når jeg humper/snubler/hinker meg fram for en reseptkontroll :D

Billa sa for 15år siden:

Tipper de må tørke en lang stund også, før de ville være noe å putte på peisen :gruble:

Nessie sa for 15år siden:

Lurer forøvrig på om det er større skilsmisseprosent blant eksteskap der den ene parten er kronisk syk eller lignende? :undrer: Min mann må takle mye, og jeg vet jommen ikke om jeg hadde taklet det like bra om det var omvendt. :sparke:

Teflona sa for 15år siden:

Javel, da hjelper det vel ikke at jeg aldri har vært borti en eneste kollega som har dratt frem mobbe-kortet? Tror det er en del som har følt seg urettferdig behandlet av ledelsen, men de har da aldri kalt det mobbing, og ikke har jeg opplevd at de har blitt sykemeldte, heller.
Jeg har vært lærer siden 1992, holder det?

oslo78 sa for 15år siden:

Jeg blir matt, Rine! Du klarer å dra fram de sutrete kollegaene dine i HVER ENESTE tråd hvor det er mulig. Det hjelper jo heller ikke at jeg forteller at jeg aldri har vært borti en eneste kollega som du skisserer, for da får jeg jo bare høre at det tror ikke folk på.

Selvsagt er det helt bak mål å bli sykemeldt fordi man ikke får timeplanen som man vil. Like bak mål er det når politiet blir sykemeldt i hopetall pga en arbeidskonflikt.

Men det var vel ikke hvilken yrkesgruppe som sutrer mest vi diskuterte her?

ming sa for 15år siden:

Deja vú!!! :knegg:

Og jeg har fortsatt vært borti et par lærere som syter, men mitt inntrykk er nå som før at det handler om personlighet mer enn utdanning. Og at lærere i all hovedsak er positive mennesker som tar en utfordring på strak arm.

Men det var ikke det vi diskuterte, nei. :fnise:

kie sa for 15år siden:

Tja. Med en pedagogfamilie, hvorav en er leder med personalansvar og ansvar for vikarinnkalling etc., så vet man da litt om hvordan ståa er. Selv om man kanskje ikke har like mye slarv og baksnakking å referere til.

Enhjørning sa for 15år siden:

Nå ha jeg sittet på fingrene gjennom hele denne diskusjonen, for jeg føler at jeg har personliggjort mer enn nok debatter av denne typen ( memememe! ), men dette her, rine - det må¨være noe av det dummeste og mest kunnskapsløse jeg har lest fra din kant.

Jeg er en av dem som har "diffuse muskel- og skjelettplager".
Grunnen til at jeg klarer "alt annet" enn å være på jobb, er at jeg får ta "alt annet" i mitt eget tempo, får ta pause når jeg vil, kan legge meg etterpå.
Og viktigst av alt: Jeg samler ofte krefter i dagevis før og etter at jeg skal noe spesielt.
Problemet er at ingen kan se hvor vonde disse "diffuse plagene" er, ingn ser meg de dagene jeg ligger undr dyna og ikke kommer meg opp av senga.
Ingen ser meg de dagene jeg hviler fordi jeg skal på ridekurs i helga.
Ingen ser meg når jeg sover en hel dag fordi jeg var på langtur i bil dagen før.

Og om det er slike holdninger [som du gir uttrykk for] som er gjengs i samfunnet - ja, da skjønner jeg veldig godt at vi har denne debatten og at det snakkes om utstrakt sutring og snylting på sykelønnsordningen.

Poenget er at det ofte, veldig ofte, er mye mer bak hvert enkelt tilflle enn du tror, rine.
Og etter å ha lest hele tråden tror jeg du trenger en realitetssjekk.

(Og jeg som skulle holde kjeft denne gangen ... :o )

Mrs. Longbottom sa for 15år siden:

Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si til deg jeg, rine, for jeg tror egentlig du vet at du sier ting på en veldig utaktisk måte, som gjør det veldig vanskelig å unngå å bli provosert dersom man ikke er velsignet med god helse. Jeg skjønner at du syns det er kjipt at Olsen nedi veien er sykemeldt pga "stress", og snekrer på huset hele dagen, og fester med gutta hele natten på statens regning, mens du må klippe viskelær i to til elevene, tro meg, jeg skjønner det. Og jeg er enig i det, selvsagt. Det er urettferdig. Men det ville blitt like eitrandes urettferdig om jeg skulle blitt trukket i lønn stadig vekk, evnt skvises over på uføretrygd fordi jeg er så vanvittig uheldig å ha en kropp som ikke vil henge med, som svikter meg gang på gang, selv om jeg trener, følger opplegg osv. Bare at da ville det rammet meg, ikke deg. Er det bedre? For det er sånn det blir, da, at noen må svi, og du vil det skal være noen andre enn deg. Vel, det vil jeg og.

Enhjørning sa for 15år siden:

Og der hadde Safran sagt det jeg mente ja. :flau:

kie sa for 15år siden:

Det er også andre sammenhenger her.

Siden jeg er litt lat i dag, siterer jeg en god venn av meg:

I følge ILO er vi i Norge mest produktive per time.

Jo lenger utenfor man havner, jo vanskeligere er det å komme tilbake. Løsninger som hussalg (noe som både er tidkrevende, ressurskrevende og kan ende med økonomiske tap) og deretter enda dyrere boutgifter pga. leiekostnader, tror jeg vil gjøre det tøffere å komme raskest mulig tilbake i jobb.

Å ha hatt en altfor trang økonomi over tid stjeler veldig mye energi og fokus.

Når man ønsker syke folk raskest mulig friskere og tilbake i jobb virker det ulogisk at man gir dem store tilleggsbelastninger. Sammenhengen mellom dårlig økonomi og dårlig helse trenger jeg forhåpentligvis heller ikke å si noe om?

Sett at 5 av 100 sykmeldte egentlig kunne ha klart å jobbe. Prisen for å få de 5 tilbake i jobb vil da i verste fall forlenge sykdomsforløpet til 95 andre og gjøre disse dyrere på andre måter. Noen vil kanskje falle helt ut og bli permanente stønadsmottakere.

I tillegg må man ikke glemme at også de sykmeldte har vært med på å dra lasset gjennom skatten sin. Med et system som gjør det enda tøffere å være syk, risikerer vi at færre vil kunne dra lasset igjen. Det vil kanskje virke økonomisk lurt fra måned til måned, men jeg vil tro at det blir mange ganger dyrere i lengden. Jeg vil heller at vi betaler noen godt i 3 måneder enn dårlig i årevis. Og gjennom lovverket har vi allerede begrensninger på hvor mye det offentlige skal dekke gjennom sykelønnsordningen.

kie sa for 15år siden:

Der er vi enige.

Samtidig så er det jo nettopp dette vi har snakket om tidligere. I min jobb ville det fungert dårlig å humpe rundt på krykker. I din er det gjennomførbart. Sikkert krevende, men gjennomførbart.

kie sa for 15år siden:

Jeg ville ha kombinert med Ibux istedet. Da får du gjerne bedre og mer langvarig effekt.
Altså inntil 1g paracetamol (f.eks. 1 pinex forte og 1 paracet) + inntil 600mg Ibux/Ibutemin.

Det er i alle fall hva legene jeg har jobbet med pleier å anbefale.

Tillegg: Nå ser jeg at du ikke kan ta Ibux. Har du sjekket om du kan ta Arthrotec istedet? Det gis gjerne til de som ikke kan ta Ibux.

Molo sa for 15år siden:

Det er virkelig ikke der det ligger. Det er så langt beyond dødssliten og luta lei jobben sin. Det er tydelig at du ikke har særlig erfaring med angst og depresjon, som kan få deg til å bagatellisere problematikken på denne måten.

Dette er så viktig. Den dårlige samvittigheten man har for å være sykmeldt er så vanvittig tyngende at man ikke greier å konse på å bli frisk. Går man på butikken er man livredd for å treffe noen kjente. "Jasså? Du er ute, ja? Du ser ikke mye syk ut?" :rine og hennes like-stemme:

Hva er "alt det andre man greier"?
Skal man isolere seg totalt? Er det vegen å gå for å bli frisk igjen? Greier man å gå i butikken, greier man å gå på jobb også. Greier man å besøke venner, kanskje sågar gå ut og ta et glass vin en fredag kveld, greier man å gå på jobb også.

Det er meget mulig, men den er også så mye enklere å bruke for den som har møtt veggen enn å fortelle gud og hvermansen at man er deprimert og sliter med angstproblematikk, søvnvansker, står på antidepressiva, går jevnlig til samtaleterapi etc. Går du gjennom sykemeldingsblankettene til de utbrente, vil de nok ofte inneholde langt flere, og mye tyngre diagnoser, som kanskje ikke alle ønsker å dele, kanskje spesielt ikke med folk som virkelig ikke synes å ha empati what so ever.

Perhonen sa for 15år siden:

www.adressa.no/nyheter/innenriks/article1435302.ece

Kristin Halvorsen mener at mer utdanning vil få ned sykefraværet, og det kan godt være hun har rett i det. Allikevel vil det måtte være noen som gjør de tunge og upopulære jobbene også.
En studie fra Frischsenteret viser at hver 4. arbeidstaker uten utdanning etter grunnskolen blir uføretrygdet i løpet av en tiårs periode. Da blir det kanskje viktig å se på hvordan de videregående skolene er organsisert også, for å sikre at ikke så mange som i dag faller ut av videregående utdanning og inn i et system der de må leve på "møkkajobber" og sosialstønad. Ikke alle er egnet til et langt utdanningsløp med høyskole og universitet. Også alle andre har rett til å bli ivaretatt. Mer yrkesfag og praktiske fag og litt mindre teori kanskje.

Billa sa for 15år siden:

Jeg skjønner at det ikke er mulig å tilrettelegge overalt. Ikke alle kan ha hjemmekontor, ikke alle kan få oppgaver de kan bruke lenger tid en normert på, ikke alle kan jobbe halve dager osv. Jeg synes allikevel det bør være et større fokus på hva man kan få til fremfor å bare konstatere hva som ikke går an som et slags mantra. Der er det imidlertid flere enn kun sykmeldte selv som har et ansvar. Dialogue, som Utenriksminister Støre har så klokketro på ;)

For min egen del er det på ingen måte ideelt å ikke være 100 % frisk i kropp og sinn på jobb, men all den tid jobben er en stor del av min normale hverdag, er det viktig for meg å komme i gang.

Mrs. Longbottom sa for 15år siden:

det tenkte jeg og på. Dersom jeg hadde hatt folk med sånne holdninger på jobben, hadde jeg iallefall ikke hatt noe lyst å fortelle mine diagnoser. Dessuten har man gjerne ikke lyst å snakke så mye om sykdommen sin på jobben (og det skal man ikke være nødt til) og da er det greit å slenge ut en "sekkediagnose" så man kan avfeie hele diskusjonen.

Chablis sa for 15år siden:

:dulte:
Å humpe rundt på krykker i min jobb hadde alldeles ikke fungert.
Fint det fungerer for deg Billa men det er ikke alle plasser det fungerer.

Billa sa for 15år siden:

Jeg skjønner veldig godt at mange synes egen helse er for privat til å dele med hvem som helst. Men, og dette er ganske essensielt, hvis man skal kunne tilrettelegge en arbeidsplass og hjelpe noen tilbake i jobb, er det ganske viktig at man er ærlig i forhold til arbeidsplassen på hvor skoen trykker.

Jeg kan ikke skjønne at noen skal reagere hvis de ser sykmeldte gå på butikken eller gå en tur. Det er da bare bra? Vi ønsker jo alle en mest mulig vanlig (kjedelig) hverdag, bestående av hverdagslige oppgaver og aktivitet. Da tenker jeg at man er på god vei til å kunne utføre arbeidsoppgaver etterhvert også :)

Molo sa for 15år siden:

Og du tror ikke det gjelder de fleste sykmeldte? At jobben er en stor del av deres normale hverdag? Det er ingenting normalt ved å sitte pal hjemme og stirre i en vegg, livet har rast sammen og man lurer på om man noensinne kommer seg ut og virker igjen. Klart det er viktig å komme igang igjen, men jeg tror neppe kutt i sykelønn er veien å gå.

Billa sa for 15år siden:

Såpass innsikt har jeg også, men av og til går det faktisk an å få til mer enn man trodde mulig. DET var poenget mitt.

Billa sa for 15år siden:

Selvsagt, det er jo akkurat det jeg skriver, herregud!

Molo sa for 15år siden:

Helt enig, men igjen, det kan være vanskelig for den det gjelder selv å sette fingeren på hvor skoen trykker også. Jeg tror man kommer fryktelig langt bare ved å ha profesjonelle ledere, som rett og slett vet hva de skal se etter, stille riktige spørsmål, kort og godt ha en personalprofil som skaper trygghet og tillit.

Billa sa for 15år siden:

Sekkediagnoser fungerer dårlig hvis det skal tilrettelegges på arbeidsplassen din for at du skal komme tilbake fortest mulig i jobb.

Molo sa for 15år siden:

Unnskyld. Jeg ble nok litt blendet av trykket du la på for meg.

Billa sa for 15år siden:

Hvis du ikke selv vet hva problemet er, skjønner jeg at det er vanskelig å formidle det videre. Da må det bli litt learning by doing underveis i en slik prosess. Det er ikke lett å være leder alltid heller, når man ikke helt vet HVA man skal gjøre, men min erfaring er at å følge opp sykmeldte, innkalle til møter og evaluere underveis, gjør at sykmeldte også føler at de blir mer deltagende i sin egen situasjon. For de som egentlig ikke VIL tilbake blir oppfølging bare noe mas, men de har jo strengt tatt ikke noe valg.

:masete leder:.

Billa sa for 15år siden:

Det var for å understreke (!) at jeg skjønner at hva som gjelder for meg ikke nødvendigvis er en universell oppskrift på hva som funker for andre ;)

kie sa for 15år siden:

Det er en utrolig bra tankegang. Måtte den etterhvert erstatte "syk = ligge i sengen"-tankegangen en del fortsatt har.

Mrs. Longbottom sa for 15år siden:

Ja, jeg tenker altså i forhold til kolleger.

Billa sa for 15år siden:

I fohold til kollegaer er det jo opp til hver enkelt hvor mye man vil dele. Jeg har egentlig aldri opplevd annet enn at sykmeldte (helt eller gradert) synes det er godt å lufte tankene litt blandt de man jobber med også, men det kommer selvsagt an på hva slags forhold man har i utgangspunktet. Noen er jo dessuten mer private enn andre av natur.

Jeg tror ikke du kommer unna at kollegaer synser om hverandre, på godt og vondt. Det ligger i vår natur som mennesker, tror jeg.

kie sa for 15år siden:

Det er jeg enig i. Men det er ikke alltid arbeidstakers innstilling som svikter. Og når man da virkelig står på, ringer NAV og undersøker om tilretteleggingstilskudd, leser seg opp på IA-avtaler og eksempler på tilpasning, samt har snakket med legen sin. Da er det ganske kjipt å møte null interesse og kanskje også "du bør kanskje finne deg en annen jobb om du ikke klarer denne". På grunn av meget forbigående plager og behov for meget enkel tilrettelegging (kortere arbeidsdager) i en kort periode. Og hvor fastlegen understreker at dette ikke handler om hvorvidt man har helse til å utføre jobben ellers.

Det er mange sånne eksempler der ute også. Ønskesituasjonen hadde vært om det alltid var en slik innstilling som du viser at du har, fra alle parter i enhver sykdomssituasjon. Men det virker som om det sjelden blir slik, dersom man tar med fastlege, NAV, arbeidsgiver og arbeidstaker. Man er heldig dersom både arbeidsgiver og arbeidstaker tenker sånn.

Så en av de tingene jeg synes man kan begynne med er å endre "er du syk så holder du sengen"-holdningen. Bl.a. ved å sette ned foten for baksnakking og slarv om sykmeldte som man har sett "klare alt mulig annet". For meg betød det mye at en (dessverre midlertidig) sjef ringte meg opp for å småprate og anbefale en film hun hadde sett på kino. Etter at jeg på siste møte hadde fortalt at jeg ikke turte å gå ut fordi jeg var redd for hva andre måtte tro og at jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg kanskje orket noe uten å klare å jobbe osv. Det å kunne gjøre ting, både lystbetonte men også tøffere ting som trening, var på en måte mye mer gjennomførbart når jeg visste at jeg hadde arbeidsgivers "velsignelse" og at arbeidsgiver ville ta seg av evt. baksnakking dersom en kollega så meg.

Så holdninger er utrolig viktig. Fra alle parter.

Mrs. Longbottom sa for 15år siden:

Det er så, men poenget mitt var; det kan hende at en god del av de som påberoper seg diffuse sekkediagnoser egentlig har en del andre diagnoser som ikke er så lette å snakke om. Dersom man er så lite empatisk som enkelte her fremstår skaper det ikke akkurat et ideellt miljø for åpenhent på jobben.
Dessuten er det stor forskjell på å lufte tankene blandt kolleger og å være 100% åpen om alle aspekter ved sin sykdom. Og da er det lett å bruke slike uttrykk som "sliten", "møte veggen" og "gå på en smell". Men så betyr det kanskje depresjon, angstanfall og nervøst sammenbrudd, men det er så mye tyngre å si at man har.

Billa sa for 15år siden:

Jeg ser den, og som kollega og leder er det viktig at private hensyn skal få være så private som man har behov for.

Når det er sagt, synes jeg det er litt dumt å trekke frem enkelte deltagere i tråden som dårlige kollegaer eller noen man ikke ønsker å møte i jobbsammenheng. Vi (jeg hvertfall) vet fint lite om alle her inne i alle sammenhenger, og selv om noen setter ting på spissen i en debatt som denne, er det unødvendig å gjentatte ganger bruke enkeltbrukere som eksempel på manglende empati og kollegial omsorg. Bare sånn til ettertanke.

Billa sa for 15år siden:

For en utrolig tåpelig lege! Og for en fantastisk fin sjef. Det du skriver skal jeg jammen ta med meg i min jobb også :)

Mrs. Longbottom sa for 15år siden:

point taken, jeg er enig.
det var dårlig dømmekraft fra min side.

Billa sa for 15år siden:

:dulte:

kie sa for 15år siden:

Nei, det var arbeidsgiver som begynte å prate om annen jobb. Fastlegen insisterte på at man ikke bytter jobb for forbigående helseplager. Faktisk mente han at jobben var bra for meg.

Så jeg har opplevd forskjellige typer arbeidsgivere. (Jeg har ikke vært så mye syk, men det har vært utskifting, midlertidige ledere osv.) Alle er hyggelige, altså. Men noen er mer innstilt på tilrettelegging enn andre. Og for en arbeidstaker som gjerne vil gjøre det h*n kan så har det utrolig stor betydning. Når sjefen på forespørsel om tilrettelegging begynner å prate om jobbytte, så blir man i grunnen ganske redd for å pushe videre. For man vil jo ikke fremstå som udugelig bare fordi man er syk i en begrenset periode.

Slettet bruker sa for 15år siden:

Jeg skulle ønske det fantes mange ledere som Billa der ute. Som ser muligheter og bruker velvilje og leter etter løsninger som virker.

kie sa for 15år siden:

Veldig enig. :nemlig:

kie sa for 15år siden:

Denne synes jeg tydeliggjør hvor problemet for mange kan ligge:

Herfra

Noe som igjen viser at kutt i sykelønn kommer til å ramme de som allerede stiller ganske svakt.

Perhonen sa for 15år siden:

Jeg er sykemeldt, aktivt akkurat nå, på grunn av et smertefullt beinbrudd som ikke gror riktig. For meg er det å kunne være på jobb og gjøre noe veldig veldig viktig for min psykiske helse. Lederen min er en fantastisk dame jeg setter stor pris på og som ønsker å legge til rette for at jeg kan ha det slik. Men såvidt jeg har forstått kan man kun ha en aktiv sykemelding for to måneder og så må man ha en annen form for sykemelding, evt 50%. Jeg er slett ikke sikker på at jeg vil fungere i en 50% sykemelding, men jeg må jo prøve. Jeg har en aktiv jobb der jeg går eller rettere sagt skal gå mye. Og jeg vil så gjerne, men når det slik som det er i dag er vanskelig nok å gå ut for å handle mat så undres jeg om det da blir forsvarlig å ha meg "gående" på jobb når jeg feks ikke kan løpe etter barna. Jeg kan jo gjøre mange andre oppgaver. Så hva gjør jeg da. På ortopedisk avdeling sier de at jeg må regne med at det kan ta et år før jeg blir bra. jeg kan ikke tenke meg å være hjemme fra jobben et år. Det går ikke an. Da er det bedre å knaske smertestillende og gå uansett.

For alle de som sliter med å møte veggen.. ja hva er nå egentlig som skjer med en som har møtt veggen? For de som fordømmer noen som har møtt veggen, ja da bør de kanskje tenke om igjen og sette seg inn i hva det er som skjer med noen som har møtt veggen. Hva det uttrykket innebærer. Det er litt mer enn bare det å være sliten. Jeg har vært heldig og aldri vært i den situasjonen, men jeg kjenner flere som har. Og det er ikke bare den enkeltes ansvar, men også ledere og kollegaer sitt ansvar å se til at slike ting ikke skjer. Allikevel er det ikke enkelt å oppdage før det er for sent. Man skal ha god menneskekunnskap for å avdekke slike vanskeligheter før det er for sent.

Molo sa for 15år siden:

:dulte:

Jeg tror som sagt fryktelig mye koker ned til god ledelse. Jeg kan bare snakke for meg selv, men for mitt vedkommende kunne veldig mye av mine problemer vært unngått om folk der oppe hadde sett meg og lest meg.
Istedet satt de der, himmelfallen, da jeg fortalte hva som hadde skjedd med meg og hvor ille det faktisk var. Du? Depresjon og angst? Du?? Jeg var mellomlederen som hadde koll på absolutt alt. At jeg satt på kontoret mitt og grein etter endte konsultasjoner og møter var det ingen som lot til å merke. Jeg har vært med på en gedigen prosess hvor det var prosjekter for absolutt alt, fra hvilke møbler kontorene skulle ha, til hvor stikkontaktene skulle stå. Men å ivareta, veilede og samtale med sine mellomledere var ikke prioritert.

Det endte med at jeg møtte veggen så det sang. Jeg måtte ha medisin for å komme meg gjennom dagen. Medisin for å få sove. Ytterligere medisinering skulle til for å klare skumle ting. Som å hente minsta i barnehagen, f.eks. Jeg hadde vært mye å ha på jobb, hvor jeg skulle ivareta mine ansatte, mine pasienter, samt sitte i sentral rolle i avdelingsstyret.
Lykken er egentlig at jeg vet mange i samme organisasjon som har gått på samme smellen som meg. Det er en fattig trøst, sånn i ettertid.

Jeg kommer aldri til å gå tilbake til jobb igjen. Til det er så altfor mye ødelagt. Jeg har fullstendig mistet troen på meg selv. Jeg var en oppegående person som var godt kjent og verdsatt i miljøet. Nå er jeg en slik en som sitter hjemme og strikker. Etter å ha brukt fryktelig mye tid på å ha dårlig samvittighet og å være trist er jeg nå mest forbannet. Forbannet for at en såpass stor organisasjon skal kunne drive et slikt rovdrift på sine ansatte at de for evig og alltid er ute av yrket sitt.
Jeg anser meg i utgangspunktet for å være en sterk person, men her kom jeg jaggu til kort, gitt.

Veien videre er det ingen som kjenner. Det er nesten det skumleste av alt når det kommer til slik sykdom. Jeg har store planer om å sette meg tilbake på skolebenken. Jeg vil studere noe innen HR. Kanskje idealistisk av meg, men om jeg med min erfaring samt skolering og nødvendig kompetanse kan være en ressurs på personalsiden, så gjør jeg fryktelig gjerne det.

Perhonen sa for 15år siden:

Molo, omskolering er faktisk en vei ut av vanskelighetene, fordi man ofte kan knytte problemer som de du har til nettopp den arbeidsplassen du var på. Jeg og opplevde før jeg ble sendt på yrkesrettet attføring at min gamle arbeidsplass gav meg angstanfall og kvelningsfølelse. Jeg kunne kjøre 4 mil for å slippe å handle der. I dag jobber jeg med noe helt annet,og jeg elsker arbeidsplassen min, og yrket mitt. Men jeg kommer aldri til å glemme hvor vanskelig det var. Og jeg kommer til å ta med meg en ydmykhet i forhold til andre mennesker hele livet.

Maz sa for 15år siden:

Da det er begrensninger på prikker og jeg ikke gidder prikke vilt så svarer jeg på en motatt prikk i tråden.

At jeg ikke fikk med meg fornærmelsen i første omgang kommer av at jeg ikke hadde lest tråden. Smilefjes sitt innlegg fikk meg til å lese, og det er jeg glad for.

Men jeg kan love deg, Rine, jeg prikker på helt selvstendig grunnlag. Jeg synes du er langt mer enn normalt ufin.

Hevnprikker er forresten noe jeg vanligvis hevner på pur F. men det koster for mye å gidde å prikke de jeg må for å få lov.

Molo sa for 15år siden:

Jeg er i prosessen med søknader nå, Perhonen. Det er fryktelig vanskelig, ja, faktisk litt nedverdigende å skulle være på attføring. Grunnen til akkurat det er jo slike tanker man ser blir forfektet i denne tråden.
Jeg var en tøff jente på høyt nivå. Nå er jeg redusert til en som går på trygd. Jeg har aldri tidligere vært sykmeldt så mye som en dag, foruten noen prosenter helt på slutten av svangerskap grunnet blodtrykk, langt mindre gått i terapi av noe som helst slag. Det hele fortoner seg ganske absurd når man er oppe i det. Og det er fryktelig vondt å føle seg mistenkeliggjort. Selv om jeg også skjønner at meningene i denne tråden ikke går på meg personlig, så havner jeg enten jeg vil eller ikke i denne sekken "utbrente".

Perhonen sa for 15år siden:

Det går ikke på deg personlig nei. Men det er viktig å fortelle, og formidle, gi problemet et ansikt. Og problemet med høyt sykefravær ligger ikke i den enkelte, men i et samfunn hvor kravene til effektivitet blir høyere og høyere, på bekostning av mennesker. Og den prisen bør samfunnet være villige til å betale om vi fortsatt skal ha den vekst og utvikling som Norge har hatt. For det er vi arbeiderne som sørger for den veksten, selv om det tar knekken på oss.

En stor klem til deg. Stå på. Du klarer det. :klemmer:

Teflona sa for 15år siden:

Takk, nå lo jeg faktisk høyt her!

Slettet bruker sa for 15år siden:

Tusen takk for at du deler din erfaring. Det du har skrevet om hva du opplevde er utrolig viktig.

Det er lett å se for seg at noen roller kan man ikke ha medmindre man er akkurar sånn og slik som menneske. Går man på attføring etter å ha møtt veggen så er man noe midt mellom lat og persilleblad og slu liksom.

Det er viktig å få frem at arbeidslivet noen ganger er så brutalt og hensynsløst at det knekker totalt en tøffing som ikke har sykehistorie, som er engasjert i jobben sin og sterk og oppegående. En som ikke passer i profilen i det hele tatt.

Det gjør at man bør endre profilen. Da ser man kanskje med større individuelle briller på de som er sykemeldt eller trygdet også. Det er jo ikke sånn at alle som møtte veggen en gang er puslete. Definitivt ikke.

Jeg møtte også veggen en gang for mange år siden. Måneder med jobb dag og natt og for mye ansvar og ikke noe søvn ble for mye. Jeg fikk en kraftig luftveisinfeksjon, dro til legen og ba han ta frem reseptblokka og skrive noe på den som fikk meg til å stå på bena i én uke til for da var prosjektet mitt ferdig. Jeg kom i mål. Så ble jeg syk. Jeg var syk i tre måneder. Jeg holdt ikke på mat. Når jeg hørte en mobiltelefon på tv kastet jeg opp.

Jeg lærte av det. Firmaet mitt lærte også av det. Dermed ble det innført regelverk som sørget for at hviletiden ble respektert og at man får sove selvom man jobber mye. Dermed slapp vi at det endte med at vi mistet arbeidstakere. Og sånn evne til å fange opp hvordan folk har det og tilrettelegge gjør at vi er en bedrift som har lite fravær og som går ganske greit.

Men det er altså ikke bare Pelle Pusling som kan møte veggen. Og det å virkelig møte veggen handler ikke om å være sliten og lei. Det er ikke det samme som å være veldig sliten og lei engang.

Perhonen sa for 15år siden:

Og dette har du så inderlig rett i Smilefjes. Jeg var heldig den gang jeg endte på attføring, fordi kroppen min meldte ifra før hodet ble med. Fastlegen min så før meg selv at jeg ikke ville holde i det yrket jeg jobbet i. Det samme gjorde trygdesjefen i kommunen jeg bodde. Fordel ved å bo på en liten og gjennomsiktig plass. Og det er som du sier, det handler ikke om å være sliten og lei, det handler om å bli oppbrukt. Vi ville aldri i verden behandlet en dyr bil på samme måte som vi behandler oss selv innimellom. Bilen min får nytt drivstoff hver uke, den er jevnlig på service, den blir pusset og vasket. I perioder hvor jeg har jobbet mye har jeg ikke hverken hatt tid eller råd med å ordne meg på håret, og klær trengte jeg jo ikke, jeg hadde jo jobbantrekk. Mat orket jeg ikke, så jeg holdt meg slank og fin. Midt oppe i denne perioden hvor sjefen min så på meg som en maskin skulle jeg takle et samlivsbrudd, pluss en eks som valgte å trakassere meg i den delen av arbeidstiden hvor jeg jobbet alene. Jeg husker jeg tok opp at jeg ikke ønsket å jobbe alene om kveldene av den grunn, pluss at jeg ikke likte å la barna være alene. Til ingen nytte.
Det er mulig det fins mange snyltere rundt omkring, som utnytter lovverket. Men jeg tror det fins langt fler av de samvittighetsfulle menneskene som jobber til tunga henger som et slips. Og ikke bare kvinner, men også mange menn. Særlig i jobber med stort ansvar. Vi burde løftet hodet og tenke oss lenge og nøye om hver gang vi hører om menn i 40 årene som stuper uten forvarsel av hjerteinfarkt. Hvorfor er det slik? Og hvor mange kvinner sliter med hjerteproblemer uten å være klar over det?

allium sa for 15år siden:

www.aftenposten.no/jobb/article3481244.ece

Slettet bruker sa for 15år siden:

:applaus:

Perhonen sa for 15år siden:

Veldig veldig bra måte å ta tak i problemet på. :)

rine sa for 15år siden:

Og takk for den! Du må øve, øve jevnt og trutt, så klarer du nok å gi røde til slutt. Men..ditt første tyttebær? Ever? Vet ikke om jeg skal bli stolt eller skremt...:knegg:

Jeg tror ikke det var jeg som dro fram lærerene, mener å huske at jeg svarte på et spørsmål med et eksempel? :gruble:

Men, nei, det var ikke det vi diskuterte. :humre:

Du tok meg på kornet der, ja. :gal:

Næsj, det går vel "both ways" det der? :vetikke: Mange i tråden jeg synes det er helt OK at jeg ikke er kollega med.

På en måte-ja, men det sier vel også litt at det nå er nødvendig med ekstra motivasjon for å gå på jobb. :vetikke: Lønn og det å bidra til fellesskapet er ikke nok lengre, liksom? Det understreker bare mitt poeng; velferdsordningen er akkurat bittelitt for generøs.

:tadaa:

Teflona sa for 15år siden:

Nå har vel verden forandret seg noe siden grunntanken om "jeg får jo lønn og bidrar min skjerv til fellesskapet" var det viktigste for en arbeidstaker. Jeg hadde ikke giddet jobbet som lærer for lønna, for å si det sånn. Der er det helt andre ting som motiverer, og slik er det nok for mange, spesielt med høyere utdanning.

Jeg tror det er lurt å se på hva ledelsen kan bidra med av forebyggende arbeid, leste et eller annet sted en undersøkelse som viste at det var 2 faktorer som bidro mest til sykefravær, det var fysisk arbeid og lav støtte fra nærmeste leder. (og det var etter at tallene var justert for alder, kjønn, utdannelse osv)

allium sa for 15år siden:

Nemlig, og derfor er det ikke sånn at når man får vanlig lønn selv om man er syk, så finnes det ingen incentiver for å gå på jobb.

Nessie sa for 15år siden:

Jeg har sjelden behov for å gi tyttebær egentlig. Er jeg uenig sier jeg det som regel i tråden. Og kanskje jeg bør fortsette med det. :o

Mrs. Longbottom sa for 15år siden:

Eller arbeidslivet har blitt akkurat bittelitt for tøft. Du forstår vel at det kan gjelde mange selv om du ikke syns det er det?