Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
[quote] Lettere former for angst og depresjon er omtrent dobbelt så vanlig blant kvinner som blant menn, mens mer alvorlige psykiske lidelser er like vanlig blant begge kjønn. - Moderne kvinner har ofte en hverdag som er så full at de ikke får bygget opp tilstrekkelig bufferkapasitet til å håndtere ekstrabelastninger, sier Eva Albertsen Malt, spesialist i psykiatri og forskningsstipendiat ved Psykiatrisk Institutt, Haukeland sykehus, Universitetet i Bergen. Hun råder kvinner til å lære seg å sette grenser, og å ta bedre vare på seg selv for å forebygge psykiske lidelser. [/QUOTE]
Dette fant jeg her: www.sinnetshelse.no/artikler/kvinner_psykiske_problemer.htm
Her kan det høres ut som det er arbeidsmengden som er utløsende. Samtidig sies det jo ikke noe om mannens arbeidsmengde. Er det arbeidsmengden i seg selv, eller er det noe med måten man takler arbeidsmengden. Hva er "bufferkapasiteten"?
Da er du dårlig på å oppsummere, eller dårlig til å forstå hva vi diskuterer. Jeg er forøvrig ikke særlig søt. Aldri vært det og kommer aldri til å bli det.
Gad vite hvordan Norge stiller i forhold til andre land når det gjelder sammenhengen mellom dobbeltarbeidene kvinner, utbrenthet og depresjon, deltidsarbeide, og sykemeldingsrate :gruble:
For det er ingen tvil om at vi har svært gode ordninger for sykemeldinger, og svært gode muligheter for å jobbe redusert uten at det "straffer" seg ift at man mister jobben o.l.
Det har jeg heller ikke sagt. At kvinner og menn er helt like altså. Eller at det ikke finnes forskjeller i sykdomsmønster hos kjønnene.
Men synsing om det svake kvinnesinnet, som jeg anser denne setningen for å være (siterer etter hukommelsen) Mer intrikat hjerne (antyder noe skjørt) som gjør at vi takler stress dårligere = kvinnehjerner takler ikke de normale påkjenningene som menn tar på strak arm.
I statistikkene vil vi jo også finne andre faktorer som gjør sykdomsrepresentasjon hos kvinner og menn ulike. F.eks. at kvinner oppsøker hjelp i større grad for sine psykiske lidelser og andre ting som nevnt over her: Dobbeltarbeidende kvinner, det faktum at det er overrepresentasjon av uføre i lavlønnte kvinneyrker etc. Det er ikke bare kjønnet som spiller inn på resultatene her, men også miljøet og de totale belastningene.
Vi snakker m.a.o. om ett ganske komplekst bilde og ikke noe som kan avskrives utelukkende som kjønnsforskjeller og iallefall ikke kan tillegges at kvinner er det svakere kjønn.
Nei, det hender de rett og slett synes at BMW er en skikkelig støgg harry-bil. :nemlig:
Rent bortsett fra det mener jeg at misunnelsen er en forfærdelig lite sjarmerende egenskap i alt for mange nordmenn. Det og den evindelige sutringen over hvor ille man har det. Mye vil ha mer, tydeligvis.
Les linken, der står det endel om hvordan yrker, samlivsformer osv virker inn på kvinnehelsen. Men lite om årsaker fordi man vet så lite om årsakene. Man konstanterer at det er store forskjeller ,men lite forskning blir gjort på hvorfor.
Noe svar har jeg ikke, men jeg tror med all sannsynlighet at det er en kombinasjon. Jeg vil bare påpeke at jeg ALDRI har kalt kvinner generellt svake og det ville aldri falt meg inn.Jeg mener ikke at kvinner er svakere enn menn, men at vi er forskjellige fra menn er jeg ganske overbevisst om.
Jeg vil påstå følgende, uten å ha noe statistisk belegg for det:
-Det er flere kvinner enn menn som går rundt med dårlig samvittighet i forhold til arbeidsplassen eller arbeidsoppgavene. En (hypotetisk gjennomsnittlig) kvinnelig lærer vil gå hjem med dårlig samvittighet for alle barna hun ikke har klart å hjelpe. Den mannlige kollegaen vil gjøre det han kan, og nyte fritiden sin når arbeidsdagen er slutt.
Dermed vil en 100% stilling for en kvinne oftere innebære grubling og søvnløse netter, mens menn oftere går ut fra at de har klart å gjøre jobben sin tilfredsstillende, og kobler ut hodet når arbeidsdagen er slutt.
I tillegg:
-Kvinner forventes å stille høyere krav til renhold i hjemmet enn menn
-Det er forventet at vi skal være mer opptatt av barnas bekledning
Og jeg vil påstå at dette du nevner her er egenerfaringer og dermed ikke særlig nyttig statistisk.
Min erfaring er stikk motsatt (vi er 2 lærere), det eneste jeg er enig i for eget vedkommende er det med bekledingen til barna. Uten at det dermed er så fryktlig slitsomt.
Jeg stemmer for det siste. :mann bortreist siden mandag som betyr liten vits å legge seg, med påfølgende søvnunderskudd og annet underskudd. Og jeg må gjøre alt i huset og legge ungene selv. :gaah: :
Forøvrig har jeg en Sienna. Og en Porsche. Og en Lotus. Og en Mercedes. Og en Cortina. (og en mann som samler på gamle biler...). :blond:
Dette er din tolkning av det om ble skrevet. Det er du som snakker om det svake kvinnesinnet her, ingen andre. Det at en mannshjerne og en kvinnehjerne muligens fungerer litt forskjellig har ikke noe med at den ene er svakere enn den andre. Jeg syns ikke denne synsingen din bidrar saklig til diskusjonen.
At kvinner takler stress dårligere, er dobbelt så utsatt for depresjoner og angst som menn har en komplisert årsakssammenheng, er det ingen tvil om. Men å avskrive at det også kan ha med fysiske forskjeller mellom mann og kvinne å gjøre syns jeg blir for enkelt.
Sienna er en Toyota, en diiiiiger amerikansk bil. Cortina er en gammel Ford. Som mannen altså har restaurert fra et vrak helt selv da han var 16. :stolt:
Det er jo nettopp det hun påpekte i begynnelsen av innlegget
"Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.
Jeg vil påstå følgende, uten å ha noe statistisk belegg for det:"
Så da blir svaret til deg: Og jeg vil påstå at dette du nevner her er egenerfaringer og dermed ikke særlig nyttig statistisk.
Eller ????
Cortinaen er eh.... gammel. Men vi hadde utrolig mye gøy i den før vi fikk unger. Har til og med klart å få fartsbot i den. :knegg: Nå står den parkert i garasjen til Oldemor - den har verken nakkestøtter eller setebelter, så det utgår å bruke den med ungene.
Men kun for de som ikke har et sånn, hva var det nå? Sparedyr? hjemme. De kan jobbe deltid.
:knegg:
Jeg tror at kvinner kan klare akkurat det de vil klare. Men at noen kvinner rett og slett bare tar på seg et litt for stort ansvar for absolutt alt mellom himmel og jord, og at det er da det skjærer seg (les: de blir syke). Som noen har påpekt - om man skal ha 100% jobb og 100% mann og 2-400% unger, så nytter det ikke å ha et hus på G, unger på ørten aktiviteter, trene tre ganger i uka selv, pleie vennskap og sørge for sin gamle mor. Særlig ikke om man mener at man egentlig er den eneste som kan gjøre alt dette på Den Riktige Måten. Man må rett og slett prioritere. :nemlig:
Jeg er litt usikker på om du du inkluderer meg her, for jeg er ikke sikker på at jeg hører til den gruppen. Jeg vet ikke hva som gjør at det er så store helsemessige forskjeller mellom menn og kvinner, men tallene taler for seg. Det som er interessant og som etterlyses er forskning som kan gi oss svar på hvorfor forskjellene er så store. Jeg tror ikke det nødvendigvis ene og alene bunner i fysiske forskjeller, men også krav og forventninger knyttet til roller, kjønn og relasjoner, samt at medisinsk forskning som tar høyde for at kvinners biologi ifht til hormoner, syklus osv mangler. Medisinsk forskning har nesten ene og alene utganspunkt i en stabil maskulin biologi, noe som kan bety at vi vet for lite om hvordan enkelte sykdommer og tilstander utvikles hos kvinner som har en syklisk biologi.
Det har jeg ikke reflektert over. Jeg vet ikke om forskjellene er tilstrekkelig store til at det skal særbehandles heller. Det som er viktig er respekt for individet og dets helse. F.eks. at ingen skal føle seg presset til å jobbe selv om de sliter psykisk, av redsel for å ikke strekke til. At det skal være akseptert å jobbe mindre, f.eks. ved delvis sykmelding, dersom man sliter. Og dette gjelder begge kjønn, selvfølgelig. Fungerende velferdsordninger burde vel dekke det meste. Samtidig kan man jo stille seg spørsmål om det moderne samfunnet med de krav det stiller til den enkelte (både mann og kvinne) er tilpasset menneskets biologi/vesen. Kanskje burde tempoet i samfunnet skrues ned noen hakk til alles beste. Men det lar seg jo vanskelig gjøre.
Det bør i tillegg være aksept i samfunnet for at ikke alle ønsker å jobbe hundre prosent, uavhengig av kjønn, og at det er forskjellige grunner til at man velger å jobbe redusert.
Nå nevner jo Hattifnatten også at hun ser andre forventninger til kvinners enn til menns arbeid. Så da er vi ihvertfall to mot en. :P
Se der; det var det interessante sprøsmålet.
Blitt sånn. Flink-jente-syndrom. Man oppfordres til å være ei flink og pliktoppfyllende jente gjennom hele oppveksten og skoletida, og så tar man det med seg ut i arbeidslivet.
Jeg er definitivt mer for den løsningen, enn at folk skal ha en 100% jobb som de så sykemeldes x antall prosent fra. Altså når vi snakker om folk med varig nedsatt arbeidsevne, ikke folk som er syke en kortere periode. Det blir noe helt annet.
Jeg leser ikke dette som misunnelse, ElinM, men mer som omsorg og engasjement for at kvinner skal tenke langsiktig og være i stand til å klare seg selv. Flott kampsak, og jeg er helt enig! Men for meg blir innlegget også en salig blanding av ytterpunktene. Ja vi har tatt en felles beslutning for familien, og jeg jobber redusert. (Jeg kunne ikke drømme om å ta en slik beslutning alene, den må vi ta sammen.) Ja, vi er fullt klar over at vi er enormt priviligerte. Nei, jeg gir ikke f.. i forsørgeransvar og nei vi vasser ikke i penger.
Er det noe jeg har snappet opp her på FP så er det leveregelen om at ALT i mitt liv ikke behøver å være 100%. Jeg prøver ofte å si til meg selv at 80% innsats er nok, det blir veldig bra likevel. Særlig på jobb har jeg dette i bakhodet, og ellers hvor jeg møter samfunnets forventninger. Mange kvinner liker ikke å ha besøk hvis det ikke er pent og rent hjemme, mange av oss tenker dårlige tanker om oss selv, om morsrollen, og kroppen vår, om jobben - fordi vi ikke fikser alt alltid. Hvorfor gjør vi det? Gjør menn det i like stor grad? Jeg påstår nei.
Som jentemamma og lærer må jeg virkelig være bevisst på hvilke holdninger jeg møter jenter med. Hvis jeg hadde møtt forventninger i samfunnet jeg vokste opp om at det er helt greit å ikke være snill, pen og omtenksom alltid - men flott å være egoistisk også - så hadde jeg kanskje valgt et annet yrke? Jeg hadde kanskje ikke hatt et ønske om å jobbe redusert, fordi jeg visste at jeg ville fikse å ha flere -kanskje ikke skinnende - baller i lufta samtidig, men baller som henger sammen?
Jeg fikk lyst til å trekke frem et bra innlegg fra tidligere i tråden. Det siste avsnittet er vel egentlig det vi diskuterer? :lyspære: Er vi som er hjemme/jobber deltid med på å undertrykke kvinnegruppen som helhet? Eller er det ok at vi tar vårt valg fordi vi er priviligerte som kan?
Jeg mener at jeg som kvinne, og vi som familie, må få lov til å ta et slikt valg som angår oss, et valg om vår livskvalitet og vår tid. Samtidig utelukker ikke det at jeg ser at det er mye å jobbe med når det gjelder forventningene til hva en kvinne skal være i samfunnet. Jeg mener at det ene ikke nødvendigvis er ødeleggende for det andre så lenge man er bevisst om følgene det økonomisk innebærer og for rollene i familien.
(Sidespor: Og hva med de som ikke jobber deltid men som i stedet ansetter en au pair? Som kanskje drar fra sine egne barn for å tjene penger? Er dette med på å opprettholde kvinners status og rettigheter i Norge, men kanskje ikke i verden? )
Jeg tror ikke kvinner tåler mindre stress enn menn. Men jeg tror kvinner pålegger seg mer stress enn det menn gjør, og der må vi bli flinkere til å ha en "det ordner seg"" holdning, i stedet for å bekymre oss for alt mulig. Jeg kjenner flere som bekymrer seg for alt de skulle ha gjort hjemme når de er på jobb, og alt de skulle ha gjort på jobb når de er hjemme. Det har ingenting med samfunnets forventninger å gjøre, det handler om deres egne forventninger til seg selv.
Det er ikke rart at man blir utbrent og stresset hvis man aldri slapper av. Der tror jeg vi har mye å lære av menn. Vi må lære å fire på krava, og vi må lære at alt pleier å gå bra til slutt.
Veldig viktig sidespor! Jeg synes det er veldig mye problematisk med au pair-ordningene. Jeg regner med at Cille henviser til at mange av de som jobber som au pairer må dra fra egne barn for å tjene penger, og ikke at norske mødre og fedre ansetter au pairer for selv å kunne gjøre det. Det er dessverre veldig mange eksempler på barn som blir etterlatt med for dårlige omsorgspersoner i hjemlandet og som blir skadelidende fordi foreldrene ønsker eller ser seg tvunget til å ta arbeid i utlandet enten som au pairer eller som bygningsarbeidere, servicearbeidere osv. For disse foreldrene som gjerne vil gi sine barn et bedre økonomisk fundament enn de selv har, utdanning osv kan man virkelig snakke om å være fanget mellom a rock and a hard place. Og igjen blir det tydelig for meg hvor vanvittig priviligerte vi tross alt er i Norge. I mange land tror jeg man ville ha oppfattet hele denne tråden som både kvalmende, latterlig og totalt uforståelig... (Det betyr jo ikke at ting ikke kan bli bedre også her.)
Nettopp. Jeg har til nå ikke hatt en eneste mannlig kollega som har blitt utbrent av jobben. Kvinnene blir det i søkk og kav, og slett ikke bare de som er småbarnsmødre. Det er ikke tvil i min sjel om at flere kvinner enn menn lar seg stresse, og at de har mye høyere krav til hvordan ting skal være både på jobben og hjemme. Jeg sier ikke at vi er slik fra naturens side, eller at alle kvinner er slik. Jeg slår bare fast at det er slik, uten at jeg kan si så mye om grunnen. Skjønner ikke hvorfor dere blir så sinte når noen trekker fram akkurat den siden av saken? :gruble:
Og så tror jeg faktisk en god del kvinner er misunnelige på de som har råd/tid/lyst/ er politisk ukorrekte nok til å være hjemme lenge med barna. Å være økonomisk uavhengig og å ha en interessant jobb er kjempeviktig, men jeg må ærlig innrømme at jeg skulle ønske det gikk an å få begge deler.
Etter å ha lest tråden har jeg for øvrig kommet fram til følgende konklusjon om hva som er best for barnet:
-Mest tid med far
-Lite tid med begge foreldrene
-Influensa eller vannkopper.
-Mest tid med mor.
Sorry, men jeg blir bare litt fjasete og :rolleyes: når diskusjonen tar helt av slik jeg synes den har gjort i en_del_ innlegg sidens sist jeg kikket innom. Jeg synes bare det blir helt rart når folk ikke evner å se at det å være hjemme og la barna få en litt mer avslappende tilværelse (mor eller far, samme det) faktisk er en Bra Ting. Det er ikke bra for samfunnet at det alltid er mor som gjør det, men at noen tar seg tid og råd er i det minste bra for barnet, eller?
Milfrid rødprikker med kompliment. Det er juks. :overlegen: :hevnet seg:
Altså - jeg er ikke misunnelig på de som kan jobbe deltid. Til tross for at jeg selv ikke kan det - fordi jeg har organisert mitt liv annerledes.
Poenget mitt er at de som kan velge å jobbe deltid uten at mannen jobber seg til døde og uten at de trenger gi avkall på noenting virker helt verdensfjerne på meg. Ok - det er noen som kan det, men disse er da virkelig ikke normen. Normen er at de fleste i dette landet har temmelig normale lønninger. Og en slik normal lønn holder ikke til å forsørge seks mennesker med fritidsaktiviteter og det hele - det er rett og slett ikke nok penger. Så kan man si at penger ikke er viktig så mye man vil - men når man mangler penger til elementærting så er det ikke mer å diskutere - penger ender opp som et av de viktigste behovene man da har.
Om man velger bort å eie luksushytte for å heller være hjemme og ikke jobbe - greit. Men da må man innse at man er i en gruppe med bedre råd enn folk flest og slutte å late som om de valgene man selv tar rett og slett er tilgjengelige for folk flest.
Men tenk på neste generasjon - hvordan ønsker vi at det skal være da? Ønsker vi at våre sønner skal velge hjemmetilværelse i like stor grad som kvinnene? Ønsker vi lik lønn for likt arbeid?
For mitt vedkommende så ønsker jeg det, men jeg ser ikke hvordan vi skal klare å komme dit når nesten ingen i dag er villige til å ta utradisjonelle valg for å bryte et mønster. Alle man diskuterer dette med har de besteste argumentene for at det er kvinnen i familien som jobber deltid. Og når jeg leser vurderingene i mange av innleggene i denne tråden skinner det tydelig gjennom at det hos mange ikke er vurdert engang at mannen kan være den som jobber deltid. For det ligger i kortene at det er det kvinnen som gjør.
Jeg har jobbet deltid, og jeg kunne hatt råd til det igjen, (ser ikke poenget nå som jeg har store barn) men vi har ikke hytte på fjellet, to biler, eller stadige helgeturer hit og dit. Det handler om prioritering. Selv om jeg vet at ikke alle har råd til å prioritere, så har faktisk veldig mange det.
Sjølv om dei fleste må gi avkall på noko dersom minst ein av dei voksne skal jobbe deltid, så treng det ikkje vere essensielle ting.
Dersom vi hadde kjøpt eneboligen som vi i følge banken har råd til og hadde kjøpt ny bil hadde vi ikkje hatt råd til redusert stilling. Men vi har valgt å droppe enebolig og køyrer rundt i kvar sin 96-modell Toyota Corolla. Og klærne kjøper vi på H&M, både til voksne og barn. Vi har heller ikkje Playstation, Xbox, Ipod og alle mulige andre duppedingsar. I år er første gangen eg kjøpte meg ein mobiltelefon som kosta meir enn 100 kr. I og med at vi aldri har vore vant til noko anna kjennest det heller ikkje ut som om eg gir avkall på noko.
Derfor har vi om eit par år råd til at ein eller begge jobbar deltid, sjølv om inntekta vår er omtrent på gjennomsnittet. Bruttoinnteka for husstanden vår er i dag 780 000. Det er ok, men ikkje kjempehøgt for ein husstand med to voksne i full jobb. Gjennomsnittlig bruttoinntekt for ein voksen person over 17 år var 345 000 i 2008. Eg håpar jo at bruttoinntekta vår skal krype opp mot 900 000 når eg er ferdig med dr.grad. Med utenlandstur annakvart år i staden for kvart år trur eg vi skal klare fint at minst ein av oss har 80% stilling.
Eg veit at eg er priviligert dersom eg samanliknar meg med f.eks aleinemødre, men vi er absolutt ikkje rike. Og bortskjemt er eg i alle fall ikkje.
Helt på linje med Rine her. Det er veldig mange i Norge som KAN prioritere. Og det er ikke bare de med millioninntekter. Noen klarer å fore hele familien på 3-4000 i mnd, da har de 5000 mer å rutte med i måneden enn meg. Det er en 20 % stilling, det. Hvis vi hadde valgt å kjøpe et hus til en million mindre; 5000 til i måneden, og 20% til ned i stilling. Det er ikke alltid snakk om å gi avkall på livsnødvendige saker, men å prioritere fritid framfor (unødvendig) komfort.
Nei, det er ikke ALLE som kan gjøre disse prioriteringene, men ganske mange par med normale inntekter kan fint leve på en lavere totalsum enn de gjør i dag. Hvis de velger å gjøre det, så ser ikke jeg helt problemet med det. Problemet oppstår idet de velger at fruen skal være den eneste som går ned i lønn, uten å reflektere noe mer over det.
Og det er en nyanseforskjell på at en med doktorgrad jobber 80 % og på at 40 % av alle kvinner i arbeidsfør alder (tall fra hukommelsen) jobber ingenting eller bittelitt.
Men eg har inntykk av du ikkje syns det er ok at kvinner jobbar 80% heller. Og dr.graden min er vel irrelevant så lenge eg ikkje tjener meir enn ein sjukepleier(inkludert tillegg)
Det jeg har noe imot er at kvinner ikke ser til å være økonomisk likestilte.
Dersom en kvinnelig tannlege bor sammen med en mannlig vaskehjelp så er disse økonomisk likestilte dersom hun jobber deltid også. Hun er dermed ikke avhengig av mannen sin økonomisk. Og han trenger ikke gi fra seg familielivet sitt for å jobbe ekstra fordi hun ikke vil jobbe fullt.
Dersom en mannlig elektriker bor sammen med en kvinnelig frisør og de har normal bosituasjon og forbruk så må han jobbe ekstra dersom hun skal jobbe særlig redusert. Det er ikke greit når det blir en trend i samfunnet at denne løsningen velges.
Jeg er ikke SF, men vil svare allikevel. For min del er det mye mer greit at Trude i nr 22 jobber deltid den dagen det er like sannsynlig at Truls i nr 28 også gjør det.
Akkurat dette er eg heilt einig med deg i. Det ville aldri vere aktuelt for oss at eg skulle redusere stillinga mi dersom det medførte at pappaen måtte jobbe ekstra. Eg har ei veninne som har valgt ei slik løysing og likar det ikkje. Ikkje nødvendigivs av likestillings-grunnar, men eg ser at det ikkje er bra for barna. Sønnen i huset er veldig underernært på pappa-kontakt i periodar. Pappaen er veldig tilstades når han først er heime, dvs i helger og feriar. Då er han veldig flink til å finne på ting med barna. Men eg syns ikkje det er nok. Livet består mest av kvardagar og barna behov for like mykje kontakt med mor og far.
Men jeg syns man helt fint kan være økonomisk uavhengig dersom man tjener mindre enn mannen også - jeg tjener f.eks. litt over halvparten av sambo (jeg jobber 100%), men jeg skulle da klart meg alene også - selv om jeg måtte prioritere litt annerledes. Vi har forsikringer som gjør at dersom en av oss skulle dø har den andre råd til å bli boende der vi bor. Dersom han finner seg en annen måtte jeg nok flytte, men jeg hadde fint hatt råd til en leilighet stor nok til meg og ungene. Jeg tjener nok til mat (men restaurantbesøk måtte nok nedprioriteres), fritidsaktiviteter og det nødvendige av klær og leker.
Ja, jeg hadde nok ikke hatt råd til å jobbe 50%, men det gjør jeg jo ikke heller. Poenget mitt var bare at man kan fint være økonomisk uavhengig dersom man tilfeldigvis tjener mindre enn mannen, så lenge man har råd til å forsørge seg selv.
Man kan jo flytte til en billigere leilighet i samme område - trenger ikke nødvendigvis flytte landet rundt for å finne noe billigere enn det man har.
Det går vel mest på prioriteringer om man klarer å forsørge seg og barna eller ikke.
Jeg klarte fint å forsørge meg og barnet mitt på den lille lønnen jeg fikk da jeg var alene.
Selv om det ikke ble dyre ferieturer så led vi ingen nød.
Om man som frisørdame gifter seg med en eiendomsmegler med litt suksess og bosetter seg i Bærum så vil etterhvert frisørlønnen se såpass stusselig ut at det ser deilig ut å droppe den. Årene går og mulighetene for en rask retur til arbeidslivet reduseres kraftig.
Så ryker ekteskapet.
Etter dagens lovgivning vil ikke denne damen kunne flytte til et sted hun har råd til å bo med barna sine uten at mannen skal ha frist til å gå til rettslige skritt for å stoppe henne.
Smart situasjon å være i? Nei. Jeg syns ikke det. Ikke vil hun ha råd til advokat heller - og for å se barna sine må hun altså klare å bosette seg noenlunde i det samme strøket som hun bodde før.
Nei, men dersom hun hadde beholdt den frisørjobben kunne hun fortsatt vært økonomisk uavhengig, selvom hun tjener mye mindre enn mannen. Nå har jeg ikke peiling på den nye barneloven, men den kan da ikke kreve at man bosetter seg i samme gate som man bodde før? Det finnes billige leiligheter i Bærum også, om ikke på beste østkant.
Og derfor bør man ikke bosette seg i Bærum i utgangspunktet. :nemlig:
Det som er problemet i denne diskusjonene er at mange likestiller det å tjene godt, være økonomisk uavhengig og jobbe 80 %, med det å jobbe svært lite/ikke noe og være økonomisk avhengig av mannen. Dette er to svært forskjellige situasjoner. Jeg syns også det eksempelet du kommer med her er en uheldig og uklok situasjon.
Jepp - godt skrevet. Jeg blir helt matt når en prøver å skylde på at kvinner tåler mindre o.l - det hender rett og slett at kvinner bare følger strømmen uten å tenke seg om, og det bør en snu på. Slik at det ikke blir opplest og vedtatt at kvinner kan redusere stillingen sin og bli forsørget, mens menn kan det ikke.
Jeg har selv jobbet redusert (vi hadde ikke full barnehageplass), og det uten at jeg hadde særlig lyst. Men i og med at mannen hadde like lite lyst som meg og han tjente mest, så ble det sånn. Og jeg reflekterte faktisk ikke så mye over det før mange år etterpå.
Men da spiller det jo ingen rolle hvor mye mannen tjener? Da er man ikke økonomisk uavhengig hverken med en eiendomsmegler fra Bærum eller med en jordbær-selger mann. Det kan jo like gjerne gå skeis med sistnevnte?
Om man er økonomisk uavhengig eller ikke kommer ikke an på hvor mye mannen tjener, det kommer an på om man kan leve på den lønna man har eller ikke.
Men nå sier du ikke noe om det å jobbe redusert. Det du sier nå er at frisører og sykepleiere ikke kan være økonomisk uavhengige eller klarer seg uten en partner, og følgelig er dette uegnede jobber for kvinner? Nå er vi vel over på en litt annen diskusjon. Hvilke yrker bør ikke kvinner ha for at de skal tilfredsstille deres krav til selvstendighet?
Her hadde diskusjonen jammen blitt hetere siden i går. :knegg:
Jeg vil gjerne tilbake til noe flere av dere mener er viktig:
Det er ikke sant at mennene ikke ønsker seg mer tid hjemme. Selv om mannen til enkeltbrukere her inne ikke gjør det, så er tallenes tale ganske klar. Like mange menn som kvinner ønsker å jobbe litt mindre.
Noen få menn gjør det. Mange kvinner gjør det; noen på grunn av helse, studier eller ufrivillig på grunn av lave stillingsprosenter i helsevesenet, SFO e.l.
Men hør da, ref undersøkelsen blant småbarnsforeldre som jeg refererte til i et tidligere innlegg:
Selv om denne undersøkelsen bare viser ønskene bift den arbeidstiden de allerede har, så er det altså omtrent akkurat like mange menn som kvinner her som ønsker å jobbe mindre. Så hvorfor gjør de det ikke?
Jeg synes det er utfordrende å være aleneforelder uten avlastning fra slekt/familie, holde stort og gammelt hus, stor hage, følge opp gammel og syk mor, håndtere en del andre ekstrabelastninger og å balansere alt dette med en 100% jobb. Det er kjipt å måtte styre en del for å komme seg til frisøren, eller at det er lenge siden jeg fikk lest en ordentlig bok. Jeg føler meg ikke lettstresset av den grunn. Jeg vil også ha meg frabedt å ha på meg at jeg på grunn av mitt kjønn er lettstressa. Tvert i mot synes jeg at jeg håndterer mye, og hvis kvinner i vanlige forhold, med vanlige barn, en bestefar eller onkel i nærheten og et relativt nytt og lettstelt hus skylder på at de som kvinner tåler litt mindre og derfor må jobbe redusert, da vet jeg ikke helt om jeg skal frese eller himle. Ikke av deg, Hyacinth, jeg tror ikke du mente det sånn, men uten troverdig og tung forskning bak tror jeg det er greiest om vi holder personlige opplevelser nettopp personlige så lenge annet ikke er dokumentert.
Ev. jobber deltid i mange år mens barna er små mens mannen jobber fullt og mer til. Og så finner mannen en annen. Og kvinnen blir syk og havner på rehabiliteringspenger (nå AAP). AAP av deltidsstilling gir ikke mange kroner inn og man må på sosialkontoret og søke supplerende sosialhjelp.
Fnis. Jeg skal jobbe 40% i høst, forsørget helt av meg selv, men likevel er jeg jo med på å gi kvinner et dårlig rykte hos arbeidsgivere. (Jeg skal studere 100% da, men det teller liksom ikke, det er så lett i forhold til jobben min. :knegg:)
Jeg tror mange artister kunne hatt godt av en manager som "jobbet" litt mindre. :har sett min andel av hysteriske brev og kommentarer fra managere, for så å møte en artist som ikke syns det var så veldig nøye om hånddukene er gule istedenfor sitrongule.:
Men altså: Om man vokser opp med foreldre /en forelder som jobber redusert eller ikke i det hele tatt for å få tid sammen med barna og tid til husarbeidet (som jeg forstår ikke gjøres mens ungene er hjemme eller våkne). Hvor godt forberedt er man når den virkelige verden treffer en med et smell? Jeg vet godt hvor lite arbeid min mann trodde husarbeidet var når vi møttes. Han har nemlig vokst opp med en hjemmeværende mor. Det tok år før han i det hele tatt begynte å gjøre noe som helst av den sorten, og da kun pga. at han hadde vært i permisjon hjemme med barn, og plutselig erfarte at ingenting gjorde seg selv.
Mulig brannbombe: Kan det være en sammenheng her, som går over generasjoner nettopp fordi man som barn ikke ser at dette arbeidet må gjøres? At det ikke gjør seg selv? Og at man, som den svenske(?) undersøkelsen viste plutselig ender opp med nitti timers arbeidsuke, som igjen fører til utbrenthet, som igjen fører til redusert stillingsandel, som igjen fører til osv.osv.
Eller manageren som var helt nazi på at bandet skulle ha fire kasser øl, og når bandet kom så viste det seg at ingen av dem drakk. :knegg: De fikk greie seg med en de kunne dele ut til groupies.
Også er det en vesentlig nyanseforskjell at statistikken vel sier at rundt 40% av kvinner i arbeidsfør alder jobber deltid. Statisitikken sier ikke at de jobber ingenting eller bittelitt, bare at de ikke jobber 100%. Å jobbe 99% er å ikke jobbe deltid.
Barnearbeid er et supert alternativ til deltid, spør du meg. :nemlig:
(Seriøst: Jeg tror vi hadde fått mye bedre hverdager alle sammen om vi senket servicenivået overfor ungene noe alvorlig. Lot dem sykle til fritidsaktiviteter, og ha mye mer oppgaver hjemme. Og, the added bonus: de vokser opp og vet hvor mye jobb det er å holde et hjem i gang og at det ikke skjer av seg selv).
Ja - jeg vil ikke en gang kalle det en brannbombe, men en plausibel forklaring på hvorfor mange par har ulikt syn på når for eksempel kjøkkenet er ryddig og pent.
Jeg ville nok ikke sluttet å jobbe selv om jeg hadde hatt en steinrik mann. Ikke sikkert jeg ville jobbet like mye, men jeg hadde ikke "bare gått hjemme".
Og hus og hjem er begges ansvar like fullt, så jeg hadde ikke godtatt å ta alt husarbeid osv. for det.
Akkurat i dag kunne jeg tenkt meg en steinrik mann - jepp, det hadde vært fint :fjaser:
Det tror jeg også. Curlingbarna får det tøft når de gror til og skal klare seg selv. Eller - må de noen gang klare seg helt selv? Ikke på samme måte som forrige generasjon og de før der igjen måtte tror jeg.
Jeg synes mange her er i overkant strenge med sine medsøstre her altså! (Og jeg har bare skummet tråden, det får være grenser på en måte.) Det er litt snålt, for FP er vanligvis nesten overempatisk til tider synes jeg.
Men når det gjelder å jobbe fullt, pendle, hente/bringe, holde hus og fritidsaktiviteter... det er jo en KJEMPEJOBB. Og krever et organisatorisk hode, og evne til å holde mange baller i luften. Og ikke alle er sånn skrudd sammen vel? Det ligger vel lettere for noen enn for andre, og selv om man selvsagt blir bedre med erfaring og "trening" så er det ALTFOR MANGE SOM SLITER SEG FULLSTENDIG UT I DRIFTEN AV A/S FAMILIEN. Og når de gjør det, og sitter utbrente og punkterte og griner over at alt er for mye, så er det masse masse trøst og empati synlig på FP, merkelig nok. Men om man litt tidligere innser sin egen begrensning, og tilpasser livet og hverdagen slik at ting fungerer bedre, ja da er man bakstreversk og antifeminist og lat og er seg sitt ansvar lite bevisst og bør ta seg sammen og ikke leve i forrige århundre og sånt? Merkelig.
Hvorfor sliter det mer på (mange) kvinner å være fulltidsarbeidende med hjem/familie enn mange menn? Ja, det vet jeg ikke. Stikkordet er nok dårlig samvittighet og manglende evne til å si seg fornøyd med ting som er mindre enn 101% perfekt. Kanskje. Hvorfor er det sånn? Oppdragelse (der må vi fikse neste generasjon bedre enn de generelt gjorde med oss) og likestilling (eller mangel på det). Det er klart ting har bedret seg kjempemye sånn sett; aldri har fedre vært mer aktive på hjemmebane og vært mer "hands-on" med unger og stell. Men så er det alt det andre da... Syke foreldre, syke svigerforeldre... typisk slikt som kvinnene vanligvis følger mer opp enn mennene. Slike ting. Som får kvinner til å føle dårlig samvittighet hvis de skofter på. Og da hjelper det slett ikke at "superkvinnene" klarer det også, på toppen av alt annet. Spesielt ikke når man omtrent er pålagt å sammenligne seg med dem? :undrer:
Og bare så det er sagt, så er det flere grunner til å jobbe deltid/bli forsørget som ikke nødvendigvis kommer frem her. Ikke absolutt alt er like lurt skrudd sammen i dette landet. Og så er det slett ikke alle som er så dumme at de står på bar bakke etter et samlivsbrudd med tap av forsørger. De aller fleste jeg kjenner i slik situasjon har gode, detaljerte avtaler/ektepakter, som også tar høyde for feks tap av pensjonspoeng og sånt.
Poeng til det påfallende i at man gjerne blir oppmuntret til (delvis eller hel) sykemelding for å "ta seg inn", men altså ikke til å gjøre akkurat dette forebyggende grepet.
Men jeg ønsker meg virkelig at det å ta dette forebyggende grepet blir mer et fellesansvar for begge foreldre, OG at man senker krava littegrann.
Missa, selvsagt er det ting som kan bli litt ekstra, og jeg er mer enn enig i at denne diskusjonen ble spiss. Men jeg er også enig i at noe kan være et samfunnsproblem selv om de valgene den enkelte tar er rasjonelle. Det er jo nettopp når rammene rundt er "feil" at "dumme" valg blir rasjonelle. Vi har diskutert litt mye på forskjellige plan her i denne tråden, og det er stor forskjell på å diskutere ut fra om man er blant dem som velger å jobbe litt redusert som alternativ til stadige sykemeldinger (der er jeg litt enig med deg) eller om man rett og slett ønsker seg litt bedre tid til egenaktiviteter og "kos".
Noen velger det, og mens individet personlig har rett til å velge må det også være lov å påpeke at når veldig mange velger det samme begrenser det valgfriheten totalt?
Fnis. Jeg var vel ganske enig med Missa egentlig, så helt uten futt er du vel ikke ennå. Jeg synes bare at det er viktig å kunne diskutere rammene rundt valgene vi tar. Jeg skal selv jobbe redusert i høst, og mener at det er nødvendig og rasjonelt, samtidig synes jeg det er kjipt at jeg dermed bidrar til å forsterke en samfunnstrend jeg ikke er begeistret for. To tanker osv.
Det ligger et visst personlig ansvar i å holde hodet over vannet mener jeg. Og da tenker jeg på hverdagen, ikke unntakstilstander. Flere av damene jeg jobber sammen med klager over at de må gjøre "alt", de smører matpakker til digre unger, kjører og henter overalt, gjør det meste av husarbeidet, etc etc. Men det merkelige er at det virker som om de egentlig liker å ha det slik også, for nåde den som kommer med forslag til endringer.
FP er et åpent og inkluderende forum på mange måter, men når det kommer til livssyn og likestilling, faller mye igjennom, synes jeg.
Jeg har tenkt litt på det Teo og rine nevnte om fulltidsarbeid - og det er nok sant at min hverdag er mye roligere enn det andres er, og det er jo en av grunnen til at jeg har redusert min stilling. Det jeg reagerte på var å bli kalt lat og bli fortalt at jeg lever et slaraffenliv, for det er ikke sant. Men at jeg har det roligere enn mange andre - helt klart!
Både jeg og mannen jobbet fulltid da jeg var lærling, og med meg i 100 % turnus og han borte to dager i slengen i en jobb med døgnvakter, slappet vi aldri av. Vi har ingen familie i nærheten så det var ingen hjelp å få. Min mor måtte under de verste krisene da kabalen overhode ikke ville gå opp, ta fly fra Bergen dagen i forveien for å være barnevakt. Vi tenkte ikke på annet enn kabalen, regnestykket, ok, vi har løst det denne uka, men hva med neste. Tidsklemma pustet oss ned i nakken og vi så hverandre bare i døra.
Dette tok heldigvis slutt da mannen ble hjemmeværende en periode. Så var det min tur, jeg forelsket meg i det å kunne være delvis hjemmeværende, og sånn ble det altså. Blodtrykket har stabilisert seg og hverdagen ble stressfri.
Men dette er altså ikke akseptabelt i manges bok, det beste hadde sikkert vært å i likestillingens navn gå tilbake til slik vi hadde det før, eller enda bedre - det er jo bare å skifte jobb, flytte å blablabla. Jeg synes mange av svarene i diskusjonen er så overfokuserte på kvinner som gruppe at man glemmer individene.
"Jammen han synes det er så kooooselig at mamman hans smører matpakken selv om han er 21"
"Nei, gudbevaremegvel, man kan ikke gå ut av huset uten å ha strøket t-skjorten først"
"Nei, ingen i huset liker ferdigpizza, så derfor må jeg lage til dem hver fredag. Og de liker jo ulik type fyll, og alle må jo få det de vil ha, derofr lager jeg 3 ulike pizzaer"
Skremmeren er tilbake. :D Dette er jeg enig i. Og det er vel fordi vi er prinsipielt uenige i om man kan velge et tradisjonelt rollemønster i sin familie og samtidig være solidarisk i "kvinnekampen".
Helt enig. Når det gjelder likestilling er det opplest og vedtatt her inne hva som er "riktig". At folk lever forskjellige liv, har forskjellige prioriteringer og behov ser ikke ut til å bli forstått eller respektert, så lenge det går på tvers av det politisk korrekte synet.
At enkelte ønsker å slippe tidsklemma, at vi har ulik kapasitet til å stå på 100% fra vi står opp til vi legger oss, osv, det ser jeg liten forståelse for. Noen ønsker å ha 4 barn, det krever tid, men like fullt kreves det at vi skal jobbe 100 %. Andre sier de har nok med ett barn. Jeg jobbet også 100% med både ett og to barn. Men ikke med 3 eller 4. Vi lever forskjelllige liv, har forskjellige hensyn å ta, både til oss selv, vår helse, barna, livet generelt. Skulle man ikke kunne velge den løsningen som passer best? At min litt reduserte stilling skulle påvirke kvinners stilling negativt har jeg liten tro på, og ikke bryr det meg heller. Jeg har som regel gått foran og vist vei gjennom det jeg har gjort her i livet, at jeg nå har lyst på litt mer tid til hjem og barn må alle værsågod bare godta. For slik er det. Så får andre gjøre det som passer dem best.
Det jeg også har noe imot er at når en meget stor gruppe velger å ensrette seg så beskriver de resten av gruppen sin - og dette innebærer da et ansvar.
Nei, det er jeg forferdelig uenig i. Man må kunne leve livet sitt som man vil uten at man skal representere en gruppe. Man kan forlange at folk oppfører seg i henhold til lover og regler, men bortsett fra det må man jo kunne innrette seg slik man vil.
Men man bør jo også kunne se at ting er et samfunnsproblem, selv om en selv har det OK. Folk som røyker marijuana i ny og ne og lever fint med det, fremstår ikke helt bra hvis de påstår at narkotika ikke er et samfunnsproblem.
Enig! Det vil fortsatt være kvinner som velger deltid, også om dette ble fordelt mer mellom menn og kvinner, husk det. Og det er helt ok! Det er ikke individer jeg vil diskutere, men et kjønnsrollemønster. Det blir umulig å gå ned på individnivå da alle har sin historie og sitt liv med sine grunner og forklaringer. Men det kan da ikke være slik at det alltid er best at kvinnen går hjemme, hvis ikke Dagbladartikkelen stemmer da? :undrer: Det kan selvsagt være slik at alle her på FP tilfeldigvis har gode grunner for at det ble kvinnen som gikk hjemme, men no way at dette stemmer for samtlige 90 %!
Jeg er heller ikke imot at man skal kunne kutte ned på arbeidstid i en presset del av livet, om man kan.
MEN jeg synes det er synd det ikke er like vanlig for menn som for kvinner å gjøre dette, når man ser på hvilke utfall en slik løsning kan ha slik systemet er nå. Jeg er sikker på at samfunnet ville gitt annerledes kred og fordeler om dette var noe også menn valgte å gjøre i perioder. Kanskje på en slik måte at man ikke ble så økonomisk skadelidene ved feks en skilsmisse.
Jeg har aldri sagt at du lever et slaraffenliv. Jeg har sagt at min tilværelse de siste fire månedene, når jeg har vært hjemmeværende i 20 % jobb, med to barn på tre og syv år og 100 % ansvar for husarbeidet, har vært et slaraffenliv i forhold til det jeg er vant til.
Hm. Hvis valget om å være hjemme er noe man på en måte er programmert til og ikke så fritt valg som kvinnene selv mener de har tatt... Hvorfor skal ikke det da også gjelde slike ting?
Ville en mann blitt like stresset under samme forutsetninger og med samme "programmering"?
Som sagt: Vi startet nok veldig løsrevet fra forventninger knyttet til kjønnsroller osv. Men det har hendt flere enn en gang at jeg har følt meg parkert/tuktet inn i mer tradisjonelle forventninger etc.
Jeg skal vedde for at dersom jeg hadde glemt å levere regntøy til barnehagen i en barnehage der de så meg hente og levere hver eneste dag, så ville det også vært jeg som ble konfrontert som ansvarlig når det var noe. Men da min mann var "barnehageansvarlig" i familien så var det jeg som ble kontaktet om han hadde slurvet, glemt noe osv. Han var jo bare en tapper mann, stakkars, som slett ikke kunne holdes til ansvar dersom han slurvet. Så da satt jeg på jobb og fikk beskjed om sånt mens mannen som jobbet deltid/var hjemmeværende måtte kontaktes av meg for en påminnelse. Nå i senere tid minner det meg litt om hvordan det fungerer dersom det er noe med barna mine i skolen. De behandlet oss rett og slett som om han var en flink "unge" og jeg var den ansvarlige mammaen hans.
Det samme gjelder møter om barna. Det legges merke til om jeg ikke deltar på møtene. Bl.a. har jeg opplevd noen ganger at saker har blitt utsatt til neste møte fordi jeg ikke er der. Slik skjer aldri andre veien. Mannen er langt sjeldnere på møter enn meg og da er det ingen som reagerer noe særlig. Er jeg borte regnes det nesten som at jeg har meldt forfall og sendt en slags vikar.
Det jeg opplevde. Ikke alltid, men heller ikke særlig sjelden. Altså; det jeg opplevde var at uansett hvordan vi oss imellom fordelte oppgavene (mannen var hjemmepappa i noen år), så måtte jeg også administrere alt på hjemmebane. Da jeg var den hjemmeværende tok jeg også hele jobben. Mannen min ble aldri oppringt om det var noe. At han ikke kunne delta på møter, forvandlet seg til en "ja, men sånn er det jo" istedet for spørsmål om han var syk etc.
Nå skal ikke jeg lyve. Akkurat i den fasen vi og ungene er i nå, så er jeg den som er best egnet på hjemmebane. Mannen er distré (eller kanskje han aldri har måttet forholde seg til det når han glemmer noe?) og det er mye å organisere. Han er minst ti ganger bedre enn meg på å være hjemme med barn i barnehagealder, mens jeg er god når det kommer til skolebarn og tenåringer. Det er årsaken til at det evt. blir jeg som er hjemme nå. Ungene fortjener det beste vi kan gi og vi har forskjellige styrker og svakheter.
Men i tillegg til det så må jeg jo innrømme at en stor fordel for meg når jeg er hjemme, er at jeg kan administrere meg selv og holdes ansvarlig for det jeg selv gjør. Fremfor å skulle prøve å fjernstyre det som skjer på hjemmebane når jeg er på jobb, fordi det er jeg som får høre det dersom noe glipper. Den der med å være "mellomkvinne" for f.eks. en barnehage som mener barnet ikke har med skift og en irritert mann som sier det ligger i sekken og barnehagen som mener han burde ha tatt det ut av sekken og lagt det i hylla og mannen som mener de får da for pokker i det minste sjekke sekken før de ringer osv. Den der greia der er både slitsom og stressende. Spesielt når man kanskje trenger å ha hodet på jobben og ikke fjernadministrere kommunikasjonen mellom far og barnehage.
Dette var bare et eksempel for å tydeliggjøre hvordan forventningene påvirker. Spesielt når de man skal samarbeide med gjerne er eldre damer i kvinnedominerte yrker som selv har tatt alt ansvar for barna, kanskje vært hjemmeværende/jobbet deltid mens deres egne barn var små osv.
Som sagt: Det er ikke årsaken til at det blir jeg som evt. blir hjemme nå. Men det er en stor fordel ved det valget. Det skal jeg ikke legge skjul på.
ååååh, masse å kommentere. :hyper: Men først må jeg få unger av gårde på aktiviteter og trene litt og sånn andre hjemmeværende ting-fjas. Kommer sterkere tilbake i kveld. :blond: Eller kanskje ikke - mannen kommer hjem i dag. :hyper: / :hehey:
Anyway - jeg kan forsørge meg selv om mannen finner en dummere og yngre blondine enn meg, så da var konklusjonen at det var ok at jeg også gikk hjemme?
[quote=kie;2375928]Hm. Hvis valget om å være hjemme er noe man på en måte er programmert til og ikke så fritt valg som kvinnene selv mener de har tatt... Hvorfor skal ikke det da også gjelde slike ting?
Ville en mann blitt like stresset under samme forutsetninger og med samme "programmering"?
quote]
Ja, vi er kanskje programmert sånn. Men det er vårt ansvar å løsrive oss fra den tankegangen. Det er ikke rart man blir stressa av å føle seg ansvarlig hele tiden, man må lære å "let go". Jeg har glemt både regntøy, skiftetøy, drikkeflaske og solkrem til barnehagen (ikke alt på en gang da). Det gikk fint, alt sammen. Men sånt skjer. Jeg sitter ikke hjemme å bekymrer meg over at barnehagepersonalet kanskje syns jeg er en Dårlig Mor av den grunn. Og det tror jeg ikke at de syns uansett.
Og det er damer på jobben som får dårlig samvittighet hver gang de må si nei til noe fordi tiden ikke strekker til. Menn sier nei, desverre, det går ikke, og tenker ikke mer over det. Jeg tror mange kvinner har litt å lære der, og det er noe de må ta tak i på egenhånd.
Arv/sosialisering spiller kun en rolle i teorien. I praksis er biologiske faktorer også mulig å endre (ved at samfunnet belønner enkelte biologiske trekk). Biologiske faktorer kan også endre seg på grunn av sosiale/tekniske ting (feks er det trolig at IVF eller annen type hjelp med befruktning kan endre på befolkningen. Eller innvandring endrer på den genetiske populasjonen. Eller genmodifisert raps i USA som har spredd seg.)
Arv kontra sosialisering er et spennende tema i seg selv, men det er ikke slik at alt som er biologisk er "hugget i stein", mens de sosial/kulturelle forskjellene er "lette å endre".
Og der er vi jo kanskje inne på noe som forklarer en del av statistikken. Mange kvinnedominerte yrker er vanskelige "håndtere" sånn sett. I tillegg sliter de på helse, energi osv. Altså vet jeg om mange som ikke har små barn, men som har reduserte stillinger fordi 100% blir for tøft. For ryggen, for føttene, for energien, for familielivet osv.
Jeg tror mange av de som jobber 80% i turnus i helsevesenet, ville ha hatt en helt annen opplevelse av sin totalbelastning dersom de jobbet 100% på kontor. Altså at jobben i seg selv, både oppgaver og arbeidstid, er såpass krevende at man reduserer stillingsprosenten for å makte det. Slike ting snakker jeg også med datteren min om når det gjelder yrkesvalg.
